HISTORIEN OM HARALD NILSEN AS 1959 2009 KVALITET GJENNOM 50 ÅR. Historien om FORFATTER JARLE MJØEN

HISTORIEN OM HARALD NILSEN AS 1959 2009 KVALITET GJENNOM 50 ÅR Historien om FORFATTER JARLE MJØEN

Kvalitet gjennom 50 år Harald Nilsen AS 1959 2009

Historien om Harald Nilsen AS 1959 2009 Kvalitet gjennom 50 år Utgitt av Harald Nilsen AS Forfatter Jarle Mjøen

Historien om Harald Nilsen AS Kvalitet gjennom 50 år 1959 2009 Forfatter: Jarle Mjøen Forsidefoto: Jørn Losvar. Bakgrunn på omslaget viser frilagt fasadevegg av betong med stående bordforskaling som ble støpt av bedriften på Alta spesialskole i 1975 76. Bildet er tatt i november 2009 og viser at veggen står seg meget godt etter mer en 30 år. Grafisk produksjon: Fagtrykk Idé as

Innhold Forord Rolf Erik Suhr, Harald Nilsen AS... 6 Forfatterens forord... 7 Det lange spranget... 9 Gründeren... 17 Endelig tomt til eget bygg... 27 Veien mot generasjonsskifte... 31 Ny tid nye krav... 43 Kompetanseløftet... 55 En sunn sjel... 59 På seierspallen... 65 Kildehenvisninger... 76 Tillegg... 77

Forord Det er svært sjelden at en bedrift i byggebransjen klarer seg gjennom 50 år. Harald Nilsen AS er dessuten den eldste entreprenørbedriften i Finnmark, slik at det føles som nødvendig å skrive noe om vår historie. Etter det vi kjenner til, er det svært lite av historien til entreprenørbransjen i vårt fylke som er nedfelt mellom to permer. Det er derfor ekstra gledelig at vi kan utgi denne jubileumsboka. Samarbeidet mellom grunnleggeren Harald Nilsen og undertegnede var tett og godt i de 6 7 årene vi fikk drive bedriften i lag. Før jeg kom inn i bedriften, hadde vi dessuten samarbeid på flere prosjekter hvor han var entreprenør og jeg var byggeteknisk konsulent. Dette gjaldt blant annet Alta spesialskole og Alta Telehus, som ble bygd på slutten av 1970- tallet. I perioder ble jeg også engasjert til mindre tegneoppdrag og masseoppgjør på enkelte større byggeoppgaver som Harald utførte. Familietilknytningen mellom oss gjorde også sitt til at vi hadde et nært forhold i mer enn 25 år av mitt voksne liv, slik at det ble mye tid til byggeprat. Det er også verdt å merke seg at bedriften kun har hatt to ledere i løpet av 50 år, så det bor nok noen felles egenskaper i oss. I all respekt for en hedersmann som har betydd så mye for Alta-samfunnet var det derfor en selvfølge at vi fikk nedfelt historien. Ferden mot 50 år har ikke bare vært solskinnsdager. Naturlige svingninger i bransjen har gitt utfordringer i flere perioder med laber aktivitet. Tidlig på 1980-tallet fikk bedriften det spesielt vanskelig på grunn liten tilgang på byggeoppdrag, samtidig som bygging av kraftverket i Sautso startet opp. De fleste ansatte tok seg bedre betalte jobber i Sautso, slik at arbeidsstokken ble redusert til en håndfull ansatte. Vi kan heller ikke underslå at det var problematisk å få til et generasjonsskifte i tiden omkring 1990. Forhandlingene i denne perioden mellom grunnleggeren og framtidige medeiere stoppet flere ganger opp, og det var mange ganger vanskelig å se for seg noen løsning. 6 Det er alltid slik at man må velge ut biter av historien for at bokverket ikke skal bli altfor tidkrevende og omfattende. Vi kan derfor ikke utgi et verk som gir rettferdig behandling av alle personer og hendelser gjennom et langt bedriftsliv. Kildematerialet for de første 25 årene har dessuten vært svært begrenset. Av interne dokumenter har vi kun hatt tilgjengelig håndskrevne lønnskort for de fleste ansatte i deler av perioden. Ved et tilbakeblikk på historien dukker det også opp triste hendelser. I denne sammenheng minnes vi med respekt to av våre trofaste medarbeidere som uventet og altfor tidlig gikk bort. Paul P. Dahl ble ansatt i 1986 og døde i 2005 etter et kort sykeleie. Jouni Vetoniemi kom som ung 21-åring fra Finland i 1982 og fikk 25 år i bedriften før han plutselig gikk bort i 2007. En gjennomgang av lønnskortene viser at om lag 250 personer hadde vært ansatt kortere eller lengre tid fram mot 1990, da bedriften gikk over til å bli aksjeselskap. I perioden fra da og fram til i dag har ytterligere ca. 120 hatt Harald Nilsen AS som arbeidsgiver i ulike perioder. Det er ingen tvil om at arbeidsstokken på flere hundre ansatte i løpet av 50 år har hatt svært stor betydning for bedriftens eksistens og omdømme. Vi retter derfor en stor takk til samtlige medarbeidere gjennom alle årene. Vi hadde flere forespørsler ute da vi skulle engasjere forfatter til boka. Det var derfor spesielt gledelig at en av dem vi spurte første tok på seg oppgaven tidligere i høst. Jarle Mjøen har i løpet av kort tid klart å få til en meget fin og innholdsrik framstilling av historien, og vi takker han så mye for jobben. Vi takker også alle de øvrige som har bidratt med stoff til boka, og håper at den vil bli til nytte og gagn for alle som er interessert i lokalhistorie fra «dagliglivet» til en bedrift i byggebransjen. Alta, 7. desember 2009 Rolf Erik Suhr

