SANDNES KOMMUNE - RÅDMANNEN : 200902688 : E: F47 &13. Arkivsak Arkivkode

SANDNES KOMMUNE - RÅDMANNEN Arkivsak Arkivkode Saksbeh. : 200902688 : E: F47 &13 : Margrethe Sele Behandles av utvalg: Møtedato Utvalgssaksnr. Utvalg for kultur og oppvekst 20.04.09 36/09 UTFORDRINGER FOR BARNEVERNET - INNSPILL Saken gjelder: Kommunaldirektør legger med dette fram et notat om barnevernets utfordringer som er utformet i samarbeid mellom barneverntjenestene i Stavanger, Sandnes. Sola, Randaberg og Strand. Notatet omfatter både utfordringer knyttet til samarbeidet med det statlige barnevernet, Bufetat og felles interne utfordringer i det kommunale barnevernet. Notatet er utarbeidet på invitasjon fra statsråd Anniken Huitfeldt og er tenkt brukt som et grunnlag for videre dialog mellom kommunene og Barne- og likestillingsdepartementet. Bakgrunn: Det har de siste par år vært en stigende misnøye med utviklingen av det statlige tiltaksapparatet i barnevernet. Misnøyen er knyttet til manglende dialog mellom stat og kommuner om hvilken utvikling som er ønskelig i tiltaksapparatet og om de prioriteringer staten har lagt til grunn i sitt utviklingsarbeid. Før jul 2008 oppsto det en akutt krise da store deler av akutt-apparatet i barnevernet ble stengt etter interne konflikter i Bufetat og omfattende sykmeldinger ved institusjonene. Etter at barnevernsjefen i Stavanger slo offentlig alarm, tok ordførerne i de 5 kommunene Stavanger, Sandnes, Sola, Randaberg og Strand initiativ til et brev til statsråd Huitfeldt. Dette førte til et møte mellom ordførerne og statsråden i Stavanger 23. januar. På møtet ble det klart at akuttinstitusjonene ville være i drift i løpet av januar mnd. Samtidig ønsker statsråden innspill fra kommunene i forhold til utfordringer og utbedringsområder. Barnevernlederne i de berørte kommunene har laget et felles utkast til svar på denne utfordringen som legges fram til politisk behandling i alle berørte kommuner. Ansvarsdelingen i barnevernet: Barnevernet er et fagområde der ansvarsdelingen mellom kommunene og staten er komplisert. I 2004 overtok staten v/barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) det forvaltningsmessige ansvaret for de tidligere fylkeskommunale oppgavene. Bufetat ble organisert i regioner som samsvarer geografisk med helseregionene. Samtidig ble det opprettet et eget Barne-, ungdoms- og familiedirektorat (Bufdir) som samordner den statlige politikken, og er premissleverandør til den politiske ledelsen i Barne- og likestillingsdepartementet. Barnevernloven av 1992 med senere endringer fastslår at barneverntjenesten i kommunene er ansvarlig for å motta meldinger, undersøke saker, sette i verk og følge opp tiltak i enkeltsaker. I tillegg skal barnevernet bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Kommunene er ansvarlig for alle oppgaver som ikke eksplisitt er lagt til statlig organ, og er juridisk ansvarlig for barnevernets tiltak. Statlig regional myndighet (Bufetat) skal : etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten i kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet, ha ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem, samt ha ansvar for at fosterhjemmene får nødvendig opplæring og generell veiledning (Bvl 2-3,3). Fylkesmannen skal føre tilsyn med barneverntjenesten i kommunen. Side 1 av 2

