Rune Simensen, 04hbmeda Mediehistorie og tekstteori Høgskolen i Gjøvik, høsten 2006
Innledning Oppgavetekst: Et økende antall bøker gjøres også (eller kun) tilgjengelig i digital form.refleksjoner over digital publisering generelt og Sofies verden som analog og digital tekst. (Se text.no for et utgangspunkt.) Endring i forhold til oppgaveteksten: På grunn av sparsomt med opplysninger om verket Sofies verden, er dette kun berørt i liten grad og da kun synspunkter iht. opplysningene fra tekst.no. Jeg har valgt å se bort fra aspektene rundt oppbevaringssystemer (biblioteksystemer) ifb. med digital publisering. Dette er et spørsmål bibliotekarene er spesialister på, men man bør kunne slå fast at myndighetene har et overordnet ansvar for å sørge for at den litterære arven blir ivaretatt på en forsvarlig måte uansett om materialet foreligger digitalt eller analogt. Det ligger også i sakens natur at å foreta en grundig analyse av alle sidene ved digital publisering ligger utenfor det som er mulig i et forholdsvis kort essay. For en mer grundig analyse viser jeg til Hillesund, Terje, 2002, Digital lesning, Tidvise Skrifter nr. 49, Høgskolen i Stavanger. kan innebære forskjellige ting. I sin enkleste form kan man digitalisere en analog tekst og distribuere den digitalt med formatering lik originalen. (Kalt redistribusjon: Schwebs og Otnes 2006.) Man får da en lineær tekst hvor leseren er bundet til det lesemønsteret som boken forutsetter. Siden de fleste, kanskje alle tekster, i dag blir produsert digitalt foreligger originalmaterialet digitalt og en distribusjon via digitale medier vil derfor være en svært kostnadseffektiv måte å publisere på, forutsatt at det nødvendige utstyret er på plass (nettverk, servere osv.). Hvis man skal utnytte de mulighetene en digital publisering gir, kan man implementere hypertekstualitet og multimedialitet. Mange vil nok oppfatte dette som forstyrrende på leserytmen, mens andre vil oppleve det som en berikelse. Utnyttelse av mulighetene stiller også større krav til leseren, som kanskje da vil bli mer å betrakte som en bruker. Sofies verden (Jostein Gaarder) er et eksempel på hvordan leseren blir en bruker fordi denne utgivelsen i Cd-rom-versjon inneholder både tekst i romanform, oppslagsverk i filosofi og et dataspill (med en interaktivitet man kan diskutere graden av)(schwebs og Otnes 2006). Her er det altså satt sammen til en litt annen helhet enn det man forventer ved f.eks. en digitalt publisert roman. 103
Da kan man kanskje betegne det som en opplevelse hvor brukeren kan variere graden av aktiv deltakelse innenfor de rammer som er gitt. Uansett om man velger den ene eller den andre varianten i presentasjonsformen, blir teksten altså distribuert digitalt og vil bli lest på skjerm. Dette i sin tur gir nye utfordringer både til forfatter/distributør og til leseren. Det er en kjensgjerning at tekst er vanskeligere å lese på skjerm enn på papir. Det innebærer at man må velge font med omhu og man må ta høyde for leserens egne innstillinger. Det betyr igjen at forfatterens/typografens eventuelle betoning av bokens uttrykk vil bli prisgitt leseren som igjen betyr at leseren får en større makt og utgiveren tilsvarende mindre. Tekstsyklus Ved produksjon av papirbøker følges en bestemt tekstsyklus (Hillesund 2002). I dag er denne slik at forfatteren skriver teksten vha. en tekstbehandler, den blir lagret digitalt, overført digitalt og typografien foregår digitalt, men med papirboka som mål. Altså har datamaskinene tatt over mye av papirets funksjon, men vi leser for det meste på papir. Imidlertid blir selve utarbeidelsen av boka gjort etter prinsipper som er blitt utviklet gjennom århundrer, helt siden man begynte å lage bøker, og boka er blitt suveren som lesemedium. I en vellykket produsert bok kan man nesten si at mediet er blitt transparent, selve tegngjenkjennelsesprosessen foregår helt automatisk (ludisk lesing) og hjernen kan konsentrere seg om lesingens hovedmål, nemlig det å tolke tekstens innhold. Hvis man endrer på en eller to av de faktorer som spiller inn på leseligheten i en tekst (bl.a. linjelengde, skriftstørrelse, linjeavstand, tegnavstand osv.) vil det være nok til at man må