RAPPORT Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten

RAPPORT Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 1

Antidoping Norge vil være en uavhengig, kunnskapsrik og offensiv organisasjon som samarbeider for en ren idrett og et dopingfritt samfunn.

innhold 1. Innledning 5 2. Intensjonen med prosjektet 5 3. Gjennomføring av prosjektet 6 4. Drøfting av aktuelle problemstillinger gjennom intervjuobjektenes svar og Antidoping Norges vurdering 7 5. Hva kan forklare at det har vært så mye doping i internasjonal sykkelsport? 8 5.1 Påstand fra intervjuobjektene: «Det har alltid vært doping i sykkelsporten» 8 5.2 Påstand fra intervjuobjektene «Alle gjorde det jo» 8 5.3 Uttalelse fra intervjuobjektene - «Vi har kanskje vært naive» 9 5.4 Påstand fra intervjuobjektene «Det å snakke om doping har vært/er tabubelagt» 10 5.5 Uttalelse fra intervjuobjektene: «Systemet var sånn det er ikke enkeltpersoners holdninger som er hovedårsaken til at problemet har oppstått» 10 6. Tror du norske syklister har vært involvert i dopingbruk i internasjonal sykling? 13 6.1 Uttalelse fra intervjuobjektene: «Doping er ikke et tema på laget jeg sykler på» 13 6.2 Påstand fra intervjuobjektene: «Dopingbruken var langt mer utbredt blant utenlandske utøvere enn norske» 13 6.3 Påstand fra intervjuobjektene «Fallhøyden ved å bli tatt for doping eller innrømme doping er langt større for norske utøvere enn for utøvere fra andre nasjoner» 14 7. Er det mindre dopingbruk i sykkelsporten nå? 15 7.1 Påstand fra intervjuobjektene «Alt er mye bedre nå» 15 8. Hvordan kan antidopingarbeidet og samarbeidet med sykkelsporten bli bedre? 17 8.1 Utsagn fra intervjuobjektene: «Antidopingarbeidet blir stadig bedre, men ting kan forbedres» 17 9. Oppsummering og konklusjon 18 3

4

1. Innledning Prosjektet ble initiert våren 2013 av Antidoping Norge. Bakgrunnen var det fokus som har vært rettet mot doping i sykkelsporten. Prosjektet er forankret i påtalenemnden i Antidoping Norge og Antidoping Norges styre. På forsommeren 2013 ble det sendt brev til Norges Cykleforbund ved generalsekretær Bjørn Sætre, hvor det ble redegjort for prosjektets intensjon hvorpå Norges Cykleforbund deltok på et oppstartsmøte for prosjektet. Prosjektet har i sin helhet blitt gjennomført av Antidoping Norge. Norges Cykleforbund har gitt sin tilslutning til prosjektet. 2. Intensjonen med prosjektet Intensjonen med prosjektet har vært å gi norske ryttere, ledere, trenere og andre med særlig kunnskap om sykkelsporten muligheten til å bidra til beste for en ren sykkelsport, gjennom å møte Antidoping Norge til samtaler om tematikken. Antidoping Norge har lagt vekt på at doping i internasjonal sykkelsport har vært et problem som er langt større enn den enkelte utøverens dopingbruk, og at det har vært en organisert dopingkultur i deler av internasjonal sykkelsport. Prosjektet har ikke hatt til hensikt å drive målrettede undersøkelser mot enkeltpersoner, men å gjennomføre samtaler hvor Antidoping Norge håpet å få bedre innsikt i den profesjonelle sykkelsporten og erfaringer fra miljøet. I tillegg ønsket vi å tilegne oss informasjon som kunne ha relevans i antidopingarbeidet fremover, både for å avdekke og forebygge dopingbruk. Temaer som blir drøftet i denne rapporten er basert på Antidoping Norges kunnskap om - og erfaringer fra dopingbruk i idretten. Grunnlaget for arbeidet er i stor grad hentet fra historiske dopingavsløringer i sykkelsporten, og er ikke ment å være påstander om faktisk dopingbruk i internasjonal sykkelsport i dag. Det er viktig å presisere at Antidoping Norge ikke har grunnlag for å sammenligne omfanget av dopingbruk i sykkelsporten med andre idretter. Antidoping Norge har i denne omgang valgt å fokusere på sykkelsporten fordi idretten selv har vist en vilje til å rydde opp. Vi har hatt en sak i Norge med internasjonale forgreninger, og det er mye internasjonalt datamateriale på området. Det pågår også prosjekter i mange land som følge av spesielt de siste årenes avsløringer av dopingsaker. RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 5

