Årsrapport 2003. Delrapport for samfunnsvitenskapelige institutter

Årsrapport 2003 Delrapport for samfunnsvitenskapelige institutter 1

Norges forskningsråd 2004 Norges forskningsråd Postboks 2700 St. Hanshaugen 0131 OSLO Telefon: 22 03 70 00 Telefaks: 22 03 70 01 Publikasjonen kan bestilles via internett: http://www.forskningsradet.no/bibliotek/publikasjonsdatabase/ eller grønt nummer telefaks: 800 83 001 Internett: bibliotek@forskningsradet.no X.400: S=bibliotek;PRMD=forskningsradet;ADMD=telemax;C=no; Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/ Trykk: Norges forskningsråd Opplag: 300 Oslo, mai 2004 ISBN 82-12-01963-2 2

Forord Forskningsrådets årsrapport for instituttene for 2003 gir en samlet oversikt over hvordan bevilgningene er brukt og hvilke resultater som er oppnådd. Selv om resultatene ses i forhold til målsettinger og føringer i tildelingene fra departementene for 2003, vil resultateksemplene i stor grad skyldes forskningsbevilgninger gitt tidligere år. Årsrapporten vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av de samlede samfunnsmessige effekter av forskningsbevilgningene for budsjettåret. Årsrapporten for forskningsinstituttene for 2003 kommer i tillegg til Forskningsrådets ordinære årsrapport og består av én samlerapport og fire delrapporter for følgende instituttgrupperinger: De teknisk-industrielle instituttene, primærnæringsinstituttene, de samfunnsvitenskapelige instituttene og miljøinstituttene og CMI. De medisinske og helsefaglige instituttene er omtalt i samlerapporten. Rapporten omfatter forskningsinstitutter som har forskning som hovedaktivitet og som omfattes av Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter. Forskningsrådet har et strategisk ansvar for utviklingen av disse instituttene, men forskningsinstituttene er selv ansvarlig for sin egen virksomhet. Det henvises til samlerapporten og de fire delrapportene for sektorspesifikke vurderinger. Instituttrapportene er basert på bidrag fra instituttene selv og data innhentet av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) på oppdrag fra Forskningsrådet. Dataene omfatter finansiering, økonomiske forhold, personale, samarbeid med andre FoUinstitusjoner, kontakt med brukere og resultater av forskning og annen faglig virksomhet. NIFU har også bistått Forskningsrådet med analyse av og kommentarer til tallene for 2003 i rapporten. Oslo, mai 2004 Arvid Hallén kst. adm. direktør Roy Gabrielsen divisjonsdirektør Divisjon for vitenskap 3

Forord 1 1 Årsrapport for de samfunnsvitenskapelige instituttene 5 1.1 Innledning 5 1.2 Endringer i instituttpopulasjonen 8 1.3 Struktur og organisering 8 1.4 Økonomi 9 1.5 Personalressurser 16 1.6 Publisering 19 1.7 Internasjonalt samarbeid 21 1.8 Samarbeidsrelasjoner 22 1.9 Vurdering av utviklingen 23 2 Rapport fra de enkelte instituttene 25 Agderforskning 25 Møreforsking 28 Nordlandsforskning 31 Nord-Trøndelagsforskning 34 Norut NIBR Finnmark 36 Norut Samfunnsforskning 39 Rogalandsforskning Samfunn 42 Telemarksforsking-Bø 45 Telemarksforsking-Notodden 47 Vestlandsforsking 50 Østfoldforskning 52 Østlandsforskning 55 Allforsk 58 Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) 61 Forskningsstiftelsen Fafo 64 Fridtjof Nansens Institutt (FNI) 67 Institutt for forsvarsstudier (IFS) 70 Institutt for fredsforskning (PRIO) 72 Institutt for samfunnsforskning (ISF) 74 Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) 78 Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) 80 Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 83 Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) 85 SINTEF Teknologiledelse 86 Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) 90 Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) 94 STEP - Senter for innovasjonsforskning 97 Transportøkonomisk institutt (TØI) 100 Voksenopplæringsinstituttet (VOX) 102 Vedlegg 4

1 Årsrapport for de samfunnsvitenskapelige instituttene 1.1 Innledning Instituttsektoren står sentralt i norsk forskning. Vitale institutter er viktig for å nå nasjonale mål for forskningspolitikken og for deler av sektorpolitikken. Instituttene er også sentrale i realiseringen av Forskningsrådets strategier. Denne rapporten omfatter virksomheten ved de 29 instituttene som Avdeling for samfunnsforskning har ansvaret for. De 29 samfunnsvitenskapelige instituttene blir i framstillingen delt inn i to hovedgrupper; regionale og nasjonale 1 institutter. Dette gjelder også alle tabellene som viser nøkkeltallene. I analysedelen har vi også valgt å skille de nasjonale instituttene mellom institutter som får basisbevilgning via Norges forskningsråd og institutter som får basisbevilgning direkte fra departement. Regionale institutter får basisbevilgning via Norges Forskningsråd Nasjonale institutter - Institutter som får basisbevilgning via Norges forskningsråd - Institutter som får basisbevilgning direkte fra departement De regionale instituttene har en relativt lik etableringshistorie, de får basisbevilgning fra samme departement (NHD) og har organisert seg i et interessefellesskap, FOKUS. Dette gjelder 12 institutter: Agderforskning Møreforsking Nordlandsforskning Nord-Trøndelagsforskning Norut NIBR Finnmark NORUT samfunnsforskning Rogalandsforskning Telemarksforskning-Bø Telemarksforskning-Notodden Vestlandsforsking Østfoldforskning Østlandsforskning De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene som får basisbevilgning via Forskningsrådet er en mindre homogen gruppe. Antall institutter i gruppen har økt de siste årene. Selv om instituttenes basisbevilgning gis via Forskningsrådet har flere av instituttene likevel en nær tilknytning til sitt departement. Følgende 10 institutter inngår: 1 Inndelingen i regionale og nasjonale institutter er av rent historisk og språklig art og innebærer ikke at bare de nasjonale instituttene i denne framstillingen gjør nasjonale forskningsoppgaver. Også de regionale instituttene har generelle og nasjonale forskningsoppdrag. De regionale instituttene har imidlertid en langt sterkere tilknytning til næringslivet i sin region, og ble i sin tid etablert for å gjøre forskningsoppgaver for å utvikle næringslivet og dermed øke forståelsen for samfunnsutviklingen i regionene. 5