Hovedutfordringene: I notatet er det trukket fram en rekke områder der kommunene mener det er behov for nye grep: Fosterhjemsarbeidet. Det er en rekke utfordringer knyttet til ansvarsdelingen i fosterhjemsarbeidet både når det gjelder rekruttering, godtgjøring og oppfølging. Kommunene har spilt inn forslag til forbedringspunkter og foreslår at det etableres et forsøksprosjekt med kommunesamarbeid om fosterhjemsarbeidet. Institusjonene. Kommunene er kritisk til deler av den omstillingen som har funnet sted på institusjonsområdet de senere år, og etterlyser større stabilitet og forutsigbarhet på dette området. Spesielt er det trukket fram uheldige konsekvenser av anbudssystemet og manglende erkjennelse av behovet for oppvekstinstitusjoner. Hjemmebaserte tjenester. Dette er et område som egentlig ligger under kommunenes lovmessige ansvar, men der staten er tilført store ressurser til å bygge opp tjenester. Kommunene ønsker et kommunesamarbeid om disse oppgavene og overføring av ressurser fra staten. Utfordringer i kommunene. Kommunenes største utfordringer er knyttet til kapasitet og kompetanse. Det tvinger seg også fram en diskusjon om hensiktsmessige strukturer i et vanskelig felt det kommunesamarbeidet kan utvikles mer. Strategiske utfordringer i barnevernet. Et hovedpunkt er at kvaliteten i barnevernsarbeidet ikke kan bedres uten at fokus rettes mot kommunene. Skal kommunene lykkes med dette må rammebetingelsene gjennomgås. Det er også nødvendig med en drøfting av hva som skal være barnevernets primæransvar og hva som skal ivaretas av andre tjenester. Forslag til VEDTAK: Utvalg for kultur og oppvekst slutter seg til det framlagte notat vedrørende utfordringer for barneverntjenestene i kommunene. RÅDMANNEN I SANDNES, 17.04.2009 Torill J. Kind Kommunaldirektør Margrethe Sele Barnevernssjef Vedlegg Side 2 av 2

UTFORDRINGER FOR BARNEVERNET I KOMMUNENE Et innspill fra kommunene på Nord-Jæren På møte mellom kommunene på Nord-Jæren og statsråd Huitfeldt i Barne- og likestillingsdepartementet den 23. januar 2009 uttalte statsråden at hun ønsket innspill til en nærmere drøfting av kommunenes utfordringer på barnevernsområdet, både i forhold til samhandlingen med det statlige barnevernet og interne utfordringer i kommunene. Kommunene har med tilfredshet også merket seg at statssekretær Kjell Erik Øye nylig offentlig har lansert målet om en forpliktende opptrappingsplan for kommunebarnevernet i Norge. Krisen i akutt-tilbudet i Rogaland er over etter at Stavanger akutt-senter igjen er tilbake i ordinær drift. Kommunene på Nord-Jæren vil i det følgende søke å utdype noen av de utfordringer som vi mener et fornyet barnevernsfokus må ha dersom det skal møte kommunenes behov. 1. FOKUS PÅ FOSTERHJEM 1.1 Behov for dialog med kommunene om helhetlige planer for fosterhjemsarbeidet I dag er ansvaret for fosterhjemsarbeidet delt mellom det kommunale og det statlige forvaltningsnivået. Dette representerer store utfordringer som må løses ved felles problemforståelse, god dialog samt koordinerte og helhetlige planer. Den kommunale erfaringen er at den statlige strategien for fosterhjemsarbeid er iverksatt uten at det har vært en forutgående dialog med kommunene. Mange av de problemene vi støter på i dag kunne vært unngått eller løst bedre ved en dialog mellom stat og kommune. 