3. Gjennomføring av prosjektet Grunnlagsmaterialet i prosjektet har vært samtaler/intervjuer med 30 sentrale aktører i sykkelsporten. Prosjektet er begrenset til å omhandle et sykkelmiljø, landeveissykling herrer. Dette er gjort for å avgrense prosjektets omfang. Intervjuobjektene består av nåværende og tidligere utøvere, primært på internasjonalt nivå, samt personer i støtteapparat og andre med særlig kunnskap om sykkelsporten gjennom de siste 20 25 år. Intervjuobjektene er valgt ut av Antidoping Norge. Selve prosjektet ble startet høsten 2013. Rammene for intervjuene ble presentert for intervjuobjektene i forkant av samtalene. Intervjuobjektene ble forklart intensjonen med prosjektet. Antidoping Norge har vært tydelige på premissene overfor intervjuobjektene, herunder fortrolig behandling av informasjon og eventuell offentliggjøring av navnene på intervjuobjektene. Antidoping Norge har hele tiden vært opptatt av å presisere overfor intervjuobjektene at det er frivillig å stille til en samtale. Det enkelte intervjuobjektet ble ringt opp av en representant fra Antidoping Norge med spørsmål om vedkommende var villig til å delta i prosjektet gjennom intervju. Intervjuobjektene fikk oversendt brev med bekreftelse av avtale, samt en nærmere redegjørelse for intensjonen med prosjektet. Sykkelmiljøet har stilt seg svært positive til prosjektet og det har vært utvist stor vilje til å møte Antidoping Norge til samtaler. Av praktiske årsaker var det kun et fåtall intervjuer om ikke lot seg gjennomføre innenfor tidsrammen for prosjektet. Dette har ikke hatt avgjørende betydning. I samtale med Antidoping Norge ble det enkelte intervjuobjektet forelagt premissene for intervjuet. Premissene har blant annet omhandlet forhold knyttet til anonymitet og et ønske fra Antidoping Norge om åpenhet hos intervjuobjektene. Selve intervjuguiden, som ble utarbeidet, inneholder 31 spørsmål/påstander som vi ønsket at intervjuobjektene skulle besvare og derigjennom ta stilling til. Det ble presisert for intervjuobjektene at de fleste spørsmål og påstander omhandlet Pro-Tour-nivået i sykkelsporten. Samtalene har hatt en varighet på 1,5 til 3,5 timer. Alle intervjuobjektene fikk forelagt de samme 31 spørsmålene/påstandene. Det presiseres i denne forbindelse at intervjuobjektenes forutsetninger for å besvare de enkelte spørsmål har variert. Dette avhenger av den enkeltes rolle i sykkelsporten og tidsperiode for deltagelse i sporten, noe som medfører at det nødvendigvis ikke er alle intervjuobjektene som har hatt forutsetning for å svare på alle spørsmål, eller innestår for de enkelte påstander. I den grad det enkelte intervjuobjektet eventuelt hadde informasjon av betydning for vurdering av om det skal etableres sak mot enkeltutøvere, ville ikke dette vært omtalt i denne rapporten, men som en egen sak som ville blitt forelagt påtalenemnden. Det har ikke fremkommet slik informasjon. Intervjuobjektene ble oppfordret til å fortelle om sin kunnskap innenfor de enkelte temaene Antidoping Norge hadde skissert for intervjuobjektene på forhånd. Intervjuobjektene har også blitt konfrontert med enkeltpåstander fra en uavhengig nederlandsk rapport av 13. juni 2013, som berører dopingproblematikken. www.commissie-ada.nl/eindrapportcommissieada.pdf Det ble presisert for de enkelte intervjuobjektene at Antidoping Norge ikke kunne ta imot informasjon om intervjuobjektenes eventuelle egne brudd på NIFs lover om doping i et slikt forum, og samtidig love taushet om dette hvis forholdet lå innenfor foreldelsesfristen. Det har ikke fremkommet slik informasjon. 6

Antidoping Norge ønsker å belyse de utsagnene som utfra Antidoping Norges spørsmål har gått oftest igjen hos intervjuobjektene. Vi har valgt å dele inn utsagnene og beskrive disse i fem hoveddeler: Hva kan forklare at det har vært så mye doping i internasjonal sykkelsport? (Punkt 5.1-5.5) Tror du norske syklister har vært involvert i dopingbruk i internasjonal sykling? (Punkt 6.1-6.3) Er det mindre dopingbruk i sykkelsporten nå? (Punkt 7.1) Hvordan kan antidopingarbeidet og samarbeidet mellom antidopingorganisasjoner og idretten bli bedre? (Punkt 8.1) Konklusjoner/Anbefalinger (Punkt 9) 4. Drøfting av aktuelle problemstillinger gjennom intervjuobjektenes svar og Antidoping Norges vurderinger Hvert avsnitt er delt opp i intervjuobjektenes svar og Antidoping Norges vurdering. Antidoping Norges vurderinger bygger på historisk datagrunnlag om avsløringer av doping i sykkelsporten samt vår kunnskap om og erfaring med doping i idretten. I tillegg er våre vurderinger basert på våre erfaringer når det gjelder formidling av budskap om farer ved doping til norsk idrett. RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 7

5. Hva kan forklare at det har vært så mye doping i internasjonal sykkelsport? 5.1 Påstand fra intervjuobjektene: «Det har alltid vært doping i sykkelsporten» Intervjuobjektenes utsagn/påstander Mange intervjuobjekter har trukket frem at det alltid har vært mye juks i sykkelsporten. De forankrer denne påstanden i kunnskap de har tilegnet seg i senere tid, som igjen har bidratt til å bekrefte de mistanker man hadde tidligere. Mange av intervjuobjektene trekker frem de enorme fysiske belastningene som rytterne har blitt utsatt for allerede fra starten av profesjonell sykling, og trekker frem hendelser i eksempelvis Tour de France fra tidlig på 1900-tallet. Intervjuobjektene forteller at det alltid har gått vandrehistorier om juks. Det var åpen bruk av blant annet sentralstimulerende midler lenge før doping ble forbudt i idretten. Flere av intervjuobjektene mener at dette var med på å forklare en alminneliggjøring, og nærmest en kulturell legalisering som innebar mye bruk av medikamenter i sykkelsporten. Antidoping Norges vurdering Historier om doping i sykkelsporten går tilbake til før Tour de France ble avholdt første gang i 1903. Sykling har vært en idrett hvor rytterne har presset seg til det ekstreme. Det har vært kjent at alkohol, narkotiske stoffer og legemidler ble brukt for å døyve de fysiske smertene som følger av så store fysiske påkjenninger over så lang tid. Sentralstimulerende medikamenter ble brukt i flere tiår for å oppnå en prestasjonsfremmende effekt, før man innførte dopingkontroller. Men det var først ved bruk av EPO, og andre midler som kan øke den oksygentransporterende kapasitet i blodet, at miljøet så helt åpenbare fortrinn ved å benytte slike midler og metoder. Mye tyder på at det har ligget en nærmest underforstått aksept av dopingbruk i profesjonell sykkelsport. Helsefare ved medikamentbruken ble første gang debattert på 1960-tallet. Ved at doping i idretten ble erkjent som et voksende problem først i 1960-årene, ble dopingkontroller innført for å verne om utøvernes helse og bidra til konkurranse på like vilkår. Tilgjengelig kunnskap understøtter intervjuobjektenes synspunkter om en «kulturell legalisering» av doping. 5.2 Påstand fra intervjuobjektene: «Alle gjorde det jo bruk av doping var nærmest legalisert i feltet» Intervjuobjektenes utsagn/påstander Intervjuobjektene ble spurt om de var overrasket over de avsløringene som har vært i sykkelsporten, spesielt de siste par årene. Nesten alle svarte at de ikke var overrasket fordi «alle brukte doping» i sykkelsporten tidligere. Noen av intervjuobjektene fortalte at definisjonen av doping i deler av internasjonal sykkelsport tradisjonelt har vært et spørsmål om hva man kunne spore i dopingprøver, og hva man ikke har hatt analysemetoder for. Dermed kan det tyde på at WADAs dopingliste ikke har vært avgjørende for spørsmålet om definisjonen av hva som kunne anses som dopingmidler, og dermed ulovlig i deler av det internasjonale sykkelfeltet. Flere av intervjuobjektene mente at den generelle oppfatningen har vært at hvis man ikke kan teste for en metode eller et stoff, er det heller ikke doping. Mange av intervjuobjektene trekker frem at det i sykkelsporten har vært et stort fokus på bistand fra medisinsk personell, og hva disse kunne bidra med for å bedre rytternes prestasjoner. I perioder har det også vært vanlig å bruke fagpersoner i medisin/fysiologi som trenere. Mye tyder på at personer i utøvernes medisinske støtteapparat ikke kun ble benyttet for å drive medisinsk behandling for å ivareta helsen til utøverne, men også for å finne midler som kunne få utøverne til å yte bedre. Dette resulterte i bruk av stoffer og metoder som enten ikke stod på dopinglisten, eller stoffer som ikke lot seg spore eller som antidopingorganisasjonene ikke hadde kjennskap til. Antidoping Norges vurdering Før det ble innført dopingkontroller i idretten var det ingen kontrollmekanismer som kunne fange opp dopingbruken. Det har vært tragiske historier om dødsfall i sykkelsporten som følge av ukontrollert dopingbruk. Ser vi tilbake i tid, er det mange som har vært villige til å eksperimentere med medikament og metodebruk som rytterne og støtteapparatet ikke visste konsekvensen av. Enkelte ganger med varige mén eller dødelig utfall. 8

