Utslipp og utslippskrav fra Vannbehandlingsanlegg Ivar Mork- Grevsnes Møre og Romsdal fylke Høstkonferansen 27 28.10.04
Vannbehandling Vannbehandling går ut på å; fjerne uønsket stoff fra råvannet og/eller tilføre råvannet stoff for å oppnå en tilfredsstillende hygienisk og bruksmessig drikkevannskvalitet
Vannrensing - Myndighet Vannrensing vil si at man søker å ta ut uønsket stoff fra råvannet, og man får som resultat en rentvannsfraksjon og en skitten fraksjon For rentvannsfraksjonen - drikkevannet er Mattilsynets godkjenningsmyndighet, mens for den skitne fraksjonen er fylkesmannen normalt forurensningsmyndighet, - men i vårt fylke er myndigheten overført til enhetsfylke (Møre og Romsdal fylke) som en prøveordning
Tillatelse Forurensningsmyndigheten vurderer med grunnlag i søknad eller forespørsel; a. Om utslippstillatelse etter 11 i forurensningsloven er nødvendig eller b. Om utslippet kan skje uten tillatelse med begrunnelse i 8, 3.ledd i f.loven der det heter at forurensninger som ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper kan finne sted uten tillatelse etter 11.
Utslippstillatelse - når Utslipp til bekk/elv/innsjø krever normalt en en avklaring i forhold til f.lovenfra og spesielt anlegg for farge/humusfjerning må påregne konsesjonsbehandling. For utslipp til sjøen (marin resipient) eller til offentlig avløpsnett kreves normalt ikke tillatelse for vannbehandlingsanlegg
Prosesser hvor tillatelse kreves Ionebytting (vask/regenerering av ionebyttemassen) Membranfiltrering (vasking av membranene) avhengig av størrelsen på resipient Kjemisk felling (sedimentering/spyling av filter)
Behandlingsmetodene Ionebytting Utslippsproblemene knytter seg til vask/regenerering av ionebyttemassen. Vaskevannet er en blanding av koksalt og lut og er sterkt basisk som vil slå ut det meste liv i en bekk elv. Kan ikke påregne å få utslippstillatelse basert på utslipp til ferskvann.
Behandlingsmetodene forts. Membranfiltrering Ingen nevneverdige problemer med utslipp av konsentratet ved vanlig drift. Noe usikkerhet m.h.t til de daglige vaskeprosessene der kjemikalier (klor + lurium ) blir benyttet. Et vanlig krav vil være oppsamling av vaskevannfasen, med utdosering i tiden fram til neste vask til konsentratstrømmen fra vanlig drift. Erfaringsmessig lar utslippsproblemene seg løse, og metoden anses som den minst problemfylte ved humusfjerning ved mindre vannforsyningsanlegg.
Behandlingsmetodene forts. Kjemisk felling Humus koagulerer ved tilsetting av et fellingskjemikalie og felles ut enten i sedimenteringsanlegg eller sandfilter. Vanlig fellingskjemikalie er aluminiumsulfat og jernklorid. Fellingskjemikaliene er bundet til humusslammet og følger med i utslippet ved tømming/spyling. Vi har ett anlegg som feller med aluminium i fylket. Utslippet skjer i dag til offentlig avløp med utslipp i sjøen, men gikk tidligere til elv med problem i forhold til fiskeinteressene
Kjemisk felling forts. Vi har 3 anlegg basert på felling med jernklorid på marmorfilter og med utslipp til bekk. To av disse har utslippstillatelse med krav om oppsamling av spylefasen med utdosering til bekk/innsjø via sedimenteringslagune. Erfaringene er mindre bra og vi vil være tilbakeholden med å gi nye tillatelser til slike resipienter. Det bør derfor velges vannkilde og rensemetode tilpasset resipientforholdene.
Vanlige mangler ved søknad om utslippstillatelse Vanlig forhold i.f.m utslippsøknader er mangel på kvalifisert vurdering av mulige konsekvenser av det omsøkte utslippet. Det er søker og ikke forurensningsmyndigheten som skal foreslå tiltak og framskaffe nødvendig dokumentasjon av virkningene av tiltaket. Manglende/ufulstendige opplysninger om resipienten og brukerinteressene er vanlig, og man kan tidvis få inntrykk av at ulempene bagatelliseres.
Råd til slutt Forurensningsmyndigheten må kontaktes tidlig i planleggingsfasen for å kunne avklare forholdet til forurensningsloven. Vi har flere ganger opplevd at kontroversielle løsninger blir ferdig planlagt og sogar bygget før utslippsforholdene er avklart i forhold til f.loven. Slikt er ikke god planlegging som i noen tilfeller kan koste dyrt.
Lokalisering av behandlingsanlegg Mindre vannverk er som regel plassert nær kilden og langt fra offentlig avløpsnett eller marin resipient Lokalisering og resipienttilgang bør være bestemmende når behandlingsprosess skal velges Dessverre er ikke alltid dette prinsippet fulgt, noe som har ført til uheldige prosessvalg forurensningsmessig sett.