Jan-Erik Fjell ROVDYRET Roman juritzen forlag
JAN-ERIK FJELL Tysteren, 2010 Skyggerom, 2012 Hevneren, 2013
juritzen forlag as 2014, Oslo www.juritzen.no et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne Kristin Strøm Omslagsdesign: Alette Bertelsen Forfatterportrett: John Andresen av Irene Tostrup, Preflight Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-8205-771-4 (epub) ISBN 978-82-8205-693-9 (trykk)
TILTALEBESLUTNING Oslo statsadvokatembeter setter herved Oscar Fiva, født 9. januar 1980, p.t. i varetekt i Oslo kretsfengsel, under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av Straffeloven 233 første ledd og andre ledd For å ha forvoldt en annens død. Grunnlag: En gang i tidsrommet mellom 30. 31. juli drepte han Henrik Zahl og gjorde seg av med liket på et ukjent sted. Etter den samlede bevisførsel mener retten det er bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte har gjort seg skyldig i drap på Henrik Zahl. Retten har i sin vurdering lagt vekt på de tekniske bevisene samt vitneforklaringen fra politiførstebetjent Lars Askheim. På bakgrunn av disse er retten videre overbevist om at tiltalte har handlet med overlegg. Både de objektive og de subjektive vilkår for straff er oppfylt. DOMSSLUTNING Oscar Fiva, født 9. januar 1980, dømmes for overtredelse av straffeloven 233 første og andre ledd, til en straff av fengsel i 15 femten år. Til fradrag i straffen går 186 etthundreogåttiseks dager for utholdt varetektsarrest.
KAPITTEL 1 Fredag 14. september OM EN PERSONS popularitet ble avgjort av oppmøtet i begravelsen, kunne Herman Tvete smile fra innsiden av den mørke kisten. Men menneskene i den fullsatte kirken, selv de som ikke kjente ham personlig, visste at Herman Tvete ikke hadde smilt på flere år. Kanskje, og bare kanskje, kostet han på seg et halvhjertet smil da han trakk pusten for siste gang. Selv sittende raget Adam Miller et hode over alle andre. Han hadde tatt plass ytterst på en av de midtre radene. Til venstre for ham satt Peter «Løytnanten» Jäckel i rullestolen. Han kikket opp på Adam Miller med jevne mellomrom og rullet med øynene over alle talene som ble holdt. Løytnanten prikket Adam på underarmen. Adam lente seg ned mot ham. «Utrolig, hva?» hvisket han. «Hm?» Adam Miller så undrende på ham. «Man er aldri så populær som når man er død. Lov meg følgende: Om De skulle finne på å tale i min begravelse, håper jeg De har baller nok til å være ærlig. La verden få vite hva slags drittsekk jeg egentlig var. Eventuelt bare grav meg ned i Skjeberg og si jeg har forduftet.» Adam smilte. «Ditto.» Løytnanten kikket rundt seg. Kastet søkende blikk ut over virvaret av hoder. Landets justisminister satt noen plasser bak Herman Tvetes bror. En ren høflighetsvisitt; han var mer opptatt av å trykke på mobiltelefonen enn å lytte til mannen som talte ved kisten. To rader bak
satt finansministeren med kone. Ved inngangsdøren sto nok et knippe med dresskledde menn. Det som skilte disse fra de andre i kirken, var proppen de hadde i øret. Politiets sikkerhetstjeneste. De holdt øye med hver sin minister. «for døden er det eneste sikre. Det mest naturlige i livet. Samtidig det vi har vanskeligst for å akseptere.» Taleren så ned på arket igjen; resten var åpenbart ikke like innøvd. «Vi tar nå et siste farvel med en mann som har sysselsatt tusener av mennesker, og som fremdeles gjør det. En som til det aller siste var en filantrop, hvis hjerte kanskje brant mest for å hjelpe de av oss som er kommet skjevt ut her i livet. Herman var raus til det siste. Følgelig valgte han å testamentere bort halve formuen til organisasjonen han selv stiftet, som skal hjelpe rusmisbrukere og bidra økonomisk til kampen mot narkotika. For ingen visste bedre enn Herman at livet består av tilfeldigheter.» Han så opp. «Den siste gangen jeg traff Herman, var for et par måneder siden. Vi hadde en lang prat på kontoret hans.» Han skuet mot bakerste rad hvor det satt et dusin mennesker som aldri igjen ville befinne seg i et rom med så mange milliardærer, næringslivsledere og ministere. «Han sa at det ikke spilte noen rolle hva slags kort man hadde fått utdelt ved livets start.» Det var åpenbart at denne delen av talen var til dem. «Det var hvordan man spilte dem.» «Å herre min skaper» sukket Løytnanten lavt. «Jeg har sett forestillinger på Broadway som har vært mindre teatralske.» Adam Miller måtte ta seg i det for ikke å flire. «Vi vet alle at Herman vokste opp i forholdsvis kummerlige kår, så sånn sett kan man si at han ikke fikk de beste kortene. Likevel snudde han det med vilje og hardt arbeid. Jeg ser flere her som fikk utdelt en ok hånd, men som på grunn av livets tilfeldigheter kom galt ut.» Han så på dem i taushet. «Men,» begynte han med en optimistisk tone, «dere fikk fem nye kort av Herman Tvete og stiftelsen hans. Noen av dere fikk enda
