HÅNDBOK Hverdagslivsforankrede samtaler med barn og unge INTER1100 2017-2018 Professor Liv Mette Gulbrandsen Institutt for sosialfag Fakultetet for samfunnsvitenskap 1
Høgskolen i Oslo og Akershus 2
Innhold Introduksjon... 4 Samtaler med barn og ungdom... 4 Ulike innramminger... 5 Ulike settinger... 5 Presentasjon av deg selv... 5 Oppstart av samtalen... 6 Den videre samtalen... 7 Oppfølgingsspørmål... 8 Hvis samtaledagen er en mandag... 9 Noen tips... 9 Respekt for barnets og familiens liv... 10 Gjennomføre samtalen... 11 Etter samtalen... 11 Hvis du vil lese mer... 14 3
Introduksjon Hvordan kan profesjonsutøvere som arbeider med barn og unge trekke dem inn i et mer aktivt samarbeid i sin virksomhet? En side av dette, er å utvikle hensiktsmessige måter å samarbeide med ungene på, og ett skritt på denne veien er å prøve ut og videreutvikle måter å snakke med ungene på. En måte å organisere en samtale med barnet på, er å ta utgangspunkt i barnas dagligliv. Denne samtaleformen bygger på det såkalte «Livsformsintervjuet» som er utviklet av psykologen Hanne Haavind (1987) i forbindelse med en undersøkelse av dagliglivet i norske småbarnsfamilier i begynnelsen av 1980-tallet. Siden er denne intervjuformen videreutviklet og brukt i mange studier av barn og voksnes dagligliv og utvikling, og den er brukt i klinisk/praktisk virksomhet med barn og familier. Samtaleformen egner seg hvis man er interessert i hvordan en persons dagligliv er organisert, hva som hender, hvem som deltar og hvordan vår person opplever og begrunner det som skjer. Når vi som profesjonsutøvere skal utforme profesjonelle praksiser og tiltak som skal bidra positivt i barn og unges liv, er det nødvendig å kjenne til det hverdagslivet som tiltakene skal virke i. Her vil vi derfor introdusere hverdagslivsforankrede samtaler. Samtaler med barn og ungdom En hverdagslivsforankret samtale er en (av flere mulige) samtaleform som tar utgangspunkt i konkrete hendelser i livet til et barn eller en ungdom. I denne samtalen benytter vi tid som organiserende prinsipp. I praksis gjør vi det det ved å ta utgangspunkt i en dag i barnets/den unges liv, som regel gårsdagen. I prinsippet kan vi også benytte både kortere (for eksempel siste friminutt) eller lengre (for eksempel den siste uka eller det siste året) tidsperioder som utgangspunkt for samtalen. Etterhvert som du får mer trening i denne samtaleformen, blir det også lettere å velge andre tidsperioder enn «i går». Det er enklere å være fleksibel i møte med barnet/den unge når du er godt kjent med samtaleformens grunnprinsipper. Vi bruker betegnelsene intervju og samtale om hverandre. Det er fordi dette intervjuet skal ha en samtaleform så langt du får det til. Det er ikke så enkelt, og det krever lang trening. Men jo bedre du forbereder deg, jo større sjanser har du for å komme et stykke på vei. Og jo mer du arbeider med samtalen i etterkant, jo mer kan du lære til neste anledning. I en hverdagslivsforankret samtale opererer vi ikke med en intervjuguide, dvs. ei liste med ferdige spørsmål som skal stilles, i tradisjonell forstand. Men vi har et rammeverk for samtalen: Tråden i samtalen spinnes rundt dagen i går. I tillegg har du et lager med oppfølgende spørsmål som du putter inn når det er nødvendig, dvs. når du ikke har fått disse opplysningene i ungens egen fortelling. Dessuten skal barnet/ungdommen gis rom til å komme med sine assosiasjoner, koblinger til andre begivenheter eller personer osv. 4
