Skjøtselplan for Sandvollan, kystlynghei, Fosnes kommune, Nord-Trøndelag fylke.

Skjøtselplan for Sandvollan, kystlynghei, Fosnes kommune, Nord-Trøndelag fylke. OVERSIKTSBILDE fra lokalitet FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Norsk Landbruksrådgiving Namdal, 2013 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Heidi Landfald Hasselvold OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Midtre Namdal samkommune, Miljø og landbruk LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Heidi Landfald Hasselvold, 2013, Skjøtselsplan for Sandvollan kystlynghei

Innhold Innhold Innhold... 2 A. Generell del... 3 Ulike utforminger av kystlynghei... 3 Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier... 4 B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet)... 7 Kilder... 12 kart... 12 Oversiktskart... 12 Avgrensning lokalitet ved registrering:... 13 Avgrensning av beiteareal med gjerding:... 13 Naturtype:... 14 Kulturminner... 15 Informasjon om det enkelte kulturminne:... 15 Geologi... 15 Løsmasser... 16 Ortofoto... 16 Bilder... 17

A. Generell del Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Den ble skapt i de ytterste, oseaniske strøkene langs Norges kyst der klimaet er så mildt at småfe kunne gå ute hele året eller det meste av året. Om sommeren beitet også storfe i lyngheia og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene brent slik at det oppsto en mosaikk av grasog urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan også spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strakk seg fra Lofoten til Kristiansand (eller muligens Grimstad). Også på noen få øyer i ytre Oslofjorden finnes det noe lynghei, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Artsdatabanken 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Kystlyngheiene er egentlig ikke bare en naturtype, men en landskapstype som utgjøres av åpne arealer med en blanding av heivegetasjon, myr, havstrand, eng og knauser. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten helt ned til Portugal. Også i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligst kystlyngheier og dermed et spesielt forvaltningsansvar for dem. Brann, beite og økologisk variasjon (fuktighet, ph) gir til sammen et stort mangfold av økologiske nisjer i lyngheisystemet, som igjen gir rom for en rekke arter og økotyper spesielt tilpasset bestemte deler av lyngheisyklusen. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre semi-naturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). Ulike utforminger av kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Naturtyper i Norge (NiN) deler på grunnlag av vannmetning og kalkinnhold inn kystlynghei i seks grunntyper: kalkkysthei, intermediær kysthei og kalkfattig kysthei (dvs. tørrheier) samt kalkfuktkysthei, intermediær fuktkysthei og kalkfattig kystfukthei (dvs. fuktheier). (www.natutyper.artsdatabanken.no) I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Fukthei skiller seg fra tørrhei ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. I det følgende gis det en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i fuktighet og kalkinnhold.

Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng (NT på Rødlista 2010), som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. I nord dvs. fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier Skjøtsel Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau sees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Det er best både for sauen og vegetasjonen om avsviingsområdene ikke er for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse.

I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt 20-30 cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myr- og vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og da det er tele eller fuktig jord dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man skaffe profesjonell hjelp i hvert fall første gangen. Restaurering I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå fortere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. Beiting og dyrevelferd Ved vurdering av områder med kystlynghei med omsyn til egnethet og kvalitet som beite må forhold som vegetasjon, mengde og kvalitet av beiteplanter, tilgang på vann, mulighet for å søke ly/skygge m.m. vurderes. Tilgjengelighet med tanke på tilsyn skal også vurderes. Det stilles krav om at det er tilstrekkelig beitegrøde til at dyrenes behov for energi, protein og mineral dekkes både med hensyn til vedlikeholdsfôr og tilvekst, og at antall dyr i ulike deler av beitesesongen tilpasses beitegrunnlaget. Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er en hardfør, lett sau som er tilpasset utegangerdrift i store deler av året, eller hele året der og når det er vilkår for det. Krav til beitekvalitet er gjeldende ved hold av gammelnorsk sau og utegangerdrift. Driften skal være tuftet på et opplegg som sikrer god dyrevelferd. Driftsformen helårs utegangerdrift krever godkjenning fra Mattilsynet, og det forutsetter driftsopplegg og tilsyn som tar høyde for situasjoner med behov for tilleggsforing og ly/enkelt dyrerom når forholda krever det. Ved kombinasjon av område med milde vintrer, tilstrekkelig areal og velskjøttet beite med kystlynghei greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Om nødvendig må tilslipp av vær ordnes slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr,