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) Forskningsstiftelsen Fafo Fridtjof Nansens Institutt (FNI) Institutt for fredsforskning (PRIO) Institutt for samfunnsforskning (ISF) Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) SINTEF Teknologiledelse STEP-gruppen Transportøkonomisk institutt (TØI) De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene som får basisbevilgning direkte fra et departement er tilknyttet sektordepartementet de får basisbevilgningen fra. Noen av disse instituttene har betydelige forvaltningsoppgaver for offentlig forvaltning (f eks SIFO, SIRUS). Gruppen består av følgende seks institutter: Institutt for forsvarsstudier (IFS) Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) Voksenopplæringsinstituttet (VOX) Allforsk får ikke basisbevilgning. Av de 22 instituttene som får sin basisbevilgning via Forskningsrådet er 19 stiftelser, mens tre er aksjeselskap. Aksjeselskapene er alle relativt nydannede. Alle de seks instituttene som får basisbevilgning direkte fra et departement er statlige forvaltningsorgan. Tre av dem har særskilte fullmakter. Allforsk er aksjeselskap. Tabell 1 gir en oversikt over instituttene med opplysning om finansierende departement og rettslig status. Forskningsrådet forvalter midler til basisbevilgning til navngitte institutter fra fire departementer UFD, NHD, SD og AAD. I tillegg til de 22 instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet er NUPI med i konkurransen om strategiske instituttprogrammer (SIP) til utenrikspolitiske institutter. CICERO kan også søke om samarbeids-sip. I tillegg til ordningen med basisbevilgninger ble det i 2003 kanalisert SIPmidler fra Utenriksdepartementet til NUPI, PRIO og ARENA-programmet. I 2003 var den samlede rammen for basisbevilgninger fra Forskningsrådet på 111,1 mill. kroner. 6

Tabell 1: Samfunnsvitenskapelige institutter fordelt etter finansierende departement og rettslig status Finansierende departement UFD NHD AAD SD FD BFD SHD Uten basisbevilgning Stiftelse A/S Forvaltningsorgan Forskningsstiftelsen Fafo FNI PRIO ISF NIFU STEP Agderforskning Møreforsking Nordlandsforskning Nord- Trøndelagsforskning Rogalandsforskning- Samfunn Telemarksforskning-Bø Telemarksforskning - Notodden Vestlandsforskning Østfoldforskning Østlandsforskning SNF TØI STEP SINTEF Teknologiledelse TØI NORUT NIBR Finnmark NORUT Samfunn AFI Allforsk NOVA NUPI VOX IFS SIFO SIRUS I årsrapporten presenteres og kommenteres de mest sentrale forholdene ved instituttenes virksomhet. Dette er basert på instituttenes egen beskrivelse og innrapporterte nøkkeltall med påfølgende bearbeiding og sammenstilling av NIFU (vedlegg 2). Siden det nå er tilnærmet sammenlignbare nøkkeltall for perioden 1997 2003, er situasjonen for 2003 sett i sammenheng med virksomheten i hele denne seksårsperioden. Gjennom arbeidet med å tildele basisbevilgning følger Forskningsrådet utviklingen både for sektoren og ved hvert institutt. Dialogmøter, systematiske evalueringer og årlig rapportering er tiltak som gjør det mulig å fremme kvalitet i forskningen, rekruttering, samarbeidsrelasjoner og hensiktsmessig arbeidsdeling. I årsrapporten har vi også tatt inn en samlet vurdering av utviklingen i sektoren. I det følgende presenteres nøkkeltall for de samfunnsvitenskapelige instituttene for 2003. Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) har fra 1997 innhentet datamateriale fra alle forskningsinstitutter underlagt Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter og fra enkelte andre utvalgte institutter. Innsamlingen foretas på oppdrag fra Forskningsrådet gjennom et standardisert rapporteringsskjema til alle instituttene. Man må være oppmerksom på at instituttene er heterogene med hensyn til historie, finansieringsstruktur, oppgavetyper etc, slik at tallene kan skjule ulike tolkninger av begreper 7

og kategorier. Denne gjennomgangen av hovedtrekk fra datamaterialet må leses med dette in mente. Regnskapstallene for 2003 vil for en del institutter være basert på foreløpige regnskap. Instituttene har ved rapporteringen for 2003 også hatt anledning til å oppgi endelige regnskapstall for 2002. Korrigeringer av regnskapstallene for 2002 og diverse andre korreksjoner i tidligere år, er innarbeidet i tabeller og figurer i denne rapporten. 1.2 Endringer i instituttpopulasjonen I forståelsen av det framlagte tallmaterialet må en legge følgende forhold til grunn: Finnmarksforskning gikk 1. januar 2001 inn i NORUT-gruppen som NORUT Finnmark AS, og ble i 2003 slått sammen med NIBRs avdeling i ALTA til Norut NIBR Finnmark AS. I tabeller med tidsserier er det tallmateriale for NORUT Finnmark og Finnmarksforskning som ligger til grunn for henholdsvis årene før 2003 og 2001. SINTEF Teknologiledelse ble inkludert i rapporten fra 2002. Tallene for dette instituttet gjelder bare den delen av virksomheten, avdelingene IFIM og Ny praksis, som får basisfinansiering fra det tidligere Område for kultur og samfunn. I beskrivelser av utviklingen i perioden fra 1999 er det korrigert for SINTEF Teknologiledelse. Norsk voksenpedagogisk forskningsinstitutt ble fra 1. januar 2001 en del av VOX - Voksenopplæringsinstituttet. Norsk voksenpedagogisk forskningsinstitutt er imidlertid beholdt som en egen avdeling, Avdeling for forskning, utvikling og analyse, og det er kun tallmateriale for denne avdelingen som inngår. I tabeller med tidsserier er det tallmateriale for Norsk voksenpedagogisk forskningsinstitutt som ligger til grunn for årene før 2001. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) ble opprettet 1. januar 2001 ved en sammenslåing av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) og dokumentasjonsseksjonen og biblioteket i Rusmiddeldirektoratet. I tabeller med tidsserier er det tallmateriale for SIFA som ligger til grunn for årene før 2001. Siden SIRUS har flere funksjoner enn SIFA er ikke tallmaterialet direkte sammenlignbart. Norsk senter for bygdeforskning ble 1. januar 2001 skilt ut fra Allforsk. Senteret inngikk tidligere i tallmaterialet for Allforsk. Tallmaterialet for Allforsk fra og med 2001 er derfor ikke direkte sammenlignbart med tidligere år. Norsk senter for bygdeforskning omtales i rapporten for primærnæringsinstituttene. I forhold til rapporten for 2002 har ett institutt, CICERO, gått ut. Bevilgningsansvaret for CICERO ble fra og med 2003 flyttet fra Utdannings- og forskningsdepartementet til Miljøverndepartementet, og instituttet blir nå bare presentert i den tilsvarende rapporten for miljøinstituttene og CMI. 1.3 Struktur og organisering I tabell 1 er det gitt en oversikt over instituttene, deres organisasjonsform og budsjettansvarlig departement. SINTEF Teknologiledelse ved avdelingene IFIM og Ny praksis har fom. 2002 kommet inn under basisbevilgningsordningen i Forskningsrådet. SINTEF Teknologiledelse rapporterer for øvrig sin totale virksomhet sammen med de teknisk-industrielle instituttene. 8

