Michael Grant GONE MØRKE KREFTER Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Gone Hunger 2009 Michael Grant Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2009 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen ISBN 978-82-516-5602-3 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Katherine, Jake og Julia
KAPITTEL 1 106 timer, 29 minutter Sam Temple lå på surfebrettet sitt. Rundt ham var det bølger. Fossende, styrtende, kvernende, salte, skummende hvite bølger. Han var omtrent seksti sytti meter ute, i perfekt avstand fra land. Han lå på magen med hendene og føttene i vannet, nesten nummen av kulde, samtidig som solen fikk ryggen hans til å koke under våtdrakten. Quinn lå også der og duppet ved siden av ham og ventet på turen inn, ventet på bølgen som skulle løfte dem og slynge dem inn mot stranden. Sam våknet plutselig, halvkvalt av støv. Han blunket og så på det tørre landskapet rundt seg. Instinktivt kikket han mot sørvest, mot havet. Han kunne ikke se det herfra. Og det hadde ikke vært en bølge på lenge. Sam følte at han kunne ha solgt sjelen sin for å få surfe
på én ordentlig bølge til. Han tørket svetten av pannen med håndbaken. Solen var som en blåselampe, og det var altfor varmt til å være så tidlig på dagen. Han hadde sovet for lite. Hadde for mye å ta seg av. Problemer. Stadig nye problemer. Varmen, lyden av motoren, og Jeepens rytmiske rykk der den sneglet seg av sted langs den støvete veien, fikk øyelokkene hans til å sige ned på nytt. Han knep øynene hardt igjen, så sperret han dem opp og tvang seg til å være våken. Drømmen satt fortsatt i ham. Minnet om bølgene føltes som et hån. Han ville ha taklet alt så mye bedre, sa han til seg selv, den stadig tyngre børen av forpliktelser og ansvar, hvis det fortsatt hadde vært bølger. Men det hadde ikke vært bølger på tre måneder. Ingen bølger i det hele tatt, ikke mer enn små krusninger i vannet. Tre måneder etter at REBUS kom, hadde Sam ennå ikke lært seg å kjøre bil. Det ville ha vært enda en oppgave, enda en belastning, enda en plage. Derfor kjørte Edilio Escobar Jeepen mens Sam satt i passasjersetet. I baksetet satt Albert Hillsborough stiv og taus. Ved siden av ham satt en gutt som kalte seg E.Z. og sang med til musikken fra ipoden sin. Sam dro fingrene gjennom håret, som var altfor langt. Han hadde ikke klippet det på mer enn tre måneder. Hånden kom ut igjen skitten og støvete. Heldigvis var det fortsatt strøm i Perdido Beach, noe som betydde at de
hadde elektrisk lys, og kanskje enda bedre: varmt vann. Selv om han ikke kunne surfe i det kalde havet, kunne han i hvert fall glede seg til en lang, varm dusj når de kom tilbake til byen. En dusj. Kanskje noen minutter alene med Astrid. Et måltid mat. Nja, ikke et måltid, egentlig. En hermetikkboks med et eller annet slimete innhold var ikke noe måltid. Den raske frokosten hans den dagen hadde vært en boks med spinat. Det var utrolig hva man kunne tvinge i seg når man var sulten nok. Og i likhet med alle andre i REBUS, var Sam sulten. Han lukket øynene. Han var ikke trøtt lenger, han ville bare se Astrids ansikt tydelig for seg. Det var den eneste erstatningen han hadde fått. Han hadde mistet moren, yndlingssporten sin, friheten og hele verden slik han kjente den men han hadde fått Astrid. Før REBUS hadde han alltid tenkt på henne som uoppnåelig. Nå som de var et par, virket det helt naturlig at det skulle bli dem. Men hvis det ikke hadde vært for REBUS, lurte han på om han noensinne ville ha kommet lenger enn å se lengselsfullt etter henne på avstand. Edilio bremset forsiktig. Foran dem var veien revet opp. Noe hadde pløyd seg gjennom grusen og etterlatt seg dype, kantete spor. Edilio pekte på en traktor med en plog. Traktoren lå