Originaltittel: The Da Vinci Code 2003, Dan Brown 2004, 2011 Bazar Forlag as Jernbanetorget 4a 0154 Oslo Oversatt av Peter A. Lorentzen Omslagsdesign: Bazar Forlag Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel. ISBN: 978-82-8087-417-7 Produsert av Newcomlab S.L.L., Madrid www.bazarforlag.com
TIL BLYTHE NOK EN GANG. MER ENN NOENSINNE.
Takk Først og fremst til min venn og redaktør Jason Kaufman, fordi han har arbeidet så hardt med dette prosjektet, og fordi han virkelig har forstått hva denne boken egentlig dreier seg om. Og til den uforliknelige Heide Lange Da Vinci-kodens utrettelige mester, agent i særklasse og min betrodde venn. Jeg kan ikke få fullrost det fantastiske teamet hos Doubleday for deres sjenerøsitet, tillit og ypperlige rettledning. En særlig takk til Bill Thomas og Steve Rubin, som trodde på denne boken fra starten av. Jeg vil også få takke den opprinnelige kretsen av tidlige støttespillere i forlaget, ledet av Michael Palgon, Suzanne Herz, Janelle Moburg, Jackie Everly og Adrienne Sparks, samt de dyktige folkene i Doubledays salgsavdeling, og Michael Windsor for det flotte omslaget. Jeg fikk utstrakt assistanse fra flere hold mens jeg gjorde forarbeidet til boken, og vil gjerne rette en takk til Det franske kulturministeriet, Prosjekt Gutenberg, Bibliothèque Nationale, the Gnostic Society Library, Avdelingen for maleristudier og dokumentasjonstjenester ved Louvre, Catholic World News, Royal Observatory Greenwich, London Record Society, the Muniment Collection at Westminster Abbey, John Pike og Federation of American Scientists, samt de fem medlemmene av Opus Dei (tre aktive, to forhenværende), som fortalte sine historier, både positive og negative, om erfaringer høstet i Opus Dei.
Jeg skylder også en takk til Water Street Bookstore for å ha sporet opp mange av de bøkene jeg trengte i arbeidet, til min far Richard Brown matematikklærer og forfatter for hjelp med det gylne snitt og den fibonacciske rekke, samt til Stan Planton, Sylvie Baudeloque, Peter McGuigan, Francis McInerney, Margie Wachtel, Andre Vernet, Ken Kelleher ved Anchorball Web Media, Cara Sottak, Karyn Popham, Esther Sung, Miriam Abramowitz, William Tunstall-Pedoe og Griffin Wooden Brown. Sist, men ikke minst i en roman som i så stor grad bygger på det hellige feminine ville det være en forsømmelse ikke å nevne de to helt spesielle kvinnene i mitt liv, nemlig min mor, Connie Brown skribentkollega, veileder, musiker og rollemodell og min kone Blythe kunsthistoriker, maler, redaktør og utvilsomt den mest begavede kvinne jeg noensinne har kjent.
Fakta The Priory of Sion Sion-ordenen er en europeisk hemmelig orden som ble grunnlagt i 1099. Denne organisasjonen eksisterer virkelig. På Nasjonalbiblioteket i Paris fant man i 1975 en pergamentsamling kalt Les Dossiers Secrets, dokumenter som identifiserte en rekke medlemmer av Sion-ordenen, deriblant sir Isaac Newton, Botticelli, Victor Hugo og Leonardo da Vinci. Vatikan-prelaturet kjent som Opus Dei er en svært from katolsk sekt som i den senere tid har vært omstridt på grunn av rapporter om hjernevasking, tvang og en farlig skikk som kalles «korporlig botsøvelse». Opus Dei har nettopp fullført byggingen av et 47 millioner dollars Nasjonalt hovedkvarter med adresse 243 Lexington Avenue i New York City.
Alle beskrivelser av kunstgjenstander, arkitektur, dokumenter og hemmelige ritualer i denne romanen er korrekte.