1.4 Økonomi 1.4.1 Inntektsutvikling De 29 samfunnsvitenskapelige instituttene hadde samlede driftsinntekter på 877,6 millioner kroner i 2003. Dette var en økning på 43 millioner kroner eller 5 prosent fra 2002. I 2003 var det økning i inntektene både ved de regionale instituttene og ved de nasjonale instituttene. De regionale forskningsinstituttene hadde driftsinntekter på til sammen 234,3 millioner kroner i 2003, en økning på 10 millioner sammenlignet med 2002. Ved de nasjonale instituttene økte inntektene med 33 millioner til 643,3 millioner kroner. Relativt sett var dermed inntektsøkningen omtrent like stor i begge grupper av institutter (tabell 4 i vedlegg 2). De siste fem årene har inntektene ved de regionale forskningsinstituttene samlet vært ganske stabile. Inntektsvolumet i 2003 var nominelt på samme nivå som i 1999. Ved de nasjonale instituttene, korrigert for SINTEF Teknologiledelse, har inntektene økt med 16 prosent i samme periode. Inntektsutviklingen på instituttnivå viser stor variasjon i begge grupper av institutter. Ved en del institutter vil inntekter knyttet til koordinering av større programmer og prosjekter være med på å blåse opp tallene i enkelte år, og også være årsak til relativt store svingninger. I figur 1 vises utviklingen av de samlede inntekter for de tre instituttgruppene målt per forskerårsverk. Vi ser at de nasjonale instituttene har hatt størst inntektsvekst, mens de regionale instituttene både har de laveste inntektene per forskerårsverk og lavest inntektsvekst. Ulikheten mellom gruppene har økt i perioden etter 2000. 1100,0 1000,0 900,0 800,0 700,0 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. Sum 600,0 500,0 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Fig. 1: Samlede inntekter per forskerårsverk for perioden 1997-2003(1000. kroner). 1.4.2 Finansiering og inntektsstruktur Instituttenes finansieringskilder og inntektsstruktur er viktige rammebetingelser for FoUarbeidet ved instituttene. Omfanget av oppdragsinntekter gir en god indikasjon på instituttenes inngrep med oppdragsmarkedet og deres evne til å konkurrere om forskningsrådsmidler. På 9

den annen side kan et høyt omfang av oppdrag føre til at arbeidet ved instituttet blir mer preget av kortsiktige utredningsoppdrag enn av mer langsiktig forskning. Det er store forskjeller både mellom instituttene og instituttgruppene når det gjelder inntektsstruktur. I figur 2 har vi likevel valgt å vise den samlete fordelingen av de samfunnsvitenskapelige instituttenes inntekter i 2003. Andelen basisbevilgning av de samlede inntekter har økt fra 17 prosent i 1998 til 24 prosent i 2003. Andelen inntekter fra NFRprosjekter og offentlig forvaltning har vært uendret i perioden, mens andelen inntekter fra næringslivet, utlandet og andre har hatt en liten nedgang. Forskjellene mellom instituttene gjelder særlig ulikt nivå på basisbevilgningen (se pkt. 1.4.3). Mens basisbevilgningen for de to instituttgruppene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet utgjør ca 16 prosent av de samlede inntekter (tabell 2), er snittet for de instituttene som får basisbevilgning direkte fra departement 46 prosent. Denne siste, høye prosenten skyldes særlig at i SIRUS basisbevilgning ligger også midler til forvaltningsoppgaver. I forhold til de totale inntektene får de regionale instituttene størst andel fra offentlig virksomhet, 38 prosent. De regionale instituttene får også størst andel inntekter fra næringslivet, 20 prosent, mens andelen er 11 prosent for de øvrige instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet og bare 3 prosent for de instituttene som får basisbevilgning fra departement. Andelen av inntekter fra utlandet er liten, med et snitt på 6 prosent. Størst er andelen for de nasjonale instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet hvor den utgjør 9 prosent. Næringsliv 11% Utlandet 6% Andre 4% Basisbevilgning 24% Off. forvaltning 32% NFR 22% Fig. 2: Inntekter fordelt etter finansieringskilde i 2003. 10

Tabell 2: Inntekter fordelt etter finansieringskilde for de tre instituttgruppene og samlet i 2003. Regionale Inst.m.basis Inst.m.basis Sum institutter fra NFR fra dep. Basisbevilgning - mill. kr. 39,9 67,9 102,5 210,3 - % 17 % 16 % 46 % 24 % NFR prosj.bevilgn. - mill. kr. 44,9 111,2 39,6 195,7 - % 19 % 26 % 18 % 22 % Offentlig forvaltning - mill. kr. 90,1 141,3 49,8 281,2 - % 38 % 33 % 22 % 32 % Næringsliv - mill. kr. 46,1 45 6,7 97,8 - % 20 % 11 % 3 % 11 % Utlandet - mill. kr. 9,4 36,2 10,1 55,7 - % 4 % 9 % 5 % 6 % Andre - mill. kr. 4 20,2 12,9 37,1 - % 2 % 5 % 6 % 4 % Sum - mill. kr. 234,4 421,8 221,6 877,8 - % 100 % 100 % 100 % 100 % De store forskjellene mellom de instituttene og instituttgruppene vil vi se nærmere på ved å se på basisfinansiering og oppdragsinntekter hver for seg. 1.4.3 Basisbevilgninger Basisbevilgningene til de samfunnsvitenskapelige instituttene er en viktig rammebetingelse for å styrke instituttenes rolle i det norske forskningssystemet. I grunnbevilgningene ligger mulighetene til grunnleggende kompetanseheving gjennom dr.gradsprogram, publisering, konferanser og nettverksbygging, mens SIP-tildelingene gir rom for utvikling av kjerneområder, gjerne i samarbeid med nasjonale og internasjonale partnere. For de instituttene som mottar basisbevilgning fra Forskningsrådet har bevilgningen hatt en reell økning i perioden. Vi vil særlig trekke fram tre forhold som har bidratt til denne utviklingen: I 1999 ble basisbevilgningen til de regionale instituttene økt med 15 mill. kroner til 32 mill. kroner, i 2000 utvidet Samferdselsdepartementet sin SIP-bevilgning til også å omfatte grunnbevilgning med 3 mill. kroner og i 2002 ble det inngått en samarbeidsavtale med Utenriksdepartementet om finansiering av SIP innen europaforskning. Denne hadde i 2003 en årlig ramme på 4 mill. kroner. Basisbevilgningene til instituttene har økt fra gjennomsnittlig kr 140 000 per forskerårsverk i 1997 til rundt kr 223 000 per forskerårsverk i 2003. Nivået på basisbevilgning per forskerårsverk er imidlertid svært forskjellig for de tre instituttgruppene (figur 3). Institutter som får sin basisbevilgning via Forskningsrådet får rundt 150 000 kr per forskerårsverk. Institutter som får basisbevilgning direkte fra departement får i gjennomsnitt 11

