Jeg lukket døren bak ham da han gikk

Jeg lukket døren bak ham da han gikk

Hanne Ramsdal Jeg lukket døren bak ham da han gikk Roman

Gyldendal Norsk Forlag AS 2006 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2006 Sats: Type-it AS, Trondheim 2006 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/14 p. Sabon Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen / KOBOLT Omslagsfoto: Ray K. Metzker. Courtesy Laurence Miller Gallery, New York ISBN-10: 82-05-35775-7 ISBN-13: 978-82-05-35775-4 Til Liv

og den jeg nå er tilgir den som jeg var Paul Celan

I dag blåser det, og det synger i metall og betong fra byggeplassen utenfor i gaten, det synger i en gjentagende rytme som har fulgt meg siden i fjor høst, da arbeiderne kom og rev en av de eldste bygårdene i området, bygget i stein, staselig, men nedslitt. Pappas fetter bodde der for mange år siden og drev utsalg av heller og gravsteiner i bakgården. Siden var bygningen blitt stående tom og forfalle som et stebarn blant de mer velholdte omkringliggende bygningene som grenser mot den slake gressletten. I bunnen av sletten ligger elven, og noen ganger kan jeg høre bruset helt opp hit, og fuglene der nede, hundene som gjør på dem. De brukte lang tid på å rive bygården. Flere uker. Jeg husker da bare skjelettet sto igjen, hvor vanskelig det var å se om de bygget eller rev. Det husker jeg, og sementstøvet som hvirvlet i gaten, den skarpe lukten og heisekranens lange skygger som akkurat nå ligger tegnet på uteplassen nedenfor det åpne vinduet. De er snart ferdig med det nye bygget, og der skyggen fra heisekranen ender, klemt inntil hushjørnet, står en gutt. Han følger med på en jente som sitter på en huske i treet. Jeg ser på dem fra vinduet. 7

Grenene i treet gynger med husken, og vinden rusker i bladverket, i jentas hår, og kåpeflikene hennes flagrer. Gutten står nesten urørlig. Gjemmer seg. Ser på. Det er sånn jeg også er, en som blir stående bak hushjørnet og se på. Og i morgen kommer Benjamin. Jeg snur meg vekk, tenker at jeg må gjøre noe, kaste søppel, et eller annet. Jeg tar på skoene og tar med søppelposen, går nedover trappene. Det lukter nymalt i trappehuset. Noen har malt veggen. Noen har murt igjen det lille hullet, som lenge har vært i veggen i etasjen under meg, og etterpå malt. Jeg vet ikke hvem. Kanskje naboen under. Hullet var der allerede da hun flyttet inn, og noen ganger drysset det murpuss. Nå er det nesten ikke mulig å se at det har vært et hull der. Jeg kunne ordnet det selv før den nye naboen flyttet inn, men det ble ikke til det, og i en annen oppgang ville det ikke syntes, i en oppgang med dunklere lys og flere skrammer i veggene. Her er det nesten nyoppusset, og alt kommer til syne i det gule lyset fra lampene. Trappetrinnene derimot, er slitte, mest nederst ved postkassene hvor det om høsten og vinteren blir liggende igjen grus og salt fra våte sko. Jeg går langsomt nedover trappen. Det ringer i en telefon et sted, men ingen svarer. Det ringer lenge. Og etterpå blir det mer stille enn før. Jeg er nok den eneste i oppgangen som er hjemme. Det er helt stille her nå. I trappehuset høres ikke larmen fra byggeplassen, bare små knepp mot vindusruten fra en gren i treet utenfor. I morgen kommer Benjamin til å gå bort til trikkeholdeplassen som ligger like ved der han bor, og sette 8

seg på en trikk, og når han kommer til sentrum, må han skifte trikk. Han skal av på holdeplassen like her borte. Det er meldt sol i morgen, og når han er ved porten, løfter han hånden og trykker fingeren mot ringeklokken, og etterpå kommer han kan hende til å ta to og to trinn opp trappene til tredje, til leiligheten i etasjen over der det var hull i veggen, for å besøke meg; hun som kommer til å stå foran ham med røde hender og se på ham og kanskje smile for bredt eller snakke altfor fort fordi det ikke lar seg gjøre å bare stå helt vanlig rett opp og ned foran ham. Jeg har ofte sett på ham, fulgt etter ham. Jeg tror ikke han har merket det. Han er vakker, som sin far, med denne kraftige hårmanken. Ørene hans er store og nesten gjennomsiktige, og noen dager ser det ut som om solen skinner gjennom dem. Men det er ikke derfor han skiller seg ut fra de andre barna. Han er merket med noe, jeg tror ikke det er alvorstegnet som gjør det, det er noe annet, en slags verdighet som han ennå ikke vet om selv. Man kan se det i øyepartiet, han ser voksen ut akkurat rundt øynene, mens resten av ansiktet er et barns. Kanskje kommer han aldri til å vite at han har dette draget, og om noen bemerker det, vil han bli forlegen, kanskje senker han blikket, og et skakt smil vil vise seg i ansiktet hans. Jeg har sett på ham fra bak treet utenfor skolegården hans, det er et stort tre, en bøk med ru bark, og når han har gått fra skolen, har jeg av og til fulgt etter ham. Noen ganger går han omveier, eller langs stien i skogholtet like ved der han bor. Han bøyer seg ned og 9

