Populærvitskapleg samandrag av landbruksmodell tilpassa eit fleksibelt og berekraftig globalt matvareregime

Transkript

1 Kapittel 13 Populærvitskapleg samandrag av landbruksmodell tilpassa eit fleksibelt og berekraftig globalt matvareregime Reidar Almås, Hilde Bjørkhaug, Hugh Campbell og Christian Anton Smedshaug. Kva no med den norske landbruksmodellen? Kan ein oppnå den planlagde produksjonsveksten med dagens modell, eller må det ein ny modell til? Må dagens modell i så fall finansierast betre saman med naudsynte endringar? Eller må dagens politikk endrast på ein grunnleggjande måte for å vere berekraftig? Kva utfordring står vi ovanfor når det gjeld berekraft, klima og matforsyning? I innleiinga til denne boka hevda vi at det globale landbruket går inn i "nye tider". Ein serie med sjokk er i ferd med å påverke det globale mat-systemet. Dei viktige føresetnadene som har understøtta internasjonal politikk og handelssamband, har forstyrra det stabile kompromisset mellom dei nyliberale, handelsorienterte landa og europeiske land som saman med land som Sør-Korea, Taiwan og Japan er meir multifunksjonelt orienterte. I møte med global matvareuvisse, klimaendringar, finanskrise og andre potensielle sjokk, vil dei ulike landbrukspolitiske regima no bli utfordra og dei må revurderast med sikte på berekraft og tilpassingsdugleik. Case-studia som blir presenterte gjennom denne boka har søkt å summere nokre endringsaspekt ved det globale mat-systemet. Bortsett frå kapittelet til Nærstad, kjem eksempla frå den industrialiserte verda. Den viktigaste dynamikken som blir undersøkt er korleis nasjonale og regionale landbruksregime har teke form historisk, og korleis desse regima no må omformast eller styrkast på bakgrunn av nye utfordringar og sjokk på den globale landbruksmarknaden. Fokuset i boka har derfor bevisst vore retta mot eit bestemt sett av problemstillingar som gjeld for kva framtidige retningar og strategiar den utvikla verdas landbruk bør slå inn på. Det andre viktige aspektet ved denne boka er ikkje ein gjennomgang av gjeldande landbrukspolitikk, men snarare eit forsøk på å redefinere dei akademiske og faglege debattane om landbrukspolitikken. Vi har søkt å forstå dei viktigaste spørsmåla som må stillast i møte med dei globale endringane for å avdekkje viktige og underdiagnostiserte forhold rundt stivna trekk ved landbrukspolitikken. På den måten håper vi å bidra med svar på korleis ein politisk kan møte desse nye tidene. For å oppsummere argumentasjonen i denne boka, ønskjer vi å gjennomgå og reflektere ved tre viktige aspekt ved den nye tilnærminga våre til studiar i resultata av landbrukspolitikken: Korleis skal ein redefinere studia i landbrukspolitikk og landbrukspolitiske regime? Korleis skal ein identifisere og avgrense dei utfordringane til landbruket som vi søkjer å løyse? Korleis kan dominerande nasjonale og internasjonale politiske landbruksregime reformerast? I den følgjene delen av kapittelet diskuterer vi desse tre spørsmåla.

2 Korleis skal ein redefinere studia av landbrukspolitikk og landbrukspolitiske regime? I starten av denne boka, hevda vi at det var viktig at vi studerer landbrukets "politiske regime" snarare enn den spesifikke landbrukspolitikken i seg sjølv. Vårt resonnement er at regima er utforma av praksis, industrielle ordningar, globale handelsvegar, teknologisk utvikling og agro-økologiske samanhengar i bestemte land og regionar. Det er ei utbreidd oppfatning at desse praksisane og ordningane er eit direkte resultat av dei formelle landbrukspolitiske tiltaka i kvart enkelt land. I realiteten hevdar vi at den formelle politiske prosessen i kvart land vil vera i konstant interaksjon med ein breiare global politikk, geografisk bestemte miljøforhold og kulturelle dynamikkar, rådande jordbrukspraksisar og nye teknologiar. Dette inkluderer landbruk, men også i mange tilfelle, miljø, handel og sosial utvikling. Om denne globale dynamikken som koordinerer og overstyrer den faktiske praksisen på den einskilde gard, brukar vi uttrykket "politiske regime". Jamvel i nyliberaliserte økonomiar som New Zealand, der det er ei sterk kjensle av at styringa er delegert til bransjen, opererer sektoren innanfor desse regima på same måte som landbrukspolitikken gjer i europeiske land. Case-studia som blir presenterte i denne boka stadfestar denne tilnærminga. Kort sagt, dersom vi verkeleg skal forstå korleis landbruket må posisjonere seg for å møte framtidige sjokk, må vi innsjå at vi ikkje berre kan ta utgangspunkt i ein bestemt nasjonal politikk. Tvert om, vi søkjer å forstå på kva måte ganske spesifikke og svært differensierte politiske regime opererer i særskilde nasjonale og overnasjonale samanhengar. For eksempel er jordbruksavtalen i Noreg uvanleg i forhold til andre politiske regime, men blir oppretthalde med utgangspunkt i samhandlinga mellom partane og med basis i den nasjonale økonomiske og politiske dynamikken knytt opp mot landets naturgitte føresetnader. For eksempel yter ein sterk statleg økonomi, ei tydeleg sosio-politisk orientering mot sosialdemokratiske ordningar og sosial likskap som verdi, ein sterk kulturell stønad for eit opent kulturlandskap og nasjonal matvareforsyning. Desse verdiane og politiske ordningane er viktige underliggande faktorar for politisk støtte til landbruket, både i byane og på landet. Mens det norske eksemplet liknar eit multifunksjonell regime på nasjonalt nivå, demonstrerer det norske tilfellet eit breiare sett av viktige økonomiske, kulturelle og miljømessige relasjonar som gjer dette spesielle landbrukspolitiske regimet haldbart på lang sikt. Dei spesielle eksempla vi har valt, frå skogbruk, korndyrking og mjølkeproduksjon, viser at det blir villeiande å studere landbrukspolitikken på einskilde sektorar aleine. Det er i utfallet av dynamikken mellom politikken på dei einskilde område, i kombinasjon med andre nasjonale og internasjonale føringar, at føresetnadene og fridomsgradane for dei landbrukspolitiske regima blir fastsette. Og i botn ligg at tilbodet må stå i forhold etterspurnaden på mat. Ingen land har råd til å mislykkast med det. Korleis skal ein identifisere og avgrense dei utfordringane til landbruket som vi søkjer å løyse? Den første og mest kraftfulle æra for utvikling av nasjonale retningsliner for jordbruket starta i det fyrste tiåret etter andre verdskrig. Den første grunnsteinen vart lagt litt før, i 1930-åra med Omsetningsloven og Omsetningsrådet (Almås 2002, 2002, s.67-71). Friedmann og McMichael (1989) identifiserer denne perioden som gjennombrotet for produktivismen. Produktivismen vart viktig for