Vi vet at det tok mange år fra EPO ble tatt i bruk i det internasjonale sykkelfeltet til antidopingorganisasjonene fant en analysemetode som kunne avsløre bruken. I mangel av sporingsmetoder ble det på slutten av 1990-tallet innført grenser for maksimale hemoglobin- og hematokritnivåer. Antidoping Norge har lest mange bekjennelser fra tidligere internasjonale ryttere, som forteller om leger som introduserte doping på laget. Holdningen til dopingbruk blant medisinsk støtteapparat i internasjonal sykling kan utvilsomt ha vært en avgjørende grunn til at problemet ble så omfattende. Det virker å være en allmenn oppfatning i det internasjonale sykkelfeltet at eget dopingbruk ble legitimert gjennom forestillingen om at alle andre gjorde det. 5.3 Uttalelse fra intervjuobjektene: «Vi har kanskje vært naive» burde ha forstått, hvor omfattende problemet var, også den gang. Disse intervjuobjektene fremstiller doping som en del av «gamet», enten det dreide seg om bruk av kortison, steroider eller andre former for dopingbruk. De illustrerer også at dopingbruken ble gradvis mer skjult etter hvert som analysemetoder og kontrollmetoder ble mer omfattende. Antidoping Norges vurdering Ordet «naivitet» har vært en gjenganger hos intervjuobjektene. Antidoping Norge opplever at premissene har vært tydelige når det gjelder at det kan snakkes fritt i de samtalene vi har gjennomført. Intervjuobjektene har blitt oppfordret til ikke kun å fortelle om hva de vet, men også å fortelle om mistanker, rykter og andre forhold rundt doping i sykkelsporten. Antidoping Norge gav en anbefaling til alle intervjuobjektene om å fortelle alt man har hørt og «ikke legge bånd på seg», da historiene skulle fortelles i et lukket rom på anonymt grunnlag. Intervjuobjektenes utsagn/påstander Dette er et utsagn som har gått igjen blant intervjuobjektene. Mange har brukt akkurat disse ordene i møte med Antidoping Norge, nærmest som en unnskyldning for at de ikke forstod hva som egentlig hadde foregått. Mange av intervjuobjektene beskriver gjerne egne mistanker om dopingbruk hos andre syklister, og uttrykker en forestilling om at det var mye dopingbruk i feltet. Likevel sier mange at de verken trodde eller ante at problemet var så omfattende som det tilsynelatende har vært. Mange av intervjuobjektene peker på en lukket kultur og det faktum at de selv ikke var del av denne kulturen som begrunnelse for at de ikke selv visste hvor omfattende problemet var. Først i ettertid har de forstått omfanget. Det gikk rykter om dopingbruk, men det var aldri noe konkret, annet enn at utøvere ble tatt i doping med jevne mellomrom. Andre intervjuobjekter forteller en helt annen historie. Disse intervjuobjektene forteller at de så hvor åpenlyst dopingproblemet var på begynnelsen og midten av 90-tallet. De illustrerer at dopingbruken ikke kun forgikk i lukkede miljøer eller kun for de innvidde. De er tydelige på at alle som var en del av internasjonal sykkelsport på et visst nivå, visste eller Etter å ha gjennomført samtaler med over 30 personer i sykkelsporten opplever Antidoping Norge at det er lite ny kunnskap som har kommet fram. Når enkelte intervjuobjekter i samtaler hevder at alle nordmenn som var involvert i sykkelsporten på 90-tallet måtte ha sett hvor omfattende problemet var, er det grunn til å stille spørsmål ved om andre intervjuobjekter utviser en påtatt naivitet og et ønske om å si minst mulig. Antidoping Norge sitter igjen med et inntrykk av at flere intervjuobjekter vet mer enn de forteller angående syklister og potensielle brudd på dopingbestemmelsene. Det er viktig å understreke at vi ikke opplevde en motvilje fra intervjuobjektene til å dele generell informasjon om sykkelsporten, og tonen i samtlige samtaler var svært god. Det kan være mange motiver for å velge og ikke si mer enn nødvendig. I tillegg må vi ta selvkritikk hvis vi ikke har vært tydelige nok i vår spørsmålsstilling. Antidoping Norges primæroppgave er å bekjempe doping i norsk idrett. Det er derfor naturlig for oss å reflektere rundt norske utøveres holdninger til og kunnskap om doping. Vi mener at det er et interessant funn at svært mange av intervjuobjektene i en fortrolig samtale med Antidoping Norge RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 9

