INNSTILLING FRA FORBEREDENDE KOMITÉ FOR UTTALELSER FRA NEI TIL EUS LANDSMØTE 2015

Uttalelser

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 INNSTILLING FRA FORBEREDENDE KOMITÉ FOR UTTALELSER FRA NEI TIL EUS LANDSMØTE 2015 Forslag 1 til uttalelse fra Nei til EUs landsmøte november 2015 Fra Morten Harper/Uttalelseskomiteen Solidaritet med folk på flukt En av bærebjelkene for Nei til EU er solidaritet. Vårt nei til EU-medlemskap er et ja til et medmenneskelig og solidarisk Norge som stiller opp for folk på flukt. Det finnes ikke enkle løsninger på den flyktningkrisen som utspiller seg ved Europas grenser. Vi ser et EU som har bygd opp en inhuman yttergrensekontroll gjennom Schengen som stenger desperate mennesker i nød ute, ofte med fatale konsekvenser. Et EU som ikke klarer å håndtere krisen og som er uenig med seg selv: Mens Tyskland på den ene siden løser opp Dublinavtalen, selve pillaren i EUs flyktningsystem, bygger Ungarn murer mot flyktninger i øst. Behovet for nasjonal grensekontroll og egne ordninger er på dagsorden i flere land. EUs rigide og usolidariske flyktningsystem er bygd for å stenge de ytre grensene, og skape et indre marked med fri flyt av arbeidskraft. Det er ikke bygd for å gi mennesker i nød en human behandling. Det blir også mer og mer tydelig at det ikke er bygd for å håndtere store flyktningebevegelser som vi nå ser. Som medlem i Schengen har Norge og regjeringen et medansvar for tragediene som utspiller seg ved EUs yttergrenser. Slik EU i kjølvannet av eurokrisen har gjort enda mer av den økonomiske politikken overnasjonal, ser vi nå en utvikling der også flyktningpolitikken blir overnasjonal. Dette er med god grunn meget omstridt i mange medlemsland. EU har vedtatt å fordele 160 000 flyktninger mellom landene i unionen. I forhold til de flere millioner flyktningene bare fra Syria i Tyrkia, Egypt, Irak, Jordan og Libya, er dette et lavt antall. EU gjør politikk overnasjonal, og tømmer de nasjonale demokratiene for handlingsmuligheter, men makter ikke å gjøre beslutninger som faktisk løser eller håndterer krisene. Vi trenger et velfungerende, rettferdig og mer solidarisk asylsystem, som er i overensstemmelse med menneskerettighetene og bygger på FNs flyktningkonvensjon. Dette er en internasjonal krise, som krever et internasjonalt samarbeid langt bredere enn EU for å finne løsninger og mobilisere midler for strakstiltak. Viktige parter er FN, Russland, Tyrkia og de berørte nordafrikanske landene. Nei til EU støtter en giverlandskonferanse slik regjeringen har foreslått. I Norge og rundt om i Europa har vi sett vi stort folkelig engasjement for flyktningene. Aksjonistene bak Dråpen i havet, som blant annet samler inn bæreseler, og Refugees Welcome to Norway er enkeltpersoner som startet å hjelpe helt konkret. Solidaritet som er forankret i folkelig engasjement er særlig sterk og varig. Nei til EU mener Norge bør gå ut av Schengen-samarbeidet, for igjen å ha nasjonal handlefrihet i flyktning- og asylpolitikken. Handlefriheten vil Nei til EU bruke for å hjelpe noen av de som trenger det mest. Norge må sette til side EU-prinsippet om at flyktninger skal returneres til det første landet de ankommer i EU. EUs flyktningsystem fungerer ikke. Alle flyktninger som kommer til Norge må få en behandling av sin søknad om opphold her i Norge. Dette er den beste måten for å sikre en rettferdig og medmenneskelig behandling.

