SAKSFRAMLEGG Saksbehandler: Anny Skaug Grøgaard, HELSE Arkiv: 273 F47 Arkivsaksnr.: 08/178-3 KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING TIL TIDLIGERE BARNEHJEMS- SKOLEHJEMS- OG FOSTERHJEMSBARN Rådmannens forslag til vedtak: 1. Kragerø kommune etablerer en erstatningsordning, kalt kommunal oppreisningsordning. 2. Det nedsettes et oppreisningsutvalg, bestående av 3 politikere og 1 fra administrasjonen. I tillegg deltar kommuneadvokaten, samt en sekretær. Utvalget behandler og avgjør søknader om oppreisning 3. Utvalget utarbeider vedtekter for ordningen og retningslinjer for saksbehandlingen. Til grunn for vedtektene legges følgende premisser: a) Oppreisningsordningen gjelder personer som har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep mens de var plassert i barnehjem, skolehjem eller fosterhjem av Kragerø kommunes barnevern i perioden 1.7.1954-1.1.1980. b) Personer som nevnt under pkt. 2 og som har fått positivt vedtak på søknad fra Stortingets rettferdsvederlagsordning, kan søke Kragerø kommune om oppreisning c) Utmåling av vederlagets størrelse følger Oslo kommunes vedtekter. 4. Oppreisningsordningen skal gjelde i 1 år, regnet fra dato for kunngjøring til allmennheten Kragerø, den Ole Magnus Stensrud Rådmann
SAKSOPPLYSNINGER Saken ekspederes til: Enhet for helse og rehabilitering Administrasjonsavdelingen Stiftelsen Rettferd for taperne Som trykte vedlegg følger: Ingen Følgende dokumenter finnes i saksmappen: Ingen Bakgrunnen for saken Stiftelsen Rettferd for taperne sendte i januar 2008 et brev til alle landets kommuner, der de krever at kommunene oppretter en ordning med billighetserstatning til tidligere barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn. Kragerø kommune tok i første omgang ikke stilling til kravet framsatt i dette brevet, men avventet mulige sentrale retningslinjer. I januar 2009 mottok vi imidlertid en konkret søknad fra en person som mener å være berettiget til en slik erstatning. Søknaden, som er i størrelsesorden 725 000, aktualiserer behovet for å avklare hvorvidt vår kommune skal tilby en slik erstatningsordning. Når det gjelder håndteringen av den konkrete søknaden, har vedkommende fått et foreløpig svar, med henvisning til at dette må behandles politisk, før endelig svar kan gis. Videre er vedkommende anbefalt å søke den statlige erstatningsordningen, da utfall av en slik søknad kan være avgjørende for behandlingsresultatet i kommunen. Aktuelle politiske fora bes med dette, drøfte og ta stilling til nevnte problemstilling. Saksbeskrivelse Generelt om ordningen En oppreisningsordning skal i følge Stiftelsen Rettferd for taperne, gå til personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg i perioden 1945 til 1993. Ordningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for økonomisk tap, men skal være en moralsk oppreisning for den smerte og lidelse disse barnevernsbarna har blitt påført. De siste årene har nærmere 70 av landets kommuner følt et moralsk ansvar og innført en oppreisningsordning. Dette gjelder bl.a. alle de store byene, de fleste kommuner i Rogaland, 27 kommuner i Agder-fylkene samt kommunene i Vestfold. I Telemark har kun Skien innført ordningen. I Vestfold har man blitt enige i rådmannsutvalget om å inngå avtale med KS om utarbeiding av felles retningslinjer for alle kommunene. KS fungerer her som sekretariat og saksbehandler for søknader. Fylkesstyret i KS Telemark har drøftet etableringen av en tilsvarende ordning her, men ifølge KS, har rådmannsutvalget ikke ønsket dette. I tillegg til de kommunale ordningene, har staten innført en egen ordning med billighetserstatning, nå kalt Stortingets rettferdsvederlagsordning. Historikk Barnevernsloven av 1953 var gjeldende fram til 1.1.1993, mens kommunenes ansvar for barnevernsinstitusjonene ble overført til fylkeskommunen fra 1980. Barnevernsapparatet besto etter dette av det kommunale barnevernet under ledelse av barnevernsnemda, fylkesmennene og Sosialdepartementet. I følge barnevernsloven 1 skulle barnevernsnemda