3 å stimulere landbruksproduktiviteten i den industrialiserte del av verda,. I USA var ikkje minst Roosevelts New Deal politikk viktig, der moderne landbrukspolitikk på mange vis vart kodifisert gjennom «Agricutlural Adjustment Act» i Seinare, i løpet av 1960-åra, etter at politikken hadde verka godt og det til overmål, kom det ei orientering mot regulering og avhending av overskotsproduksjon. Dette skjedde etter kvart i alle dei industrialiserte landa, og i Noreg først på 1980-talet (Almås 2002, 2002, s ). Samtidig vart det globalt oppmuntra til intensivt jordbruk i utviklingslanda gjennom den grøne revolusjonen, særleg i deler av Asia. Gjennom heile denne epoken, var det eit nært og udeleleg forhold mellom nasjonale landbrukspolitikkar og produktivistisk landbrukspraksis. Denne bindinga vart forsterka av statleg stønad til auka produktivitet gjennom finansiering av landbruksforsking og støtte til ny teknologi (Almås 2004, s ). Argumentet vårt i denne boka er at etter kvart som produksjonsmålet vart nådd, gjekk ein ut av epoken der produktivitet aleine fekk definere landbrukspolitikken. I norsk og europeisk politikk begynte denne overgangen på 1980-talet, med diskusjonar om andre mål enn effektivitet for produksjon. I forskinga vart omgrepet "postproduktivismen" lansert. Dette skiftet vart delvis drive fram av eit aukande medvit om miljømessige fellesgode, samt framveksten av det multifunksjonelle prosjektet i Europa, som søkte å legitimere støtte til landbruket gjennom dei fellesgoda som kjem av eit aktivt landbruk ut over matproduksjon: Som til dømes kulturlandskap, biologisk mangfald, busetting, kulturelle tradisjonar mm. Vi argumenterer for at dette politiske skiftet var riktig, men vi hevdar også at argumenta for ei alternativ tilnærming til landbruksproduksjonen no er enda meir overbevisande enn før. Samstundes som vi treng ei ny form for produktivisme for å handtere aukande etterspurnad etter mat på verdsmarknaden og handtere klimautfordringane, må ein ta vare på dei postproduktive målsettingane. Ved å gå inn på det nye paradigmet for sosio-økologisk elastisitet ("resiliens"), vil det gå klart fram at ein produktivistisk landbrukspolitikk er bygd på eit feilaktig samsvar mellom produktivitetsmål og miljømessige mål. Det logiske målet for landbruksvitskapen har vore å finne den maksimale, berekraftig avkastninga frå landbruket. Denne maksimaliseringa på kvart einskild forskingsområde, viste seg ikkje å halde i praksis. Det som førte til maksimal avkasting eller avdrått på eitt felt, har gått ut over andre viktige parametrar for avkasting eller kome på kostnad av miljøet. Europeiske politikarar hevda at balansepunktet mellom utbytte og negative eksternalitetar var nådd alt på talet, mens andre landbrukspolitiske tilnærmingar elles i verda (USA, Oceania), heldt fram med den einsidige stønaden til produktivismen i form av maksimalt utbytte av mat og fiber frå landbruket. Vår tilnærming: sosio-økologisk elastisitet, ser på maksimal avkasting som ei økologisk feilslutning, gitt at berekraftig hausting frå økosystem kan variere dramatisk i ulike krinslaup. Vi foreslår derfor uttrykket optimal berekraftig avkasting i landbruket som eit alternativ til maksimal avkasting. Berekraftige strukturar bør ha ein indre reserve eller eit slumrande overskot («redundans»), som ikkje er tatt ut, og som dermed finst som ein elastisk reservekapasitet som kan motstå sjokk mot systemet. Dette er kjernen av det vi har kome fram til i arbeidet med dette prosjektet og denne boka. Ei av dei viktigaste oppgåvene for prosjektet og boka har vore å utforske kva typar sjokk vi kanskje må ta omsyn til når ein skal vurdere tilpasningsevna til dei landbrukspolitiske regima. Vi starta derfor boka med ein diskusjon av mattryggleiksproblemet, slik det oppsto på nytt under den globale matvarekrisa i 2008, i lys av trugsmåla om klimaendringar. Den globale matvarekrisa skapte ikkje berre ein plutseleg auke i matvareprisane (Brobakk og Almås 2011), men førte også til ei

4 gjenoppdaging av politiske diskursar som kravde tilbakevending til ein enkel produktivisme for å fø verda, både i Europa (EU) og Norge, men også i globale fora slik som FAO. Det er denne landbrukspolitiske vendinga vi har kalla nyproduktivismen. Klimaendringane har stimulert til ein debatt om den rolla landbruket kan ha, både i form av å tilpasse seg klimaendringane, men og med eit potensiale for å avhjelpe klimaendringar gjennom lagring av karbon og produksjon av biodrivstoff. Her ser vi eit behov for å utvikle politiske verkemiddel og reguleringsregime som kan bidra til å dempe konsekvensane og stimulere til forebygging av klimaendringane, samstundes som vi kan få til ein tilstrekkelig produksjon av mat. Produksjon av andre generasjons biodrivstoff, slik som drivstoff frå trevirke, kan også opne for høgare matproduksjon, og slik sett vere ein buffer mot matknapphet dersom ein regulerer dette rett. I case-studiane våre i Agripol-prosjektet har vi sett korleis dei ulike politiske regima allereie har begynt å posisjonere seg rundt sjokka frå klima- og matvarekrisa. I Skottland har den globale matvarekrisa raskt vorte innlema i den politiske diskursen for å støtte dei eksisterande subsidiane til bøndene. I Noreg ser vi alt noen tendensar til ny-produktivisme, både i stortingsmeldinga om landbruk og klima og i den siste meldinga til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. 1 Dette har også ført til større optimisme hos dei bøndene som er i ein posisjon til å utvide produksjonen. Som Bjørkhaug med kollegaer har vist i denne boka, er det klåre teikn på ein omposisjonert produktivisme i Noreg. Dei nyproduktivistiske elementa skriv seg nettopp frå forsøka på å tilpasse politikken for å møte klimaendringane med dei overordna, multifunksjonelle måla for norsk landbrukspolitikk i dei to siste tiåra. Desse funna støttar vårt argument om at norske styresmakter prøver å utvikle ein landbrukspolitisk hybrid, eller ein omposisjonert produktivisme, der multifunksjonelt og nyproduktivistisk landbruk blir styrkt ved sida av kvarandre. I stortingsmeldinga om landbrukspolitikken frå 2011, er det eit uttalt mål om å auke matproduksjonen i tråd med forventa befolkningstilvekst dei neste to tiåra på 20 prosent, samtidig som dei multifunksjonelle måla som å oppretthalde biologisk mangfald, bevare kulturlandskapet og bidra til sysselsetjing på bygdene er godt tekne vare på i retorikken. Berre tida kan vise om dette er ei politisk omskriving av dimensjonar. Tiltak mot klimaendringane har allereie begynt å påverke dei landbrukspolitiske tilpassingane i dei landa vi har studert i prosjektet. I Danmark og Tyskland, som i ei rekkje andre EU-land, er det ein tydeleg politikk på nasjonalt nivå for å fremje produksjonen av biodrivstoff. Utviklinga på bruksnivå går derimot framleis i gamle produktivistiske spor (Schwartz, Noe og Saggau, 2012, s. 257). I New Zealand er det ein markant forskjell mellom mjølkesektoren og hagebrukssektoren, der både landbrukspolitikken og sektorane sjølve signaliserer svært ulikt potensiale og forskjellige kapasitetar til å svare på klimautfordringane. Hagebrukssektoren, med viktige eksportproduksjonar som kiwi og eple, har allereie langt på veg utvikla produksjonssystem som godtek nye kvalitetsstandardar og miljøprotokollar for å sikre høg verdi i marknadsnisjar (Rosin and Campbell, 2012, s. 206). I denne samanhengen vil vi hevde at hagebrukssektoren på New Zealand opererer med ei sektorovergripande tilnærming som er svært open for nye klimatiltak og nye tilpassingsstrategier medan mjølkesektoren i same land framleis er dominert av ei overveldande orientering mot produktivisme, og berre avgrensa grad har eit engasjement for å handtere dei store miljømessige utfordringane ved mjølkeproduksjon i så stor skala. Det er svært sannsynleg at, i motsetning til hagebrukssektoren, så vil klimaregulering måtte bli pålagd mjølkesektoren utanfrå, og desse vil møte 1 St.meld. nr. 39 ( ). Klimautfordringene- landbruket en del av løsningen. St.meld. nr. 9 ( ). Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords.