hevder at de var naive, selv når de var del av et dopingbelastet miljø. Generelt kan man selvsagt stille spørsmål ved om fallhøyden ved å snakke om det man vet er så stor, at man derigjennom avstår fra å fortelle om sin kunnskap, og heller skjuler seg bak «naivitetsbegrepet». bevisene mangler. Så lenge man ikke kan legge frem bevis, oppfatter utøverne at det blir problematisk. De opplever at det kan slå tilbake på den enkelte, man får uvenner og risikerer å bli saksøkt. Konsekvensene blir for store og mange føler at de ikke har noe å tjene på å fortelle det de vet, har sett eller har hørt. De som faktisk har valgt å stå fram eller har forsøkt å varsle om utstrakt dopingbruk, beskriver gjerne denne stillhetens lov som en misforstått lojalitet. 5.4 Påstand fra intervjuobjektene: «Det å snakke om doping har vært/er tabubelagt» Intervjuobjektenes utsagn/påstander Flere intervjuobjekter gir inntrykk av at i den grad man har hatt kunnskap om dopingbruk i internasjonal sykling tilbake i tid, eller for så vidt også i dag, så har det å snakke om doping vært et ikke-tema. Flere intervjuobjekter forklarer at de enten ikke ville involvere seg i diskusjoner om doping, eller ikke ville fremsette påstander om doping som de selv oppfattet kun som rykter. Flere intervjuobjekter viser til enkelthistorier med eksempler på utøvere som har blitt straffet for å tipse eller snakke om doping i profesjonell sykling. Mange av intervjuobjektene bekrefter at det har rådet en taushetskultur i internasjonal sykkelsport, også omtalt som Omerta. Antidoping Norges vurdering Omerta eller «stillhetens lov» omtales i litteratur som en uskreven regel, som innebærer at man ikke skal tyste på sine egne. Begrepet benyttes i utgangspunktet om mafiamiljøer, og har i senere tid blitt benyttet for å beskrive en taushetskultur som de senere år har blitt avdekket i sykkelsporten. Dopingkulturen i sykkelsporten har gjerne omfattet mektige miljøer, og utøverne selv opplevde at det kunne få store konsekvenser å fortelle hva man visste eller hadde hørt rykter om. Mye tyder på at den indre justisen i miljøet har vært, og fortsatt er sterk. Avsløringer de siste årene viser at utøvere som har forsøkt å varsle om doping historiske sett har blitt dårlig behandlet og truet til taushet. I feltet kan det foregå «prat» og utøvere hører rykter, men Ved å høre og lese historiene til syklister som har stått fram og innrømmet dopingbruk danner man seg et bilde av kulturen som var i internasjonal sykkelsport, herunder de indre mekanismene som rådet/råder i en slik subkultur. Inntrykket er at det nærmest var umulig å være tett på denne kulturen uten å høre rykter om hva som foregikk. Gjennom slike beskrivelser ser man også tydelig en mer eller mindre underforstått «avtale» om at man ikke skulle diskutere doping, eller for den saks skyld andre forhold som var negative for sykkelsporten med de som ikke var innvidd i sykkelsportens innerste krets. Dette etablerte en ukultur der mange visste, men ingen ville eller torde å snakke åpent. 5.5 Uttalelse fra intervjuobjektene: «Systemet var sånn det er ikke enkeltpersoners holdninger som er hovedårsaken til at problemet har oppstått» Intervjuobjektenes utsagn/påstander Mange av intervjuobjektene forteller at de var del av en kultur hvor de i ettertid innser at de burde forstått at det på mange lag var utstrakt bruk av doping. Likevel sier de aller fleste av intervjuobjektene at de ikke selv har vært del av den indre kjerne i systemet og mener derfor at de ikke hadde forutsetning for å forstå hvor omfattende problemet var. De fleste intervjuobjektene sier at de tror at de ikke ble innlemmet i dopingkulturen fordi de var tydelige i sin antidopingholdning. Mange intervjuobjekter gir utrykk for at de distanserte seg fra problematikken i det de selv ikke var en del av denne ukulturen. Disse opplever også nå i ettertid at sporten tidligere har vist liten vilje til å gjøre noe med problemet. 10

Antidoping Norges vurdering Antidoping Norge har lest bekjennelser fra utenlandske syklister som de siste årene har valgt å stå fram og innrømme sitt dopingbruk. Når disse utøverne forteller sin historie, slik de selv oppfatter den, ser man at de forteller mer eller mindre den samme historien. I korte trekk kan man illustrere historien slik: Ung, svært talentfull rytter som drømmer om ære og berømmelse. Sykler på lavere nivå, har gode resultater og blir tatt opp på et profesjonelt sykkellag. Opplever å gå fra å være blant de beste som amatør til å måtte «bite seg fast» i nederste delen av resultatlisten i begynnelsen av sin profesjonelle karriere. Mange av disse utøverne skisserer at steget over til å bruke dopingmidler kom som følge av at man var del av et system som hele tiden skjøv på grensene. De beskriver veien til dopingbruken som en glidende overgang hvor bruken gradvis opplevdes som en del av deres hverdag. Bruken ble normalisert i egen bevissthet og de gode holdningene man hadde med seg ble gradvis visket ut. Tyler Hamilton beskriver eget dopingbruk i sin bok «The Secret Race». Her skildrer han også historien til andre utøvere som har innrømmet dopingbruken. Det kan synes som det har vært gjennomgående at det tok ca. 1000 dager fra utøverne kom inn i proff-sirkuset, til de valgte å begynne med EPO. Antidoping Norge vil i denne forbindelse advare mot å gjøre manglende grunnleggende moralsyn hos en idrettsutøver til en hovedforklaring på at man er villig til å ta steget til å bruke dopingmidler. De virkelige historiene til de som har innrømmet dopingbruk, forteller noe annet. Det å bruke dopingmidler tas ikke lett på. Det forekommer sikkert syklister som er villige til å ta alle de snarveier som finnes, men Antidoping Norge tror at dette er en for enkel forklaring på et komplekst problem. De siste årene har man gradvis fått innblikk i hvor omfattende problemet med doping i sykkelsporten har vært. Internasjonal sykkelsport har tradisjonelt rekruttert ledere som selv har vært del av en dopingbelastet kultur og som til en viss grad selv har hatt en dopingbelastet fortid. Det kan være grunn til å spørre seg om den internasjonale sykkelsporten har vært så infiltrert av doping at sentrale personer ikke maktet å gjøre noe med problemet. Til syvende og sist dreier kanskje den manglende viljen/evnen til oppvask seg om at man har vært livredde for å ødelegge sykkelsporten. Det er nettopp denne frykten for å ødelegge for en hel idrett som kommer til overflaten når det fortelles historier i dag. Når sykkelsporten internasjonalt på øverste nivå gjennom flere år ikke har vært i stand til å ta et oppgjør med den stilltiende aksepten av dopingbruken, kommer man heller ingen vei med å løse problemet. Alle har et reelt valg. Du kan velge å bruke dopingmidler og du kan velge å la være. De siste års opprullinger, hvor syklister har innrømmet dopingbruk, viser at syklister som er tatt for doping også var ofre for et system som går langt utover den enkelte utøver. Kravet til fysisk prestasjon er så stort at det har vært vanskelig å prestere uten bruk av ulovlige metoder. Det har vært et helt system hvor alminneliggjøringen av dopingbruk var medvirkende til at mange av enkeltindividene begynte å dope seg. RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 11

