LANDSORGANISASJONEN I NORGE SAMFUNNSPOLITISK AVDELING Samfunnsnotat nr 11/2014 STRIE STRØMMER - Mer enn nok flyt i det norske arbeidsmarkedet? 1. Omstilling og maktbalanse 2. Store bevegelser 3. Norge ikke spesielt tregt; størst bevegelser blant yngre 4. Studier av jobbflyt i Norge 5. Nærmere om OECD-studiens fremstilling av jobbflyt September 2014
1. OMSTILLING OG MAKTBALANSE Norges høye lønns- og inntektsnivå forutsetter en økonomi preget av stadig omstilling av jobber og virksomheter. I denne prosessen forsvinner det stadig jobber og bedrifter, mens nye kommer til. Omfanget av denne omstillingen blant virksomhetene kan på bakgrunn av ulike studier anslås til ca 10 prosent av arbeidsplassene per år. Det betyr at rundt regnet en kvart million jobber forsvinner i Norge hvert år, og mint like mange kommer til. Hvis sysselsettingen øker med f eks 30 000, betyr det at nytilgangen på jobber overstiger avgangen med nettopp 30 000. I tillegg til denne omstillingen av jobber/arbeidsplasser kommer omstillingen av personer eller arbeidstakere mellom eksisterende jobber. Hvert år foregår det frivillig eller ufrivillig jobbskifter i minst samme utstrekning som utskifting av selve jobbene. I disse omfattende prosessene er det i siviliserte land etablert regler for hvordan de skal skje. Virksomhetene har behov for stabil tilgang på arbeidskraft; arbeidstakerne har behov for en forutsigbar inntekt og hverdag ellers. Og ikke minst har en behov for å bli behandlet på en anstendig måte. Reguleringen av disse hensynene skjer gjennom lovgivning eller kollektivt avtaleverk mellom partene i arbeidsmarkedet. Gjennom disse bestemmes mye av maktbalansen mellom den enkelte arbeidsgiver og arbeidstaker. Det medvirker også til på samfunnsplan å bestemme maktbalansen mellom arbeid og kapital. Retten til arbeid og inntekt er ett av politikkens hovedmål. Dette er bakgrunnen for at alle ansettelser i Norge nå i utgangspunktet skal være "faste" i betydningen tidsubestemt med mindre det er saklig grunn til noe annet. Grunnlaget for avvikling av arbeidsforhold, prosesser i den forbindelse og løsning av eventuelle konflikter er også med på å danne oppsigelsesvernet for arbeidstakerne. Oppsigelsesvernet kan således svekkes ved at kravet til saklig oppsigelsesgrunn svekkes eller ved at adgangen til tidsbestemte ansettelser utvides. I land med lite krav til oppsigelsesgrunn og prosesser omkring dette blir forskjellen mellom faste og midlertidige ansettelser liten, slik som bl.a. i USA. Høsten 2014 byr på en debatt om endringer av reguleringsregimet for arbeidstid og ansettelseskontrakter; berørende to av fagbevegelsens grunnoppgaver: rimelige maktforhold i innretning av arbeidsdagen og tryggheten for arbeid og inntekt. En hovedbegrunnelse for endring ønsket om mer "fleksibelt" arbeidsliv. Vi ser her litt på den fleksibiliteten som gjelder flyten av arbeidskraft inn i jobber, ut av dem og mellom dem.
2. STORE BEVEGELSER Særlig viktig for forståelsen av arbeidslivet er det å være klar over at det bak de nokså stabile tallene for (ca 2 ½ millioner) arbeidstakere og arbeidsledige (ca 75 000 registrerte) skjuler seg store bevegelser inn og ut av og mellom jobber. Det er således flere enn mange tror som kan bli berørt av den foreslåtte lovendringen. I prinsippet er det allerede på kort sikt så mange som en halv million; det er nemlig et rimelig anslag på antall nyansettelser i Norge i løpet av et år. Den etterfølgende figur kan hjelpe til å illustrere sammenhengene bak dette. Nyansettelsene kommer fra to hovedgrupper: De som entrer arbeidsmarkedet utenfra; enten som nykommer eller etter et opphold De som frivillig eller påtvunget skifter jobb Det kan vanskelig føres løpende statistikk over sirkulasjonen av jobber og jobbskifter. Det foreligger imidlertid egne undersøkelser som gir oss grunnlag for å anslå dette 1. Ut fra slike fremstår anslaget på en halv million ganske rimelig. Og med en deling på nyjobbere og jobbskiftere som indikert på figuren. Så lenge antall arbeidstakere ikke endrer seg så mye på et år, men holder seg på ca 2 ½ million blir det like mange inn i jobb som ut av jobb. De vikigste grupper avsluttere er da de som skifter jobb, de som slutter som følge av 1 OECD Employment outlook 2010 og SSB Rapporter nr.60/2013, se nærmere beskrivelse under pkt 5.
aldring/pensjonering og de som tar en pause i form av permisjon eller sykmelding. Eller som reiser ut av landet. For at sysselsettingen skal øke, er det således ikke nok at nye ansettes, dersom like mange eller flere går ut av jobb. Det er forskjellen på antall ansettelser og avslutninger som avgjør om sysselsettingen øker eller går ned.