1.2 Staten skaper forventninger og kommunene får regningen I et marked hvor det er vanskelig å rekruttere fosterhjem kan det bli nødvendig å bruke kreative rekrutteringsmetoder. For kommunene kan det synes som om dette ofte skjer ved at Bufetat tilbyr fosterhjemmene gode økonomiske rammebetingelser. Deretter sendes regningen til kommunene som ofte opplever seg tvunget til å godta de vilkår som Bufetat har lovet fosterhjemmene. Det er mange eksempler på saker at Bufetat i sin rekrutteringsiver går langt utover rammene i gjeldende fosterhjemsavtale. Bufetat informerer kommende fosterhjem om at kommunene kan velge å gi andre vilkår enn det som følger av avtaleverket. Fosterforeldre oppfordres til å forhandle med kommunene om eksempelvis feriepenger og andre goder og kommunene på sin side må bruke ressurser på å forhandle med fosterhjemmene. I den nye nasjonale rekrutteringskampanjen for fosterhjem kommer dette også klart fram. Selv om det ofte kan være være faglig enighet mellom stat og kommuner om behovet for forsterkning kan overnevnte praksis føre til splittelse mellom det kommunale og det statlige barnevernet og kommunene vil lett kunne fremstå som vanskelige. Bufetat er i utakt med det regelverk som kommunene skal forvalte. Det er vår påstand at dette ikke ville skjedd dersom ansvaret for arbeid og betaling lå på samme forvaltningsnivå. 1.3 Klasseskille mellom statlige og kommunale fosterhjem Bufetat har rekruttert egne fosterhjem - statlige fosterhjem. Disse er ansatt av Bufetat på betingelser som ligger langt over det som reguleres av dagens fosterhjemsavtale. Side 1 av 7

I utgangspunktet er det tenkt fra Bufetat at disse hjemmene skal håndtere barn med særlig store problemer. Dessverre så blir ikke denne linjen praktisert konsekvent og kommunenes erfaring er at også barn med lettere problematikk plasseres i statlige fosterhjem. De statlige fosterhjemmene utgjør mindre enn 10 % av det totale antallet fosterhjem, men vilkårene disse hjemmene nå har påvirker fosterhjemsdebatten vesentlig. Kommunene mottar mange henvendelser fra kommunale fosterhjem som opplever å ha svært krevende omsorgsoppgaver, men sitter igjen med en følelse av å være annenrangs, da de statlige fosterhjem oppfattes å være de ordentlige fosterhjemmene med de største omsorgsoppgavene. 1.4 Betalingsrundskriv og regulativ for godtgjørelser til fosterforeldre må revideres. Gjeldende KS-satser er ment å være normgivende for fosterhjemsgodtgjøring, men i dag er det få fosterhjem som mottar ordinære KS-satser. Månedlig gjennomsnittsutbetaling, arbeidsgodtgjørelse og utgiftsdekning, til fosterhjem med kommunale avtaler i våre kommuner ligger i underkant av kr 20.000,- pr barn (inklusiv arbeidsgiveravgift). Andre forsterkningstiltak kommer i tillegg slik at kommunens reelle månedlige utgifter pr barn ligger mellom kr 20 000,- og 25 000,-. Dette er en dobling av utgiftene sett i forhold til veiledende satser (dagen KS-satser er tilsvarende mellom kr 10 115,- og kr 12 116,- avhengig av barnets alder). Pr i dag er den månedlige kommunale egenandelen på kr 25 260,- og kommunene har en betydelig forsterkningskostnad som ikke refunderes. Dette er utgifter som kommunene tar i sin helhet uten noen form for statlige overføringer. I tillegg har refusjonsordningen sakket akterut og kompenserer ikke for den store økningen kommunene har hatt i utgifter knyttet til forsterkninger av fosterhjem. En regulering av KS-satsene opp mot en norm som ligger nærmere de reelle utgiftene kommunene har pr måned, vil gi større forutsigbarhet og likhet for fosterhjemmene. Det vil også gi kommunene bedre mulighet til å lage realistiske budsjetter. 1.5. Rekruttering av fosterhjem skjer i kommunene Det er en ønsket nasjonal målsetting at barn fortrinnsvis skal plasseres i eget nettverk. Disse fosterhjemmene rekrutteres i hovedsak av kommunene og i Nord-Jæren dekker kommunene ca 50 % av eget fosterhjemsbehov. Kommunene ønsker overført statlige midler til dette arbeidet. Ca 90 % av fosterhjemmene har kommunale avtaler og følges opp av kommunebarnevernet, mens det i den statlige retorikken kan synes som om dette er et statlig ansvar, senest i den nye rekrutteringskampanjen for fosterhjem. 