Månedens Bil April: Alfa Romeo Giulietta QV Etter fem år uten en rendyrket sportsmodell har Alfa Romeo endelig slått på stortromma. Men er Giulietta QV rå nok til å være en verdig arvtaker til legendariske 147 GTA? Tekst / Foto: Stein Inge Stølen Det finnes mange tolkninger av begrepet sportsbil. Nesten like mange som det finnes sportsbiler, i grunn. En Porsche skal være rask på en klinisk og kalkulert måte. En Corvette skal være kvikk rett fram, og så får det heller være så som så med svingene. Honda hadde, i alle fall før, en enkel oppskrift som innebar lav vekt og høy effekt fra små motorer. Så hva med Alfa? I gamle dager skulle en bil fra Milano ha bakhjulsdrift og turtallsvillige motorer som sikret gode prestasjoner, samtidig som de skulle komme seg rundt svinger i et durabelig tempo. Etter Alfasudens ankomst på syttitallet, ble den gamle tankegangen videreført. Men på en helt ny måte - nå var det framhjulsdrift for alle pengene. Og det funket. Etter at de avviklet modellene med transaksel (GTV, 75 m.m), satset de fullt på drift på framakselen. Men betyr det at italienerne sparte på kruttet? Ikke akkurat. Mer enn 200 hester? Utenkelig! Det kan virke som Alfa Romeo gikk helt fra forstanden på begynnelsen av 2000- tallet. De lanserte spinnville 156 GTA (se månedens bil februar), en sportsmodell som pekte nese til samtlige utslippskrav og normer som bilindustrien etter hvert måtte underkaste seg. Samtidig var det helt utenkelig på den tiden å prøve å presse mer enn 200 hestekrefter gjennom forhjulene på en personbil. Før 156 GTA var den "råeste" bilen med forhjulsdrift Ford Focus RS med 212 hester. Alfa klinket til med hele 250, uten diffsperre..! Når 147 kom
på markedet, var det jo selvsagt at den store 3,2- liters V6 en skulle ned i det knøttlille motorrommet. Vips, så var verdens råeste og utemmelige "konebil" født. Men det skulle ikke gå mer enn tre år før EU satte ned foten. Med et CO2- utslipp på rundt 290 g/km ble den gamle V6 eren rett og slett for drøy. Siden det har vi sett en GM- bygd V6 er i 159, som for så vidt har fungert veldig bra. MiTo QV er også svært sprek, med sine 170 turbohester. Men begge mangler magien som de gamle GTA- utgavene var velsignet med. En følelse av galskap og komfort i skjønn forening i en bil som i utgangspunktet var mer enn bra nok med standardmotor. Men nå har Giulietta QV dukket opp. Kan den være løsningen? Det er bare å innse det - tidene har forandret seg I utgangspunktet mangler den en viktig detalj - lydbilde. For selv om testbilen er utstyrt med et herlig Ragazzon- eksosanlegg som fremhever både mellomtone og diskant, finnes det ingenting som slår den gamle Alfa- sekseren. Men det var heller ingen overraskelse. Med firesylindret turbomotor på 1,8 liter stiller QV en med plastkniv i en machetekamp mot gamle GTA. Men sånn har dessverre verden blitt - fire sylindre (eller færre) står på agendaen hos alle produsenter. Bare de grommeste bilene får seks eller flere, og da gjerne i syvsifret prisklasse. Etter å ha grått en skvett over tingenes tilstand, kan en heller fokusere på de andre elementene - ytelse, kjøreegenskaper og komfort. En sportslig Alfa skal ha toppscore i alle tre grener. Vi legger ut på en variert prøvetur, og ser hva som skjer...
