Tolk, døvetolk eller tegnspråktolk? En diskursanalytisk undersøkelse av identitetskonstruksjon hos tolkestudenter.

Tolk, døvetolk eller tegnspråktolk? En diskursanalytisk undersøkelse av identitetskonstruksjon hos tolkestudenter. Ingeborg Skaten Hovedfagsoppgave i sosiologi Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen Våren 2005

There can be no statement that in one way or another does not reactualize others Foucault 1972:98

INNHOLD KAPITTEL 1 4 INNLEDNING. 4 1.1 Presentasjon av tema og problemstilling... 4 1.2 Bakgrunn for valg av tema.. 6 1.3 Avgrensning og begrepsavklaring. 9 1.3.1 Konstruksjon av identitet.. 9 1.3.2 Profesjon.. 10 1.3.3 Brukergrupper. 11 1.3.4 Tegnspråk og tolking.. 12 1.4 Innhold og oppbygging.. 13 KAPITTEL 2.. 15 TOLK HJELPEMIDDEL OG PROFESJON.. 15 2.1 Innledning... 15 2.2 Tolk som hjelpemiddel....15 2.3 Tolk som profesjon. 19 2.4 Oppsummering 25 KAPITTEL 3... 26 METODISK OPPLEGG OG ANALYTISK STRATEGI.. 26 3.1 Innledning....26 3.2 Valg av metode... 26 3.3 Gjennomføring av undersøkelsen..... 28 3.4 Etiske overveielser.. 31 3.5 Diskursanalyse.... 34 3.6 Faircloughs tredimensjonale modell.. 36 3.7 Diskursanalyse i praksis.... 37 3.8 Oppsummering 40 1

KAPITTEL 4.. 41 OM PROFESJONALITET. 41 4.1 Innledning... 41 4.2 Etikk-diskurser.. 42 4.3 Ansvar & makt.. 46 4.4 Tillit.... 50 4.5 Oppsummering.. 54 KAPITTEL 5 55 TOLKEN I RELASJONER 55 5.1 Innledning.. 55 5.2 Oss og de andre. 55 5.3 Ideer om den gode tolken. 60 5.4 Debatten om yrkestittel.... 65 5.5 Oppsummering 69 KAPITTEL 6.. 71 MOTIVASJON 71 6.1 Innledning... 71 6.2 Selvrealisering.. 72 6.3 Omsorg. 75 6.4 Nytte-tenkning... 76 6.5 En annen status.. 78 6.6 Oppsummering 80 KAPITTEL 7. 81 KJØNNET PROFESJON? 81 7.1 Innledning.. 81 7.2 Ikke for kvinner. 82 7.3 Vitenskapeliggjøring. 85 7.4 Er lønn viktig?.... 87 7.5 Nye praksiser.. 89 2

7.6 Individualistene.. 90 7.7 Oppsummering... 92 KAPITTEL 8.. 93 OPPSUMMERING 93 8.1 Innledning... 93 8.2 Oppsummering av funn.... 94 8.3 Til videre diskusjon... 97 LITTERATURLISTE 99 VEDLEGG 106 Vedlegg 1: Guide for skriving av refleksjonsnotat.106 Vedlegg 2: Spørreskjema, bakgrunnsopplysninger 107 Vedlegg 3: Informasjonsbrev til utdanningsinstitusjonene 108 Vedlegg 4: Informasjonsbrev til informantene..109 3

KAPITTEL 1: INNLEDNING 1.1 Presentasjon av tema og problemstilling I løpet av de siste 10-20 årene har tolkeyrket (døvetolk/tegnspråktolk) blitt en profesjon her i landet. Tema for mitt prosjekt er kulturelle og samfunnsmessige forhold som gir rammer for hvordan tolkeprofesjonen kan forstås. Oppgavens tittel: Tolk, døvetolk eller tegnspråktolk? viser til at det i dag er flere yrkestitler i bruk 1. Dette ser jeg som uttrykk for at det pågår en diskursiv prosess i defineringen av profesjonen, og det er denne prosessen jeg skal sette søkelyset på. Temaet ligger dels på samfunnsnivå og dels på individnivå. Kollektive forståelsesrammer, eller diskurser, forvaltes av institusjoner, der noen har mer makt enn andre. Makt til å definere tolken gjennom sertifisering og sanksjonering, og som Foucault forstår makt: ved å framstille tingenes orden som normal (Neumann 2002:168). Gjennom utviklingen av tolkeprofesjonen har utdanningsinstitusjonene blitt stadig mer betydningsfulle som forvaltere av diskurser som konstituerer tolken. Det er herfra jeg henter mine informanter, og problemstillingen er denne: Hvordan konstruerer tolkestudenter sin profesjonelle identitet i relasjon til brukergruppen døve? Som framtidige profesjonsutøvere vil tolkestudentene inngå i mange relasjoner, men forholdet til brukergruppen døve er av særlig betydning. Tolkeprofesjonen er forankret i døves rett til tolk, en rettighet de har som funksjonshemmede (Lov om folketrygd, forskrift om stønad til tolkehjelp, 10-7 f og g). Men mange døve ser seg i dag mer komfortable med en kategorisering som språklig og kulturell minoritet (Solvang 2001). 1 se for eksempel Døves Tidsskrift nr 4/2004. 4

Vi skal se at døves identitetspolitikk utfordrer tingenes orden, og jeg skal undersøke hvordan døves diskursive praksis representeres i tolkestudentenes fortellinger. Formålet er å belyse den relasjonelle refleksiviteten i forholdet til denne brukergruppen. En profesjonell identitet skapes i relasjoner, og tolkestudentene konstruerer denne ved å sette sammen diskurser på en måte som bidrar til å gjenskape strukturer, men som også kan skape endring (Jørgensen og Phillips 1999). Før jeg går videre, vil jeg gi en definisjon av diskursbegrepet som det forstås her: En diskurs er et system for frambringelsen av et utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg i institusjoner og framstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i et sett sosiale relasjoner. (Neumann 2002:18) Det er altså ikke slik at dagens studenter står fritt til å definere tolkerollen, eller den profesjonelle tolkens praksiser. Men ved å undersøke hvilke diskurser som er mest framtredende i deres fortellinger, får vi et bilde av hvilke fortellinger som har hegemoniet i forståelsen av tolkeprofesjonen og dens brukere i dag. Fagfeltet er mitt eget. Selv ble jeg offentlig godkjent døvetolk på et tidspunkt hvor det ennå var uvanlig for en tolk å ikke være en CODA 2, å ha døve foreldre. Vi vet at tolkene tradisjonelt har kommet fra døvesamfunnet, men vi vet lite om hva som får unge mennesker til å søke seg til tolkeutdanningen i dag, og hvilke diskurser de bringer med seg inn fra vårt senmoderne samfunn. Mitt prosjekt søker å finne svar på hva som motiverer dem: omsorg for funksjonshemmede, interesse for språk eller kanskje bare utsikten til en sikker jobb etter en relativt kort utdanning? Tradisjonelt har tolkeyrket, som mange av velferdsstatens tjenesteytende yrker, vært et kvinneyrke. Er det fortsatt slik at det er flest kvinner som rekrutteres? Og: hvilken betydning har det i så fall for forståelsen av profesjonen? Det er også spørsmål jeg skal diskutere. 2 Preston (1998) bruker begrepet Mother Father Deaf, en vanlig identifikator innad i døvesamfunnet for barn av døve foreldre. Tilsvarende uttrykk er det tradisjon for å bruke også på norsk. Men i de senere år har begrepet CODA kommet inn i språkbruken via utenlandsk litteratur om døve, tegnspråk og tolking. Det står for Children of Deaf Adults (ibid), som også er navnet på en organisasjon for hørende barn med minst en døv forelder. 5

