NEI TIL EUs SKRIFTSERIE NR. 2 1995 Ett år etterpå Dag Seierstad Hva sa de? Hvordan gikk det? En gjennomgang av noen av ja-sidas spådommer fra EU-kampen Ett år etterpå Forord Det blåste friskt i innspurten av EU-kampen i 1994. Ja-sida, med regjeringa og NHO i spissen, brukte all sin autoritet og overtalelsesevne for å få et «ja» i folkeavstemninga. De sa at noe veldig galt kunne skje med Norge dersom vi sa nei. Arbeidsløsheten skulle øke og renta skulle gå opp. Det skulle bli vanskelig å eksportere varene våre, og bedriftene skulle flagge ut. Norge skulle bli et «utenforland». Likevel sa folkeflertallet «nei». Ett år etterpå er tilhengernes skremsler gjort til skamme. I dette heftet tar Dag Seierstad for seg noen av ja-sidas løfter og trusler fra EU-kampen. Når det går så bra i Norge, kan vi selvsagt ikke si at det bare skyldes at vi sa nei til EU. Men vi kan si helt sikkert at truslene og skremslene fra EU-tilhengerne ikke var sanne. Ser vi til Sverige, kan vi ikke si at det går galt bare fordi de sa ja til EU, men vi kan si helt sikkert at løftene fra EU-tilhengerne ikke var sanne. Kristen Nygaard 1995 Nei til EU
Hva sa de? Hvordan gikk det? «Sier Norge nei blir svenskegrensen vår grense til EU. Prisen for det kan bli høyere rente, Europas dyreste mat og færre arbeidsplasser.» (Helsides annonse fra Ja-bevegelsen i Arbeiderbladet 28.november 1994) Det gikk ikke slik. Tre dager etter folkeavstemningen ga Dagens Næringsliv dette øyeblikksbildet av stemningen i «utenforlandet»: «Kursen på norske kroner styrker seg, rentene stuper og børsen går til himmels.» «Aksjemarkedet gikk av hengslene i går. Totalindeksen steg hele 2,2 prosent til 624,15 poeng, mens aksjer for 822 millioner ble omsatt. Det er uker og måneder siden børskarusellen snurret raskere.» «Til tross for at de fleste utenlandske rentene klatret oppover igår, fosset de norske rentene videre nedover.» VG måtte bittert konstatere: «Norges nei til EU har så langt vist seg atskillig bedre enn sitt rykte. I alle fall slik ja-siden i EU-kampen beskrev det. Ja-propagandaen varslet om renteuro, utflagging og isolasjon. Men lite har slått til så langt.» (VG 10.12.94) Dommedagsprofetene Dommedagsprofetene hadde vært mange. Her er et lite, utvalgt knippe: Yngve Hågensen på møte i Oslo Arbeidersamfunn 13.9.95: «Situasjonen i Norden generelt, og Norge spesielt, vil bli meget vanskelig dersom Finland og Sverige velger medlemskap og Norge foretrekker å stå utenfor. Det vil være en betydelig svekkelse av det faglige samarbeidsforholdet, det politiske samarbeid og det vil skape problematiske forhold for norsk økonomi og deler av næringslivets rammebetingelser.» (Aftenposten 14.9.94) Torbjørn Jagland: «Situasjonen for Norge vil bli dramatisk endret hvis Sverige og Finland skulle gå inn i EU og vi ble stående utenfor. Da må vi gjennomføre tiltak for å bedre industriens konkurranseevne og hindre renteoppgang i Norge.» (Stortingets EU-debatt 29.9.94) Harald Norvik (Statoil), Egil Myklebust (Norsk Hydro), Jan Reinås (Norske Skog) og Tom Ruud (Aker): «Med Finland, Sverige og Østerrike som EU-medlemmer kan EØS-avtalen svekkes. Velger vi i denne situasjonen å stille oss utenfor EU-samarbeidet, velger vi samtidig økt utrygghet for norske arbeidsplasser og for velferdssamfunnets
finansiering.» (Aftenposten 10.11.94) n Kjell O. Kran, konsernsjef i Sparebanken Nor: «Utenfor EU vil vi få et svakere næringsliv, det vi si svakere økonomisk utvikling for de fleste yrkesgrupper.» (Dagens Næringsliv 21.11.94) Torbjørn Jagland, 7 dager før folkeavstemningen: «Noe veldig galt kan skje med Norge.» (Dagbladet 21.11.94) Det vil jeg ikke innrømme «Men kan du ikke innrømme at dere malte et litt for dystert bilde av «utenforlandet»? Nei, det vil jeg ikke innrømme. Det kan ha vært overdrivelser fra enkelte hold. Men vi i Ap hadde et langsiktig perspektiv med det vi sa. Dessuten er det umulig å bevise hva situasjonen hadde vært om resultatet av folkeavstemningen hadde blitt det motsatte.» (Torbjørn Jagland i intervju med Dagbladet 18.2.95) Hvordan er det gått? Nei-sida vant kampen om velgerne i fjor høst. I vår har nei-sida gått fra seier til seier i kampen om hvem som spådde riktig. Dagens Næringsliv dokumenterte 22.mai over en dobbeltside «hvordan ja-sidens dommedagsprofetier er gjort til skamme»: Førsteside-oppslaget var «Full fres tross norsk EU-nei.» Her er noen av poengene: «Alt har gått bedre i norsk økonomi siden Norge sa nei til EU 28.november ifjor. Renten har falt, veksten har økt, budsjettunderskuddet er forduftet og investeringene skyter i været. Ja-sidens dommedagsprofetier er gjort til skamme.» «Det er vanskelig, om ikke umulig, å finne noe som indikerer at det var negativt for Norge å si nei til EU-medlemskap. Vi ser både i Sverige og i Norge at de fundamentale faktorene i økonomien er mye viktigere enn hva et EU-medlemskap muligens kan komme til å bety langt inn i fremtiden», sa Tomas Franzén, økonom ved Handelsbankens hovedkontor i Stockholm til Dagens Næringsliv 22.5.95. I september i år kom Statistisk Sentralbyrå med et nytt revidert nasjonalregnskap. Der heter det: «Veksten i norsk økonomi er sterkere enn tidligere antatt. Nye anslag