Forfatterens forord Egentlig skulle denne boka bare vært et hefte. En trykksak som skulle fortelle litt om bedriften Harald Nilsen AS gjennom 50 år. I stedet er det nå blitt ei hel bok, hvor jeg forsøker å gi et innblikk i bedriften Harald Nilsen i perioden fra oppstarten i 1959 fram til i dag. At prosjektet er blitt mer omfattende enn det både jeg og Rolf Erik Suhr, daglig leder hos Harald Nilsen AS, tenkte da han lanserte idéen i høst, skyldes at jo dypere vi har gått inn i historien, jo mer spennende og interessant har det blitt. Selv om jeg ikke lenger er noen ungdom, og enda jeg har erfaring fra media i Alta fra tiden da Harald Nilsen var i fullt virke, har jeg aldri selv truffet han. Gjennom arbeidet med boka har jeg likevel blitt kjent med en person som fortjener den dypeste respekt. Han ruver som entreprenør og næringslivsleder. Samtidig håper jeg også at jeg klarer å formidle et menneske med solide verdier, og et pågangsmot vi alle kan misunne. Møtet mitt med Harald er blitt til etter samtaler med et tyvetalls personer. De har gjort det vanskelig å stoppe opp og si seg ferdig. Det har vært stadig nye sider som fortjente å komme fram. Samtidig har arbeidet brakt meg inn på personer som ikke bare har vært interessante som kilde, men som selv hadde fortjent å bli portrettert. Haralds sønn Helge er en av disse, og jeg håper at jeg yter han rettferdighet, og har behandlet stoffet han har lagt i mine hender gjennom flere timers samtale, på en måte som han er komfortabel med. Jeg har forsøkt å bruke en ærlig fortellerstemme. I en 50-årig bedriftshistorie er det ikke alt som vi ønsker omtalt. Generasjonsskiftet, og de ting som har skjedd rundt dette, er vanligvis forhold det ikke snakkes om. Ikke fordi det har foregått ting som ikke tåler dagens lys, men fordi det handler om følelser og forhold mellom personer som er bundet til hverandre av sterke relasjoner. Men det ville bare vært å fortelle halve historien om vi skulle forbigått dette i taushet. Derfor er jeg glad for at mine oppdragsgivere har gitt meg frihet til å fortelle også denne delen av historien. Skriftlige kilder og rettsprotokollen fra Alta Tingrett har her vært mine viktigste kilder. Historie er ikke bare fortid. Jeg er også overbevist om at den forteller noe om framtiden. Uten arven fra Harald Nilsen ville ikke bedriften vært det den er i dag. Tittelen på boka, «Kvalitet gjennom 50 år», forteller med få ord mye om det grunnleggeren og gründeren bygde en av Finnmarks mest suksessrike bedrifter på, og hva som kan gi bedriften nye framgangsrike år. Arbeidet med boka har vært interessant og givende, men også tøft og hektisk. Tid har vært mitt største savn, og boka har blitt til på rekordtid. Uten at Rolf Erik Suhr og de andre i ledelsen i Harald Nilsen AS hadde ofret mye tid på få fram informasjon og data, ville jeg ikke kommet i mål. Tusen takk til alle som har gått sammen med meg tilbake i tid, funnet fram historier og daglige hendelser som har gjort denne boka mulig. Til slutt vil jeg også takke Harald Rasmussen som har veiledet meg språklig og korrekturlest manus. Hans innspill og kvalitetssikring, både på historiske fakta og språk, har vært til uvurderlig hjelp. Likevel står selvsagt undertegnede helt og fullt ansvarlig for eventuelle feil og mangler i boka. Alta, 7. desember 2009 Jarle Mjøen 7