1.2 Bakgrunn for valg av tema Det er den senere tids endringer i synet på døve og hvordan dette gjør seg gjeldende i forståelsen av tolkens rolle, som er bakgrunn for valg av tema. Tolkens yrkestittel og funksjon kan assosieres med to motstridende diskurser i fortellingen om døve: Døve som funksjonshemmede døvetolk, funksjon: hjelpemiddel Døve som språklig og kulturell minoritet tegnspråktolk, funksjon: oversetter Det er fortellingen om døve som funksjonshemmede som er mest utbredt og i en slik virkelighetskonstruksjon blir tolken et kompensatorisk tiltak, et hjelpemiddel. Solvang (2000) viser hvordan funksjonshemmet er en konstruksjon som er uløselig knyttet til den vestlige velferdsstaten og som sikrer overføringer og tilrettelegging. For døve utløser den blant annet rettigheter til tolketjeneste. Det begynte med at vi på 70-tallet fikk et samfunn med større aksept for ulikhet og ønske om integrering av funksjonshemmede, deriblant døve (Grønlie 1995). Dette ga også muligheter for etablering av utdanning av døvetolker, som ble ansett som et viktig hjelpemiddel for å oppnå større likestilling for døve i det hørende samfunnet. Slik framstilles tolken fortsatt (Døves Tidsskrift nr. 16/2002:5). I løpet av de siste 20 årene har en hjelpemiddeldiskurs materialisert seg i institusjonen offentlig tolketjeneste for døve, som i dag forvaltes av de statlige hjelpemiddelsentralene i alle landets fylker. Hjelpemiddelet skal kompensere for manglende hørsel hos den døve. Fokus er her på døves funksjonsnedsettelse, som legitimerer tolkehjelp for å fungere i dagliglivet, i høvelig arbeid osv. (Forskrift om stønad til tolkehjelp for hørselshemmede, 1, Rikstrygdeverket 2004). Ett eksempel på hvordan hjelpemiddeldiskursen trer fram i en tekst om tolketjenesten, finner vi i en plan for rehabilitering av hørselshemmede, fra Helse- og Sosialdepartementet: For døve og høygradig hørselshemmede er tegnspråktolk et nødvendig hjelpemiddel for tilgjengelighet og deltakelse. Stønad til tolkehjelp er definert som hjelpemiddel i Folketrygdloven ( 10-7) (Ibid 2002:25) 6

Det interessante med denne teksten er hvordan den artikulerer tolken som hjelpemiddel, og indirekte den døve som funksjonshemmet og på samme tid bringer inn en ny diskurs ved å referere til tolkens funksjon som oversetter, som tegnspråktolk. Vi ser her hvordan en språkdiskurs kiler seg inn og åpner for en alternativ forståelse av den døve, hvor fokus flyttes fra mangel på hørsel til språk. En slik forståelse av døve er i tråd med hva nyere forskning påpeker, at døve er en gruppe som motsetter seg rollen som funksjonshemmede (Solvang 2001). Ved å framstille seg som kulturelt døve (Olsholt og Falkenberg 1988) har de mobilisert en motmakt mot det normale i representasjonen som funksjonshemmede. Et særdeles aktuelt trekk ved døve i dag, er at de med større og større hell (og en stor andel ambivalens) definerer seg som en språklig, kulturell minoritet og/eller etnisk gruppe. Som en kontrast til funksjonshemningsperspektivet som (over) fokuserer mangelen på hørsel, vektlegges andre mer positive attributter og verdier. I flere nyere studier av døves identitet og livsverdener forsøker man å definere denne positive døvekulturen. (Breivik 2000a:139) Oppfatningen av at døve utgjør en språklig og kulturell minoritet har fått gjennomslag også utenfor døvesamfunnet. Den får tilslutning både i Europarådets konvensjoner og i Nordisk råd, går det fram av forslag til lovfesting av tegnspråk som offisielt språk her i landet (Bergh 2004). Men i motsetning til andre minoriteter, er det sjelden at døve fødes inn i eget språkfellesskap. Det vanlige er at en har norskspråklige, hørende foreldre 3. For døve representerer den hørende familien de andre. En fødes inn i en familie av de andre ( ), men er selv potensielt knyttet til en annen gruppe som en må finne fram til, ofte med motstand fra familien (Solvang 2001:1). Døvekulturen feirer døves annerledeshet, og tegnspråket har en viktig symbolfunksjon. I dag er kultur- og språkdiskursen også i ferd med å materialisere seg i en tegnspråklov, som vil anerkjenne norsk tegnspråk som et minoritetsspråk i Norge og utløse rett til tegnspråktolk. I utredningen som anbefaler lovforslaget, konkluderes det med at det er mer spørsmål om når enn om tegnspråk vil bli godkjent som offisielt språk her i landet (Bergh 2004). 3 Mer enn 90% av døve har hørende foreldre og mer enn 90% av barn av døve er hørende (Ohna 2000) 7

Da tolkeutdanningen ble etablert på slutten av 70-tallet, hadde ikke tegnspråk status som annet enn kommunikasjonsmiddel for døve, verken blant hørende eller blant døve selv. Til tross for at utenlandsk forskning allerede i 1960 hadde påvist at tegnspråk er et fullverdig språk (Malmquist og Mosand 1996), skulle det gå mange år før språkdiskursen fikk fotfeste her i landet. På 80-tallet ble døv bevissthet et slagord innen døvemiljøet, inspirert av en Deaf powerbevegelse med paralleller til andre gruppers frigjøringsprosjekt. Anerkjennelse av tegnspråket ble en politisk sak for døve og blant tolkene begynte tegnspråktolk å diskuteres som alternativ til døvetolk. Som vi skal se senere i teksten, er begge titlene i bruk i dag. Dette samsvarer med det tvetydige bildet som tegnes av døve, også innad i døvebevegelsen 4 i Norge. Haualand (2002) betrakter denne som et diskursivt spille-rom fordi den hele tiden jobber med en framtidig situasjon og i dette spillet drar veksler på etablerte forestillinger. Døvebevegelsen, ( ) driver dermed en form for aktivitet som kontinuerlig bruker kulturelt konvensjonaliserte normer, samtidig som de med sine visjoner strekker seg mot forhold som anses å være bedre eller annerledes enn dagens. (ibid:13) Forfatteren argumenterer for at det ikke er mulig å diskutere døve som enten en språklig minoritet eller en gruppe funksjonshemmede (ibid:14). De som i dag utdanner seg til tolk kommer inn på et sosialt felt som er preget av ambivalens og endring. De må forholde seg til motstridende diskurser om døve som brukere og egen rolle som tolk. I denne fasen av tolkeprofesjonens utvikling gis det ikke noe enten/eller-alternativ, men et både-og. Tolkestudentene må konstruere sin profesjonelle identitet i spenningen mellom hjelpemiddel og oversetter. Mitt ærend er å undersøke hvordan dette dilemmaet gjør seg gjeldende i informantenes fortellinger. Det er sosiologisk interessant fordi deres talehandlinger inngår i en diskursiv prosess som går langt utover deres tekster. 4 Haualand (2002) definerer døvebevegelsen som den politiske delen av døvesamfunnet. 8