må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Vinterbeite til utegangersau må ha tilstrekkelig med lynghei av god kvalitet. Unge skudd av røsslyng er viktigste vinterbeiteplanta, men tilgang på starr, gras som de finner innimellom m.m. er betydningsfullt for det samlede næringsopptaket om vinteren. Innholdet av protein i fôret er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren, uten at dette er kritisk. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Tilveksten på lam og sauer av gammelnorsk sau ved helårs utegangerdrift i kystlynghei på Vestlandet og Sør-Trøndelag er undersøkt i et forskningsprosjekt. Tilveksten på lammene var høyere i flere av de undersøkte lokalitetene i Trøndelag enn i Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kan være flere grunner til dette bl.a. har god tilgang på grasområder stor betydning for lammenes tilvekst, men også berggrunn og jordsmonn er faktorer som spiller inn. I noen av lokalitetene på Vestlandet ble det gjort undersøkelser der en så på tilveksten både hos lam og sauer i mer oppdelte perioder. Disse registreringene viste at det var liten tilvekst på lam fra sist i august til først i oktober, men at tilveksten på gimrer og sauer var tilfredsstillende og at disse bedret holdet utover høsten. I Vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er situasjonen at en god del av villsaulammene fra kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting. Disse lammene som ikke er slaktemodne må overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: http://www.dirnat.no/content/1916/ Annen aktuell litteratur Haaland, S. 2002. Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Kaland, P.E. & Vandvik, V. 1998. Kystlynghei. S. 50-60 i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) 2009. Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift. 2009-2: 66-128. Spesialnummer om kystlynghei i Norge.

B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet) SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten Sandvollan ID i Naturbase BN00049644 BN00049639 *Registrert i felt av: Heidi Landfald Hasselvold *Kommune Fosnes Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Oppdragsrapport fra Skog og landskap10/2009 «Naturtypekartlegging i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag» utarbeidet av Harald Bratli og Gunhild Rønning. *Områdenr. 1748 *Dato: 18.06.2012 og 17.09.2013 Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: *Hoved naturtype: Kystlynghei: 176,2 daa, fordelt på to lokaliteter: Sandvollan, Hallarhaugen Langnesodden: 141,5 daa Sandvollan Nausthaugen 34,7 daa (jf. DN, kartlegging av naturtyper, håndbok 13) Utforminger: Lokalitetenes landareal utgjør til sammen 176,2 daa Kystlynghei: (Vegetasjonsdekket areal utgjør 50 %, 88 daa). H3 Fuktig lynghei; utforming H3a Røsslyng-blokkbærutforming. H1 tørr lynghei; finnes i utformingene H1c Røsslyngslåttestarr-torvull-utforming og H1d Røsslyng-kreklinglav utforming. *Verdi (A, B, C): 1. Sandvollan, Hallarhaugen Langnesodden: A 2. Sandvollan Nausthaugen: C (jf. NINA, temahefte 12 «Naturtyper i Norge» av Eli Fremstad) Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m God X Slått Torvtekt De vegetasjonstypene som finnes på Sandvollan er: H3 Fuktig lynghei er den mest utbredte 20 50 m Svak Beite X Brenning x vegetasjonstypen på lokaliteten. 50-100 m x Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd I tillegg finnes H1 tørr lynghei i overgangene mellom Gjødsling fuktig lynghei og bart fjell. Dårlig Lauving (jf. NINA, temahefte 12 «Naturtyper i Norge» av Eli Fremstad) *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEDNING Dette arbeidet er en del av skjøtselsplaner for kystlynghei i Nord-Trøndelag. Disse lokalitetene av kystlynghei ligger på Tranås i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag. Lokalitetene heter Sandvollan, Hallarhaugen-Langnesodden og Sandvollan, Nausthaugen. Disse lokalitetene ligger vest på øya og utgjør tilsammen 176,2 daa. Lokalitetenes utbredelse er ikke endret ved ny kartlegging. Kartlegging av kystlynghei ble gjennomført i 18, juni 2012 og 17. september 2013. Lokaliteten ble gjennomgått og registrert med hensyn på beitegrunnlag og status for kystlynghei. Det ble ikke benyttet GPS under kartleggingen. Arealet består hovedsakelig av fattig fukthei.

BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Sandvollan ligger vest på Jøa i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag. Sandvollan ligger 8 km vest for Seierstad. Berggrunn består av Migmatittgneis med granittisk sammensetning. Dette er en sur og hard bergart. Det er mye bart berg, og mindre områder dekket av løsmasser. Løsmassene består av marine strandavsetninger og litt torv. Klima er oseanisk klima med små temperaturforskjeller mellom sommer og vinter og mye vind. Sandvollan ligger innenfor området med 1000-1500 mm årlig nedbør, gjennomsnittstemperaturen for året ligger på 5,2 grader Celsius. Lokaliteten ligger i sørboreal vegetasjonssone jamfør vegetasjonsatlas for Norge. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Kystlynghei Arealet utgjør 176,2 daa, hvorav vegetasjonsdekket areal (50 % vegetasjonsdekke) utgjør 88 daa. De resterende 50 % er bart berg. Mesteparten av kystlyngheiarealet er fuktig lynghei (H3). Tørr lynghei (H1) finnes som mindre arealer i overgangene mellom fuktig lynghei og bart berg. H3 Fuktig lynghei; utforming H3a Røsslyng-blokkbær-utforming. H1 tørr lynghei; finnes i hovedsakelig som H1c Røsslyng-slåttestarr-torvull-utforming og mindre arealer som mosaikk; H1d Røsslyng-krekling-lav utforming. ARTSMANGFOLD: Artsmangfoldet beskrives generelt som fattig fukthei, med røsslyng som dominerende art på det vegetasjonsdekkede arealet. Arter registrert under befaring i 2012: Røsslyng, blokkbær, smyle, blåknapp, molte, slåttestarr, tyttebær, skrubbær, krekling, einer, hårfrytle, sølvbunke, engrapp, engkvein, ryllik, kattefot, blåklokke, flekkmarihand, vier ssp, dvergbjørk BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Dagens bruk og skjøtsel av kystlynghei på Sandvollan er at arealene beites med storfe og sau om sommeren. Lokaliteten har ikke blitt vinterbeitet i senere tid. Det er lite sikker kunnskap om tidligere tiders bruk av arealet på disse lokalitetene. En mener imidlertid at arealene har vært sommerbeitet sammenhengende i lengre tid med storfe eller sau. Hovedinntrykket på lokaliteten er at Røsslyngen er den dominerende arten i lyngheiene, med et innslag av gras, starr og urter. Røsslyngen er hovedsakelig i moden og degenerativ fase. Videre er det mose i bunnvegetasjonen enkelte steder. Det er ikke tegn til gjengroing eller overbeiting på lokaliteten. Beitetrykket er således på riktig nivå. Brenning: Lyngheia ble brent en gang på 1970-tallet og vinteren 2012/2013. Under befaring i september 2013 er det starr som etablerer seg i brannflatene. Det er lite lyng i brannflatene nå, men en antar at dette vil øke allerede i 2014. Enkelte steder har en lykkes med å brenne vekk mosen, Mens i andre partier har det vært for fuktig. Det er viktig å forsøke å redusere mose i bunndekket, for å gi lys til gras, starr og urter. Med brenning vil også mengden av krekling reduseres. Dette er positivt for fôrproduksjon i lyngheia. Kystlyngheiene utgjør et element i et større kulturlandskap som består av strandeng, myrer, naturbeitemark og innmarksbeiter. Arealene er omkranset av gjerder. Påvirkning: Arealene er ugjødslet og har vært det i lang tid. Under befaring i 2012 og 2013 er det ikke funnet noen fremmede arter. FREMMEDE ARTER: ingen

SKJØTSEL OG HENSYN Kystlynghei: Kystlynghei er en utvalgt naturtype som krever spesiell skjøtsel for å bestå. For å få størst mulig biologisk mangfold bør en ha lyng i fasene (pionér-, vekst- og moden fase). For å få til dette må lyngen forynges. Lyngen forynges kvalitativt best ved brenning. For å få rask revegetering etter brenning er det viktig å brenne på frossen mark slik at temperaturen i jorda ikke blir for høy, og at frø og røtter i jorda overlever brannen. Da kan disse spire direkte i brannflaten (i motsetning til at arealet blir dødt og må revegeteres fra brannkantene). Det bør brennes 3-4 flater hver gang det brennes for å fordele beitetrykket i brannflatene påfølgende sommer. Etter brenning må rester og stammer av einer og lauvtrær fjernes manuelt for å unngå at disse skader beitedyr, samt sikre størst mulig lystilgang på nybrent mark og mest mulig reetablering av vegetasjon Kystlyngheien bør også beites hele året, da busker lyngen seg bedre. For at utgangersauen skal ha et godt beite og god tilvekst om sommeren er det viktig at lyngheiene har en del gras og urter. Andelen gras og urter bør helst utgjøre opp mot 20 % og ikke under 15 %. Urtene og graset er viktig energifôr for søya under melkeproduksjon og viktig fôr for å få tilvekst på lammene om sommeren og ved overgangen fra morsmelk til fast føde. Under befaringen i 2012 og 2013 vises det at beitetrykket har riktig nivå. Røsslyng: En kan med fordel brennes 3-4 flater hver vinter i denne skjøtselsplan-perioden, for å få lyng i alle faser. 7-10 daa årlig. Brannsyklus til kystlyngheien må vurderes i forhold til revegetering, i Namdalen er den normalt 25 år. Fôrgrunnlaget for sau-besetningen er 303,3 daa inngjerdet kulturlandskap. Kystlynghei utgjør 58 % av arealet (176,2 daa, hvorav vegetasjonsdekket areal (50%vegetasjonsdekke) utgjør 88 daa), Myr utgjør 19% av arealet, 58 daa og innmarksbeite utgjør 23%, 69,1 daa. På myr og innmarksbeite er 90 % av arealene grasdekt. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Kystlyngheien er en del av et større kulturlandskap. Skal landskapsopplevelsen med kystlynghei, myrer, strandenger og innmarksbeiter vare, må kulturlandskapet skjøttes gjennom bruk. VERDIBEGRUNNELSE: Det vises til oppdragsrapport fra Skog og landskap10/2009 «Naturtypekartlegging i Fosnes kommune, Nord- Trøndelag» utarbeidet av Harald Bratli og Gunhild Rønning. Befaringen i 2012 og 2013 viser ingen endring i forhold til naturtyper eller tilstand i forhold til det som er beskrevet i Oppdragsrapport fra Skog og landskap10/2009 «Naturtypekartlegging i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag». Verdiene opprettholdes i: Sandvollan, Hallarhaugen Langnesodden: verdi A (svært viktig) Sandvollan Nausthaugen: verdi C (lokalt viktig) SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: DESEMBER 2013 UTM Sonebelte: 32W X koordinat: 0603668.08 Y koordinat: 7170041.98 UTFORMET AV: HEIDI LANDFALD HASSELVOLD Gnr/bnr. 39/33 og 39/10 AREAL (nåværende):176,2 FIRMA: NORSK LANDBRUKSRÅDGIVING NAMDAL AREAL etter evt.restaurering: 176,2 Del av verneområde? Nei

MÅL: Skal landskapsopplevelsen med kystlynghei og innmarksbeiter bestå, må kulturlandskapet skjøttes gjennom bruk. Bevare kystlyngheien og beitemarkene på Sandvollan. Skjøtte kystlyngheien med brenning og nødvendig rydding for å få røsslyng i flere faser. Dette vil gi høyere artsmangfold og bedre fôringskvalitet på arealet. Ved å oppnå et godt samsvar mellom beitetrykk og arealets fôrproduksjon vil en også ivareta det biologiske mangfoldet. Beitbare gras og urter bør optimalt utgjøre 20 % av kystlynghei-arealet. Hovedmål for lokaliteten: Bevare kystlynghei på Sandvollan Konkrete delmål: Kystlynghei: Brenning av større flater for å ha kystlynghei i 3 faser. Dette er nærmere beskrevet i aktuelle tiltak og kart. Brenning av ca. 10 daa årlig. Tilstandsmål arter: Ha røsslyng i flere faser (pioner-, bygge- og moden fase) samt et generelt høyere biologisk mangfold som oppstår etter brenning. Videreføre 20 % gras i lyngområdene. Utgangersau: Øvre antall utgangersau i vinterflokk vurderes og avgjøres av Mattilsynet, Distriktskontor Namdal.

AKTUELLE TILTAK: Generelle tiltak: Brenning for å få lyng i ulik fase. Det bør ideelt brennes 3-4 flater hver vinter. Lyngen bør ha et omløp på 20-25 år. Arbeidsbehovet vil være relativt likt om man brenner store eller små flater. Ved flatevis brenning av lyngheia: Det er viktig at man velger ut passende områder når man skal starte brenning. Brenning av lynghei skal alltid foregå om vinteren med tele i bakken. Gi alltid beskjed til brannvesenet ved brenning. Informere de som har tilknytning til eiendommen. Brenn aldri alene, bør være minimum 3 stykker. Brenn aldri i sterk vind. Ha alltid brukbart slokkingsutstyr. Ikke bruk klær som lett tar fyr. Forlat aldri en rykende brannflate. Ikke mist hodet! Prioriterin g (år) Årlig brenning 2014-2017 Ant daa og kostnad/ daa 7-10 daa pr år Kontrol l: (Dato) Det skal brukes 2 dager hver gang på lyngbrenning. Til timesatser brukes 250 kr pr. time. 2 dager utgjør 15 timer. 3750 kr for hvert år. Man bør være minst 3 personer under dette arbeidet. Da vil kostnadene komme på 11 250 kr pr år det brennes. Etter brenning må rester og stammer av einer og lauvtrær fjernes manuelt for å unngå at disse skader beitedyr, samt sikre størst mulig lystilgang på nybrent mark og mest mulig reetablering av gras, urter og røsslyng. Det settes av en dag til dette, 2 personer, 250 kr/time. Til sammen 4000 kr Årlig Det er viktig å vurdere etter første sviing hvordan lyngen regenererer og hvilke urter som vokser opp i brannflatene og dette er det viktig å ta hensyn til i den videre skjøtselen av kystlyngheia. 1 person, 10 timer. Botanisk undersøkelse: 750 kr/time, til sammen 7500 kr. Sommer 2014 Viktig at beitetrykket blir holdt oppe. Mattilsynet, distriktskontor Namdal avgjør øvre antall sau i vinterflokk.

UTSTYRSBEHOV: Utstyr i forhold til brenning, brannvifter. OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen, 3 år: Det er viktig å følge opp med registeringer etter brenning. Både for å få et inntrykk av hva som spirer fra frøbanken og se på reetableringen av røsslyng. Tilskudd søkt år: Tilskudd tildelt år: Skjøtselsavtale parter: Søkt til: Tildelt fra: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. Kilder Fremstad, Eli, Aarrestad Per Arild, Skogen Arnfinn, 1991, Kystlynghei på Vestlandet og i Trøndelag Naturtype og vegetasjon i fare, NINA. s. 109-111 Nilsen, Liv Sigrid, 1996, Registrering av utvalgte kulturlandskap i Nord-Trøndelag. Sluttrapport for «Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap» for Nord-Trøndelag fylke, Rapport nr 3-1996, 125 s. Bratli, Harald og Rønning Gunhild, 2009, Oppdragsrapport fra Skog og landskap10/2009 «Naturtypekartlegging i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag» 73 s. kart Oversiktskart

Avgrensning lokalitet ved registrering: Tegnet objekt 1 er Sandvollan, Hallarhaugen Langnesodden: 141,5 daa Tegnet objekt 2 er Sandvollan Nausthaugen 34,7 daa Avgrensning av beiteareal med gjerde: Den blå streken viser gjerdetraseen.

Naturtype: Kystlynghei: Sandvollan, Hallarhaugen Langnesodden: 141,5 daa Sandvollan Nausthaugen 34,7 daa

Kulturminner Informasjon om det enkelte kulturminne: Kulturminnene er gravhauger, sannsynligvis fra Jernalderen. Kulturminnene er automatisk fredet på grunn av alder. Geologi

Løsmasser Ortofoto

Bilder Bilde 1: Kystlynghei på Sandvollan. Her utgjør graset 20 % av lyngheia, optimal sammensetning.

Bilde 2: Fukthei og myr. Arealene er i god hevd, rett beitetrykk. Bilde 3: Kystlynghei med 50 % bart berg.

Bilde 4: Innmarksbeite i forgrunnen, drikkevannskilde for husdyra i bakgrunnen. Bilde 5: Spiring av røsslyng i brannflatene. Spiring i brannflatene viser at brannen er gjort til rett tid på riktig måte.

Bilde 6: Mose i bunnvegetasjon under lyng. Arealet bør brennes for å redusere mose og øke innslaget av gress. Samt fornying av røsslyngen. Bilde 7: Lyng i moden og degenerativ fase, bør brennes for fornying.

Bilde 8: Lyng i moden og degenerativ fase, bør brennes for fornying. Bilde 9: Lynghei med mye bart berg.

Bilde 10: Lyng med godt innslag av gress og starr. Bilde 11: Brannflate, brent vinteren 2013. God spiring i brannflaten, men mye rester av mose og lav. Må her gjøre nye tiltak for å fjerne mer av mosen.

Bilde 12: Brannflate, god spiring i brannflata, hovedsakelig starr og røsslyng. Spiring i brannflatene viser at brannen er gjort til rett tid på riktig måte. Bilde 13: Smyle og lyng med mose i bunndekket. Dette arealet bør brennes, for å redusere innslaget av mose.

Bilde 14: Ved sørsjømyra. Bonden og forvalteren, Mathias Krüger. Beiter i god hevd. Bilde 15: Sørsjømyra

Bilde 16: deler av Hallarhaugen. Bilde 17: Brannflate i forgrunnen. Lav ligger i bunndekket og det må gjøres ytterligere tiltak for å sikre god etablering av gras og lyng.

Bilde 18: Brannflate, brent vinteren 2013. God spiring av starr og blokkbær i brannflata. Bildene er tatt 17. september 2013 Fotograf: Heidi Landfald Hasselvold