bevilgninger per forskerårsverk på rundt 440 000 kr, nesten tre ganger så mye som institutter som får sin basisbevilgning via Forskningsrådet. Selv om alle de seks instituttene som får basisbevilgning via departement har høye basisbevilgninger, bidrar SIRUS med sine forvaltningsoppgaver særlig sterkt til å dra opp gjennomsnittet. Alle gruppene har fått økt sin basisbevilgning i perioden 1997-2003. Forskjellene i basisbevilgning per forskerårsverk mellom de instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet er langt mindre enn tidligere. Den store gjennomsnittlige økningen i basisbevilgningen per forskerårsverk for de instituttene som får basisbevilgning direkte fra departement skyldes at SIRUS ble etablert ved en sammenslåing av SIFA og dokumentasjonsseksjonen og biblioteket i Rusmiddeldirektoratet i 2001. 500,0 450,0 400,0 350,0 300,0 250,0 200,0 150,0 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. Snitt 100,0 50,0 0,0 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Fig. 3: Basisbevilgning per forskerårsverk 1997-2003 (i 1000 kr). De store forskjellene i gjennomsnittlig basisfinansiering per forskerårsverk mellom instituttene skyldes i stor grad at instituttene har ulik historie og at midlene fra departementene blir gitt med til dels sterke føringer. Det finnes ingen tydelige prinsipper som begrunner ulikhetene. Det fragmenterte finansieringsmønsteret for instituttene reduserer imidlertid Forskningsrådets muligheter til å følge opp instituttpolitikken gjennom tildeling av basisbevilgning. For de instituttene som mottar basisbevilgning via Forskningsrådet har økningen i basisbevilgning de siste årene i hovedsak gått til strategiske instituttprogram, slik at det nå er minimum én SIP ved hvert institutt. Den tematiske fordelingen av SIPene sikrer at det enten videreutvikles eller utvikles nye og sentrale kjerneområder ved instituttene. I vedlegg er det gitt en oversikt over SIPer i 2003 med angitt relevans i forhold til tematiske satsinger definert i Forskningsmeldingen. For de to instituttgruppene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet er forholdet mellom SIP og grunnbevilgning som 1:2 i 2003. For de regionale instituttene ble basisbevilgningen økt med 15 mill. kroner i 2000 hvorav den største delen ble benyttet til SIP, jfr. tabell 3 hvor vi viser veksten i grunnbevilgning og SIP fra 1998 til 2003. For de nasjonale instituttene som 12

får basisbevilgning fra Forskningsrådet utgjør SIP-andelen ca en firedel både i 1998 og 2003. For de instituttene som får basisbevilgning direkte fra departement, er det bare NOVA og NUPI som har SIP. Disse er i hovedsak etablert innenfor den budsjettrammen som er tildelt fra UFD, men NUPI har også SIP bevilget fra Forskningsrådet. Tabell 3: Tildeling av grunnbevilgning og SIP i 1998 og 2003 i mill. kroner. 1998 2003 Grunn- SIP Basis- Grunn- SIP Basisbevilgning bevilgning bevilgning bevilgning Regionale institutter 16,1 1,6 17,7 20,6 16,9 37,5 Inst. med basisbev. fra NFR 32,8 10,9 43,7 49 18,8 67,8 Inst. med basisbev. fra dep. 63,8 0,4 64,2 91,2 11,2 102,4 Sum 112,7 12,9 125,6 160,8 46,9 207,7 1.4.4 Inntekter fra oppdragsforskning Instituttene får ulik mengde av sine inntekter fra oppdragsforskning. Mens alle instituttene i gjennomsnitt får 76 prosent av sine inntekter på oppdragsmarkedet eller i konkurranse med andre, er tallene henholdsvis 83 prosent for de regionale instituttene, 84 prosent for de nasjonale instituttene som får sin basisbevilgning via Forskningsrådet og 54 prosent for de instituttene som får sin basisbevilgning direkte fra departement. Ser vi på fordeling per forskerårsverk (figur 4) finner vi at det offentlige er viktigste oppdragsgiver for alle de tre instituttgruppene, mest for de nasjonale instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet med ca kr 350 000 per årsverk i 2003, mens de to andre gruppene ligger ganske likt med kr 220 000 per forskerårsverk. Men også prosjektmidler fra Forskningsrådet utgjør en vesentlig andel. Her ligger også de nasjonale instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet høyest med kr 270 000 per årsverk, mens de to andre gruppene har ca kr 160 000 per forskerårsverk. De regionale instituttene har større finansiering per forskerårsverk fra næringslivet enn de nasjonale instituttene. For de regionale instituttene utgjør finansieringen fra næringslivet litt i overkant av hva de får i prosjektbevilgninger fra Forskningsrådet. Institutter som får basisfinansiering fra departementet har svært lav finansiering fra næringslivet. Finansiering fra utlandet utgjør fremdeles en relativt liten andel av finansieringen per forskerårsverk, men er høyest blant de nasjonale instituttene som får sin basisfinansiering via Forskningsrådet. Det synes som om de regionale instituttene har hatt en nedgang i den utenlandske finansieringen de siste årene, mens instituttene som får basisfinansiering direkte fra departement synes å ha økt finansieringen fra utlandet per forskerårsverk. 13

1000,0 900,0 800,0 700,0 600,0 500,0 400,0 300,0 Andre Utlandet Næring Off.forv. NFR 200,0 100,0 0,0 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. Fig. 4: Oppdragsinntekter fordelt på finansieringskilder per forskerårsverk for perioden 1997-2002 i 1000 kroner. Som en følge av kvalitetsreformen legges det nå vekt på at universiteter og høgskoler skal utføre mer oppdragsforskning. Flere regionale institutter har drøftinger på gang for å få i stand et mer formalisert samarbeid med høgskolene om eksternfinansiert forskning. Hvordan dette vil påvirke instituttsektoren som helhet er ennå vanskelig å si. 1.4.5 Driftsresultat De samfunnsvitenskapelige instituttene er non-profit -organisasjoner, uten mål om å generere betydelige overskudd. Instituttenes driftsresultat har normalt vist små variasjoner fra år til år. Etter noen år med økonomisk balanse har driftsresultatet for de regionale instituttene i gjennomsnitt vist negative tall de to siste årene. I 2002 hadde alle de regionale instituttene negativt driftsresultat. I 2003 er sitasjonen noe bedre ved at bare halvparten har røde tall, men marginene er små også for dem som har positivt resultat. Etter et svakt år i 2000 har de nasjonale instituttene i gjennomsnitt gått med et lite overskudd de tre siste årene. I 2003 hadde 8 av 17 nasjonale institutter et negativt driftsresultat, mens 7 institutter viste et negativt driftsresultat. For perioden 1999-2003 er det ikke noe som tyder på at institutter som får basisbevilgning direkte fra departement har et bedre driftsresultat enn de som får bevilgning via Forskningsrådet. Negative driftstall kan tyde på at et stramt oppdragsmarked og at instituttene sliter med oppdragsinngangen. De siste årene ser dette ut til særlig å ha rammet de regionale instituttene. 14

