Mons Kallentoft Engler i vann Oversatt fra svensk av Kurt Hanssen
Prolog September 2012 Himmelen er svart, bak enda svartere skyer. Lydløst prøver de ensomme skyformasjonene å nærme seg hverandre, men de mislykkes, og i stedet slipper de fra seg et hardt regn. Tunge, tette dråper, som splintres til en flygende skodde idet de når bakken. Byen ligger frosset under denne hvelvingen av bly. Innbyggerne skjenker lys til den uvillige himmelen, i vinduene blir lamper tent og slukket, og blinkene blir som en morsemelding: Vi er i live, vi gir ikke opp, uansett hvilke sorger som måtte ramme oss. Rundt dem hviler landskapet. En svak vind beveger seg over de avskårne stubbene på rapsåkeren. De ensomme eiketrærne på sletten gnisser lavmælt greinene mot hverandre, og slipper trøtte blader mot bakken. Overflaten på innsjøen Roxen er et urolig speil for himmelen, og bølgene slår forsiktig mot de øde strendene ved Sandvik. På den andre siden av innsjøen bruser det fra munningene til ti bekker, og i de mørke dammene med stillestående vann er årets siste myggegg i ferd med å klekkes ut, tørste kryp gjør seg klare til å fly ut over Östgötaslätten.
Jordene ligger stille i natten. Tilfreds med regnet som har falt over traktene den siste tiden, sunket ned rundt røttene til den siste grøden. Kuene rauter mot skyene. Sauene flykter inn under eikekronene. Revene værer i skogen. Villsvinene roter i krattet. Skyene lar seg føre inn over byen med vinden, og over villaområdet Hjulsbro, med de velstående hjemmene som ligger ved Stångån, faller regnet. Regndråper lander på et av husene, hvor alle verdens skrik i dette øyeblikk forener seg og blir til en eneste stum jamring. Noen har hevet en pistol. Hånden skjelver ikke. Lyden av dempede skudd høres ikke ut på Stentorpsvägen. De nakne kroppene i jacuzzien rives opp av kulene, ingenting kan redde dem. Ei jente skriker i natten. Nesten bare de døde hører hennes skrik. Men de kan ikke hjelpe henne. Blodet renner fra kulehullene, og vannet i det påslåtte boblebadet farges rødt. Ingen puster. Bare en opprørt brumming som blander seg med lyden av tøy som revner, og blodet pumper gjennom årene til de som fortsatt er i live, en kald hånd over en jentes munn, så ja, vær stille, vær stille. Rommet er nesten helt mørkt, og de hvitkalkede veggene får et svakt mønster av skyggene fra busken i hagen utenfor vinduene. I svømmebassenget skimrer den svarte mosaikken.
Kroppene til mannen og kvinnen er nær hverandre, men kvinnens livløse hånd har glidd ned fra mannens skulder og hviler i det røde, skummende vannet. Jenta gråter. Forsvinner i natten. Hun kjemper ikke imot, hun prøver bare å huske å puste, hun er fem år gammel og følger med de fremmede kreftene. Mamma, pappa. Hvor lenge skal dere ligge der? Husets hage slutter ved Stångån, her, bortenfor drønnet fra kraftverket er vannet rolig. Elven flyter bort fra de istykkerskutte kroppene. Det har sluttet å regne. Jentas gråt har blitt til et annet vann, en bred elv som er langt borte, lenger borte enn en sky kan vandre. Det stiger damp opp fra den fremmede elven, den omfavner ansiktet til en kvinne, sorgtungt av savn. Kvinnen er en kapsel med ord: «Jeg sitter her ved elven, ved den bratte bredden, der gresset ikke vil vokse. Alle fiskere skyr denne plassen, for det sies at det bor ånder her som er glemt igjen etter krigen, ånder som venter på at deres kjære skal komme og hente dem. Hvis åndene er urolige, kan jeg trøste dem for å glemme min egen uro og mitt eget savn. Det er fisk her. Men selv i dag hender det at de blir født med to hoder og fire hjerter som slår uregelmessig utenfor sølvskjellene deres. Jeg kan huske den varme huden mot min, like myk som den aller dyreste silken på torget, men varmere, varmere mot huden og i mitt indre.