følge nøye med i de forhold barn og ungdom lever under og virke for tiltak til bedring av barnevernet i kommune. Barnevernet skulle undersøke og iverksette hjelpetiltak i hjemmet. Dersom hjelpetiltak eller forebyggende tiltak ikke var tilstrekkelig, kunne nemda overta omsorgen og plassere barnet i fosterhjem eller i barnehjem. Barnet kunne også plasseres i spesialskoler eller observasjonsskoler, men dette falt da utenfor barnevernsnemdas rettsområde. I følge lovens 22, ble barnevernsnemdas ansvar for forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring understreket. I barnehjemsforskriften ble det stilt krav til barnehjemmene. Det sto bl.a. at disse skulle være en erstatning for barnets naturlige hjem og skulle søke å gi barnet like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter som i et godt privat hjem. Hvert enkelt barn hadde, i følge forskriften, krav på den forståelse, hjelp og rettledning som det hadde behov for etter sin alder og sine fysiske og psykiske forutsetninger. Særlig vekt skulle det legges på trygghet og trivsel. I ettertid er vi blitt kjent med at så ikke alltid var tilfelle. Gjennom bl.a. Befringsutvalgets rapport; NOU 2004:23, har vi sett at mange tidligere barnevernsbarn har opplevd til dels grove overgrep under omsorg fra det offentlige. I rapporten konkluderes det eksempelvis med at det har vært en betydelig forekomst av seksuelle overgrep i barneinstitusjoner og at de aller fleste overgrepene ble utført av ansatte. I skolehjem/spesialskoler har det i tillegg til overgrep fra ansatte, også forekommet overgrep fra medelever. Stortingets rettferdsvederlagsordning Stortingets rettferdsvederlagsordning er ment å være en siste mulighet til å oppnå en økonomisk ytelse for den skade eller ulempe man er påført som følge av kritikkverdige forhold fra det offentliges side. Ingen har rettslig krav på slik erstatning og den tar ikke sikte på å dekke økonomisk tap for søkeren. Ordningen er kun ment som en aksept og en anerkjennelse av at mottakeren har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre i tilsvarende situasjon, datidens forhold tatt i betraktning. Bl.a. skal det i vurderingen legges vekt på generelle trekk i samfunnet og hva man faktisk kunne forvente innen omsorg for barn i den perioden barnet var under barnevernets tiltak. Avgjørelsen om erstatning skal utbetales eller ikke, er videre basert på en rimelighetsvurdering og erstatningens størrelse utmåles skjønnsmessig. Ut over dette, finnes det ingen formelle retningslinjer for vurderingen. Den ordinære erstatningsordningen har et tak på kr 200 000. I tillegg til oppreisning for omsorgssvikt og overgrep, gir staten også erstatning i saker der barnevernet har forsømt seg ved å unnlate å iverksette tiltak. På bakgrunn av opplysninger fremkommet de senere årene om til dels grov omsorgssvikt og overgrep, fattet Stortinget 10.06.05 følgende vedtak: Stortinget tilkjenner erstatning etter utvidet og tilpasset rettferdsvederlagsordning for tidligere barnehjems- og spesialskoleelever for et beløp på inntil 300 000 kroner. Dette gjelder de som er utsatt for omsorgssvikt og overgrep mens de var under offentlig omsorg i tidsrommet 1945-1980. Det er ikke klageadgang i den statlige ordningen. Kommunale ordninger Målgruppe Generelt gjelder ordningen alle personer som det kommunale barnevernet i kortere eller lengre perioder tok omsorg for og plasserte i barnehjem, skolehjem eller fosterhjem, uavhengig av hvor de ble plassert.