3. NORGE IKKE SPESIELT TREGT; STØRST BEVEGELSER BLANT YNGRE Flyten av arbeidstakere i Norge synes hverken spesielt stor eller liten i en internasjonal sammenlikning. Her er det anglo-saksiske land som skiller seg ut sammen med Danmark. Dette er land kjent for svakt oppsigelsesvern, noe som bidro til særlig rask øking i arbeidsløsheten under og etter finanskrisen i 2008. Norge er når det gjelder nyansettelser, mer på linje med land med mer "normale" arbeidsmarkeder Andel nyansatte per år i pst. 25 20 15 10 5 0 Kilde: OECD Employment Outlook 2009 Ikke overraskende er det yngre mennesker som er mest i bevegelse i arbeidsmarkedet. Med stigende alder er det en fallende andel som skifter arbeidsgiver fra det ene året til det andre. Den etterfølgende tabell illustrerer dette. For å unngå at bildet preges av de helt unge under utdanning, er den yngste kategorien her med størst mobilitet aldersgruppen 25-34 år. Størst flyt blant de unge. Nyansatt-andel i ulike aldersgrupper, pst. 2000-2005 25-34 år 21 35-44 år 14 45-54 år 8 Kilde: OECD Employment Outlook 2009 Som vi ser er hver femte av de yngre nyansatt årlig i den studerte perioden. Andelen synker til godt under ti prosent i aldersgruppen 45-54 år.
4. STUDIER AV JOBBFLYT I NORGE Det er en omfattende internasjonale studie fra OECD som gir oss tallene gjengitt under pkt 3 foran. Den er basert på en kombinasjon av arbeidskraftundersøkelser og nasjonalregnskapsdata, som er nærmere forklart i pkt 5. Endringsraten gir her antallet som har skiftet arbeidsgiver fra ett år til neste i perioden 2000-2004 i forhold til antall arbeidstakere. Samlet gjelder dette 17 pst, hvorav 11 er skifte av jobb og 6 pst er nykommere inn i jobb. Jobbskifte Inn i jobb Totalt 11 pst 6 pst 17 pst Disse observasjonene er ca 10 år gamle, og mye taler for at de neppe overvurderer senere års bevegelser i arbeidsmarkedet. I tillegg til at selve sysselsettingsveksten har vært høy har det skjedd strukturelle og institusjonelle endringer som kan ha trukket oppover: 2000: Ut- og innleie ikke lenger forbudt 2004: EU-utvidelsen østover 2011: Pensjonsreform Mer arbeidsdeling og utsetting av oppgaver Økende innslag av tjenesteproduksjon I Rapporter (60/2013 fra SSB av Ingvild Johansen) har antall jobbskifter (fra en virksomhet til en annen) i følge registerbasert sysselsettingsstatistikk vært så høy som 15 pst blant arbeidstakerne. Skifte av foretak hadde et omfang på 11%. I tillegg er 10 pst av ansatte ikke lenger registrert som arbeidstaker. Ratene var høyere for yngre enn for eldre og omtrent like store i offentlig og privat sektor. Andelen var høyere i privat service og helsesektoren enn for industri og undervisning. Jobbflyten synes således i denne studien å være høyere enn for OECD-studien av perioden 2000-2004. Vi har ikke bekreftede tall for omfanget av ufrivillig jobbavslutning i Norge (oppsigelse/avskjed). OECD (Employment Outlook 2009) oppgir tall for USA til 5 pst og Frankrike og Tyskland 3 pst. Norge må i normalår antas å ligge nærmere de siste landene.
