Nye kommunikasjonsformer revolusjonerer verden Rune Simensen, 04hbmeda Mediehistorie og tekstteori Høgskolen i Gjøvik, høsten 2006
Innledning Digital publisering i lys av tidligere publiseringsteknologi. Fenomenet kan forstås og beskrives som noe nytt og som «gammelt nytt». Skriv et essay i lys av tekster fra Trond Berg Eriksens bok Budbringerens overtak der du beskriver (og reflekterer over) dagens publiseringssituasjon i rekken av andre og tidligere publiseringsteknologier. (Bruk eventuelt begrepet «kommunikasjonsrevolusjoner» fra TBE). Opp gjennom historien har kommunikasjonsteknikken gjennomgått flere store endringer. Man kan velge å se på disse som noen få, store og relativt plutselige sprang. Da vil man sitte igjen med inntrykket av at utviklingen har foregått i dramatiske vendinger hvor omveltningene har vært store. I virkeligheten har dette skjedd i små sprang, eller som en mer eller mindre jevn utvikling. Imidlertid kan man likevel sette noen store innovasjoner som milepæler i historien. Jeg kan nevne utviklingen fra talespråk til skriftspråk, utviklingen av boken altså i manuskriptform boktrykkerkunsten, rotasjonspressen, det litografiske prinsipp, utviklingen av aviser, telegraf, radio, TV og internett. Disse milepælene kan man kalle kommunikasjonsrevolusjoner fordi de har hatt store samfunnsmessige konsekvenser. Jeg skal forsøke å belyse noen av disse forholdene og reflektere litt over konsekvensene. Et tilbakeblikk Før skriftspråket ble utviklet baserte man kommunikasjonen på muntlige overleveringer. Da var informasjonsbæreren en autoritet i kraft av evnen og fullmakten han hadde til å bære informasjonen videre til neste generasjon. Den informasjonen som ble delt og gitt videre bandt sammen gruppene, familiene og stammene. Altså ble felles viten en samlende faktor for samfunnet, man kan snakke om en identitetsskapende kunnskapsarv. Noen særlig grad av massekommunikasjon kan man ikke snakke om før boktrykkerkunsten ble kjent på 1400-tallet, og enda da var det noe begrenset. Bøkene var fremdeles kostbare, men ikke i en slik grad som under manuskriptkulturen, og denne kommunikasjonen var enveis, fra forfatteren til leseren. En annen ting som fulgte med boktrykkerkunsten var dreiningen av makten. Manuskriptkulturen var kirkens domene, og kirken var den som bestemte hva som skulle formidles gjennom bøkene. Når boktrykkerkunsten ble mer tilgjengelig fikk flere utgivere mulighet til å publisere bøker og dermed informasjon. Dette svekket kirkens maktposisjon og skapte grobunn for en viss opposisjon mot den bestående maktelite. 111
Avisene påtok seg en litt annen rolle, de skulle rettlede, underholde og informere (T. B. Eriksen 1987). Den første regelmessige avis kom ut i Tyskland i 1609 (http://www.artemisia.no/magasinet/ tidslinje.html), men det ble ikke fart i avisproduksjonen før Reaumur foreslår å benytte trevirke i papirframstillingen ca. 1720 og Napier lager rotasjonspressen i 1819 (http://www.artemisia.no/magasinet/tidslinje.html). Men fremdeles blir informasjonsflommen sparsom fordi informasjonen ikke kunne spres raskere enn mennesket kunne transportere den. I 1844 kom telegrafen og med den et viktig skille i kommunikasjonsteknikken. For første gang kunne informasjon transporteres raskere enn mennesket og den kunne gå begge veier ikke samtidig, men likevel en ny mulighet. Det innebar at avisene kunne få informasjon, etter hvert fra nesten hele verden og nesten samtidig med at det skjedde. Da kan man snakke om at verden begynte å bli utsatt for en informasjonsflom. Man kunne lese om gleder, sorger, katastrofer og andre ting fra steder man ikke kjente, i et stort omfang. Befolkningen måtte lære seg å ignorere ting som ellers hvis de hadde skjedd i deres nærmiljø ville hatt stor betydning. Vi ser at utviklingen fra muntlig overlevering av informasjon av typen «en til en eller en til noen få» frem til avisenes massekommunikasjon av typen «en til mange» tar veldig lang tid. Likevel avtar tiden drastisk