Originaltittel: The Name of the Wind 2007, Patrick Rothfuss 2012, Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo Oversatt av Morten Hansen Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: 9788280875273 Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid www.bazarforlag.com
Til min mor, som lærte meg å elske bøker, og som åpnet døren til Narnia, Pern og Midgard. Og til min far, som lærte meg at hvis jeg først skulle gjøre noe, skulle jeg ta meg tid til å gjøre det skikkelig.
Takk Til alle som leste de tidlige utkastene. Dere er legio, for mange å nevne, men ikke for mange å være glad i. Det var takket være deres oppmuntring at jeg fortsatte å skrive. Det var takket være deres kritikk at jeg er blitt en bedre forfatter. Hadde det ikke vært for dere, ville jeg ikke ha vunnet konkurransen Writers of the Future. Hadde det ikke vært for deres forfattersirkel, ville jeg aldri ha truffet mine fantastiske antologikamerater fra bind 18 eller Kevin J. Anderson. Hadde det ikke vært for hans råd, ville jeg aldri ha havnet hos Matt Bialer, den beste agent som tenkes kan. Hadde det ikke vært for hans veiledning, ville jeg aldri ha solgt boken til Betsy Wilheim, min kjære redaktør og forlagssjef i DAW. Hadde det ikke vært for henne, ville du ikke holdt denne boken i hånden nå. En
lignende bok, kanskje, men akkurat denne boken ville ikke ha eksistert. Og til slutt til Mr. Bohage, historielæreren min på high school. I 1989 sa jeg til ham at jeg skulle nevne ham i min første roman. Jeg holder det jeg lover.
PROLOG En stillhet i tre deler Det var kveld igjen. På vertshuset Veisteinen rådet stillheten, og det var en stillhet i tre deler. Den mest åpenbare delen var en hul, rungende stillhet, som besto av ting som manglet. Hadde det blåst, ville vinden ha sust i trærne, fått vertshusskiltet til å knirke i krokene og jaget stillheten bortover veien som slepende høstløv. Hadde det vært folksomt der, om så bare en håndfull menn inne på vertshuset, ville de ha fylt stillheten med prat og latter, med den typen skrammel og larm man forventer på en kro i de mørke kveldstimene. Hadde det vært musikk å høre men nei, selvfølgelig var det ingen musikk. Faktisk fantes ikke noe av dette, og dermed besto stillheten. Inne på Veisteinen satt to menn tett sammen i en krok av rommet. De drakk med stille besluttsomhet og unngikk alvorlige samtaler om urovekkende nyheter. På den måten bidro de til den store, hule stillheten med en som var liten og dyster. Det skapte en slags legering, et kontrapunkt. Den tredje stillheten var ikke så lett å oppdage. Om du lyttet i en time, ville du kanskje begynne å fornemme den i tregulvet under føttene
dine og i de grove, flisete tønnene bak disken. Den lå i tyngden av den svarte steinpeisen som holdt på varmen fra en ild som for lengst hadde brent ut. Den lå i en hvit linkluts langsomme bevegelse frem og tilbake der den ble dratt langs treverket i bardisken. Og den lå i hendene på mannen som sto der og pusset en mahogniflate som allerede skinte i lampelyset. Mannen hadde illrødt hår, rødt som flammer. Øynene var mørke og fjerne, og han beveget seg med den ubestemmelige sikkerheten som kommer av kunnskap om mangt og mye. Veisteinen var hans, akkurat som den tredje stillheten var hans. Det var passende, siden det var den største stillheten av de tre, en stillhet som svøpte de andre inn i seg. Den var dyp og vid som høstens slutt. Den var tung som en stor stein glattslipt av elvevann. Det var en tålmodig lyd, lyden av snittblomster, lyden av en mann som venter på å dø.