plasserer Norge i tetsjiktet innen OECD-området. Anslaget for veksten i BNP for fastlands-norge er oppjustert fra 3,9 til 4,8 prosent.» Eksporten har ikke gått ned, den har økt kraftig. Vareeksporten (utenom olje og gass) har økt med 12,5 prosent fra 1994 til 1995. Kronekursen har ikke stupt. I forhold til EU-valutaen ecu har krona styrket seg med 3/4 prosent siden nyttår. RENTEØKNING Renta ville øke ved et nei. Det var ja-sidas økonomer ikke i tvil om: Torstein Moland, sentralbanksjef: «Dersom vi ikke blir medlemmer vil det kunne skape en usikkerhet som fører til høyere rente.» (Dagens Næringsliv 6.5.94) Sverre Walter Rostoft i Inovation AS: «Den morgenen vi våkner til et nei, eller den dagen markedene begynner å tvile på resultatene, vil renten ryke oppover.» (Dagens Næringsliv 9.5.94) «Ikke uventet varsler Sparebankforeningen økte renter dersom det norske folk sier nei til EU.» (Arbeiderbladet 26.10.94) Gro Harlem Brundtland: «Det er ingen nyhet når finansministeren i et intervju i august eller september peker på at et nei vil kunne bety et høyere rentenivå i Norge enn ved et ja.» Og slik gikk det med renta Det har ikke gått slik EU-tilhengerne spådde: Fest på Børsen Nei-seieren førte til det Dagens Næringsliv kalte en «børsfest». Slik skildret avisa stemningen på Oslo Børs to dager etter folkeavstemningen: «Aksjemarkedet gikk av hengslene i går. Det er uker og måneder siden børskarusellen snurret raskere.» «Børsen tok en solid oppgang to dager etter Norges nei til EU. Glemt var skremslene, dommedagsprofetiene og spådommene om kapitalmangel i Norge.»
«I dag er det bare kjøpere, og snøballen ruller. Det er faktisk vanskelig å finne selgere.» (Dagens Næringsliv 1.12.94) Børsfesten de første dagene endte ikke som et kortvarig blaff. I mai 1995 oppsummerte Dagens Næringsliv utviklingen slik: «Penge- og aksjemarkedets analytikere er enige: Norges nei til EU har ikke spilt noen som helst rolle. Her er det business as usual. Alt har utviklet seg bedre enn man trodde, sier de. Den pessimisme som skulle komme med et nei, har helt klart ikke slått til, sier analytiker Stein Bruun i Orkla Finans. Den sterke norske økonomien har overrasket og begeistret utenlandske investorer. Norske aksjer står øverst på meglernes skandinaviske anbefalingslister, og Oslo Børs har flere internasjonale oppkjøpskandidater. EU? Spiller ingen rolle akkurat nå.» (Dagens Næringsliv 22.5.95) INVESTERINGER UTE ELLER HJEMME? Som på så mange felter var det statsministeren som tok hardest i: Ikke en eneste «Rundt om i landet er det mange som har investeringsplanene klare om det blir ja. Men jeg har ikke hørt om en eneste bedrift som ligger i startgropen med nye investeringsplaner om det skulle bli nei i november.» (Gro Harlem Brundtland i Stortingets EU-debatt 30.9.94) Vi har valget alltid. Velgerne har bare valget 28.november. Harald Norvik (Statoil), Egil Myklebust (Norsk Hydro), Jan Reinås (Norske Skog) og Tom Ruud (Aker) fulgte godt opp: «Våre bedrifter, som andre norske og utenlandske bedrifter, skal i årene fremover foreta investeringer for milliarder av kroner. I mange tilfeller vil valget stå mellom å investere i Norge eller i et annet land. Da er det ikke til å komme bort fra at det også vil spille en rolle om bedriften er plassert innenfor eller utenfor EU-samarbeidet.» (Aftenposten 10.11.94) En varig nedtur
NHO-direktør Karl Glad, to uker før folkeavstemningen: «Ved et nei 28.november blir det en varig nedtur, som begynner 29.november. Fra den dagen vil investeringene bli mindre og mindre.» (VG 14.11.94) Selvoppfyllende profeti? Men kan ikke dine skrekkvisjoner om investeringstørke og utflagging få en selvforsterkende effekt, i den forstand at det virker som en oppfordring til næringslivet om å gjøre nettopp det du spår de vil gjøre? Nei, uavhengig av hva jeg sier, vil bedriftsledere og investorer på egen hånd se at EØSavtalen ikke holder hvis Norge blir stående utenfor alene. Erfaringene fra tiden etter 1972 viser at investeringene vil forskyves fra Norge til utlandet og at industrisysselsettingen reduseres. (Karl Glad i intervju med Aftenposten 28.9.94) Det var de norske og ikke de utenlandske bedriftslederne som var mest bekymret for hva som ville skje med investeringene ved et nei. Utenlandske bedriftsledere delte ikke på langt nær denne bekymringen. Det kom fram i en FAFO-undersøkelse gjennomført av forskerne Per Egil Hødnebø og Dag Stokland: «De utenlandske selskapene anser i langt mindre grad norsk EU-medlemskap som en viktig faktor for hvor attraktivt det vil være å investere her.» De to forskerne pekte på en mulig forklaring: «Norske ledere kan, bevisst eller ubevisst, legge en politisk vurdering til grunn, i tillegg til de rent strategiske og forretningsmessige investeringsvurderingene.» (Dagens Næringsliv 27.6.94) Hvordan er det gått med investeringene? «Industrien fortsetter å oppjustere sine investeringsplaner og anslaget for 1995 er nå oppe i 13,3 milliarder kroner. Dette er det nest høyeste verdianslaget som noen gang er rapportert i 1. kvartal. Kun for 1987, et år preget av Mongstad-utbyggingen, er det gitt høyere anslag.» (Statistisk Sentralbyrå, sitert fradag og Tid 23.3.95) «I oktober i fjor anslår Finansdepartementet at fastlandsbedriftene øker sine investeringer med 12 prosent. Et halvår etter nei til EU-medlemskap korrigerer departementet seg selv og spår nå 20 prosents økning i investeringene.» (Dagens Næringsliv 22.5.95) I nasjonalbudsjettet for 1996 sier Regjeringen:
«I inneværende år har oppgangen fått bredere feste, med kraftig vekst også i investeringene i fastlandsøkonomien. Spesielt er oppgangen sterk i industrien, hvor investeringene ligger an til å øke med hele 35 prosent fra 1994 til 1995, etter flere år med lavt nivå.» Utlendingene fortsetter å investere i Norge Fra nyttår til oktober har det vært 21 større oppkjøp av norske bedrifter og firma fra utlandet. Den utenlandske eierandelen har med det økt fra 30,5 prosent til 32,8 prosent av alle norske aksjer på ni måneder. I Europa er det bare Luxemburg som ligger høyere. I 1985 var den utenlandske eierandelen på Oslo Børs 15 prosent. Nå er den oppe i 33 prosent. I Saga Petroleum det som skulle bli flaggskipet for norsk privatkapital i Nordsjøen har den utenlandske eierandelen passert 48 prosent. Så seint som i 1993 var den 10 prosent lavere. Utlendinger satser ikke bare på de største godbitene innen norsk næringsliv. I ly av fri kapitalflyt har utenlandsandelen i små og mellomstore bedrifter på Oslo børs økt fra 29,6 prosent til 35,9 prosent fra juni til september. På to år har den utenlandske eierandelen doblet seg i slike bedrifter. Karl Glad har all mulig grunn til å bekymre seg. Men han har fått det som han ville: en EØS-avtale med fri flyt av penger for oppkjøp over grensene, og med forbud mot å behandle utenlandske eiere og aksjekjøpere på annen måte enn norske. UT, VI VIL UT! Det måtte komme så stabilt som nei-forspranget var på alle meningsmålinger. Om velgerne ikke kunne overbevises, måtte de skremmes. Kværner AS og Raufoss AS var først ute. Det kom med et brak på førstesida av Dagens Næringsliv 24.mai 1994. Kværner ville flytte hovedkontoret og kanskje atskillig mer. Raufoss ville flytte deler av produksjonen. Dette var Kværner-sjef Erik Tønseths eneste argument: «De norske bedriftene blir i økende grad avhengige av å fremstå som medlemmer av «det gode EU-selskap» for å få kontrakter fra andre EU-land og fra land i andre handelsblokker som vil favorisere EUbedrifter.» Det kunne være grunn til å spørre: Hvorfor var det blitt så vanskelig å stå utenfor EU akkurat da? Norge hadde stått utenfor EU i 36 år fra starten i 1958 til mai 1994. I løpet av denne perioden økte eksporten til EU både absolutt og relativt. Aldri hadde så stor del av eksporten vår gått til EU som på 1990-tallet.
Hvorfor var det akkurat i 1994 at norske bedrifter «i økende grad ble avhengige av å fremstå som medlemmer at det gode EU-selskap»? Hvorfor akkurat i 1994 og akkurat i 1972? For i 1972 var det likedan. På storbedrift etter storbedrift gikk direktørene ut og skremte med hva et nei ville føre til: Ingen ville investere i Norge,og de som kunne flytte, ville flytte produksjonen utenlands. I 1972 stemte flertallet nei, og bedriftene ble i landet. I februar 1973, fem måneder etter folkeavstemningen, kunne Dagbladet fastslå: Bedriftene blir i Norge til tross for at danskene «oversvømmet norske bedrifter med tilbud om statsstøtte, stabil arbeidskraft, favorable renter osv.» Direktørene var like skråsikre i 1972 som i 1994, men bløffen ble avslørt. I 1973, i 1974, i 1975. Det var i EF arbeidsplassene forsvant. Det var i EF arbeidsløsheten kom ut av kontroll. «Nei til EU» ville gjerne undersøke holdbarheten ved tilsvarende påstander fra direktørene i 1972. «Nei til EU» søkte derfor på forsommeren 1994 om å få tilgang til arkivet til Industriforbundet fra 1972. «Nei til EU» var særlig interessert i å gå igjennom brosjyrer og brev til ansatte fra næringslivets ledere. NHO avslo søknaden med begrunnelsen «vi åpner gjerne for forskere, men ikke for Nei til EU som vil bruke arkivet i en aktuell politisk sak». (Dagens Næringsliv 14.9.95) Tilbake til Kværner i 1994: Nå er Kværner et av de norske konsern som for lengst har internasjonalisert seg. Samtidig ligger størsteparten av utenlandsbedriftene nettopp i EU. Konsernsjef Tønseth hadde derfor ikke først og fremst Kværner i tankene: «Kværner kan derfor leve både med og uten norsk EU-medlemskap.» Det var alle de andre norske bedriftene han tenkte på, de «som av naturlige årsaker ikke kan flytte ut.» For dem var det annerledes: «For disse og mange andre bedrifter er et nei til EU samtidig et nei til verden.» «Argumentet svakt, hev stemmen!» skal være et velbrukt råd når forsamlinger skal overbevises. Var det dit direktørene våre var kommet? Og enda var det seks måneder igjen til folkeavstemningen. Noen holdt fast ved utflaggingstruslene også i dagene etter folkeavstemningen. 2.