12

6. Tror du norske syklister har vært involvert i dopingbruk i internasjonal sykling? 6.1 Uttalelse fra intervjuobjektene: «Doping er ikke et tema på laget jeg sykler på» er ikke ensbetydende med at mange, eller alle, er en del av problemet. Intervjuobjektenes utsagn/påstander Antidoping Norge har spurt intervjuobjektene hvordan de opplever at antidopingarbeidet er på laget de representerer, enten som støttepersonell eller som aktiv utøver. På forespørsel om lagledelsens holdninger til doping og hvordan farer ved doping og forebyggende arbeid formidles på de enkelte lag i dag (uavhengig av om dette er norske lag eller internasjonale lag), svarer svært mange intervjuobjekter at doping ikke er et tema og heller ikke var et tema tidligere på lagene de har vært en del av. På forespørsel om hvorfor de tror det er/var sånn, svarer mange at det ikke er noe de har fokus på fordi de ikke ser det som et problem på deres lag. Antidoping Norge opplever at en manglende tilnærming eller unnfallenhet til dopingproblemet kan få flere konsekvenser. Ved å unngå temaet dannes fort en illusjon om at det ikke finnes et problem. Hvis det ikke erkjennes at det kan være et dopingproblem også blant nordmenn i internasjonal sykkelsport, vil man heller ikke få en forståelse av problemet. Dersom ingen kjenner til hvilke faktorer som kan være indikasjoner på avvik, vil avviket være vanskelig å oppdage. Det er derfor avgjørende at sykkelmiljøet selv kjenner «tegn og symptomer på dopingbruk» slik at de rene miljøene kan være et korrektiv til eventuell fremvekst av subkulturer som bruker dopingmidler. Mange intervjuobjekter forteller at det er «prat» innad i lag eller med andre syklister man kjenner hvis det er prestasjoner man reagerer på eller rykter man har hørt. Det er imidlertid ikke noe fokus på doping eller farer ved doping som et eget tema. Antidoping Norge har stilt flere kontrollspørsmål til intervjuobjektene for å kartlegge samtaler om doping innad i ulike lag, så vel i Norge som internasjonalt. Det har vært gjennomgående fra de intervjuobjektene som har hatt forutsetning for å uttale seg om dette, at antidopingarbeid og samtaler med fokus på holdningsskapende arbeid nærmest har vært fraværende i lagenes ledelse. Antidoping Norges vurdering Antidoping Norge er ikke bare et kontrollorgan. Vi er også et forebyggings- og kompetanseorgan mot doping. Vårt primærmål er å beskytte de rene utøverne. Vi arbeider for at idretten skal ha en åpen kultur for å snakke om farer ved dopingbruk. Det er først når sykkelsporten ser at det faktisk er en risiko for at også enkelte norske utøvere kan velge å dope seg, at vi kan få en åpen dialog om signaler, farer og eventuelle kontroll- og forebyggende tiltak. Fra samfunnet forøvrig kjenner man en rekke forhold hvor det å erkjenne et problem/en utfordring også øker bevisstgjøringen, som igjen medfører større åpenhet om forholdet. Det at man anerkjenner at et problem kan forekomme Antidoping Norge ser at doping tidligere har vært et ikke- tema i sykkelsporten. Vi registrerer at forsøk på å drøfte problemstillinger rundt norske utøvere og dopingbruk på et generelt grunnlag tradisjonelt har vært vanskelig, fordi forsøk på en slik tilnærming lett har ført til at sykkelsporten har følt seg mistenkeliggjort. De siste årene har det vært en vesentlig endring av denne tilnærmingen. 6.2 Påstand fra intervjuobjektene: «Dopingbruken var langt mer utbredt blant utenlandske utøvere enn norske» Intervjuobjektenes utsagn/påstander De fleste av intervjuobjektene har en formening om at det har vært mye doping i internasjonal landeveissykling. Mange intervjuobjekter inkluderer ikke de norske syklistene, som de siste 20 25 årene har vært en del av internasjonal sykkelsport i dette. Enkelte av intervjuobjektene sier imidlertid at de ikke kan utelukke at nordmenn tidligere har brukt dopingmidler, og mener at det ikke er noen mindre sannsynlighet for doping blant norske utøvere enn blant utøvere fra andre nasjoner på samme tidspunkt og på samme nivå. Begrunnelsen for dette er at dopingbruken var en så stor del av kulturen i sykkel- RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 13