1.3 Avgrensning og begrepsavklaring Innledningsvis har jeg trukket opp et dilemma tolkestudenten vil stå overfor som profesjonsutøver: I hvilken grad skal hun/han være et hjelpemiddel for funksjonshemmede, og i hvilken grad en oversetter mellom norsk og norsk tegnspråk? Dilemmaet har sammenheng med ambivalensen innad i brukergruppen døve mellom en identitet som funksjonshemmet eller som språklig minoritet. Derfor er mitt hovedfokus på tolkens forhold til døve. Denne avgrensningen skal ikke forstås dit hen at andre av tolkens brukergrupper er mindre viktige. Problemstillingen min går ut på hvordan tolkestudenter i dag konstruerer sin profesjonelle identitet i relasjon til denne brukergruppen. Her skal jeg avklare noen empiriske og teoretiske nøkkelbegrep i forhold til problemstillingen. Andre begreper vil bli avklart underveis i teksten. 1.3.1 Konstruksjon av identitet Begrepene konstruksjon og identitet er forankret i sosialkonstruksjonistisk teori, som ikke er én teori, men en fellesbetegnelse på en rekke nyere teorier om kultur og samfunn (Jørgensen og Phillips 1999). Mye av denne teorien bygger på det analytiske perspektiv som Berger og Luckman (2000) i sin tid lanserte i læreboken Den samfunnsskapte virkelighet : Samfunnet er et menneskelig produkt. Samfunnet er en objektiv virkelighet. Mennesket er et sosialt produkt. (Ibid :76) Identitet konstrueres innen diskurser som er kulturelt tilgjengelige for oss, og som vi trekker på i kommunikasjon med andre, sier Burr (2003). Hun ser identitet som en subtil sammenveving av mange ulike tråder. Ikke bare er trådene ulike, men identiteter konstrueres ofte gjennom motsetningsfylte og gjerne antagonistiske 5 diskurser. Diskurs har jeg definert innledningsvis. Om diskursens funksjon sier Fairclough (1992): 5 Antagonisme er et begrep hentet fra diskursteori, og står for konflikt. Der diskurser støter sammen, finner vi antagonisme (Jørgensen og Phillips 1999:60). 9

Discourse contributes first of all to the construction of ( ) social identities and subject positions for social subjects and types of self ( ). Secondly, discource helps construct social relationships between people. And thirdly, discource contributes to the construction of systems of knowledge and belief. (Ibid :64) Med profesjonell identitet mener jeg en kollektiv identitet, eller imagined community, som baserer seg på en forestilling om en felles identitet (Jørgensen og Phillips 1999:116). Begrepet skal forstås som en subjektposisjon, slik Hall (1996) forklarer det: I use identity to refer to the meeting point, ( ) between on the one hand the discourses and practices which attempt to interpellate, speak to us or hail us into place as the social subjects of particular discourses, and on the other hand, the processes which produce subjectivities, which construct us as subjects which can be spoken. Identities are thus points of temporary attachment to the subject positions which discoursive practices construct for us. (Ibid:5) Tolkestudentene er i ferd med å skrive seg inn i et tenkt samfunn av tolker. De har svart på en identitet som interpellerer, eller kaller på dem, og får da et gitt sett av diskursive praksiser å forholde oss til (Burr 2003). Utdanning og praksisfelt byr på en pakke av diskursive og sosiale praksiser som setter grenser og gir rettigheter i forhold til hvordan en kan konstruere en profesjonell identitet som tolk. Men den er ikke definert en gang for alle. Studentene kan påvirke denne gjennom de diskurser de bringer inn i fortellingen om den profesjonelle tolken. 1.3.2 Profesjon Tolkeyrket har tradisjonelt vært sett på som en spesiell profesjon, i den grad det har vært vurdert som en profesjon ( Fagplan for tolkeutdanningen 2002-2004, Høgskolen i Sør-Trøndelag, side 3). For å kunne ta stilling til hvorvidt tolkeyrket er en profesjon, må begrepet profesjon først avklares. Når tolkeyrket i denne teksten karakteriseres som en profesjon, er det basert på kriterier fra en modell av Wilensky. Han opererer med følgende stadier for utvikling av en profesjon : 10

1. Et yrke etableres med fulltids utøvere 2. Utdanningsinstitusjoner etableres 3. Yrkesutøvere og lærere ved utdanningsinstitusjonene organiserer seg og de reflekterer sammen over hva som er deres kjerneoppgaver 4. Politisk arbeid for å få støtte og for å beskytte sine oppgaver 5. Utforming av etisk kode (Hernes 2002:43-44) Tolkeprofesjonens framvekst vil bli belyst i kapittel 2. Der framgår det at utviklingen har gjennomgått alle stadier i Wilensky sin modell, men i en noe annen rekkefølge. Jeg finner at tolkeyrket i dag oppfyller alle hans kriterier for en profesjon. Det skal ikke forstås som at profesjonen er sementert i den form den framstår i dag. Abbot (1988) understreker at en profesjon skapes og gjenskapes. Relasjonen til brukerne er også underlagt revisjon i det pågående arbeidet med å konstruere en profesjon. 1.3.3 Brukergrupper I den videre teksten vil det bli referert til flere brukergrupper. Staten definerer døve, døvblitte og døvblinde som brukere i den nasjonale rammeplanen for tolkeutdanningen (Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag, 1994). I forskrifter til Lov om folketrygd kategoriseres brukerne som hørselshemmede og døvblinde. Disse har igjen flere underkategorier (Rikstrygdeverket 2004). Felles for rammeplan og forskrifter er forståelsen av brukerne som funksjonshemmede, et begrep som kan ses som et sett av kategorier for administrative formål (Froestad og Solvang 2000:30). I et relativistisk perspektiv er ikke funksjonshemning en egenskap ved individet, men et misforhold mellom individets kompetanse og miljøets fordringer. Vi kan tenke oss at en hørende person som ikke behersker tegnspråk vil oppleve seg funksjonshemmet i samvær med døve tegnspråkbrukere og kan trenge tolk. I et kulturelt perspektiv er dette et argument som faller sammen med døves dekonstruering av funksjonshemmet-diskursen. 6 6 Se for eksempel Breivik (2000b). 11

