Henning Mankell Hånden Oversatt fra svensk av Kari Bolstad
1 LØRDAG DEN 26. OKTOBER 2002 var Kurt Wallander sliten. Det hadde vært en anstrengende uke fordi en plagsom forkjølelse herjet politihuset i Ystad. Wallander, som alltid pleide å bli smittet, hadde av en eller annen uutgrunnelig årsak vært en av de få som ikke var blitt syk. Siden det i løpet av uken hadde skjedd en stygg voldtekt i Svarte og flere tilfeller av grov vold i Ystad, hadde Wallander måttet arbeide hardt og lenge. Han hadde sittet til langt på natt ved skrivebordet. Han var for tung i hodet til å arbeide, men samtidig hadde han ikke lyst til å gå hjem til Mariagatan. Vinden kom i kast utenfor politihuset. Nå og da gikk noen forbi i korridoren. Wallander håpet at ingen skulle banke på døra hans. Han ville være i fred. I fred for hva? kunne han tenke. Kanskje jeg aller helst vil være i fred for meg selv. Den økende følelsen av ulyst som jeg går og bærer på. Høstløv virvlet mot kontorvinduet. Han tenkte en stund på om han skulle ta ut ferie han hadde til gode, og prøve å finne en billig reise til Mallorca eller et annet turistmål. Men han tenkte knapt nok tanken til ende. Selv om sola skinte på en spansk øy, kom han ikke til å falle til ro. Han så på bordkalenderen. År 2002. Oktober måned. I
over tretti år hadde han vært politimann. Siden den gang han patruljerte i Malmös gater, var han blitt en erfaren og respektert kriminalpolitimann som hadde lyktes med etterforskningen av mange grove forbrytelser. Selv om han ikke var fornøyd med livet sitt som menneske, kunne han iallfall være fornøyd som politimann. Han hadde skjøttet arbeidet sitt og kanskje bidratt til at mennesker kunne føle seg tryggere. En bil ute på gaten ga full gass idet den kjørte forbi. Dekkene sladdet. En ung mann bak rattet, tenkte Wallander. Han er sikkert klar over at han nå kjører forbi politihuset. Å irritere oss er naturligvis hensikten hans. Men meg lykkes han ikke med. Ikke nå lenger. Wallander gikk ut i korridoren. Den var tom. Svakt hørte han noen som lo. Han gikk og hentet en kopp te og satte seg inn på kontoret igjen. Den smakte rart. Da han så på teposen, oppdaget han at han hadde fått tak i en søtlig sjasminte. Den likte han ikke. Han kastet posen i papirkurven og helte drikken i en blomsterpotte som datteren Linda hadde gitt ham. Han tenkte på hvordan alt var blitt forandret i løpet av alle de årene han hadde vært politimann. Da han hadde begynt å patruljere, hadde det hersket store forskjeller mellom det som skjedde i en by som Malmö og småbyer som Ystad. Den forskjellen fantes knapt nok lenger. Ikke minst handlet det om all kriminaliteten knyttet til narkotika. Den gangen han selv hadde kommet til Ystad, reiste mange narkomane til København for å få tak i visse
typer stoff. I dag fikk de kjøpt alt i Ystad. Wallander snakket ofte med kollegene om at det var blitt så mye vanskeligere å være politimann de siste årene. Men der han satt på kontoret mens høstløvet klebet mot vinduet, lurte han plutselig på om det var sant. Var det ikke egentlig en unnskyldning? For å slippe å lære hvordan samfunnet forandret seg og dermed også kriminaliteten? Ingen har noensinne beskyldt meg for å være lat, tenkte Wallander. Men kanskje det tross alt er det jeg er. Han reiste seg, tok jakka som lå slengt over besøksstolen, slo av lyset og gikk. Tankene ble igjen på kontoret, spørsmålene forble ubesvart. Han kjørte hjem gjennom den mørke byen. Regnvannet glitret på asfalten. Hodet var plutselig helt tomt. Dagen etter hadde han fri. Gjennom søvnen hørte han fjernt at telefonen på kjøkkenet ringte. Datteren Linda, som høsten før hadde begynt å arbeide i Ystad-politiet etter å ha avsluttet utdannelsen ved politihøyskolen i Stockholm, bodde fortsatt i leiligheten hans. Egentlig burde hun ha flyttet allerede, men hun hadde ennå ikke fått leiekontrakt på leiligheten hun var blitt lovet. Han hørte at hun svarte, og tenkte at han ikke behøvde å bekymre seg. Dagen før hadde Martinsson frisknet til, og han hadde lovet ikke å forstyrre Wallander. Andre var det ikke som ringte til ham tidlig en søndag morgen. Linda, derimot, tilbrakte mye tid hver dag med
mobiltelefonen sin. Han hadde grublet på dette. Selv var han et menneske med et komplisert forhold til telefoner. Hver gang det ringte, skvatt han til, i motsetning til Linda som lot til å kunne håndtere store deler av tilværelsen gjennom telefonen. Han gjettet på at det var et tegn på den enkle sannhet at de tilhørte forskjellige generasjoner. Døra til soverommet ble slått opp. Han rykket til av sinne. Pleier du ikke å banke? Det er jo bare meg. Hva ville du sagt hvis jeg rev opp døra til rommet ditt uten å banke? Jeg låser. Det er telefon til deg. Det er aldri noen som ringer til meg. Nå er det noen som gjør det. Hvem er det? Det er Martinsson. Wallander satte seg opp i senga. Hun betraktet misbilligende den bare magen hans. Men hun sa ingenting. Det var søndag. De hadde gjort en avtale om at så lenge hun bodde i leiligheten hans, skulle søndagene være en frisone der ingen hadde lov til å kritisere den andre. Søndagene var proklamert som dager reservert for vennlighet. Hva vil han? Det sa han ikke. Jeg har fri i dag.