mellom hver lille innovasjon som endrer kommunikasjonsteknikken jo nærmere man kommer vår tid. Fra avisenes hovedrolle som informasjonsbærer fram til ca. 1900 og frem til nå har innovasjonene vært mange og store. Telefonen, kinofilmen (som også kan sies å være en kommunikasjonsmetode, jfr. Filmavisen), radioen (eller den trådløse telegrafen) ved inngangen av 1900, via fjernsynet (1920-årene), utviklingen av datamaskinene (fra 1940-årene), utviklingen av datanettverk (fra ARPANET i 1969 til dagens internett), mobiltelefonen (fra 1979). Alle disse hendelsene leder frem mot det som er dagens kommunikasjonssituasjon. Er det noe nytt At mennesket i all tid har benyttet seg av kommunikasjon i en eller annen form kan man være enige om. Det som er nytt er omfanget, hastigheten og presentasjonsmåten. Men det er også noe annet nytt, som er et viktig poeng; den muligheten den moderne kommunikasjonsstrukturen og -teknikken gir oss til selv å sortere ut informasjon vi ikke vil ha, kan ha konsekvenser vi ennå ikke er i stand til å se. Vi vet fra historien at felles viten gir identitet og virker samfunnsskapende. Når vi i dag kan, via internett, skreddersy vår avis vil vi ikke få innblikk i hva andre mennesker er opptatt av. 112
Vi fanger oss selv inn i vår egen interessesfære og vil dermed komme til å være uvitende om de store strømninger i samfunnet rundt oss. Avisenes speiling av samfunnet rundt oss vil ha mindre påvirkning. Selv om man også i papiravisen kan velge bort det man ikke vil lese, ser man gjerne på overskriftene likevel. Dermed får man et bittelite innblikk i de store linjene. Vil mulighetene til å velge vekk informasjon som ikke er direkte i tråd med våre ønsker være samfunnssplittende? Vil de nåværende samfunnsgrenser og -grupper kunne endres på tvers av stater og land? Et slik scenario vil være analogt med det som overgangen fra latin til nasjonalspråkene bidro til (dannelsen av nasjonalstater under felles språk). Det vil være vanskelig å tenke seg et slik resultat, men at man kan komme til å oppleve at nasjonalfølelsen og lojaliteten svekkes for å danne nye bånd til interessegrupper er antagelig ikke utenkelig. Fordi dagens situasjon er desentraliserende spiller ikke landegrenser og avstander lenger noen rolle for kommunikasjonen. Det er helt uvesentlig om man er hos naboen eller i Australia. Presentasjonen Den overveldende informasjonsmengden gjør behovet for å bli sett til et overordnet mål. Det har ingen hensikt å gi ut informasjon som ingen gidder lese. Vi har det forholdet at informasjonsoverskudd gir oppmerksomhetsunderskudd. Derfor har presentasjonen blitt mer og mer viktig. Samtidig har vi som lesere blitt mer og mer bortskjemt så å si. Vi blir ikke interessert i det som ikke ser innbydende eller interessant ut og dermed hopper vi videre og går kanskje glipp av viktig informasjon. For utgiveren gjelder det altså å kunne gjøre sitt bidrag så synlig som mulig, og alle knep tas i bruk. Det er en overhengende fare for at fokuset på designet som skal bære frem budskapet blir viktigere enn selve budskapet, samtidig som dette innebærer en konsekvens for budskapets troverdighet. For at troverdigheten av et budskap skal kunne ivaretas må designet også være troverdig. Det må være en sammenheng mellom budskap og «innpakning». Dette blir alt mer vanskelig når man samtidig skal stikke seg frem i informasjonsjungelen. Samtidig ser man at andre medier (aviser, TV, ukeblader) selv er med på å undergrave den troverdigheten seriøse medier har hatt og, slik jeg ser det, bør ha. Dette gjør de ved å benytte sensasjonsjournalistikk, gjøre debatter til underholdning for massene, maksimering av kriser og prangende oppslag om enkeltpersoners uinteressante livsdetaljer. De aller fleste mediebedrifter er opptatt av profitt og troverdigheten blir ofret på profittens alter. 113