«Vi har et mål om å være kvalitetsledende innenfor vår bransje i vårt markedsområde som er Finnmark og Nord-Troms.» Dette oppnås gjennom: Vår bedrift skal levere varer og tjenester med riktig kvalitet til rett tid. Produksjonen skal være systematisk og effektiv til beste for kunde og bedrift. Medarbeiderne skal sikres trygge og trivelige arbeidsplasser. 8

Det lange spranget Året er 1959. Alta har allerede avsluttet det første tiåret med gjenoppbygging etter tyskernes brente jords taktikk, og samfunnet kan tillate seg å trekke pusten og senke skuldrene. Det har vært en hektisk periode siden sommeren 1945, da de første vendte tilbake til en totalt nedbrent og rasert landsdel. Ikke minst har det vært en travel tid for bygningsarbeiderne. Det har hamret og banket i alle deler av kommunen som i Finnmark for øvrig. Nå er man i gang med å komme seg ut av provisoriene og brakkene. Men det er likevel mye som gjenstår. Nye og funksjonelle bygg er klare på tegnebrettene. Rådhuset på Sentrum er nettopp ferdig og tatt i bruk i mars 1958. Der sitter man nå og forbereder videreføring av Bossekop skole andre byggetrinn. Anbudsinnbydelsen skal klargjøres på en skikkelig måte, selv om man ikke venter den store konkurransen. Bygdas egne innen bransjen Entreprenør Karl Kivijervi og Byggmester Rudolf Vonheim er klare til å kjempe om oppdraget. Det er nærmest opplest og vedtatt at det skal gå til en av dem. Ingen tror at utenbygds entreprenører vil melde sin interesse og delta i kampen. Følgelig er det bare snakk om to. Overraskende anbudsvinner Karl Kivijervi entreprenøren som er i ferd med å bygge seg en posisjon i Arbeiderpartiet regnes av de fleste som en klar favoritt. Det er ingen grunn til å tro at ikke anbudskonkurransene er objektive, og at reglene ikke følges. Samtidig er det ingen tvil om at kontakter i både det administrative og politiske miljøet er viktig. Spenningen knytter seg til om innflytteren fra Nordland, Rudolf Vonheim, som har skubbet seg inn på enemerkene til Kivijervi, vil dra inn det attraktive oppdraget foran entreprenøren som er en del av miljøet som styrer kommunen. Harald Nilsen hjemme i sofakroken, smilende og entusiastisk. Bildet er sannsynligvis tatt først på 1970-tallet. Foto: Utlånt av Helge Nilsen. De politiske vennene til Kivijervi i formannskap og kommunestyre, som er sentrale når anbudet skal avgjøres, kan ikke gi fordeler til partikameraten. Da blir det garantert bråk. For Vonheims dype røst lar seg neppe kneble om han finner belegg for at konkurransen ikke har skjedd under like forhold. Ingen regner med Harald Nilsen. Østkantarbeideren som har sikret seg papirer som fagmann i mur og puss, har i løpet av sommeren tatt steget fra ansatt til å bli arbeidsgiver for åtte solide arbeidere. Harald har både jobbet for Karl Kivijervi og sist hos Rudolf Vonheim. Med seg fra Vonheim tok han også sine første ansatte. «Jeg jobbet den gang i Talvik kommune på ingeniørkontoret. Denne sommeren var det full byggeaktivitet ute på Jansnes, der entreprenør Vonheim var i ferd med å føre opp en psykiatrisk institusjon forløperen til det vi i dag kjenner som døgnenheten Jansnes. Harald var en av arbeiderne der, men hadde bestemt seg for å starte opp for seg selv.» Dette forteller Arne Myklevoll. 9