10 5 0-5 -10 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. 1999 2000 2001 2002 2003-15 -20 Fig. 5: Driftsresultat for de tre instituttgruppene 1999-2003 i mill. kroner. 1.4.6 Prosjektstørrelser Prosjektenes størrelse er en viktig rammebetingelse for FoU-arbeidet ved instituttene og forteller mye om forskernes arbeidsvilkår. Små prosjekter har vanligvis et langt større utredningspreg enn større prosjekter som gjør det mulig å gå i dybden og drive nyskapende og kumulativ forskning. Blir andelen små prosjekter høy går dette etter hvert ut over forskningens kvalitet. 4,5 4,0 98 03 3,5 3,0 98 03 2,5 2,0 1,5 98 03 >2000 501-2000 101-500 0-100 1,0 0,5 0,0 Reg. inst. Basis NFR Basis dep. Fig. 6: Antall prosjekter per forskerårsverk fordelt på beløpsintervall for de ulike instituttgruppene i 1998 og 2003. 15

Det er store forskjeller mellom instituttgruppene når det gjelder fordelingen av prosjekter etter størrelse. De regionale instituttene har langt flere småprosjekter enn de nasjonale instituttene. I 2003 var 80 prosent av de regionale instituttenes prosjekter under kr 500 000, og av disse var over halvparten under kr 100 000. Målt per forskerårsverk har de regionale instituttene 3,3 prosjekter under kr 500 000. Også for de nasjonale instituttene som får sin basisfinansiering via Forskningsrådet er størsteparten av prosjektene under kr 500 000, men andelen prosjekter under 100 000 er lavere enn for de regionale instituttene. Økningen i antall prosjekter de siste årene har dessuten kommet på større prosjekter, og særlig på de aller største prosjektene, over 2 mill. kroner. Instituttene som får basisbevilgning direkte fra departement har svært få oppdragsprosjekter i forhold til de to andre instituttgruppene. Denne gruppens høye basisbevilgning gjør at det ikke er nødvendig å få inn like mange oppdrag. De prosjektene de har er også langt mer jevnt fordelt når det gjelder størrelse. I 2003 var en femdel av prosjektene større enn kr 500 000. Ser vi på det totale antall prosjekter per forskerårsverk viser figur 6 at det er store forskjeller mellom instituttgruppene. Mens de regionale instituttene har 4,2 prosjekter per forskerårsverk, er det tilsvarende tallet for de øvrige som får basisbevilgning via Forskningsrådet 2,7 og for de instituttene som får basisbevilgning fra departement 1,1. 1.5 Personalressurser 1.5.1 Omfang og kvinneandel De samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene har relativt stor grad av stabilitet når det gjelder bemanning og personalressurser. Totalt sett har det vært liten endring både når det gjelder totalt antall årsverk og forskerårsverk i perioden 1997-2003 (figur 7). Samlet ble det utført 1144 årsverk ved de 29 samfunnsvitenskapelige instituttene i 2003. Av dette sto forskere og annet faglig personale for til sammen 932 årsverk, dvs. 81 prosent av antall årsverk. Det er noen mindre forskjeller mellom de ulike typer institutter når det gjelder andel forskerårsverk: De regionale instituttene har størst andel forskere med et snitt på 85 prosent, mens alle de nasjonale instituttene har et snitt på 80 prosent. Noen av de nasjonale instituttene har vedtektsfestede oppgaver som ikke betjenes av forskere. Forskningsrådet har som mål å øke adelen kvinnelige forskere. I 2003 ble 40 prosent av alle forskerårsverkene utført av kvinner. Også kvinneandelen har holdt seg stabil i perioden, men lå tre prosentpoeng lavere i 1997. Kvinneandelen ved de regionale forskningsinstituttene er noe lavere enn ved de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene, henholdsvis 34 mot 42 prosent i 2003. Størrelsen på de samfunnsvitenskapelige instituttene varierer både mellom gruppene og gruppene i mellom. De regionale instituttene hadde i gjennomsnitt 24 forskerårsverk i 2003, mens de nasjonale instituttene i gjennomsnitt hadde 38 forskerårsverk. 16

1000 900 800 700 600 500 400 Tot.ant.forskerårsverk Tot.ant.kvinneårsverk Tot.ant.med dr.grad Tot.ant.kvinner med dr.grad 300 200 100 0 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Fig. 7: Antall forskerårsverk ved de 29 samfunnsvitenskapelige instituttene i perioden 1997-2002. 1.5.2 Mobilitet Stabiliteten i instituttsektoren viser seg også ved at det er relativt liten turnover. I 2003 var det en avgang på 88 forskere/faglig personale, mens det ble ansatt 86 nye medarbeidere. I perioden 1997-2001 var mobiliteten noe større med ca 130 personer inn og like mange ut av instituttene. Fra 2002 har det vært mer stabilt med ca 80 personer i avgang og tilvekst. Av de som sluttet ved instituttene i 2003 gikk rundt 40 prosent til universitets- og høgskolesektoren eller til andre forskningsinstitutter. Bare 18 prosent gikk til offentlig virksomhet og 14 prosent til næringslivet. Når det gjelder nyansatte forskere og annet faglig personale kom 44 prosent fra UoH-sektoren eller andre forskningsinstitutter, mens 14 prosent kom fra offentlig virksomhet og 13 prosent fra næringslivet. Selv om tallene er små synes det som om det er forskjeller mellom de regionale og nasjonale instituttene: De regionale forskningsinstituttene både fikk og avga en større andel medarbeidere til næringslivet i 2003. Dette er også en trend vi har sett tidligere. Av de nyutdannete begynte de aller fleste på de nasjonale instituttene. På grunn av små tall og stor usikkerhet ønsker vi ikke å gå dypere inn i forskjellene mellom instituttgruppene. 17

Tabell 4: Avgang fra og tilgang til instituttsektoren i forhold til andre sektorer. Prosent. 2003 Sektor UoH Institutt Offentlig Næring Utland Annet Nyutdannet Sum Antall Fra Institutt 28 13 18 14 7 20-100 88 til Til Institutt fra 27 17 14 13 9 3 16 100 86 1.5.3 Dr. grader Antall forskere med dr.grad er en av de parameterne som brukes for å måle den faglige kvaliteten på forskerne. Dr. grader er også en av indikatorene som brukes for å beregne grunnbevilgning til de regionale instituttene. Antall forskere med doktorgrad har hatt en positiv utvikling for alle tre instituttgruppene i hele perioden. I alt hadde 286 forskere ved de samfunnsvitenskapelige instituttene doktorgraden i 2003. Det var dermed 0,31 personer med doktorgrad per forskerårsverk. Figur 8 viser utviklingen i dr.grader per forskerårsverk for de ulike instituttgruppene i perioden 1997-2003. Doktorgradsandelen er lavest blant de regionale instituttene, 0,21 personer med dr.grad per forskerårsverk, og høyest for de nasjonale instituttene som får basisbevilgning fra departement (0,37). De regionale instituttene har også hatt en noe mindre økning i antall dr.grader per forskerårsverk enn de nasjonale instituttene. Dette til tross for at dr.grader brukes som incentiv for å øke grunnbevilgningen til de regionale instituttene. Figur 7 viser også utviklingen i antall forskere med doktorgrad, samlet og for kvinner. I forhold til at antall forskerårsverk har holdt seg stabilt har det vært en økning i antallet forskere med dr.grad både for kvinner og menn, med en noe sterkere økning for kvinner i slutten av perioden. I forhold til 2002 har det i 2003 vært en økning på 27 forskere med dr. grader, av disse var 21 kvinner. Dette viser at Forskningsrådets arbeid med å vektlegge kvinner i rekrutteringen av dr. gradsstudenter har hatt en positiv virkning. 18