Minnet er savn nå, og derfor kan jeg ikke tillate meg å huske deg. Jeg tillater meg ikke å håpe. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan gå hit til elven og vente på åndene, ansiktene i skyene. Jeg ser ikke ditt ansikt i tåken. Isteden ser jeg ned i elvens lunkne vann, og kan ane de små strømvirvlene fra de kjempestore mallene som suger bunnen ren. Jeg ser åler bukte seg, glinse. Bevegelsene deres er som dine bevegelser inni meg, dine i mitt lunkne vann, og jeg vil ikke huske, men minnet om dine bevegelser som ufødt kan jeg ikke tvinge ut av min sjel. Det ligger der som en forbannelse. Men også som en gave. Jeg er deg. Det kan ingenting forandre på. Ingen hunger etter penger. Ingen annen kjærlighet. Ingen jordisk makt. Ingen andres klager eller ønsker. Hvor er du? Et sted er du. Det vet jeg. Du kan kjøpe en gris for pengene, sa han og lo. En gris kan passe på deg, i stedet for det motsatte. De lo da han sa det. Jeg bøyde meg. Gikk derfra.» En kran drypper i et av verdens mørkeste rom. Et forrom til det som er helvete på jorden. Eller så er rommet helvete. Barna gråter ikke her. De klynker, men de har fortsatt ikke begynt å tvile på
om de er mennesker. A child for a pig. A child for a pig. Regnet driver ned på et bølgeblikktak, verden er så fuktig at barnas lunger blir fylt med vann for hvert åndedrett, så fuktig at det går an å drukne uten å befinne seg under overflaten. Men barna puster likevel. De drømmer om leker, om menneskemonstre, om kjærligheten de aldri fikk, uvitende om plagene som venter dem, uvitende om at det fortsatt finnes håp for deres sjeler. Jenta er fortsatt langt borte, men på vei til dem. Hvor er jeg? Lurer jenta på, i sin ensomme søvn. Jeg vil ikke våkne, vil ikke våkne. De svarte skyene er i ferd med å løse seg opp, de kommer ikke til å oppleve en ny dag. Takknemlige beveger de seg mot undergangen. Fri fra menneskenes dilemmaer.
Del 1 Den ensomme kjærligheten
1 Onsdag ellevte september Malin Fors ligger sammenkrøket i sengen i Ågatan. Søvnen holder henne i et fast grep, og regnet som hamrer mot vinduskarmene, når ikke inn i drømmene hennes, og hun hvisker: «Tove, Tove, Tove.» Det eneste som er kjærere for meg enn mitt eget liv, er ditt liv. Bli aldri borte fra meg, for hvem skal da redde meg fra marerittet? Malin Fors vrir seg i sengetøyet. «Jeg vil våkne,» hvisker hun. Men hun får ikke til å våkne. I stedet ser hun Stångån renne gjennom Linköping i natten, ser den munne ut i Roxen, og alle de druknede ordene i den stumme innsjøen blir til tåke som stiger opp over nabolaget. Et ansikt i tåken. Et spedbarns ansikt. «Hvem er du?» Malin skriker inn i drømmen. Kroppen hennes blir overskylt av lunkent vann, som vugger sjelen hennes i en bølge som aldri kommer til å ta slutt.
Fra drømmens mørke kan hun høre en stemme: «Du kommer aldri til å kunne bære fram et barn.» Barnet, Malin. Jeg vil våkne nå. Jeg vil fødes fra denne drømmens vann. Jeg vil gjenfødes som et menneske uten begjær eller drømmer, et menneske som er fritt og bare sammensatt av de lykkeligste prinsipper og omstendigheter. Drømmen hånler mot henne. Hun ler tilbake, og bak latteren sin hører hun barnet, jenta, gråte. Er det deg, Tove? «Det er ikke meg, mamma.» Da må det være et annet barn. Hun vil bli værende i drømmen nå, men drømmen slipper henne, og hun kjenner det fuktige og kalde lakenet mot huden, kjenner den barske, varme kroppen ved siden av seg, den glinsende fuktigheten som gjemmer seg i ørsmå dråper mellom hårene på Peters rygg, og hun er våken nå, og hennes første tanke er: Denne sengen er for liten, vi må kjøpe en større seng. Hun tenker på hvordan de hadde elsket før de sovnet. Sexmaskiner begge to. Mekanisk, det var som om selv hans minste bevegelser sa «måtte det finne feste denne gangen», hans stadig økende desperasjon det siste halvåret, men i kveldens bevegelser fantes det en annen tone, som om han hadde gitt opp, som om det får holde nå. Samtalen de hadde for noen måneder siden, her i denne sengen: «Jeg må bli far, Malin. Det er på tide.» «Vi får prøve igjen.» «Du må gå til lege igjen.»