desember ga Dagens Næringsliv denne oversikten: ABB holder fast på «at et norsk nei på lang sikt vil bety nær halvering av arbeidsstokken. Det betyr at rundt 3000 av dagens 7000 ansatte om noen år kan miste arbeidet som en direkte konsekvens av Norges nei til EU-medlemskap. Konsernledelsen begrunner utviklingen med at ABB-hovedkvarteret i Sveits vil dirigere «norske» investeringer til andre land med bedre avkastning.» n«ledelsen i norske Alcatel STK AS deler bekymringen. Daglig leder Bjarne Aamodt frykter at store deler av dagens investeringer på nærmere 400 millioner kroner nå vil gå til andre land innenfor Alcatel-familien. Virkningene blir minimale i 1995, men fra 1996 regner han med et tap av «et par hundre arbeidsplasser». Selskapet har i dag 2200 ansatte i Norge.» «Norske Siemens AS regner med at søsterselskapene i EU-landene Danmark, Finland og Sverige nå vil kjempe hardt for å kapre investeringene som nå går til Norge fra hovedkvarteret i Tyskland.» «Salatprodusentene Denja og Delikat har planer om å flytte store deler av produksjonen til Sverige. Det samme har bedrifter som fiskeforedlingsfirmaene Domstein og Frionor og bildelsprodusenten Kongsberg Automotive.» Det manglet ikke på gode tilbud I dagene etter 28.november strømmet tilbudene på fra utlandet. «Allerede dagen etter folkeavstemningen i Norge var representanter for nordtyske delstater på telefonen hos mulige norske investorer.» (Dagens Næringsliv 22.12.94) «Årjäng kommune i Värmland tilbyr norske bedrifter «gratis tomter, etableringsstøtte og lønnstilskudd. Også i Nord-Finland er det lignende tilbud til norske bedrifter...» (Dagens Nærinsliv 2.12.94) «Det dansk/franske rådgiverfirmaet Obico har opprettet 24-timers hotline for å fange opp «nødropene» fra norske bedrifter som vil etablere seg innenfor EU. Lokkematen er 800 millioner danske støttekroner. Rådgiverne står i kø for norske bedrifter som vil etablere seg i noen av de nærmeste EU-landene.» (Dagens Næringsliv 22.12.94) Desember 1994: Copenhagen Capacity innbyr 500 norske firma til et seminar i Oslo i januar om «fremtidsutsikter og muligheter hvis firmaene velger å etablere seg i den danske hovedstad». Bak Copenhagen Capacity står et nettverk på 150 toppsjefer innen dansk næringsliv. Kommunene og fylkeskommunene i København-området «er gått inn i
Copenhagen Capacity med et tilskudd på 60 millioner kroner i håpet om at denne investeringen vil lønne seg nå som Norge har sagt nei til EU». (Politiken 6.12.94) Men det var ikke alt som lyktes: Mars 1995: Direktør Rolf Larsen i Copenhagen Capacity måtte innrømme at så langt hadde satsingen vært en fiasko. Bare én etablering hadde skjedd, og det var et salgskontor for et mindre norsk selskap. I tillegg var etableringen heller ikke en direkte følge av satsingen til Copenhagen Capacity. «Norsk presse var blant de som skrudde våre forventninger i været.» (Dagens Næringsliv 18.3.95) August 1995: «Norsk pizza fra Stabburets fabrikk i Stranda på Sunnmøre går så det suser, til tross for EU. «Bedriften har økt antall ansatte med 20, og eksportandelen til Sverige og Finland har økt det siste året. Bedriften dekker nå 40 prosent av det svenske og 75 prosent av det finske markedet for dypfryst pizza. (Nationen 31.8.95) Det første sjokket Allerede 19.desember kom Norsk Hydro på banen: Med ordene til Dagens Næringsliv: «Nå kommer det første store sjokket: Det halvstatlige Norsk Hydro er først ute med å gjøre alvor av truslene fra tiden rett før EU-valget.» «Generaldirektør Erik Myklebost i Norsk Hydro kutter investeringer i Norge etter folkets nei til EU. I første omgang skrinlegges milliardplanene om en dobling av produksjonen ved aluminiumsverket på Sunndalsøra. Selskapet dropper også planene om et støperi for bildeler i magnesium på Herøya.» (Dagens Næringsliv 19.12.94) LO-utvalget ved Hydro Aluminium Sunndal karakteriserte utspillet som vikarierende argumentasjon «for å skjule sin manglende lyst til å bygge ut aluminiumsverket på Sunndalsøra». Norsk Hydro brukte i 1991 krafttilførselen som argument for at utbygging måtte vente. Da krafttilførselen ble garantert av daværende industriminister Finn Kristensen, ble de lave prisene og det ustabile markedet argumentet mot utbygging. I 1993 hevdet generaldirektør Myklebust i følge LO-utvalget at et EU-medlemskap «ikke ville ha den store betydningen sålenge EØS-avtalen ble bragt i havn». Nærings- og industriminister Jens Stoltenberg reagerte også med skepsis til Hydroledelsens utspill: «Jeg er opptatt av at norsk industri forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen og at et norsk nei ikke skal bli en unnskyldning for ikke å investere i Norge. Sagt på en annen måte, det er ingen grunn til å overdrive problemet.» (Dagens Næringsliv 3.1.95)
Generaldirektør Egil Myklebost i Norsk Hydro ble etter hvert mindre påståelig og understreket overfor Dagens Næringsliv «at det ikke er snakk om å legge planene tilbake i møllposen. Vi kommer til å bearbeide planene med henblikk på en oppgradering løpende.» (Dagens Næringsliv 3.1.95) Ikke alle flytter likevel Noen fant raskt ut at Norge ble tilstrekkelig «EU-likt» også utenfor EU. «Det danske, bondeeide meierikonsernet MD Foods har revurdert sine flytteplaner etter Norges EU-nei, og blir i Norge. Signalene fra landbruksministeren om en mer liberal landbrukspolitikk har fått danskene til å ombestemme seg. Milliardkonsernet MD Foods, eid av danske bønder og et av verdens største meieriselskaper, satset alt på et norsk EU-medlemskap... Ved MDs hovedkvarter i Viby i Danmark var nei-skuffelsen enorm, men en analyse om den norske veien videre, har fjernet det meste av tungsinnet. Nå ser danskene for seg en EU-lik utvikling i Norge, riktignok i et langsommere tempo, men retningen er klar.» (Dagens Næringsliv 20.12.94) Når det kom til stykket, ble det lite fart over utflaggingen. Mars 1995: Det svenske telegrambyrået TT melder at det ikke har blitt noen masseflukt av bedrifter fra Norge til Sverige etter folkeavstemningen 28.november. Til nå har bare to bedrifter med et titalls ansatte flyttet til Sverige. Begge bedriftene drev med fiskeforedling. Slorer Jakobsen & Co i Fredrikstad etablerte i januar et firma med seks ansatte for foredling av reker i Göteborg, mens Norsk Sjømat slo seg ned med fem ansatte i Hällevikstrand for produksjon av reker og muslinger. April 1995: En undersøkelse gjennomført av Norges Eksportråd viste at «næringslivet i Midt- og Nord-Norge frykter negative følger av å stå utenfor EU på lang sikt. Til tross for det var det bare én av 28 bedrifter i Midt- og Nord-Norge som hadde konkrete planer om etablering av produksjonsselskap i utlandet. (Adresseavisa 27.4.95) Mai 1995: Fredrikstad-bedriften Slorer Jacobsen & Co overveier å flytte den nyetablerte rekefabrikken i Göteborg hjem igjen til Rolvsøy. Årsaken er avtalen om tollkompensasjon som er lagt fram til godkjenning i EUs Unionsråd. (Dagens Næringsliv 4.5.95) Ikke alle bedriftsledere drev ja-agitasjon Det var ikke mange toppledere innen næringslivet som gikk ut med et klart neistandpunkt. Jens P. Heyerdahl var det mest kjente unntaket, mens Knut Ulstein Kloster så sent som i slutten av oktober anbefalte velgerne å stemme «både ja og nei».
