ER TEATERET OMFATTET AV REGELVERKET OM OFFENTLIGE ANSKAFFELSER I Faktum - Om Beaivváš Sámi Teáhte AS I dag er teateret organisert som et aksjeselskap med eierne staten (40 %), Kautokeino kommune (40 %), Norske Samers Riksforbund (NSR) (10 %) og Samenes Landsforbund (SL) (10 %). Styret består av syv medlemmer med personlige varamedlemmer. Styret oppnevnes av Staten ved Sametinget (fire representanter), Kautokeino kommune (én representant) NSR/SL (én vararepresentant), mens selskapets ansatte oppnevner én representant. I løpet av 2008 overføres statens eierandel i teateret til Sametinget vederlagsfritt. For budsjettåret 2009 får Beaivváš Sámi Teáhter 15 200 000 kr i direkte tilskudd fra Sametinget. II Juridisk vurdering 1 Rettslige utgangspunkter - Formål Bakgrunnen for lov og forskrift om offentlige anskaffelser er at offentlige oppdragsgivere ikke i samme utstrekning som private er utsatt for markedskreftene når de skal treffe sine beslutninger. Dette kan føre til at det offentlige tar andre hensyn enn rent kommersielle ved sine anskaffelser. Regelverket for offentlige anskaffelser har til formål å sørge for at det offentlige foretar effektive anskaffelser gjennom å ta forretningsmessige hensyn. Formålet med regelverket tilsier altså at anskaffelsesloven kommer til anvendelse på alle organer som ikke er underlagt kommersielle vilkår, og som derfor ikke har det samme incitament som andre til å tenke forretningsmessig ved anskaffelsene. Rekkevidden av bestemmelsene om hvem som er omfattet må tolkes i lys av dette formål. 2 Anskaffelsesloven og anskaffelsesforskriften Lov om offentlige anskaffelser (loa) 2 første avsnitt lyder: Loven gjelder for statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer. Loven gjelder for rettssubjekter som driver virksomhet innenfor forsyningssektorene, i den utstrekning dette følger av internasjonale forpliktelser og forskrifter gitt i medhold av loven. Loven gjelder også for andre rettssubjekter i saker om bygge- og anleggskontrakter, dersom det offentlige yter tilskudd på mer enn 50 prosent av kontraktens verdi. Forskrift om offentlige anskaffelser 1-2 (2) definerer hva som skal til for at en oppdragsgiver anses som et offentligrettslig organ: 1
(2) Et offentligrettslig organ er ethvert organ: a. som tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, og b. som er et selvstendig rettssubjekt og c. som i hovedsak er finansiert av statlige, fylkeskommunale eller kommunale myndigheter eller andre offentligrettslige organer, eller hvis forvaltning er underlagt slike organers kontroll, eller som har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av statlige, fylkeskommunale eller kommunale myndigheter eller andre offentligrettslige organer. Selv om ordlyden i loven og forskriften er noe forskjellig, er realitetsinnholdet det samme. For at et selskap skal anses som et offentligrettslig organ må følgende 3 vilkår være oppfylt: 1) Selskapet må være et selvstendig rettssubjekt 2) Selskapet må tjeneallmennheten og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter 3)Selskapet må være kontrollert av offentlige organer EF-domstolen har i flere saker uttalt at samtlige 3 vilkår må være oppfylt. I teorien er det dog, av enkelte, hevdet at disse må ses i sammenheng, slik at dersom det er tvil om et organ er av industriell eller forretningsmessig karakter, så er det omfattet av regelverket dersom det offentlige har en sterk kontroll. Vi legger til grunn det som følger av EF- domstolens praksis, dog vil det fremgå av KOFA-praksis som vil bli omtalt nedenfor at det kan se ut som om dette flyter litt over i hverandre. Som aksjeselskap, vil selskapet være et selvstendig rettssubjekt, og det kan heller ikke være tvilsomt at kontrollkriteriet er oppfylt gjennom offentlig eierskap, dominerende representasjon i styret og generalforsamling og subsidiering. Avgjørende blir derfor om vilkår nr 2 anses opfylt. 