48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 Forslag 2 til uttalelse fra Nei til EUs landsmøte november 2015 Fra Lill Sæther/Faglig utvalg EØS og fagbevegelsen motstanden vokser for hvert vedtak Nei til EU konstaterer med tilfredshet at motstanden mot EØS-avtalen og dens konsekvenser vokser hver gang saken er oppe i LOs organer og fagorganisasjoner. LO-kongressen i 2013 gjorde et vedtak som var mer kritisk til EØS-avtalen enn LO har vært tidligere. Det heter blant annet at norske myndigheter må gå mot begrensninger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse, og at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. På Handel og kontors landsmøte i 2012 var det bare 6 stemmers overvekt mot å avvise EØS. I løpet av 2014 og 2015 har tre fagforbund vedtatt «ut av EØS» på sine landsmøter, Transportarbeiderforbundet, EL & IT og FO. EØS-skepsisen var også meget stor på Fellesforbundets landsmøte i oktober i år, selv om møtet slår fast at «det er bred politisk enighet i Norge om at EØS-avtalen er avgjørende for norsk næringslivs konkurranseevne.» Og: «vårt handelspolitiske forhold til Europa er EØSavtalen.» Landsmøtet sier også at de dominerende kreftene i EU står for en politikk på arbeidslivsfronten som strider med fagbevegelsens interesser. Landsmøtet vedtok at forbundet skal jobbe for at norske myndigheter går imot begrensninger i retten til å bruke kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingssystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. To forslag om å si opp EØS-avtalenoppnådde hhv. 226 stemmer mot 229 og 225 stemmer mot 228. Dette gjaldt hvis det blir tap i EFTA-domstolen i allmenngjøringsspørsmålet i Verftssaken, og i spørsmålet ESA har til vurdering hvorvidt norske regler om innleie fra bemanningsforetak er i overensstemmelse med vikarbyrådirektivet. I motsetning til Høyre og Arbeiderpartiet, som skylder på hverandre for utviklingen av EØSmotstanden i fagbevegelsen, mener Nei til EU at motstanden skyldes økt kunnskap og økende skepsis på grunnplanet til EUs og EØS-avtalens konsekvenser for arbeidslivet, lønnsog arbeidsforhold og faglige rettigheter. EØS-tilhengernes kronargument har vært at EØS ikke griper inn i norske arbeidslivsavtaler eller lover. En påstand grunnplanet, dvs. de lokale tillitsvalgte, vet at ikke stemmer. De må håndtere problemene med sosial dumping, økende bruk av bemanningsselskaper og økende arbeidslivskriminalitet som først og fremst skyldes EUs fire friheter som slår inn i norsk arbeidsliv via EØS-avtalen, innføringen av Tjenestedirektivet og Vikarbyrådirektivet og EU- og EFTA-domstolene som griper inn i norske lover og avtalene mellom partene i norsk arbeidsliv. EØS-debatten vil fortsette i fagbevegelsen frem til LO-kongressen i 2017. Det kommer stadig nye problematiske saker. Ratifisering av ILO-konvensjon 94, dvs. krav om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, som ESA mener er i strid med EØS. Det er uenighet mellom LO og NHO når det gjelder omfanget av allmenngjøringsforskriften. NHO har bragt denne inn for ESA, etter at Høyesterett slo fast at dekning av reiser, kost og losji ikke er i

96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 strid med EØS-avtalen. Jernbanepakke IV som åpner for påbud om anbud og konkurranseutsetting på persontrafikk ligger nå i til behandling i EU-systemet, noe som vil presse lønninger og pensjoner. Transportbransjen sliter med kabotasjekjøring som ikke er forbudt mellom EU/EØS-land. Noe som gjør at billige øst-europeiske sjåfører utkonkurrerer norske, og at lover og regler brytes på utallige måter. Arbeidslivet blir mer og mer dominert av innleid arbeidskraft fra bemanningsforetak som praktiserer «ingen lønn mellom oppdrag». Dette undergraver stillingsvernet og bryter Arbeidsmiljølovens bestemmelser om faste ansettelser. Bemanningsforetak har heller ikke lærlingeordninger, som igjen undergraver yrkesfagene og lærlingeordningene. Nei til EU støtter LO i kravet om at alle som jobber i Norge skal ha norsk lønn. EUs mål med det indre markedet er nettopp å angripe tariffavtalene og det «høye» lønnsnivået i Vest- og Nord-Europa for å nå målet i Lisboa-erklæringen fra 2000, om å bli verdens mest konkurransedyktige handelsblokk i konkurranse med USA, Japan, India og Kina. Dette forutsetter en svekkelse av fagbevegelsens innflytelse og av kollektive avtaler og det kollektive forhandlingssystemet.