flere. Gjør ham stolt. For livet handler ikke om å gjøre flest mulig gode valg, men å gjøre færrest mulig dårlige.» De på bakerste rad begynte å klappe, men da de forsto at resten av forsamlingen ikke fulgte etter, stanset applausen. Det fulgte nye taler fra venner og kolleger før kisten ble båret ut i høstluften og et solfylt Oslo. Tre kvarter senere var Herman Tvete plassert seks fot under marken på Vår Frelsers gravlund. Gravfølget løste seg opp. Mennene håndhilste på hverandre. Kvinnene klemte. Noen av de eldste gråt. Det samme med noen av de som hadde fått en ny sjanse. Ellers var stemningen som vanlig, iallfall blant de som ikke var hans nærmeste. Praten satt løst. For de som var litt mer enn bare bekjente av avdøde, skulle det være enkel servering hos Herman Tvetes bror Harry, men Løytnanten og Adam ønsket heller å returnere til Skjeberg. «Jeg hadde nesten trodd at han kjøpte seg en plass på æreslunden,» sa Løytnanten da Adam trillet ham over gresset. «Da hadde han i det minste hatt selskap av Ibsen, Bjørnson og Munch.» Han lo lett. «Men De kan ta Dem fanden på at han forsøkte.» De krysset gravlunden og stanset på fortauet i Ullevålsveien. Adam slapp håndtakene på rullestolen og ba Løytnanten vente mens han hentet bilen som sto parkert i en av parallellgatene. Løytnanten så den brede ryggen på sin venn og kollega forsvinne rundt hjørnet. «Peter Jäckel?» sa en stemme. Løytnanten så opp. Han kjente igjen fjeset til mannen. Han hadde sittet i kirken. Han var i femtiårene. Rødlig hår lå i bølger over den smale hodeskallen. Han var ikledd en mørk frakk. I hånden bar han en stor bag som virket litt for tung; kroppen helte mot den. «Hvem spør?» Mannen rakte frem neven og presenterte seg. Løytnanten grep den.
Håndtrykket var fast, solid, og neven like tørr som hans egen. «Jeg var Hermans advokat. Dagen før Herman døde, ga han meg denne.» Han så ned på bagen. «Du skulle ha den.» «Hva er det?» «Det vet jeg ikke.» «De vet ikke?» «Det siste han sa, var at den ikke skulle åpnes av andre enn deg.» Løytnanten stirret på bagen. «Så Jeg ville egentlig bare overrekke den.» Han plasserte den i fanget hans med begge hender. «I orden?» «Det ser da vitterlig slik ut?» Bagen inneholdt hundre bunker med tusenlapper. Ett hundre tusen i hver bunke. Sedlene lot til å ha kommet rett fra sentralbankens trykkeri. På toppen lå det en forseglet konvolutt med «Peter Jäckel» skrevet i blokkbokstaver. De to mennene så på hverandre. Løytnanten stakk hånden ned i bagen og grep konvolutten. Skar den opp med en kniv og trakk opp et håndskrevet brev. Øynene gikk frem og tilbake over linjene. Pannen heiste seg høyere og høyere desto mer han leste. «Bevares» sa han da han var ferdig. Han rakte arket til Adam. «I ll be damned,» sa Adam på morsmålet. «Hva tenker du?» «Hva jeg tenker? Jeg tenker å ta pengene og late som om det ikke lå noe brev der.» «Fristende.» «Ja.» Han strammet det gamle fjeset til et slapt smil. «Jeg kan gjøre mye, men å stjele fra en død mann er ikke en av tingene.»
«Tror du dette i det hele tatt lar seg gjøre?» «Ja, definitivt. Bare ikke nå. Men når tiden er inne, så vil det la seg gjøre. Og hvis det er slik som det står,» han så ned på brevet, «er jeg mer enn villig til å fullbyrde testamentet til vår venn Herman.» Han lente seg tilbake. La armene i kors. «For svingende, jeg burde ikke engang ha fått betalt for det.» Løytnanten presset leppene mot hverandre. «Det må gjøres riktig.» «Hvem tenker du å bruke?» spurte Adam. «Den første som slo meg, var Jøden.» Adam ristet på hodet. «Jeg tror ikke han er den rette. Han er for ja, det står jo der hva han ønsker. Jøden er litt for hva skal jeg si? Vi må bruke en som er litt mer delikat.» «Forslag?» Adam tenkte. «En som har både stil og eleganse. En vi vet får jobben gjort.» «Hvem?» «La Grenouille,» sa Adam. «Frosken.» Løytnanten nikket langsomt. «Så elegant som bare en franskmann kan være.»