3 Nærmere om vilkår 2 - Tjene allmennheten og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter 3.1 Generelt I rettspraksis fra EF-domstolen er dette uttrykket forstått slik at det innenfor kategorien allmennhetens behov er skilt ut en underkategori som gjelder behov utenfor det industrielle eller forretningsmessige område. Det sondres derfor mellom allmennhetens behov utenfor det industrielle eller forretningsmessige området, og allmennhetens behov innenfor det industrielle eller forretningsmessige område1. Formålsbestemmelser i vedtekter har relevans, men dersom disse avviker fra den faktiske virksomheten, er det realiteten som legges til grunn for vurderingen. Vurderingen av om vilkåret er oppfylt skal foretas pr anskaffelsestidspunktet (pr kunngjøring, eller pr oppstart for anskaffelsesprosessen). Dette innebærer konkret at vilkåret vil bli ansett for oppfylt dersom selskapet pr nevnte tidspunkt faktisk tjener allmennhetens behov, og motsatt. 2
Dersom det først legges til grunn at selskapet driver virksomhet av denne karakter, er selskapet omfattet av regelverket selv om det også driver annen virksomhet. Det følger av EF-domstolens praksis at det er uten relevans hvor stor eller liten del av virksomheten som tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter. Dette vil gjelde i forhold til alle kontrakter som selskapet inngår (skiller altså ikke mellom type kontrakt) -allmennhetens behov Kjerneområdet for uttrykket tjene allmennhetens behov er aktiviteter som blir ansett som en samfunnsoppgave å utføre. En gjennomgang av rettspraksis fra EF-domstolen viser at det normalt skal lite til før et rettssubjekt anses å tjene allmennhetens behov. EF-domstolen har således lagt til grunn at produksjon av førerkort2, vedlikehold av statens skoger3, arrangering av messer4, innsamling avhusholdningsavfall5, innsamling og behandling av husholdningsavfall6, eiendomsutvikling7 og begravelsesvirksomhet 8 er å anse som betjening av allmennhetens behov. Denne meget restriktive linje er fulgt opp av KOFA9. Det avgrenses mot ytterligere redegjørelse for denne praksis, omtale av dette i juridisk teori, da det ikke synes tvilsomt at teaterdrift tjener allmenhetens behov i anskaffelsesregelverkets forstand. -Industriell eller forretningsmessig karakter Ved tolkningen av om aktuelle virksomhet vil bli ansett å ha industriell eller forretningsmessig karakter, vil det være avgjørende om man kan utelukke at selskapet lar seg lede av andre hensyn enn de økonomiske, ved at man potensielt kan velge å gjennomføre innkjøpspolitikken til offentlige myndighet, selv om dette medfører økonomisk tap10. Det overordnede spørsmålet er i hvilken grad selskapet kan ta beslutninger uavhengig av de bedriftsøkonomiske konsekvenser, jf. punkt 1 om formålet. Det følger av rettspraksis fra EF-domstolen, at det skal legges vekt både på omstendigheter ved opprettelsen av selskapet, samt de betingelser selskapet drives under11. EF-domstolen har i sin praksis lagt vekt på om det gjelder en virksomhet på et område der staten/ kommunen normalt, av hensyn til allmennheten, velger å dekke selv, eller ønsker å bevare en avgjørende innflytelse over. (Mao, hvorvidt det offentlige ønsker å ha en kontroll over virksomheten, og om det dreier seg om aktiviteter som i utgangspunktet er lagt til det offentlige) Det er også relevant om det er tale om en økonomisk aktivitet i form av å yte tjenester på markedet mot betaling. Slik evt økonomisk aktivitet taler for at det dreier seg om virksomhet av industriell og forretningsmessig karakter. Videre er spørsmålet om hvem som vil bære den økonomiske risikoen også relevant. I flere saker er det eksempelvis vektlagt om rettssubjektet vil kunne gå konkurs, eller om det offentlige i en slik situasjon vil gripe inn for å avverge konkurs. 3