Prolog LOUVRE-MUSEET, PARIS KL. 22.46 Den høyt respekterte kuratoren Jacques Saunière ravet gjennom buegangen i museets Grande Galerie. Han kastet seg mot det nærmeste maleriet, en Caravaggio. Den 76 år gamle mannen grep om den forgylte rammen og røsket mesterverket til seg, slik at det løsnet fra veggen. Saunière vaklet bakover og falt sammen med maleriet over seg. Som forventet utløste han et kraftig fallgitter som barrikaderte inngangen til avdelingen. Parketten ristet da gitteret traff gulvet, og i det fjerne begynte en alarm å ringe. Kuratoren ble liggende og hive etter pusten et øyeblikk, mens han vurderte situasjonen. Jeg er fremdeles i live. Han karet seg ut under maleriet og kastet et blikk rundt i det digre rommet for å finne et gjemmested. En stemme snakket til ham, på skremmende nært hold. «Ikke rør deg.» Kuratoren stivnet til på alle fire, og snudde sakte på hodet. Knapt fem meter unna, utenfor gitteret, skimtet han den ruvende silhuetten av angriperen, som sto og stirret inn mellom sprinklene. Han var høy og bredbygget, med likblek hud og tynt, hvitt hår. Øynene hans hadde rosa iriser og røde pupiller. Albinoen trakk en pistol frem fra
kappen, stakk løpet inn mellom sprinklene og siktet på kuratoren. «Du skulle ikke ha løpt.» Aksenten hans var ikke lett å plassere. «Fortell meg nå hvor den er.» «Jeg har sagt det allerede,» stotret kuratoren, der han knelte hjelpeløst på gulvet i galleriet. «Jeg aner ikke hva du snakker om!» «Du lyver.» Mannen stirret på ham, helt urørlig, bortsett fra et glimt i de uhyggelige øynene. «Du og dine ordensbrødre er i besittelse av noe som ikke er deres.» Kuratoren kjente adrenalinet strømme på. Hvordan i all verden kunne han vite dette? «I kveld vil de rettmessige vokterne overta. Fortell meg hvor den er gjemt, så skal du få leve.» Mannen rettet pistolen mot kuratorens hode. «Er det en hemmelighet du er villig til å dø for?» Saunière klarte ikke å puste. Mannen la hodet på skakke og stirret ned langs pistolløpet. Saunière hevet hendene i en overgitt gest. «Vent,» sa han nølende. «Jeg skal fortelle deg det du trenger å vite.» De neste ordene kuratoren sa, var omhyggelig valgt. Løgnen han fortalte, var innøvd gang på gang, og hver gang hadde han håpet at han aldri ville bli nødt til å bruke den. Da kuratoren var ferdig med å snakke, smilte overfallsmannen med selvtilfreds mine. «Ja. Dette er nøyaktig det de andre fortalte meg.» Saunière fór forskrekket sammen. De andre? «Jeg fant dem også,» sa den digre mannen hånlig. «Alle tre. De bekreftet det du nettopp fortalte.» Det er ikke mulig! Kuratorens virkelige identitet var, i likhet med identiteten til hans tre sénéchaux, nesten like hellig som den eldgamle hemmeligheten de voktet. Saunière innså at hans sénéchaux hadde fulgt
den strenge prosedyren og fortalt den samme løgnen før de selv døde. Det var en del av protokollen. Angriperen justerte siktepunktet en anelse. «Når du er borte, vil jeg være den eneste som kjenner sannheten.» Sannheten. I samme øyeblikk gikk det opp for kuratoren hvor forferdelig situasjonen var. Hvis jeg dør, vil sannheten være tapt for alltid. Instinktivt prøvde han å kare seg i dekning. Pistolen gikk av med et brak, og kuratoren kjente en sviende smerte idet prosjektilet slo inn og ble sittende fast i magen hans. Han falt forover mens han kjempet mot smerten som var nær ved å overmanne ham. Saunière rullet langsomt over på siden og stirret ut på angriperen gjennom sprinklene. Mannen rettet pistolen direkte mot hodet til Saunière. Kuratoren lukket øynene mens tankene virvlet opp en storm av redsel og fortvilelse i hans indre. Klikket av pistolhammeren som slo an mot et tomt kammer, ga gjenlyd i korridoren. Kuratoren åpnet øynene brått. Mannen kikket ned på våpenet, nærmest som om det moret ham. Han stakk hånden under kappen for å finne et nytt magasin, men så virket det som om han ombestemte seg. Han gliste med blikket rettet mot Saunières mageparti. «Mitt arbeid her er gjort.» Kuratoren kikket ned, og så kulehullet i den hvite linskjorten. Det var omkranset av en liten blodflekk noen centimeter under brystbenet. Mageskudd. Ved en tilfeldighetenes ondskap hadde prosjektilet bommet på hjertet hans. Som veteran fra la Guerre d Algerie hadde kuratoren