Man kan kanskje også legge til det forholdet at de store mediegigantene allerede ved bare å være mediegiganter undergraver sin egen troverdighet. Fordi de er opptatt av å tjene penger blir det bestemt av eierne hva slags informasjon de skal kommunisere til folk for å kunne selge nok. Dermed foregår en slags ensretting av informasjonen. Et forsterkende element her er at det som selger for den ene også selger for den andre. Dermed vil vi få et slags tyngdepunkt i informasjonen istedenfor en jevn spredning. Et annet aspekt ved dette er at også forfattere og journalister som skriver for den slags medier risikerer å bli oppfattet som useriøse eller sensasjonsopptatte og da hjelper det lite om de virkelig har et budskap det er verdt å få med seg. Ytringsfrihet for enhver pris Som kjent er ytringsfriheten en av demokratiets forutsetninger, men brukt på feil måte eller feil grunnlag kan også ytringsfriheten gi feil utslag. Det er nettopp det profittjournalistikken bidrar til. Uten etisk standpunkt blåser man ukritisk opp saker som kan selge, og når saken ikke lenger er i nyhetens interesse og dermed ikke lenger selger, blir den lagt bort uansett om sannheten er fullstendig avdekket eller ei. Dette vil gi et utilstrekkelig bilde av sannheten. Vi som lesere tar standpunkt ut i fra den viten vi tilegner oss, bl.a. gjennom forskjellige medier. Gir mediene oss mangelfull informasjon vil vårt standpunkt bli basert på dette. Et slik forhold kan ha store, uheldige konsekvenser. En kan bare tenke seg når det gjelder politiske saker i forbindelse med valg osv. Ytringsfriheten som har gitt oss muligheten til nettopp å ta opp saker av kontroversiell art, følges av en etisk forpliktelse til å fortelle hele sannheten. Samtidig har også internett, eller webben, gitt store muligheter til alle som vil gi ut et budskap. Her kan alle som har kunnskapen, publisere sitt budskap som kan nås av millioner på brøkdelen av et sekund. Det samme lovverk gjelder som for trykte medier, men i mange tilfeller sitter ingen redaktører for å påse at disse blir fulgt. Det betyr igjen at ekstreme grupper og enkeltpersoner kan, under dekke av eller helt på siden av ytringsfriheten og loven, få muligheten til å spre propaganda som før ville forblitt upublisert, ihvertfall i et demokrati. Budbringerens overtak Vi har sett at de tidlige tiders metode for overlevering av kommunikasjon skapte en autoritetsfigur. Det var han som hadde fått det tillitsfulle verv å bære den felles viten videre. 114
Altså hadde budbringeren et overtak, han hadde autoritet i samfunnet, men han hadde også et stort ansvar. Fremover i historien har dette endret seg noe. Hvem som hadde autoriteten og hvordan den ble brukt ble avgjørende for budskapet som ble formidlet, og dermed også opinionen blant de som mottok budskapet. Men hele tiden hadde budbringeren overtaket. Dette overtaket forsterket seg etter hvert som massekommunikasjonen utviklet seg og nådde flere og flere mennesker. Det henger også sammen med at skriftspråket gikk over fra latin til nasjonalspråkene og at lese- og skriveferdigheten ble mer utbredt. Denne stadig økningen i budbringerens overtak nådde på en måte et grufullt crescendo under Hitlers nazistiske ensretting fremover mot, og under andre verdenskrig. Han benyttet dette overtaket til fulle gjennom aviser, bøker og radio. Han greide å overbevise en hel nasjon om at hans lære var riktig, og vi vet alle hvilke konsekvenser dette fikk. Sannsynligvis ville ikke dette vært mulig uten de kommunikasjonsmulighetene som var tilgjengelige på det tidspunktet. Men det ville også sannsynligvis vært umulig i et demokrati hvor ytringsfriheten står sterkt. I dagens kommunikasjonssamfunn er situasjonen noe annerledes. Vi er på en måte alle sammen blitt budbringere på den måten at de fleste i utgangspunktet kan publisere sitt eget budskap, og de fleste kan lese og respondere på andres budskap. Det man via internett publiserer, kan alle andre nettbrukere få tilgang til øyeblikkelig. Dette gir en gjennomsiktighet som har den bivirkningen at det enkelte forsøker å skjule, vil fellesskapet avdekke. Slik er på en måte internett