Han og Harald var svogere, gift med hver sin søster Olufsen. Det var derfor naturlig for Harald å søke til Arne, som hadde teoretisk utdannelse og bakgrunn for å kunne gi hjelp til utforming av søknader og dokumentasjoner da han bestemte seg for å starte opp som entreprenør. «Jeg tok med skrivemaskinen hjem, og her utarbeidet vi i fellesskap søknaden om entreprenørgodkjenning. I dag kan jeg ikke huske om jeg hjalp Harald med budsjett, eller om det også gjaldt anbud.» kommunistiske sympatier, var den gang ikke særlig oppsiktsvekkende. Gunnar Mathisen, en av de mest toneangivende politikere i Finnmark fra 1960-tallet og fram til i dag, er selv østkantgutt og har fulgt markante politikere i Alta gjennom mange tiår, og sett de utvikle seg og dominere samfunnsdebattene. På slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet peker han på at kommunistene stod sterk i Alta, også innenfor næringslivet. «De første årene etter krigen var det mer regelen at bedriftslederne var kommunister enn unntaket.» GUNNAR MATHISEN Uansett så fikk Harald alle nødvendige papirer på plass. Da formannskapet ble innkalt for å avgjøre anbudet for Bossekop skole, fikk de et aldri så lite sjokk. Den nystartede entreprenøren fra Elvebakken hadde det laveste anbudet. De hadde ikke noe valg. «Murermester Harald Nilsens entreprenørforretning» hadde fått sitt første oppdrag. Det var intet mindre enn en bombe, og hvem som ble mest rystet da den ble utløst, er ikke godt å si. Uansett politisk rabalder, saken endte med at anbudet gikk til den nystartede entreprenøren fra Elvebakken. Lavmælt kommunist Svogeren Arne Myklevoll jobbet som nevnt i Talvik kommune og var derfor langt unna begivenhetenes sentrum da anbudet ble avgjort i 1959. Senere endte Myklevoll opp som kommuneingeniør i Alta og var også en periode folkevalgt for Ap. Han er derfor ikke ukjent med de uformelle, og noen ganger nærmest usynlige bindingene mellom administrasjon og politikk i den kommunale forvaltningen. Det gjør at den nå 78 år gamle tidligere kommuneingeniøren ikke er et øyeblikk i tvil om at resultatet av anbudskonkurransen skaket opp det politiske miljøet i deler av Alta. «Harald var kommunist, og det var vel kjent blant politikerne i Alta. Jeg vet at han selv følte seg motarbeidet av kommunen, og personlig er jeg ikke i tvil om at hans politiske ståsted i alle fall ikke gjorde det lettere for han og firmaet i årene som skulle komme,» påpeker Myklevoll. At debutanten i entreprenørmarkedet hadde «De første årene etter krigen var det mer regelen at bedriftslederne var kommunister enn unntaket. Mange forble også kommunister, og jeg tror ikke Harald var noe unntak,» sier Mathisen. Av næringslivslederne var maskinentreprenør Reidar Johansen og Ek-ene svorne kommunister, og sentrale personer rundt etableringen av Stensliperiet, Leif Berg og Johannes Romsdal, tilhørte partiet. Berg skiftet imidlertid senere fra NKP til Ap. Så Harald Nilsen var på ingen måte alene i næringslivet som kommunist. Politiske støttespillere At en nykomling i byggemarkedet hadde sitt politiske ståsted på venstresiden i norsk politikk, var derfor ingen sensasjon i Alta. Samtidig proklamerte aldri Harald sin politiske overbevisning. Han var både anonym og lavmælt når det gjaldt sitt politiske ståsted. Ifølge Gunnar Mathisen var det likevel allment kjent hvor Harald hørte hjemme politisk. Samtidig er vurderingen til den nå 73 år gamle Appolitikeren at det langt fra var et problem for entreprenøren i oppstartsfasen. «Kommunistene stod sterkt i Alta. Husk at NKP og Ap i perioden etter krigen hadde vekslet om å ha ordføreren. Etter hvert vant Ap fram på bekostning av NKP, og med den posisjonen Karl Kivijervi fikk er det opplagt at han styrket sin posisjon også med tanke på entreprenørvirksomheten.» Mathisen er ikke ukjent med at det med formelle politiske posisjoner også følger uformell makt og 10

påvirkningsmuligheter. I så måte var det sikkert ikke like lett for Harald Nilsen at den mest toneangivende konkurrenten etter hvert ble kommunens ledende politiker. Rødt Alta For å gi et bilde på den politiske situasjonen i 1959, så var kommunestyrets 31 plasser nærmest likt fordelt mellom Ap og NKP. Totalt hadde de 24 representanter, hvorav Ap hadde 14 og NKP 10. De siste syv var fordelt med fire til Høyre og tre til Venstre. Ved valget i 1960 ble lite endret. NKP økte til 11 representanter og Høyre mistet ett mandat. Ved stortingsvalget i 1961 var Alta den kommunen i landet hvor NKP hadde størst oppslutning. Året etter at Harald Nilsen overraskende kom på banen og sikret seg anbudet for bygging av Bossekop skole, ble Kivijervi-perioden innledet i lokalpolitkken. I 1960 takket Jan K. Lund for seg, og Karl Kivijervi tok over ordførerjobben. Da Alta og Talvik ble slått sammen i 1964, ble Torleif Johansen fra gamle Talvik kommune ordfører, og Karl Kivijervi varaordfører. Hvordan reagerte Harald selv på at konkurrenten ble en av kommunens mest sentrale politikere? Han møtte skepsisen i form av spørsmål både fra kjente og ukjente. Også da han søkte et lite oppstartslån i Alta Sparebank, skal ha han ha blitt utfordret: «Hvordan skal du nå fram mot konkurrenter som både er talefør og har kontakter?» Harald hadde bare ett svar; han ville la pris og kvalitet tale for seg. Dette gjentok han mange ganger. I årene som skulle komme, ble dette nærmest en bærende idé for bedriften, og en sterkt synlig del av bedriftskulturen. Oppstarten ingen gambling Nøyaktig hva som skjedde, både formelt og i korridorene på rådhuset i 1959 da Harald Nilsen sikret seg anbudet for Bossekop skole, vet knapt noen. Før nevnte Gunnar Mathisen ser imidlertid resultatet av anbudsprosessen som en bekreftelse på at politikerne ikke lot seg influere av at Karl Kivijervi var på vei inn som politisk leder i Alta kommune. Han tror ikke anbudskonkurransen ble påvirket av posisjonen til Kivijvervi. Foto: Jørn Losvar. 11