sporten at nordmenn ikke kan ha vært «så mye bedre enn alle andre». Når det gjelder spørsmål om dagens norske sykkelryttere og dopingbruk, gir de aller fleste intervjuobjektene uttrykk for at de tror at norsk sykkelsport i dag er ren. Dette utsagnet forklares gjerne med en tro på at feltet i internasjonal sykkelsport i stor grad er rent i dag. Mange av intervjuobjektene trekker igjen fram egen naivitet som en forklaring på at de ikke mistenkeliggjør norske ryttere. I tillegg uttrykker de aller fleste et ubehag ved å skulle fortelle om sine eventuelle mistanker mot norske ryttere. Mange av intervjuobjektene sier også at det er svært vanskelig å skulle mistenkeliggjøre de man kjenner, uavhengig av om vedkommende er norsk. Antidoping Norges vurdering Et av temaene i intervjuene har vært spørsmål om mistanker til navngitte utenlandske eller norske sykkelryttere (både tidligere og nåværende) som kan ha brutt dopingbestemmelsene. Bakgrunnen for spørsmålet har vært å se om det ville være samsvar mellom de ulike intervjuobjektenes svar. I tillegg ble spørsmålet stilt for å se hva intervjuobjektene var villige til å si om andre i et forum hvor forutsetningen var at det man eventuelt hadde å komme med av informasjon ble behandlet helt anonymt. Nordmenn har vært og er en del av internasjonal profesjonell sykling og vi vet at miljøer som har drevet med doping i sykkelsporten har blitt mer og mer sofistikerte. Antidoping Norge ønsker på ingen måte å rette mistanker til konkrete norske syklister. Det er en kjensgjerning at norske syklister har vært og er del av et internasjonalt miljø og bedriver en idrett som stiller enorme krav til fysiske prestasjoner. Mange av intervjuobjektene peker på at nordmenn ikke har gått inn i internasjonal profesjonell sykling med den samme mentaliteten som syklister fra en del andre nasjoner. For nordmenn er det for eksempel sjelden slik at idrettskarrieren er ment å redde familien fra fattigdom. Det faktum at et ønske om å prestere i idrett stort sett er basert på et ønske om å bli best, blir av mange intervjuobjekter benyttet som en forklaring på at det ikke er så mye juks blant norske sykkel- ryttere. Dette stemmer nok, men det kan likevel stilles spørsmål ved om også norske utøvere kan bli fristet til å ta snarveier for å nå toppen, for å få hederen og berømmelsen spesielt hvis risikoen for å bli avslørt er relativt liten. Er det grunn til å stille spørsmål ved om det er kulturelle eller moralske forskjeller på oss nordmenn og sykkelutøvere fra andre nasjoner? Norsk idrett har et godt verdifundament. Grunnverdiene er imidlertid ikke så innarbeidet hos ethvert medlem at disse alene forhindrer ulovlig adferd. Også i norsk sykkelsport foregår det regelbrudd. 6.3 Påstand fra intervjuobjektene: «Fallhøyden ved å bli tatt for doping eller innrømme doping er langt større for norske utøvere enn for utøvere fra andre nasjoner» Intervjuobjektenes utsagn/påstander Gjennom samtalene med intervjuobjektene har problemstillinger rundt det å bli tatt i doping som norsk syklist vært et tema. De fleste av intervjuobjektene har en formening om at det er langt mer skambelagt og stigmatiserende å bli tatt i doping for en norsk idrettsutøver enn det er i mange andre land. En rekke intervjuobjekter viser til «Kjærgaard-saken» og den fordømmelsen de opplever at Steffen Kjærgaard fikk i media i etterkant av at han høsten 2012 stod fram og innrømmet omfattende dopingbruk. Mange intervjuobjekter mener at en slik fordømmelse kan ha ført til at det sannsynligvis vil være en enda høyere terskel enn tidligere for at andre norske syklister skal stå fram offentlig og innrømme dopingbruk. Mange av intervjuobjektene mener at årsaken til at man er så fordømmende til dopingbruk i idretten i Norge er at nordmenn har høy moral og en generell oppfatning om at det ikke skal jukses i idrett. Det kan virke som det ligger en underforstått nedfelt holdning om at doping i idretten ikke er akseptert, og derfor er forkastelig. Mange intervjuobjekter trekker fram det faktum at innbyggere i mange andre land har en helt annen holdning til juks generelt, som forklaring på forskjeller mellom land. 14

Antidoping Norges vurdering Antidoping Norge er glade for at det de siste årene har blitt en større aksept i norsk sykling for samtaler om dopingtematikken. Norges Cykleforbund har vist vilje til å rydde opp i et potensielt problem og til å tilegne seg kunnskap på feltet. Vi opplever at Norges Cykleforbund har tatt problemet på alvor. Erfaring viser at ytterst få idrettsutøvere innrømmer dopingbruk før de opplever at det ikke er noen annen utvei. Selv da er det mange som velger å fortsette løgnen. En utøver som har begynt med doping, og som står i fare for å bli avslørt, har sjelden noe å tjene på å innrømme dopingbruken. Det koster å stå fram som en jukser. Du risikerer at alt du har arbeidet hardt for faller i grus. 7. Er det mindre dopingbruk i sykkelsporten nå? 7.1 Påstand fra intervjuobjektene: «Alt er mye bedre nå sykkelsporten er renere enn noen gang» Intervjuobjektenes sine utsagn/påstander De fleste intervjuobjektene sier at de tror at det internasjonale sykkelfeltet i dag er tilnærmet fritt for doping. Hovedbegrunnelsen for dette er todelt. For det første sier mange at man ikke har så ekstreme prestasjoner i feltet som man så på slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Mange mener at dette kan knyttes til mindre dopingbruk i feltet. Mange intervjuobjekter sier at man kan se at det er mindre doping, fordi man sykler saktere og fordi man ikke lenger har disse «usannsynlige rykkene» som man så tidligere. Mange av intervjuobjektene som tror det er mindre doping i feltet hevder at man for eksempel vil kunne se et avvik og fange opp dopingbruk ved å gjøre målinger tidsmessig og prestasjonsmessig innenfor enkelte etapper av flerdagersritt. Flere intervjuobjekter mener at slike analyser vil kunne vise at det er langt mindre dopingbruk i dag. Mange av intervjuobjektene åpner imidlertid for at det kan foregå doping i mindre skala blant utenlandske ryttere, men at det ikke er organisert i like stor grad som tidligere. Samtidig utelukkes det av tilnærmet alle intervjuobjektene at det foregår dopingbruk blant norske internasjonale ryttere og i toppen blant nasjonale ryttere. Den andre årsaken det pekes på blant intervjuobjektene er at antidopingarbeidet har blitt mye bedre gjennom utøvernes meldeplikt, bruk av profiler for å måle utøvers individuelle variasjoner over tid samt flere dopingkontroller, også utenfor konkurranser. Mange mener det alltid vil være noen som velger å jukse uansett, men at majoriteten av utøverne i dag er rene. Utsagnene forklares gjerne med at man ikke tror det er så mye å tjene på å bruke dopingmidler fordi dette lett vil kunne avsløres. Noen peker på mindre dopingbruk i dagens internasjonale sykkelfelt som en forklaring på at norske syklister har kunnet hevde seg i internasjonal landeveissykling de siste årene. Når intervjuobjektene ble spurt om når de tror at det ble mindre dopingbruken i sykkelsporten har vi fått svært sprikende svar. Noen sier at det skjedde noe etter den omfattende Festinaskandalen under Tour de France i 1998, mange sier det skjedde noe etter at man fant analysemetoder RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 15