Du skal altså gjøre tre ting på en gang: Du skal holde tråden («i går»), du skal følge barnet/ungdommen, og du skal sørge for at den informasjonen du er ute etter blir dekket. Gå konkret og relativt detaljert til verks, men tilpass spørsmål og andre innspill etter alderen til den du snakker med. Det er dumt å spørre 15 åringen om han kledde på seg helt aleine, men det er slett ikke sikkert han smurte matpakke sjøl. Ulike innramminger I noen tilfeller kan det være fornuftig å avgrense seg til å undersøke hvordan barnet/ungdommen opplever sin skolehverdag eller dagen i barnehagen, og da kan intervjuet starte med når de går hjemmefra om morgenen. Andre ganger kan det være interessant å undersøke en fritidsaktivitet eller hva de gjør om ettermiddagen, og da kan du gjøre avtale om at det er dette dere skal snakke om. Du kan så på samme måte bruke tid som et organiserende prinsipp for samtalen, og undersøke nøye hvordan skoledagen eller ettermiddagen forløper. Ulike settinger Du finner et informasjonsskriv Informasjonsskriv om observasjon og samtale INTER1100 2017/2018 på Canvas med informasjon om INTERACT og om oppgaven dere skal gjøre. Dette skrivet skal du bruke når du informerer og gjør avtaler med barn/ungdom, foreldre, lærer/barnehagelærer, styrer/rektor eller andre. Ta med studentkort når du skal observere eller ha samtale for å vise at du er student ved HiOA. Samtalen kan gjennomføres på skolen, i barnehagen, hjemme hos barnet eller ungdommen eller andre steder, f.eks. på HiOA dersom den unge bor i nærheten. Noen ungdommer kan du kanskje snakke med på en kafe, mens mindre barn gjerne vil være i kjente omgivelser. I noen tilfeller kan barnet snakke med deg mens det gjør noe annet, for eksempel spiser eller tegner. Hvis samtalen foregår i barnehagen, på skolen eller aktivitetsskolen/sfo, kan du la barnet vise deg rundt mens dere går gjennom dagen sammen. Andre ganger vil det være bedre å sitte sammen ved et bord eller lignende. Presentasjon av deg selv Når du møter barnet eller den unge du skal ha en samtale med, må du presentere deg og forklare hvorfor du gjerne vil snakke med han eller henne. Fortell hva du heter, at du er student, dvs. at du går på en skole for å lære å bli lærer, sosionom, sykepleier osv. Da må du også lære om hvordan det er å være barn, og du skal øve deg på å snakke med barn på måter som gir barn sjansen til å lære deg hvordan det kan være å være ei jente på åtte år eller en gutt på fjorten akkurat nå. Kanskje er det litt annerledes enn da du selv var åtte eller fjorten. Fortell at du setter pris på at barnet du snakker med vil hjelpe deg til å bli flinkere til å være barnehagelærer, fysioterapeut, barnevernspedagog m.m. Gi barnet en ekspertrolle; det er han/hun som er ekspert på å være åtte/fjorten år, mens du er en som skal lære. Avslutt samtalen med å takke barnet for at han/hun ville bruke tid på å hjelpe deg til å bli en flinkere lærer, vernepleier etc. 5
Si at du kommer til å spørre om mange ting, men at barnet selv bestemmer hva hun/han vil fortelle. Barnet trenger ikke å svare på spørsmålene dine. Videre skal du informere om at du har taushetsplikt, dvs. at du ikke forteller andre om det barnet har fortalt deg. Likevel kommer du til å snakke om noe av det barnet har fortalt deg i en gruppe med andre studenter. Da må du anonymisere barnets fortellinger, det vil si at du ikke bruker barnets riktige navn, forteller hvilken skole/barnehage hun/han går på, hvor hun/han bor eller andre ting som gjør at noen kan kjenne igjen barnet. Hvis barnet forteller deg noe som gjør deg bekymret for om barnet opplever ting som er for vanskelig for barnet å takle på egen hånd, må du spørre om det er noen voksne som kjenner til dette og eventuelt snakke med barnet om hvordan hun/han kan få hjelp av en voksen med det som er vanskelig. Du kan også si at du må tenke litt på det barnet har fortalt og/eller at du gjerne vil snakke med veilederen din om det, og at du vil ta kontakt med barnet igjen. Du må sikre deg at du har kontaktinfo og gi gjerne en tidsfrist for når du tar kontakt igjen. Hold denne fristen! Det er sjelden barn forteller om svært alvorlige hendelser (vold, overgrep o.l.) i den første samtalen, men det kan skje, og da er det godt å være forberedt. Gruppeveilederne deres er også forberedt på at dere tar kontakt dersom slike situasjoner oppstår. Her finner du Opplysningsplikt til barnevernet: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bld/bro/2006/0003/ddd/pdfv/270272-web_opplysn.pdf Oppstart av samtalen