5 omfattande motstand frå dei produktivistisk orienterte mjølkebøndene. I denne forstand er New Zealands hagebruk betre posisjonert til å vere motstandsdyktige mot framtidige klimaendringar og andre sjokk enn meieribruket. Desse to store utfordringane - mattryggleik og klimaendringar - gir oss høve for å skilje den potensielle elastisiteten til ulike landbrukspolitiske regima. Gjennom casestudiar har vi hatt sjansen til å avgrense og analysere den måten store endringar vil påverke politiske landbruksregime på. I tilfellet New Zealand, der dei gjennomførte ei nyliberal deregulering av jordbruket som i seg sjølv ga eit stort sjokk, har denne vendinga sett eit uutsletteleg preg på utviklingsbana både til mjølkeproduksjonen, sauehaldet og hagebrukssektoren i landet. Til samanlikning kan kanadiske, norske og skotske bønder stå framfor ei nyliberalisering av landbrukspolitikken, noko som vil utgjere ei trussel mot blant anna mjølkesektoren i desse landa (Almås og Cambell, 2012, s.291). I den innleiande vurderinga vår av potensielle sjokk mot landbruket, identifiserte vi i fremste rekkje økologiske og biofysiske sjokk. I ettertid kan vi sjå at elastisiteten og tilpassingsdugleiken til dei ulike landbrukspolitiske regima er vel så viktige faktorar. Her tenkjer vi i fyrste rekkje på interne politiske og institusjonelle sjokk som kan oppstå ved ei nyliberal deregulering, eller ved at det blir gjennomført viktige endringar i dei økonomiske og budsjettmessige ordningane. Vi må også peike på at denne boka berre er starten på analysen av framtidige sjokk for dei landbrukspolitiske regima. Vi har enno ikkje hatt sjansen til å begynne å undersøkje den framtidige dynamikken for landbrukspolitikken som kan forårsakast av finanskrise, "peak oil", "peak fosfat", biosikkerhet, pandemiar, eller til og med jordskjelv og vulkanutbrot. Desse formidable utfordringane må vente til framtidig forsking. Korleis kan dominerande nasjonale og internasjonale politiske landbruksregime reformerast? Frå starten av tok forskingsprosjektet som denne boka er basert på, Agripol, utgangspunkt i eit sett av føresetnader for landbrukspolitikken som kan forståast innan spennet mellom to motstridande polar: Nyliberalisme og multifunksjonalitet. Ikkje berre har desse to polane representert dei to viktigaste politiske grupperingane i dei globale handelsforhandlingane om landbruk etter 1985, men dei har også utgjort to motstridande legitimerande plattformer for landbruket si grunngiving og hensikt. Vår tilnærming i denne boka er retta mot å omformulere studia av landbrukspolitikken ut over desse bipolare politiske plattformene, over mot dei nyorienterte landbrukspolitiske regima som no dukkar opp i visse land, regionar og bransjar. Kvar vil så denne vendinga føre vår opphavlege diskusjon om den evna eit nyliberalt eller eit multifunksjonelt landbruksregime har til å svare på og tilpasse seg framtidige sjokk mot matsystemet? Med våre reviderte rammer for studiar av landbruks- og matpolitikken vil vi gjera opp status gjennom ein refleksjon over posisjonen til dei to store politiske plattformene: multifunksjonalismen og nyliberalismen. Nyliberalismen: Den splittande felles løysing. I drøftinga vår i denne boka av eit sett av saker, konsekvensar og reaksjonar på det nyliberale prosjektet i landbruks- og matpolitikken, ser vi tydeleg at det nyliberale prosjektet står sterkt på eit globalt, diskursivt nivå, mens den same prosjektet blir fragmentert, motarbeidd og motverka på fleire