«Det var høy politisk integritet. Til tross for at det garantert ikke var lett, tror jeg aldri det var noen reell fare for at politikerne ikke skulle forholde seg til laveste anbud,» klargjør Mathisen. Uansett ble oppstarten et langt sprang for østkantgutten fra små kår som hadde etablert sin egen familie sammen med kona Sigrid. Hjemme på Elvebakken hadde han og Sigrid to barn, Helge og Elly. Helge, som er 13 år da faren bestemmer seg for å starte for seg selv i 1959, forteller at for han ble dette et tidsskille. Livet endret seg ikke radikalt, men bedriften ble en så sentral del i faren og familiens dagligliv at ingenting ble det samme som tidligere. Det er lett å tenke seg at det å gå i gang med sin egen bedrift medførte økonomiske forpliktelser og ansvar. Var risikoen noe som den gang 42 år gamle Harald slet med? Ble oppstarten diskusjonstema hjemme, og hvordan var risikoen? Ble gård og grunn satset? «Jeg kan ikke huske at pappa på noen måte var usikker rundt den økonomisk risikoen. Det ble i alle fall ikke pratet om dette hjemme. Jeg kan ikke huske verken samtaler eller andre ting som skulle tyde på det», forteller Helge når han tenker tilbake til oppstartstiden. Odd Kåre Rasmussen (f.1941) begynte hos Harald i 1969 og ble raskt en av entreprenørens mest betrodde ansatte. Han fungerte etter hvert som Haralds høyre hand i bedriften fram til han sluttet i 1984. Rasmussen hadde mange samtaler med Harald om oppstartsperioden, og han mener det er en sannsynlig antagelse at bedriftsetableringen ble muliggjort gjennom oppsparte midler. Mye tyder på at den økonomiske risikoen ved oppstart var minimalisert. Ett av kjennetegnene i Haralds personlighet var en nøkternhet og nærmest spartansk livsførsel. Helt fra ungdommen framstod han som pengebevisst, en person som ikke brukte penger unødig. Faglig dyktighet og en enorm arbeidskapasitet gjorde han etterspurt i arbeidsmarkedet, og det er grunn til å tro at denne kombinasjonen gjorde det mulig å legge penger til side over flere år. Kanskje hadde Harald sett hvordan hans tidligere arbeidsgivere Karl Kivijervi og Rudolf Vonheim på få år hadde bygd opp solide bedrifter? Han hadde sannsynligvis selv begynt å leke med tanken om sin egen bedrift. I så måte er det naturlig at han bygde seg opp reserver med tanke på at å starte for seg selv. Manglet kapital Derfor har flere av de som kjente Harald, og som vi har vært i kontakt med, avvist at bedriftsetableringen var forbundet med noen stor økonomisk risiko. Sannsynligheten for at han hadde en fin startkapital gjennom oppsparte midler, pekes derimot på som en mulig forklaring på at lånebehovet var minimalisert. «Ut fra samtalene jeg og Harald hadde mange år senere, fikk jeg helt klart inntrykk av at starten var et slit, ikke minst økonomisk. Harald hadde behov for oppstartslån, men banken sleit med lite utlånskapital i et samfunn i oppbygging som hungret etter kapital. Derfor ble nok lånebehovet bare delvis innfridd,» mener Odd Kåre Rasmussen å huske. Det er ikke noe som tyder på at den nye entreprenørbedriften var avhengig av å gjøre enorme investeringer. Utstyr ble nok handlet inn etter regelen om strengt behov og ikke hva som var ønskelig. Ved oppstarten i 1959 fikk han følge av flere tidligere arbeidskamerater som tok jobb hos han. Den første arbeidsstokken telte ifølge opplysninger Harald ga i et portrettintervju med Altaposten i oktober 1983, syv åtte mann. De skulle ha lønn, og det er naturlig å tro at Harald har måttet søke et likviditetslån i tillegg til det vi antar har vært betydelige oppsparte midler. Den første jobben Bedriftens første oppdrag var en utvidelse av Bossekop skole. Ifølge Rolf Ballo, som ble ansatt som lærer ved skolen i 1949 og jobbet her på 1950-tallet, ble bygget reist i flere trinn. Da vi kom til 1959, var allerede et første byggetrinn med 12