Staten legger imidlertid et medisinsk perspektiv til grunn for kategoriseringen funksjonshemmet/hørselshemmet. Det går blant annet fram av søknadsskjemaet nye brukere av tolketjenesten må fylle ut, der de bes oppgi sin diagnose (Rikstrygdeverket 2004:23). 1.3.4 Tegnspråk og tolking Det er allerede referert til tegnspråk en rekke ganger i denne teksten. Tegnspråk kan forstås som en kulturell artefakt en synlig del av døvekulturen, en identitetsmarkør. For tolken er tegnspråk et språk hun/han enten har tilegnet seg 7, eller må lære. En definisjon på tegnspråk som tolkestudentene møter i sin pensumlitteratur er denne: Tegnspråk er et visuelt-gestuelt språk som er naturlig utviklet blant døve. Det betegnes som visuelt fordi det mottas gjennom synet og fungerer helt uavhengig av lyd. Det betegnes som gestuelt fordi det utføres med bestemte bevegelser av hendene, armene, ansiktet, hodet og kroppen. Talespråk er i motsetning til tegnspråk basert på lyd og hørsel. Det er et såkalt vokalt-auditivt symbolsystem. Forskjellen mellom tegnspråk og talespråk er altså stor, men begge språklige symbolsystemer er verbale, meningsbærende, spontane og naturlige. (Malmquist og Mosand 1996:30) Når ikke annet oppgis, vil det med tegnspråk refereres til norsk tegnspråk i den videre teksten. Tolkestudentene skal også få kjennskap til andre nordiske tegnspråk i sitt studie, ifølge fagplanen. Tolking skal her forstås som oversetting, og det er to former som aktualiseres i denne teksten: Interlingual tolking, mellom to språk, og intralingual, som er oversetting innen ett og samme språk (Lomheim 1998). Tegnspråktolking, eller døvetolking, er eksempel på interlingual oversettelse. Det tolkes mellom norsk talespråk og norsk tegnspråk (heretter: tegnspråk). Skrivetolking, som er en metode innen tolking for døvblitte, er et eksempel på intralingual oversettelse. Tolken formidler norsk talespråk til norsk skriftspråk. Tolk som oversetter, kan også ha ulike funksjoner i den språklige samhandlingen: 1) Tolken utfører entydig språktolking 2) Tolken gir forklaringer 3) Tolken fungerer som kulturformidler 4) Tolken fungerer som advokat (Galal & Galal 1999:15). 7 Å tilegne seg et språk skiller seg fra å lære et språk. Språktilegnelse er den prosessen som preger språkutviklingen hos individer som får utfolde seg i et språkmiljø han eller hun har fri adgang til. Språklæring kjennetegnes ved at individet lærer et språk gjennom en planlagt opplæring (Zahl 2000:40). 12

Tolkebegrepet har to dimensjoner i denne teksten: som et av velferdsstatens goder, distribuert av hjelpemiddelsentralen og som profesjon. Innen profesjonen finner vi dilemmaet: hjelpemiddel for funksjonshemmede eller oversetter mellom to språk. 1.4 Innhold og oppbygging I dette første kapitlet har jeg presentert prosjektets teama-område og problemstilling, med avgrensning og begrepsavklaring. Oppgaven er delt inn i 7 hoved-kapitler i tillegg til dette. Analysen utgjør hovedtyngden, med kapittel 4, 5, 6 og 7, hvor formålet er å vise forbindelser mellom diskursive praksiser (talehandlinger) og bredere sosiale og kulturelle utviklinger og strukturer (Jørgensen og Phillips 1999). Kapittel 2 belyser relasjonen mellom tolker og døve i et historisk perspektiv, som en bakgrunn for å forstå dagens situasjon. Historiske prosesser utgjør dessuten en arv og påvirkningskraft som bakes inn i en profesjon (Erichsen 1996). Døve aktører har spilt en framtredende rolle i tolkeprofesjonens framvekst. De verdier døve har brakt inn inngår i den arven tolkestudentene mottar. Formålet med kapitlet er å vise vei til det arkivet 8 som ligger i tolkeprofesjonens historie og som genererer fortellinger om den døve og om tolken. Dette er diskurser som konstruerer tolken både som velferdsgode og som profesjon. Kapittel 3 presenterer valg av metode og teori. Her gis den teoretiske rammen for undersøkelsen, hvor sosial konstruksjonisme (Burr 2003) er det grunnleggende perspektiv. Jeg har valgt en kvalitativ, empirinær metode og har fulgt en anbefaling fra Jørgensen og Phillips (1999), om selv å designe forskningsmetode ut fra det formål en har med undersøkelsen. Mitt primærmateriale utgjøres av fortellinger fra tolkestudenter, våren 2004. Disse er analysert med verktøy fra Faircloughs (1995) kritiske diskursanalyse. Diskursanalyse er både teori og metode og jeg har valgt å presentere valg av metode, gjennomføring av undersøkelsen og teoretisk ramme i ett og samme kapittel. 8 Foucault insisterte på at en forsker skulle sette seg inn i hele arkivet på området en skulle undersøke, men det lar seg ikke gjøre (Neumann 2002:54). 13

Kapittel 4 innleder analysen. Tema er tolkestudentenes forståelse av hva det vil si å være en profesjonell tolk. Kapitlet er delt inn i følgende underkapitler, etter diskurser jeg har identifisert i deres fortellinger: Etikk, Ansvar & makt og Tillit. Studentenes refleksjoner er tekster skapt innenfor profesjonsutdanningens ramme. De bærer i seg en representasjon av utdanningens forståelse av tolkerollen og bidrar til en sosial reproduksjon av denne, som et produkt av den institusjonell refleksivitet (Giddens 1996). Kapittel 5 handler om tolken i relasjoner. For å få kunnskap om hvordan tolkestudentene konstruerer en profesjonell identitet, må sammenhenger og relasjoner den skapes i også utforskes (Chouliaraki 2000). Som profesjonsutøvere skal tolkene forholde seg til flere parter og det er tema i underkapitlet Oss og de andre. I Ideer om den gode tolken og Debatten om yrkestittel utdypes relasjonen til døve brukere spesielt. Kapittel 6 omhandler motivasjon. Studenter på andre profesjonsutdanninger, som lærere, sykepleiere og bibliotekarer, vet som regel hva de går til fordi dette er velkjente yrker vi alle er omgitt av i vår velferdsstat. En stor undersøkelse av høgskolestudenters motivasjon viser da også at disse i stor grad er sikre i sitt valg (Dæhlen 2001). Det er interessant å se at selv om tolkeprofesjonen er langt mindre kjent, oppgir de aller fleste informantene mine å ha tolkestudiet som førsteprioritet i utdanningsvalg. Analysen søker å finne svar på hva det var som fikk dem til å søke seg til studiet og hvorfor de velger et yrke som tolk. Kapittel 7 drøfter hvorvidt tolkeyrket er en kjønnet profesjon. Spørsmålet kan synes overflødig. Det er ingen tvil om at kvinner tradisjonelt har vært i flertall blant tolkene og ennå er det. Det kan all litteratur samt statistikk fra statens forvaltning av tolketjenesten bekrefte. I mitt materiale finnes det heller ingen menn. Men hvorfor er det slik? Dette kapitlet fokuserer på hvordan mine informanter reflekterer over spørsmålet og hvilken betydning de gir det. Kapittel 8 oppsummerer funn. Her presenteres idealtypen den nye tolken, som har lite til felles med de første tolkene som kom fra døvesamfunnet. Studentenes bakgrunn og motivasjon for å søke seg til tolkeyrket er en annen i dag. Det handler om livsstilsvalg (Giddens 1996). Den nye tolken framstiller seg som en språktolk og forstår døve som en språklig og kulturell minoritet. Relasjonen til brukerne er profesjonell, et resultat av døve aktørers kamp for uavhengighet. Samtidig inngår tolken som profesjonsutøver i et ekspertsystem (ibid) som skaper en ny form for avhengighet for brukerne. 14