6 nasjonale, regionale og bransjespesifikke nivå (Rosin, Stock og Campbell, 2011, s. 219). Nyliberalismen har vunne fram som ein samlande global mellomstatleg diskurs om verdshandelen med si tiltalande løysinga: "one size fits all". Men analysane av dei faktiske tilfella frå bransjar og regionar som blir omtalt i denne boka, avslører eit brot mellom nyliberalismen sine krav og dei faktiske utviklingsbanane som reformprosessane tar i kvart tilfelle. Det kraftigaste eksempelet kjem frå New Zealand. Dei forskarane som spådde ein undergang for New Zealands landbruk etter den nyliberale revolusjonen i 1984, tok i stor grad feil. Det var to hovudføresetnader i kritikken av dei nyliberale reformene som svikta: At dei nyliberale avreguleringene ville undergrave levebrødet til bøndene og at dei ville føre til miljøøydeleggingar (Campbell 2009). Trass i desse forventingane, har inntektsnivået i landbruket generelt halde seg på eit levedyktig nivå i perioden etter 1989, men med ein høg grad av variasjon i den relative lønnsemda mellom ulike sektorar, og frå år til år. Sjølv om somme trudde at familielandbruket på New Zealand var dårleg rusta til å handtere nyliberalismen, har det ikkje vore noko utbreidd oppgjeving av landbruket som leveveg. Det var eit liv etter subsidiane. Faktisk har einskilde sektorar - som kiwi, vin og periodevis mjølkesektoren - hatt omfattande periodar med høgare realavkastning enn dei opplevde i åra før dei nyliberale reformene i Men etter å ha gjort denne observasjonen må også observere at forholdet mellom nyliberalismen og produktivismen er langt meir kompleks. Det fyrste nøkkelpunktet kan vere relativt innlysande, men det er heller ikkje allment anerkjent: Nyliberale reformer fører ikkje automatisk til ei intensivering av landbruksproduksjonen og til styrking av produktivistisk landbruk. Innan sauehald skjedde nærast det motsette, med omfattande ekstensivering. Og innføringa av marknadsliberalismen utsette ikkje New Zealands landbruk for eit "kappløp mot botnen" i alle bransjar. I sektorar som vin og kiwi skjedde faktisk det motsette, med ein dramatisk og marknadsstyrd overgang til betre miljøpraksisar i tråd med krav frå den europeiske marknaden (Rosin og Campbell, 2012, s. 201). Men det alternative poenget er like gyldig: Dei nyliberale reformene undergrov heller ikkje ei produktivistisk orientering. Som Burton og Wilson (2012, s. 62) har vist, har dei nyliberale reformene auka den produktivistiske orienteringa i den eksportretta mjølkesektoren. Den fyrste nøkkelkonklusjon er at både dei verste forventingane til kritikarar av nyliberalismen og dei beste håp hos landbruksøkonomane ikkje har blitt realisert. Snarare opna nyliberale reformer opp eit handlingsrom for ei rekkje nye aktørar, nye forhold og nye konstellasjonar. Nye samanhengar og alliansar med mektige agentar i detaljhandelen blei utvikla og nye former for matforvalting blei oppretta. Denne diversifiseringen kan eksemplifiserast frå dette prosjektet i analysen av tre ganske forskjellige landbruksregime som har vakse fram i New Zealand sidan nyliberalismen vart introdusert i : mjølkesektoren, hagebrukssektoren og sauehaldet. Det faktum at einskilde sektorar - som New Zealands mjølkesektor - har valt å følgje ein produktivistisk strategi, er ikkje eit resultat av nyliberale reformer, men snarare eit resultat bestemt av ein kombinasjon av alle desse nye aktørane og prosessane. Og ikkje minst dei naturgitte tilhøve som gjer det mogleg å bruke store beiteareal og ha små kostnader på forhausting og lagring, samt låge kostnader til enkle bygg. Få land har like gode tilhøve som New Zealand for grasbasert landbruksproduksjon. Likeeins har den motsette utviklingsbana som eksportørane i hagebruket følgjer, dramatisk endra strategien til denne bransjen bort frå å produsere størst mogeleg mengder av varer til å produsere ei rekkje godt prisa spesialkvalitetar av produkta (Rosin og Campbell, 2012, s. 199). Same type bevis for variabelt utfall under nyliberalismen kan sjåast i det kanadiske eksempelet frå Ontario, der eit mengdebasert

7 reguleringssystem overlever innanfor eit nasjonalt politisk handlingsrom, tilsynelatande i sterk kontrast til ein elles nyliberalisisk retorikk og handelspolitikk (Muirhead and Campbell, 2012, s. 157, Almås og Muirhead, denne boka). Canada har da i praksis to landbruksregime innafor same land: Eit nyliberalt regime for korn og gris og eit sterkt regulert regime for mjølk og fjørfe. Denne ekstreme variasjonen i utfall for sektorar og bransjar har påverka noen forskarar til å begynne å stille spørsmål ved nytten av nyliberalismen som eit rammeverk for å forklare langsiktige endringar i landbruket (sjå Larner m.fl. 2007, Campbell og Le Heron, 2007, Campbell 2009). Konklusjonen vår går i ei litt anna retning. Vi ser no teikn til eit brytingspunkt og eit kunnskapsmessig skifte bort frå den retoriske og diskursive makt som det nyliberale politiske prosjektet har hatt, over mot studiar av svært varierande landbrukspolitiske regime og levde praksisar i forskjellige regionar, land og bransjar. Nyliberalismen er, som Muirhead og Almås (2012, s. 44) seier, heller ikkje lenger i stand til å gje den samlande, diskursive retorikken for å byggje bru over forskjellane i landbrukspolitikk mellom dei ulike partane i Doha-runden av WTO-forhandlingane. Denne "one size fits all"-modellen passar avgjort ikkje alle, i ei landbruksverd av uendeleg kompleksitet, avhengighet og uvisse. Og der alle er heilt avhengige av omstende dei kan gjere lite med, som vær og klima som i mange samanhengar set dei viktigaste rammene for produksjonen. Det er også viktig å merke seg at det nyliberale politiske prosjektet gir eit svært ujamt sett av resultat i forhold til å verne det globale jordbruket mot framtidige sjokk. Den nyliberale logikken av integrerte marknader skaper utan tvil auka produksjon i bransjar og sektorar av matsystemet. Men denne auken vil ikkje være lik i alle land, den skaper klåre vinnarar og taparar. Økonomar som støttar den nyliberale tilnærminga, vil likevel med ein viss rett kunne hevde at i situasjonar med sjokk i bestemte delar av den globale matøkonomien, vil det at det finst fleire, integrerte og substituerbare segment i landbruket sine leveransekjeder, kunne bety at marknadene raskt kan tilpasse seg og oppretthalde kontinuitet i mattilbodet. Sagt i grove termar: Etter som det globalt finst spotmarknader og fleire integrerte forsyningskjedar for generisk tomatketchup, betyr ikkje eit samanbrot i tomatproduksjonen i Europa automatisk ketchupmangel i USA eller Japan. Sett i dette lyset, har ein globalisert, integrert verdsmarknad for matvarer kvalitetar av elastisitet og motstand mot sjokk. Det er likevel to grunnar til at den overfloda og den tilpasningsevna vi ser på eit globalt marknadsnivå ikkje kan gje særleg trøyst i forhold til framtidige scenarier for landbruket i verda. For det første er denne typen motstandskraft mot ytre og indre sjokk sterkt avhengig av omfanget av velståande og betalingsvillige forbrukarar og velfungerande forsyningskjeder. Den brutale realiteten vi såg under den globale matvarekrisa i 2008 var at matforsyninga til dei velståande ikkje stansa opp, sjølv om stigande prisar førte til ekstrautgifter for forbrukarane. Det var ikkje dei ketsjupbrukande fastfoodkundane i den industrialiserte delen av verda som var i faresona. Det var derimot det store talet menneske som lever i utkanten av dei formelle marknadene - småskala bønder og fattige - som fall ut i fattigdom og svolt fordi marknadene priste daglegvarer som matolje utanfor deira rekkjevidde. Dette var den gruppa som nett har forlate sjølvforsyningslandbruket og freistar eit prekært tilvære i utkanten av dei formelle matmarknadene. For denne gruppa - som utgjorde om lag 100 millionar i er den påståtte elastisiteten i dei globale leveransekjedene for mat ein farse. Dernest vil nyliberale tilnærmingar slite med å levere framtidige motstandsevne mot støyt og sjokk mot matsystemet på grunn av fråkoplinga av den retoriske og diskursive krafta i det nyliberale politiske prosjektet og sjølve dei levde realitetane i praktisk landbruk. Vi har karakterisert denne