plukker opp ting han finner. Det er en stein der inne, en stor stein han står og lener seg mot, bare står der og hører kanskje suset fra bilene som kjører langs skoleveien og noen barn som roper. Er det på grunn av de andre barna at han tar av fra veien? Jeg har vært redd for hvordan det går med ham. Han har nettopp fylt ti, og hele høsten har han plukket med seg vingefrukt fra lønnetrærne på vei hjem fra skolen. Han har ikke limt vingefrukten på nesen som de andre barna. Han har sittet i vinduskarmen og latt dem falle og sett på dem dale langsomt ned til bakken med et helikopters bevegelser. En etter en. Om nettene lyser det fra globusen jeg ga ham i bursdagsgave. Man kan se det fra fortauet på den andre siden av gaten for der han bor, det dempede blå-grønne lyset. På denne tiden i morgen, når skyggen fra heisekranen langsomt beveger seg fra gresset og opp langs gjerdet, kommer vi til å stå ved siden av hverandre foran vinduet, og kanskje peker jeg på skyggen fra kranen som kryper over på den andre siden av gjerdet, og sier at jeg skulle ønske jeg kunne holde igjen skyggen med blikket, eller vi ser på fuglene over hustakene og ler av at de virker store i forhold til kranføreren, den lille mannen i styrehuset. Og det er da, mens han ser opp mot kranen som rager mot himmelen, og kanskje myser han hvis det er sol, at spørsmålene kommer. Han ringte selv og sa han ville komme. Uten moren. Jeg klarte ikke si nei. Det må komme noe bak et nei, en forklaring, men det fantes ikke noe å si, så han kommer til å gå opp trappene for 10

å stoppe opp foran veggen i andre etasje, og kanskje tror han at han har gått feil nå som hullet er borte. Den nymalte flaten virker større enn de andre veggene, og posen med søppel er tung, håndtaket gnager mot håndflaten, og jeg tenker at jeg kunne ringe ham og forberede ham på at hullet er murt igjen. Så han vet det før han kommer. Ute står høstsola lavt på himmelen, og løvet på bakken utenfor søppelskuret knitrer. Det har blåst i flere dager, og snart kommer frosten. Frost og sol. Jeg hørte det på radioen. Det var meldt minusgrader. Også i fjor kom frosten tidlig. Et plutselig omslag i oktober. Jeg husker det også, og det tidlige mørket. Lokket på den ene søppelkassen henger fast, så jeg velger en av de andre og lemper posen oppi. Jeg lurer på hva vi skal gjøre. Benjamin er ti nå, og hodet hans er stort, akkurat som farens. Svømme kanskje? Eller kino? En avis stikker fram fra papircontaineren. Jeg trekker den fram og begynner å lete etter kinospalten, men stanser på en av sidene, blir stående og lese. Brått knirker det i porten inn til søppelskuret, og jeg skyver avisen tilbake inn i papircontaineren, jeg gjør det fort, som om den brenner, eller som om jeg gjorde noe ulovlig, noe å skamme seg over. Det er naboen. Vi står ved siden av hverandre. Hun senker blikket, nikker mot malingspannet og setter det fra seg ved siden av søppelkassene. Jeg blir stående bak henne. Det lukter råttent der inne, men ikke så ille som om våren når alle ting tiner og lukten av matrester og kattetiss trer 11

fram fra frosten. Hun står fremdeles foroverbøyd etter å ha satt fra seg malingspannet. Hun sier: Ja, jeg malte likesågodt hele veggen jeg våkner så tidlig, og tenkte Det ble fint, sier jeg. Hun retter seg opp og ser på meg. Ja, det var nå bare et lite hull, men Men når du først var i gang så Ja, da var det like greit å ta hele veggen, sier hun. Ja, svarer jeg. Det er snart vinter alt. Hun tar seg til håret. Jeg nikker. Hun spør ikke om hullet. Hun bare går ut fra søppelskuret. Det prikker i håndflatene mine. Hun er lavmælt og stillferdig. Det er ikke ofte vi støter på hverandre, hverken i trappehuset, ved postkassene eller i søppelskuret. Vi bare hører hverandre. De korte skrittene hennes, telefonen som ringer hver søndag ettermiddag, suset i rørene. Jeg vet ikke hva hun hører fra min leilighet, men hvis hun hadde bodd her da det ble hull i veggen, ville hun sikkert hørt noe og spurt om hva som skjedde, hva slags hull det var snakk om, og kanskje gjorde hun akkurat det før hun flyttet inn, men kanskje fikk hun ikke noe ordentlig svar på hva det egentlig var, dette hullet folk kom for å se på. Et ovalt hull med sårkant. Et øye i veggen. Hullet gråter, sa Benjamin. * 12