Den tydeligste målgruppen er de barna som ble plassert i barnehjem. Disse var direkte underlagt barnevernets omsorg og det er tilstrekkelig dokumentasjon på kritikkverdige forhold. Når det gjelder plassering i skolehjem/spesialskoler, faller driften av disse reelt sett utenfor barnevernslovens ansvarsområde, men barnevernsnemdene kunne plassere barn i disse institusjonene. Ansvaret for plasseringen må derfor likevel kunne sies å tilfalle det kommunale barnevernet. Også her foreligger det grundig dokumentasjon jmf. NOU 2004:23. Til å begynne med har det vært varierende praksis når det gjelder kommunal erstatningsordning i forhold til barn som har vært plassert i fosterhjem. Etter hvert har likevel de fleste kommuner også tatt disse med under ordningen. Noe av årsaken til usikkerheten rundt dette, har vært at det har foreligget mindre dokumentasjon av kritikkverdige forhold i disse tiltakene, enn i barnevernsinstitusjonene. Selv om det er mangelfull dokumentasjon, er det likevel grunn til å tro at det også har forekommet overgrep og omsorgssvikt i fosterhjemmene. Tidsrom oppreisningen gjelder for I noen kommuner med oppreisningsordning dekker ordningen barn som er plassert i barnehjem, skolehjem og fosterhjem i perioden fra Barnevernslovens iverksettelse 1.7.1954 fram til 1.1.1993. Dette begrunnes med at Barnevernsloven var gjeldende fram til dette tidspunktet. I andre kommuner, som Skien, har man valgt å begrense ansvaret fram til 1.1.1980, da fylkeskommunen overtok ansvaret for barnevernsinstitusjonene. Videre forekommer det ulik kommunal praksis, da enkelte ikke praktiserer avgrensning tilbake i tid. Eksempelvis har Vestfoldkommunene satt grensen til 1.1.1993 uten avgrensning bakover i tid. Imidlertid har de lagt inn et punkt i vedtektene som gjelder saker i tidsrommet mellom 1.1.1980 og 1.1.1993. I slike saker skal oppreisningsutvalget fastsette en fordeling av oppreisningsbeløpet i samsvar med nærmere overenskomst mellom kommunen og fylkeskommunen. Vilkår for erstatning Foruten å dokumentere at plassering har forekommet i det aktuelle tidsrommet, har de fleste kommuner som utgangspunkt ved vurdering av erstatning, at det anses rimelig at omsorgssvikt eller overgrep har skjedd. Videre er det vanlig å tilføye som vilkår at søker har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre i lignende situasjon. Her skal datidens forhold og hva en vanligvis kunne forvente av offentlig omsorg, tas med i vurderingen. Videre har flere kommuner med i vilkårene at kommunen kan bebreides i saken. Særlige dokumentasjonskrav ut over dette, forventes sjelden. Det er vanlig praksis å invitere søkere til et utfyllende intervju som en del av saksbehandlingen. Erstatningsbeløpets størrelse For å sikre hensynet til likebehandling, har de aller fleste kommunene som har opprettet oppreisningsordning, lagt seg på et beløpsnivå tilsvarende den statlige ordningen, men med en maksimalgrense på 725 000. Maksimalbeløpet har sammenheng med en sak i Bergen fra 2002, der to kvinner ble tilkjent 725 000 hver etter rettslig forlik. Dette beløpet har siden skapt presedens for maksimalbeløp i de kommunale ordningene. Når det gjelder utmåling av erstatningsbeløpet, har man i enkelte kommuner valgt en glidende skala fra 200 000-725 000, mens andre har valgt å knytte særskilte kriterier til erstatningsbeløpet. Eksempelvis har man i Oslo gjort et skille mellom aktive og passive handlinger. I vedtektenes 5 heter det:
Ved vurdering av om vederlag skal gis og størrelsen på vederlaget skilles det mellom aktive overgrepshandlinger, d.v.s. konkrete ulovlige og straffbare handlinger og det som kalles passive handlinger, d.v.s. omsorgssvikt. Overgrep Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov vold, ytes det et vederlag på 725 000 kroner. Det samme gjelder for de som har vært utsatt for gjentatte overgrep. Til de som gjennom egenerklæring og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for andre overgrep, ytes et vederlag på 500 000 kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva overgrepet besto i, ytes et standardvederlag på 300 000 kroner. Omsorgssvikt Til de som gjennom egenerklæring og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt, ytes et vederlag på 300 000 kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva omsorgssvikten besto i, ytes et standardvederlag på 200 000 kroner. Søkere som får tilkjent et vederlagsbeløp for å ha vært utsatt for overgrep, kan ikke i tillegg få vederlag for omsorgssvikt. Kommunene i Vestfold har lagt seg på tilsvarende ordning som her nevnt fra Oslo. Avslutningsvis tar vi med forslaget til praktisering av kommunale oppreisningsordninger fra støttegruppa i Stavanger: Vi mener at de som har blitt utsatt for konkrete, straffbare overgrep og handlinger skal ha rett på kr 725 000. De som har blitt utsatt for omsorgssvikt og forsømmelser i strid