På høsting ordførerne viser vei

Hattfjelldal På høsting ordførerne viser vei Hemnes Rana Nesna Lurøy Rødøy Træna

På høsting ordførerne viser vei Forord Ordførerne i Hattfjelldal, Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy, Rødøy og Træna har høsten 2012 deltatt på høstingsturer sammen med barn i en barnehage i egen kommune. Journalist Anette Fredriksen i Rana Blad deltok på turene og produserte ukentlige artikler i Rana Blad. Alt som ble høstet ble levert til kjøkkensjef Svein Jæger Hansen. Som avslutning møttes alle til et festmåltid på Meyergården Hotell. Denne trykksaken samler alle historiene. Målet med trykksaken er på vise de mulighetene som finnes i regionen for høsting og inspirere til egen høsting. Her vi bor midt i matfatet kan alle som ønsker det høste av det naturen gir. Det meste er gratis og alderen er ingen hindring. Polarsirkelen friluftsråd vil takke alle som har bidratt for å få dette realisert. Takk til alle de 7 ordførerne, Meyergården Hotell, Rana Blad og Anette Fredriksen. En stor takk til barnehagene som deltok: Barnehagen Tappert forsøk, Træna kommune Jektvik barnehage, Rødøy kommune Lurøy/Onøy barnehage, Lurøy kommune Nesna Barnehage, Nesna kommune Kirkebakken Kulturbarnehage, Rana kommune Bleikvassli barnehage, Hemnes kommune Hattfjelldal barnehage, Hattfjelldal kommune. Nesna november 2012 Knut Berntsen Daglig leder Rana Friluftsråd Ja vi høster dette landet! Barn i dagens Norge får mye, altfor mye. Det verste vi gjør mot våre barn i dag er å redusere dem til konsumenter. Da fratar vi barna det aller viktigste i menneskeverdet; gleden over å yte til fellesskapets beste. I dag flyter vi i materiell velstand. Da er det særlig viktig at vi er bevisst denne utfordringen. Det er så lett bare å gå i butikken og kjøpe alt hva hjertet begjærer og gjerne litt til. Det er så lett bare å servere ferdigmat. Å høste er en motvekt til ensidig konsum. Å høste i vår mangfoldige, kontrastrike natur er å legge til rette for livsglede og sunn livsstil. Å plukke bær, å fiske, å ta opp sjøldyrka grønnsaker for så å konservere og tilberede måltider i fellesskap, for så igjen å spise i fellesskap, er å legge til rette for å oppleve sammenhenger mellom det vi lever av, det vi lever i og det vi lever for. Defragmentering heter det på dataspråket. Høsting er en metode til å forebygge mot en fragmentert oppfatning av virkeligheten, et virkemiddel mot fremmedgjøring av naturen. Å leite opp matressurser ute innebærer ofte både fysisk aktivitet og naturopplevelse, begge deler overordna viktig i et folkehelseperspektiv. Å delta i foredling av matressurser er å yte til fellesskapets beste. Femåringer som selv lager fiskefarse er matprodusenter som har det godt. De tilegner seg kunnskap og ferdigheter på en praktisk, meningsfull måte mens de produserer. I dagens Norge trenger vi faktisk mer barnearbeid. Selv å veie opp filet fra selvfanga fisk, måle opp mel og melk, knuse egg og ha i salt og pepper er en utfordrende læreprosess der meningen er åpenbar. Å spise nystekte fiskekaker og motta anerkjennelse for vel utført jobb er dobbel nytelse. Ytelse og nytelse må gå hånd i hånd. Det gir livet mening, i alle livets faser. Trond Loge har vært daglig leder av Salten friluftsråd i en årrekke. Han er en lidenskapelig høster både til vanns og til fjells. Her smiler han etter kveitefangst på 19 kg. Sammen med ham er svigermora Målfrid på 87 år som ikke er mindre glad for fangsten. Trond Loge Daglig leder Salten Friluftsråd

Svein Jæger Hansen - en ambassadør for kortreist mat Etter høsting må råstoffet foredles og tilberedes. Kjøkkensjef Svein Jæger Hansen ved Meyergården Hotell har over år bidratt til å sette fokus på lokale råstoffer. Hans utrettelige arbeid har inspirert mange til egen høsting, til bruk av kortreist mat og til kokkekunst. Hans pågangsmot og kreativitet har satt spor og mange har oppdaget hvor viktig og sentral Svein Jæger Hansen har vært og er for regionen. I vårt prosjekt På høsting - Ordførerne viser vei, var det derfor helt naturlig å kontakte ham for samarbeid. Umiddelbart var han i gang med å gjøre dette til et minnerikt prosjekt og en opplevelse for alle involverte. Resultatet av hans arbeid kan dere lese sist i dette heftet. Årets Rana-ambassadør 2012 Svein Jæger Hansen ble i 2012 tildelt prisen Årets Rana-ambassadør av Rana Næringsforening. Prisen går til en person som i flere år har utmerket seg innenfor sitt fagområde. Juryen begrunnet sin tildeling slik: Gjennom sitt arbeid har Svein Jæger Hansen bidratt til å gjøre Rana og Helgeland kjent langt utenfor regionens grenser. Juryen er av den oppfatning at han også har vært en viktig årsak til at andre bedrifter i distriktet, har blitt løftet frem og høstet anerkjennelse for sine produkter. Svein Jæger Hansen har gitt ut kokeboken Polarsirkelmat og Polarsirkelvin. Årets prisvinner er en allsidig person, men der kjærligheten til faget han utøver og til lokale råvarer, utgjør en rød tråd i hele hans arbeid. Han har i flere år gitt både ranværinger og tilreisende matopplevelser i mesterklasse. I 2012 har Svein Jæger Hansen: Kommet ut med Helgelandsbrødet som deler ut penger til barn og ungdom på Helgeland. Laget egen Jæger Hansen`s Villmarkskaffe fra Handelsstedet på Forvik Januar laget lokalmat fra kokeboken til NHO toppene i Oslo. Fikk i februar, 7 hele sider med oppskrifter i Norges største Mat og Vin Magasin Maison med tørrfisk April Marche i Italia og ble Æresmedlem i det Italienske tørrfisklauget. Ble Årets reinsdyr Ambasadør i juli. Laget lokalmat på Oljemessen i Stavanger med Arktisk Meny i august. Fikk i september, 7 hele sider med oppskrifter i Norges største Mat og Vin Magasin Maison med krabbe fra Kvarøy Oktober fikk Jæger Hansen fremsiden av Horeca Magasinet og 3 hele sider med omtale av seg jobben som har blitt gjort gjennom mange år. Svein Jæger Hansen inspirerer en hel region til høsting, foredling og kokkekunst og bidrar til at høstingstradisjonene opprettholdes.