Du skal bruke «i går» som utgangspunkt for samtalen. Start med en generell introduksjon, for eksempel noe sånt som: Vi skal snakke mye om hva du gjorde i går. Det er fint hvis du forteller ting du husker. Og så kommer jeg til å stille en del spørsmål sånn at jeg skal være helt sikker på at jeg forstår hvordan det var. Kan du fortelle hva som hendte helt fra du våknet i går morges? Finn en måte å si dette på som passer din måte å uttrykke deg på. Du skal si det til den du snakker med, ikke lese det opp fra et ark. Når du starter med oppvåkning og morgenstell, har du en god anledning til å orientere deg litt i barnets/den unges hjemmemiljø: - Ja, du våkna klokka sju våkna du av deg sjøl eller.? - Pleier du å gjøre det? 6
Hvis dere skal ha fokus på dagen i barnehage eller skole, så kan du enten starte med når de drar hjemmefra eller med når de ankommer barnehagen eller skolen. -Hvem var den første du møtte når du kom? Ved å introdusere spørsmålet om det pleier å være sånn som det var i går, får du informasjon om hvorvidt den beskrevne hendelsen er den vanlige måten å gjøre det på eller om det var noe spesielt i går. Herfra kan du eventuelt utdype i både den vanlige og i den uvanlige retningen. Dersom det som hendte i går var uvanlig, kan du utforske litt nærmere hvordan det kom til å bli nettopp det uvanlig. Hva skal til for at man går utenom det rutinemessige? Dersom gårsdagen bød på vanlige hendelser, kan du forsøke å utforske uvanligheter, for eksempel: - Hender det at du ikke gjør det på denne måten (våkner av deg sjøl, smører matpakka sjøl, møter bestevenninna på skoleveien, snakker med kompisene før det ringer inn eller hva det måtte være)? - Kan du huske en/sist gang det var annerledes? Hva hendte da? Den videre samtalen Men la oss gå videre på dagen i går: - Hvor var du da du våknet i går? Her har du en inngang til å snakke om senga, rommet ( - er det noen andre som sover på samme rom som deg?), hvem andre som var hjemme da barnet våknet i går, (- bor det flere sammen med deg?), hvilke andre rom det er i huset/leiligheten osv. Kanskje du her skal sette rommet «på vent», dvs. merke deg det barnet/ungdommen har sagt om rommet, men gå videre i morgenstellet i første omgang. Eller hvis barnet/ungdommen av en eller annen grunn er i full gang med å beskrive rommet sitt, så følg opp (hvordan ser det ut, kan det tegnes, hva slags ting leker, bøker, blader, teknisk utstyr etc. finnes der?) dette og sett morgenstellet «på vent». Du kan altså velge rekkefølge etter hva som «faller naturlig» i samtalen med den du snakker med, men du må passe på at du kommer tilbake til det du i øyeblikket valgte bort. Ha klar noen formuleringer av typen: - Du fortalte for litt siden at du har køyeseng på rommet ditt, kan du fortelle litt mer om hvordan det ser ut der? - Men du, før vi begynner å snakke om skoleveien din, har jeg lyst til å høre litt mer om rommet ditt. Du sa at.. - Vi var så vidt innom rommet ditt i sta du sa at du så litt på TV når du våknet. Du har altså TV på rommet? Og seng, det sa du jo. Kan du fortelle litt mer om hvordan det er på rommet ditt? 7
Forsøk å bruke noe barnet/ungdommen allerede har fortalt som ei bru tilbake til et tema du har satt «på vent». Følg barnet/ungdommen gjennom morgenstellet: - Du våkna klokka sju, ja og så Oppfølgingsspørmål For hvert skritt eller episode - vurder hva du har fått vite og hvilke oppfølgingsspørsmål som er aktuelle. Det er ønskelig å få tak i Hva barnet/ungdommen gjorde Hvor dette hendte Når det hendte Hvem andre som deltok, evt. var til stede Overganger mellom hendelser, hvordan ble en hendelse avsluttet og den neste påbegynt Hvem tok initiativ, motarbeidet, fulgte opp, avsluttet osv. Hvor var din informant i aktuelle situasjoner Hvordan forklarer, begrunner, forstår, opplever barnet/ungdommen hendelsen, situasjonen, relasjonen hun nettopp har beskrevet Hvordan tror hun at (de) andre opplever dette Hvordan er «det» blitt sånn Hvordan kan «det» se ut framover Prinsippet i en