1.6 Er profesjonaliseringen av fosterhjemmene til det beste for barna? Kommunene rapporterer oftere enn før at en får tilbud om fosterhjem som vurderes ikke å være kvalifisert. Kommunene bekymret for om det har skjedd en forskyvning av fokus fra barnets beste til fosterforeldrene og deres rettigheter. Dette er neppe en villet utvikling, men kan være en konsekvens av rekrutteringsproblemer. Kommunene er bekymret for denne utviklingen. 1.7 Kommunene på Nord-Jæren foreslår følgende tiltak for fosterhjemsfeltet: - Det opprettes et pilot- prosjekt på Nord-Jæren hvor kommunene i samarbeid har det totale ansvaret for rekruttering og oppfølging av alle fosterhjem - Betalingssatser for fosterforeldre og refusjonsordninger revideres. Utgangspunktet for revisjonen må være det reelle kostnadsbildet for kommunene. Side 2 av 7

- Det må ses på konsekvenser av den økte profesjonaliseringen av fosterhjemmene. Kvalitetskravene til fosterhjemmene må ikke senkes slik at det går utover det enkeltes barn sitt behov for omsorg og stabilitet. 2. FOKUS PÅ INSTITUSJONENE 2.1 Fosterhjem er bra Institusjon er dårlig En sentral kritikk fra kommunene i forhold til strategien for institusjonsutvikling er knyttet til forståelsen av hvem som kan nyttiggjøre seg fosterhjem og hvem som er bedre tjent med å vokse opp i institusjon. Statlige myndigheter har, med utgangspunkt i forskning knyttet til institusjonsbehandling av ungdom med adferdsvansker, trukket den generelle slutning at: Fosterhjem er bra, institusjon er dårlig. Det finnes verken empirisk eller forskningsmessig belegg for en slik slutning og spesielt ikke i Norge. Alle er enige om at det er bra for de fleste barn å få ny omsorgsbase i en god fosterfamilie, men for noen barn er ikke fosterhjem den beste løsningen. Kommunene oppfatter det som om Bufetat har lagt interne bedriftsøkonomisk mål til grunn for å redusere institusjonsplasser i oppvekstinstitusjoner og ensidig konsentrasjon om institusjoner for unge med adferdsvansker. 2.2 Barnets beste krever et differensiert institusjonstilbud I følge barnevernloven 4-1 skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Etter kommunenes vurdering er den dreining og retningsendring som har skjedd fra Bufetat sin side med en styring av tiltaksapparatet inn mot færre omsorg- og oppvekstinstitusjoner og flere adferdsinstitusjoner i strid med lovens intensjoner og faglig i utakt med mange barns behov. Kommunene er enig i at det har vært nødvendig å fjerne noen av de mest kommersielle aktørene fra markedet. Men det er et alvorlig faresignal når kommunene opplever et så lite differensiert institusjonstilbud at vi til stadighet kommer i vanskelige situasjoner hvor vi på et faglig grunnlag vet hva barnet trenger, men ikke får tilbud fra Bufetat som er tilpasset barnet. I enkelte tilfeller står barnevernet i det dilemmaet å la barn bli boende i forelderhjemmet under forhold som er beskrevet i barnevernlovens 4-12, eller å plassere det inn i et omsorgstiltak som ikke er tilpasset det enkelte barn sin egenart og behov jf. barnevernlovens 4-15 1. ledd. Det er uenighet mellom kommunene og staten om mor/barn-institusjoner skal likestilles med andre institusjoner når det gjelder Bufetats plikt til å bygge ut tilbudet og bistå kommunene med slike tiltak. Det er naturlig å ta opp dette spørsmålet på nytt som en del av en samlet plan for institusjonstilbudet. Kommunenes oppfatning er at tilbudet må bedres dersom barnets beste skal bli ivaretatt.. Det er vanskelig å vurdere hvor mange institusjonsplasser det er behov for i Rogaland eller vurdere kvaliteten på eksisterende institusjonstilbud. Dette fordi mange av institusjonene i Rogaland er nye eller nylig har endret målgruppe. Kvaliteten i disse tiltakene er derfor ikke tilstrekkelig kjent av kommunene. 