Sanket skogens gull Ordfører Olav Terje Hoff i Rødøy kommune fikk nye venner da han plukket kantareller og blåbær sammen med barna fra Jektvik barnehage. Solen skinte i Rødøy kommune da Hoff og ungene gjorde seg klare for årets høsting. Leder i Jektvik barnehage, Ann Karin Arntsen hadde laget mat på bålet og satt opp lavvoen i tilfelle det skulle bli regn. Etter et bedre måltid kunne ungene med ny forsyning energi i begge beina, klatre oppover fjellsiden i jakt etter kantarellsoppen som også blir kalt «skogens gull». Bursdagsprinsesse Jeg har bursdag i dag, sier Kristine Telnes (5). Hun har fått en stor, rosa krone på hodet og er dagens prinsesse i blåbærskogen. Jektvik barnehage og ordføreren har invitert til høsting i Kista som ligger på en avstikker fra riksvei 17 etter at man har ankommet Jektvik havn. Kista er en idyllisk havn som er omringet av fjell, bratt skog og et flott fiskevann. På oversiden ser man toppen av Blokktinden. Nå må alle ta på seg denne lappen slik at vi ser hvordan en kantarell ser ut, og hvordan en blåbær ser ut, sier Arntsen og gir alle en lapp hengende rundt halsen. Det går ikke lang tid før ungene finner blåbærene. De legger litt i koppen og litt i munnen. Fant gullet Ja se her ja, sier Hoff og legger seg ned på alle fire. Han har funnet skogens gull under bladene på blåbærlyngen, og de andre barna kommer løpende til mens de roper at de har funnet kantarellsoppen. Jeg har funnet den, roper Lilja Telnes (4). Hun har etter hvert blitt like blå som blåbærene selv. Jeg pleier å skjære av stilken, sier Hoff og børster jorda av kantarellene før han legger dem ned i kurven. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det kan være lurt å ikke dra med seg rota. På den måten kommer kantarellene tilbake også neste år, sier Hoff. Blåbærdessert på toppen Naturen er et ynglested for småbarn og voksne. Spesielt på en seinsommerdag i sola. Nå kan vi ta en liten dessertpause og feire Kristines bursdag, sier Arntsen. Etter høstingen fikk ungene en velfortjent hvil og blåbærdessert. F.v. Charlotte Urskog, Sondre Telnes, Kristine Ungene synger bursdagssangen, og Kristine får dessert først. Arntsen har laget en deilig blåbærdessert som satte de små munnene i vann. Ostekrem, rørte blåbær og havrekjeks gjorde turen opp vel verdt. Charlotte Urskog (3) mater ordføreren med rødgrønne tyttebær. Selv synes hun at de var for sure for å spise. Jeg synes ungene har vært utrolig flinke til å gå, sier Hoff. Det er turen som er det store. Hvor mange kantareller eller blåbær som

Ordførerens tips Ordfører Olav Terje Hoff liker å gå i fjellet og bruker gjerne litt av fritiden sin på å lete etter kantareller. Kantarellene kan være vanskelige å se, det er derfor viktig å ha øynene med seg. Man må ta det med ro og ikke ha det travelt. Jeg pleier å skjære av stilken for å ikke dra med meg roten. I tillegg blir det mye mindre arbeid når jeg kommer hjem og skal børste soppen rein. Ordfører Olav Terje Hoff måtte etter hvert tørke blåbærfingrene til Charlotte Urskog. elnes, Hedda Abelsen, Linus Arntsen, Lilja Telnes og Mattis Bakkeland-Meløysund. ender i koppen er ikke så viktig, sier Arntsen. Mye mer Det var veldig trivelig å bli invitert med på en slik tur. Det har vært både hyggelig og avslappende. Vi fant blåbær og kantareller, så vi er godt fornøyd med dagens fangst, sier Hoff og presiserer at det fremdeles er mye mer å hente for de som ønsker. Kantareller og blåbær Kantareller har masse smak og kraftig oransje farge. De har en deilig aromatisk lukt og brukes ofte i viltretter. De trekker til seg vann og bør derfor ikke vaskes, men børstes rein. Den beste soppen har en gyllen farge, en glatt og tørr hatt, og en fast konsistens. Den bør oppbevares mørkt, luftig og kjølig. Blåbær er snaddermat. Den har en deilig smak og er proppfull av antioksidanter. Plukk bærene med sterkest farge, de er nemlig sunnest. Blåbær oppbevares best i kjøleskap ved 2 4 ºC.

I kongens land Ordfører i Rana, Kai Henriksen, og unger fra Kirkebakken Kulturbarnehage oppsøkte Svartiskongens land da de skulle høste kongsgress. Ungene fra Kirkebakken Kulturbarnehage ventet spente i bussen før avgang. De hadde fått litt informasjon før turen, men de visste ikke hva kongsgress var, foruten at det luktet litt pizza. Styrer Mette Røbergeng fortalte på forhånd om langvasstrollet som bor i Langvatnet og om Svartiskongen Karl Johan Westermark, som også hadde plukket kongsgress. Hjulene på bussen de går rundt og rundt, sang ungene i kor da bussen kjørte ut fra barnehagen. Forventningene var store da ordføreren entret bussen. Er du bussjåføren?, spør Jasper Eng-Skogen (5). Nei, jeg er ordføreren, svarer Henriksen og legger til. Det var da enda godt at de ikke trodde jeg var langvasstrollet. Deler lokalkunnskapen I dag skal vi plukke kongsgress, sier guide og kjentmann Odd Gullvik som har kongsgresset voksende vilt nesten rett utenfor døra. Han synes det er fint å dele kunnskapen sin med barna. Hvorfor bruker du staver, spør Anton Børli Mellingen (5). Det er fordi eg e så skraill, svarer Gullvik og legger i vei. Kongsgresset dukker plutselig opp overalt. Ungene klatrer oppover Jasper Eng-Skogen synes det var bedre å spise markjordbær enn kongsgress. skrentene for å plukke store bunter med kongsgress, og den gode oreganolukten kjennes på lang vei. Jeg pleier å si at jeg foretrekker kjøttsuppe uten kjøtt framfor kjøttsuppe uten kongsgress, sier Gullvik. Planten som bærer det latinske navnet Origanum vulgære, kan bli opptil 50 centimeter høy. Den har en noe greinete stengel med grønne, ovale blad. På toppen bærer den mange små lilla klokkeformede blomster. Æsj, det var litt sterkt, sier Petter Sætran Øien (5) som var den første til å smake på bladene. Eget utstyr Dette er en fantastisk dag å bli invitert med på. Jeg har aldri plukket kongsgress, så dette har jeg gledet meg til, sier Henriksen. Kongsgress krever sin dose lys og varme, noe som tilsier at sommerens avling kunne ha vært bedre, men det grodde allikevel godt i de bratteste bakkene. Dette er ikke for amatører, sier Henriksen og hjelper ungene opp. Bertine Baumann (snart 5) plukker to stengler og ser seg fornøyd med det. Thea Strømsnes Bjerkli (5) legger Anton Børli Mellingen, Petter Sætran Øien, Kai Henriksen, Jasper Eng-Skogen, Mette Oddny Røbergeng, Langvatnet for å plukke kongsgress. blomsterblad på en maurtue for å pynte opp i maurenes hjem. Etter en liten hemmelighetsfull snakk med kjentmann Gullvik, kommer Henriksen tilbake, med eget plukkeutstyr hengende fra beltereimen. Skal jeg klippe bunten din?, spør Henriksen. Han tar tak i bunten og klipper endene litt på skrå for at urten seinere skal tørke bedre. Så setter jeg bunten ned i denne trakten og snurrer gummistrikken rundt endene. Da er bunten klar til å henges til tørk. Dette var lurt, sier Henriksen og nikker til Gullvik som følger med at oppfinnelsen blir brukt på riktig måte. Frisk og unik smak Jeg tror ranværinger er flinke til å høste. Vi er litt hemmelighetsfulle om hvor vi finner råvarene, men det er en del av kulturen vår, sier Røbergeng.