18.august sto skipsreder Wilhelm Wilhelmsen fram som EU-tviler. Han viste til at EUmedlemskap kunne føre til sterkere kontroll med kapitalen og at medlemskap i EU kunne bety «en bevegelse fra demokrati til byråkrati». To måneder senere snudde Wilhelmsen: «Jeg ble sikker på at jeg vil stemme ja da jeg så Johan J. Jacobsen si høyt og tydelig på TV 2 at Senterpartiet vil stemme imot en reforhandlet EØS-avtale. Da innså jeg at et nei til EU også kunne bli et nei til EØS.» (Aftenposten 21.10.94) Men om de fleste holdt EU-meningene sine for seg selv, var meldingene klare fra dem som fikk oppslag i media: Råtne på rot Reidar Bergene Holm, adm. direktør i Norges nest-største trelastselskap Bergene Holm AS: «Et nei til EU betyr ikke at vi merker forskjell fra i dag til i morgen. Råte kommer langsomt, men har store virkninger. Nei til EU er det samme som å la Norge råtne på rot.» (Kommunal Rapport 21.10.94) Et mareritt Svein Aaser, president i NHO: «Det fremstår som et mareritt for norske bedrifter om vi nå skal stille oss utenfor EU-fellesskapet.» (VG 14.11.94) Som i 1972 sendte direktørene brev til sine ansatte: «Konsernsjef Tom Ruud i Aker har sendt et brev til konsernets 16.000 ansatte der han hevder at norsk medlemskap i EU vil være bra for Aker-konsernet. Det samme innholdet går fra Alcatels konsernsjef Bjarne Aamodt til 2.200 ansatte i løpet av uka. Siemensledelsen har delt ut debattbøker om EU til 2.900 ansatte, med et brev om at EU er bra for bedriften.» (Arbeiderbladet 16.11.94) Alle Frionor-ansatte i Norge fikk i november 1994 brev fra toppsjefen Svein G. Nybø med følgende budskap: «Jeg føler det som min plikt å informere alle ansatte om at et norsk Nei vil bety at det i fremtiden blir færre Frionor-arbeidsplasser i Norge enn hvis vi stemmer Ja.» (Dagens Næringsliv 24.11.94) Hallvard Bakke etterlyste i oktober en bedrift med et godt argument for EU-medlemskap. Han fikk i følge Dagbladet til svar «et voldsomt skred av telefakser» som karakteriserte
Bakke som frekk, provoserende og uvitende. I følge Bakke var formuleringene i faksene svært like og generelle: «Bare Kongsberg Automotive som produserer og eksporterer bildeler, har gitt meg saklige begrunnelser for hvorfor bedriften tjener på å gå inn i EU.» (Dagbladet 28.10.94) NHO i HARDT VÆR Etter at EØS-avtalen var i havn i oktober 1992, la NHO opp til en rolig atmosfære i debatten om medlemskap. Den nyvalgte presidenten Svein Aaser startet med å erklære seg skeptisk til pengeunionen og glad for det danske nei til Maastricht-traktaten i juni 1992. Aaser så for seg en grundig debatt innen næringslivet en «prosess som vil føre til et langt mer nyansert syn på virkningene av et EF-medlemskap, og hvilket EF norsk næringsliv er tjent med». For sin egen del pekte Aaser ut naturressursene som Norges viktigste konkurransefordel: «Tømmer, fisk, vannkraft, olje og gass er den norske kapitalen. Og den må landet verne om.» (Dagens Næringsliv 19.11.92) I mars 1993 la NHO fram sitt såkalte Europadokument. Dokumentet ble av Dagens Næringsliv kalt blass og uten skarp profil. Europadokumentet til NHO stilte bestemte krav for at NHO skulle si ja til medlemskap: tollfrihet for norske fiskeriprodukter fra første dag, overgangsordninger på 5-7 år for næringsmiddelindustrien, investerings- og omstillingsstøtte til næringsmiddelindustrien, varige landbruksløsninger tilpasset næringsmiddelindustrien, fortsatt nasjonal kontroll over fisk og energi, klare innrømmelser fra EU når det gjaldt distriktspolitikken. Formannen i NHOs arbeidsutvalg, Diderik Schnitler oppsummerte holdningen slik: «Det er beklagelig dersom Norge ikke blir medlem, men det er ikke dramatisk. EØS-avtalen er tilstrekkelig sikkerhetsnett for næringslivet.» (Dagens Næringsliv 4.3.93) På pressekonferansen var det likevel klart at NHO kunne komme til å tre fram med klarere profil. I rollen som Kværner-direktør sa Schnitler om situasjonen utenfor EU: «Verden vil ikke gå under i morgen, men det kan bli ganske trangt. Bedriften jeg kommer fra, produserer i fem land, og jeg er ikke i tvil om at utviklingen vil skje i andre land enn i Norge dersom vi ikke blir medlem.»