Hvorvidt formålet er å drive med overskudd har også interesse, men ikke avgjørende. (eks har departementet konkludert med at Statskog er å anse som et offentligrettslig organ selv om det fremgår et krav om overskudd i strategidokumentene, og at de selger tjenester på kommersielle vilkår). Prisfastsettelsen på tjenesten er også relevant. Foretas disse på markedsmessige vilkår, taler dette for industriell eller forretningsmessig karakter, og motsatt. Dersom selskapet har mottatt/mottar offentlig støtte, forutsetter da lovlig støtte, jf. begrensningene som følger av regelverket om offentlig støtte, vil dette også være et moment som trekker i retning av at det ikke er industriell eller forretningsmessig virksomhet. Følgende oppsummering kan gis fra kommisjonens veiledning: «De eneste organer, der er oprettet med henblik på at imødekomme almenhedens behov og opfylder de øvrige kriterier, men som ifølge direktivet alligevel ikke betragtes som ordregivende myndigheder, er organer, hvis opgave specifikt er at imødekomme industrielle og kommercielle behov, dvs. behov, som de pågældende organer imødekommer gennem udøvelse af erhvervsaktiviteter af industriel eller kommerciel karakter og ved at udbyde varer eller tjenesteydelser på et marked med fri adgang og fuld konkurrence til andre erhvervsdrivende, hvad enten disse tilhører den private eller den offentlige sektor. Der er altså tale om organer, som udøver aktiviteter, der svarer til en privat entreprenørvirksomheds aktiviteter. Det skal understreges, at denne undtagelse i direktivet kun gælder for organer, som udøver sådanne erhvervsaktiviteter, fordi de er blevet oprettet med det specifikke formål at udøve netop disse aktiviteter. Undtagelsen gælder således ikke for organer, som, selv om de udøver kommercielle eller industrielle aktiviteter, oprindeligt er oprettet af hensyn til andre, almene interesser. Det kan f.eks. være et organ, der specifikt er oprettet for at udføre administrative opgaver i forbindelse med offentlige sociale formål, som for at holde balance i regnskaberne samtidig udøver en overskudsgivende kommerciel virksomhed.» Oppsummering - «ikke indisutriell eller forretningsmessig karakter» - dersom et selskap utøver sin virksomhet på normale markedsvilkår, og har til formål å skape inntjening og overskudd, vil det tale for at virksomheten er av industriell eller forretningsmessig karakter. -dersom selskapet ikke opererer under alminnelig kommersiell risiko vil dette derimot tale for at selskapet ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter. -dersom selskapet opererer på særlige vilkår ut fra et ønske fra det offentlige om å kontrollere virksomheten, eksempelvis ut fra fordelings- eller forsyningshensyn, er dette et moment som trekker i retning av at det ikke er tale om et selskap av industriell eller forretningsmessig karakter. 4
3.2 Praksis fra KOFA Jeg vil under dette punkt begrense meg til å vise til en avgjørelse. 3.2.1 KOFA 184/2005 Følgende siteres om faktum: «(1) Vitensenteret Innlandet AS (heretter kalt innklagede) ble etablert som et prosjekt i Gjøvik Kunnskapspark AS våren 2002. I desember 2003 ble prosjektet etablert som et aksjeselskap 100% eid av Gjøvik Kunnskapspark AS. Dette eierskapet er midlertidig og eierskapet skal føres over til Raufoss Næringspark, Toten sparebank, Oppland Arbeiderblad, Oppland fylkeskommune og Gjøvik kommune. I etableringsfasen har 70-80% av finansieringen kommet fra private bedrifter. I driftsfasen er det forventet at offentlige driftstilskudd vil utgjøre under halvparten av inntektene. Styret hos innklagede velges av generalforsamlingen. (2) Innklagedes virksomhet har som formål drive utvikling og drift av allmennyttige vitensenterutstillinger i Gjøvik rettet mot barn og unge. Av avtalen som er inngått/skal inngås mellom innklagede og økonomiske bidragsytere til innklagede fremgår det at innklagede har som intensjon å utvikle en arena for å synliggjøre verdiskapning i samfunnet. Videre fremgår det at mesteparten av de økonomiske bidragene skal øremerkes til oppbygging av utstillinger og aktiviteter rettet mot skoler, og gjøre det mulig å utvikle kvalitativt gode pedagogiske