5. NÆRMERE OM OECD-STUDIENS FREMSTILLING AV JOBBFLYT 2. Her defineres ansettelser som det antall arbeidstakere ansatt i firmaet ved tidspunkt t, som ikke var det ved tidspunkt t-1. Avslutninger defineres som det antall arbeidstakere ansatt i firmaet ved tidspunkt t-1, som ikke er det ved tidspunkt t. Total arbeidstakermobilitet er summen av ansettelser og avslutninger, mens differansen mellom dem er netto sysselsettingsvekst. På høyere aggregeringsnivå (f.eks. for en enkelt næring eller økonomien i sin helhet) kan en definere indre arbeidsmarkedmobilitet som differansen mellom total arbeidsmarkedsmobilitet og absoluttverdien av endring i sysselsetting for den relevante gruppe eller sektor. Dette gir oss et begrep for å analysere antall ansettelser og avslutninger over samme tidsrom opp mot behovet for å imøtekomme netto sysselsettingsvekst. Indre arbeidskraftmobilitet reflekterer dermed omstokking av arbeidsplasser og arbeidstakere innenfor samme sektor eller gruppe. I tillegg er skaping av arbeidsplasser definert som sysselsettingsveksten i ekspanderende firmaer. Destruksjon av arbeidsplasser er definert som absoluttverdien av sysselsettingsreduksjon i nedadgående virksomheter. For å oppsummere har vi ethvert aggregeringsnivå følgende identiteter: Total arbeidskraftmobilitet = sum av ansettelser og oppsigelser mellom t- 1 og t. Indre arbeidskraftmobilitet = total arbeidskraftsmobilitet abs 3 (netto sysselsettingsvekst). Total arbeidsplassutskiftning = sum av skaping og destruksjon av arbeidsplasser mellom t-1 og t. Netto sysselsettingsvekst = differansen mellom ansettelser og oppsigelser mellom t-1 og t = differanse mellom skaping og destruksjon av arbeidsplasser mellom t-1 og t. I tråd med litteraturen (se f.eks. Davis og Haltiwanger, 1999) blir alle endringer i arbeidsmarkedet fra t-1 til t uttrykt som rater og regnes ut gjennom å dele total endring på gjennomsnittlig sysselsetting ved t-1 og t. Dataene er i utgangspunktet aggregert til næringsnivå fra europeiske og nasjonale arbeidskraftundersøkelser, harmonisert ved hjelp av større nasjonalregnskapsbaserte næringsdatabaser, sammenliknbare på tvers av land 2 Oversettelse fra OECDs Employment Outlook 2010, Box 3.1. Definitions, sources and accounting identities concerning gross worker flows 3 Absoluttverdi
som OECD STAN databasen og EU KLEMS. Ved bruk av annen data, er dette spesifisert. I praksis er ansettelsesrater hentet fra data om fartstid hos en arbeidsgiver i arbeidskraftundersøkelser. Avslutningsrater er laget gjennom å trekke raten av netto sysselsettingsvekst fra ansettelsesratene, der førstnevnte tas fra STAN og KLEMS (se tillegg 3.A1 for detaljer). Data på næringsnivå tillater oss å skille mellom overganger mellom jobber, overgang fra arbeiodsløshet til sysselsetting og overgang fra sysselsetting til arbeidsløshet. I dette kapittelet regnes personer med jobb ved både t-1 og t, men med forskjellig arbeidsgiver som en overgang mellom jobber. Overgang fra sysselsatt til uten jobb skjer når personer var sysselsatt ved t-1, men ikke ved t, og vice versa for overgang fra uten jobb til sysselsatt. På grunn av dette, kan vi dele ansettelsesraten inn i en ansettelsrate for tidligere sysselsatte og en for tidligere arbeidsløse. Altså prosentrater for henholdsvis antall overganger mellom jobber og overganger fra ledighet til sysselsetting for arbeidstakere hos én arbeidsgiver i én næring i ett land ved tidspunkt t relativt til gjennomsnittlig sysselsetting ved t-1 og t for samme næring og land. Tilsvarende kan en dekomponere avslutningsraten til en rate for sluttere som finner seg annen jobb og en rate for de som forblir uten jobb, men her legges næringen til arbeidsgiver ved t-1 til grunn. Oppsigelser der avsluttere finner seg annet arbeid kan videre deles etter om arbeidstaker fant seg ny jobb innenfor samme næring eller en annen, avhengig om arbeidsgiver ved t-1 og t er i samme næring eller ei. Videre vil avsluttere som ikke finner seg nytt arbeid kunne deles etter om avslutningen var frivillig eller ei 4. Både på nasjonalt - og næringsnivå er det tett sammenheng mellom arbeidstakermobilitet og arbeidsplassmobilitet i arbeidsmarkedet (OECD, 2009). I tillegg, for nasjonale og næringsaggregerte tall, gir en enkel regresjon av total arbeidstakermobilitet på total arbeidsplassmobilitet (inkl. en konstant) en koeffisient på 0,98 som ikke er signifikant ulik 1. Det vil si at en økning på ett prosentpoeng i arbeidsplassmobilitet er assosiert med en tilsvarende økning i arbeidstakermobilitet, uten økning i arbeidstakeres sirkulasjon mellom allerede eksisterende arbeidsplasser (Bassaninini og Marianna, 2009). Dette tyder på at arbeidstaker- og arbeidsplassmobilitet kan brukes som substitutter i sammenlikninger mellom land og konklusjoner basert på den ene formen for data kan og brukes om den andre. 4 Tilgjengelig data gir ikke mulighet til å skille mellom frivillige og ufrivillige avslutninger.