En gang satt han i trappehuset da jeg kom hjem, det var sent og han hadde sittet der lenge. Da jeg ringte moren hans, sa hun at han hadde vært borte hele dagen. Det var en av naboene som hadde sluppet ham inn. Jeg tror ikke han pleier å reise så langt på egen hånd. Han må ha tatt trikken ned til byen rett etter skolen. Den ligger like ved trikkeholdeplassen, skolen hans, rett over gaten for den. Det hender han går dit etter skoletid, og noen ganger sniker han seg inn på det avstengte området bak holdeplassen hvor trikkestallen ligger. Han er ofte alene. Jeg tror han liker sirkus. Han stanser og ser på sirkusplakater når det henger noen på lyktestolpene rundt trikkeholdeplassen. Kanskje det er et sirkus i byen nå. Kanskje Arnardo. Tivolisesongen er over, men det er fremdeles ikke for kaldt for sirkus med akrobater og elefanter som får oss til å miste pusten. Så vi slipper å snakke. Jeg skal til å lirke fram avisen igjen, men jeg synes å høre porten ved inngangen slå, og jeg fryser, jeg kan lese i min egen avis oppe, tenker jeg og går inn, men på vei opp trappehuset, når jeg passerer den nymalte veggen, hører jeg skritt bak meg. Gummisåler mot treverket i trappen. Det var sånn også i månedene etter at Mirko gikk ut døren og satte seg i trappen i oktober for snart et år siden. Lydene fra skritt bak meg i trappen. Og nå kommer det tilbake, etter at Benjamin ringte og sa han ville besøke meg. Men det er bare mine egne skritt jeg hører, gjenklangen fra dem i veggene. * 13

Jeg husker det. Mirko som går nedover trappen, skrittene hans, og lydene fra byggeplassen og heisekranen, jeg husker dagene som blir kortere, kalde hender, medlidende blikk, og nysgjerrige, jeg husker det, og det som hendte forut for det, jeg husker det alt sammen. Kanskje skrapte grenen mot vinduet da Mirko satt i trappen i fjor høst og så gjenskinnet av trappeornamentikken i vindusglasset, og seg selv, silhuettene og bevegelsene. Da han gikk ned dit og satte seg der. Jeg sto bak døren og lyttet etter skrittene hans. Han hadde fremdeles den samme type støvler som han hadde da jeg var barn, da jeg var elleve år gammel, den høsten jeg møtte ham for første gang, og han fortalte meg om det svarte fjellet. Han sa: Svart fjell. Jeg kommer fra et svart fjell, monte betyr fjell og negro svart, sa han. Han trakk opp skjorteermet for å vise meg en tatovering. Et adelsmerke, sa han. Fra det svarte fjellet. Da han sa det, fulgte arret ved det venstre øyet etter smilerynkene som krøp opp mot tinningen i fine buer. Det er lenge siden nå, men jeg husker arret og smilet i det svartøyde ansiktet hans. Kanskje det ansiktet jeg husker best fra hele barndommen. Det var den fjortende september. Jeg husker datoen, for han har skrevet navnet på stedet han kom fra, i dagboken min. Den er grønn. Jeg fant den igjen mange år senere, på loftet hos mamma, og på baksiden av en passasje om hemmeligheter som en nabovenninne hvisket til meg under 14

grenene som omsluttet hytta i treet i hagen, senere rablet ned med skjev skrift; her har han skrevet dette ordet: Montenegro. Svart fjell. Et sted for store støvler. Det var støvlene hans jeg la merke til først. Jeg kom fra leken i treet i hagen og så dem stå mellom mammas og mine sko. Mørke lærstøvler, godt brukt, med nye lisser. Og så var det lukten, en tung søt lukt. Og stemmen. Den blandet seg med mammas stemme fra stuen. Jeg hadde sett ham fra treet i hagen, denne fremmede mannen i mammas stue, det hadde ikke vært noen mann der, som jeg visste om, siden pappa flyttet da jeg var et par år gammel. Han reiste sin vei, sa mamma, pakket alle klærne og dro. Bare et par skjorter igjen i skapet. Jeg vet ikke hvorfor pappa ikke ville ha mamma mer, jeg vet bare hva hun sier. Kanskje sluttet hun å le sammen med ham, kanskje hun kjedet ham, eller var vanskelig. Eller var det han som fikk henne til å slutte å le? Umulig å vite. Jeg husker ham knapt, har ikke sett ham siden han dro, bare snakket med ham i telefonen av og til, den knappe stemmen en og annen fødselsdag. Jeg hørte mammas latter. Jeg lurte på hvem han var, denne mannen som fikk henne til å le, og nå sto jeg i entreen og så på støvlene og hørte på stemmene, hennes lyse og hans mørkere. Han hadde aksent, og han fortalte en historie. Det var fint å høre på når han for- 15