for EPO i 2000/2001 og en del sier at de tror det har skjedd noe etter 2006-2007, og etter avsløringer av dopingnettverk hvor syklister har vært involvert. Det er få av intervjuobjektene som gjør seg noen refleksjoner rundt hvorfor de tror det er så mye renere, utover de ovenstående momentene. Intervjuobjektene uttrykker i begrenset grad konkrete refleksjoner rundt tydelige holdningsendringer i det internasjonale feltet, tydeligere forebyggingsarbeid i Pro- Tour-lagene eller fra Det internasjonale sykkelforbundet (UCI), eller andre mer målbare/konkrete årsaker som forklaring på at det forekommer mindre dopingbruk i feltet. Antidoping Norges vurderinger Antidopingarbeidet har utviklet seg de siste 10 årene. Det finnes analysemetoder for flere og flere forbudte stoffer, og det er individuelle profiler som følger den enkelte toppsyklist. Dette betyr ikke at man kan utelukke doping i sykkelsporten i dag. Kunnskapen blant de som ønsker å jukse tilpasses dessverre ofte slik at dopingbruken ikke skal kunne avsløres. Metodene blir mer sofistikerte. Nye former for dopingmidler kommer stadig på markedet, men kontroll- og analysemetodene er ikke nødvendigvis i takt med denne utviklingen. Utøvere som velger å benytte dopingmidler vil måtte være mer påpasselige for ikke å bli avslørt, og det vil ikke lenger være rom for å ta de samme sjansene som man tok tidligere. Antidoping Norge mener det er svært viktig at man ikke bruker det fokuset som er på doping i sykkelsporten i dag som en hvilepute. Mange ønsker å tro at de siste årenes avsløringer og dagens vilje til å bekjempe doping i internasjonal sykkelsport har ført til at det er nærmest dopingfritt i internasjonal sykling i dag. Historien viser imidlertid at internasjonal sykkelsport har hatt denne antagelsen også flere ganger tidligere. Mange mente at sykkelsporten var blitt renere etter Festinaskandalen i 1998. Det har også vært oppfatningen i etterkant av andre avsløringer. Det kan virke som det er en felles forståelse fra sykkelmiljøet at en stor dopingskandale automatisk fører til en opprydding. Antidoping Norge vet ikke hvor denne underforståtte troen på en forbedring kommer fra, men mye tyder på at det historisk er gjort mindre for å rydde opp enn det miljøet selv har antatt. De som jobber med sykkelsporten må ta høyde for at store penger, drømmen om suksess og ønsket om en «lettere reise» fortsatt kan føre til at både enkeltpersoner og lag i profesjonell sykkelsport kan velge å bruke dopingmidler for å oppnå denne suksessen. I litteratur skrevet om tidligere toppryttere som har innrømmet dopingbruk, er det gjennomgående at disse forteller om leger med inngående kunnskap og tilgang på stoffer og metoder som ikke lot seg spore. Når vi ser tilbake på måten man jukset ved å bruke dopingmidler for 10 15 år siden, kan metodene virke banale for de som arbeider med antidoping i dag, men dessverre ikke den gang. Noe av årsaken til dette er at leger og andre som ønsket å være med på jukset, hele tiden har vært kjent med analytiske utfordringer og dopingmidlenes sporingstid. 16