Terje Osmundsen fulgte godt opp: «Vi kan komme til å bli emosjonelle en gang i framtiden.» Schnitler slår til I november 1993, mens medlemskapsforhandlingene ennå var på det mest uavklarte, var det et helsides intervju med konserndirektør Diderik Schnitler (Kværner) som da var formann for Næringslivets EF-råd. I intervjuet sa Schnitler bl.a.: «Det ville være ille om vi ble stående utenfor på grunn av et dårlig forhandlingsresultat. Men enda verre er det om vi sier nei til et godt forhandlingsresultat fordi folks syn på EF er låst fast av dogmer og skremselspropaganda. Det ville være tragikomisk. Nå må norske bedriftsledere engasjere seg bredt og tungt, lokalt og sentralt for å påvirke opinionen. Den generelle EF-debatten har altfor lenge båret preg av bombastiske feilslutninger som for eksempel at vi gir fra oss selvråderett og blir styrt av byråkrater i Brussel. Nå må vi sette foten ned, tilbakevise påstandene og sette saken inn i et riktig perspektiv. EF vil for eksempel ikke bestemme over mer enn 1,2 prosent av det norske statsbudsjettet 98,8 prosent beholder vi selv råderetten over. Vi har prøvd å være objektive, informerende og vurderende. NHO har laget Europadokumentet, som klart slår fast at EF-medlemskap er av avgjørende betydning. Dokumentet er bra, men har vært utlagt som grått og dvaskt i forhold til argumentasjonen fra nei-siden, som forsøker å få folk til å tro at vi ikke lenger skal få feire 17. mai.» NHO-KAMPANJEN ALIAS OPINIONSPROSJEKTET Borregaard kan ikke stå utenfor, sa administrerende direktør Rein Henriksen i 1972.. Petrokjemi og lettmetaller som vekstområder blir kanskje helt umuliggjort, sa generaldirektør Johan B. Holte i Norsk Hydro i 1972. I 1994 måtte direktørene få de ansatte til å si det, for sikkerhets skyld. Det var hensikten med den såkalte NHO-kampanjen som ble satt i gang vinteren 1994. Utgangspunktet skulle være en «undersøkelse» på 100-200 bedrifter om fordeler og ulemper ved medlemskap i EU. På hver bedrift skulle det opprettes en felles prosjektledelse for bedriftsledelsen og de ansatte. Konklusjonene skulle sendes inn slik at NHO kunne sammenfatte dem både på fylkesplan, på bransjeplan og på riksplan. Eller som det ble uttrykt i VG da NHO-prosjektet ble presentert der av NHO-president Svein Aaser: «Når bedriftene er ferdige med sine analyser, skal det hamres ut studier for
hvert eneste fylke. Disse skal igjen diskuteres på 17 fylkeskonferanser hvor alt som kan krype og gå i EF-debatten vil bli bedt om å delta... Ingen av aktørene i EF-debatten skal få vri seg unna de fakta som kommer frem i disse analysene.» (VG 6.12.95) Utad ble kampanjen presentert som en «undersøkelse». Innad gikk den under navnet «Opinionsprosjektet». Det framgikk av de transparentene som NHO-ledelsen reiste rundt med for å markedsføre «undersøkelsen» internt i organisasjonen. De samme transparentene viste hvordan prosjektet skulle «kvalitetssikres»: hver bedrift skulle ha én av åtte navngitte «ressurspersoner» i NHO «som støtte gjennom hele prosjektet», første utkast skulle granskes på fylkesplan i NHO, neste utkast skulle «helhetsvurderes» av direktøren for bransjens landsforening og deretter «faktavurderes» av J.Vea ved NHOs hovedkontor før endelig resultat kunne godkjennes I lys av all denne «kvalitetssikringen» overrasker det ikke at konklusjonene ble som de ble: Norge utenfor EU «er et dramatisk alternativ», EØS-avtalen har «liten tillit» i norsk næringsliv, konkurransesituasjonen blir «dramatisk forverret» dersom Sverige og Finland går inn i EU, og «investeringene i norsk næringsliv vil bli redusert». Resultatet var også i godt samsvar med hvordan prosjektet ble presentert i Næringslivets Ukeavis 12.november 1993: «Omkring 100 NHO-bedrifter minst fem i hvert fylke skal nå analysere sin situasjon i forhold til EF. Dette er bedrifter som har sterkt behov for at Norge blir fullverdig medlem og som vil kunne fremstå som eksempler og dermed gi aktive bidrag i den lokale EFdebatt... Bedriftsgruppen på 100 kommer i tillegg til et nettverk på vel 200 bedriftsledere over hele landet som har sagt seg villig til å engasjere seg i EF-debatten.» Dette var langt fra den nøytrale fasaden den nyvalgte NHO-presidenten Svein Aaser prøvde å legge omkring NHO-prosjektet da den ble presentert i desember 1993. Under overskriften «Lut lei EF-svada» presenterte VG opplegget slik: «Aaser avviser kategorisk at dette er en fordekt ja-kampanje for å snu den kompakte EFmotstanden i folket. Dette er ikke ment som skremselspropaganda fra ja-siden. Her vil det helt sikkert
komme frem fakta som både tilhengere og motstandere vil kunne bruke som argumenter. Vårt mål er så objektivt som mulig å beskrive hvordan internasjonalisering vil virke inn på bedrifter og lokalsamfunn. Ingen av aktørene i EF-debatten skal få vri seg unna de fakta som kommer frem i disse analysene. Faglig utvalg i «Nei til EU» var raskt ute med et kommentarhefte til den fasiten NHO hadde lagd for de ulike bransjene og holdt en aktiv profil i forhold til NHO-kampanjen. Per Østvold, faglig leder i «Nei til EU» oppfordret tillitsvalgte til å delta «også til å kreve å få delta der ledelsen sier nei. Det første de bør gjøre, er så å legge bort NHOs fasitsvar, knytte kontakter med både ja- og nei-siden og utvide perspektivet for konsekvensutredningen. I NHOs manual er det kun folk i NHO og på arbeidsgiversiden som er tatt med på listen over fagpersoner.» (Klassekampen 14.3.94) NHO tar standpunkt og lar millionene rulle 24.mai 1994 tok NHO formelt standpunkt til EU-medlemskapet. I hovedstyret stemte 67 for å anbefale medlemskap i EU. Tre stemte blankt og fire fra næringsmiddelindustrien stemte mot. NHO-president Svein Aaser slo fast at vedtaket ville føre til at NHO ville satse betydelig mer på ja-bevegelsene enn de ti millionene som NHO til da hadde bidratt med. NHOpresidenten la også fram foreløpige resultater fra 128 NHO-bedrifter som viste «at alternativet med Norge utenfor og Sverige og Finland inn, betyr en dramatisk forverring, særlig for små- og mellomstore bedrifter». Likevel appellerte Aaser om nøkternhet: «Det er livsfarlig å snakke om kapitalflukt og høyere renter.» (Dagens Næringsliv 25.5.94) På hovedstyremøtet 13.