Bløff eller behandling?

SIMON SINGH OG EDZARD ERNST Bløff eller behandling? Alternativ medisin under lupen Oversatt av Yngve Nordgård

Humanist forlag 2010, norsk utgave Copyright Dr Simon Singh and Professor Edzard Ernst 2008 Originaltittel: Trick or treatment? Alternative medicine on trial Oversatt av Yngve Nordgård, medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Omslag: Asbjørn Jensen, Stavanger Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: 978-82-82820-37-0 ISBN: 978-82-82820-25-7 (trykk) For mer informasjon om forlagets bøker, se: www.humanistforlag.no Følg Humanist forlag på Facebook: http://twitter.com/humanistforlag eller kontakt: Humanist forlag AS Postboks 6744 St. Olavs plass 0130 Oslo e-post: forlag@human.no

Tilegnet H.K.H. PRINSEN AV WALES

INNHOLD Forord av Jørgen Skavlan Innledning Kapittel 1: Hvordan avgjør man hva som er sant? Kapittel 2: Sannheten om akupunktur Kapittel 3: Sannheten om homeopati Kapittel 4: Sannheten om kiropraktikk Kapittel 5: Sannheten om urtemedisin Kapittel 6: Er det så farlig hva som er sant? Oversetters anmerkninger Tillegg: Rask innføring i alternative behandlinger Videre lesning Billedrettigheter Takk Register

FORORD: EN TERAPEUTISK HAGE Fra mitt legekontor ser jeg ned i en fin, gammel hage. En hage med store trær. Så fint, tenker jeg, både for meg og mine pasienter. Store, gamle trær som står der trygt på tross av år med slitasje, kulde og vindkast. De står der med solide røtter dypt nede i jorden. Trær som ikke vokser til himmelen, som ikke dufter, og som ofte ikke eier farger annet enn grønt, men som vokser litt hvert eneste år. Stadig oftere slår det meg at det også har grodd opp en tett underskog der nede, like utenfor vinduet mitt. Vekstene i denne underskogen har ikke alltid like sterke røtter. De kan tidvis bukke under for kulde og vind for så kanskje å dukke opp igjen et annet sted i hagen, i en annen farge eller med helt andre blomster. Blomstene er ofte i attraktive farger og har lukter som fasinerer, og man kan ofte finne dem lavt under trærne der det er lett å komme til. Før var jeg faktisk ganske liberal og trodde det beste om mine medterapeuter. Jeg kunne stille meg åpen for deres synspunkter og kunne komme dem i møte. Den gangen var det et par akupunktører på Bislett, en hyggelig antroposofisk lege i Industrigaten og ellers noen såkalt alternative behandlere her og der, spredt rundt om i landet. Etter hvert som Norge er blitt friskere, rikere og mer velferdspleiet, har underskogen vokst, eksplosivt. Den er nå blitt så tett at det snart er vanskelig å se himmelen. Vi har over 150 alternative retninger her til lands, som naturlig nok alle vil ha anerkjennelse og bli tatt alvorlig. At vekstvilkårene for en slik underskog er bedre her enn nesten noe annet sted på kloden, forundrer meg. Jakten på et slags sykdoms-, smerte- og lytefritt liv ligger nok i bakgrunnen som drivstoff for denne utviklingen.

Behovet for noe mer enn det velstand, vitenskap og velferd alene kan tilby individet, er nok også med på å drive frem tilbudene og dessverre samtidig å senke vår evne til kritisk tenkning. I European Social Studies fra 2011 fant man at 77,2 prosent av den norske befolkning tilfredsstilte kravene til naivitet. Det er høyest i Europa. I dette ligger også begrepet tillit. Vi har stor tillit til hverandre. Det er en stor verdi for et samfunn, men det åpner også for misbruk. Det er også noe annet som driver oss til helsekostbutikken og detox. Selvpleie- og egokulturen kommer inn i bildet, og ikke minst den kjensgjerning at vi i vår tid utdefinerer sykdom, svakhet, smerte og død fra vårt samfunnsvokabular. Det vi tidligere aksepterte som naturlige deler av livet, blir nå med andre ord sykeliggjort, med derpå følgende kur og pleie. Medikalisering og terapeutifisering er nærmest blitt generelle trekk ved vårt samfunn, noe skolemedisinen og ikke minst farmasien har en stor del av ansvaret for. Jeg burde oftere si til mine pasienter at du er din egen beste lege og kroppen din beste terapeut, istedenfor å gi resepter og sykemelding. Et vanlig argument som brukes for å forklare denne økningen i bruk av alternative retninger, er at pasientene ikke føler at de får hjelp og nok tid hos legen. Det er feil. I Norge er fastlegens popularitet og soliditet på linje med Vinmonopolets 85 prosent sier at de var fornøyd med sitt siste legebesøk. Vi har aldri besøkt fastlegen vår hyppigere enn nå det var 29 millioner besøk i 2011. Det er faktisk et sykdomstegn i seg selv. Om man tillater seg å fremvise skepsis eller tør ha kritiske innvendinger mot den alternative terapeutifiseringen vi nå er vitne til, blir man fort kategorisert som en sneversynt, fagarrogant akademiker. Vi leger får ofte høre at vi har skylappenes horisont, akademia er vår eneste verden og vi arbeider i glassklokker uten kontakt med den terapeutiske virkeligheten der ute. Sannheten er at vitenskap og etterrettelighet i vår tid ser ut til å tape mot subjektiv empiri og tidsånden. I tidsånden ligger