8. Hvordan kan antidopingarbeidet og samarbeidet med sykkelsporten bli bedre? 8.1 Utsagn fra intervjuobjektene: «Antidopingarbeidet blir stadig bedre, men ting kan forbedres» Intervjuobjektenes sine utsagn/påstander Mange av intervjuobjektene er fornøyde med dagens antidopingarbeid og mener at Antidoping Norge gjør en svært god jobb. De opplever at norske ryttere blir testet ofte og at det er stor risiko forbundet med å jukse. Mange uttrykker bekymring for at antidopingarbeidet ikke er like godt i alle land og at man derfor ikke konkurrerer på like vilkår. Mange intervjuobjekter uttrykker at det er viktig at kontroll- og sanksjonsorganer skilles fra idretten og at det kan være uheldig at UCI både har ansvaret for sykkelsporten, og er et kontrollorgan som har ansvar for dopingkontrollene i internasjonal sykling. De mener at slik det er i dag er det idretten som kontrollerer seg selv internasjonalt. Mange av intervjuobjektene mener det må benyttes mer ressurser på forskning på nye stoffer og metoder for å være i forkant av juksemakerne. I tillegg mener mange at etterforskningsmetoder og andre metoder utover kontroller må tas i bruk for å få en bedre oversikt over problemene. Det har vært uttalt fra en rekke av intervjuobjektene at det verken var kultur for å ta opp problemet eller mistanker, og det hersket også stor tvil om hvor, eller til hvem, man skulle gå med slike mistanker. Mange intervjuobjekter mener det må benyttes langt mer ressurser til antidopingarbeidet enn det som gjøres i dag. Skal juksing avsløres, må det benyttes mye ressurser for å beskytte de rene utøverne. Flere av intervjuobjektene har uttalt at idretten må dokumentere avsetting av midler til antidopingarbeidet. Antidoping Norges vurdering Antidoping Norge er anerkjent internasjonalt fordi organisasjonen har blitt vurdert å ligge i forkant ved å ta i bruk nye metoder og hele tiden være opptatt av å følge med på utviklingen i antidopingarbeidet. I tillegg har Antidoping Norge et omfattende forebyggingskonsept. På generelt grunnlag er det uheldig at internasjonal idrett selv håndterer tilsynsfunksjonen. Man kan ikke garantere uavhengighet når systemene internasjonalt er bygd opp slik at et internasjonalt særforbund har fortrinn på å kontrollere, har eierskap til for eksempel utøvernes blodprofiler, avgjør påtalespørsmålet og har førsterett på sanksjonering. Bakgrunnen for opprettelsen av CADF (Cycling Anti-Doping Foundation) er nettopp å styrke uavhengigheten i det internasjonale antidopingarbeidet i sykkelsporten, men vi stiller spørsmål ved om de har en sammensetning og mandat som innebærer at de kan håndtere kontrollog påtalefunksjonen uavhengig av UCI. Det har vært mye «støy» rundt UCI de siste par årene og det har vært beskyldninger om både positive prøver som har blitt skjult, enkeltlags tette bånd med maktapparatet i UCI og påstander om at man har sett gjennom fingrene på åpenbar dopingbruk i det internasjonale sykkelfeltet. Det synes klart at kontroll- og påtalevirksomheten må sikres uavhengighet og at det må avsettes mer ressurser til så vel forebyggende- som kontrollarbeid hvis antidopingarbeidet skal lykkes. RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 17

9. Oppsummering og konklusjon I intervjuene har det kommet fram at det ikke var vanlig å snakke åpent om dopingbruk innad i sykkellag eller generelt i sykkelmiljøet. Det har vært en underforstått taushetskultur, såkalt «Omerta». Det har vært en del snakk om ryttere man hadde mistanke til, men mange av intervjuobjektene forklarer at de ikke ville involvere seg i diskusjoner om doping eller framsette påstander når det ofte kun dreide seg om rykter. Samtlige som har vært i samtale med Antidoping Norge har vist stor velvillighet og fortalt mye om sykkelsporten generelt, treningsrutiner, medikamentbruk og kultur. Antidoping Norge sitter likevel igjen med et inntrykk av at det er større kunnskap om dopingbruk blant nordmenn involvert i internasjonal sykkelsport enn det som har blitt formidlet til Antidoping Norge, dette til tross for et premiss om samtale i full fortrolighet. Hva som faktisk anses som doping i sykkelmiljøet/sykkelfeltet har vært nevnt som et tema blant flere av intervjuobjektene. Ut fra beskrivelsene intervjuobjektene kommer med er det mye som tyder på at vissheten om hva man kan risikere å teste positivt for i en dopingkontroll er avgjørende for deler av sykkelmiljøets definisjon av ordet doping, snarere enn det som til en hver tid er oppført på WADAs dopingliste. Den enkelte sykkelrytter tar selv et valg om eget dopingbruk, men sett i ettertid er det liten tvil om at problemet har gått langt utover den enkelte utøvers dopingbruk. I sykkelsporten har dopingbruk vært del av en kultur, og det kan synes som det har vært et helt system som har vært med på å alminneliggjøre og akseptere dopingbruk. I samtalene med Antidoping Norge forteller intervjuobjektene at det å snakke om dopingbruk og forebygging av doping innad i sykkellagene ikke er noe man har fokus på, selv i dag. Dette blir fortalt så vel av trenere som av aktive ryttere både på internasjonale lag og på norske lag i Continental Tour. Antidoping Norge opplever at argumentet for dette er at man ikke ser doping som et problem på eget lag og at man derfor ikke ser noen grunn til å ha fokus på doping innad i laget. Mange av intervjuobjektene tror ikke at norske sykkelryttere har vært en del av miljøet som har benyttet dopingmidler i internasjonal sykkelsport. En del av intervjuobjektene tror imidlertid at det er stor sjanse for at også norske utøvere kan ha vært involvert og benyttet/benytter dopingmidler. Mange av intervjuobjektene hevder det er langt mer stigmatiserende å bli tatt for dopingbruk i Norge enn i andre land. Noen andre land sidestilles med Norge, men i mange land blir ikke innrømmelser av dopingbruk fordømt på samme måte som i Norge. Intervjuobjektene trekker spesielt fram hvordan Steffen Kjærgaards innrømmelse av dopingbruk ble fordømt av norsk sykkelsport og norsk presse og mener at dette har ført til at færre vil ønske å stå fram med et eventuelt dopingbruk. De fleste intervjuobjektene tror at sykkelsporten i dag er renere enn noen gang. Dette begrunnes med færre ekstreme prestasjoner i feltet internasjonalt og at antidopingarbeidet har kommet så langt at mange velger og ikke dope seg fordi risikoen for å bli avslørt er for stor. Intervjuobjektene nevner følgende områder de mener kan være med å bidra til å løfte og forbedre antidopingarbeidet: Antidopingarbeidet må gjøres mer uavhengig av idretten internasjonalt. Det er viktig at man ikke setter den enkelte idrett, det enkelte nasjonale særforbund eller nasjonale idrettsforbund til å kontrollere seg selv. Kontroll- og påtalefunksjonen må være uavhengig for at antidopingarbeidet skal være upartisk og ikke påvirket av idretten selv. Intervjuobjektene mener at det må settes av større ressurser til å utvikle nye kontrollmetoder, biologiske profiler, fange opp nye stoffer og settes av langt mer ressurser til forskning enn i dag. 18

RAPPORT / Intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten 19

ANTIDOPING NORGE Sognsveien 75 F N-0855 Oslo E-post: post@antidoping.no Tlf: 09765 antidoping.no facebook.no/antidopingnorge Foto: www.istockphoto.com design: FRAKK Design