KAPITTEL 1 Et sted for demoner Det var felledagskveld, og de vanlige gjestene hadde samlet seg på vertshuset Veisteinen. Fem stykker var ikke mye til forsamling, men fem var så mange som man noensinne så på Veisteinen nå for tiden, siden tidene var som de var. Gamle Kobb fylte sin rolle som historieforteller og utdeler av råd. Mennene ved bardisken tok slurker av glassene sine mens de hørte på. I bakrommet sto en ung vertshusholder bak døren, utenfor synsvidde, og smilte mens han lyttet til detaljene i en velkjent historie. «Da Taborlin den store våknet, oppdaget han at han var innelåst høyt oppe i et tårn. De hadde tatt sverdet hans og ribbet ham for verktøyene hans: nøkkel, mynt og lys, alt var borte. Men det var ikke det verste engang, ser dere» Kobb gjorde en kunstpause «for lampene på veggen brant med blå flamme!» Gard, Jakk og Sjurd nikket for seg selv. De tre vennene hadde vokst opp sammen, og de hadde hørt mye på Kobbs historier og blåst i rådene hans. Kobb så nøye på det nyere, mer oppmerksomme medlemmet av sitt lille publikum, smedens lærling. «Vet du hva det betydde, gutt?» Alle
kalte smedlærlingen for «gutt», til tross for at han var en hånd høyere enn noen andre der. Slik det gjerne er i småbyer, ville han antakelig bli hetende «gutt» helt til han fikk helskjegg eller ble så irritert at han til slutt slo noens nese til blods. Gutten nikket sakte. «Chandrierne.» «Akkurat,» sa Kobb fornøyd. «Chandrierne. Alle vet at blå ild er et av tegnene som varsler om dem. Nå ble han» «Men hvordan hadde de funnet ham?» avbrøt gutten. «Og hvorfor drepte de ham ikke da de hadde sjansen?» «Hysj da, du får svar på alle spørsmål før historien er over,» sa Jakk. «La ham fortelle, nå.» «Ingen grunn til det der, Jakk,» sa Gard. «Gutten er bare nysgjerrig. Drikk, nå.» «Jeg har allerede drekki opp,» knurret Jakk. «Jeg trenger en til, men verten driver fortsatt og flår rotter der inne i bakrommet.» Han hevet stemmen og dunket det tomme kruset sitt i mahognidisken med en hul lyd. «Hei! Vi er tørste her ute!» Vertshusholderen dukket opp med fem skåler med kjøttgryte og to varme, runde brød. Han tappet mer øl til Jakk, Sjurd og gamle Kobb, hele tiden med et preg av travel effektivitet. Historien måtte vente mens mennene tok for seg av middagen. Gamle Kobb hogg innpå fra skålen med kjøttgryte med en innbitt ungkars rovgriske glupskhet. De andre satt fortsatt og blåste på den rykende maten da han jafset i seg den siste brødbiten sin og fortsatte med historien. «Nå måtte Taborlin rømme, men da han så seg omkring, oppdaget han at det ikke var noen dør i cella. Ingen vinduer. På alle sider var det bare
glatt, hard stein. Det var en celle som ingen noen gang hadde rømt fra. Men Taborlin kjente navnet på alle ting, og dermed lystret alle ting hans befaling. Han talte til steinen: Brist! sa han, og steinen brast. Veggen ble revet i stykker som et papirark, og gjennom hullet kunne Taborlin se himmelen og puste inn den liflige vårlufta. Han gikk bort til kanten og så ned, og uten å nøle steg han ut i tomme lufta» Gutten så storøyd på ham. «Det er ikke sant!» Kobb nikket alvorlig. «Så Taborlin falt, men han fortvilte ikke. For han kjente vindens navn, og dermed adlød vinden ham. Han talte til vinden, og den tok ham forsiktig i armene og omfavnet ham. Den bar ham ned til bakken så varlig som et tisteldun, og satte ham ned på beina, mildt som en mors kyss. Og da han kom ned på bakken og tok seg til siden der de hadde stukket ham, så han at han knapt hadde en skramme. Det kan jo hende det bare var flaks,» sa Kobb og prikket seg megetsigende på siden av nesen med en finger. «Eller kanskje det hadde noe å gjøre med amuletten han bar under skjorta.» «Hvilken amulett?» spurte gutten ivrig med mat i munnen. Gamle Kobb lente seg tilbake på stolen, glad for muligheten til å utbrodere historien. «Noen dager tidligere hadde Taborlin truffet en kramkar på veien. Og selv om Taborlin ikke hadde så mye mat, delte han middagen sin med gamlingen.» «Fornuftig gjort, også,» sa Gard lavt til gutten. «Alle vet jo at en kramkar gjengjelder vennlighet dobbelt.» «Nei, nei,» mumlet Jakk. «Nå surrer du. En kramkars råd gjengjelder vennlighet dobbelt, heter det.» For første gang den kvelden tok vertshusholderen til orde. «Dere