KAPITTEL 2: TOLK HJELPEMIDDEL OG PROFESJON 2.1 Innledning Historien om tolkeyrkets framvekst er også historien om døvepolitisk kamp. Tolkeprofesjonen har oppstått som produkt av døves frigjøringsprosjekt, der rett til tolk var et viktig steg i retning uavhengighet og likestilling. Det er ikke min intensjon å gi en fullstendig historisk gjennomgang, og det er mulig å trekke fram andre faktorer som har hatt betydning for tolkeprofesjonen, slik den framstår i dag 9. Jeg har imidlertid valgt å fokusere på den tette koplingen som har vært mellom døves historie og tolkeprofesjonens utvikling, som bakgrunn for analysen i den videre teksten. Tolkeyrket er en av velferdsstatens yngste profesjoner, og som det går fram av analysen, har den ennå ikke helt funnet sin form. Noe av forklaringen kan ligge i det iboende dilemma som tolkebegrepet rommer: tolk om hjelpemiddel og tolk som profesjon. Jeg velger å holde disse perspektivene fra hverandre her, for å gjøre framstillingen lettere å følge. 2.2 Tolk som hjelpemiddel/tolketjeneste På slutten av 1800-tallet ble de første døveforeningene stiftet her i landet. Lenge før vi kan snakke om noen velferdsstat, organiserte de velferdstiltak for sine medlemmer. Foreningene representerte også et sosialt nettverk og drev interessepolitikk (Widell 1989). Norske Døves Landsforbund ble stiftet i 1918, og skiftet senere navn til Norges Døveforbund (NDF). NDF (døveforbundet) opprettet en komité for tekniske hjelpemidler på midten av 60-tallet. Formålet var å undersøke behovet for hjelpemidler som vekkerklokke og dørklokkeanlegg tilpasset hørselshemmede. Komiteen skulle finne fram til gunstig utforming og utrede løsninger for billigst mulig framstilling av slike tekniske hjelpemidler (Sander 1993:111). Døveorganisasjonen fikk utviklet prototyper som ble satt i produksjon, og med støtte fra Sosialdepartementet kjøpte de inn hjelpemidler som ble utlånt til døve. Fra 1. juli 1971 åpnet 9 For videre lesning, se for eksempel Sander (1993) og Woll, red. (1999). 15

nye regler i Lov om folketrygd for at døve og sterkt tunghørte kunne få dekket utgifter til kjøp og montering av tekniske hjelpemidler i heimen, som varslingsanlegg for vekkerklokke og dørklokke, etter søknad til trygdekontoret (ibid:178). Parallelt med arbeidet for egnede tekniske hjelpemidler, hadde døveforbundet forhandlet med Rikstrygdeverket (RTV) om opprettelsen av en tolketjeneste. Også her var det døveorganisasjonen som tok initiativet og som frambrakte hjelpemidlene. I 1960 gjorde forbundsstyret følgende vedtak: Arbeidsutvalget [i forbundet] utarbeider liste over de voksne hørende personer som vil gjøre tjeneste som tolk for døve. Listen tilstilles de aktuelle offentlige myndigheter (politi m.v.). Det må kreves at tolken må kunne forstå de døve godt, og selv ha et lett forståelig tegnspråk. (Sander 1993:97) Distribusjonen av godet var forbundet innstilt på å ordne selv, som de hadde gjort med utdeling av tekniske hjelpemidler. Men det gjaldt å få det offentlige til å påta seg et økonomisk ansvar og sørge for en betalingsordning for tolketjenester. Allerede på slutten av 50-tallet ble denne saken tatt opp på lederplass i døveorganisasjonens blad Tegn og Tale 10 : Spørsmålet om faste tolker til hjelp for de døve vil før eller siden trenge seg frem. ( ) Det er naturlig at staten stiller midler til rådighet og bevilger et beløp som tilstilles Norske Døves Landsforbund for løsing av tolkespørsmålet for landets døve. (Ibid 1/1958) Etter årelange forhandlinger påtok RTV seg et begrenset ansvar for dekning av nødvendig tolking i to sammenhenger: 1) ved legeundersøkelse og 2) ved sykehusinnleggelse. Denne forløperen til dagens tolketjeneste kom i 1972, men døveorganisasjonen var alt annet enn fornøyd. Det var særlig honoraret trygden tilbød tolkene som vakte protester. Satsen, 8 kroner timen, tilsvarte timelønn for ledsaging av blinde. Døveforbundets reaksjon var klar: Hvordan kan vi kreve at en tolk stiller opp for en slik timebetaling? (Sander 1993:184) Utvidet rett til tolk og en ordning som gjorde det attraktivt for tolker å påta seg slike oppdrag, var Norges Døveforbunds krav. Lønnsspørsmålet ble derfor en sak for døveforbundet i denne tidlige etableringsfasen av tolketjenesten. En fase som varte fram til 1978, da de første døve- 10 Bladet skiftet senere navn til Døves Tidsskrift. 16

tolkene organiserte seg. Da ble det opprettet samarbeidsfora hvor døve aktører og tolker jobbet sammen for en bedring av lønnsforhold for tolkene og for større tilgang på tolk (Falkenberg 1991:128). 1. oktober 1981 ble en milepæl. Da trådte Sosialdepartementets forskrifter om Tolketjeneste for døve og sterkt tunghørte i kraft, med hjemmel i folketrygdloven (Døves Tidsskrift nr. 18/1981). Nå kunne døve og sterkt tunghørte søke trygdekontoret om tolkehjelp og få adgang til å bruke tolk for trygdens regning, som det het i forskriftene. Tolkehjelpen var begrenset i omfang: Kvoten til tolking i forbindelse med dagliglivets gjøremål var på inntil 30 timer i året 11. Ut over dette kunne det tilstås tolkehjelp i forbindelse med yrkesmessig attføring, etterutdanning og opplæring/trening for å bedre den alminnelige funksjonsevne. (Senere kom tolkehjelp for å fungere i høvelig arbeid inn i forskriftene.) For å få tolkehjelp, måtte søker fylle visse vilkår. Hørselstapet måtte kunne dokumenteres. Dersom søker ikke var kjent av trygdekontoret fra før, i forbindelse med tidligere tildeling av tekniske hjelpemidler, kunne det innhentes opplysninger fra hørselssentral eller øre-nese-halslege. Hørselstapet i seg selv var ikke eneste kriterium. Det avgjørende for trygdekontorets vurdering, må være om vedkommende på egen hånd kan føre en samtale med andre, het det i Rikstrygdeverkets melding til trygdekontorene (Døves Tidsskrift 18/1981). Dersom trygdekontoret kom til at søker ikke kunne føre en vanlig samtale med en hørende, selv med eventuelt høreapparat, kunne tolk innvilges. Søkere som ble funnet verdig tolkehjelp, fikk utdelt et kuponghefte som inneholdt 60 rasjoneringskort på en halv times tolking hver. Disse kunne brukes som betalingsmiddel for tolketjenester, forutsatt at en brukte tolker som sto på trygdekontorets liste over offentlig godkjente tolker. Etter et tolkeoppdrag sendte tolken regning til trygdekontoret, sammen med tolkekuponger som var attestert av brukeren. På denne måten ble både tolker og brukere kontrollert. Kupongheftet ble delt ut en gang i året, uansett tolkebehov hos brukeren. Dette resulterte i at noen fikk flere kuponger enn de faktisk 11 Dette skulle dekke tolking i forbindelse med dagliglivets gjøremål, for eksempel deltakelse i sosiale sammenkomster, foredrag, innkjøp, besøk på offentlige kontorer osv. 17