hverdagslivsforankret samtale er man tar utgangspunkt i konkrete beskrivelser for så å utforske barnets/ungdommens opplevelse eller forståelse av fenomenet eller situasjonen. Da kan deres refleksjoner forankres i de beskrevne erfaringene og blir ikke bare generelle «synsinger». Det kan være greit å forberede seg på de vanlige «stasjonene» gjennom en dag: Morgenstell Skolevei Barnehagedag/skoledag med timer og friminutt, særlig storefri SFO/aktivitetsskole for de minste, evt. også før skoletid Hjemvei Ettermiddagstid med hjemmeliv, måltider, lekselesing, organiserte fritidsaktiviteter, venner/lek, TV etc., familiearrangementer etc. Kveldsstell og avslutning 8
Ta en kort sveip gjennom uka, for eksempel hvis ungen forteller om en fritidsaktivitet har hun flere, evt. er det flere dager i uka med den samme? Kanskje gårsdagen er spesiell fordi da har klassen mange/få timer eller lignende. Hvis det nettopp har vært påske/sommerferie/ramadan/jul, kan det brukes som en inngang til å snakke litt om ferier: -Du har jo nettopp hatt påskeferie, kan du fortelle litt om hva du gjorde da du hadde fri fra skolen? Hvis samtaledagen er en mandag Noen av dere vil antakelig snakke med barn på en mandag, eller kanskje ungen var sjuk og bare var hjemme dagen før. Hva gjør du da? Vi er kanskje mest interesserte i hverdager, men det er fint å ha noen søndager (evt. sykedager) også i det samlede datamaterialet. Gå derfor gjennom gårsdagen i alle fall. Med de eldste informantene kan du så forsøke å gå tilbake til fredag for å få et inntrykk av hverdagen. Eller du kan ta dagen «i dag» som supplement til søndagen. Når du snakker med barnet har det allerede hendt en del ting «i dag». Og så kan du spørre om planene for resten av dagen og forsøke å forankre det ungen sier i konkrete historier: -Ja så du og Ida skal ta følge hjem til henne etter skoletid i dag. Har dere gjort det før? Kan du huske sist det skjedde? Kan du fortelle litt om hva dere gjorde da? På den måten kan du bevege deg mellom det generelle eller hypotetiske og det som virkelig har skjedd. Noen tips Unngå spørsmål som kan besvares med ja/nei. Forsøk å formulere dine innspill på måter som åpner for at barnet kan fortelle. La barnet snakke om noe hun er opptatt av selv om det er litt på siden av dine interesser. Dette er særlig viktig i begynnelsen av samtalen når barnet skal etableres som en som snakker. Jo mer konkret du kan være i starten, jo lettere kan det være å legge et grunnlag for gjensidighet i kommunikasjonen. Snakk gjerne litt med barnet om rommet dere er i (er dere hjemme hos barnet, på skolen/aktivitetsskolen, barnehagen, HiOA, andre steder? Er barnet kjent på stedet?), be gjerne barnet vise deg steder: hvor klasserommet hennes er (kan dere se det fra vinduet), hvor hun nettopp holdt på ute i friminuttet før du kom (kan hun vise deg?) og lignende. Ta med tegneark og farger/blyanter. Litt tause barn kan for eksempel få tegne rommet sitt, leiligheten sin, skoleveien, klasserommet med plassering av elevene osv. Det gir barnet mulighet til å fortelle på andre måter enn ved å snakke, det kan gi en avslappet atmosfære, og det gir deg muligheter for å småprate, kommentere og undre deg mens barnet tegner: 9
-Det ser ut som du ikke bor så veldig langt fra skolen? -Der er pulten din, ja hvem er det som har bestemt hvor dere skal sitte? - Skal vi se du sitter ved siden av å, nå ser jeg ikke helt hva du har skrevet der Samira ja, hvordan går det? Har dere sittet ved siden av hverandre lenge? Hvordan ble det sånn? Etc. Noen kan vise deg andre ting ved å tegne: Forskjellen på ulike typer snowboards, ulike buksemerker, skotyper etc. Kanskje du også kan ta følge med barnet ut og få ham til å vise deg steder dere har snakket om, eller kanskje steder det ikke har vært så lett å snakke om? Dersom barnet snakker mye, kan du få noen utfordringer med å lede samtalen i den retningen du ønsker. Det vil alltid være en balanse mellom å styre og å la barnet slippe til med sine ting. Det er du som har