med Barnevernloven av 1954 med forskrifter skal ha rett på kr300 000. Forholdet mellom statlig og kommunal ordning Det har vært reist spørsmål om eventuell avkortning mellom Stortingets ordning med billighetserstatning og de kommunale ordningene. Da Bergen, som en foregangskommune på dette området skulle starte arbeidet med å etablere sin ordning, var holdningen fra Justissekretariatet, som administrerer den statlige ordningen, at mottatt erstatning fra Bergen kommune ville medføre at en i framtida ikke ville kunne motta statlig erstatning for samme forhold. Dette ble begrunnet med at Stortingets billighetserstatning skal være siste mulighet når det ikke finnes andre erstatningsmuligheter. Dette medførte at erstatningsutvalget i Bergen fant det riktig å foreta en tilsvarende, men skjønnsmessig avkortning i kommunal erstatning for de søkerne som allerede hadde mottatt billighetserstatning fra staten, selv om dette ikke er eksplisitt nevnt i vedtektene deres. Pr. i dag ser det ut til at begge ordningene benyttes i de kommunene som har innført oppreisningsordning; om lag halvparten har avkortning mot staten, de øvrige har ikke. Skien har innført en ordning som skiller seg fra andre, da et kriterium for å få kommunal erstatning, er at søker har fått, eller vil få erstatning fra Stortingets rettferdsvederlagsordning. I Vestfoldkommunene er heller ikke avkortning mot staten nevnt eksplisitt i vedtektene, men det skal gjøres fradrag for evt. tidligere utbetalt erstatning fra andre kommuner for samme forhold. Oppreisningsutvalg Alle kommuner som har innført ordningen, har opprettet et oppreisningsutvalg. Utvalget har som oppgave å utarbeide vedtekter, samt motta og behandle søknader. Utvalgene er som
oftest sammensatt av 3 personer, gjerne bestående av en jurist, en person på kommunalsjefnivå og en tredje representerer fagfeltet helse/sosial, barnevern eller NAV. I Skien har man valgt en annen sammensetning, med 3 politikere og 2 fra administrasjonen, samt en sekretær fra rådmannskontoret. Fra administrasjonen deltar kommuneadvokaten. Den andre deltakeren er rekruttert fra teknisk sektor, basert på engasjement for temaet. Deltakelse fra helse/sosial/barnevern er bevisst utelatt, da man ønsker uhildete personer til å behandle disse sakene, ut fra vissheten om at enkelte søkere ikke ønsker personer med tilknytning til fagfeltet. Søknadsperiode er jevnt over satt til ett år fra kunngjøring, mens Skien har 2 år. Klagemulighet De fleste kommuner, med unntak av bl.a. Bergen, gir klagemulighet på vedtak om oppreisning. Klageorgan er som oftest oppreisningsutvalget eller kommunens faste klageorgan. Andre opplysninger Saksframlegget bygger på informasjon fra følgende instanser: Stiftelsen rettferd for tapere(taperne.no), Barne-ungdoms og familiedirektoratet (Bufetat.no), NOU 1984:23, KS, div. kommunale ordninger, bl.a. fra Skien, Oslo, Stavanger, Trondheim og Bergen, samt Vestfoldkommunene SAKSVURDERING De viktigste sider ved saken Innføringen av en oppreisningsordning er først og fremst moralsk begrunnet. Ofre for overgrep og omsorgssvikt i barnevernsinstitusjoner i den aktuelle tidsperioden vil stort sett oppleve å ikke nå fram med eventuelle erstatningssøksmål i rettsapparatet, bl.a. grunnet at sakene er foreldet i rettslig sammenheng. Videre stiller jusen strenge krav til bevisførsel. At overgrep og omsorgssvikt i offentlige barnevernsinstitusjoner og spesialskoler nå er grundig og tilstrekkelig dokumentert, bl.a. gjennom Befringsutvalgets rapport, synes uomtvistelig. På bakgrunn av dette, mener administrasjonen at kommunen har et moralsk ansvar, både for eventuelt manglende tilsyn i fosterhjem og ikke minst gjennom vedtak om plassering gjort av kommunens barnevernsnemd. Det er en kjensgjerning at slike vedtak, kanskje særlig kjent i forhold til Romanifolket, kunne ha et rettslig grunnlag som ikke var tilfredsstillende. Hele oppreisningsordningen bygger primært på etiske og moralske prinsipper og først sekundært på juridiske. Dette betyr at dersom det ikke er samsvar mellom det strengt juridiske kravet til bevis, må det aksepteres at krav om dette kan fravikes, når tydelige moralske hensyn tilsier at det bør gis en oppreisning. Et stort antall kommuner i landet har allerede tatt et moralsk ansvar og innført en ordning med oppreisning til personer som har lidd under overgrep og uverdige forhold under barnevernets omsorg. I Oslo har man arbeidet med slike saker siden 2006 og mottatt godt over 300 søknader. Kravene til bevis er senket i forhold til ordinære erstatningssaker og det er i all hovedsak søkers personlige opplevelse av situasjonen som legges til grunn. I Stavanger startet arbeidet med disse sakene omtrent samtidig med Oslo og med et tilsvarende antall søknader. Her er hovedkriteriet at oppreisning skal gis der dette synes rimelig, men med krav til klar sannsynlighetsovervekt.
Som nevnt, er Skien eneste kommune i Telemark som har innført ordning med oppreisning til tidligere barnevernsbarn. Så vidt administrasjonen har kjennskap til, er de også alene om å stille vilkår om at søker har eller vil få, statlig erstatning. Stiftelsen Rettferd for taperne er misfornøyd med dette vilkåret. Skien er selv svært fornøyd med ordningen, som de mener har mange fordeler. For det første ser de det som en kvalitetssikring ved behandling av søknader at Staten på forhånd har vurdert alle sider av saken. Dette handler forståelig nok om alvorlige, kompliserte saker som Buf-dir (barne- ungdom og familiedirektoratet) som saksbehandlere, sitter med nødvendig kompetanse for å håndtere. Vurderingen herfra gjør også arbeidsprosessen svært mye enklere og mindre ressurskrevende for kommunen, selv om saksbehandlingstiden nødvendigvis vil ta lenger tid. Et annet sentralt poeng de fremhever, er at det faktisk er en del personer som får erstatning gjennom denne ordningen, som ikke ville blitt fanget opp uten dette vilkåret. Dette gjelder de som burde vært plassert i barnevernets tiltak, men som ikke har blitt det, d.v.s. der barnevernet og det offentlige har forsømt seg. Disse har rettigheter gjennom den statlige ordningen, men ikke i de kommunale. Ved å overføre dem til statlig vurdering før kommunal behandling, kommer denne gruppen faktisk styrket ut. Skien følger for øvrig samme praksis som kommuner flest, med et glidende erstatningsbeløp fra 0-725 000. Det opereres heller ikke med avkortning i forhold til statlig utbetaling. Status et snaut år etter etableringen av ordningen i Skien, viser totalt 37 innkomne søknader. 13 er behandlet til nå, 9 av disse har fått erstatning, hvorav 2 maksimalbeløpet på 725 000. Det er selvsagt vanskelig å spå noe om mengden søknader som kan forventes å komme i egen kommune ved innføring av en slik ordning. Med utgangspunkt i at Skien, i likhet med Kragerø, tradisjonelt har ligget høyt på statistikken når det gjelder antall barn i barnevernstiltak, kan vi muligens forvente omtrent samme mengde, befolkningsgrunnlaget tatt i betraktning. Som nevnt innledningsvis, har Kragerø kommune pr. i dag mottatt en konkret søknad om oppreisning. Videre er administrasjonen kjent med at 5 søknader fra personer som har vært under omsorg fra barnevernet i Kragerø kommune, for tiden er til behandling i den statlige ordningen. Vi må derfor forvente at disse også søker kommunal erstatning. Når det gjelder klagemulighet på vedtak om kommunal oppreisning, er det som nevnt noe varierende praksis. Begrunnelsen i de kommuner der en gir rom for å klage, er at vedtaket er å oppfatte som et ordinært enkeltvedtak. En kommunal oppreisning er som kjent ikke juridisk forankret. Den er heller ikke ment som en erstatning for økonomiske tap, men skal være en moralsk oppreisning for den lidelse vedkommende har opplevd. I disse sakene blir det derfor særdeles viktig å basere seg på en likeverdig ordning som oppleves rettferdig for dem det gjelder. Hvis oppreisningsutvalget er tro mot de vedtektsfestede kriteriene, vil det etter administrasjonens mening være unødvendig med klagemulighet. Dersom det fra politisk hold menes noe annet, bør kommunens vanlige klageorgan behandle saken. Oppsummering og anbefalinger Ved etablering av en oppreisningsordning er det viktig å få til en ordning som oppleves som rettferdig og likeverdig, da det motsatte fort kan oppleves som et nytt overgrep for dem det gjelder. Administrasjonen har derfor i forslag til vedtak lagt vekt på å etablere en ordning som i grove trekk samsvarer med øvrige kommuner i landet. For øvrig, er det særlig 3 områder som spriker kommunene imellom; dette gjelder fastsetting av erstatningsbeløpet, avkortning mot statens ordning og tidsperioden ordningen skal dekke. I forhold til fastsetting av erstatningsbeløpets størrelse, er det som tidligere sagt, ulik praksis. Som bl.a. Oslo og Vestfoldkommunene har valgt, med fast beløp knyttet til fastlagte vilkår, blir saksbehandlingen noe enklere og likhetsprinsippet klarere. En glidende skala fra 0-
725 000, som eksempelvis Skien har valgt, gir rom for større detaljeringsgrad, men dette stiller samtidig større krav til saksbehandlingen. I en liten kommune som Kragerø vil det sannsynligvis dreie seg om relativt få saker, noe som minsker behovet for en detaljert utmåling. Administrasjonen vil anbefale å følge Oslo-modellen, med fastlagte erstatningsbeløp knyttet til fastlagte kriterier. Når det gjelder forholdet til den statlige erstatningsordningen, vil administrasjonen foreslå å adoptere ordningen de har vedtatt i Skien. Foruten å være en kvalitetssikring av saksbehandlingen, vil denne løsningen styrke rettferdighetsprinsippet ved å sikre likhet innen eget fylke. Vi skal imidlertid være klar over at dette med stor sannsynlighet ikke vil bli godt mottatt av Stiftelsen Rettferd for taperne. For øvrig vil vi ikke anbefale at det foretas avkortning i utbetaling, mot det vedkommende har mottatt fra staten. Til dette er vederlagene for små i utgangspunktet, slik at det vil bli vanskelig å foreta avkortning på de laveste beløpene, uten at søker blir fratatt muligheten til kommunal oppreisning. Det bør likevel legges inn i vedtektene at når en søker blir tilkjent erstatning, kan vedkommende ikke ved en senere anledning føre sak mot kommunen for tilsvarende forhold. Endelig må tidsperioden avklares. Også her anbefales det å følge Skiens ordning, med at kommunens ansvar strekker seg fra 1954 til 1980, da fylkeskommunen overtok plasseringsansvaret. Dette sammenfaller også med den statlige ordningen. Målsettingen Målsettingen med en kommunal oppreisningsordning er å gi en uforbeholden beklagelse og oppreisning for den urett og lidelse som enkeltmennesker er blitt påført mens de har vært under omsorg fra det kommunale barnevernet Forslag til løsning 1. Kragerø kommune etablerer en erstatningsordning, kalt kommunal oppreisningsordning. 2. Det nedsettes et oppreisningsutvalg, bestående av 3 politikere og 1 fra administrasjonen. I tillegg deltar kommuneadvokaten, samt en sekretær. Utvalget behandler og avgjør søknader om oppreisning 3.. Utvalget utarbeider vedtekter for ordningen og retningslinjer for saksbehandlingen. Til grunn for vedtektene legges følgende premisser: a) Oppreisningsordningen gjelder personer som har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep mens de var plassert i barnehjem, skolehjem eller fosterhjem av Kragerø kommunes barnevern i perioden 1.7.1954-1.1.1980. b) Personer som nevnt under pkt. 2 og som har fått positivt vedtak på søknad fra Stortingets rettferdsvederlagsordning, kan søke Kragerø kommune om oppreisning c) Utmåling av vederlagets størrelse følger Oslo kommunes vedtekter. 5. Oppreisningsordningen skal gjelde i 1 år, regnet fra dato for kunngjøring til allmennheten
KONSEKVENSER Økonomiske konsekvenser Innføring av en oppreisningsordning vil medføre økonomiske konsekvenser for kommunen, uvisst av hvilket omfang. Administrative konsekvenser Ordningen vil medføre bruk av kommunale personalressurser i forbindelse med saksbehandling