også de retningene som baserer seg mer på sjelelig fordypning og utvikling enn ren fysisk kur og terapi. Ånd og religion er ikke å diskutere, det er kun for individet alene og ingen andre, men vi bør alle skjerpe sansene og finne frem vår kritiske sans når noen kommer med udokumenterte påstander om kurer og behandlinger. Her bør man være nådeløst kritisk fordi vi vet at virkelig vitenskapelig dokumenterte kurer og behandlinger står imot nærmest enhver kritikk og skepsis. Jeg har ingen kontakt med unoterapi, Hulda Clarks terapi, healing, kosmisk medisin, ørelysbehandling, rolfing, blomstermedisin, sjamanisme, kolonhydroterapi, atlasprofylakse, fytoterapi eller homeopati, og jeg vil ikke ha det. Utøverne av de 150 alternative behandlingsmetodene i Norge får ha meg unnskyldt. Det er ikke mulig å forholde seg til dem. Vi som er leger, skal være medmennesker først og fremst, og vi skal holde oss orientert og kunne noe om den humane vitenskapelige medisin, som trolig nå er inne i sin historisk sterkeste vekstfase. Ny kunnskap innen blant annet molekylær biologi og farmasi gir oss nå terapeutiske muligheter menneskeheten aldri tidligere har sett, og her må vi bruke vår tid og våre krefter. I den terapeutiske hagen som eksisterer der ute, er det lett å gå seg vill. Den kan lett fremstå som en labyrint med mange gartnere som mer enn gjerne vil vise deg vei og gi deg råd. Den boken du holder i dine hender, kan du se på som en bruksanvisning og et kart. Boken er skrevet for oss alle som et redskap til kritisk tenkning og fornuft. Bedre og mer kompetente veivisere enn Simon Singh og Edzard Ernst finnes vel knapt, uansett hvilken hage du måtte befinne deg i. JØRGEN SKAVLAN

INNLEDNING Innholdet i denne boken er helt og holdent inspirert av en setning som ble skrevet for mer enn 2000 år siden av Hippokrates fra Kos, som i dag blir regnet som den moderne legevitenskapens far: Det finnes faktisk to ting, vitenskap og meninger; førstnevnte avler kunnskap, sistnevnte uvitenhet. Hippokrates erklærte at hvis noen hevder at de har funnet opp en ny medisinsk behandling, bør vi bruke vitenskap for å finne ut om denne virker eller ikke, heller enn å stole på noens mening. Vitenskapen bruker eksperimenter, observasjoner, utprøvinger, resonnementer og diskusjon for å komme fram til enighet om hva som er sant. Selv når man har kommet fram til en konklusjon, gransker vitenskapen sine egne kunngjøringer i tilfelle den har gjort en feil. Meninger er derimot subjektive og står i motsetning til hverandre, og den som har den mest overbevisende PRkampanjen, har best sjanse til å fremme sin mening, uavhengig av om denne er riktig eller gal. Med Hippokrates motto som veileder ser denne boken vitenskapelig på dagens overflod av alternative behandlinger, som raskt vokser i popularitet. Disse behandlingene er godt synlige i alle apoteker, skrevet om i alle blader, diskutert på millioner av nettsteder og brukt av milliarder av mennesker, men de betraktes med skepsis av mange leger. Vår definisjon av alternativ medisin er da også enhver behandling som ikke godtas av de fleste konvensjonelle 1 (vanlige) leger. Det betyr også vanligvis at disse behandlingene har virkningsmekanismer som ligger utenfor den moderne legevitenskapens verdensforståelse. Med et vitenskapelig språk sier vi at alternative behandlinger anses som

biologisk utroverdige. I dag hører man ofte samlebetegnelsen komplementær og alternativ medisin, som helt riktig innebærer at noen av disse behandlingene brukes ved siden av og noen ganger i stedet for konvensjonelle behandlinger. Dessverre er det et klumsete og langt uttrykk, så for enkelhets skyld har vi bestemt oss for å bruke begrepet alternativ medisin i denne boken. Undersøkelser viser at i mange land bruker mer enn halvparten av befolkningen alternativ medisin i en eller annen form. Det er faktisk beregnet at det på verdensbasis brukes mer enn 400 milliarder kroner i året på alternativ medisin, noe som betyr at dette er det området der økningen i pengeforbruk på legemidler er størst. Hvem har da rett: den kritikeren som mener at alternativ medisin er beslektet med voodoo, eller den moren som fester lit til at alternativ medisin kan kurere barnet hennes? Det er tre mulige svar: 1. Kanskje alternativ medisin er fullstendig ubrukelig. Kanskje overbevisende markedsføring har lurt oss til å tro at alternativ medisin virker. Alternative behandlere virker kanskje som hyggelige mennesker der de snakker om «naturens under», «gammel visdom» og andre tiltalende ideer, men det er mulig at de villeder offentligheten eller kanskje de til og med lurer seg selv. De bruker også imponerende moteord som holistisk, meridianer, selvhelbredende og individualisert. Ville det gå opp for oss at alternativ medisin er bare svindel, hvis vi kunne se forbi de fine ordene? 2. Kanskje alternativ medisin er svært effektivt. Kanskje skeptikerne, deriblant mange leger, rett og slett ikke har forstått fordelene ved en mer holistisk, naturlig, tradisjonell og åndelig tilnærming til helse. Legevitenskapen har aldri hevdet at den har alle svarene, og vår forståelse av menneskekroppen har gjennomgått mange revolusjoner.