Bossekop skole, spesialromsfløya, var det første oppdraget entreprenør Harald Nilsen fikk. Bildet er tatt i 2009. Originale fasedetegning til høyre. Foto: Jørn Losvar. undervisningsrommene og gymnastikksal på plass. I sakspapirene fra 1959 går det fram at det nå var snakk om et anbud for et andre trinn bestående av et bygg i to etasjer. Det skulle huse både skolekjøkken og sløydsal. I arkivene til Alta kommune kan vi rekonstruere dragkampen rundt anbudet. Allerede den 2. september 1959 satte formannskapet ned en byggekomité. Det tok imidlertid en stund før den kom i arbeid, men en særutskrift fra møtet 24. september i byggekomitéen for Bossekop skole forteller at arkitekten, som er Kirsten Sjøgren Erichsen, redegjør for 2. byggetrinn. I særutskriften slås det fast at byggekomitéen har blitt oppnevnt så sent at den i liten grad har fått ta del i planleggingen av bygget. Langt mer interessant er det at den foretar en innstilling på hovedentreprisen for Bossekop skole. Fire bedrifter har levert inn anbud. Det er Murermester Harald Nilsen, Entreprenør Karl Kivijervi, Birger Fjeldstad og Byggmester Rudolf Vonheim. Anbudene er kontrollregnet, og totalprisene er korrigert. Lista så slik ut: Harald Nilsen: 229.371,90 kr Karl Kivijervi: 246.278,00 kr Birger Fjeldstad: 248.820,90 kr Rudolf Vonheim: 257.004,23 kr Byggekomitéen innstiller Harald Nilsen på jobben. Karl S. Johansen innstilles på oppdraget med elektrisk installasjon et anbud på kr 17.309,50. For elektroanbudet kan det nevnes at det skiller bare i underkant av kr 300,. At pengeverdien den gang var helt annerledes enn i dag, forstår vi når vi ser at anbudssummene er oppgitt i ører. Stoppet av frosten Bossekop skole dukker imidlertid først opp i formannskapet 21. november, det vil si en og en halv 13

påvente av våren. I løpet av vinteren faller imidlertid brikkene etter hvert på plass også for hovedentreprisen, og bedriften går i gang med byggetrinn 2, spesialromsfløya, våren 1960. Høsten 1960 står den ferdig. Harald Nilsen hadde gjennomført sitt første anbud. I tråd med entreprenørens visjon var det lagt kvalitet i arbeidet. Mye tyder på at det første anbudet ga overskudd, men at marginene var små. Uansett styrket det grunnlag for videre drift. Like viktig er at Harald Nilsen hadde loset sitt første prosjekt i mål, og med det var han i ferd med å bygge opp tillit både hos kommunale og private byggherrer. Mediesak måned etter at byggekomitéen i sin innstilling anbefalte at kommunen ga anbudet til Harald Nilsen. Det er forholdsvis lenge etter byggekomitéen behandlet saken. Noe har skjedd. Harald har selv fortalt at han verket etter å komme i gang. Høsten var i ferd med å gå over til vinter, noe som den gang medførte problemer for igangsetting av store byggeprosjekt. Entreprenøren fikk imidlertid ikke klarsignalet han ventet på. Formannskapet, som behandler byggesaken 21. november, ledes av ordfører Jan K. Lund (Ap) og med følgende medlemmer til stede: Håkon Jonas (Ap), Lars Nilsen (NKP), Reidar Helgesen (NKP), Harry Pettersen (H) og Brynjulf Myreng (H). Møtet ender opp med et enstemmig vedtak om å gi fullmakt til igangsetting av gravearbeidet etter den kubikkmeterpris som er avtalt med entreprenør Harald Nilsen. Vedtaket tar imidlertid forbehold om at hovedentreprisen vil bli tatt stilling til i et senere møte. Dermed setter Harald Nilsen i gang. Reidar Johansen leies inn for å grave ut tomta, men frosten skaper så store problemer at det i samråd med kommunale myndigheter besluttes å stoppe i Var det stor offentlig interesse rundt byggesaken og anbudskonkurransen? Vi har søkt i mikrofilmarkivet ved Hammerfest folkebibliotek for å se hva Vestfinnmark Arbeiderblad, nåværende Finnmark Dagblad, har skrevet om saken. Søket i mikrofilmrullen for andre halvår 1959 viser at Bossekop skole er omtalt to ganger i Vestfinnmark Arbeiderblad. Den første i en liten notis tidlig i november. Her uttaler Altas rådmann Sam. Ostad at det er funnet en løsning slik at gravearbeidet kan igangsettes for den nye spesialromsfløya ved Bossekop skole. Rådmannen opplyser at byggeprosjektet i sin helhet vil komme opp til endelig behandling med det første. Neste gang saken omtales skjer det med større spalteplass. Denne gang omfattes saken også med et bilde tatt av tomta med en bulldoser og noen arbeidere i fokus. Den teknisk kvaliteten på det som kan hentes ut av mikrofilmen, gjør det imidlertid ikke mulig å se hvem personene er, eller andre detaljer. Bildet er heller ikke omfattet av noen tekst med ytterligere forklaring. Hovedinnholdet i artikkelen, som er skrevet etter at saken har vært til behandling i kommunestyret i slutten av november, er at godt vær har gjort det mulig å starte utgravingen av tomta. Bulldoser har vært nyttet, men til tross for godværet har telen slått ned til et nivå på 50-60 cm. Det har derfor også blitt benyttet dynamitt. 14