Jeg vet ikke hva han vil. Kan du ikke si at jeg er ute? Herregud! Hun gikk fra ham og forsvant inn på sitt eget rom. Wallander slepte seg ut av senga og tok telefonrøret. Gjennom vinduet så han at det regnet. Men skyene var glisne, han ante streif av blå himmel. Jeg trodde jeg skulle få ha fri i dag! Det får du også, svarte Martinsson. Hva er det som har skjedd? Ingenting. Wallander merket at han var i ferd med å bli sint. Ringte Martinsson uten å ha noe ærend? Det lignet ikke ham. Hvorfor ringer du da? Jeg sover. Hvorfor høres du så forbannet ut? Jeg er forbannet. Jeg tror jeg kanskje har et hus til deg. Ute på landet. Ikke så langt fra Löderup. Wallander hadde i mange år tenkt at han ville bryte opp fra leiligheten i Mariagatan i Ystad sentrum. Han ville ut på landet, han ville skaffe seg hund. Etter at faren hans hadde dødd noen år tidligere og Linda hadde flyttet hjemmefra, hadde han følt et økende behov for å forandre sitt eget liv. Flere ganger hadde han vært ute og sett på forskjellige hus som var til salgs. Men han hadde aldri funnet det han lette etter. Noen ganger hadde han følt det som om han nesten hadde funnet det
riktige, men da hadde prisen vært uoverkommelig. Lønnen og sparepengene strakk ikke til. Å være politimann innebar ikke at man kunne legge til side noe særlig med penger. Er du der? Jeg er her. Si noe mer. Jeg kan ikke akkurat nå. Det har tydeligvis vært innbrudd hos Åhléns i natt. Men hvis du kommer innom, kan jeg fortelle. Og jeg har faktisk et par nøkler også. Martinsson la på. Linda kom ut på kjøkkenet og tok en kopp kaffe. Hun så spørrende på ham og skjenket så i en kopp til ham også. De satte seg ved kjøkkenbordet med koppene. Må du arbeide? Nei. Hva ville han da? Han ville vise meg et hus. Han bor jo i et rekkehus? Du vil jo bo på landet? Du hører ikke på hva jeg sier. Han vil vise meg et hus. Ikke sitt hus. Hvilket hus da? Jeg vet ikke. Vil du være med? Hun ristet på hodet. Jeg har andre planer. Han spurte ikke hva disse planene gikk ut på. Han visste at hun lignet på ham på den måten. Hun forklarte ikke mer enn ytterst nødvendig. Et spørsmål som ikke var stilt, forlangte heller ikke noe svar.
2 LITT OVER KLOKKA tolv gikk Wallander til politihuset. Da han hadde kommet ned på gaten, lurte han et øyeblikk på om han skulle ta bilen. Men samvittigheten begynte straks å gnage. Han beveget seg for lite. Dessuten sto Linda sikkert oppe i vinduet og så på ham. Tok han bilen, ville han få høre det. Han begynte å gå. Vi er som et gammelt ektepar, tenkte han. Eller en middelaldrende politimann med en altfor ung kone. Først var jeg gift med moren hennes. Nå er det som om vi lever i et underlig ekteskap, hun og jeg. I all ærbarhet. Men til gjensidig og stadig økende irritasjon. Martinsson satt på kontoret sitt da han kom opp til det nesten folketomme politihuset. Mens Martinsson avsluttet en telefonsamtale som lot til å handle om en forsvunnet traktor, skummet Wallander gjennom en ny forordning fra rikspolitiledelsen som lå på bordet. Den handlet om bruk av pepperspray. Det hadde pågått et forsøk i Sør-Sverige den siste tiden, og ifølge en evaluering hadde våpenet vist seg å være et utmerket redskap til å roe ned voldsomme personer. Wallander følte seg plutselig gammel. Han var en elendig pistolskytter og hadde alltid fryktet å havne i
situasjoner der han ville bli nødt til å løsne skarpe skudd. Det hadde skjedd, og for noen år siden hadde han også skutt og drept en mann i selvforsvar. Men tanken på å utvide sitt private våpenarsenal til også å omfatte små sinte spraybokser, tiltalte ham ikke. Jeg er i ferd med å bli for gammel for meg selv, tenkte han. For gammel for meg selv og for gammel for yrket mitt. Martinsson smelte telefonrøret ned på gaffelen og spratt opp fra stolen. Wallander husket i et glimt den unge mannen som hadde begynt i Ystad-politiet omtrent femten år tidligere. Allerede da hadde Martinsson tvilt på om han passet til å være politimann. Flere ganger i årenes løp hadde han nesten gjort alvor av å slutte. Men han var alltid blitt værende. Nå var han ikke like ung lenger. Men han hadde ikke gått opp i vekt sånn som Wallander. Han var blitt tynnere. Den største forandringen var at det tjukke brune håret var borte, og at Martinsson etter hvert var blitt flintskallet. Martinsson ga ham et nøkkelknippe. Wallander så at de fleste nøklene var gammeldagse. Det er en fetter av kona mi, sa Martinsson. Han er veldig gammel, huset står tomt, han har i det lengste strittet imot og ikke villet selge. Men nå har han kommet inn på et sykehjem, og han innser at han aldri kommer seg levende ut derfra. For lenge siden ba han meg om å ta meg av salget. Det er på tide nå. Jeg tenkte straks på deg.