opplegg og installasjoner. (3)Gjøvik Kunnskapspark AS som i dag er eier av innklagede, er eid av både offentlige myndigheter, offentligrettslige organer og private selskaper. Det offentlige har i overkant av 60% av aksjene, men det er flest private aksjonærer. Gjøvik Kunnskapspark AS virksomhet er å bidra til vekst og utvikling i eksisterende og ny virksomhet gjennom nettverksbygging og krevende prosjekter som involverer bedrifter, kompetansemiljøer, offentlig virksomhet og gründere. Styret i Gjøvik Kunnskapspark AS består av 5 til 9 medlemmer hvorav ett styremedlem kan velges av Selskapet for Industrivekst SF (som er et offentligrettslig organ), ett av Oppland Fylkeskommune og kommunale aksjonærer i fellesskap, ett av Høgskolen i Gjøvik, Gjøvik Tekniske Fagskole og Handelhøyskolen BI Gjøvik i fellesskap. Resten av styremedlemmene velges av generalforsamlingen. (4) Innklagede skal gjennomføre prosjektet MedieXperimentet. Prosjektet går ut på å utvikle en læringssimulator/rollespill som både gir de besøkende innblikk i journalistrollen og rollen som forsker. Dette krever et betydelig utviklingsarbeid og er ikke noe som kan kjøpes "over disk". I dag er det flere aktører i Norge som har utviklet rollespill hvor de besøkende er "journalister". Eksperimentdelen (forskerrollen) er imidlertid ikke utviklet før. Science center i Canada har imidlertid gjort noe lignende. (5)Prosjektet skal utvikles i samarbeid med Oppland Arbeiderblad. Samlet prosjektkostnad antas å være ca. kr. 4 millioner. Oppland Arbeiderblad vil bidra med mellom kr. 2,1 til 2,7 millioner. KOFA fastsatte følgende utgangspunkter for vurderingen: 5
14) Hvorvidt innklagede er et offentligrettslig organ, må avgjøres ut fra forholdene hos innklagede på tidspunktet for de beslutningene eller unnlatelsene klagen gjelder. Eventuelle fremtidige endringer i eierstrukturen kan føre til at det må foretas en fornyet vurdering av om innklagede er omfattet av regelverket for offentlige anskaffelser etter endringene. Om kontrollvilkåret: (15) Innklagede er i dag eiet av Gjøvik Kunnskapspark AS. For at innklagede skal anses som et offentligrettslig organ, er det i henhold til forskriftens 1-2(2)(c) et vilkår at innklagede på minst én av tre alternative måter er kontrollert av offentlige myndigheter eller offentligrettslige organer. For å kunne vurdere hvorvidt innklagede er et offentligrettslig organ, må det derfor først vurderes om Gjøvik Kunnskapspark AS er et offentligrettslig organ eller offentlig myndighet. (16) Gjøvik Kunnskapspark AS er ikke en offentlig myndighet, men et eget rettsubjekt eiet av både offentlige og private aksjonærer. Det offentlige har i overkant av 60% av aksjene i selskapet. Styret i Gjøvik Kunnskapspark AS kan bestå av 5 til 9 medlemmer. Dagens styre består av 6 medlemmer. Etter vedtektene kan ett styremedlem velges av Selskapet for Industrivekst SF som er et offentligrettslig organ, ett av Oppland Fylkeskommune og kommunale aksjonærer i fellesskap, ett av Høgskolen i Gjøvik, Gjøvik Tekniske Fagskole og Handelshøyskolen BI Gjøvik i fellesskap. Resten av styremedlemmene velges av generalforsamlingen hvor offentlige aksjonærer har flertall. Det offentlige har således kontroll med hvem generalforsamlingen velger som styremedlemmer. Gjøvik Kunnskapspark har derfor et administrasjons-, ledelses-, eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av [ ]andre offentligrettslige organer, jfr. forskrift om offentlige anskaffelser 1-2(2)(c). Gjøvik Kunnskapspark AS er dermed kontrollert av det offentlige.» Når det gjelder vurderingen av vilkåret om å tjene allmenhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter siteres følgende: «(17) For at Gjøvik Kunnskapspark AS skal være et offentligrettslig organ må det tjene allmennhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter. I følge EF- domstolen skal vilkåret gis en vid fortolkning. Det vises til EF-domstolens sak C-373/00 (Adolf Truly). Gjøvik Kunnskapspark