Ordførerens tips Mitt beste høstingstips er faktisk å følge rådene til de som har gjort dette før. Det er alltid lurt å høre på erfarne folk. Jeg har aldri høstet kongsgress, men Odd Gullvik viste meg noe lurt. Man henger en gammel trakt og en saks i en tråd fra beltet. Rundt tuten på trakten legger snurrer man noen gummistrikk. Når man har plukket en bunt kongsgress klipper man stilkene på skrå og legger dem samlet ned i trakten. Deretter dytter man ned en gummistrikk. Når man da drar opp bunten igjen så er den klar til å henges til tørk. Ordfører Kai Henriksen viser Vilja Sandvik- Mikalsen hvordan man klipper kongsgresset og fester endene med en gummistrikk. hea Strømsnes Bjerkli, Vilja Sandvik-Mikalsen, Åshild Bjørnådal og Bertine Baumann møttes ved Hun har samlet sammen kongsgresset og tatt med følget til Hammerneset hvor de skal besøke Svartiskongens slott, som er Karl Johan Westermarks lille stue. Nærmeste nabo Hans Leiråmo, også kalt Hansemann, ønsker at den kan bestå som et kulturminne. Ungene i barnehagen har hatt utstilling og solgt malerier. Pengene gir vi til «Karlstua» som et bidrag til vedlikehold, sier Røbergeng. Westermark pleide også å plukke kongsgress og solgte det for å tjene penger. Det er første gang at jeg plukker kongsgress og jeg synes det har vært veldig gøy. Å plukke råvarene selv gjør matlagingen artigere og gir en frisk smak som er helt unik. Dette har absolutt vært en av de bedre dagene på jobb, sier Henriksen. Kongsgress Kongsgress er det lokale navnet på kung eller bergmynte. Dette er en urt som kommer tilbake år etter år og kan bli opptil 50 centimeter høy. Kongsgresset kan man plukke på Østlandet nord til Lom i Oppland, indre deler av Vestlandet og nord til Ofoten i Nordland. Den vokser ofte i bakker, på berg og i skogbryn på kalkrik jord. Planten brukes som urtekrydder og smaker oregano. Dette setter en deilig smak på matretter som pizza eller kjøttsuppe. Kongsgress kan brukes frisk eller tørket. Urten er ifølge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke lege middel, og kan omsettes fritt. I gamle dager ble det sagt at kongsgresset kunne styrke og verne kvinner mot trollskap når de var spesielt utsatt for mørkets makter, som når de sto brud eller skulle føde.

Fiskelykke i Hattfjel Det var en sprudlende gjeng som fant veien til Sørtjønna i Hattfjelldal kommune da ordfører Asgeir Almås og unger fra Hattfjelldal barnehage møttes til fisketur. Ungene hadde gravet etter meitemark kvelden før, og møtte med markboks og fiskestang i hånden mens de fortalte gamle fiskeskrøner til hverandre. Eg heita Daniel og kjæresten min heita Veronika, sier Daniel Vatnan Bråten (5) og rekker fram hånden. 2.200 fiskemuligheter Håkon er litt større enn meg, men jeg er gamlere. Og sterkere, sier Syver Bråten Grøtnes (5). Han har bunnsolid lokalkunnskap og kan fortelle hvem som bor i alle husene mellom barnehagen og Sørtjønna. Han vet også hvem som har stor trampoline i hagen og navn på dyrene som har kalvet. Eg har kjørt her sjitmange ganga, sier Syver. Det råder ingen tvil om at ungene har vært på fisketur tidligere. I Hattfjelldal kommune finnes over 2.200 fiskevann som ofte brukes av både hattfjelldalingene selv og turister fra nabokommunene. Ungene var godt kledd, og det var bra for høstdagen var iskald. Heldigvis visste ordføreren råd og fikk full fres på bålet etter å ha dynket veden godt med tennvæske som han hadde liggende på lur i bagasjerommet. Ungene gravde i boksen etter den største pappamarken og ga den videre til ordføreren som bisto med å få marken til å sitte fast på kroken. På bryggen suste kroker og meitemark over hodene, og ungene utviste en imponerende tålmodighet da de ventet på at fisken skulle bite. Almås tok fiskestangen med seg og gikk litt lenger bort fra bryggen. Etter kort tid begynte det å rykke i duppen og han kunne dra i land en flott ørret. Se på den store fisken, sier Daniel og tråkket plutselig litt for langt ut, og støvlene var litt for korte. Oisann, sier Daniel da han blir fisket opp av vannet av ordføreren. Pedagogisk leder i barnehagen, Kari-Julie Stærkær, henter tørt tøy fra bagasjerommet og med rask rutine får hun varme og tørre klær på. Det er en menneskerett for alle barn å trå over støvlene, sier leder i Polarsirkelen Friluftsråd, Knut Berntsen. Trenden er nedadgående. Ungdommen er mindre opptatt av fiske, men kulturen i Hattfjelldal er sterk og det har alltid vært en kommune med mye fiske og jakt. Nå har ungdommen så mye annet de også skal bruke tiden på, sier Almås og drar i land fisk nummer to. Mye fiske og jakt Vinteren og isfiske står fremdeles sterkt. Det er veldig populært og godt tilrettelagt i kommunen med oppmerkede scooterløyper. Hattfjelldal Jakt og fiskelag har seks hytter i fjellene, og de blir også godt besøkt, sier Almås. Betyr det her at det er du som skal få storfiskan?, spør Syver og legger ifra seg stangen for en liten stund. Emil Brennbakk (5) la fisken under armen og slentret bort til brygga for å vise fram fangsten. Ordføreren ordnet opp Ungene fisket og kastet på duppene, men etter stund lokket skogen som bød på nye opplevelser. Vi er på skattejakt, hyler Daniel. Ungene fra Hattfjelldal barnehage viser stolt frem fisken som ble dratt i land av ordfører Asgeir Almås. Fv. Sy Hanem (4). Fyringsmester Markus Andre Remmen (5) sørget for å holde liv i bålet ved å plukke tørre kvister i skogen. Ungene liker å være ute i naturen. Her har de stor plass å boltre seg på og vi opplever ingen konflikter, sier Pedagogisk leder Kari-Julie Stærkær. Temperaturstokken målte åtte grader, men det var ingen som nevnte kulden, vinden eller regnet, og det er tydelig at ungene fra Hattfjelldal barnehage er vant til å være ute selv på kalde høstdager. Almås gjorde sitt for å holde ungenes humør oppe. Egenhendig sørget han for fyr i bålet og fisk på land. Etterpå spikket han pølsepinner til ungene og serverte kaffeost i kaffen til de voksne da svartkjelen begynte å