ansvaret for tidsbruken og skal sørge for at dere får snakket dere gjennom dagen «i går». Med et pratsomt barn må du tidvis ta grep og bringe samtalen tilbake på sporet: - Nå har du lært meg mye om snowboardkjøring. Det er fint for det kunne jeg ingen ting om fra før/det er jeg også veldig interessert i, men nå må vi gå videre gjennom gårsdagen for å være sikre på å rekke alt. Du dro altså hjem fra bakken ved åtte-tida? Hvordan kom du deg hjem? Var det andre som dro sammen med deg? Ja, det var.. Introduksjonen (vi skal snakke om dagen «i går») gir deg en kontrakt, et styringsredskap i samtalen. Det kan du henvise til når du finner det nødvendig å komme tilbake på «dagssporet»: - Du husker jeg sa at vi skulle snakke om hele gårsdagen, fra du våknet til du gikk og la deg. Nå vil jeg at vi går videre til hva du gjorde etter at du var ferdig med Respekt for barnets og familiens liv Vi har bedt barn og familiene deres om å åpne døra til dagliglivene sine. Vis respekt for barnets livsform og erfaringer. Hold dine vurderinger, enten de er positive eller negative, for deg sjøl. Du er ikke der for å sette karakter på barnets liv, men for å lære av hans erfaringer. Vis interesse for dem. Det gjør du blant annet ved å følge opp barnets historier og sørge for at du forstår det ungen formidler. Dersom du møter på skikker, rutiner, talemåter eller andre fenomener som er fremmede for deg, så vis interesse ved å utforske det nærmere, men uten å fortelle hva du mener om saken. 10
Gjennomføre samtalen Gjennomføre samtalen alene Du kan gjennomføre samtalen alene, og gjøre deg små notater eller tegninger underveis. Fortell barnet at du gjennomfører samtalen for å øve deg på slike situasjoner, og du noterer underveis fordi det er viktig for deg å huske det som blir sagt. Hvis du snakker med større barn så kan dere kanskje ta en liten pause underveis hvis det er noe vesentlig du vil ha skrevet ned. En samtaleleder en observatør Dere kan samarbeide to og to om samtalen; en som gjennomfører samtalen og en som har rollen som observatør. Pass på at dette blir kommunisert klart til barnet, og at dere stiller stolene på en slik måte at det understreker de enkelte rollene. Fortell barnet at dere øver dere på å gjennomføre samtaler, og at de er viktige bidragsytere ved å delta på en samtale. Den som leder samtalen kan notere stikkord underveis eller lage tegninger som støtte for hukommelsen. Observatøren skal gjøre rikholdige notater underveis, både av spørsmålene som blir stilt, av hva barnet/ungdommen svarer og hvordan svarene blir fulgt opp. Dele på roller Dere gjennomfører samtalen som over, men bytter plass og rolle underveis. Pass på at det blir kommunisert klart til barnet, og at dere bytter plasser så begge får øvd seg på å lede samtale og på å observere. Etter samtalen Umiddelbart etter gjennomført samtale skal dere skrive et mer utfyllende referat samt en refleksjon der dere skriver ned deres egen umiddelbare opplevelse av samtalen og av hva barnet/ungdommen fortalte. Samtaleleder Skriv hvordan du opplevde situasjonen, hva du syntes var vanskelig, hva du var fornøyd med eller kanskje overrasket over. Skriv også ned hva du gjerne skulle hørt mer om. Noter også litt om barnet/ungdommen i situasjonen, hvordan fikk du inntrykk av at barnet trivdes i situasjonen, når ble hun ivrig, tilbakeholden osv. Hvis du har gjennomført samtalen alene, så kan du på egenhånd se gjennom spørsmålene nedenfor under «Snakk sammen». Observatør Observatøren skriver ned referat fra det hun ikke rakk å skrive underveis, og fyller ut med sine tolkninger, assosiasjoner og følelser. Før dere snakker sammen leser samtalelederen gjennom observatørens referat av samtalen (ikke tolkninger, assosiasjoner, følelser). 11