0,40 0,35 0,30 0,25 0,20 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. Snitt 0,15 0,10 0,05 0,00 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Fig. 8: Antall dr. grader per forskerårsverk (1997-2003). 1.6 Publisering Publisering av artikler i tidskrifter med referee-ordninger er både en måte å måle forskningskvaliteten på og et viktig middel for å spre forskningsbasert kunnskap. Antall artikler i tidsskrifter med referee er også innført som en av indikatorene for tildeling av grunnbevilgning til de regionale instituttene. Instituttenes muligheter for vitenskapelig publisering er imidlertid avhengig av de økonomiske rammebetingelsene de opererer under. Dette er en viktig årsak til at de tre samfunnsvitenskapelige instituttgruppene har noe ulik publiseringsprofil. For å kunne sammenlikne instituttgruppene, har vi valgt å måle antall artikler med referee per forskerårsverk. I figur 9 går det fram hvordan utviklingen har vært for de tre instituttgruppene. Det er en viss variasjon mellom de ulike gruppene og fra et år til neste, men i snitt har publiseringsnivået vært stabilt. 19

0,60 0,50 0,40 0,30 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. Snitt 0,20 0,10 0,00 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Figur 9: Antall vitenskapelige artikler i tidsskrift med referee per forskerårsverk. 1997-2003 De regionale instituttene har et resultat på 0,21 artikkel per forskerårsverk i 2003. Disse instituttene har artikler som ett av incentivene for tildeling av grunnbevilgning. Siden vi her opererer med relativt små tall og som varierer en del fra år til år, er det noe uklart i hvilken grad artikler som incentiv har virket positivt for de regionale instituttene. De nasjonale instituttene som får basisbevilgning via Forskningsrådet har et snitt på 0,44 artikkel per forskerårsverk i 2003, og er likt med snittet for de instituttene som får basisbevilgning via et departement. I noen sammenhenger er det påpekt at det er et dilemma at instituttene måles ut fra antall artikler med referee, som er et mål på kvalitet i den akademiske verden. Mange av instituttene driver i hovedsak anvendt forskning for oppdragsgivere som ønsker anvendte og ikke teoretiske løsninger. Antall artikler per forskerårsverk er likevel et relevant mål fordi alle instituttene har som mål å levere forskning av høy kvalitet. Internasjonal publisering i anerkjente tidsskrifter er derfor nødvendig. For alle instituttene samlet har det over årene vært en viss vekst i antall artikler publisert i vitenskapelige tidsskrifter med referee. Til sammen publiserte instituttenes personale 343 vitenskapelige artikler i tidsskrifter med referee i 2003. De samfunnsvitenskapelige instituttene publiserer også i form av fagbøker og artikler i fagbøker. I tabell 5 er dette målt per forskerårsverk og sammenliknet mellom 1998 og 2003. 20

Vi har ovenfor vist at det er liten økning i publiserte vitenskapelige artikler. Det samme gjelder for fagbøker hele gruppen sett under ett. Mens de regionale instituttene har hatt en viss nedgang fra 1998 til 2003, har de instituttene som får basisbevilgning fra Forskningsrådet nesten hatt en fordobling. Mens de instituttene som får basisbevilgning fra departement er på samme nivå i 1998 og 2003 når det gjelder publisering av fagbøker, har de hatt størst økning i publisering av bokartikler. Alle instituttruppene har også hatt en betydelig utvikling i publiserte bokartikler per forskerårsverk. Tabell 5: Antall artikkel, fagbok og bokartikkel per forskerårsverk i 1998 og 2003. Artikkel Fagbok Bokartikkel 1998 2003 1998 2003 1998 2003 Regionale institutter 0,21 0,21 0,08 0,05 0,20 0,35 Inst. med basisbev. fra NFR 0,43 0,44 0,06 0,11 0,35 0,51 Inst. med basisbev. fra dep. 0,41 0,43 0,14 0,15 0,44 0,72 Snitt 0,35 0,37 0,09 0,10 0,32 0,51 Det publiseres også mye i rapporter, både i interne og eksterne rapportserier og til oppdragsgivere. Tallene over rapporter er imidlertid ikke alltid sammenliknbare. Vi vil derfor ikke analysere dette materialet nærmere. I tillegg til den publiseringen som er nevnt over skrev instituttenes medarbeidere nærmere 1400 populærvitenskapelige artikler og foredrag og la fram mer enn 1500 papers eller posters i 2003. 1.7 Internasjonalt samarbeid Deltakelse i internasjonale prosjekter og samarbeid er nødvendig for å kunne utvikle norsk forskning. Forskningsrådet har knyttet krav til internasjonalisering både til programmer og prosjekter, samtidig som internasjonal finansiering er en av indikatorene som brukes i tildelingen av grunnbevilgning til de regionale instituttene. I gjennomsnitt kom 6 prosent av inntektene til de samfunnsvitenskapelige instituttene fra utlandet i 2003. Dette er i stor grad inntekter i forbindelse med EU-prosjekter, men også fra forskningssamarbeid med andre nordiske land, Verdensbanken, ulike FN-organisasjoner m.fl. Instituttenes internasjonale deltakelse har holdt seg relativt stabil de siste årene (ca 50 mill. kroner), men varierer både mellom de ulike instituttgrupper og instituttene imellom. De nasjonale instituttene som får sin basisfinansiering via Forskningsrådet har i hele perioden hatt de høyeste inntektene fra utlandet målt per forskerårsverk, og har hatt en viss økning. De regionale instituttene har hatt en reduksjon i inntekter fra utlandet målt per forskerårsverk og har i 2002 og 2003 vært den gruppen som har lavest finansiering fra utlandet, selv om denne parameteren er ett av incentivene de regionale instituttene har for tildeling av grunnbevilgning. De nasjonale instituttene som får sin basisbevilgning direkte fra departement har i perioden hatt en positiv utvikling. Evalueringen av EUs 5. rammeprogram viser en aktiv deltakelse fra norske institutter. Også i første utlysning av 6. rammeprogram er det stor deltakelse. 21