ldal Ordførerens tips Mitt beste tips for å få fisk er å smøre seg med tålmodighet. Har man tålmodighet så får man oftest fisk før eller siden. Og så kan det være lurt å flytte litt på seg underveis. Det er mange flinke fluefiskere som alltid får fisk, men vi andre smører oss med tålmodighet. Alle hver sin metode, og jeg bruker meitemark på kroken. Det fungerer. Leder i Polarsirkelen Friluftsråd, Knut Berntsen, ga en hjelpende hånd til ungene fra Hattfjelldal banehage da de møttes til fisketur på Sørtjønna. ver Bråten Grøvnes (5), Emil Brennbakk (5), Daniel Vatnan Bråten (5), Håkon Brennbakk (5) og Helene putre. En skikk med dype røtter i Hattfjelldal. Nå kom solen også, sier Almås og gir ungene pins og risbrød-sjokolade. Oi oi dette var god kaffe, sier Syver og Emil mens de drikker rød saft fra kaffekopper. Selv liker jeg best å jakte på elg, men dette er en kommune med tradisjon for både jakt og fiske. Mye av turismen i kommunen er knyttet til bruk av naturen. Veldig mange fra Mosjøen, Rana, Sandnessjøen og Brønnøysund har hytte i Hattfjelldal og vi har cirka 2.650 km² å boltre oss på. Man kan nok si at dette er en skikkelig friluftskommune, sier Almås. Ørret og røye Ørret er en populær fisk blant sportsfiskere. Den har vært viktig for norsk matkultur og friluftsliv gjennom århundrer. Fiskekjøttet blir ansett for å være festmat og tilberedes på en rekke måter. Den kan røykes, graves, rakes, saltes, spekes, kokes, stekes, grilles eller spises rå. Ørreten inneholder mye omega-3-fettsyrer og er rik på vitaminene A og D. Røye ligner på ørret, men skjellene er fysisk mindre og finnene noe spissere og mer markerte. Fargen er grønnbrun på ryggen og oransjerød i buken. Røye er en arktisk fisk som trives best ved lave vanntemperaturer og trives derfor best i kalde vassdrag, dype innsjøer og fjellvann. I 2009 ble det åpnet for røyeoppdrett i Røssvatnet i Hattfjelldal.

Rundt om en einebæ Ordfører i Lurøy kommune, Bjørnar Skjæran, er både melkeog kjøttbonde, og vant til å høste det naturen byr på. Einebær har han derimot aldri plukket før. Men sammen med unger fra Lurøy/Onøy trosser han regnet og høster einebær og saftbær på Svinøya. Lurøy/Onøy barnehage har hatt utebarnehage en hel uke. Hvert år har vi en uteuke før sommerferien, og en uteuke etter sommerferien, sier barnehageassistent Tommy Olufsen. Ungene er dermed ute hele dagen, uansett vær. De eneste lekene som er tatt med er bøtter og spader. Resten finner de under lyngen, i trærne eller i fjæra. En lavvo og en utedo er det eneste medbrakte for å gi ungene litt ekstra komfort når det regnet vannrett. I dag skal vi først plukke einebær som kan brukes som krydder i mat og drikke, og deretter skal vi plukke krøkebær og blåbær som vi skal bruke til safting, sier Olufsen. Liten bær med stor smak Bjørnar Skjæran legger både grønne og blå bær i koppen, og Johannes (3) plukker fra ordførerens kopp og over til sin egen. Jeg ser at det er krevende å plukke store mengder einebær. De er jo så små, sier Skjæran. Han drar i bærene som ligger mellom de små stikkende barnålene. De små barnefingrene kliper derimot enkelt rundt de små bærene, og koppene fylles opp litt etter litt. Ordfører i Lurøy kommune, Bjørnar Skjæran, plukker einebær sammen med Johannes Kvitvær Johnsen (3) og Kristian Johannessen (3). Foto: Anette Fredriksen På Svinøya i Lurøy kommune er det lett å finne einebær og barnehagen har denne uka slått leir vegg i vegg med de små bærene som blant annet brukes som krydder eller smakstilsetning i brennevinstilvirkning som gin og genever. Noen bær er grønne og andre bær er blå. Det er en fordel å legge bærene i en pose. Unger snubler fort og da triller bærene ut av koppen, sier Olufsen. Kreativitet i naturen To steinkast fra leiren har de ansatte i barnehagen laget et frukttre som for anledningen byr på både epler og bananer. Ungene plukker sin personlige favoritt og går videre til neste utfordring. På gressletta ligger to store mærer. Mærene brukes vanligvis til fiskeoppdrett, men på land blir de perfekte klatrestativ der ungene klarer å utfordre ordføreren til å holde balansen. Ungene er flinke til å bruke og leke med det de finner. I naturen kjeder de seg aldri, sier barnehageassistent Elin Greger. Etterpå går turen videre til plukking