konsentrere seg mer om tegngjenkjenningen, og innholdstolkningen blir dermed vanskeliggjort. Skal man publisere en tekst digitalt må man altså endre tekstsyklusen slik at målet for produksjonen blir digitale lesemedier. Den tradisjonelle boktypografien lar seg ikke overføre direkte til skjermvisning. Det innebærer at man må skaffe seg erfaring og kunnskap om hvordan lesing på skjerm gjøres best slik at ludisk lesing gjøres mulig. For papirboka har denne utviklingen tatt århundrer, og det ville være forbausende om det for digitale medier vil være gjort i en håndvending. Det er viktig å legge merke til at skjermteksten vil bli sammenlignet med bokas århundrelange tradisjon som suverent lesemedium. For å hevde seg i den konkurransen må en spesialisert tilpasning finne sted. 104
Man må trekke inn nye faggrupper for å gjøre distribusjon, betaling, kryptering, systemvedlikehold og programmering optimalt. Dette er faggrupper som tradisjonelt ikke har befatning med bokproduksjon og dermed ikke bærer erfaring om det. En av den digitale presentasjonens fordeler er at man kan sette preferansene for visning slik man foretrekker det. For eksempel kan mange ha behov for større tekst grunnet synssvekkelser. Ved å endre skriftstørrelsen vil man ha forrykket den typografiske løsningen som ligger til grunn for bestrebelsen etter å lage en lettlest tekst. Dermed må programmereren som tilrettelegger teksten for skjerm ha kunnskap om dette og kunne programmere det inn slik at forholdet forblir uendret om enkelte av faktorene endres. Troverdighet og rettighet Når man holder en bok i hånden «vet» man at innholdet er autentisk. Man har opplysninger om forfatter, utgiver osv. Når det gjelder en digital tekst vet man at det er større muligheter for at «noen» kan manipulere den originale teksten og redistribuere den som original. Som leser har man stort sett ingen måte å kontrollere dette på. Man må godta at det man leser er autentisk. Uten et pålitelig system for å verifisere teksten som original kan vi risikere at digitalt distribuerte tekster vil bli ansett som upålitelige. Spesielt utsatt er de som kun er tilgjengelige som nedlastinger over internett. Håndteringen av rettigheter er et komplisert område, og det henger på en måte sammen med autentiseringsproblematikken (-hvis et verk er tilstrekkelig endret kan det oppfattes som originalt og ikke lenger tilhøre rettighetshaveren..). Det må kunne forlanges at når man betaler for rettigheten til et digitalt publisert verk at det man faktisk får er det man har betalt for og som forfatteren står inne for. Dette er et ansvar som hviler på distributøren, og som berører både konsumenten, forfatteren og distributøren. Etter min mening bør et slik system være en av grunnpilarene i den digitale publiseringsverdenen. Det finnes såkalte DRM-systemer (Digital Rights Management) som skal håndtere dette. Imidlertid er dette gjort sånn at brukeren (kjøperen) får begrensede bruksrettigheter i forhold til boka. For eksempel kan det være slik at man kun kan installere og lese den kjøpte utgaven på én eller et fåtall maskiner, man kan ikke låne den bort og man kan ikke selge den videre. Dette innebærer en vesentlig innskrenket råderett over eget, kjøpt eksemplar og en tvilsom utvikling sett fra forbrukersiden. 105
I tillegg må man gjerne legitimere seg for å kjøpe over nett og det blir da en enkel sak å lagre opplysninger om lesevaner som kan avsløre noe om et menneskes personlige og politiske syn, interesser og legning osv. En annen viktig faktor som kan påvirke digitale publikasjoners troverdighet er distribusjonsselskapenes mangfold, eller mangel på dette. Slik situasjonen er i dag blir stadig flere mindre forlag oppkjøpt av større multinasjonale medieselskaper som har eierinteresser i flere typer medier. Dette innebærer en viss monopolisering, (kanskje også ensretting) og tendensen ser ut til å gå mot at de store blir enda større. Det blir da slik at disse selskapene blir veldige maktsentre som i verste fall kan diktere ikke bare rettighetsavtaler og pengestrøm, men også selve litteraturen. I tillegg har vi den situasjonen at DRM-systemene eies og drives av noen få, gigantiske medieselskaper fortrinnsvis i USA. Det