Av de samfunnsvitenskapelige instituttene har TØI best uttelling med deltakelse i 13 EUkonsortier i 5. og foreløpig fem konsortier i 6. rammeprogram. Til sammen har de samfunnsvitenskapelige instituttene hittil kommet med 19 konsortier i 6. rammeprogram, hvorav SIFO, SNF og NOVA er med i to konsortier hver. 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Reg.inst. Basis NFR Basis dep. Snitt Fig 10: Finansiering fra utlandet per forskerårsverk 1998-2003 (i 1000 kr) Internasjonalt samarbeid måles også i utveksling av forskere mellom norske og utenlandske forskningsinstitusjoner. I 2003 hadde i alt 24 forskere fra de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene opphold i utlandet, med til sammen 133 månedsverk. Dette tilsvarer 11 årsverk av en samlet forskerstab på i alt 932 årsverk dvs. en andel på 1,2 prosent. En tredel av forskerne besøkte USA, mens halvparten besøkte Europa. Flere forskerne ved de utenrikspolitiske institusjonene PRIO og NUPI har hatt utenlandsopphold, men også forskere fra Fafo, ISF og IFS har hatt lengre utenlandsopphold. Forskere som besøkte norske forskningsinstitutter utgjorde til sammen 35 månedsverk fordelt på 8 personer. Her hadde Allforsk og SNF det største volumet. 1.8 Samarbeidsrelasjoner Ansatte ved instituttene samarbeidet med andre institusjoner i et omfang av nesten 300 årsverk i 2003. Mer enn to tredjedeler gjaldt samarbeid med norske institusjoner, mens nær en tredjedel var sammen med utenlandske institusjoner. Det innenlandske samarbeidet var ganske jevnt fordelt på universiteter og høgskoler, næringslivet og andre forskningsmiljøer. Mer enn halvparten av samarbeidet med utlandet gjaldt universiteter og høgskoler, og 37 prosent var samarbeid med andre forskningsmiljøer. Innslaget av samarbeid med utenlandsk næringsliv var relativt beskjedent (tabell 27 i vedlegg 2). Forskere og faglig personale ved instituttene utførte nesten 15 årsverk ved andre institusjoner i kraft av bistillinger. Motsatt vei utførte forskere og faglig personale med hovedstilling ved andre institusjoner 38 årsverk ved instituttene i bistillinger. I hovedsak var disse samarbeidsavtalene knyttet opp mot universiteter og høgskoler (tabellene 15 og 16). 22

156 ansatte ved instituttene deltok i faglig veiledning av hovedfags- og doktorgradskandidater i 2003. Til sammen var også instituttene arbeids- eller praksisplass for 104 hovedfags- og diplomstudenter (tabell 17 i vedlegg 2). Instituttene hadde besøk av 8 utenlandske gjesteforskere i 2003, mens 24 forskere fra instituttene hadde faglige utenlandsopphold. 10 av forskerne med utenlandsopphold besøkte EU-land utenfor Norden, og 8 forskere dro til USA (tabellene 21 og 22 i vedlegg 2). 1.9 Vurdering av utviklingen Vi har valgt å rapportere for 2003 etter samme mal som årsrapporten for 2002, og i likhet med Forskningsrådets årsrapporter for de ulike instituttgruppene. Vi imøteser at det pågående prosjekt for en samlet gjennomgang av instituttsektoren, og som skal gi innspill til forskningsmeldingen som skal legges fram i 2005, vil trenge dypere inn i og finne årsaker til utviklingen ved hvert enkelt institutt og for sektoren som helhet. Økonomi Det har vært en økning i driftsinntekter for alle de samfunnsvitenskapelige instituttene på 5 prosent i forhold til 2002. Relativt sett er inntektsutviklingen relativt lik for de regionale instituttene og for de nasjonale instituttene. Men måler vi inntektsutviklingen per forskerårsverk har de regionale instituttene hatt en liten vekst, mens de to gruppene med nasjonale institutter har hatt en liten reduksjon (se fig.1). Det er små endringer i tildeling av basisbevilgning for alle tre instituttgruppene i forhold til 2002. Det samme gjelder utviklingen av oppdragsinntekter. Etter noen år med økonomisk balanse har driftsresultatet for de regionale instituttene i gjennomsnitt vist negative tall de to siste årene. I 2002 hadde alle de regionale instituttene negativt driftsresultat. I 2003 er sitasjonen noe bedre ved at bare halvparten har røde tall, men marginene er små også for dem som har positivt resultat. Etter et svakt år i 2000 har de nasjonale instituttene i gjennomsnitt gått med et lite overskudd de tre siste årene. I 2003 hadde 8 av 17 nasjonale institutter et negativt driftsresultat, mens 7 institutter viste et negativt driftsresultat. For perioden 1999-2003 er det ikke noe som tyder på at institutter som får basisbevilgning direkte fra departement har et bedre driftsresultat enn de som får bevilgning via Forskningsrådet. Negative driftstall kan tyde på at et stramt oppdragsmarked og at instituttene sliter med oppdragsinngangen. De siste årene ser dette ut til særlig å ha rammet de regionale instituttene. Det er uklart om kravet om at alle offentlige kjøp av varer og tjenester utover kr 200 000 skal ut på offentlig anbud påvirker størrelsen på oppdragene ved at de deles opp i mindre prosjekter. Det som er klart er at det nye innkjøpsreglementet har ført til at bruken av anbud har økt sterkt, og bidrar til å gjøre driften av instituttene tyngre ved at man stadig må konkurrere om oppdrag. Volum på virksomheten Når det gjelder bemanning viser årsrapporten for de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene at dette er en sektor med relativt stor grad av stabilitet. Imidlertid er det 23

en økning på 50 forskerårsverk i forhold til 2002 for alle instituttene samlet. Nesten hele veksten er ved de nasjonale instituttene, de regionale instituttene har hatt en marginal vekst. Det har vært enkelte strukturelle endringer, både i form av mobilitet og i form av organisatoriske endringer, men det samlede antall institutter som omfattes av de statlige retningslinjene har vært konstant i perioden. Når det gjelder instituttenes størrelse er det gjennomsnittlig 24 forskerårsverk ved de regionale instituttene i 2003, det samme som i 2002, mens det er hhv. 38 og 35 ved de nasjonale instituttene. Det er imidlertid betydelig variasjon innen gruppene. Ser en dette i forhold til det svake driftsresultatet både for 2002 og 2003, regner vi med at det foretas justeringer ved hvert institutt samtidig med at dette vurderes i forhold til det å ha nødvendig kompetanse til å møte oppdragsmarkedet. Det er nødvendig å gjennomføre grundigere analyser av hva som kan ligge bak denne utviklingen. Basisbevilgning For de instituttene som mottar basisbevilgning fra Forskningsrådet har bevilgningen hatt en reell økning i perioden. Forskningsrådet har i hovedsak latt økningen finansiere strategiske instituttprogram, slik at det nå er minimum én SIP ved hvert institutt. Den tematiske fordelingen av SIPene sikrer at det utvikles nye og sentrale kjerneområder ved instituttene. For å stimulere til økt vitenskapelig produksjon og doktorgradsutdanning, er grunnbevilgningen styrket ved noen institutter. Vi registrerer at dette har bidratt til økt oppmerksomhet om disse forhold. Vi konstaterer at de instituttene som mottar basisbevilgning direkte fra departementene, fortsatt ligger på et høyere støttenivå enn de øvrige. Det er ikke etablert tydelige prinsipper som begrunner ulikhetene. Det fragmenterte finansieringsmønsteret reduserer Forskningsrådets muligheter til å følge opp instituttpolitikken gjennom tildeling av basisbevilgning. Resultater Den gradvise økningen i antall dr. grader viser at instituttene prioriterer kompetanseheving og kvalitetssikring i tråd med kriteriene for basisbevilgningen. Det samme gjelder publisering av vitenskapelige artikler. Det er selvfølgelig også her betydelige variasjoner internt i instituttgruppene. Samarbeid De samfunnsvitenskapelige instituttene har et betydelig samarbeid med andre FoU-miljøer, spesielt UoH-sektoren. En savner imidlertid et større internasjonalt engasjement, ikke minst knyttet til mobilitet av forskere. Omfanget av utenlandske gjesteforskere bør økes. Omfanget av internasjonalt samarbeid gjennom EUs rammeprogram er svært ulikt fordelt på instituttene. Dette engasjementet bør styrkes. Evaluering Det har ikke vært gjennomført evaluering av noen institutter i 2003. Oppfølging av tidligere evalueringer har bl.a. gitt seg uttrykk i tildeling av basisbevilgninger, spesielt i forholdet mellom SIP og grunnbevilgning. 24