2.3 Barnets beste kan ikke ivaretas med barn på anbud Kommunene er kjent med reglene for anbud ved kjøp av institusjonsplasser og har forståelse for at dette gjøres, men mener likevel at denne ordningen er i strid med barnets beste. Det er bra at det foreligger regulerte avtaler, men varigheten på disse avtalene er i dag alt for kort. Kommunene opplever til stadighet at barn som har det bra der de bor må flyttes fordi institusjonen ikke får videre driftsavtale. Side 3 av 7

Stabilitet og forutsigbarhet er grunnelementer i alle barns liv og i særdeleshet for barnevernsbarna. Dagens anbudsprosesser for institusjonstilbudet gjør at vi som offentlig omsorgsgiver ikke kan gi denne tryggheten. Et barn som plasseres i institusjon skal skånes for utrygghet og usikkerhet knyttet til om de får fortsette å bo i institusjonen eller ikke. 2.4 Kommunenes erfaringer - Under 10% av alle barn og unge som plasseres utenfor hjemmet, plasseres pga egen alvorlig adferd. Majoriteten av barn plasseres pga omsorgsvikt/overgrep eller fordi foreldre eller ungdom av ulike grunner ønsker det selv. - Store barn/ungdom som ikke har atferdsvansker ønsker ofte ikke å etablere nye nære relasjoner til fosterforeldre og er samtidig sårbare for negativ påvirkning i institusjoner spesielt beregnet for adferdsungdom. - Mange barn som plasseres har tilknytningsforstyrrelser. Det kan både være vanskelig å rekruttere fosterhjem for denne gruppa men også være svært krevende for en vanlig familie å håndtere tilknytningsskadde barn over tid. Våre kommuner har eksempler på barn som har oppholdt seg over ett år i akuttinstitusjoner fordi det ble lett etter fosterhjem som ikke fantes. Utilsiktede flyttinger pga plasseringer som i utgangspunktet var urealistiske påfører barna ytterligere skader. - For enkelte barn med annen kulturell bakgrunn og for deres familier er det problematisk når barn blir plassert i etnisk norske, kristne hjem. Det har også vist seg svært vanskelig å rekruttere fosterhjem med annen kulturell bakgrunn. - Ved plassering av store barneflokker må det foretas deling mellom flere fosterhjem, mens en tilrettelagt institusjonsbase kunne dannet ramme for hele eller store deler av søskenflokken. 2.5 Kommunene på Nord-Jæren foreslår følgende tiltak på institusjonene i barnevernet: - Det må utarbeides en ny nasjonal, helhetlig strategi for institusjonsdrift der behovet for gode oppvekstinstitusjoner er kartlagt og ivaretatt. - Barn med primært omsorgsbehov skal ikke plasseres i institusjon sammen med adferdsvanskelige ungdom - Anbudsreglene må gjennomgås med tanke på etablere avtaler som gir forutsigbarhet for de barn og unge som skal bo der og mulighet til å utvikle solide fagmiljøer. 3. FOKUS PÅ HJEMMEBASERTE TILTAK I overgangen fra Fylkesbarnevern til Statlig barnevern var det en stor satsing fra Bufetat sin side på hjemmebaserte tjenester. Bufetat utdannet ulike terapeuter og gikk ut med tilbud om hjemmebaserte tjenester til kommunene. Målet for denne satsingen var å forebygge plasseringer utenfor hjemmet i de tyngste sakene. Det har vist seg at denne forventningen har vært til dels urealistisk. Kommunene er enige i den nasjonale satsingen på tidlig intervensjon og forebyggende innsats. Nærmere 70% av barnevernstiltakene i dag er forebyggende tiltak til barn som bor hjemme. Hjemmebaserte tiltak kan styrke foreldreferdighetene, avlaste foreldre og gi barn gode opplevelser i mange saker, men slike tiltak kan ikke i avgjørende grad erstatte plasseringer utenfor hjemmet der omsorgsforholdene i utgangspunkt er uforsvarlige. Utbyggingen av hjemmebaserte tiltak har derfor ikke automatisk ført til et redusert behov for omsorgstilbud. Derimot har ny forskning innen barnevernsfeltet og ny fagkompetanse i kommunene ført til større behov for et mer variert tiltaksapparat. Det siste året har Bufetat signalisert en nedbygging av hjemmebaserte tiltak med henvisning til at dette er et kommuneansvar. Det er en samstemt oppfatning i kommunene at hjemmebaserte tiltak, med unntak for spesialisert behandling, bør være Side 4 av 7

kommunalt ansvar. Det som defineres som spesialisert behandling er tiltaket MST (multisystemisk terapi). De øvrige tiltakene ønskes i kommunene. Men en forutsetning for utvikling av hjemmebaserte tjenester i kommunene er at overføring av øremerkede midler til personell og utdanning skjer parallelt med at Bufeetat bygger ned sitt tilbud. Kommunene på Nord-Jæren kan på dette feltet se for seg en løsning med samarbeid mellom kommunene i en eller annen modell for å bygge opp en felles ressursbank. Dette vil også kunne imøtekomme mindre kommuners behov. Det foreslås derfor en prøveprosjekt i vår region med utvikling av hjemmebaserte tiltak i kommunal regi. Ved å ha hjemmebaserte tiltak i kommunene vil man etter vårt syn lettere kunne imøtekomme barnevernets hovedutfordring med å komme tidligere inn med effektive tiltak. Hvis hjemmebaserte tiltak likevel skal ligge under Bufetat vil kommunene be om en full gjenomgang og konkretisering av tildelingskriterier og betalingsreglene mellom kommune og stat. Det etterlyses bl.a. differensiering av pris på ulike tiltak. 4. FOKUS PÅ KOMMUNENES INTERNE UTFORDRINGER Kommunebarnevernet har utfordringer knyttet til kvalitet og kapasitet kompetanse og kontinuitet tidlig intervensjon samhandling og samordning innad i egen kommune og med spesialisthelsetjenesten Kvalitet i barnevernet har av sentrale myndigheter vært knyttet til hvordan ulike lovkrav blir ivaretatt og en sentral utfordring er å oppfylle lovens intensjon om at barn skal ha rett hjelp til rett tid. Det har de senere år vært et sterkt fokus på absolutte lovkrav knyttet til enkeltsaker i forhold til tidsfrister, plankrav og oppfølging og tilsyn av barn som er plassert utenfor hjemmet. Skal disse kravene nås kreves det ressurser, stabilitet, faglig fokus, rutiner og ledelsesoppfølging i kommunene. Lovgivningen har samtidig gitt stort rom for faglig skjønn i barnevernet. Faglig skjønn krever stor grad av faglig trygghet hos de ansatte i barnevernet, det er derfor ett kontinuerlig og stort behov for oppdatering i kommunebarnevernet. Faglig trygghet og kompetanse er også en forutsetning for å oppnå tillit både hos samarbeidspartnere, lokalpolitikere og befolkningen for øvrig. Det kommunale barnevernet har utfordringer i forhold til å framstå med tilstrekkelig faglig tyngde og å oppnå aksept for sine vurderinger. Oppgavemengden har økt. Statistikken viser en økning i barnevernstilfeller både i Rogaland og på landsbasis. Forskning dokumenterer tidligere debut av psykiske vansker og atferdsproblem hos barn og en økning i barn med sammensatte problemer. Fra kommunebarnevernets side oppleves sakene som mer krevende, og det stilles større krav til kompetanse. Samtidig som saksmengde og kompleksiteten har økt, har barnevernet blitt mer detalj- og regelstyrt enn tidligere. Saksbehandlingen styres av en rekke lovkrav og kravet til dokumentasjon har økt. Det kommunale barnevernet er avhengig av kommunenes økonomi og politiske prioriteringer. Det kommunale barnevernet har ikke blitt vesentlig styrket de senere årene og ressurs-fattigdommen i det kommunale barnevernet kan gå på bekostning av faglig forsvarlighet. Det er ingen tvil om at saksbehandling i enkeltsaker er krevende og at den enkelte saksbehandler har stort arbeidspress. Dette kan føre til at videreutdanning/kompetanseheving blir nedprioritert. Side 5 av 7

Mange av kommunene på Nord-Jæren har/har hatt stort fokus på kompetanseheving i barneverntjenesten, særlig med tidlig intervensjon som mål. Likevel har vi langt igjen i dette arbeidet. Kommunene sliter med stor turnover av personal, noe som svekker kompetansebyggingen. En kompetanseheving på alle nivå i det kommunale barnevernsarbeidet vil kunne bidra til at folk blir værende i førstelinjen, dersom de vil oppleve å kunne ha muligheten til å gjøre en faglig god jobb, uten å måtte gå på akkord med seg selv. Videre vil turnoveren kunne begrenses ved at de store forskjellene i lønnsmessige - og opplevde arbeidsmessige belastningene mellom stat og kommune blir mer utjevnet. En vil unngå den pågående kompetanseforskyving/-tapping fra kommunene til statlig nivå. I kompetanseheving i kommunene vil behovet for fokus på tidlig intervensjon og kartlegging videre stille store krav til iverksetting, drifting og evaluering av tiltak. Utvikling av tiltaksarbeidet er en nødvendighet for kommunene. Det er vanskelig å se at kommunebarnevernet kan effektiviseres vesentlig. Situasjonen oppleves nå som svært presset. Et faglig løft forutsetter derfor ressursmessig styrking fra staten og/eller tydelige avgrensinger mht mandat. Helsetilsynet og Riksrevisjonen har gjennom omfattende rapporter vist at kommunene har utfordringer med å samordne tjenestetilbudet til barn med omfattende hjelpebehov og med å sikre at barn med psykiske vansker får utredning, behandling og oppfølging fra både den spesialiserte helsetjenesten og fra kommunen. Fra kommunenes side er det en særlig stor bekymring at både barne- og ungdomspsykiatrien og det statlige barnevernet avgrenser sitt ansvar for mange av de barna som har størst hjelpebehov. Dersom denne gruppen ikke skal komme ut som tapere bør en vurdere å overføre helseressurser fra psykiatrien til kommunene på linje med det helseministeren nylig varslet for den somatiske helsetjenesten. 5. STRATEGISKE UTFORDRINGER FOR ET HELHETLIG BARNEVERN Nasjonal barnevernspolitikk har etter 2000 hatt som sentralt strategisk mål å hjelpe flere barn i hjemmet og dermed redusere antallet barn som må få hjelp utenfor hjemmet. Sett fra kommunenes ståsted vil et mer presist strategisk mål være å sette inn nødvendig hjelp tidligst mulig slik at barn ikke utvikler skader. Sett fra kommunenes ståsted er det bekymringsfullt at to regjeringer synes å ha lagt til grunn at endring av den nasjonale barnevernspolitikken kan gjennomføres utelukkende gjennom en forvaltningsreform av det statlige tiltaksbarnevernet og etablering av Bufetat. En sammenblanding av strategisk barnevernspolitikk og interne styringsbehov i Bufetat bidratt til den økte spenningen mellom de to forvaltningsnivåene. Kommunen har erfart at mange strategiske grep primært har hatt økonomiske målsettinger. De fleste kommunene opplever at de selv best kjenner sine behov. I stedet har kommunene til nå møtt en statlig politikk som ensidig har tatt utgangspunkt i Bufetat sitt virkelighetsbilde mens kommuneerfaringene er oversett. Det vesentlige av regjeringens ressursinnsats i barnevernet har vært rettet mot det statlige barnevernet mens kommunebarnevernet er forsømt. 