betyr at makten er fordelt på veldig få eiere i veldig få land. Det er grunn til å advare mot en slik utvikling, nettopp fordi den litterære kulturen er grunnlaget for menneskers og nasjoners utvikling og egenart. og læresystemet Slik dagens situasjon er finnes kunnskapen i bøker som er både lese- og lagringsmedium samtidig. Dette er fysiske størrelser som vi har tradisjon for å bruke. Vårt læresystem er basert på at den mest essensielle kunnskapen overføres fra bøkene til hodet hvor det bearbeides og benyttes til dynamisk utvikling. Alt annet lagrer vi i bøkene. Med en tenkt utvikling mot stadig mer digital publisering og kanskje tilsvarende mindre bokpublisering vil vår læresituasjon endres. Når man i tillegg har en stadig økning i informasjonsmengden vil oppgaven med å sortere og tilegne seg informasjonen kreve større ressurser av den enkelte. For å kunne mestre dette må man også mestre teknologien, og en viss fare for at teknologien i seg selv kan komme til å konkurrere med teknologiens hensikt er tilstede. Kan dette på langt sikt true skolens grunnopplæring på en slik måte at menneskenes hovedkunnskap i fremtiden vil bestå av søking, sortering, sammenknytting og presentasjon av informasjon? Innen forsknings- og fagmiljøer kan digital publisering (altså nettbasert) imidlertid være en utmerket måte å distribuere tekst på. Man har mulighet for øyeblikkelig oppdatering og stor spredning av alt materiale, forutsatt at forfatteren har mulighet for å publisere det (kunnskap). 106
Dette kommer samfunnet til gode fordi at viktige nyvinninger blir tilgjengelige, ressurser kan samordnes og samarbeid på tross av geografisk spredning blir muliggjort nærmest i sanntid. En liten fare ved dette kan være at en digital fil er svært sårbar, og har man ikke sørget for sikkerhetskopier (eller en god gammeldags papirkopi) kan viktige data, eller endog store lagre av kunnskap være tapt. (Informasjonsbærernes holdbarhet er omvendt proporsjonal med spredningshastigheten på en måte..) Også når det gjelder oppslagsverk, faglitteratur, håndbøker og lignende vil en digital publiseringsteknologi ha store fordeler om man er villig til å implementere de mulighetene hypertekstualiteten og multimedialiteten gir. I den slags verker hvor sammenhengende lesing er av mindre betydning vil linker til relatert stoff kunne hjelpe brukeren til en bredere forståelse av oppsøkte emner. Man kan tenke seg en situasjon hvor man søker opp et begrep, leser teksten, ser en video hvor teksten er underbygget og deretter går inn på linker hvor begrepet er satt inn i en større sammenheng. Vil vi ha det Et annet spørsmål som reiser seg i kjølvannet av digitalt distribuerte tekster er om vi som lesere virkelig vil ha det. Sannsynligvis er det mange som gjerne sitter foran datamaskinen og leser. Man er kun et tastetrykk unna hyperlenkenes tilleggsopplysninger, eller kan vi kalle det tilleggsopplevelser, og man kan minimere «boken» for å gjøre noe annet en liten stund. Men man er da bundet til å sitte nettopp der for å kunne lese. Man kan ikke ta den med seg og lese på sengen, eller sitte i hagen i vakker sommerdag (hvis man ikke da liker å dra med seg sin bærbare og risikere flatt batteri midt i en spennende sekvens). Man har heller ikke noe eksemplar hvor man kan notere i margen, sette i bokhylla eller låne bort. Selvfølgelig finnes det innretninger som er mindre og mer mobile enn bærbare datamaskiner, og som også tillater notering i margen, men jeg vil påstå at disse fremdeles er både for dyre og for dårlige til at de egentlig kan true bokens posisjon blant vanlige mennesker i dag, i alle fall når det gjelder skjønnlitterære tekster. Uansett er tekst på skjerm kommet for å bli, men jeg tror det er lenge til den kommer til å bli dominerende (om i det hele tatt) som lesemedium. Tross alt er mye av vår lesing knyttet til det å koble av og stenge seg litt ute fra resten av verden, og til det er boken et perfekt verktøy avlet frem gjennom generasjoner. 107
Kilder Hillesund, Terje 2002, Digital lesning, Tidvise skrifter nr. 49 Høgskolen i Stavanger Schwebs, Ture og Hildegunn Otnes, 2006, tekst.no: strukturer og sjangrer i digitale medier, Oslo: J.W. Cappelens Forlag 108