8 fråkoplinga som den epistemiske og kunnskapsmessige forskjellen mellom ein abstrakt landbrukspolitikk og den levde, innebygde realiteten av praksisar i eit landbrukspolitisk regime. Ved nærare ettersyn viser det seg at nyliberale politiske regime er alt anna enn enkle og samanhengande. Dei er faktisk varierte, komplekse og liknar berre vagt logikken og formålet med nyliberalismen som politisk filosofi. Vidare såg vi at ved knapphet på mat, finst det ikkje lenger ein global marknad. Da vil versmarknaden splittast det opp i nasjonale marknader og land etter land vil innføre eksportforbod for å verne si eiga befolkning. Den Globale verdshandelen er ikkje meir sikker enn det til ei kvar tid eksisterande overskottet. Og det varierer. Vi går så over til den alternative politisk plattforma - multifunksjonalismen - for å sjå om den står seg noko betre når den blir prøvd med desse nærgåande og undersøkjande spørsmåla. Multifunksjonalitet: Oppskrift for allsidig kompleksitet og variasjon Ein av dei leiande agrarsosiologane i verda, Philip McMichael (2012, 113) frå Cornell-universitetet i USA, hevdar at multifunksjonalitet vil vere det mest haldbare alternativet, ikkje berre for landbruket i Europa, men også i resten av verda. Med eksempel frå arbeidet til småbondeorganisasjonen Via Campesina globalt og undersøkingar gjort av van der Ploeg (2009, 2010) og kollegaer i europeisk samanheng, hevdar McMichael at multifunksjonelt landbruk ligg tett opp til ein idealtype for landbruk som vil vere nødvendig for å overleve i framtida. Mens multifunksjonalitet som politisk plattform ikkje aleine er nok til å generere eit radikalt nytt global landbruksregime tilpassa morgondagen sine utfordringar, har McMichael eit godt poeng i at det med fordel må opnast for fleire eksperiment, modellar og former for lokalt og regionalt forankra landbruk. Men som Bjørkhaug og kollegaer viser i analysen sin av den norske modellen, er det multifunksjonelle prosjektet i Noreg allereie under press frå ein omposisjonert produktivisme. Både behovet for klimatiltak for landbruket og ei raskt veksande befolkning har opna for bønder som ønskjer å investere og utvide, noko som kan true det som er oppnått på felt som kulturlandskap, biologisk mangfald og spreidd busetjing. Slik Rønningen og Burton viser i denne boka, bør ein ha eit dynamisk perspektiv i analysane av multifunksjonalismen. Basert på eksempel frå Noreg og Skottland ser desse forfattarane for seg at multifunksjonalitet vil inngå i ein fusjon med produktivismen, der dei to måla om berekraft og produksjon vil bli forsøkt styrkte samtidig. Det er nett ein slik syntese mellom produksjonsauke og multifunksjonalitet Vagstad i sitt kapittelet legg i omgrepet "berekraftig intensivering" for norske forhold. Vagstad skriv: «Realiteten er at det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er bærekraftig landbruk. Hva som er bærekraftig er verken eksakt eller statisk, det er i høyeste grad dynamisk - både i rom og tid. Det er derfor egentlig feil å betrakte det som en tilstand, - det er mer som en ramme, retning eller prosess for å se sammenhenger, veie og balansere ulike hensyn og integrere ulike mål». Kvar står så EU sin felles landbrukspolitikk (CAP) oppe i dette? Etter lange drøftingar blei forhandlarar frå EU-parlamentet og EU sine medlemsland den 26. juni 2013 einige om ei ny landbruksreform for perioden , med eit budsjett på 2700 milliardar norske kroner. 2 Reforma skal gjere EU sin landbrukspolitikk meir miljøvennleg og sikre ei meir rettferdig fordeling av landbruksstønaden mellom Vest- og Øst-Europa. Det nyaste EU-landet i aust får meir i stønad, mens vestlege land får 2

9 mindre. Unge bønder som er under 40 år kan frå 2015 søkje om inntil 25 prosent i etableringsstønad. I det vedtatte reformforslaget for CAP ser ein ei tydeleg grøn "dreiing" på det retoriske nivået, mens produktivismen stikk fram hovudet når reforma stressar det presserande behovet for klimatilpassing og økonomisk vekst. 30 prosent av den direkte landbruksstønaden blir gitt med vilkår av at grøne krav blir overhaldne. Dessutan skal minst fem prosent av landbruksarealet settast av til miljøområde, som randsoner eller til brakklegging. Det blir også innført ein såkalla «søylefleksibilitet», der medlemslanda i EU kan flytte inntil 15 prosent av midlane frå landbruksstønaden til matproduksjon (søyle 1) til stønad av landdistrikt og miljø (søyle 2). Det omvende er også mogeleg, her står landa fritt, og dette opnar for ei re-nasjonalisering av delar av CAP. Dette er noe radikalt nytt, etter som CAP er det eldste og mest integrerte av dei felles politikkområda i EU. I praksis kan ein seie gjennom meir fleksibilitet og større grad av nasjonal tilpassing, så nærmar den refomerte CAP seg den norske jordbruksmodellen. EU-kommisjonen og ministerrådet har slutta seg til den nye landbruksreforma, som skal godkjennast av EU-parlament og medlemslanda i EU hausten Historisk sett har GATT- og WTO forhandlingane utløyst store CAP reformer, slik som i 1992 og No står det igjen å sjå om CAPreforma vil utløyse ei ny WTO-dynamikk. Men som vi veit, er dagens Doha-runde i ein fastlåst situasjon, utan at nokon stor aktør pressar på for ei løysing. No er USA og EU i gang med bilaterale forhandlingar om ein handelsavtale mellom desse to handelsblokkene, og der blir det på nytt rapportert om at landbruk er ei vanskeleg sak. 3 CAP reiser med 40% av EU sitt budsjett, og sjølv etter den nyaste reforma vil utgiftene til CAP vera langt den største kostnadsposten i EU-budsjettet. No er det ikkje så rart, gitt at landbruk er den einaste sektoren der hovuddelen av politikken skjer i Brussel. Men det gjev samstundes opphav til stadig kamp og omkamp om desse midlane. Gitt dei interne økonomiske problema som mange av medlemslanda slit med, er det ikkje rart at økonomisk vokster vil bli prioritert. Noreg er eit viktig europeisk unnatak med "pengar på bok", likevel har den raudgrøne regjeringa ikkje trappa opp bruk av budsjettmiddel til landbruket i særleg grad. Trass i eit politisk mål om å auke matproduksjon, fell norsk produksjon av grasbasert kjøtt totalt sett og den klimasårbare kornproduksjonen er sterkt minkande. Landbruksmeldinga er dermed langt unna å bli oppfylt nett no. Ein held på eit mulitfunksjonelt landbruk i retorikken, utan at nyproduktivismen har fått særleg tak i politikken. På same måten som når det gjeld nyliberalismen, finst prinsippa om ein europeisk modell for multifunksjonelt landbruk primært på eit retorisk nivå, mens bønder og til og med politikarar forfølgjar forskjellige og ofte motstridande strategiar og praksisar. Sett i dette lyset, er nytten av omgrepet multifunksjonalitet som ei politisk plattform ironisk nok oppnådd gjennom større fleksibilitet og mangfald, snarare enn via rigid forfølging av multifunksjonelle målprinsipp. I motsetning til nyliberalismen, som har lukkast i å få gjennomslag for ein bestemt diskursiv logikk der "one size fits all", er krafta i multifunksjonaliteten ei medviten og pragmatisk jakt på fleire stigar og utfall. Slik vi har vist i dette prosjektet, viser det seg ved nærare ettersyn at multifunksjonelle landbrukspolitiske regime er varierte og samansette: frå dei skotske, tyske og danske tilfella i EU, til det norske spesialtilfellet utanom den europeiske unionen (Almås og Campbell 2012). Dette tilsynelatande paradokset har implikasjonar for korleis vi forstår elastisiteten til landbruket og tilpassingsevna i framtida. Dersom variasjon av produksjonsmåtar og heterogenitet er dei viktigaste kvalitetane til landbrukssystem som er fleksible og motstandsdyktige mot sjokk og krisar, vil dei multifunksjonelle landbrukspolitiske plattformene og dei lokale variantane av landbrukspraksisar, utgjere eit meir robust vern om matvaretryggleiken. Vi ser det slik at regionale variasjonar i 3 Landbrugsavisen

10 dyrkingsforhold og ressursutnytting, lokale tilpassingar av produksjonsforhold og matvariantar og ulike roller til landbruket som kulturberar blir best ivaretatt under regionale og nasjonale paraplyar for multifunksjonalitet. Gjennom å vera lokalt forankra, kan desse ulike lokale og regionale modellane basert på multifunksjonalitet fungere som eit mangfald av sosio-økologiske landbruksmodellar, slik eit genetisk mangfald best kan sikre berekrafta til økologiske populasjonar. Dermed kan ein unngå at landbruket blir fråkopla dei globale marknadene, utan å måtte inngå i ein nyliberal, spesialisert og sårbar marknadsintegrasjon. Samstundes, ved å tillate og hegne om ein produksjon som er tilpassa dei lokale produksjonstilhøva, oppnår ein å ta heile jordas produksjonspotensiale i bruk, noe som er naudsynt for å sikre tilstrekkelig produksjon og resiliens i framtidas globale landbruksystem. Av slike grunnar vil vi også bifalle McMichaels (2012) argument for at den europeiske multifunksjonelle politikken er viktig fordi den har eit potensiale til å kunne sameksistere med nye former for landbruksutvikling i utviklingslanda. Dette er eit argument som Nærstad støttar i sitt kapittel i denne boka. Ulike multifunksjonelle modellar har kapasitet til å inngå i lausare alliansar av nye tilnærmingar til landbruk over heile verda, og dermed unngå kritikk for berre å vere oppteken av å verne om norsk eller europeisk landbruk. Robust og fleksibel berekraft: Mot nye måtar å vera bønder på i klimakrisens tidsalder I starten av forskinga som til slutt førte til denne boka, var ei av problemstillingane om den nye vekta på auka produksjon, både i Noreg og elles i verda, fører til ein renessanse for produktivistiske tilnærmingar, både i nyliberale regime og i land der multifunksjonell politikk har vore rådande for ei tid. Dette spørsmålet er avgjerande for å forstå elastisiteten og tilpassingsevna til landbruket i framtida, etter som produktivistiske tilnærmingar har ein tendens til å operere i samsvar med eldre, landbruksinterne oppfatningar om maksimal avkastning. Produktivismen pressar automatisk produktive system til størst mogeleg avkastning i forhold til innsett ressursbruk. Mens denne logikken kan vere fornuftig under ein modell for maksimal berekraftig avkastning, er den same logikken potensielt katastrofal når den blir målt på elastisitet. Robust elastisitet («resilience») krev bufferar, ein viss unytta overkapasitet («redundancy») og handlingsrom for å tilpasse seg. Ein nøkkelinngang til eit spenstig og tilpassingsdyktig system er førebyggjande strategiar for å byggje overkapasitet for å tole støyt og sjokk. Den sentrale måten å forvalte ei maksimalt berekraftig avkastning på, er å finne det høgaste punktet av produksjonen som er mogeleg utan å bryte dei økologiske grensene for systemet. Gitt den risiko som i dag finst når det gjeld å bekjempe og tilpasse seg klimaendringar, kan dette punktet for maksimal avkastning samtidig vere eit vendepunkt mot ein økologisk katastrofe. Av denne grunnen vart mogelege samanhengar mellom nyliberalisme, multifunksjonalitet og produktivisme eit viktig spørsmål for forskargruppa i Agripol. Resultata er samansette og likevel informative. Ny-produktivistiske tilnærmingar har på nytt vorte sentrale i ei rekkje politiske regime. Som Burton og Wilson (2012) har vist, kan fleire former for postproduktivistiske tilnærmingar til landbruket innanfor det multifunksjonelle Europa berre vere forkledde versjonar av produktivismen. På tilsvarande vis har nyliberaliseringa i New Zealand både

11 ført til ein auke og ein reduksjon i produktivistiske tilnærmingar, alt etter produksjonstype. Dette viser tydeleg at produktivismen ikkje er relatert til konkrete politiske plattformer i seg sjølv, men er avgjort ein integrert del av korleis eit politisk regime tek form. Vårt overordna argument om forskjellen mellom landbrukspolitikk og faktiske politiske regime i praksis er stadfesta av denne studien. Produktivismen er ein sentral del av lokale landbrukskulturar, djupt forankra med dei sosiale og tekniske dynamikkane hos bonden og i landbruksmiljøet (Burton 2004, Burton og Wilson 2006; Burton m. fl. 2008). Dette forholdet er med på å styrke eller svekke utfallet og utviklingsbanane i ulike politiske regime, utan at det nødvendigvis blir fastsett direkte av landbrukspolitikken i landet. Dette er grunnen til at nyproduktivismen så lett har dukka opp att innanfor multifunksjonelle regime, som ein på mange måtar logisk respons på fornya uro for mattryggleik og klimaproblem. Dette bringer oss til vårt siste punkt: Materiale som er samla i Agripol, på tvers av alle desse landsspesifikke case-studia, viser at produktivismen ikkje er ein direkte konsekvens av den førte landbrukspolitikken. Snarare er den eit komplekst resultat og sterkt påverka av lokale landbrukskulturar og -praksisar. Svaret på korleis ein skal dempe dei einsidig produktivistiske tilnærmingane, og dermed mogeleggjere auka motstandsevne mot framtidige sjokk for matproduksjonen, ligg like mykje i hendene på bygdesosiologane og samfunnet elles, som det ligg hos styringsorgana i landbruket. McMichael (2012) argumenterer for eit nytt grunnsyn, eller ein ny ontologi, for å utvikle eit robust og fleksibelt landbruk som kan motstå sjokk. Dette grunnsynet må genererast frå den sosiale dynamikken, praksisar og tilnærmingar som finst på lokalt nivå. Likeins må bygdesosiologar sjå nærare på korleis lokale sosiale praksisar og tilnærmingar til landbruk kan generere alternativ til produktivismen. Denne tilnærminga til landbruk kan kallast multimalisering innanfor eit optimalisert, berekraftig landbruk. Ei slik multimaliserande tilnærming kan hjelpe til å byggje framtidige fleksible og robuste løysingar for globalt landbruk. Som indikert i fleire kapittel i denne boka, ville ein kontekstuelt tilpassa, stadsbasert, og romleg landbruksmodell vere meir robust enn tidlegare eller noverande produktivismar. Mat som er frå ein stad, "Food from somewhere», kombinert med eit rikt kulturlandskap og sterke bygder, appellerer allereie til betalingsvillige forbrukarar og sentrale grupper av bønder. Om desse krinsane vil vinne fram i åra som kjem, er det for tidleg å seie. Lagnaden til multifunksjonalismen i land som Noreg vil avhenge av lokal og regional politisk kreativitet og handlekraft på gardsnivå og lokalt nivå, kombinert med politisk visdom og forståing for viktige rammevilkår hos nasjonale og internasjonale politikarar. Berekraftige landbruksregime må ha dei kapasitetane som krevst for å balansere behova for meir mat og biodrivstoff med behovet for lokal rekruttering og produksjon tilpassa kvart økosystem. Korleis gjera den norske modellen levedyktig i klimakrisens tid? Denne boka har tatt for seg debatten om landbrukspolitikken dei siste tiåra i lys av klima- og matvarekrisa. Boka vurderer korleis dei nye risikoutfordringane kan verke inn på bestemte landbrukspolitiske regime, samt kva ein kan lære av sentrale politiske eksperiment i dei landa som har vore med. Studiane i prosjektet Agripol er henta frå Noreg, Tyskland, Danmark, Skottland, Canada og New Zealand. Ein sentral konklusjon i boka basert på desse studiane er at ei maksimalisering av økonomisk utbytte ikkje gir eit berekraftig landbruk som er robust imot økologiske, økonomiske eller klima sjokk. Derimot vil eit allsidig landbruk med vekt på mange funksjonar, ei multimalisering, ha større økologisk, økonomisk og sosial berekraft. Den landbrukspolitiske debatten har vore dominert av ein politisk konflikt mellom den europeiske, multifunksjonelle modellen og den globale trenden med nyliberalisme. Konflikten mellom desse to

12 posisjonane og dei tilhøyrande politiske regima, har låst forhandlingssituasjonen i den internasjonalen handelsorganisasjonen WTO. I boka blir det hevda at det er fleire grunnar til at dette politikkområdet no blir opna for ein breiare debatt. For det første har den internasjonalen matvarekrisa etter 2008 signalisert at epoken med billig mat er slutt. Dernest har framvoksteren av klimaendringane skapt ny risiko, reist nye politiske bekymringar og ført til omprioritering av sentrale mål for landbrukspolitikken. Vidare har fornya merksemd rundt folkeauke og matvaretryggleik ført til eit trykk for produksjonsauke, noko som kan koma til å utfordre det multifunksjonelle landbruket. Endeleg har nye faglege idear om agronomisk tilpassing og robuste næringskjeder utfordra etablerte tilnærmingar og politiske tiltak for å oppnå eit berekraftig landbruk. Korleis står den norske landbruksmodellen seg i dette bildet? Korleis kan den utviklast for å møte dei økologiske, sosiale og økonomiske utfordringar i komande år? Den norske landbruksmodellen omtala i introduksjonskapitelet, har no verka sidan 1950 under svært skiftande internasjonale tilhøve. Den har verka for å auka produksjonen etter krigen, den verka under opptrappinga frå andre halvdel av 1970-talet og den verka under innføring av mjølkekvoter og reduksjon av mjølkeproduksjonen rundt Den har handtert skiftande GATT-avtalar: Den norske landbruksmodellen og GATT er omtrent jamgamle etterkrigsprodukt. Den har også overlevd ulike forhandlingsresultat med EEC, EF og EU, samt EFTA-avtaler med andre land og regionar. Den har verka både med og utan nasjonal tryggingslagring for korn og innanfor sterkt varierande norsk kornproduksjon. Og den har verka under skiftande regjerande politiske parti og koalisjonar nasjonalt. Den opptrappinga av produksjonen og klimatilpassinga Noreg no står framfor, synest ikkje å vera ei større utfordring enn dei skiftande tilhøve den norske landbruksmodellen har virka under hittil i etterkrigstida. Modellen kan ta opp i seg både dei multifunksjonelle og dei nyproduktivistiske elementa. For styresmaktene er den norske modellen på mange måtar ideell. Ansvaret for marknadsreguleringa og ansvaret for tilstrekkeleg matforsyning i samspelet mellom verdsmarknaden og eigen produksjon, vert teke hand om av produsentane via landbrukssamvirka. Det medfører at styresmaktene blir spart for mykje ansvar. Samstundes får det private initiativ virke relativt fritt innafor dei grenser som avsetninga i marknaden tillet. Produsentane må sjølv i stor grad ta ansvaret for om dei skal lykkast. Vidare er det ein modell med ein stor og fleksibel verktøykasse, der dei ulike verkemidla kan tilpassast og styrkast etter behov. Den norske modellen i reformert form har potensiale til å overleve, om ikkje politisk ukunne blir kombinert med for stor handlekraft. Da kan sjølv den beste modell ryke. Den største veikskapen ved praktiseringa av modellen i dag, er at den ikkje er tilstrekkelig finansiert til at bøndene i dag skal ta i bruk landbruksarealet og produsere på norsk fôr i forhold til potensial og etterspurnad. Det kan rettast på om ein betrar totalfinansiering over budsjettet og ikkje minst stiller til rådevelde tilstrekkelig med investeringsverkemiddel for å bygge eit klimatilpassa produksjonsapparat, med ein struktur tilpassa Norges topografi. Då kan vi sikre både produksjon av fellesgode og ein aukande mengde mat basert på norske ressursar, innafor eit multimalisert og berekraftig regime. Relativt små summer vil gjere ein stor forskjell for å skape eit framtidsretta og klimatilpassa landbruk. 4 4 I dag får til dømes oljesektoren avskrivingar verdt om lag 25 mrd kroner i året, mens summen av investeringstilskott, rentestøtte og dreneringstilskott til landbruket ligg på 500 mill.

13 Hovudkonklusjonen i boka er at eit allsidig landbruk med vekt på mange funksjonar har større samla økologisk, økonomisk og sosial berekraft enn ei maksimalisering av økonomisk eller økologisk utbytte åleine. Vi har innført uttrykket multimalisering for å illustrere at ein må sjå på eit balansert sett av variablar på ei rekkje økonomiske, sosiale og økologiske målområde for å måle kor godt rusta eit landbrukssystem er for å møte dei sjokk og kriser som kan ramme matproduksjonen i landet vårt og i verda som heilhet. Sjølv om omgrepet multimalisering er nytt, er prinsippet vel kjent. Avlsprinsippet for NRF-kua er som påpeika i kapitlet til Veie og Værdal utvikla på basis av eit samansett avlsmål: Den skal mjølke godt, produsere mye kjøtt, ha høg fruktbarheit og helse, godt lynne, sterke bein og godt jur. Avlsprinsipper for NRF-kua er eit godt eksempel på det vi meiner med ei multimalisering av landbrukspolitiske mål, fortsett at avlsarbeidet blir vidareført ved at det blir tatt omsyn til at kua også skal vera klimatilpassa.

14 Referanser: Almås, R Norwegian Agricultural History. Trondheim: Tapir Academic Publishers. Almås, R. og H. Campbell Rethinking Agricultural Policy Regime. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Almås, R. and B. Muirhead The rejuvenation of productivist agriculture: the case for cooperative neoproductivism. In R. Almås og H. Campbell (eds). Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Bjørkhaug, H., R. Almås and J. Brobakk Emerging neoproductivist agriculture as an approach to food security and climate change in Norway. In Almås, R. og H. Campbell (eds.). Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald. Brobakk, J. and R. Almås Increasing food and energy prices in 2008: What were the causes and who was to blame? International journal of Sociology of Agriculture and Food 18(3): Burton, R. J. F "Seeing through the 'good farmer's eyes': towards developing an understanding of the social symbolic value of 'productivist' behaviour." Sociologia Ruralis 44(2): Burton, R. J. F. and G. A. Wilson "Injecting social psychology theory into conceptualisations of agricultural agency: towards a post-productivist farmer self-identity?" Journal of Rural Studies 22: Burton, R. J. F., C. Kuczera and G. Schwarz Exploring farmers cultural resistance to voluntary agri-environmental schemes. Sociologia Ruralis 48: Burton, R.J.F. and G.A.Wilson The rejuvenation of productivist agriculture: the case for cooperative neoproductivism. In R. Almås and H. Campbell (eds.) Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Campbell, H A Sociology of Agriculture for Crunch Times: Sustainability, Dialogue and the Disciplinary Politics of Knowledge Production in New Zealand Farming. Text of Keynote Address to the SAANZ Conference, New Zealand Sociology Vol 24(2): Campbell, H. and R. Le Heron Supermarkets, Producers and Audit Technologies: The Constitutive Micro-Politics of Food, Legitimacy and Governance. In G. Lawrence and D. Burch (eds.). Supermarkets and Agri-Food Supply Chains: Transformations in the Production and Consumption of Foods Edward Elgar: London. Friedmann. H. and P. McMichael Agriculture and the State System. Sociologia Ruralis 29(2): Larner, W., R. Le Heron, and N. Lewis Co-constituting neoliberalism: Globalising Governmentalities and political projects in Aotearoa New Zealand. In K. England and K. Ward (eds.) Neoliberalisation: States, Networks and People. Routledge: London.

15 McMichael, P Food regime crisis and revaluing the agrarian question. In R. Almås and H. Campbell (eds.). Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Muirhead, B and H. Campbell The Worlds of Dairy: Comparing Dairy Frameworks in Canada and New Zealand in Light of Future Shocks to Food Systems. In R. Almås and H. Campbell (eds.). Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Norwegian Ministry of Agriculture Climate Challenges Agriculture part of the Solution. White Paper on Agriculture and Climate Change. Report No. 39 ( ) to the Storting from the Norwegian Ministry of Agriculture and Food. Rosin, C., P. Stock, and H. Campbell Conclusions: Towards a More Just and Flexible World Food System. In C. Rosin, P. Stock, and H. Campbell (eds.). Food Systems Failure: The Global Food Crisis and the Future of Agriculture. Earthscan: London. Rosin, C. and H. Campbell The Complex Outcomes of Neoliberalisation in New Zealand: Productivism, Audit and the Challenge of Future Energy and Climate Shocks. I R. Almås and H. Campbell (eds.). Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Rønningen, K., A. Renwick and R.J.F. Burton Western European approaches to and interpretations of multifunctional agriculture and some implications of a possible neoproductivist turn. In Almås, R. and H. Campbell (eds.). Rethinking agricultural policy regimes: Food security, climate change and the future resilience of global agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Schwartz, G., E. Noe and V. Saggau Comparison of bioenergy policies in Denmark and Germany. In R. Almås and H. Campbell (eds.). Rethinking agricultural policy regimes. Food Security, Climate Change and the Future Resilience of Global Agriculture. Bingley, UK: Emerald Publishing. Van der Ploeg, J. D The New Peasantries. Struggles for Autonomy and Sustainability in an Era of Empire and Globalization. London: Earthscan. Van der Ploeg, J. D The peasantries of the twenty-first century: the commoditization debate revisited. The Journal of Peasant Studies 37(1):1-30.