1 milliard har forvaltningsreformens første fem år kostet ifølge statssekretær Kjell Erik Øye i Barne- og likestillingsdepartementet. Kommuneøkonomien har bare tillatt en beskjeden vekst i samme tidsrom. Samtidig vet vi at kun 15% av alle barnevernets barn får tiltak gjennom Bufetat mens 85% får hjelp fra kommunene (KS). Forvaltningsansvaret og det juridiske ansvaret for alle barna ligger i kommunene. Side 6 av 7

En kvalitativ utvikling av barnevernet er ikke mulig uten at fokuset flyttes fra Bufetat til kommunebarnevernet. Kommunene må kapasitetsmessig og kompetansemessig settes i stand til å utføre sitt mandat. Dette vil kreve et betydelig løft på nivå med det som ble gjort gjennom Sandmann-satsingen tidlig på 90-tallet. Det er mulig at det også vil kreve strukturelle grep med større grad av samarbeid mellom kommunene. Etablering av forsøksordninger kan bidra til å motivere for slikt samarbeid. Kommunene vil samtidig erkjenne at en utvikling av barnevernet ikke alene kan oppnås gjennom en ressurstilvekst. Det er også behov for en vurdering av barnevernets mandat og av hvilke styringssignaler som skal legges til grunn for barnevernets virksomhet. Etter kommunenes vurdering kan noen en av de lovforslag som er fremmet de senere år synes å peke i retning av at også regjeringen erkjenner dette. Det er behov for en grensedragning av hva som skal være barnevernets oppdrag og hva som skal ivaretas av andre aktører. Universelle tiltak og lettere hjelpetiltak kan være områder som vurderes lagt til andre kommunale instanser. Grensedragningen mellom barnevernets ansvar og ansvaret som ligger under andre lovverk, som Kommunehelseloven, Sosialtjenesteloven og Lov om psykisk helsevern må klargjøres. Det er mange kommuner som sliter fordi det statlige barnevernet avviser å ha bistandsplikt overfor barn med alvorlige kroniske lidelser og funksjonshemminger. 6. KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER Den akutte krisen som dannet bakgrunn for ordførerinitiativet i Rogaland har funnet sin løsning. Kommunene på Nord-Jæren er glad for statsrådens invitasjon til kommunene om å bidra til å utforme barnevernspolitikken i Norge med utgangspunkt i kommunenes behov og at regjeringen nå signaliserer at en ønsker en forpliktende opptrappingsplan for kommunebarnevernet. Kommunene mener dette bør skje gjennom tre hovedgrep: 1. Revisjon av strategier og mandat for det helhetlige barnevernet, herunder drøfting av og avgrensinger mht det statlige og det kommunale kjernebarnevernet sin rolle og organiseringen av kommunenes forebyggende ansvar 2. Revisjon av det statlige tiltaksapparatet samt vurdering av ansvarsfordelingen på utvalgte områder i forholdet mellom stat og kommune, herunder: - forsøkvirksomhet for hjemmebaserte tiltak i kommunal regi - forsøkvirksomhet mht fosterhjemsarbeid i kommunal regi - revidering av regelverk og betalingssatser for fosterhjem - revisjon av behovet for institusjonsplasser med vekt på oppvekstinstitusjoner - Revisjon av anbudsregler for institusjoner 3. Plan for styrking og utvikling av det kommunale barnevernet, herunder: - kompetanseplaner for kommunebarnevernet - opptrapping av stillinger i kommunebarnevernet, og vurdering av en nasjonal norm for bemanning i barnevernet. - vurdering av ulike modeller for kommunesamarbeid Side 7 av 7