en publiseringskanal med selvjustis. Dermed er budbringerens overtak kanskje en saga blott. Hvorvidt dette er positivt eller negativt er vanskelig for meg å si noe bastant om, men en gjentagelse av nazismens massesuggesjon tror jeg vil være umulig. Ikke bare fordi at gjennomsiktigheten er stor, men også fordi at stater som innfører ensretting eller streng sensur vil bli utsatt for sterkt internasjonalt press. Samtidig vil en total kontroll være så å si umulig, i alle fall i moderne stater med godt utbygd og komplisert infrastruktur. Selv om man er imot kontroll av noe slag overfor det trykte ord (les: publiserte) i et demokrati, for øvrig også alle andre steder, bør det være en slags «minstekvote» av samfunnskunnskap som alle bør kjenne til. Man må ha etablert historiens store sannheter i befolkningen slik at man kan unngå gjentakelser av historiens menneskeskapte tragedier. Og ikke minst for å sørge for at nasjonene har en felles arv og en felles viten. 115
Veien videre Noe av det vanskeligste å spå om, er fremtiden, men man kan vel uten større risiko kunne spå at fremskrittet vil fortsette uansett om vi mener det er positivt eller ei. Det er bekymringsfullt er at mens menneskehjernen har brukt tusener av år på å utvikle seg, mesteparten av tiden i verden uten massekommunikasjon, har vi på meget kort tid i historisk sammenheng, laget oss teknikk og utviklet en kultur som overøser oss med budskaper nesten ustanselig. Helt fra barndommen av blir vi nå utsatt for dette. Før i tiden var utviklingen fra barn til voksen bestemt i stor grad av leseferdighetene. Man tilegnet seg lærdom om voksenverdenen gjennom lesing, men selvfølgelig også gjennom iakttakelse. Det betydde at man fikk informasjonen i en takt man kunne greie å fordøye den. Hjernen fikk tid til å bearbeide informasjonen, prøve den ut og eventuelt justere den i forhold til opplevd resultat. Da skjedde endringen fra barn til voksen i et tempo som var tilpasset hjernen og begrenset av nærmiljøet. I dag er nok sannsynligvis denne mottakshastigheten overskredet i godt monn. Helt fra barna er store nok til å se på TV eller sitte ved datamaskinen blir de bombardert med informasjon av alt mulig slag. Det være seg reklame, nyheter, fakta eller hva som helst. Poenget er at vi rekker ikke å få et forhold til alt det vi hører om, vi rekker ikke å prøve ut teorien, vi greier ikke å sortere ut det som ikke er meningsbærende. Mediene tar ikke hensyn til om leseren er barn eller voksen, og vi må forholde oss til en verden vi overhodet ikke er klar for. Dette kan ha den negative effekt at vår oppfatning av verden, av livet og vår oppfatning om hvordan livet skal håndteres, blir forvridd. Dette kan komme til å medføre et stort kommunikasjonsproblem. Man ser allerede i dag at mange unge benytter digitale medier til kommunikasjon (sms, msn, epost, chat) i meget stor utstrekning. Fordi at disse mediene baserer seg på ordknapp kommunikasjon med forkortelser og forenkling av ord og setninger, samtidig som man ikke har kroppsspråk å underbygge kommunikasjonen med er sjansen for at misforståelser oppstår mye større enn i annen kommunikasjon. Evnen og muligheten for å takle kontroverser blir drastisk redusert uten den trening som er nødvendig og som ikke er tilstede når en slik kommunikasjonskultur får utvikle seg fritt. Hvis dette er fremtidsvyene som våre etterfølgere må forholde seg til er det grunn til å rope et varsku her. 116
Referanser Berg Eriksen, Trond 2000, Budbringerens overtak, perspektiver på skriftkulturen, Oslo: Universitetsforlaget. Berg Eriksen, Trond 1997, Næringsfrihet eller ytringsfrihet http://www.hf.uio.no/humanioradagene/foredrag/ Trond Berg-Eriksen.htm, skrevet ut 18.10.2006, kl 21.30 Rønning, Helge 2001 Gamle medier i nye kommunikasjonskanaler hvor lys er framtiden Universitetet i Oslo http://www.fagpressen.no/aktfpdprofhr.pdf, skrevet ut: 15.10.2006, kl 20.02 http://www.artemisia.no/magasinet/tidslinje.html skrevet ut: 15.10.2006, kl. 20.20 117