Bearbeide intervjuet Hvis du har gjennomført samtalen alene, så kan du se gjennom spørsmålene nedenfor for deg selv, og se om noen av dem er relevante for din erfaring. Hvis dere har vært to sammen så følger dere dette opplegget: Først: hvordan samtalelederen opplevde situasjonen, hva hun synes fungerte godt og hva hun kunne tenkt seg å gjort annerledes, i stedet for, i tillegg til. Så går dere gjennom observatøren sine observasjoner. Husk: Vær varsom når du gir tilbakemelding. Kommenter like mange steder der dine medstudenter lykkes godt som steder der de kommer litt uheldig ut. Vi trenger alle hjelp til å se hvor vi kunne gjort ting annerledes, men ikke så «god» hjelp at vi ikke orker å prøve igjen. Spørsmål dere kan se etter eller se nærmere på kan være: hvem som introduserer et tema eller en betegnelse? Er det barnet som introduserer benevnelsen kompiser på dem han er sammen med eller er det du? Er det barnet som forfølger temaet kjærester og kjæresterier eller er det du? Skiftes tema fordi det ser ut til å være ferdigsnakket eller er det du som avbryter? Legg merke til om samtalelederen kommer med egne vurderinger (for eksempel «Å det var vel morsomt!») og hvordan det ser ut når hun er tilbakeholdende og kommenterer/spør på en åpen/nøytral måte som gir barnet anledning til å komme med sin vurdering/opplevelse av saken. Hva blir dere nysgjerrige på når du leser notatene fra intervjuet? Hva ville dere i etterpåklokskapens klare lys gjerne ha gått videre på? Finner dere noen eksempler på at samtalelederen terper for lenge på noe ungen signaliserer at hun helst vil avslutte? Eller motsatt finner dere tegn på at barnet gjerne ville fortalt noe som ikke blir fulgt opp? Hvordan takles pauser? Hvordan beveger barnet og du dere mellom generelle formuleringer (om ettermiddagen leker jeg med vs. i går ettermiddag lekte jeg med.) og konkrete og kontekstualiserte beretninger? Finner du noen gode måter å styre samtalen på mellom disse variantene? Finner du eksempler på at du har forsøkt, men ikke fått det til? Finner dere eksempler på bruk av samtalekontrakten du har med barnet som styringsredskap i samtalen? Finner dere eksempel på gode måter å få et stille barn til å snakke? Finner dere eksempler på gode måter å få en skravlekopp til å holde seg noenlunde til saken? 12
Er det noe i samtalen dere stusser på/blir overrasket over? Hvorfor blir dere overrasket? Til presentasjon i gruppa Finn ut hva du skal presentere fra samtalen på neste møte i gruppa: hva du gjorde kort referat fra det dere snakket om, og hvor og hvordan hvordan det gikk (bruk av tidslinje, nivåer, vanlig/uvanlig) hva som særlig vekket din interesse Bestem deg/dere for tre-fire sentrale erfaringer du vil presentere i gruppa. Finn både eksempler på noe som fungerte godt og eksempler på noe som kunne vært gjort på en annen måte. 13
Hvis du vil lese mer Andenæs, A. (1991). Fra undersøkelsesobjekt til medforsker? Livsformsintervju med 4 5 åringer. Nordisk psykologi, 43, 274-292. Gulbrandsen, L.M. (2008). Utforskende samtaler med unge mennesker og foreldrene deres: begrunnelser, framgangsmåter og analyseresultater. I: B. Puntervold Bø og B. C. Rappana Olsen (Red.), Utfordrende foreldreskap: under ulike livsbetingelser og tradisjoner. Oslo: Gyldendal akademisk. Gulbrandsen, L.M. (2017). Livsformsinterview med børn. I: J. Kampmann, K. Rasmussen og H. Warming (Red.), Interview med børn. København: Hans Reitzels Forlag, s. 51-69. Haavind, H. (1987). Liten og stor. Mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter. Oslo: Universitetsforlaget. Haavind, Hanne (2011). Utvikling og deltakelse. Livsformsintervju som klinisk instrument med barn og unge. I: A. L. Von der Lippe & M. H. Rønnestad (Red.), Det kliniske intervjuet. Bind II. Praksis med ulike klientgrupper. Gyldendal Akademisk. ISBN 978-82-05-39972- 3. Kapittel 6. s 133 153. Ulvik, O. S. (2014). Å utforske barns deltakelse i hverdagslivet: metodologiske refleksjoner. I: L. M. Gulbrandsen (Red.), Barns deltakelse i hverdagsliv og profesjonell praksis - en utforskende tilnærming. Oslo: Universitetsforlaget, s. 56-74. Ulvik, O. S. (2014). Talking with children: Professional conversation in a participation perspective. Qualitative Social Work, 14(2): 193-208. 14