AS virksomhet er å bidra til vekst og utvikling i eksisterende og ny virksomhet gjennom nettverksbygging og krevende prosjekter som involverer bedrifter, kompetansemiljøer, offentlig virksomhet og gründere. Allmennhetens behov omfatter i følge EF-domstolens forente saker C-223/99 og C-260/99 (Agora og Excelsior) å stimulere handelen på en måte som kommer allmennheten til gode. Tilsvarende må det å stimulere til vekst og utvikling av næringsvirksomhet i en region falle innenfor "allmennhetens behov". Selv om det formelt sett kan utdeles utbytte fra selskapet, har Gjøvik Kunnskapspark AS ikke som formål å gå med overskudd slik at eierne kan få utbytte. Vekst og utvikling av næringsvirksomhet i en region er videre forhold det offentlig generelt ønsker å bevare innflytelse over. På dette grunnlag finner klagenemnda at virksomheten til Gjøvik Kunnskapspark AS oppfyller vilkåret " tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter", jfr. forskriftens 1-2(2)(a). 6
(18)Gjøvik Kunnskapspark AS er på bakgrunn av ovenstående å anse som et offentligrettslig organ. KOFA fant det m.a.o. tilstrekkelig å påpeke at økonomisk vinst ikke var hovedformålet, og at det dreide seg om virksomhet som det offentlige generelt ønsker å bevare innflytelsen over i forhold til vilkåret «ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter». I den siterte avgjørelsen fra EFdomstolen synes vurderingen å være noe bredere. 3.3 FADs veileder Jeg siterer også fra veilederen, selv om dette da ikke gir noe mer enn den gjennomgangen som er foretatt ovenfor. Det har allikevel en interesse å se hvordan FAD har kommentert vilkårene. «2.1.2 Offentligrettslige organer Forskriften omfatter også offentligrettslige organer. Dette er organer eller virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter, for eksempel aksjeselskap eller stiftelser, og som står i et nært tilknytningsforhold til det offentlige. Begrunnelsen for at slike virksomheter omfattes, er blant annet å hindre at andre hensyn enn rent forretningsmessige kan påvirke virksomhetens valg av leverandører.---------- Allmennhetens behov og ikke av industriell eller forretningsmessig karakter Allmennhetens behov er et begrep som i følge EF-domstolens praksis skal fortolkes vidt. Om dette vilkåret er oppfylt, vil bero på en helhetsvurdering. En sentral vurdering er om selskapet skal ivareta behov i samfunnet, fremfor juridiske eller enkeltpersoners interesse. Vanligvis er dette behov det offentlige ønsker å bevare en avgjørende innflytelse over, eller å imøtekomme behovene selv, fordi det av hensyn til allmennheten ikke er tilstrekkelig med de tjenester som tilbys av private næringsdrivende. Dette kan for eksempel være utdanning og helse- og omsorgstjenester. Det faktum at andre private virksomheter kan imøtekomme behovet, utelukker ikke at virksomheten tjener "allmennhetens behov". Når det gjelder kriteriet om at virksomheten ikke må være av industriell eller forretningsmessig karakter, er spørsmålet om selskapet er av en slik karakter at det samlet sett foreligger en risiko for at det kan ledes til å ta andre hensyn enn de rent økonomiske. For å avgjøre om en virksomhet ikke er av industriell eller foretningsmessig karakter, må det foretas en konkret helhetsvurdering hvor betingelsene for virksomhetens aktiviteter (deriblant konkurransesituasjonen), kommersiell risiko og omstendighetene ved stiftelsen av virksomheten, er sentrale momenter. EU domstolen uttrykker dette slik i domskonklusjonen i Taitotalo-avgjørelsen: "Med henblik på at vurdere, om disse behov falder uden for det erhvervs- eller forretningsmæssige område, skal den nationale ret vurdere de omstændigheder, der gikk forud for oprettelsen af selskabet, og de betingelser, selskabet er underlagt ved udøvelsen af sin virksomhed, herunder særligt, om det forfølger et indtjeningsmæssigt hovedformål, om det bærer de risici, der er forbundet med udøvelsen af denne virksomhed, samt om virksomheden eventuelt finansieres af det offentlige." Dersom virksomheten er utsatt for en sterk konkurranse fra andre aktører, trekker dette i retning av at virksomheten ikke omfattes. Dersom selskapet har monopol eller er 100 prosent eid av det offentlige, vil virksomheten som regel være omfattet. Andre relevante momenter i 7