rbusk av krøkebær og blåbær. Vi skal plukke det vi finner av bær i skogen, og seinere skal vi lage saft i barnehagen. I tillegg skal vi kanskje prøve å lage litt gelé. Jeg vet ikke om det blir godt, men vi skal prøve, sier Tommy Olufsen. Vi har plukket bær her i flere dager. Det er mange forskjellige bær, men alle er best, sier Mina Stykken Sund (5). Jeg synes blåbær er best, sier Sunniva Nilsen (4). Oi, nå har jeg plukket åtte krøkebær. Det er mange, sier Georg Martin Arntsen (5). Smaker best utendørs Været på Svinøya skifter fort fra solglimt til vind og regn. Tommy Olufsen har allerede gått tilbake til leiren for å grille fersk sei fra Kvarøy, potet, gulrøtter og purreløk på bålet. Den deilige fiskelunsjen har ungene selv forberedt dagen før. Etterpå kan Elin Greger by på hjemmelaget sjokoladekake. Maten er nydelig, og smaker ekstra godt når man er ute i naturen, sier Knut Berntsen, leder i Polarsirkelen friluftsråd. Vi ringte og spurte grunneier Trond Tønder om vi fikk være her med barnehagen, og han var veldig positiv til initiativet. Han syntes at det var artig at vi ville bruke Svinøya, sier Tommy Olufsen og legger til: Det er veldig positivt at vi har Polarsirkelen friluftsråd. De har gitt oss et spark bak til å bruke naturen, og det er bra. Det er kjempeflott å være ute. Ungene sitter som små lys inne i lavvoen mens regnet pisker på teltduken. Lurøy kommune har tradisjonelt hatt mye fiske og jordbruk. Høsting har stått sentralt, og vært en nødvendighet. Nå ser vi at friluftsliv er i sterk frammarsj. Vi er med i Polarsirkelen friluftsråd, og vi jobber aktivt med å tilrettelegge turløyper i kommunen, sier Skjæran. Som de andre kommunene i friluftsrådet så bor vi nært naturen. I Lurøy kommune har vi kanskje mer vær, men det er jo bare friskt. Ordførerens tips Da jeg var liten ble jeg ofte sendt på blåbærtur, men siden det var mye mer krøkebær, så ble det plukket mest av den. Har man på nok sukker og melk så blir den krute god. Mitt beste høstingstips er å velge en god værdag uavhengig av hva man høster. Det er ikke hyggelig å plukke bær dersom det er for kaldt, og dersom det er for varmt vil man heller ligge i solsengen. Det må være en mellomting, slik som i dag. Ungene koste seg med nygrillet sei fra Kvarøy. Fv. Kristian Johannessen, Tonje Kvitvær, Mina Stykken Sund, Amanda Djønne Jørgensen og Johannes Kvitvær Johnsen. Einebær Einer er en art av bartrær som tilhører einerslekten Juniperus i sypressfamilien. Den er eviggrønn, en mellom 1 15 meter høy busk eller mer sjeldent et tre. Einer vokser som regel på heier og hvor man finner tørr mark. Planten er utbredt i Europa, Nord-Amerika og det nordlige Asia. Konglene utvikler seg til einebær, og de er først helt grønne eller blågrønne, men blir blå i løpet av 2 3 års full modning. Einebær har en spesiell smak og blir brukt som krydder i både mat og ved brennevinstilvirkning som gin og genever. De små konglene, eller bærene, som planten bærer, blir også brukt som smakstilsetning i snus av det danske tobakksfirmaet V2 Tobacco.

Slakt og blodpannek Høsten har inntatt Nesna kommuneog lammene breker på siste verset. Ordfører Marit Bye og unger fra Nesna barnehage fikk være med på slakting da de skulle høste av naturens råvarer. Pensjonist og slakter for anledningen, John Fagertun, kler på seg sitt oransje oljehyre. Å slakte et lam kan være en blodig affære, og med innarbeidet rutine legger han fram boltpistol, skarpe kniver og vann for å vaske hendene. Aksepterte lammets skjebne Ungene plukker høneegg og leker med kaninene, hestene, grisene og de små kyllingene som løper rundt på tunet. Pedagogisk leder i barnehagen, Rigmor Rist, har informert ungene om hva som skal skje. Ungene får selv velge om de ønsker å delta eller ikke, men det ser ut som alle er med, sier Rist. Bonden Frode Ulriksen, tar med seg et leietau og går inn til lammet som skal slaktes. Det er en vær og han heter Ken. Ken er nyklippet og småsulten. Lammene faster 12 timer før de skal til slakteren for at vommen ikke skal være full og oppblåst. Barna geleider Ken ned til garasjen der Fagertun venter. Fagertun og Rist forklarer hva som skal skje med Ken, og at de seinere kan få komme og se på kjøttet. Etter at lammet er slaktet skal vi bruke blodet til å lage blodpannekaker. Med sukker på, sier leder i Polarsirkelen Ordfører Marit Bye sammen med ungene i Nesna barnehage. friluftsråd, Knut Berntsen entusiastisk. Noen unger rynker på nesen og andre åpner i munnen i et lett måp. De aksepterer Kens skjebne og småløper tilbake til de andre husdyrene. Vinjar Lyng Ulriksen (9) er sønn på gården og skal overvære slakting for første gang. Pappa Ulriksen forklarer hvordan lammet skal avlives og at det kommer til å få krampetrekninger etterpå. Ken blir holdt fast mens Fagertun gir han det dødelige skuddet.

aker Deretter blir lammet tømt for blod. Det går fort. Blodet blir pumpet ut mens hjertet fremdeles slår. Fagertun gjør oppgaven med stor ro og rører i blodgryta. Man må røre helt til blodet er kaldt for at det ikke skal koagulere. Det blir sagt at man skal røre i 8-tall for å få med seg alt, sier Berntsen som etter hvert overtar røringen mens Fagertun fortsetter jobben. Han skjærer hodet av lammet og lager en knute på spiserøret. Det må vi gjøre for at det ikke skal komme gørr ut. Det vil man ikke ha i kontakt med kjøttet, sier Fagertun. Han har selv vokst opp på gård. Dyr og slakting er for ham like naturlig som å skifte sokker. Det var naturlig for oss at dyrene skulle i gryten etter hvert, sier Fagertun. Hygiene og reinhet Fagertun vasker hendene i varmt vann. Reinhet er viktig når man slakter lam. Med vante hender snitter han opp pelsen og jobber med knyttet neve langs sidene når lammet blir flådd. Jeg tar på skinnet med venstre hånd og er i kontakt med kjøttet med høyre hånd, sier Fagertun. Ungene blir hentet og nærmer seg den ugjenkjennelige Ken med sakte skritt. Se, det er nesten som ripsbærsaft, sier Berntsen entusiastisk og avdramatiserer fort situasjonen der han sitter og rører i blodgryta med 8-tall. Ungene sperrer opp øynene når Fagertun henter sagen. Maria Sinkaberg Gaustad (5) har hengt seg opp i at de skal lage pannekaker av blodet. Hvordan smaker blod, spør Maria. Det smaker søtt. Nesten som sjokolade, svarer Berntsen. Fagertun åpner magen og legger tarmer og magesekk i en trillebår som står ved siden av. Ungene kommer stadig nærmere og så snart de får bekreftet at de får lov, begynner de å ta på magesekken. Oi. Kjenn her. Jeg kjenner gress, sier Ask Lyng Hansen (5). Ordførerens tips Jeg har aldri vært med på slakting tidligere, så dette har vært en ny opplevelse for meg. Jeg har allikevel erfart at ungene må få delta på deres premisser og at de får nærme seg denne prosessen i sitt eget tempo. I dag synes det har vært godt tilrettelagt for ungene, og fint at de får se hvordan hele dyret kan utnyttes, og ikke bare kjøttet. Det har vi prøvd på i dag ved å ta vare på blodet for å lage blodpannekaker. Det blir spennende. Sauen Sauen er et av de eldste husdyrslagene i Norge. Sauen henter fôr på beite i utmark og på fjellet og bidrar på den måten til å utvide det begrensede høstbare arealet. Av sauen får vi ull, kjøtt, skinn og melk. Lammelever blir ansett for å være en delikatesse og dyreblodet har tradisjonelt vært brukt til å lage blodpannekaker, blodpudding, blodpølse og blodklubb. Hanndyr av sau kalles vær, og hunndyr kalles søye. Litt spennende Fagertun drar ut hjerte, lunger og lever. Berntsen tar tarmtotten mot munnen og blåser opp lungene. Han forklarer at det er det som skjer når sauen puster og at det fungerer på samme måte hos mennesker. Vil du prøve å blåse?, spør Berntsen og holder fram lungen. Nei. Det er æsj, sier Aurora Rølvåg (5). Innvollene skal graves ned for at reven ikke skal lokkes til gården, men først får ungene en titt på lammets fire mager. Vommen, nettmagen, bladmagen og løypemagen. Ungene vasker og spriter hendene før de tar plass rundt bordet for å lage pannekakerøre. Over all forventning I min barndom ble alt slaktet hjemme. Nå er det færre og færre som vet hvordan det gjøres, sier Fagertun. Jeg tror det er veldig viktig at ungene ser hvor maten kommer fra, sier ordfører Marit Bye og får servert en nystekt blodpannekake av Aurora. Den var over all forventning. Det smaker litt som blodpudding, sier Bye. Nesna barnehage bruker besøksgården flittig og ungene har derfor et naturlig forhold til landbruk. De lærer at bonden er snill med dyrene og lager mat av dyrene. De lærer at det er naturlig og aksepterer at det er slik det er, sier bonde Ingeborg Lyng.

Bor midt i matfatet Unger fra Træna barnehage «Tappert forsøk» og trænaordfører Per Pedersen trosser en liten storm for å smake på noen av havets delikatesser. Ungene skulle egentlig høste krabber sammen med ordfører Per Pedersen, men siden havet blåste hvitt og regnet høljet ned, må de på sporty vis gå over til plan B. Slik får de hilse og smake på ulike råvarer som daglig svømmer rundt kommunen som ligger midt i havgapet. Lekre råvarer I stedet for å høste krabber skal vi besøke fiskemottaket Modolv Sjøset Fisk AS, sier Pedersen. Havet er fylt med lekre råvarer og mange av disse ender sine dager på fiskemottaket. Hva er det der?, spør Benjamin Karlsen (4). Dette er en kveite uten hode, svarer Pedersen og retter pekefingeren stivt som et spett før han trykker kveita på magen. Fiskene blir skyllet i kaldt vann som renner over fiskekassene og ned i slukene på bakken. Vi har voldsomt mye kveite i området, sier Pedersen. Kommunens hovednæring Hovednæringen i kommunen er fiske og innbyggerne har i årevis livnært seg av havets råvarer ved fiske, oppdrett, flekking, salting, frysing, filetering og ulike former for foredling. Modolv Sjøset Fisk AS er kommunens største bedrift og eneste fiskemottak. Her kjøper det vi betegner som Signe Ludviksen (4), Milla Willumsen (4), ordfører Per Pedersen, Vivian Holmen (4) og Benjamin Karlsen (4) ser på en stor lysing som ordføreren har funnet. «vanlig» fisk fra fiskebåter som kommer fra Meløy kommune i nord til Vega kommune i sør, sier Pedersen. Er dette en torsk?, spør Vivian Holmen (4). Nei. Det er en brosme, svarer ordføreren. Fiskemottaket er kaldt og bråkete. Maskinene dundrer i fast rytme og det iskalde vannet renner forbi beina. Milla Willumsen (4) tramper takten mens hun følger med på torskene som kommer seilende ned langs det blå samlebåndet. Ungene finner en kasse med isbiter og putter i munnen. Det knaser mellom tennene. Fiskene må ha isbiter for at de ikke skal bli sure, informerer Benjamin. Pedersen tar ungene med seg hjem der hans samboer Marit overleverte

rykende ferske fiskekaker. Deretter tar han gjengen med til gapahuken i Kirkvågen som gir ly for regn og vind. Mange muligheter Ungene sluker de deilige fiskekakene på få sekunder og varmer seg med rykende kakao. Gapahuken ligger ved sjøkanten med tuppen av fjellet Trænstaven stikkende opp bak. Pedersen henter fram en fersk hysefilet som han fikk med seg fra fiskemottaket. Han skjærer fileten i fine stykker, legger de i aluminiumsfolie sammen med oppskårne grønnsaker, litt smør og salt. Deretter blir de plassert over glødende kull. Dette har jeg gjort mange ganger før. Fisken har så mange muligheter, og når man er på tur så liker jeg å grille fisken, sier Pedersen. Hans personlige favoritt er seien. Den synes jeg er best. Jeg spiser alt av fisk, men spesielt seien har en helt unik smak, sier Pedersen og snur på aluminiumspakkene. Fiske og fangst har alltid vært viktig for livsgrunnlaget i kommunen. Vi fisker like mye nå som for 20 år siden, men nå er det færre arbeidsplasser. Det er større båter, og mye av etterarbeidet blir gjort av fiskerne selv på båten. Det er derfor veldig viktig for oss å beholde de arbeidsplassene vi har på land, sier Pedersen. Fiskemottaket kjøper fisk fra Meløy kommune i nord til Vega kommune i sør. Jeg pleier å sitere Petter Dass. Han skrev «Fisken i vandet, det er vores brød, og mister vi hannem, da lider vi nød», sier Pedersen og serverer nygrillet hysefilet med grønnsaker og en klatt rømme. Var det godt?, spør Signe Ludviksen (4). Mmm. Det er godt, svarer Benjamin. Ordførerens tips Mitt tips er å spise mye mer fisk. Jeg spiser gjerne fisk seks dager i uken, men den syvende dagen da må jeg ha graut. Fisken er sunn og det finnes et hav av variasjoner og måter å tilberede den. Den kan kokes, stekes, dampes, spises rå og grilles. I dag griller vi fersk hyse og det er noe jeg har gjort mange ganger før. Fiskemat har mange muligheter. Det er bare fantasien som setter en stopper for hva man kan gjøre. Ordfører i Træna kommune, Per Pedersen, skjærer fersk hyse som skal grilles på bålet. Modolv Sjøset Fisk AS Hovednæringen i Træna kommune er fiske og kommunens største bedrift er fiskemottaket Modolv Sjøset Fisk AS. I høysesongen sysselsetter de over 100 personer. Modolv Sjøset AS har to bedrifter, Modolv Sjøset pelagisk AS (sild, lodde, stavsild, makrell) og Modolv Sjøset fisk AS (torsk, hyse, kveite). Den første ha ca. 70 ansatt i sesongen, den andre som vi besøkte har ca. 20-25 ansatte. Den første er den største bedriften på Træna privat/offentlig mens den andre er den nest største private bedriften på Træna. Kommunen ligger midt i havgapet og ligger på den måten midt i matfatet for havets delikatesser. Her finner man havfiske, oppdrett, flekking, salting, frysing og foredling. Fiskemottaket tar imot «vanlig» fisk som blant annet torsk, hyse, sei, kveite og gjedde. Dette er fisk som daglig inntas i mange hjem tilberedt på et utall måter. Bare fantasien setter grenser for fiskens muligheter.

Naturlige råvarer Ordfører Kjell Joar Petersen-Øverleir og mange små hjelpere fra Sørfjellet gårds- og friluftsbarnehage i Bleikvassli har nok å gjøre når de skal høste av kommunens råvarer. Sørfjellet gårds- og friluftsbarnehage satser sterkt både på friluftsliv og jordbruk, og det er noe som vises på ungenes arbeidslyst og gode håndlag med dyr. De er kanskje den eneste barnehagen i Norge som har små kje hoppende rundt på tunet. I dag skal vi først melke geitene for å lage geitost, og deretter skal vi ta opp poteter og grønnsaker fra åkeren, sier styrer i barnehagen, Susanne Holmen. Omsorg og respekt Ungene klatrer over gjerdet og venter tålmodig på sin tur til å melke Geitrud. Det begynte med at barnehagen hadde et naturområde som vi ville beite ned. Derfor begynte vi med fem geiter, men nå har vi 16 geiter og 13 høns, sier Halsen. Kjeene får være sammen med barna i barnehagen, og ungene lærer at de skal være snille med dyrene og respektere dem. Vi er opptatt av å gi omsorg til dyr, og ungene synes det er spennende, sier Halsen. I fjøset til Thorbjørn Bleikvassli står blant andre Geitrud, Triksi, Emma, Brian-geit og Blåmann. De presser hodet ut mellom bjelkene og er ivrige etter å hilse på barna. Stå i ro, kommanderer Emilie Otervik Hansen, tar tak i geitens spener og klemmer ut melken. Bak fv. Sandra Oksfjellelv, Marita Hansen, Marius Forsmo Sørli, Susanne Holmen, Aksel Nilsen Kongsdal, Daniel Røssvas sbukt, Tobias Berg og Roger Sundså Smalsundmo, Aila Syversen, Tuva Rekve Røssvassbukt, Natalie Berg, Sebastian Storesund, Adele Otervik Hansen og Tommy Berg.Foran ligger ordfører Kjell Joar Jeg har gjort det mange ganger før, legger hun til. Geiten står helt stille og tygger på høyet som Tobias Berg legger foran nesen. De biter ikke, sier Tobias og passer på at alle får like mye. Hoppet i høyet Ordfører Kjell Joar Petersen-Øverleir får også prøve. Jeg har melket mange kyr, og det er vel samme prinsippet. De har bare litt mindre spener, sier Petersen- Øverleir og klemmer til. Det er veldig trivelig og geitene gir mye glede. Hvis ikke hadde vi ikke orket det, for det medfører en del ekstra arbeid, sier Hansen. Ungene lokker med seg ordføreren, klatrer opp høyballene og hopper ned.

Ordførerens tips Når det kommer til å ta opp grønnsaker sammen med barn, så kan jeg etter egen erfaring tipse andre voksne om å legge fra seg redskapene. Jeg prøvde selv å bruke et grev for å grave fram potetene, men da fikk jeg beskjed om at det skulle vekk. Unger liker å grave i jorden med hendene og skitne seg til. Opplevelsen er det viktigste, ikke resultatet av høstingen. s. I midten: Emilie Otervik Hansen, Helle Martine Berg Petersen-Ø verleir. Foto: Anette Fredriksen I tateslandet Litt lenger bort ligger barnehagens åkerlapp. Her har de blomkål, poteter, broccoli og knutekål. Sage, sage, sage, sier Tuva Rekve Røssvassbukt mens hun kutter stilken på broccolien. De har med seg bøtter og spader for å lete fram potetene. Eg ha vøre i tateslandet, sier Aila Syversen. De fyller fort opp bøttene, bærer de ferske grønnsakene opp bakken og går til køta der maten står klar. Jeg varmer opp melka til den er 37 grader, og deretter tilsetter jeg løypen for at melken skal skille seg, sier Hansen og rører i kasserollen. Et satsingsområde De ansatte lager kaffeost, brun geitost og prim av geitmelken. Osten er veldig mild fordi det er mindre smak på melka nå som geitene står i fjøset. Melken får en strammere «geitsmak» når geitene har beitet på fjellet, sier Hansen. Halsen har laget røykt pølse av bukkjøtt som hun serverer til kaffen og ungene spiser varm høstsuppe. Vi spiser en del geitost selv, men gir bort resten til de som har hjulpet oss med de forskjellige prosjektene våre, sier Holmen og legger til. Gårdsdrift og friluftsliv er et satsingsområde i barnehagen. Det er veldig hyggelig å høste av det vi har rundt oss. Både for oss og ungene. Aila Syversen og Tuva Rekve Røssvassbukt liger å grave i jorda etter ferske poteter. Geitost og potet Geitost: Geitmelken varmes opp til 37 grader. Deretter tilsettes løype. Løype er et enzym som får melkeproteinet kasein til å løpe sammen (koagulere) og skiller ostemassen fra den tyntflytende mysen. Ostemassen deles opp i biter og dreneres for myse. Desto mindre myse, desto hardere blir osten. Potet: Potetene finnes i mange størrelser og med mange smaksforskjeller og konsistenser. Den blir tatt opp av jorden om høsten før frosten inntrer. Potetene er ømfintlige for lys og bør derfor oppbevares mørkt, fuktig og mellom fire og seks grader. Dersom potetene oppbevares kaldere vil de bli søte i smaken.

Fargesprakende høs Barnehagebarn og ansatte har samlet seg på Meyergården hotell sammen med ordførerne fra de syv kommunene i Polarsirkelen friluftsråd for et bedre festmåltid der kokken Svein Jæger Hansen skal trylle fram en deilig høstsymfoni bestående av kommunenes beste råvarer. Jæger Hansen har lenge arbeidet for å fremme regionens lokale delikatesser og er svært entusiastisk når han får leke med gode råvarer, plukket av barna selv, i deres hjemkommune. Råvarer fra hav til fjell Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, og barnehageungene høstet knallgule kantareller og friske blåbær. Ranaordfører Kai Henriksen og barnehageungene snek seg forbi Langvasstrollet og høstet store bunter med kongsgress. I Hattfjelldal kommune høstet ordfører Asgeir Almås og barnehageungene tre flotte ørreter ved Sørtjønna som er et av kommunens 2.200 fiskevann. Se på disse råvarene. Dette blir artig, sier kokken Jæger Hansen. I Lurøy kommune plukket ordfører Bjørnar Skjæran og barnehageungene krøkebær og blåbær for å lage saft, og einebær for å krydre festmåltidet. I Nesna kommune tok ordfører Marit Bye, barnehageungene med på gård der de slaktet lam. Slaktet ble straks overlevert til Jæger Hansen som parterte kjøttet og marinerte det i einebær, salt, rosmarin, kongsgress og timian. Kjøttet har lagt i marinade mellom tre og fem dager, sier Jæger Hansen. Trænaordfører Per Pedersen tok barnehageungene med på fiskemottaket Modolv Sjøset Fisk AS hvor de blant annet fant kveiter som var kommet rett fra havet. Hemnesordfører Kjell Joar Petersen- Øverleir og barnehageungene fra Bleikvassli høstet poteter og grønnsaker fra egen åkerlapp, og melket barnehagens egne geiter. Barnevennlige retter Jæger Hansen henter en ostehøvel og skreller gulrøttene. Halvparten blir lagt i en kasserolle med vann. De skal først kokes møre med litt salt som framhever smaken, deretter siler jeg vekk vannet og tilsetter smør og salt. Så moser jeg blandingen med en stavmikser og vips så har man en fargesterk og herlig gulrotpuré som ungene elsker og som frisker opp tallerkenen, sier Jæger Hansen. «Halvparten av gjestene våre består av små barn, og da lager vi barnevennlige og gode matretter». Den andre halvdelen av gulrøttene og ferdigskrellet kålrabi skjæres i fine strimler. Vi lager en julienneblanding som vi skal krydre med litt kongsgress, sier Jæger Hansen. Han hadde på forhånd forvellet kantarellen, vakuumpakket den og lagt den i fryseren. Da kan man lett tine soppen og bruke den når det passer. Det går fort. Vi tiner den og freser den deretter i stekepannen med litt smør, sier Jæger Hansen. Han koker de små potetene møre, Barn, barnehageansatte og ordførere har samlet seg til festmåltid på Meyergården hotell der de smaker av region siler av vannet og kjører blandingen i en kjøkkenmikser sammen med salt, pepper, smør og fløte for å lage en potetpuré. I sitt fineste tøy Halvparten av gjestene våre består av små barn, og da lager vi barnevennlige og gode matretter. En potetpuré passer veldig godt både til kjøtt og fisk, sier Jæger Hansen. Han skjærer fine fileter av kveiten og ørreten, og passer på å fjerne alle beinene for å unngå klager fra sine unge gjester. Deretter legges fisken i ovnen. Kjøttet stekes litt på begge sider for å lukke porene. Da blir det saftigere. Jeg har veldig sansen for å bruke einebær som krydder til maten. Det er et herlig viltkrydder som først og fremst passer til kjøtt, sier Jæger Hansen. Maten nærmer seg servering, og krøkebær- og blåbærsaft blir servert i vinglassene. Ungene har kledd på seg

symfoni Svein Jæger Hansen lager en høstsymfoni på tallerkenen som inneholder alle de gode råvarene som ble høstet i regionen. ens råvarer, tilberedt av kokken Svein Jæger Hansen. finklærne og kryper opp stolene langs langbordet og ut kommer servitørene på rekke og rad med dagens høstsymfoni. På tallerkenen ligger alle råvarene ferdig tilberedt og vakkert dandert. Ordførerne skjærer den unge sidemannens mat i biter. Mmm, det var godt. Spesielt dette oransje, sier Ask Lyng Hansen og peker på gulrotpureen. Dere må spare litt plass for til dessert skal vi servere karamellpudding som vi har laget med geitmelk fra Bleikvassli, sier Jæger Hansen. Den viktigste tiden er den vi bruker sammen med barna. Jeg vil derfor på vegne av alle ordførerne takke for turene og den gode maten, avslutter Kjell Joar Petersen-Øverleir. Karamellpudding Hjemmelaget karamell-pudding med geitmelk Ingredienser 1 dl sukker til karamell 3 dl geitmelk 1,5 dl kremfløte 3 ss sukker 4 stk. egg 1/2 stk. vaniljestang og 1 ss vaniljesukker Slik gjør du 1. Smelt 1 dl sukker i en kjele mens du rører godt til tyktflytende karamell. Pass på så det ikke brenner seg. Hell det over i en brødform (ca. 1,5 l). 2. Snitt opp vaniljestangen på midten og skrap ut innholdet med en kniv. Kok opp melk, fløte, sukker og vaniljestangen + innholdet i den. 3. Visp eggene lett sammen og tilsett melkeblandingen, mens du rører godt. 4. Sil blandingen opp i brødformen. Sett formen i en dyp langpanne og hell i vann opp til 1/3 av formen. Stek den i ovn på 120 C i cirka 1,5 2 timer til karamellpuddingen er stiv Tips Karamellpudding kan gjerne lages dagen før. Server med pisket krem og karamellsaus. Pynt karamellpuddingen med sesongens marinerte bær eller frukt, sjokoladestang eller krokan. Matglad høsthilsen, Svein Jæger Hansen

Ordførerne i Hattfjelldal, Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy, Rødøy og Træna har høsten 2012 deltatt på høstingsturer sammen med barn i en barnehage i egen kommune. Journalist Anette Fredriksen i Rana Blad deltok på turene og produserte ukentlige artikler i Rana Blad. Alt som ble høstet ble levert til kjøkkensjef Svein Jæger Hansen. Som avslutning møttes alle til et festmåltid på Meyergården Hotell. Denne trykksaken samler alle historiene. Andre bøker om høsting utgitt av Polarsirkelen friluftsråd: Til Tors gryte - høsting i det helgelandske matfatet (kr 349,-) Midt i matfatet. 35 tips for høstingsaktiviteter i barnehager og skoler (kr 100,-) Kontakt Polarsirkelen friluftsråd for kjøp. Kontaktmuligheter: Postadresse: Moveien 24, 8700 Nesna Telefon: 917 78 767 E-post: knut.berntsen@friluftsradet,no Internett: www.friluftsrad.no/polarsirkelen Facebook: http: //www.facebook.com/pages/polarsirkelen-friluftsråd/180504585383546 Turtips: www.godtur.no