2 Rapport fra de enkelte instituttene Agderforskning Nøkkeltall 2003 Økonomi Mill kroner Andel (%) Ansatte Grunnbevilgning 2,6 9 Årsverk totalt 34 SIP 0,7 2 herav kvinner 13 Andre generelle midler 0,0 0 Årsverk forskere totalt 29 Andre bev. fra Forskningsrådet 1,9 6 herav kvinner 9 Offentlig forvaltning 13,5 45 Antall ansatte med doktorgrad 4 Næringsliv 8,2 27 herav kvinner 1 Utlandet 3,0 10 Ansatte med dr.grad per forskerårsverk 0,14 Annet 0,0 0 Sum driftsinntekter 29,8 100 Faglig produksjon Antall artikler med referee 7 Driftskostnader 30,4 Antall bøker 2 Driftsresultat (i % av inntekter) -0,6-2 Antall kapitler i bøker 3 Årsresultat -0,9 Egenkapital 8,6 43 http://www.agderforskning.no Agderforskning er en uavhengig stiftelse som ble opprettet i 1985. Agderforskning har i dag ca 30 ansatte og gjennomfører prosjekter for ca 30 millioner kroner årlig for private bedrifter og offentlig sektor regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Agderforskning skal være en anerkjent kompetansebedrift som gjennom forskning, rådgivning og videreutdanning tilfører sine oppdragsgivere og samfunnet nyttig kompetanse og viten. Agderforskning skal: Være en drivkraft for å utvikle landsdelens nærings- og samfunnsliv. Basere sin virksomhet på egen kompetanse, samarbeid med Høgskolen i Agder, samarbeid med næringsliv og offentlig sektor samt nasjonale og internasjonale nettverk. Ha en solid økonomi som gjør det mulig å utvikle virksomheten. Den faglige virksomheten er konsentrert innen økonomi- og samfunnsfag, og har følgende tematiske profil: Styring i offentlig sektor og arbeidslivsforskning Regional utvikling Virksomhetsutvikling Internasjonal økonomi og skipsfart. Agderforskning samarbeider tett med en rekke andre forskningsmiljøer og universiteter/høgskoler. Høgskolen i Agder er Agderforsknings hovedsamarbeidspartner. 25

Agderforskning er deleier i Sørlandets Teknologisenter AS og Kristiansand Kunnskapspark AS. Agderforskning har også god kontakt med utenlandske forsknings- og rådgivningsmiljøer. Agderforskning er vert for Euro Info Center, Sør. Agderforskning er Norges partner og har styrevervet i ENSR, et nettverk av FoU-miljøer i Europa som arbeider med forskning omkring små- og mellomstore bedrifter. Videre har instituttet en rekke kontakter i u-land, særlig i det sørlige Afrika, hvor Agderforskning de senere år har gjennomført en rekke prosjekter. Viktigste oppgaver i 2003 Agderforskning har i løpet av 2003 jobbet for å styrke sin rolle i den regionale innovasjonssystemet. Programmet Verdiskapning 2010 på Sørlandet drives av Agderforskning i nært samarbeid med den regionale verdiskapningsalliansen som består av partene i arbeidslivet, regionale myndigheter, regionale statlige myndigheter og undervisning/forskningsinstitusjoner. Agderforskning har i løpet av året markert seg tydeligere som et internasjonalt forskningsinstitutt på utvalgte områder. I 2003 ble instituttets posisjon innen entreprenørskap, spesielt kvinnelige entreprenører styrket gjennom en omfattende konferanse The Nordic Conference for Women Entrepreneurs, som ble finansiert av SND, og med 55 gjester fra 11 land. Et annet område hvor Agderforskning markerte seg i fjor, er innen brukerundersøkelser, både i privat og offentlig sektor. Instituttet har gjennomført omfattende brukerundersøkelser bl. a. for store deler av norsk grunnskole. Agderforskning har i løpet av 2003 gjort seg bemerket innen forskning knyttet til urbanrural interaksjon. Prosjektet Samspill by region er finansiert av KRD og utvalgte fylkeskommuner og bykommuner, og arbeidet fortsetter med en fase 2 i 2004. Agderforskning har også i 2003 fokusert faglig på betydningen av kjønn i regional utvikling. Prosjektet Kjønn og arbeid på Sørlandet, med NHO Agder som oppdragsgiver, fokuserer på årsakene til at kvinner i Agder har en relativt svak tilknytning til arbeidslivet. Internt har Agderforskning betydelig fokus på kompetanseheving. Ved inngangen til 2004 er det 7 stipendiater ved instituttet, og det arbeides også bevisst med å øke kompetansen omkring vitenskapelig publisering. Grunnbevilgningen fra Norges forskningsråd, men også støtte fra Sørlandets kompetansefond, er avgjørende for å realisere denne satsningen. I tillegg har Agderforskning et strategisk instituttprogram knyttet til tematikken Forestillinger om ruralitet i norsk distriktspolitikk. I løpet av 2003 har det pågått en prosess for å vurdere forholdet mellom Agderforskning og Høgskolen i Agder. Med bakgrunn i bl. a. de nye rammebetingelsene for UoH-sektoren har partene nå valgt en ny modell. Fom 01.01.04 er aktivitetene og ansatte i stiftelsen Agderforskning overdratt til Agderforskning AS som eies med 51% av HiA og 49% av stiftelsen Agderforskning. Utsiktene fremover tilsier at dette er en modell som styrker miljøet innen oppdragsforsking på Sørlandet. Kjønn og arbeid på Sørlandet SSBs likestillingsindeks har flere år på rad vist hvordan Agderfylkene kommer dårlig ut i forhold til en del utvalgte indikatorer som skal gi et bilde av graden av likestilling i ulike deler av landet. Spesielt alvorlig for landsdelen er det at kvinners andel i arbeidsstyrken er relativt lav, siden deltakelse i arbeidslivet er kilde til egen inntekt og inngangsbilletten til en rekke sentrale velferdsytelser. Det å skaffe mer kunnskap om hvorfor kvinner på Sørlandet har en svak tilknytning til arbeidslivet og hvilke muligheter og begrensninger som finnes for en 26