-14.september gikk NHO-ledelsen ut med en sterk oppfordring til medlemsbedriftene: «NHOs Hovedstyre forventer at ledelsen i alle medlemsbedrifter klargjør overfor sine ansatte EU-spørsmålets betydning for bedriftens utviklingsmuligheter.... Hovedstyret anser det som en selvfølgelig del av bedriftsleders informasjonsplikt å presentere egne vurderinger av et så viktig spørsmål.» Ledere og ansatte i medlemsbedriftene ble også oppfordret om å informere utad «om sine vurderinger av EU-spørsmålets betydning for bedriften. Målgruppen for informasjonen er kunder, underleverandører, politikere, opinionen og medier i eget lokalsamfunn». Karl Glad dramatiserer... I slutten av september krevde NHO-sjefen Karl Glad i et brev til Regjeringen at den la
fram et «nei-budsjett» slik at velgerne kunne se hva et nei ville føre til. Han skisserte også hva innholdet i et slikt nei-budsjett måtte være: Budsjettunderskuddene må ned, og derfor er det nødvendig med reduksjoner i sykelønnsordningen, reduserte næringsoverføringer også til landbruket, samt reduserte overføringer til husholdningene og kommunene. I tillegg trengs det en statlig krisepakke for næringslivet: Den må inneholde redusert arbeidsgiveravgift, fjerning av investeringsavgiften og redusert formuesskatt på produktiv kapital det vil si den del av den private sparing som blir brukt til aksje- og lånekapital til næringslivet. Bakgrunnen for kravet om et «nei-budsjett» var det Aftenposten kalte et «skrekkscenario dersom Sverige og Finland blir EU-medlemmer og Norge står utenfor: Norske og utenlandske investorer tør ikke satse, fordi de vil frykte at politikken etter et norsk nei vil føre til økte offentlige budsjettunderskudd, høyere inflasjon, større risiko for devaluering og dermed høyere renter. Karl Glad ville ha nei-budsjettet «for å klargjøre for folk hva som står på spill for norsk økonomi hvis de stemmer nei»: Folk flest vil merke konsekvensene ved et nei på sysselsettingen, og ikke minst vil det merkes at vi ikke lenger har råd til de samme trygdeytelsene og andre velferdsgoder. Lønnspolitikken blir også berørt. (Aftenposten 28.9.94)... og gir opp 9.november 19 dager før folkeavstemningen skiftet Karl Glad stilart, men ikke budskap. Over to sider i VG fikk leserne vite: «Ulykkelig Glad GIR OPP. NHO-sjefen ber Gro og Yngve overta «hans» EU-jobb.» Med VG-journalistenes ord: «Det er en meget ydmyk mann vi møter i hans enebolig i Villaveien...» men en mann med et budskap: Jeg har gått rundt noen måneder og tenkt og tenkt: Hvordan skal jeg klare å få frem hvilken utvikling vår industri starter på ved norsk nei til EU? Men sannheten stemples som skremselspropaganda. Men et nei til EU er ikke først og fremst et problem for kapitalistene. Det er ikke aksjonærene det går ut over. Hva et nei går ut over, er investeringene i næringslivet. Og
det er disse som skaper arbeidsplasser. Dette ser jeg. Dette vet jeg. Dette har jeg opplevd. Men jeg når ikke frem med et slikt budskap. Det skumle er at følgene av investeringstørke viser seg så langsomt. Næringslivet kan flyte i ti år på det vi har i dag, før det begynner å røyne på. Men om ti år, når oljeinntektene skrumper og Norge trenger det mest, kan tragediene komme over oss for fullt. Det er kanskje verre for meg enn for andre, når Anne Enger Lahnstein, Erik Solheim og Hallvard Bakke sier at «skremselspropagandaen er den samme som i 1972». Dette må jeg høre på! Jeg som har vært med på å legge ned stålbedrifter i Trøndelag, verft langs hele Oslofjorden... Jeg har sett på nært hold hva en tragedie betyr, hva det betyr når hundre tusen arbeidsplasser legges ned. Ordet «skremselspropaganda» ufarliggjør noe som virkelig er farlig den utvikling som kan starte 28.november. VG refererte også fra brevet som Karl Glad sendte til Gro Harlem Brundtland, Torbjørn Jagland og Yngve Hågensen: «Jeg tillater meg på denne måten å appellere til dere som har velgerne i tale på en helt annen måte enn jeg har. Dere må si tydeligere fra om alvoret. De skader vi påfører bedriftene ved å sette oss utenfor EU, blir ugjenkallelige. Forfallet begynner 29.november 1994, selv om det tar flere år før det blir alvorlige konsekvenser for økonomien. Nedlagte bedrifter er tapte bedrifter. Det er neste generasjons arbeidsplasser og velferd som står på spill.» (VG 9.11.94) Glad i stram regi Tre dager senere kunne Dagens Næringsliv avsløre at hele det «fortvilte» utspillet til Karl Glad var nøye regissert men samtidig sterkt omstridt internt i NHO. Som det heter i Dagens Næringslivs framstilling: «At pressen for første gang slapp inn i Glads privathjem på Vinderen var del av regien. Et bilde av Glad iført sportsskjorte hjemme i sofakroken ville øke troverdigheten av Glad som talte fra hjertet.» På den annen side: «VGs vinkling og billedbruk sendte sjokkbølger rett inn i NHO og kretsen rundt ledelsen. Lenestolbildet av Karl Glad kan lett tolkes som at NHO-sjefen er en slagen og ettertenksom mann. Medierådgivere fortviler over overskriften «Ulykkelig Glad gir opp», med undertittel «NHO-sjefen ber Gro og Yngve overta hans EU-jobb». Andre mener Glads ærlighet var akkurat det som skulle til for å ruske massene ut av dvalen og mobilisere grasrota til en durabelig innspurt.»