Kjent motor i ny innpakning Det første som slår meg, er hvor lik standard- Giuliettaen den føles. Innvendig er den nær identisk, med unntak av innstegslister og en kul plakett (dette er en Limited Edition). Kjørefølelsen er også i samme gate, men med et skarpere chassis takket være den milde senkingen og stivere fjærer. Motoren er heller ikke ukjent, samme enhet sitter i 159, Brera og Spider TBi. Da riktignok bare med 200 hester. Her har de hentet ut ytterligere 35. Inntrykket fra tidligere prøvekjøringer med de større modellene, har vært positivt. En svært lineær effektkurve som drar helt fra bunnen. På den andre siden er det ikke en turtallsmaskin, noe som strider litt imot Alfas gamle kjennemerker. Når jeg nå setter den i Dynamic- modus og bruker høyrefoten, er det mye av det samme som skjer - bare i langt større grad. Kreftene er der med en gang, og bare øker og øker opp gjennom registeret. Men den gir seg ikke fullt så tidlig som i 200 hk- utgaven. Her mater den på i ytterligere 1000 omdreininger før kreftene stagnerer. Og da er rødmerkingen bare et par streker unna. Prikkene på førerkortet nærmer seg også. Et imponerende skyv! Et supert chassis som blir enda bedre Kjøredynamikken får ikke blitt så veldig feil med en standard Giulietta som utgangspunkt. Multilink- systemet i bakre hjuloppheng har imponert siden første prøvetur med modellen, og her byr den på samme opplevelse - bare forsterket av et strammere understell. Mange kollegaer hevder dette er den første virkelig kurveglade Alfaen siden den gamle Sud en. Jeg skal ikke uttale meg før jeg har prøvd en selv, men jeg kan i alle fall skrive under på at dette utvilsomt er det beste understellet i klassen. En Golf understyrer, en BMW 1- serie overstyrer. Denne bare styrer. Og hvis du provoserer den for mye, setter den seg opp på bakbeina og forteller deg at du nærmer deg grensen. Fortsetter du å pushe, får du en
kontrollert firehjulsskrens som holdes i sjakk av DSTC- systemet, som i Dynamic- modus ellers bare sitter på sidelinjen og glimrer med sitt tilsynelatende fravær. Raskere enn F430 Scuderia Mange ting tyder på at Alfa nå går nye veier for å sende underkjeven mot ekvator hos sjåfør og passasjer. Det audiovisuelle toget har for lengst gått - nå er det kjøreopplevelse for alle pengene. Her er det i alle fall krefter i massevis. På papiret er den et halvt sekund treigere til hundre enn gamle 147 GTA, men i praksis føles den vel så kvikk. Mye på grunn av den sofistikerte Q2- diffbremsen, som 147 av en eller annen grunn aldri fikk - verken i mekanisk eller elektronisk variant. Men også på grunn av det lette chassiset, og måten den kaster seg inn og ut av svinger på. Det mest imponerende er likevel det vanvittige bunndraget som kommer på hvilket som helst turtall. I mellomakselerasjon er den klart råest i klassen, og vel så det. 80-120 i sjettegir tar bare 8,3 sekunder - raskere enn Ferrari F430 Scuderia... For å bruke en mer realistisk sammenligning kan det nevnes at BMW 330d med 245 hk og hele 520 nm bruker to tiendedeler mer på samme spurt. Det er mildt sagt imponerende. Ser ut som en ekte Alfa Det er altså ingen tvil om at bilen med det grønne firkløveret er sportslig. Men hva med X- faktoren? GTA- modellene fikk et visuelt løft både innvendig og utvendig, med sine ekstreme bøttestoler og sideskjørt. Giulietta QV er slett ikke diskret den heller. Den grove frontleppen, de hvite trekantene med kløver i midten, de særegne tofargede felgene... jepp, full score der. At testbilen i tillegg har den sjeldne 8C Competizione- lakken, gjør heller ingenting. Det er bare innvendig jeg savner det lille ekstra. Men nå er Giuliettaens interiør såpass pent designet i utgangspunktet at det kanskje ikke gjør så veldig mye. Personlig ville jeg gått for
litt drøyere sidevinger på setene, noe i samme gate som det herlige GTA- interiøret. Men den som leter lenge nok, finner alltid forbedringspotensiale... Innovativ galskap Etter kjøreturen er det ingen tvil; Alfa er på rett kjøl. Vi håper dette staker ut kursen for en helt ny serie sportslige toppmodeller. På Gèneve- messen fikk vi se en forsmak på nye 4C, noe som satte mange hjerter i brann. Det gamle merket er slett ikke dødt - det har faktisk aldri hatt det bedre. At de har klart å modernisere seg i så stor grad som de har gjort, og inkorporert ny teknologi og gode forbrukstall (TBi- motoren er faktisk veldig snill mot lommeboka hvis du roer gassfoten litt), er et godt tegn for framtida. I alle fall når det ikke går på særlig bekostning av sportslighet og moro- faktor. Denne toppmodellen blir, som alle biler med høy effekt, dessverre straffet hardt av staten når det kommer til pris. Likevel klarer vi å levere en splitter ny Giulietta Quadrifoglio Verde fra 550 000 kr. Hvis det ikke høres for ille ut, kan det i alle fall garanteres at du ikke får en morsommere og mer anvendelig ny italiener til samme pengesum..!