Flyfoto som viser bygningsmassen til Bossekop skole sommeren 1961. Spesialromsfløya som Harald Nilsen førte opp ser vi øverst til venstre. Foto: Widerøe. I artikkelen opplyses det videre at hovedentreprisen ikke er avgjort. For bygget med en grunnflate på 232 kvadratmeter, har totale anslåtte byggekostnader steget fra kr 334.000, til kr 380.000,. Årsaken er tilleggskostnader for reparasjon og sammenføying av nybygget med den eksisterende gymsal. I artiklene nevnes ikke entreprenør Harald Nilsen eller noen av de øvrige som har levert anbud. Det framkommer heller ikke noe som skulle tilsi at det ble kjempet i kulissene om hovedentreprisen. 15

Gründeren Første verdenskrig er i ferd med å bli historie. På Elvebakken har familien til Anette og Nils Mathisen fått et nytt familiemedlem. Harald har kommet til verden og blir den syvende i søskenflokken. I 1919 blir Reidar født, og i 1923 kommer Einar, eller «Eia» som han senere skal bli mest kjent som. Far til Nils, Mathis T. Skum, kom fra Kautokeino, hvor familien drev med rein. Familien flyttet imidlertid til Elvebakken, hvor Nils vokste opp og tok navnet Mathisen. Han giftet seg med Anette Johnsen fra Nedre Elvebakken. I små kår oppfostret de ti barn. «Nilas», som behersket tre språk flytende; norsk, samisk og finsk, jobbet både som handverker og som ekspeditør og lagerarbeider hos kjøpmann Lyng. Mest kjent var han imidlertid som båtbygger, men både småbruket med to kyr og jobben for kjøpmannen var viktig for å sikre familien utkomme i periodene mellom de to verdenskrigene. For Harald skulle oppveksten i små og nøysomme kår prege personligheten. Både nøysomheten, og kanskje ikke minst politisk overbevisning, er naturlig å se i sammenheng med oppveksten på Elvebakken. «Pappa fortalte fra oppveksten at uheldige omstendigheter gjorde at familien fikk uventet økonomiske utfordringer som den normale inntekten ikke taklet. Bestefar forsøkte da å få lån hos arbeidsgiver, kjøpmann Lyng, men det lot seg ikke gjøre. Dermed var det ingen vei utenom å slakte den ene av de to kyrne. Det forteller om marginale levekår. At denne virkeligheten var med å forme pappas samfunns- og politiske syn, er vel ganske naturlig,» mener sønnen Helge. Enorm kapasitet Da Harald som ung gikk inn i yrkeslivet, var det som fisker. Han rodde fiske både sammen med faren på Altafjorden og med en onkel i Vargsundet og Sørøysundet. Selv fortalte Harald om tøffe tider da han i 17 18 årsalderen var med onkelen. Ved dårlig vær gikk de i land, og det hendte enkelte ganger at de bare måtte hvelve den åpne båten og søke ly under den i påvente av bedre vær. Det var ingen kjære mor i denne perioden, og de harde tredveåra er nok en god betegnelse på harde og slitsomme arbeidsdager. Harald synes tidlig å ha sett i retning av en yrkeskarriere som handverker. De første årene i gjenreisningsperioden ser det ut til at han påtok seg mure- og pusseoppdrag i egen regi. Det ble reist nye privatboliger i et stort antall, og behovet for å få murt piper og pusset brannmurer var enormt. «Emil Thomassen fortalte at han i denne tiden var handlanger for Harald, og at de dro rundt i hele Alta på oppdrag. Harald hadde sykkel hvor blandestamp i sink og murerremedier ble plassert på bagasjebæreren. Emil måtte løpe, mens Harald syklet. Etter en lang dag hvor de hadde murt pipe, jeg mener å huske at det var på Tangen, og var på vei hjem, kom en mann løpende i møte med dem på Elvebakken. Han hadde hørt at Harald var en usedvanlig flink murer, og spurte om han kunne ta seg av pipa i huset hans. Det var ikke nei i Haralds munn, men i stedet for å starte dagen etter gikk han straks i gang med oppgaven,» gjenforteller Arnold Sivertsen, som i 1980 begynte å jobbe for Harald. For Arnold var imidlertid ikke årene fra 1980 og senere den eneste perioden han jobbet med entreprenøren. Han var også Haralds handlanger under byggingen av Alta Rådhus, sannsynligvis så tidlig som i 1955 eller 1956. Da jobbet Harald og før nevnte Emil i lag hos entreprenør Karl Kivijervi. De to murerne hadde Arnold og Trygve Wilhelmsen som sine unge handlangere. 17