brukte, mens de mest samfunnsaktive ble hindret i sin livsutfoldelse. Ordningen opplevdes som urettferdig, og for døveforbundet ble innsatsen nå rettet mot å fjerne kupongsystemet. Målet var rett til tolk ut fra individuelt behov. Døveforbundets landsmøte vedtok i 1988 en resolusjon med en rekke krav angående tolking, stilt til de respektive departementer. Ett av kravene var at ordningen med tolk-kuponger snarest avvikles, og at det isteden opprettes en ordning med dekning av tolking etter behov. (Sander 1993:324) En halv seier ble oppnådd 10 år senere. Da ble kupongsystemet fjernet, men ikke taket på tolketimer (Døves Tidsskrift nr.12/1998). Departementet argumenterte med at mangelen på tolk kunne føre til skjevfordeling blant brukerne om taket ble fjernet (Døves Tidsskrift nr.19/2001). Døveforbundets tolkeutvalg imøtegikk denne argumentasjonen: Likhetsprinsippet er ikke ensbetydende med rettferdighet, snarere tvert imot (Døves Tidsskrift nr. 5/2001). NDF pekte på at det er store individuelle forskjeller i tolkebrukernes behov. En person i full jobb, med barn i grunnskolen og som kanskje er aktiv i skolens foreldreutvalg, vil ha større behov for tolk enn en pensjonist som ikke er så aktiv. Er det da rettferdig at den ene som ønsker å engasjere seg må sitte hjemme fordi kvoten på tildelte tolketimer er oppbrukt? (Ibid) Taket på tolketimer til dagliglivets gjøremål ble endelig opphevet i 2002 (Bergh 2004:40). I forbindelse med utdanning var retten til tolk begrenset til utdanning godkjent som attføringstiltak. I artikkelen Tolketjeneste hvordan, og for hvem? påpeker tolkeforbundets første leder, Eva-Signe Falkenberg, det urettferdige i at gruppen døve skulle være avhengige av trygdesystemet for å få en utdanning ut over det døveskolen tilbyr. De mange som ikke fyller kravene til å få attføring, må betale for tolken selv. Dette betyr for de fleste at de må avstå fra den aktuelle utdanningen (ibid 1991:128). Etter hvert lyktes det å få på plass ordninger som gjør det mulig for døve å få dekket tolk under utdanning, selv om denne ikke faller inn under attføring. Det er i dag ingen begrensning på tolketimer for å gjennomføre høgere utdanning (Bergh 2004). Begrensningen er tilgang på tolk. Fra 2001 ble det innført en ny ordning: Tolk på arbeidsplass, som ga bedrifter med døve ansatte mulighet til å ansette tolk(er) på arbeidsplassen, med lønnsrefusjon fra trygden. Dette 18

for å ivareta døve arbeidstakeres tolkebehov i jobbsammenheng. Ordningen er en videreføring av døves rett til 90 timer tolkehjelp i kvartalet for å være i /beholde høveleg arbeid. I 2003 ble også taket på tolking i arbeidslivet opphevet (Bergh 2004:41). Flere arbeidsplasser har sluttet seg til ordningen og tilsatt tolker i faste stillinger. Disse arbeidsplassene konkurrerer med hjelpemiddelsentralene om tolker på et svært stramt arbeidsmarked. ( Tegnsatt, NRK 1, 20. 09.04). Der er ikke nok tolker til å dekke etterspørselen. Døve som bestiller tolk fra Tolketjenesten opplever ofte at de ikke får tolk, særlig vanskelig er det på kveldstid og i helgene. Dette er et tema som går igjen i Døves Tidsskrift. Tilgangen på velferdsgodet tolk er fortsatt begrenset, men ikke i betydning rasjonering fra trygdens side. Nå handler debatten om knapphet på utdannede tolker - en annen av døveforbundets fanesaker, som vi skal følge i neste del av dette kapitlet. 2.3 Tolk som profesjon De første tolkene kom fra døvesamfunnet, enten fordi de hadde døve i familien, eller i egenskap av å inneha en profesjon som døvelærer eller døveprest og derfor hadde lært seg tegnspråk. Tolking ble sett på som hjelp i betydning veldedighet. Det var ikke et eget fag som kunne læres. Selv etter at tolking fikk en annen status som lønnet arbeid med opprettelsen av tolketjenesten i 1981, er det et stykke fram før tolkeyrket oppfyller alle kriterier som profesjon. Det hele begynte med et ønske fra døves side om uavhengighet, som det framgår av en leder i døveorganisasjonens organ: Vi har nok vært alt for avhengig av våre døveprester som tolker, og er det fremdeles. ( ) Jeg tror det er fra våre egne barn tolkene bør rekrutteres. Få behersker vel tegnspråket bedre når det gjelder hørende, enn de døves egne barn ( ) Vi har i dag noen få hjelpere (hvis foreldre var døve), og disse har vært oss til uvurderlig stor nytte. La oss derfor få flere med! (Tegn og Tale nr. 9/1960) Her ser vi hvordan barn av døve foreldre ble rekruttert som tolker. Noen av dem hadde allerede fått et for stort ansvar lagt på sine unge skuldre, i en tid uten forståelse verken for døves kultur eller aksept for tegnspråk (Ladd 2003:470). De følte på kroppen hvordan det 19

hørende samfunnet behandlet deres døve foreldre, en erfaring som de brakte med seg inn i tolkerollen, og som var med på å forme deres habitus, i betydning handlingsdisposisjoner, eller adferdsskjema (Bourdieu 1977). De før-profesjonelle tolkene identifiserte seg i stor grad med døve og tok på seg et ansvar for tolking, slik Fant uttrykker det her: ( ) We felt it was our obligation, our duty to do it, and if we did not do it, the deaf person would suffer and we would feel responsible. (Mindess 1999:12) Solidaritet med døve som undertrykket gruppe (ibid:171) preger utviklingen av tolkeyrket. Det kommer blant annet til uttrykk i tolkeorganisasjonens første formålsparagraf, punkt C: (Forbundet skal) fremme kontakt og forståelse mellom døve og hørende (Falkenberg 1999: 107). I dag heter det at forbundet skal arbeide for å styrke forståelsen mellom aktuelle brukergrupper. Døve er ikke spesielt nevnt. (http://www.tolkeforbundet.no/lovverk.htm) I den tidligste fasen av tolkeyrkets utvikling, fra 1960 til 1978 da tolkeforbundet ble stiftet, var døveorganisasjonen eneaktør i forhold til politiske og bevilgende myndigheter for å få på plass en utdanning for døvetolker. Deretter følger en periode hvor de to forbundene arbeider tett sammen mot felles mål, som oppretting av tolketjeneste, lengre tolkeutdanning og faste tolkestillinger. Fra 1990 går utviklingen inn i en ny fase, hvor det offentlige begynner å ta over det eierforhold døveorganisasjonen har hatt til tolketjenesten (Woll 1999). Tolkeyrket er på vei til å bli en profesjon. Wilensky ser utforming av etisk kode som ett kriterium for at et yrke skal kunne kalles profesjon (Hernes 2002). Det er symptomatisk at døve aktører var sterkt inne i utformingen av de første etiske retningslinjene, vedtatt i 1983 og presentert som en definisjon på en døvetolk og dennes oppgaver, utarbeidet av Kirke- og undervisningsdepartementet, Norges Døveforbund og Norsk Døvetolkforening i samarbeid (Sander 1993). Der heter det i ett av punktene: Tolken må være klar over at hun/han ved sin holdning vil påvirke de hørendes oppfatning av de døve og døvesamfunnet. (ibid:286) Gitt tolkeyrkets opprinnelse er det ikke unaturlig at tolken her tillegges en rolle som ambassadør for døvesamfunnet. Senere ble denne rollen nedtonet i de etiske retningslinjene som tolkeforbundet utarbeidet. Nå heter det at tolken skal vise respekt for brukerne og tolkesitu- 20

asjonen. Tolken skal ved sin framferd og væremåte bidra til at møter mellom personer kan finne sted på en likeverdig måte (Woll 1999b:172). Torgersen (1972) framholder at det er forholdet mellom utdanning og yrke som er kriterium for i hvilken grad et yrke kan kalles en profesjon. Jo lengre utdanning, jo tettere koblinger mellom utdanning og yrke, desto større profesjonsgrad. Det er tegn på høg profesjonsgrad når utdanningene representerer en sertifisering som gjør det vanskelig eller umulig for andre å ta slikt arbeid (ibid). Tolkeutdanningen har ingen lang tradisjon her i landet, og begynte som korte kurs på 2 pluss 3 uker, med et halvt års praksis imellom. Det første kurset ble satt i gang i 1977, arrangert av Kirke- og utdanningsdepartementet, etter en plan utarbeidet av døveforbundets tolkeutvalg. Bestått eksamen førte fram til offentlig godkjenning som døvetolk. Dermed overtok departementet formelt ansvaret for autorisasjon av tolkene, noe som hittil hadde vært en intern sak i døveorganisasjonen. (Ref. døveforbundets lister over tolker for døve, som ble distribuert trygdekontorene. Kap. 2.1: Tolk som hjelpemiddel.) Døveforbundet var imidlertid fortsatt en sentral aktør, med representanter i arbeidsgruppen som hadde ansvar for gjennomføringen av tolkekursene fram til 1988. Da overtok Kultur- og vitenskapsdepartementet og arbeidsgruppen ble lagt ned (Falkenberg 1991). Døveforbundet stilte tidlig krav om at tolkeutdanningen ble lagt til Ål folkehøyskole og kurssenter for døve, for at tolkekandidatene skulle profittere på tegnspråkmiljøet der 12, og slik ble det fram til utdanningen kom på høgskolenivå. I 1989 ble tolkeutdanningen lagt til Statens Spesiallærerhøgskole (SSLH), i form av et ettårig fulltidsstudium, som skulle utdanne tolker for døve og døvblinde 13. Begrunnelsen for å legge tolkeutdanningen til SSLH, var at der fantes det allerede et tegnspråkstudie. Dette var et deltids studium for audiopedagoger. Faglig ansvarlig var lektor Odd-Inge Schrøder, som er døv. Han var også medlem av arbeidsgruppen høgskolen nedsatte for å utarbeide studieplan for tolkeutdanningen. Her har det inntruffet et paradigmeskifte. Nå kom døve aktører inn i 12 Ål folkehøyskole og kurssenter for døve er eid av døveorganisasjonen. Den ble åpnet i 1973 og har siden vært ett av døves translokale møtesteder i Norge (Breivik 2001). Ål har også betydd mye for rekrutteringen til tolkeutdanningen, gjennom tegnspråkopplæring av hørende kursdeltaker. 13 Grunnutdanningskurs for døvblindetolker ble igangsatt av departementet i 1982. Kursene var på 2+3+3 uker med praksis mellom kurssamlingene. Nå ble utdanningen av døvblindetolker innlemmet i døvetolkutdanningen. (Falkenberg 1991). 21

utviklingsprosessen som fagfolk og fikk en akademisk rolle i utdanningen. Norges Døveforbund spilte fortsatt en viktig rolle, men nå som premissleverandør i egenskap av brukerorganisasjon. Arbeidsgruppen ved SSLH hadde foreslått en utdanning over to og et halvt år, hvor tegnspråk skulle utgjøre det første halve året, organisert som deltidsstudie. Begrunnelsen for et utvidet tolkestudie var at fagområdet er komplisert og det kreves omfattende trening for å mestre de nødvendige ferdigheter. Høgskolen var også opptatt av at rekrutteringsgrunnlaget hadde endret seg siden tolkekursene startet, og at det måte tas høyde for dette i utdanningen: Som kjent har de tidligere tolkekursene i Norge vært basert på at deltakerne på forhånd har hatt omfattende ferdigheter i tegnspråk og godt kjennskap til døveproblematikk 14. Skal man ha håp om å dekke behovet for tolker, må det imidlertid rekrutteres studenter ( ) på langt bredere basis ( ). (Weiby 1999:60) Her handler det om å rekruttere folk til et av velferdsstatens yrker og få med søkere uten bakgrunn fra døvesamfunnet. Men departementet godkjente ikke forslaget som la opp til en lengre utdanning, på dette tidspunkt. I et brev til høgskolen, av 01.02.88, sier Kultur- og vitenskapsdepartementet: Vi er kjent med at flere interesseorganisasjoner er opptatt av å medvirke til at denne utdanningen blir en egen profesjonsutdanning på 3 år. Departementet vil imidlertid minne om at det ikke er organisert et stillingssystem for personer med slik utdanning, og at det derfor inntil videre ikke vil være aktuelt å godkjenne en så omfattende utdanning, uten at fagkompetansen også kan nyttes i annen yrkesmessig sammenheng. (Ibid:60) Med begrunnelse i manglende stillinger avslo departementet å etablere en profesjonsutdanning. Innen profesjonsforskning kan en finne støtte for denne argumentasjonen. Wilensky hevder at fulltidsutøvere av et yrke er første steg i en profesjonsutvikling (Hernes 2002). Stadiene i tolkeprofesjonens utvikling har ikke fulgt den rekkefølgen. Men det er riktig at det fantes få fulltidsutøvere av tolkeyrket på 80-tallet. De aller fleste jobbet frilans som tolk. De ble lønnet av trygden, etter regler jeg har redegjort for under Tolk som hjelpemiddel. De hadde ingen rettigheter som arbeidstakere til sykepenger eller pensjon. På grunn av manglende faste tolkestillinger, lav lønn og utrygge arbeidsforhold som frilansere, hadde de 14 I dagens fagplaner for tolkestudiet, har en kulturdiskurs overtatt (spesial-)pedagogikkens hegemoni og døveproblematikk er erstattet med døvekultur. 22

fleste døvetolkene annet arbeid som hovedinntekt og kunne i begrenset grad ta frilansoppdrag. Dette er trekk ved profesjonens framvekst som vi også finner i andre land, slik Fant (1990) beskriver situasjonen: No one worked full-time as an interpreter and to say that anyone worked part-time is misleading. [We] volunteered our services as our schedules permitted ( ) We earned our living as school people, rehabilitation counsellors, religious workers, or were primarily housewives. (Sitert i Mindess 1999:12) Tolkeforbundet og døveforbundet hadde felles interesse av at det ble opprettet tolkestillinger. For døve handlet det om å bedre tilgangen på tolk som velferdsgode, mens det for tolkene ville bety en profesjonalisering av yrket. I 1997 var dette målet nådd. Da ble det opprettet faste tolkestillinger ved Tolketjenesten på alle landets hjelpemiddelsentraler. Underveis hadde tolkeforbundet gått inn for avvikling av en ordning med midlertidig godkjenning av tolker, opprettet i 1980 for å avhjelpe tolkemangelen fram til det ble utdannet nok tolker. Her kommer dilemmaet hjelpemiddel/profesjon til syne. Relasjonen tolk - døve brukere merkes av denne. Tolkeforbundets behov for å beskytte sine oppgaver kom i konflikt med døveforbundets behov for et gode det fortsatt var knapphet på. Tolkeforbundet fikk i 1996 gjennomslag for at det skulle gis tilbud om en modulutdanning for de midlertidig godkjente tolkene. De som ikke hadde benyttet seg av denne muligheten innen 2002, ville bli fratatt sin midlertidige godkjenning (Woll 1999). Samtidig blir også tolkenes behov for å bli respektert som en yrkesgruppe bedre ivaretatt gjennom den signaleffekten avviklingen av ordningen har gitt, om at tolkeyrket er krevende, - så krevende at det minst tilsier en toårig utdanning! (Ibid:158) Tolkeprofesjonen hadde behov for å markere seg som profesjon, eller for å si det med en spissformulering fra Abbott (1988) : to say a profession exists is to make it one (ibid:81). Ved å vektlegge hvor krevende yrket er og kople det med utdanning, sier tolkeforbundet at yrket er en profesjon. Også kravet om lengre tolkeutdanning førte fram. Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet godkjente i 1994 en rammeplan for toårig utdanning av tolker til døve, døvblinde og døvblitte. Representanter for nevnte brukergrupper var med på utarbeidingen av rammeplanen, som ble satt ut i livet høsten 1995. Da var det også kommet til en ny utdanningsinstitusjon: Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). 23

I mellomtiden var Statens spesiallærerhøgskole i 1991 blitt knyttet til Universitetet i Oslo, som Institutt for spesialpedagogikk. Det var ingen selvfølge at den korte yrkesrettede tolkeutdanningen skulle følge med (Woll 1999). Universiteter har tradisjon for lengre profesjonsutdanninger (Støkken 2002), men tolkestudiet ble med. Det ble senere utvidet til en treårig bachelorgrad i tegnspråk og tolking, fra høsten 2002 15. Fortsatt ligger studiet på Institutt for spesialpedagogikk. Høgskolen i Sør-Trøndelag kom etter med tilbud om bachelorgrad i tegnspråk og tolking og fra høsten 2004 ble studiet også opprettet ved Høgskolen i Bergen. Tolk for døve, døvblitte og døvblinde er ennå en kort profesjonsutdanning, men koplingen mellom utdanning og sertifisering av tolker er helt klar. Det er ikke gitt at det vil forbli slik. I Budsjettinnstilling 11 (2000-2001), kom Stortingets sosialkomité med følgende utspill: ( ) Komiteen mener at familiemedlemmer [av døve] i noen grad kan erstatte profesjonelle tolker, ikke minst i sosiale sammenhenger. Det er etter komiteens mening et uutnyttet potensial til tolking for døve, døvblinde og døvblindblitte i nærfamilien /nærmiljø ( ). (Døves Tidsskrift nr.19/2001) Dette var et forsøk på å rokke ved profesjonens krav på tolking som sitt juridiksjonsområde, som tolkeforbundet reagerte sterkt på. De viser til den ekspertise (Abbott 1988) de har som profesjonelle når landsmøte i 2001 presiserte at: En tolk er en høyskole-/universitetsutdannet profesjonsutøver som innehar en offentlig godkjenning og utfører arbeid som stiller høye krav, ikke bare til tegnspråklige ferdigheter, men også til ferdigheter i norsk talespråk, oversettelsesteknikk og beherskelse av profesjonsbestemte yrkesetiske prinsipper. (Døves Tidsskrift nr. 19/2001) Også døveforbundet tok avstand fra komiteens utspill, som kom svært overraskende på oss, og har ingen opprinnelse i NDFs kamp for døves rett til tolk og en bedre tolketjeneste. Tvert imot er dette noe som minner oss om tiden før vi fikk en profesjonell yrkesgruppe. Det er vedtatt at tolking er en profesjon og at det kreves utdanning på høgskole/universitet for å utføre denne jobben. (Døves Tidsskrift nr. 5/2001) Sosialkomiteens utspill og de reaksjoner det vakte, illustrerer Abbot (1988) sitt poeng: En profesjon er aldri ferdig definert. Den må kontinuerlig skapes og gjenskapes. At døvefor- 15 http:://www.isp.uio.no/studie/tegnogtolk.html [lest 13.11.02] 24

bundet står opp for å beskytte tolkeprofesjonens oppgaver her, er et uttrykk for at tolkens status også har betydning for fortellingen om den døve. Det handler ikke bare om å verne om et velferdsgode, som klientorganisasjon men også om å beskytte sin uavhengighet og selvstendighet som borger. 2.4 Oppsummering I dette kapitlet har jeg vist hvordan tolk som profesjon har vokst ut av døvemiljøet, og at det var aktører derfra som var de første pådrivere av prosessen. Det var også herfra de første tolkene ble rekruttert, de fleste med tette personlige bånd til døve og en identitet farget av oppvekts mellom Sound and Silence (Preston 1998). Vi har også sett at døve aktører har hatt stor betydning for utformingen av tolkeprofesjonen. Mens Lipsky (1980) finner at klienter generelt mangler innflytelse, har døve som velorganisert gruppe stor makt som brukere. Tolkerollen har gjennomgått store endringer som konsekvens av profesjonaliseringen, og jeg finner at alle Wilenskys kriterier til en profesjon (Hernes 2002) er oppfylt i dag. Tolk som døves hjelper er et tilbakelagt stadium, men tolk som hjelpemiddel er fortsatt like aktuelt. Det er den andre dimensjonen av begrepet tolk. Tolkebegrepet står for både profesjon og for velferdsgodet tolk, som hjelpemiddel for (funksjonshemmede) døve. Tolkens relasjon til brukergruppen døve har derfor karakter av et dilemma. Tolken er i en viss forstand et teknisk hjelpemiddel, som skal kompensere for hørselstapet hos den døve. Om tolken kaller seg døvetolk eller tegnspråktolk, eller bare tolk så vil tolkens legitimitet som profesjonell være knyttet til den døve. Det vil også være tilfellet om døve brukere får rett til tolk som språklig og kulturell minoritet. Men da er det den døves valg av språklig tilhørighet som vil ligge til grunn. Abbott (1988) slår fast at en profesjon må skapes og gjenskapes. Forståelsen av profesjonen er kontingent. Videre i teksten skal jeg undersøke hvilke meningsdimensjoner kommende profesjonsutøvere tillegger tolkerollen og deres relasjon til brukerne. Men først skal jeg presentere mitt forskningsdesign. 25