vurderingen kan for eksempel være prisfastsettelsen av virksomhetens produkter og tjenester og om det foreligger løyver eller konsesjonsordninger for virksomheten, noe som kan tale for at virksomheten er et offentligrettslig organ. For eksempel er AS Vinmonopolet og helseforetakene omfattet.... Offentlig eierskap i selskapet vil oftest være utslagsgivende for at en virksomhet omfattes av reglene, fordi eierskapet normalt gir rett til å oppnevne styremedlemmer i virksomheten. Aksjonæravtaler eller vedtekter kan imidlertid begrense innflytelsen over virksomheten. Vurderingen må derfor skje konkret i hvert enkelt tilfelle. Når det gjelder alternativet om at forvaltningen må være underlagt offentlig kontroll, vil dette oftest være en administrativ kontroll- eller instruksjonsmyndighet. Alternativet om at virksomheten må være finansiert med mer enn halvdelen, kan gjelde både virksomhetens låneopptak og direkte tilskudd til driften. At en virksomhets inntekter i det vesentlige stammer fra det offentlige, fordi de har det offentlige som sin største kunde, faller i utgangspunktet ikke inn under begrepet "finansiert". Dette er betaling for innkjøp, og innebærer ikke i seg selv at det offentlige kan sies å ha en innflytelse på virksomhetens beslutninger på en slik måte at det offentlige har kontroll.» 3.4 Fortolkningsuttalelse fra FAD av 12. juli 2004 Følgende siteres: «Et minstekrav til kommersiell drift er at selskapet har som målsetning å tjene penger på virksomhetens aktiviteter. Departementet vil imidlertid peke på at rettspraksis legger til grunnat det ikke er avgjørende om virksomheten har som mål å gå medoverskudd eller at virksomheten i praksis har en forretningsorientert innretning. Det må også vektlegges hva som er styrende for utøvelsen av eierpolitikken og dermed selskapets utvikling er det sektorpolitiske hensyn eller rene forretningsmessige hensyn. Et relevant moment her er om det foreligger noe krav om avkastning fra eierne av selskapet. Hvis det ikke foreligger noe slikt krav vil et viktig incitament til å drive kommersielt være redusert. Oppsummerende vurdering CargoNet AS opererer i et marked som er åpnet for konkurranse. Dersom selskapet ikke får en vesentlig del av sine oppdrag direktefra NSB AS, ikke mottar økonomisk støtte, det foreligger normale krav til avkastning fra eierne og det er rene forretningsmessige hensyn som styrer virksomheten, er det Nærings- og handelsdepartementets vurdering av selskapet ikke er å anse somet offentligrettslig organ. Selskapet omfattes da ikke av anskaffelsesforskriften. Dersom en eller flere av disse forutsetningene ikke er oppfylt, taler det for at selskapet er omfattet av regelverket for offentlige anskaffelse (Min understrekning) 4 Konkret vurdering Under henvisning til det faktum som vi har basert vår vurdering på, jf. punkt I, og redegjørelsen om aktuelle bestemmelse og hvordan den er forstått i rettspraksis og KOFA-praksis, begrenser vi oss til følgende merknader under dette punkt: 8
Vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at aktuelle teater drives på «forretningsmessige prinsipper». KONKLUSJON: Beaivváš Sámi Teáhte AS er med stor grad av sannsynlighet å anse for et offentligrettslig organ. Det betyr at teateret må følge lov og forskrift om offentlige anskaffelser ved innkjøp av varer, tjenester og bygg- og anlegg 1 C-360/96- Arnhem, C-18/01- Korhonen 2 470/99-Mannesmann 3 C-353/96-Irish Forestry Board 4 C-223-260/99-Agora 5 C-360/96-Arnhem 6 C-360/96-Arnhem 7 C-18/01-Korhonen 8 C-373/00-Aldof Truley 9 Se eksempel KOFA sak 2005/184 omtalt nedenfor 10 C-360/96, C-18/01, C-373/00 11 C-373/00-Aldof Truley 9