112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 Forslag 3 til uttalelse fra Nei til EUs landsmøte november 2015 Fra Helle Hagenau/Internasjonalt utvalg EU i krise: En bred europeisk motstand Syriza-regjeringen i Hellas sin dramatiske kapitulasjon for Brussel 13. juli i år har åpnet for en mer grunnleggende debatt om EU-integrasjonens retning i en rekke medlemsland. Framfor alt er det euroen som felles valuta som debatteres. Gjennomslaget for det tredje memorandumet i Hellas, like etter at grekerne i folkeavstemning hadde sagt «OXI» til mer kuttpolitikk, viser at en politikk med brodd mot nyliberalismen ikke er levedyktig innenfor eurosonen eller EUs institusjonelle rammer. Det er verdt å merke seg at det er fra progressivt hold EU-kritikken nå er skjerpet i flere medlemsland. I Storbritannia har Owen Jones kom opp med begrepet Lexit en venstrestrategi for å ta Storbritannia ut av EU. I Frankrike har Frederic Lordon tatt til orde for en samordnet europeisk Lexit. Europeiske venstrepartiledere som Jean-Luc Melenchon, Oskar Lafontaine og andre har tatt til orde for en europeisk konferanse for å etablere en internasjonal «Plan B» som alternativ til innstrammingspolitikken i eurosonen. Dette viser at høyrepopulistiske og høyreradikale partier slett ikke er alene om å reise et kritisk søkelys mot EUs virkemåte og økonomiske politikk. Nei til EU ser positivt på en fornyet europeisk debatt om grunnleggende problemer ved EUsystemet. Hele det partipolitiske spekteret, ikke bare venstresiden, bør reflektere over hva situasjonen i Hellas etter 13. juli betyr for folkesuvereniteten og muligheten for å føre en alternativ økonomisk politikk. Politiske partier og bevegelser som kommer fram til at alternativer til nyliberalismen ikke kan bygges innenfor rammen av eurosamarbeidet, har et felles ansvar for å utvikle politiske strategier som kan bryte med EUs traktatfestede hovedlinje. Nei til EU er av den grunn også åpen for å delta i europeisk nettverksarbeid som i ett eller flere medlemsland har brudd med eurosamarbeidet eller utmelding av EU som siktemål. En bredere samordning av nettverk og miljøer med en klar eurokritisk posisjon ønskes velkommen.

143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163 164 165 166 167 168 169 170 171 172 173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 Forslag 4 til uttalelse fra Nei til EUs landsmøte november 2015 Fra Hildegunn Gjengedal/Landbrukspolitisk nettverk Vern om norsk landbruk og mattryggleik TTIP og EØS-forhandlingar om handel med landbruksvarer truar norsk landbruk og mattryggleik. Nei til EU forventar at regjeringa ikkje set norske arbeidsplassar, mattryggleik og levande bygder på spel for å slutte seg til nye avtaler. Denne hausten forhandlar Noreg og EU om handel med landbruksvarer etter artikkel 19 i EØS-avtala. Dette er tredje forhandlingsrunde. Sidan EØS-avtala vart inngått er importen av landbruksvarer frå EU meir enn dobla. Eksporten frå Noreg til EU er derimot svært beskjeden, og fyller ikkje kvotane som er framforhandla. Handelsbalansen for landbruksvarer er no 6-1 i EUs favør. Dette trass i at artikkel 19 i EØS-avtala slår fast at liberaliseringa med handel med landbruksvarer skal skje på ein gjensidig fordelaktig måte. Då er det ikkje rom for å gi EU auka innrømmingar i dei pågåande forhandlingane om artikkel 19. Regjeringa skriv sjølv i Globaliseringsmeldinga (Meld.St.29 2014-2015) at «Landbrukspolitiske hensyn tilsier at det er begrenset grunnlag for ytterligere store åpninger av det norske markedet gjennom artikkel 19-forhandlingene.» Nei til EU krev at regjeringa må verne om norsk landbruk og næringsmiddelindustri med dei tilleggsgode det gjev, og avvise EUs krav om auka kvotar og tollreduksjonar. Samtidig med at Noreg og EU forhandlar om handel med landbruksvarer, forhandlar EU og USA om ei handels- og investeringsavtale (TTIP). Også denne avtala kan få direkte og indirekte konsekvensar for norsk landbruk og norske forbrukarar. Tettare koordinering av regelverket for mattryggleik og dyrevelferd er mellom dei mest kontroversielle tema som ligg på forhandlingsbordet. EU kan gjennom forhandlingane bli pressa til å tilpasse sitt regelverk USAs mindre strenge reguleringar av t.d. antibiotikabruk, GMO, hormonhandsaming av kjøt og dyrevelferd. Dette kan få konsekvensar for Noreg gjennom EØS-avtala. I tillegg kan auka import frå USA på EUs landbruksvaremarknad auke importpresset på den norske marknaden. Regjeringa diskuterer også ei eventuell tilslutting til TTIP eller ei eiga avtale mellom Noreg/EFTA og USA i kjølvatnet av ei eventuell TTIP-avtale. Dette ville slå svært negativt ut for norsk landbruk, noko også regjeringa sjølv slår fast i ein rapport frå april 2014. I tillegg er det ikkje dokumentert særlege ulempe for Noreg om USA og EU skulle bli einige. Lite tydar på at Noreg treng å korkje slutte seg til eller lage eigen avtale med USA. Regjeringa må ikkje tilslutte seg TTIP eller gå i forhandlingar med USA om ei handels- og investeringsavtale som inkluderer landbruket. Noreg må heller ikkje godta å svekke norsk regelverk for mattryggleik og veterinærområdet som ei følge av ei eventuell TTIP-avtale.

184 185 186 187 188 189 190 191 192 193 194 195 196 197 198 199 200 201 202 203 204 205 206 207 208 209 210 211 212 213 214 215 216 217 218 219 220 Forslag 5 til uttalelse fra Nei til EUs landsmøte november 2015 Fra Kari Gjems/Hedmark Nei til EU Nei til EU krever åpenhet om TISA Norge er for tida med i forhandlingene om en internasjonal avtale om handel med tjenester TISA-avtalen (Trade in Services Agreement). Formålet med avtalen er å skape et mer forutsigbart regelverk og fjerne handelshindringer. Kritikken mot forhandlingene har fokus på manglende åpenhet, og at avtalen kan skade norske velferdstjenester. Dessuten undergraver forhandlingene folkestyret og strider mot demokratiske prinsipper. Den norske velferdsmodellen er fundamentert på gode offentlige tjenester innen f.eks. helsesektoren, utdanningssektoren, postsektoren og mange andre sektorer. En TISA-avtale kan resultere i en svekkelse av det offentlige tjenestetilbudet på mange områder spesielt med bakgrunn i at regjeringen ønsker mer konkurranse om offentlige tjenester. Det er derfor viktig at norske myndigheter presiserer hva avtalen skal inneholde og hva som ikke skal omfattes av avtalen. Det er nettopp derfor at full åpenhet om forhandlingene er så viktig. TISA-avtalen kan gjøre privatisering av ulike tjenester irreversible og låse handlingsrommet for framtidige regjeringer. Er en tjeneste først privatisert og det ikke er gjort et konkret unntak så kan tjenesten ikke gjøres offentlig igjen. Hvis det i framtida skulle oppstå behov for nye former for offentlige tjenester og det ikke er skrevet inn et unntak i avtalen så vil det bli ulovlig å unnta disse fra privatisering. I Norge har vi utviklet sterke arbeidstaker- og forbrukerrettigheter. Dessuten har vi f.eks. sterke reguleringer og standarder innen helse- og miljøsektoren. Nei til EU er bekymret for at en del av disse standarder og rettigheter kan svekkes fordi de kan bli betraktet som handelshindringer. TISA-forhandlingene føres mellom EU og 22 andre land, blant annet USA og Norge. Både Uruguay og Paraguay har nylig trukket seg fra forhandlingene. TISA-forhandlingene føres utenfor WTO-systemet og vil kunne få betydelig negative følger for utviklingslandene. Når dessuten forhandlingene preges av hemmelighold og det er vanskelig å få informasjon om situasjonen fra regjeringen, mener NEI til EU det er grunn til å være skeptisk og vurdere å gå ut av forhandlingene. Nei til EU krever full åpenhet om TISA-forhandlingene.

221 222 223 224 225 226 227 228 229 230 231 232 233 234 235 236 237 238 239 240 241 242 243 244 245 246 247 248 249 250 251 252 253 254 255 256 Forslag 6 til uttalelse fra Nei til EUs landsmøte 2015 Fra Marielle Minutella/Internasjonalt utvalg Europas arbeidsliv i krise: «postkassefirma» og sosial sikring Dagens problem med den overnasjonale EØS-avtalen er mange: Sosial dumping spesielt knytt til bemanningsbyrå, ein EU-domstol som vil overprøve tariffavtalar, samt fri flyt av kriminalitet som veks politi og skattestyresmakter over hodet. I dette problemkomplekset handlar ein del av problemet om koordinering av trygder innafor EØS/EU-området. Ein felles arbeidsmarknad burde føresette at vilkåra er like for alle. EØS/EU-forordninga om koordinering av trygd (forordning 883/04) legg til rette for at utsende arbeidstakarar og utsende sjølvstendige næringsdrivande i EØS/EU-området kan bli unntatt frå medlemskap i norsk trygd i opptil 2 år utan søknad, og opptil 5 år med søknad. Med korte opphald kan dei så bli utsende på nytt. Trygdeordningane i EØS/EU skal nemleg ikkje bli jamna ut, dei skal bli koordinerte, slik at arbeidstakarar skal betale sosiale avgifter til kun ein stat av gangen. Vilkåret er at firmaet dei er utsend frå, normalt utøver verksamda si i utsenderlandet. Her ligg det til rette for «smarte postkassefirma» i statar der arbeidsgivaravgift og trygdeavgift er nemneverdig mindre enn i Noreg, og der all verkeleg verksemd slett ikkje blir utøvd i utsendarlandet. Arbeidsgivar slepp å betale norsk arbeidsgivaravgift, og arbeidstakaren slepp å betale norsk trygdeavgift. Dette kan utkonkurrere arbeidsgivarar som har tilsette med medlemskap i folketrygda, og dette kan vere med på den undergravinga vi ser i store sektorar som reingjering/vedlikehald, helse-, bygg- og servicesektoren. Desse unntaka frå norsk folketrygd inntil 2 år blir innvilga basert på tillit, dokumentert frå trygdestyresmaktene i utsendarlandet. Med nær 50 000 slike arbeidstakarar med unntak i året, er det er naivt ikkje å sjå også på dette som eit problem. Det gjeld både der arbeidsgivar held seg innafor vilkåra i EØS/EU-forordninga, i tillegg til alt anna som glir igjennom i eit system som er basert meir på tillit enn på kontroll. Nei til EU oppfordrar regjeringa til å utarbeide alternativ til EØS-avtalen, gjerne under inspirasjon av Alternativrapporten utgitt i 2012 av Nei til EU, Fagforbundet og El- og ITforbundet saman med ei rekke andre samarbeidspartnarar.