«Det var hardt kjør. Harald var grom til å jobbe, mens Emil var både slagferdig og humørfylt. Harald var lavmælt og veldig sentrert rundt arbeidet, mens Emil løste opp stemningen med historier og gode kommentar,» husker Arnold. Ordholden Rolf Erik Suhr, nevøen til Harald, som i dag har størst andel av aksjene og er daglig leder av entreprenørbedriften, betegner onkelen og gudfaren som «hel ved». En som gjennom hele sitt yrkesliv la alt inn på å overholde kontrakter og avtaler. Ingen skulle kunne ta han på faglig slurv, kvalitetsmessig dårlig utført arbeid eller forsøk på tilegne seg penger eller goder som det ikke var grunnlag for. «Mye av det Harald stod for som avtalepart ser jeg enormt opp til. I tillegg var det viktig for han å ta seg godt av arbeidsfolket. Det er en arv jeg håper vi har klart å videreføre i bedriften,» forklarer Rolf Erik. Også Arnold Sivertsen forteller om en real arbeidsgiver. Da han begynte i bedriften i 1980, for øvrig på Televerksbygget i Bossekop som i dag er overtatt av Elektro AS, hadde han og arbeiderne kr 38, pr. time. Lønnsforhandlingene samme året ga imidlertid mye igjen i lommeboka, og endte med et kraftig hopp på kr 5, pr. time. I tillegg ble det innført gratis kaffe, te og arbeidsklær. Fagforeningsleder Mye tyder på at Harald hadde en indre politisk overbevisning. Han ble av flere oppfattet som kommunist, men markerte aldri denne overbevisningen i det offentlige rom. Sønnen Helge forteller at han holdt avisen til Norges Kommunistiske Parti, «Friheten», noe som langt på vei bekrefter hans politiske sympatier. Likevel kan aldri Helge huske at faren bekreftet noen direkte tilknytning til NKP eller klare kommunistiske sympatier. Da Harald ble portrettert av Altaposten 29. oktober 1983, synes han å dempe sine kommunistiske sympatier, og det er kun snakk om at han er sosialistisk innstilt. Svoger Arne Myklevoll tolket også samtaler de hadde rundt 1980 som om han hadde tatt et personlig oppgjør med kommunismen. Engasjementet og tilknytningen til fagbevegelsen Harald Nilsen var aktiv i fagbevegelsen og Bygningsarbeiderforbundet. Her er han som nr. 2 fra venstre på landsmøtet i forbundet på midten av 1950-tallet. Foto: Utlånt av Helge Nilsen. 18

«Det er ikke så lett, for dine medarbeidere blir mistenksomme så snart du blir arbeidsgiver.» HARALD NILSEN TIL ALTAPOSTEN og Bygningsarbeiderforbundet er det imidlertid ingen tvil om. Det styrket båndene til en annen elvebakking, Reidar Helgesen. Han var aktiv i fagbevegelsen og en av de ledende kommunistene i Alta på 1950-tallet. For Harald var det ikke enkelt å gå fra å være arbeider til å bli arbeidsgiver. I lørdagsportrett med Altaposten beskriver bedriftslederen det på denne måten: spore opp og få verifisert både hvor, hvordan og når historien ble skapt. Vi lar Odd Kåre Rasmussen fortelle: «Historien skriver seg tilbake til storanbudet vi hadde på Porsangmoen i 1970. Jeg og Henry Isaksen holdt på å rengjøre det store blandeverket etter en betongjobb. Da kom det en herre i frakk og hatt som tydelig representerte byggherren. Han spurte etter sjefen Harald Nilsen. Vi fortalte at sjefen ville han finne i kjelleren på kaserneblokka som var under bygging. «Det er ikke så lett, for dine medarbeidere blir mistenksomme så snart du blir arbeidsgiver. Vi var en gjeng på 7 8 stykker som sluttet samtidig, og de andre begynte hos meg. Jeg trodde det gikk an å få til et samarbeid til beste for alle. