Skjøtselsplan for Gjengstøa og Nergjengstøa, del av lokaliteten Bremsnes, kystlynghei i Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke

Transkript

1 Skjøtselsplan for Gjengstøa og Nergjengstøa, del av lokaliteten Bremsnes, kystlynghei i Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke Bilde 1. UTM Retning sør-sørøst. Oversiktsbilde fra det området som denne skjøtselsplanen gjelder: Innmarka og husa på 52/54 ligger nedi dalen bak den tette furuskogen midt i bildet. Fjellet i bakgrunnen er Bremsneshatten. Gjengstøgardene går så vidt inn i området med mye bart berg som ses mellom furuskogen og Bremsneshatten. FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Landbruk Nordvest SA 2016 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Maud Grøtta OPPDRAGSGIVER: Zinnia Gjengstø LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Maud Grøtta Skjøtselsplan for Gjengstøa og Nergjengstøa, del av lokaliteten Bremsnes, kystlynghei i Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke. 27 s. Upublisert. 1

2 Forord Utarbeiding av skjøtselsplan er gjennomført på oppdrag fra Zinnia Gjengstø som er representant for grunneierne. Skjøtselsplanen gjelder for eiendommene gnr 52/bnr 54 Gjengstøa og gnr 52/bnr 11 Nergjengstøa i Averøy kommune. Disse eiendommene ligger delvis inne i, og utgjør en liten del av kystlyngheilokaliteten BN Bremsnes. Bare areal som ligger vest for fylkesvei 64 er tatt med i planen. Detaljert beskrivelse av naturtypelokaliteten (Kap 6) er hentet fra Naturbase. Undertegnede har gjort mindre endringer i områdebeskrivelsen. Skjøtselsplanen er utarbeidet på grunnlag av opplysninger fra kartlegging i 2011, observasjoner under befaring 18.juli 2016, og informasjon fra grunneierne. Mine kontaktpersoner har vært Zinnia Gjengstø for 52/54 og Rolf Flatset for 52/11. Det er innhentet informasjon fra kulturavdelinga hos Møre og Romsdal fylkeskommune og fra Norsk ornitologisk forening, avd Møre og Romsdal. Marit Dyrhaug, Norsk landbruksrådgiving Helgeland, var med under befaringen, har lest gjennom planen og kommet med konstruktive tilbakemeldinger. Takk til alle for godt samarbeid. Tingvoll, Maud Grøtta Landbruk Nordvest SA 2

3 Innhold Forord... 2 Innhold Generelt om kystlynghei Ulike typer kystlynghei Geografiske variasjoner av kystlyghei Generelt om skjøtsel og dyrehold i kystlynghei Generelt om skjøtsel av kystlynghei Beiting og dyrehold i kystlynghei Lyngsviing Restaurering av kystlynghei Mer informasjon Om Gjengstøa/Nergjengstøa naturgrunnlag og drift Kort områdebeskrivelse av beitearealet på 52/11 og 52/ Driftsbeskrivelse Skjøtsel av Gjengstøa og Nergjengstøa Mål for skjøtsel av Gjengstøa og Nergjengstøa Planlagte skjøtselstiltak på Gjengstøa og Nergjengstøa Oppfølging av skjøtselsplanen Detaljert beskrivelse av naturtypene på lokaliteten Kilder Ortofoto/kart - avgrensning av kystlyngheilokaliteten innenfor beiteområdet Bilder Artsliste Vedlegg

4 1. Generelt om kystlynghei Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Naturtypen har blitt til i de ytterste, oseaniske strøkene langs kysten der klimaet er så mildt at småfe har kunnet gå ute hele året, eller det meste av året. Om sommeren har også storfe beitet i lyngheia, og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene svidd slik at det oppsto en mosaikk av gras- og urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en vintergrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Røsslyng er en viktig art i kystlyngheia. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strekker seg fra Lofoten i Nordland til Kragerø i Telemark. Det er også lynghei på noen få øyer i ytre Oslofjord, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Norderhaug & Johansen 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting, eller beiting store deler av året, og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Naturtypen kystlynghei inngår i kystlandskapet i en mosaikk med en rekke andre naturtyper slik som semi-naturlig eng- og strandeng, strandberg og myr. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten sør til Portugal. I Norge, som i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligste kystlyngheier og dermed et spesielt ansvar for å ivareta disse. Variasjoner i miljøvariabler (kalkinnhold, uttørkingsfare og vannmetning) danner grunnlag for en rekke grunntyper av kystlynghei, og variasjoner i bruk (lyngsviing og beiting) øker kompleksiteten i artssammensettingen og diversitet. Tiden etter lyngsviing kan deles inn i fire ulike faser; pionerfase, byggefase, moden fase og degenererende fase, og enkelte arter kobles spesifikt til noen av disse fasene. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre seminaturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). 4

5 1.1 Ulike typer kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Natur i Norge (NiN), deler kystlynghei på grunnlag av kalkinnhold, uttørkingsfare og vannmetning inn i tolv grunntyper: Kalkfattig bakli-hei, kalkfattig kystlynghei, kalkfattig tørr kystlynghei, kalkfattig fuktig kystlynghei, intermediær bakli-hei, intermediær kystlynghei, intermediær tørr kystlynghei, intermediær fuktig kystlynghei, svakt kalkrik kystlynghei, svakt kalkrik tørr kystlynghei, sterkt kalkrik kystlynghei, sterkt kalkrik tørr kystlynghei (Halvorsen et al. 2015). I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, flekkmarihånd, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Kalkrik kystlynghei skiller seg fra den kalkfattige ved et høyere innslag av kalkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Bakliheier, som ofte er nord- og østvendte, gjerne i humide skråninger, har typiske arter som bjørnekam, revebjelle, ormetelg, blåbær og blokkebær. Kystlynghei med høy uttørkingsfare har gjerne arter som heigråmose, melbær, kveinarter, finnskjegg og gulaks. Kystlynghei med høy vannmetning skiller seg fra tørrere grunntyper ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nedenfor finner du en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i lokale komplekse miljøvariabler. 1.2 Geografiske variasjoner av kystlyghei Sør-Norge Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Vest-Norge Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng, som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten nord til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. 5

6 Midt- og Nord-Norge Fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei (høy uttøringsfare og lav vannmetning) kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. 2. Generelt om skjøtsel og dyrehold i kystlynghei 2.1 Generelt om skjøtsel av kystlynghei Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau ansees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. 2.2 Beiting og dyrehold i kystlynghei Beiting er viktig for ivaretakelsen av kystlyngheiene, og i snøfattige og vintermilde kyststrøk med kystlynghei finner man former for utegangerdrift. Hold av dyr, uansett driftsform, krever at man følger tilhørende regelverk, se Utegangerdrift er omtalt spesifikt flere steder i regelverket, med både egne tilpasninger og med dispensasjoner fra hovedregelverket mot at enkelte vilkår holdes. Av viktige regelverk å sette seg inn i, kan man trekke frem: «Lov om dyrevelferd» (Dyrevernlova), «Forskrift om velferd for småfe», «Forskrift om velferd for produksjonsdyr», «Forskrift om merking, registrering og rapportering av småfe» og «Forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer». Dispensasjon om «utegang uten tjenlig oppholdsrom» krever tillatelse fra Mattilsynet. For å kunne tilpasse dyretallet til beitegrunnlaget, må beitegrunnlaget vurderes. Beitegrunnlaget påvirkes av variasjoner i både naturforhold og hevd, og må derfor vurderes for hvert enkelt beite. Ofte inngår det flere naturtyper i det samlede kystlandskapet som beites, noe som også bør tas inn i den totale vurderingen av dyretallet. Dette kan være strandenger som er gode vår- og sommerbeiter, eller myr som kan ha viktige halvgress og starr utover høst og vinter. Kystlynghei i god hevd utgjør gode beiter, og inneholder helst vekslinger av røsslyng i både pionerfase, byggefase og moden fase. Dette gjør at beitedyrene kan veksle mellom røsslyngplanter av ulik alder og høyde. Beitekvaliteten til røsslyngen 6

7 varier med alder, og særlig gammel, forvêdet og skadet røsslyng forringer beitene mye. En del kystlyngheier finnes i vekslinger med mye bart berg, mens andre lyngheier danner tette tepper hvor røsslyngen har et høyt dekke. Både dekning og kvalitet på røsslyng tas med i beregningen av dyretall per arealenhet. I «Forskriften om velferd for småfe», omtales utegangerdrift spesielt, og i 18 «Unntak fra kravet om tjenlig oppholdsrom utedrift», kan oppsummeres i følgende viktige punkt: 1) Dyretallet skal tilpasses beitegrunnlaget. 2) Eier eller annen med ansvar for dyrene skal ha mulighet til raskt å skaffe tilstrekkelig og egnet fôr i tilfelle situasjoner der beitet ikke gir tilstrekkelig næring. 3) Det skal etableres fôringsplass som gjør det mulig å fôre dyrene på en god måte. 4) Terreng og vegetasjon skal gi tilstrekkelig ly, og dyrene skal ha beskyttende ullfell i kalde årstider. 5) Det skal etableres innhengning som gjør det mulig å samle dyrene. 6) Dyrene skal samles når det er nødvendig av dyrevernmessige hensyn, og minimum vår og høst for kontroll, merking, napping og klipping av ull, nødvendig parasittbehandling, o.l. 7) Paring skal skje slik at lamming og kjeing kan forekomme når beite- og klimaforhold er gunstige. 8) Tilsynet skal intensiveres før og under lamming. Gode vinterbeiter er nødvendig for et godt dyrehold. Nøkkelarten røsslyng inngår i beitegrunnlaget gjennom hele året, men er viktigst utover høsten og vinteren, da omfanget av andre beiteplanter reduseres. Selv om røsslyng er den viktigste vinterbeiteplanta, er tilgang på starr og gras som dyra finner innimellom lyngen betydningsfull for det samlede næringsopptaket om vinteren. Småfe på utmarksbeite skal etter regelverket ha tilsyn minst en gang per uke i områder uten særskilt risiko. Ved mistanke om økt fare må tilsynet intensiveres slik at forhold som kan medføre dårlig velferd, syke, skadde og avmagrede dyr, oppdages så tidlig som råd er. Det er en forutsetning at beitelokalitetene gir muligheter for å komme til med nødfôr, også i perioder med dårlig vær. Beitene må ha tilstrekkelig ferskvannstilgang gjennom hele året. Det må planlegges løsninger for mulig vannmangel, både sommer som vinter. Gammelnorsk sau og andre husdyrslag Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er mye brukt i utegangerdrift i kystlynghei, ettersom det er en hardfør, lett sau som er tilpasset helårsbeiting hvor det er vilkår for det. Under de riktige kombinasjoner av milde vintre, tilstrekkelig med areal og velskjøttede kystlyngheier, greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Paring skal skje slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr, må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus 7

8 og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Innholdet av protein i beiteplantene gjennom vinteren er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Dersom lammene fra sau i kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting må man gjøre tilpasninger. Disse lammene som ikke er slaktemodne må da overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Gammalnorsk sau er godt tilpassa beiting i kystlynghei. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest- Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. 8

9 2.3 Lyngsviing Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til spesielle verdier knyttet til området, slik som fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Det er viktig å orientere seg om hvilke verdier som finnes i området gjennom f. eks Lyngsviing er ei vanleg skjøtselsform i kystlynghei. forvaltningsorgan som kommunen, fylkeskommunen, Fylkesmannen eller Miljødirektoratet/Statens Naturoppsyn, og tilpasse den planlagte skjøtselen til disse verdiene. Når det gjelder lyngsviing, er de generelle rådene at avsviingsflatene ikke skal være for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse. I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselsplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Eksempler på problemarter er einstape, sitkagran, rynkerose og tistler. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myrog vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og med tele eller fuktig jord, dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man få hjelp fra noen med erfaring, i hvert fall første gangen. 9

10 2.4 Restaurering av kystlynghei I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå raskere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. 3. Mer informasjon For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Som nyttig informasjon om hold av gammelnorsk sau anbefales Villsauboka: Buer, Hilde Villsauboka. Selja Forlag, Florø. Annen aktuell litteratur: Haaland, S Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Kaland, P.E. & Vandvik, V Kystlynghei. S i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge. 10

11 4. Om Gjengstøa/Nergjengstøa naturgrunnlag og drift 4.1 Kort områdebeskrivelse av beitearealet på 52/11 og 52/54 Kystlyngheilokaliteten Skjøtselsplanen omfatter ca 200 daa kystlynghei som ligger innenfor området for kystlyngheilokaliteten BN Bremsnes. Se ortofoto i kapittel 8. Av utforminger er det både fuktig og tørr kystlynghei. Skjønnsmessig vurderes andel berg i dagen til 40%. Dette er fattig kystlynghei og røsslyngen er småvokst. Det finnes noen mindre partier med myr, men dette utgjør ikke mer enn 2-3% av arealet. Kystlyngheia er i svak hevd med noe død røsslyng og spredt gjengroing med einer, gran, furu og lauvtrær. Av furu finnes det både stedegen furu og plantet vrifuru, Pinus contorta. Sitkagran og vrifuru er definert som fremmede arter og står på norsk svarteliste (Gederaas et al. 2012). Sitkagran er vurdert til å ha svært høy risiko som trussel mot biologisk mangfold, mens vrifuru er vurdert til å ha potensielt høy risiko som trussel mot biologisk mangfold. Det ble registrert spredning av både sitkagran og vrifuru i kystlyngheia. Utenfor det planlagte beiteområde finnes det platanlønn som også er en fremmed art med svært høy risiko. Fremmede arter bør ikke forekomme i verdifull kystlynghei, og bør prioriteres ved rydding. Se mer om sitkagran, vrifuru og platanlønn i faktaark fra Artsdatabanken. Det er svært lite areal med gras og urter i heia slik at heia alene sannsynligvis vil gi for lav beitekvalitet for sauene i melkeproduksjonsperioden. Beitearealet Det planlagte beiteområdet er på totalt ca 250 daa. Ved siden av kystlyngheia på 200 daa inngår 11 daa fulldyrka jord og 9 daa innmarksbeite. (Kilde: Gårdskart på nett hos NIBIO). Innmarka vil være et viktig sommerbeiteareal og kan også høstes til tilleggsfôr. I overgangen mellom kystlynghei og innmark finnes det ca. 30 daa tresatt mark som også vil være en del av beitearealet; her vokser det gran, furu, or, hassel og innslag av andre lauvtrær. Sitkagran er for en stor del allerede tatt bort. Disse to trebeltene nord og sør for innmarka vil gi ly for sauene, men kan med fordel stedvis åpnes opp slik at det blir mer lys til beitegras. Vest for tunet på 52/11 ligger det ei eng, Trøa, som er sterkt gjengrodd. Denne enga har godt potensiale som sommerbeite, men trenger å bli åpna opp for å gi god grasvekst. I vest grenser beiteområdet mot sjø, i øst grenser den nordlige delen av området mot Fylkesvei 64, Averøyvegen. I nord og sør går eiendomsgrensene gjennom kystlynghei. Omlag 31 daa av eiendommen 52/54 ligger øst for Averøyvegen, her er det om lag 26 daa kystlynghei og 5 daa myr. Hele området ligger innenfor kystlyngheilokaliteten Bremsnes. Det er ikke planer om å ta denne delen med i beiteområdet nå og regnes heller ikke med i skjøtselsplanen. Denne delen av 52/54 kan evt. gjerdes inn og tas i bruk som beite seinere. I følge naturbase ligger det en lokalitet med slåttemark i Gjengstøa, BN Ved befaring i august 2016 var dette området skjøttet som plen. 11

12 4.2 Driftsbeskrivelse Dato for utarbeiding av driftsbeskrivelse: November Driftsbeskrivelsen er utarbeidet av Maud Grøtta i samarbeid med grunneierne. Beskriv dagens beite (ev. tegn inn på kart): Det er ingen beiting i dette området i dag. Antall beitedyr: Det totale beiteområdet er på 250 daa. Kystlyngheia er skrinn med mye bart berg og mye gammel lyng. Ved helårs utegang med gammelnorsk sau uten jevnlig tilskuddsfôring om vinteren, må en i utgangspunktet gå ut fra et arealkrav på minst daa pr vinterfôra sau. 20 daa med innmark vil gi godt sommerbeite og grunnlag for noen flere dyr. Når man har skaffet seg erfaring med drifta, og lyngheia har kommet i bedre hevd, kan kanskje beitetrykket økes. Ved jevnlig tilskuddsfôring kan besetningen økes, men da må det planlegges med fôringsplasser i vinterbeiteområdet. Det kan tilrås at man starter med 8 sauer (gjelder for de to beiteområdene samlet) og øker antallet ettersom man ser at det er nok mat til de. Dette skal vurderes både ved å se på avbeiting, slaktevekter og dyras trivsel. Beskriv nåværende opplegg for sviing (Hva har du svidd, når ble det svidd, ev. tegn inn på kart): Det har ikke vært svidd i dette området på svært lang tid. Har du gjort andre skjøtselstiltak enn beiting og sviing: Sitkagran er hogd. Vet du hvordan området har vært skjøttet tidligere (beiting, lyngslått, sviing eller annet)? I Nergjengstøa var det husdyrhold fram til slutten 1950-tallet og garden Gjengstøa var i drift med husdyr fram til Det ble holdt storfe, sau og høns og tidvis også gris. Utmarka og innmarksbeitene var i bruk som beite så lenge det var husdyrhold på gardene. Deler av innmarksbeitet i Nergjengstøa ble bråtebrent en gang på slutten av 60-tallet. Fulldyrka jord har vært i drift fram til 2015 som leiejord. I 2016 har den ligget brakk. Det har vært hogd ved i skogbeltet mellom innmarka og heia. Det gjøres fremdeles, men i mindre omfang enn da det bodde folk fast på gardene. Begge gardene er nå fritidseiendommer. Vest for fylkesvegen, nær Vardvatnet ble det tatt torv til brensel. Dette ble gjort siste gang i Planer for framtidig drift: Starte med hold av gammelnorsk sau på helårs utegang, gjerde inn kystlynghei og innmark slik at arealet kan tas i bruk som beite. Skjøtte kystlyngheia gjennom hogst av trær og lyngbrenning. Må skjøtselen tilpasses spesielle verdier i området (sjeldne arter, problemarter, kulturminner, vern etc.)? På 52/54 ligger det to fredede kulturminner tett ved hverandre som delvis er ødelagt av at fylkesveien er ført mellom dem i ei dyp veiskjæring. Møre og Romsdal fylkeskommune, kulturavdeling v/ Torill Einara Nerbøvik skriver dette i epost til Landbruk Nordvest : «Bremsnes er som kjent eit område med lang historie, og er inne på regional delplan for kulturminne. Det området som de her skal lage skjøtselsplan for (eigedomane 52/11 og 52/54) ligg ikkje midt i sentralområdet på Bremsnes, men er likevel ein viktig del av kulturlandskapet omkring. Det er registrert ein steinalderbuplass med 12

13 liten hellar heilt aust innanfor gbnr. 52/54. Det er viktig at denne ikkje vert rørt av tiltak som kan eignast til å gjere skade på kulturminnet. Vi minner også her om at ein er varsam, og gjer merksam på at dersom ein kjem over noko som kan vere automatisk freda kulturminne, pliktar å stoppe arbeidet og ta kontakt med kulturavdelinga i fylkeskommunen for avklaring jf. Kulturminnelova 8 andre ledd.» Ifølge Artskart hos Artsdatabanken er det ikke spesielle arter som det må tas hensyn til i området som det planlegges skjøtsel for. Man skal likevel ta hensyn til hekkende fugl. Allerede i mars kan det være kommet fugler til heia som det må tas hensyn til. Kommentar fra Ornityologisk forening: «Gjengstøa: Her er det observert jordugle i 2016 og tidligere, men det er ikke kjent om det kan være hekking.» Det går en tursti gjennom området. Det må settes opp gjerdekliv eller port på egnet sted slik at turgåerne får tilgang til utmarka. Beskriv rutiner for tilsyn og sanking: Dyra vil ha tilsyn minst en gang i uka. I lammingssesongen vil dyra ha tilsyn flere ganger i uka. De vil da være på innmark og vil være lett tilgjengelig for tilsyn. Det skal lages samlekve og sauene skal holdes tamme slik at de er lette å sanke. Beskriv tilgang til ly på beite: I beiteområdene er det tresatte parti der dyra vil finne godt ly. Det er også bergknauser som de kan søke ly ved. Beskriv rutiner for eventuell nødfôring og plassering av fôrplass: Om det blir nødvendig med foring om vinteren vil dette skje i nærheten av innmarka. Beskriv vanntilgang til dyra på beite: På beitet sør for innmarka vil dyra finne vatn i bekken. På beitet nord for innmarka vil dyra finne vatn i ei kilde som ligger i skogen oppafor Trøa. Det er sjelden at disse to vannkildene fryser til om vinteren. Man må likevel ha tilsyn med vannkildene, hvis de fryser til skal dyra gis vatn på annet vis. Om sommeren må man også ha tilsyn med vannkildene for å se at de er tilstrekkelige i mengde og kvalitet. Er de ikke det må det gis vann på annet vis. Relevante tillatelser fra Mattilsynet (for eksempel dispensasjon til «utegang uten tjenlig oppholdsrom»): Før innkjøp av dyr må det tas kontakt med Mattilsynet og søkes om dispensasjon for å ha dyra ute hele vinteren. Driften gjennom året Mars/April: Sauene flyttes til innmark (beiteområde sør), temming, tilleggsfôring, lamming Mai-Oktober: Sauene bytter beiteområde ca hver 3.uke Juni/Juli: Ruing/klipping, temming av søyelam Juli: Slått av vinterfôr på innmarka Oktober: Utvelgelse av påsettlam, slakting. Temming av påsettlam. Oktober/november: Sauene flyttes til beiteområde nord. Vurder behov for tillegsfôring, særlig fra februar da behovet for energi og protein øker i slutten av drektighetstida. 13

14 Flytting mellom de to beiteområdene må tilpasses slik at det blir god avbeiting på grasparti i begge områder og slik at det er nok vinterfôr igjen på beiteområde nord siden det er her det er mest røsslyng og best egnet for vinterbeiting. Se også eksempel på årshjul i vedlegg 1. Har dere ønsker eller mål for de neste 3-5 år som det skal tas hensyn til? Det overordna målet er å ha skjøtsel på eiendommene slik at utmark og innmarksbeiter ikke gror igjen. Målet for de første 3-5 årene er å få satt opp gjerder, starte opp med et mindre antall sauer og komme i gang med brenning. Andre kommentarer: Det er foreløpig uklart hvem som skal ha hovedansvar for sauene. 5. Skjøtsel av Gjengstøa og Nergjengstøa 5.1 Mål for skjøtsel av Gjengstøa og Nergjengstøa SKJØTSELSPLAN Dato utarbeiding av skjøtselsplan: Dato befaring: Dato samtale med grunneier/bruker: og Utformet av: Maud Grøtta UTM sone: Nord: Øst: Areal (nåværende): 200 daa Dvs 200 daa kystlynghei på eiendommene 52/11 og 52/54 vest for fylkesvei 64. Hele lokaliteten Bremsnes er 7098 daa. Firma: Landbruk Nordvest SA Gnr./Bnr.: 52/11 og 52/54 Areal (etter evt. restaurering): 200 Del av verneområde: Hvilket vern: Nei Finnes det særskilte skjøtselshensyn i området, hvilke: Det skal tas hensyn til fredet kulturminne som ligger ved fylkesvei 64. Det skal tas hensyn til hekkende fugl. 14

15 MÅL Hovedmål for lokaliteten: Kystlyngheia skal ikke gro igjen, men bevares som naturtypen kystlynghei. Konkrete delmål: Holde kystlyngheia i god hevd gjennom helårsbeiting med gammelnorsk sau og regelmessig lyngsviing Redusere gjengroingen gjennom hogst og rydding Ev. spesifikke mål for delområde(r): Tilstandsmål arter: Det skal finnes en mosaikk av røsslyng I forskjellige utviklingsfaser. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Innenfor kystlyngheilokaliteten skal det ikke finnes gran, vrifuru eller platanlønn. Enkelttrær og grupper av stedegen furu og lauvtrær kan få stå. 5.3 Planlagte skjøtselstiltak på Gjengstøa og Nergjengstøa Beiterelaterte tiltak Beskrivelse av planlagte skjøtselstiltak, beiting: Før det kan anskaffes sau så må det settes opp gjerder. Utmarka på de to gårdene er delt i to, et stort område nord for innmarka og et mindre område sør for innmarka. Utmarksområdet i sør ligger inntil innmarksbeite og fulldyrka mark og kan være inngjerdet sammen med innmarka. Det vil være svært upraktisk, og hemme ferdsel, hvis det skal gå en gjerdekorridor mellom de to utmarksområdene. Det tilrås derfor at det settes opp to adskilte gjerder og at sauene flyttes mellom de to områdene etter behov. Det kan være grind til de to beiteområdene på hver sin side av veien for å gjøre det lett å bytte beite. Der tursti krysser med gjerdet skal det settes opp gjerdekliv eller selvlukkende port. Gjerding Det er laget ei skisse av hvor gjerdetraseen kan gå. Se nedenfor. Totalt gir dette trasevalget ca 3130 m gjerde. Fordelt slik: Langs eiendomsgrensene i nord: 900 m Langs fylkesvei: 210 m Fra fylkesvei til bratt hammer: 270 m Fra sjø til bratt hammer: 180 m Ledegjerdet ned til veien, til sammen på begge sider ca: 100 m Fra sjø, langsmed bekk og vei og opp til eiendomsgrense i sør: 710 m Langs eiendomsgrensene i sør: 760 m 15

16 Evt gjerde mellom fulldyrka mark og innmarksbeite/utmark kommer i tillegg. En strekning på begge sider av eiendomsgrensa mellom de to gårdene er så bratt at det antas at gjerde er unødvendig. Der gjerdet går mot sjø settes gjerdet slik at det er for bratt for sauene å gå nedenfor gjerdet. Slik slipper man å sette gjerdet ned i sjøen. Det er mye bart berg i området, det betyr at man må regne med å bore i fjell for å sette ned feste for stolper. Dette gjør gjerdet dyrere både med hensyn til materiell og arbeidstimer. Gjerdetraseen må gjerne tilpasses slik at det blir enklest mulig å sette opp gjerdet. Rette strekk gjør det lettere å stramme opp gjerdet, men gir mer boring i fjell. Detaljplanleggingen av dette må grunneierne gjøre selv. Beiteregime: I utgangspunktet kan man se for seg at sauene går på det store området om vinteren og bytter mellom de to områdene om sommeren. Det vil passe å ha sauene på det lille området om våren når de skal lamme. Da kan de ha tilgang til godt innmarksbeite i tida rundt lamming og på forsommeren. De har da et mindre område å bevege seg på og vil være lettere å ha tilsyn med, og de vil ha god tilgang på beitegras. I denne perioden kan det være aktuelt å gi tilleggsfôr inntil veksten på innmarka har kommet nok i gang til å gi tilstrekkelig med fôr. I overgangen mai/juni vil det være aktuelt å flytte sauene til det store området igjen. Om man ønsker det kan man da la graset på deler av innmarka vokse opp til en slått. Dette området må da gjerdes inn for seg. Når det har vokst litt opp igjen etter slåtten kan sauene igjen beite på slåttearealet. Fylldyrka mark, eller deler av den, kan gjerne gjerdes inn for seg slik at man har bedre styring på bruk av dette arealet selv om det ikke skal slås. Man kan da velge at sauene går en periode på utmark og innmarksbeite uten å ha tilgang til all fulldyrka mark. Eller de kan stenges inne på fulldyrka mark for å øke beitepresset og få god avbeiting her. Det kan tilrås at man setter opp gjerdet rundt det lille beiteområdet og innmarka først og tar ibruk dette med et svært lite antall sau, anslagsvis 4-5 stk. Evt kan man også bare gjerde inn på eiendommen 52/11 det første året og bruke høsta fôr fra eiendommen 52/54 som tilleggsfôr. På denne måten kan man fordele gjerdearbeidet over flere år. Man kan også tenke seg det motsatt, at man gjerder inn det store arealet først og bruker høsta fôr fra alt fulldyrka areal som tilleggsför. I det store beiteområdet er det forholdsvis lite sommerbeite, i alle fall før man får brent lyng og får reetablering etter det. Derfor er det viktig også i dette tilfelle å starte med få dyr. Mengden av høsta vinterfôr vil også bestemme hvor mange dyr man kan ha. Innmarksbeitet og deler av den tresatte utmarka kan med fordel åpnes opp for å øke beitegrunnlaget. Dette kan gjøres over mange år. Trøa bør da være prioritert for dette arbeidet. Når begge beiteområder er kommet i full drift kan det anslås at det blir nok mat til sauer. Man må erfare seg fram til det riktige antallet. Annet Ved Trøa er det en brønn som må sikres før man slipper sauer på beite her. 16

17 Figur 1. Rød strek viser forslag til gjerdetrase. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Kostnad, materialer og arbeid Tiltak beiting og tilrettelegging for beiting: Kontroll (år) Gjerde rundt beiteområde i sør, 1470 m a kr 65 Gjerde rundt beiteområde i nord, 1660 m a kr 65 Grinder, gjerdekliv/port, 5 stk a kr 2500 Fôringsplass, hjemmelaget Sikring av brønn Innkjøp av sauer, 5 stk â kr 1500 Evt gjerde mellom innmark og utmark på 52/54, 340 m a kr 50 Til sammen kr Ettersyn/reparasjon av gjerder Helårsbeite med gammelnorsk sau Åpning av innmarksbeite og tresatt område el el el 2018 Årlig Årlig Årlig fra /år? 3000/år Kostnadene er satt skjønnsmessig og kan være feilvurdert. Utstyrsbehov knyttet til beiting og tilrettelegging for beiting: Gjerdemateriell, grinder, samlekve, fôringsplass, utstyr for oppsetting av gjerde, motorsag, ryddesag, verneutstyr 17

18 5.3.2 Planer for sviing Beskrivelse av planlagte skjøtselstiltak med sviing: Det er laget ei skisse med forslag til områder for sviing. Dette er ikke ei plan som skal følges slavisk, men et forslag eller eksempel på hvordan man kan prioritere områder for sviing. Det som ligger bak valg av områder i denne skissa, og rekkefølgen på de, er at man skal få svidd flere områder pr år og at man velger områder nær gjerder og nær skog og bebyggelse først, slik at disse områdene fungerer som branngater de senere årene. Sauene liker seg i de brente områdene, sviing på forskjellig steder vil være med å lede sauene rundt slik at de bruker hele området som de har til disposisjon. Det vil være en fordel å få svidd et stort areal de første årene. I skissa er det lagt opp til at alle kanter svis i løpet av fire år. Deretter kan det svis noe mindre areal hvert år. Etter år vil man etter denne planen ha svidd mer eller mindre hele arealet. Etter det skal sviing skje regelmessig og etter behov for fornying av røsslyngen, anslagsvis 10 daa pr år i gjennomsnitt. Det må gjerne brennes flere og mindre områder enn det skissa viser, men helst ikke færre og større områder enn dette. Hvis det brennes et stort areal et år, kan man påfølgende år ta et mindre område eller stå over. Det er en del felter med død lyng i heia. Disse må gjerne brennes så fort som mulig og det er ok om det brennes små felt av død lyng spredt utover heia. Ikke ta for mange på en dag, husk man må passe på at det er ordentlig slukket etterpå. Det har spredt seg mye bartrær ut i heia. Det er ønske om å beholde en del av den skogen som disse har spredt seg fra. Dette som ly både for folk og fe. Når det skal brennes nær skogen må trærne i sviområdet hogges før brenning for å kunne gjennomføre brenninga trygt. Det som kan brukes til ved kan kvistes og fraktes ut av området, det man ikke ønsker å benytte som ved kan bli liggende og bli brent sammen med lyngen. For å ta hensyn til fuglelivet bør lyngbrenning være avsluttet før 15. mars. Hvis det må brennes etter den tid skal det bare brennes små parti og en må forsikre seg om at det ikke er fugler som oppholder seg der og forbereder hekking. Forberedelser til brenning kan grunneierne gjennomføre uten noe videre hjelp. Det vil være nødvendig med praktisk opplæring og hjelp ved sviing det første året, evt de to første årene. 18

19 Figur 2. Skisse med forslag til prioritering av sviområder. Feltene er merket med tall etter prioritering. 1: : : : : : : : : KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Kostnader Kontroll (år) Tiltak sviing: Lyngbrenning, se skisse over. Ca 25 daa/år de første 4 årene: 2 dager x 5 personer x 5 timer x kr 250 Deretter ca 10 daa/år 4 skogbrannsmekker a kr 500 Veiledning ved lyngbrenning 2 dager a kr 6000 Rydding av einerlik etter brenning. Kostnadene er satt skjønnsmessig og kan være feilvurdert. Årlig Enkelte år 12500/år 6250/år /år Utstyrsbehov knyttet til sviing: Propanbrenner el.l., minst 4 brannsmekker, brannsikre klær. Motorsag og ryddesag til felling av trær, verneutstyr. Utstyr for etterslokking: vannbøtte og mose/svamp/kopp eller ryggsprøyte. 19

20 5.3.3 Planlagte restaureringstiltak Beskrivelse av planlagte restaureringstiltak: Det har spredt seg en del gran og furu ut i heia. Nær skog og bebyggelse må disse hogges som forberedelse til brenning. All sitkagran og vrifuru over beitehøgde bør fjernes, og alle sitkaplanter og vrifuruer som begynner å sette kongler skal fjernes. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Kostnad Kontroll (år) Spesifikke restaureringstiltak: Hogge/fjerne all sitka og vrifuru innenfor kystlyngheilokaliteten, 15 timer x kr 300 Hogge trær der det skal brennes nær skog, 30 timer x kr 300 Timetall er satt skjønnsmessig og kan være feilvurdert. Det forutsettes at utstyr finnes fra før Utstyrsbehov knyttet til rydding/slått/fjerning av problemarter: Motorsag/ryddesag og verneutstyr Andre planlagte skjøtselstiltak ANDRE AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK I de første årene etter lyngbrenning må det på hver sviflate gås over å ta bort frøplanter av furu og gran hvis ikke sauene tar seg av de. En må også holde utkikk etter andre uønskede planter som kan opptrer i brannflater, slik som tistel og einstape. Disse tas bort så snart man ser de så de ikke får spre seg. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Kostnader Kontroll (år) Tiltak: Fjerne frøplanter av gran, vrifuru og andre uønskede planter UTSTYRSBEHOV Årlig, ved behov Søndagstur i heia 5.4 Oppfølging av skjøtselsplanen OPPFØLGING Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år: Vurdere reetablering av røsslyng etter brenning. Vurdere framdrift i lyngbrenning i forhold til dette. Vurdere innslag av uønskede arter i kystlyngheia. Vurdere beitetrykket. Behov for registrering av spesifikke naturtyper og/eller artsgrupper: Nei Nylig gjennomførte eller påbegynte tiltak som er finansiert: Lage skjøtselsplan, hogge sitkagran. ANSVAR Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen: Zinnia Gjengstø, representant for grunneierne 20

21 6. Detaljert beskrivelse av naturtypene på lokaliteten. SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Bremsnes Averøy ID i naturbase: Registrert i felt av: BN Ulrike Hanssen Maud Grøtta Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): 2011 Ulrike Hanssen Områdenr.: Dato: Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): U06 Kystlynghei 75% Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): A08 Kystmyr 25% Verdi (A, B, C): B Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Fattig kystlynghei (T5-1 og T5-2) 55% Nakent berg (T20-1) 20% Åpen myrflate (V6-5 og V6-4) 25% Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Bilder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m God Slått m Svak x Beite x Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Beskrivelsen er lagt inn av Ulrike Hanssen , basert på eget feltarbeid , i forbindelse med naturtypekartlegging i Averøy kommune, på oppdrag for Fylkesmannen i Møre og Romsdal ble en liten del av lokaliteten synfart av Maud Grøtta og Marit Dyrhaug; dette gjelder eiendommene 52/11 og 52/54 som det ble utarbeidet en skjøtselsplan for i november Det ble da laget en ny og mer presis avgrensing av lokaliteten på disse eiendommene. Det er også gjort et par mindre tillegg i teksten. 21

22 Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger ved Sveggevika vest for Bremsnes. Avgrensningen er noe upresis, siden lokaliteten strekker seg over et stort område som også inkludere flere øyer. Der er innslag av bl.a. bebyggelse, skogsholt og svaberg. Lokaliteten grenser til kunstmark, tettere bebyggelse, plantefelt, bergknauser og heiområder. I den sentrale delen grenser lokaliteten til Sveggen sør, en rik kulturlandskapssjø, som også ble registrert som naturtypelokalitet. Berggrunnen består av fattig kvartsdioritt, tonalitt og trondhjemitt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Avgrenset lokalitet er en mosaikk av naturtypene kystmyr (A08), av utformingen blanding mellom nedbørsmyr og jordvannsmyr (25%) og kystlyngei (D07) av utformingene fuktig kystlynghei (40%) (75%) og tørr kystlynghei (35%). Etter NiN-systemet forekommer her grunntypene åpen myrflate (V6-5 og V6-4) (25%), kystlynghei (T5-1 og T5-2) (55%) og nakent berg (T20-1) (20%). Artsmangfold: På lokaliteten finnes arter som er typiske for fattig myr, bl.a. rome, røsslyng, kvitlyng, torvull, blokkebær, blåbær, duskull, bjønnskjegg, tyttebær, rypebær, krekling og slåttestarr. I tillegg ble det registrert innslag av mer næringskrevende naturengarter på veldrenerte partier av kystlyngheia som gulaks, tiriltunge, kattefot og tepperot. Andre arter som ble funnet er blåfjær, vintergrønn, aksfrytle, skogstjerneblomst, harerug og englodnegras. På områder med gjødselpåvirkning vokser det engkarse, rødkløver og ryllik. Bruk, tilstand og påvirkning: Lokaliteten er noe fragmentert. Over store deler er den preget av gjengroing pga for liten eller ingen beitepress. Det er spredt med plantefelt i området, og en god del av disse består av fremmede bartrær. Fremmede arter: Det er innslag av fremmede bartrær som lerk, sitkagran og vrifuru som sprer seg ut fra plantefeltene og innover lokaliteten. Kulturminner: Bremsnes har svært mange fredede kulturminner. De fleste ligger utenfor lokaliteten, men også noen inne i lokaliteten. Særlig helt sør i denne lokaliteten er det flere arkeologiske funn. Skjøtsel og hensyn: Lokaliteten bør holdes i hevd med tradisjonell skjøtsel av kystlynghei, dvs med kombinert lyngheibrenning og beiting. Beitetrykket bør ikke være for lavt, da det medfører selektiv beiting og gjengroing med trær over lang sikt. Ved for mye beite øker faren for tråkkskader. Ellers bør den helst ikke utsettes terrenginngrep. Den bør ikke gjødsles, og fremmede treslag bør fjernes. Det skal tas hensyn kulturminner og hekkende fugl. Del av helhetlig landskap: Det er flere områder med kystlynghei og kystmyr i landskapet og derfor kan lokaliteten helt klart sies å være del av et helhetlig landskap. Ellers finnes det skog, bebyggelse og kunstmark i området. Verdibegrunnelse: Lokaliteten får verdi B viktig. Til tross for at lokaliteten er nokså fragmentert, er den fremdeles ganske stor. Det åpne landskapet er ikke minst også viktig for fuglelivet. 22

23 7. Kilder Flynn, K. M., Gaarder, G. & Hanssen, U Supplerende naturtypekartlegging i Averøy kommune. Miljøfaglig utredning, rapport Gederaas, L., Moen, T.L., Skjelseth, S. & Larsen, L.-K. (red.) Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste Artsdatabanken, Trondheim. Jordal, John Bjarne Faktaaark for kystlynghei. 27.november Ortofoto/kart - avgrensning av kystlyngheilokaliteten innenfor beiteområdet Figur 3. Kart som viser naturtypen kystlynghei på eiendommene 52/11 og 52/54. Skravert orange område viser avgrensing av lokaliteten BN Bremsnes, bare en liten del av lokaliteten vises på dette bildet. Rød strek viser forslag til ny avgrensning av naturtypen kystlynghei på de to eiendommene vest for fylkesveien. Arealet avgrenset av den røde streken er 200 daa. 23

24 9. Bilder Bilde 2. UTM Tatt i retning nordøst. I bakgrunnen ses veiskjæringa der fylkesveien går. Bilde 3. UTM Tatt nordover. Bildet viser det nordøstlige hjørnet av det planlagte beiteområdet. Eiendomsgrensa går ved parkeringsplassen vi ser til høyre i bildet og på hitsida av bergknausen til venstre i bildet. Vi ser at det er gjengroing med både gran, furu og lauvtrær. Vi ser både levende og død røsslyng. 24

25 Bilde 4. UTM Retning vest-nordvest. Denne delen av eiendommene er lite gjengrodd. Bilde 5. UTM Grensemerke der eiendomsgrense mellom 52/11 og 52/54 møter grensa til eiendommen 52/130. Det er hogd et kryss i steinen. 25

26 Bilde 6. UTM omlag Retning sørøst. Til venstre i bakgrunnen ses Bremsneshatten. Bak skogen/trebeltet ligger innmarka og huset på 52/11. Bilde 7. UTM Trøa. Gjenvokst eng som har potensiale som godt sommerbeite. Dette ligger utenfor kystlyngheilokaliteten, men innenfor det planlagte beiteområdet. 26

27 10. Artsliste Det er ikke laget ny artsliste. 11. Vedlegg Vedlegg 1: Eksempel på villsaudrift gjennom året fra Grøneng (Sogn og Fjordane). Kilde: Villsauboka Buer, H Villsauboka. Selja Forlag, Florø. Kommentar: Denne modellen har en noe høy bruk av parasittbehandling. Merk at parasittbehandling og behandling mot utøy (flått og sauekrabbe) må vurderes lokalt. 27

28 Vedlegg 2: Retningslinjer for lyngsviing utarbeidet av SNO SNO-retningslinjer for lyngbrenning Til: Ansatte i SNO og tjenesteytere Fra: SNO-sentralt Dato: Gjeldende fra 2011 Mange verneområder langs kysten innehar store areal med kystlynghei. Dette er en menneskeskapt naturtype som er avhengig av bruk for å bestå. Hvis bruken opphører, vil områdene gro til med busker og trær. Fremmede arter som bergfuru og/eller sitkagran har også blitt plantet mange steder, og er i dag i full spredning. Lyngbrenning er en rask og kostnadseffektiv måte å skjøtte kystlyngheia på. Målet er å få fram en mosaikk av vegetasjonsflater med røsslynghei i ulik alder. Da vil heia få størst variasjon og vil også få best fôrverdi. Lyngbrenning i kombinasjon med beiting er den beste måten å skjøtte lynghei på. Hvis det i lyngheia er stort oppslag av busker og trær bør dette ryddes før man brenner. Men man kan med fordel la noe stå igjen da treklynger kan brukes som skjul for dyra og beite. Antall år mellom lyngbrenninger kan variere (fra åtte år til over 20 år). Sjekk røsslyngtilstanden; gammel og grov lyng bør brennes, men vær klar over at regenereringa etter brann kan ta noen år og det er viktig å følge med på dette slik at ikke all røsslyng brennes før ny kommer tilbake. Det beste er å brenne FØR mosemattene får mulighet til å bli heldekkende. Husk fotodokumentasjon før, under og etter arbeidet. Før brenning Skjøtselshjemmel gjennom verneforskrift eller NML 47, og bestilling fra forvaltningsmyndigheten skal foreligge Det er kommunen som er myndighet vedrørende åpen brenning. Åpen brenning er bare tillatt dersom kommunen har åpnet opp for dette gjennom Forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner. Sjekk om kommunen har åpnet opp for dette. I motsatt fall må det søkes dispensasjon fra forbudet Stedlig politi skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning Brannvesenet skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning 28