Marte Huke Naturhistorie Roman
Inderst inde ved man, at begyndelsen er en bro, der er bygget i forvejen, men det er først, når man går ud i det tomme rum, at man kan mærke broen under fødderne. Inger Christensen, Hemmelighedstilstanden
I
Om natta hører jeg stemmene fra campingvogna ved siden av, joikingen som øker i styrke etter hvert som alkoholen stiger i kroppene. Stemmene kommer sammen i et kor, til en stri strøm av lyd. Jeg vet ikke hvilke landskap som blir sunget fram. Jeg har aldri vært i Finnmark. Jeg ser dem for meg: to menn og en kvinne rundt et bord. Klaus, JP og Maret. Flaskene på bordet, sjalet som glir ned fra Marets skulder når hun strekker hånda ut etter kruset, den rykende sigaretten som ligger på kanten av askebegeret. Hvert menneske kan få sin egen joik, sa JP. Jeg ligger på senga i varebilen ved siden av. Bøkene mine ligger stablet på nattbordet. En radio på gulvet, klærne mine i en sekk i enden av senga. Biler kjører forbi. Veien snor seg over broene, gjennom tunnelene, opp til fjellene. Til snø og is og mørke berg. Jeg svarte på en annonse i avisen. Sommervikar søkes til salgsarbeid i Telemark. Jeg kjenner ingen her. Om to måneder skal jeg ta bussen videre til Bergen. Der skal jeg studere. Da kan livet begynne på nytt. Først skal jeg være her. Imellom alt skal jeg være her. Det er en jobb.
Hver dag settes et langt bord foran varebilen, det dekkes av spekepølser. JP står der, han selger dem. Når jeg skyver opp døra om morgenen, kan han se rett inn på rommet mitt, bøkene, madrassen min. Kundene også, hvis det står noen der. Jeg kan ikke skjerme meg. Jeg bor bak det bordet. Ut må jeg, det er den eneste måten. Han har åpnet sin første flaske øl, klokka er ni. Jeg bærer klær og tannbørste forbi pølsene, passerer salgsboden jeg snart skal åpne. Går opp til det lille huset i skråningen ovenfor parkeringsplassen. Der finnes det et dusjrom. Lakserosa gardiner svaier i gjennomtrekken når jeg åpner døra. Jeg kler av meg. Grå vinyl på gulvet, glatt og sleipt mot føttene. Jeg finner en dusjsåpe i et skap, den lukter godt. Dusjen tømmer vannet over meg, en varme sprer seg i huden. Jeg vrir kranen mot rødt, varmere, varmere. Jeg såper inn kroppen, vasker håret. Jeg stenger kranen, vrir håret sammen til en knute i nakken. Tørker meg, kler på meg rene klær. Jeg fryser i trekken, blir kald på et blunk.
Salgsboden er en lavvo koblet sammen med en firkantet konstruksjon av presenning og stålrør. Ved åpningen står stativ med postkort og klistremerker. På hyller inne i teltet står gjenstander med motiver fra fjellheimen og fjordene. Jeg ekspederer kundene. Turistene kjøper med seg kaffeposer i mykt skinn, t- skjorter, reinsdyrgevir. En hilsen fra Norge. Jeg ser på hender som leter gjennom stabler med varer. Suvenirer løftes opp, holdes fram. Jeg snakker fransk og tysk og engelsk. Det går automatisk. Jeg svarer på det turistene spør om. Hvor mye tingene koster, hvor høyt vi er over havet, hvor lenge et skinn holder seg fint. Hårene på reinsdyrskinnet er hule, sier jeg. De brekker av etter hvert. Men det er et lett skinn. Du kan sitte på det når det er kaldt, ta det med på skitur. Jeg sitter rett ved inngangen, bak et bord der flere hundre kniver er lagt fram. Noen med Norge eller border og mønstre brent inn i slira. Det er små kniver, store kniver. Noen av de fineste håndlagede er hengt opp i en bjelke som går rett over hodet mitt, navnet på knivmakeren festet til skaftet med en lapp. En fransk turist peker på meg og blunker, vil ta et bilde. Jeg smiler på bildet han tar. Hjemme i Frankrike leverer
han filmen til fremkalling, henter fotoposen noen dager senere. Han blar gjennom bunken med bilder. Der dukker jeg opp mellom alle motivene fra Norge, et smil og en gul genser bak knivene i boden. Da husker han meg.
Reklameskiltet ved veien: Sami shop. Jeg ordner reinsdyrskinnene utenfor boden. Værbitte staurer er spikret sammen til et glissent pyramideformet stativ. Skinnene henger over tverrgående bjelker, på den midterste en rekke med reinsdyrgevir. Ved siden av stativet står et utstoppet reinsdyr pyntet med røde, grønne, gule og blå bånd i filt. Bortenfor der igjen en gammel båt skåret ut av en trestamme. Det samiske flagget vaier i toppen av en stang, omkranset av det norske, danske, svenske og islandske. Alt dette må arrangeres utenfor boden om morgenen. Settes i forhold til hverandre på en innbydende måte. Slik at turistene blir fristet til å komme innom og kjøpe varer.
Parkeringsplassen ligger foran en matbutikk, midt i sentrum av bygda. Her står varebiler og campingvogner oppstilt, det er et lite samfunn. Bodene er av plast, av presenning. Enkle å rigge ned, lett å sette bort. Man hilser på de andre i bodene, man vet ikke så mye om dem. Noen tilbyr ullvarer eller mat, andre selger smykker og suvenirer. Vi har litt av alt. Selgerne snakker om markeder og messehaller, hvor det er best å by fram tingene. Å selge er en livsstil, de gjør det hele året. De bor sammen med varene sine, flytter dem landet rundt, må være der de kan selges: i veikryssene, langs utfartsårene. Der hvor turistene kommer i busser, der familier stopper for å kjøpe is og skifte bleier. Ved siden av vårt utsalg står en bod som tilbyr varme pølser i brød. Han som eier den, kalles Pølse-Ove. Boden er en hvit campingvogn. I den ene veggen er det montert en luke. På kjøkkenbenken inne i vogna har han satt en kokeplate med en stor aluminiumskjele på, i den varmer han pølsene. Gjennom luken rekker han fram pølser og tar imot penger. Om kvelden tar han med seg kassabeholdningen til puben. Det er en enkel økonomi. Ove sier ikke så mye. Han står opp, åpner luken, selger pølsene sine, drikker opp pengene. Vi snakker nesten aldri sammen. Det hender at han