Forskjellen på ja og nei er 100.000 arbeidsplasser NHO-president Svein Aaser startet med lav profil i EU-kampen. Som nyvalgt president var budskapet løfterikt: «Vi må nå slutte med dommedagsbeskrivelser, og heller ta folk på alvor.» (VG 6.12.93) Snaue to år senere er tonen en annen: «Folkeavstemningen 28.november dreier seg om å si ja eller nei til 100.000 arbeidsplasser.» NHO kjørte de siste ukene før folkeavstemningen en hesblesende kampanje bygd på at forskjellen på et ja og et nei var 100.000 arbeidsplasser i fastlandsindustrien vår. Norges statsminister brukte det samme tallet med NHO som sannhetsvitne for hvem skulle ha bedre greie på slikt enn NHO? Tallet 100.000 kom fram slik: Bedriftslederne i 608 av NHOs 10.500 medlemsbedrifter ble spurt om hva som ville skje med tallet på ansatte ved et ja og ved et nei ved folkeavstemningen. Ved å summere opp og gange opp fant NHO ut at sysselsettingen i de 10.500 NHO-bedriftene ville synke med 33.000 årsverk hvis det ble nei og øke med 32.000 årsverk hvis det ble ja. Forskjellen på 65.000 årsverk mellom et ja og et nei ble friskt rundet oppover til 100.000 fordi bedrifter med under 10 ansatte ikke var med i spørrerunden. Det store flertallet av bedriftslederne var edruelige nok til at de ikke trodde et ja eller nei ville endre tallet på ansatte. Men noen av dem tok i så det monnet. De visste så alt for godt hva undersøkelsen skulle brukes til. I bedrifter med 10-19 ansatte mente en fjerdedel av bedriftslederne at tallet på ansatte ville gå ned med en tredjedel ved et nei og øke med en tredjedel ved et ja. En bedrift med 15 ansatte ville altså ha 20 ansatte hvis Norge ble medlem av EU og bare 10 ansatte hvis Norge ikke ble medlem av EU. Dette våset ville NHO ha velgerne til å tro. Resultatet av denne undersøkelsen ble lagt fram med høyt lydnivå på en pressekonferanse 25.oktober, en måned før folkeavstemningen. Budskapet var: «Folkeavstemningen 28.november dreier seg om et ja eller nei til 100.000 arbeidsplasser innenfor tradisjonelt, norsk næringsliv.» Pressekonferansen fikk store oppslag i media, også i TV og radio. Handelsminister Grete Knudsen brukte tallene i Stortinget allerede samme dag som bevis på at «EU-medlemskap vil gi flere arbeidsplasser i Norge». Handelsministeren hadde i den forbindelse ikke en eneste kritisk kommentar til NHOundersøkelsen, mens hun brukte mye tid på å kritisere en undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå som på basis av Regjeringens egen budsjettmodell, MODAG-modellen, konkluderte med arbeidsledigheten ville øke med EU-medlemskap.
Gro Harlem Brundtland tok også tallet 100.000 på fullt alvor og gjorde som de fleste på jasida sitt beste for å spre NHO-budskapet: det står om 100.000 arbeidsplasser! Det skjedde både i finansdebatten i Stortinget og i debatt med Anne Enger Lahnstein i NRK-Radio. Denne undersøkelsen til NHO stilles i relieff av en undersøkelse Norsk Gallup gjorde for Økonomisk Rapport rett før påske i 1994, mens avstemningskampanjen ennå var på god avstand. 310 industridirektører ble spurt om hva EU ville bety for deres bedrift og for norsk økonomi. Hele 30 prosent av direktørene trodde at medlemskap i EU ville bety økt arbeidsløshet i Norge, mens 19 prosent trodde på lavere arbeidsløshet. 29 prosent trodde på lavere lønnsnivå, mens seks prosent trodde på høyere lønninger i Norge. 9 av 10 så EU som klart positivt for norsk næringsliv og 44 prosent trodde medlemskap i EU ville gi lavere kostnadsnivå for bedriftene i form av lavere lønninger og/eller lavere sosiale utgifter. «100.000 arbeidsplasser i industrien tapt siden 1972» Tallet 100.000 ble tilfeldigvis brukt av NHO også i en annen sammenheng. NHO og mange andre på ja-sida la stor vekt på at Norge hadde «tapt 100.000 industriarbeidsplasser» etter 1972. De brukte så dette som et bevis på hvor ille det var å stå utenfor EU. Bare ved å «sikre markedsadgangen» til EU-markedet, kunne vi rette opp dette. Dette var villedende argumentasjon av tre meget enkle grunner: I kraft av handelsavtalen med EU har det alt vesentlige av norsk industri hatt fri markedsadgang til EU-markedet siden slutten av 1970-tallet. Tallet på arbeidsplasser i industrien hadde ikke gått sterkere ned i Norge enn i andre utviklede industriland i Vest-Europa. Etter 1970 har sysselsettingen i industrien gått kraftig tilbake i de aller fleste vestlige industriland. Sammenliknes Norge med de 9 EUland som likner oss mest (alle unntatt Spania, Portugal og Hellas), gikk sysselsettingen i industrien ned med 22 prosent i disse 9 EU-landene. I Norge var nedgangen på 16 prosent. Det var på hjemmemarkedet at norsk industri hadde den store tilbakegangen i markedsandeler og sysselsetting, ikke på EU-markedet. På det norske hjemmemarkedet har EU-land vunnet store markedsandeler på bekostning av norsk industri. En viktig grunn til det var naturligvis at handelsavtalen med EU ga EU-bedrifter fri markedsadgang til det norske markedet. Alt dette var selvfølgelig kjent for NHO-ledelsen. Det kom også klart fram så sent som i mars 1991. Da sa Karl Glad, den gang adm. direktør i NHO, følgende til Arbeiderbladet: