Referat fra nasjonalt utdanningsmøte i medisin, , i Oslo. Til stede: Fra UiB: Arne Tjølsen, studiedekan

Transkript

1 Referat fra nasjonalt utdanningsmøte i medisin, , i Oslo Til stede: Fra UiB: Arne Tjølsen, studiedekan Anders Bærheim, leder av programutvalg for medisin Kim Hommen, leder studieadministrasjonen Agnes Elisabeth Nystad, student Fra NTNU: Hilde Grimstad, prodekan medisin Svanhild Schønberg, prodekan, andre studier Tore Romundstad, seksjonssjef, Studieseksjonen Cathinka Thyness, student Fra UiT: Inger Njølstad, prodekan for utdanning Elin Skog, seksjonsleder, UiT Cathrine Finvåg, student Fra UiO: Knut Dahl-Jørgensen, studiedekan for medisin Kristin Heggen, studiedekan for bachelor- og masterstudiene Randi Gerd Øverland, seniorrådgiver, studieseksjonen (referent) Brita Scheel Rey, rådgiver, studieseksjonen Marit Vindal Forslund, student

2 Dagsorden Det ble byttet om på rekkefølgen fordi ikke alle kunne komme fra begynnelsen av møtet. Rekkefølgen ble slik: 1. Kvalifikasjonsrammeverket 2. Ny studieplan i medisin ved UiT 3. Case-based learning (cbl) vs. pbl 4. Ny studieplan i medisin ved UiB 5. Klinisk undervisning uketjeneste i sykehus 6. E-læring fra pedagogisk perspektiv 7. Forskning og utvikling av pedagogikken i utdanning av helsepersonell et nasjonalt nettverk? 8. Omorganisering av masterstudiene ved MED/UiO 9. Autorisasjon av leger utenfor EØS-området norsk standard for vurdering av utdanning 10. Kjønnsfordeling på medisinstudiet 11. Siden sist på fakultetene 1. Kvalifikasjonsrammeverket Kristin Heggen innledet. Hun presenterte prosessen ved UiO, som skal være faglig, ikke byråkratisk. Utformingen av læringsutbytte skal skje ved at lærere innenfor fag/studieenheter snakker sammen og formulerer sammen. Dette kan bli en fruktbar prosess der innhold og fagsammensetning kan problematiseres og der fagmiljøene selv kan bli mer bevisst på hva de vil med programmer og emner. Noe av debatten ved UiO har dreid seg om hvilke ambisjoner læringsutbytte-beskrivelsene skal uttrykke. I instruksen fra departementet er dette presisert til å være minimumskrav, noe som er blitt oppfattet til å være det samme som et F-nivå. Ingen av de andre fakultetene hadde oppfattet dette med minimumskrav som et problem, og det var enighet om å se bort fra det i den videre prosessen. I den grad nivå er et tema, legger vi oss på en gjennomsnittsprestasjon (C-krav, evt. krav til bestått ). Både i Bergen, Trondheim og Tromsø er prosessen lagt opp som en faglig prosess som det er grunn til å ha forventninger til. I Bergen har prosessen kollidert litt med planene om omorganisering av instituttstrukturen, noe som vil påvirke instituttenes rolle som aktører i prosessen.

3 Knut Dahl-Jørgensen stilte spørsmål om det var mulig og ønskelig å harmonisere læringsutbyttebeskrivelsene for medisinstudiene på landsbasis. Dette må eventuelt skje i etterkant av at fakultetene har hatt sine prosesser. Anders Bærheim pekte på at godt formulerte læringsmål gir implikasjoner både for vurderingsformer og læringsformer. 2. Ny studieplan for medisinstudiet i Tromsø Inger Njølstad presenterte. Det forelå en innstilling i august 2011 som har vært på bred høring. Ny studieplan er nå organisert som et prosjekt som skal pågå fram til Studieplanen er integrert som før, men fokus skifter fra organ til funksjon. Det skal utvikles et casebasert konsept for undervisning/læring. Praksistungt som før lang utplassering. Det er lagt inn fadderundervisning eldre studenter veileder yngre. Studiet skal gi vitenskapelig kompetanse på mastergradsnivå (20 studiepoeng oppgave tilsvarende minstekrav for femårig master) Studentene forutsettes å jobbe med studiet i 45 timer pr. uke i 6 år. 3. Forskjell på pbl og cbl (casebasert læring) PBL er mer lærerintensiv, krever ikke spesialkunnskap hos lærerne ift. det enkelte tema Case-based innebærer at læringsmålene dekkes av et antall case, og undervisningen struktureres rundt disse. Forutsetter spesialkunnskap hos lærer(e) ift. case. Varierte læringsformer. Kommentar: NTNU bruker studenter som veiledere i den første fasen av studiet, disse får opplæring og tilbakemeldingene er gode. I den kliniske fasen brukes mer fagspesifikke lærere som PBLveiledere. Undervisning/veiledningspedagogikk kan være et relevant læringsutbytte for legestudentene. 4. Ny studieplan i medisin ved UiB Arne Tjølsen orienterte Studieplanen i Bergen har gjennomgått mange mindre revisjoner og framstår som et lappverk. Det har skjedd ting i det siste med konsekvenser for utformingen av studieplan:

4 - Arbeidet med kvalifikasjonsrammeverket har vekket interesse for pedagogikk og undervisning - UiB Strategiplan våren 2010 inneholder mye om undervisning. Fakultetet har sett at det er på medisinstudiet vi først og fremst kan gjøre noe. Det ble satt ned en prosjektgruppe som har avlagt en rapport. Fakultetet vil gjøre formelle vedtak om hvilke planer som det skal arbeides videre med i løpet av høsten. - Etter at arbeidet ble satt i gang har det også skjedd mye: Innstillingen om ny studieplan i Tromsø foreligger. Omorganisering ved UiB hvordan kan ny instituttstruktur brukes i videre planlegging? Samhandlingsreformen. Det blir holdt et seminar i Bergen januar-februar 2012 om samhandlingsreformen og undervisning Ideer som utkrystalliserer seg: Medisinstudiet som bachelor/master Dokumentere at utdanningen ligger på masternivå Bort fra preklinikk/klinikk Semester, ikke fag som enheter som skal vurderes. Arbeidet skal organiseres som et prosjekt. Programutvalget skal ikke lage den nye planen, men arbeider med et sett av premisser for arbeidet. 5. Klinisk undervisning uketjeneste i sykehus Knut Dahl-Jørgensen innledet. I Oslo er det et ønske om økning i den kliniske undervisningen, særlig smågruppeundervisningen. Og særlig tidlig i studiet. Foruten timeplantekniske utfordringer er det et spørsmål om lærerressurser. UiO arbeider med å klarlegge innhold og omfang av de forpliktelsene sykehusene (OUS og Ahus) og dets ansatte har. Det er ønskelig at flere sykehusansatte kan være med i undervisningen uten at universitetet må betale for det. OUS har instituert et utdanningsutvalg som omfatter alle faggrupper. Det er også etablert en utdanningsseksjon. Sykehusene har som en definert plikt å sørge for klinisk praksis. I Trondheim har studentene klinisk smågruppeundervisning i 3. og 4. studieår. Det er universitetsansatte lektorer på noen avdelinger, men langt fra alle. Undervisningen er strukturert og målrettet. Det er et problem at pasientene ligger så kort, og mye mer enn før behandles poliklinisk. Det er ønskelig at studentene får plikt til å være mer til stede på avdelingene utenom organisert undervisning. Studentene er positive til dette. I Bergen vurderer de å innkalle pasienter til klinisk undervisning, fordi driften er så hektisk.

5 I Tromsø er klinisk undervisning et definert ansvar for sykehuset, men fakultetet må beskrive det som kreves. Ved UNN er undervisning plikt i arbeidsavtalen for ansatte i alle faggrupper. 6. E-læring fra pedagogisk perspektiv MED-UiO har jobbet mye med E-læring og brukt ressurser på å få lærere til å utarbeide e-læringsopplegg. Disse ligger åpent på nettet og kan brukes av alle. Det er mange hensyn å ta i forbindelse med opphavsrett og pasientdata. Fokus har til nå vært på teknologi og faglig innhold, men man har manglet en gjennomtenkt pedagogikk. Fakultetet får nå hjelp fra en gruppe utgått fra fagområdet for universitetspedagogikk som jobber med konkrete prosjekter innenfor psykiatri og forskningsetikk. Målet er å få til en pedagogisk kokebok som nye lærere kan slå opp i for å få veiledning både i bruk og utarbeidelse av e- lærings-opplegg. Det var enighet om behovet for nasjonalt samarbeid og at det er ønskelig at læringsressurser er allment tilgjengelige. 7. Forskning og utvikling av pedagogikken i utdanning av helsepersonell et nasjonalt nettverk? Ved alle fire fakultetene diskuteres jevnlig behovet for å ha tilgang på pedagogisk kompetanse for å kunne bedømme og utvikle pedagogiske metoder innenfor medisin og helsefag. Knut Dahl-Jørgensen reiste spørsmålet om dette er noe en burde samarbeide om på tvers av institusjonene. UiT som har et helsefakultet som omfatter utdanninger i mange fag og yrker og på flere nivåer, har spesielt behov og interesse for en slik enhet. Det var en diskusjon om hvordan en slik enhet/netteverk kunne initieres, finansieres og bygges opp. Det ble referert til flere internasjonale eksempler på slike enheter, bl.a. Universitetet i Maastricht, School of Health Professions Education University of Dundee, Centre for Medical Education Universitetet i Aarhus Carnegie Foundation for the advancement of teaching

6 8. Omorganisering av masterstudiene ved MED/UiO Kristin Heggen la fram planene for samordning mellom mastergradene ved MED-UIO. Ved MED-UIO er det 8 mastergrader, 6 av dem innenfor Institutt for helse og samfunn. Utredningen tar utgangspunkt i at programmene har flere fellestrekk: alle underviser i metode og forskningsetikk og alle avsluttes med oppgavearbeid. Arbeidet tar sikte på om ressursene i fagmiljøene kan utnyttes bedre og gjennom samarbeid og samordning på tvers av programmene. NTNU har en master i helsefagvitenskap, med noen felles elementer og studieretninger. Masteren sorterer under Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, som nå tilhører Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Masterstudiet i helsevitenskap består av 45 studiepoeng obligatoriske emner, 30 studiepoeng valgfrie emner og 45 studiepoeng masteroppgave. Studiet er organisert som et fulltidsstudium over 2 år eller som et deltidsstudium over 4 år. UiT har en unik situasjon ettersom de har profesjonsbachelorene i egen institusjon. Det reiser et videre behov for masterprogrammer og videre- og etterutdanning. Innenfor paraplyen Master i helsefag er det flere studieretninger som er profesjonsspesifikke videreutdanninger. Men det er også en flerfaglig studieretning som er felles for studenter med ulik profesjonsbakgrunn. UiB har en rekke mastere innenfor Det medisinsk-odontologiske fakultet, deriblant Masterprogram i helsefag med profesjonsspesifikke studieretninger. Masterprogram i medisinsk biologi Masterprogram i internasjonal helse Fakultetene ønsker å være orientert om arbeidet i Oslo og om liknende prosjekter andre steder. 9. Autorisasjon av leger utenfor EØS-området norsk standard for vurdering av utdanning Fakultetene skal ha mottatt en henvendelse fra Helsedirektoratet, som ber institusjonene utarbeide en nasjonal standard for faglig jevngodhet av leger som har utdannelse utenfor EØS-området. Henvendelsen skal angivelig ha kommet til Oslo, som koordinerende fakultet, for å kunne behandles i formøte for undervisning i oktober Studiedekan Oslo er ikke forelagt noen slik henvendelse. Konklusjon: Oslo finner ut av hva henvendelsen går ut på, hva det er direktoratet ønsker og om/hvordan det kan realiseres. Rapporterer til de andre fakultetene. Minidekanmøtet må eventuelt ta ballen. 10. Kjønnsfordeling på medisinstudiet Det er reist spørsmål fra flere hold om det er behov for tiltak for å endre kjønnsfordelingen I medisinerutdanningen. (f. eks. en form for kvotering).

7 Etter en kort drøfting var det enighet om at situasjonen ikke er dramatisk, men bør følges nøye. Det bør utarbeides en samlet statistikk over kjønnsfordelingen blant uteksaminerte kandidater i Norge og norske kandidater uteksaminert i utlandet. 11. Siden sist på fakultetene Det ble en kort diskusjon om skikkethetsvurdering i medisinstudiet. I Oslo har det ikke vært noen saker for skikkethetsnemnda. Trondheim mente at det var mer av uheldig atferd som ble fanget opp og reagert på, men det kommer sjelden så langt som til å bli en skikkethetssak. Bergen vurderer skikkethet i forbindelse med kommunikasjonslaben, men mener at de ikke er flinke nok til å bevisstgjøre og instruere lærerne. Tromsø vurderer kurs for de ansatte (i alle profesjonene) og har tenkt på å lage et organ for clinical assessment.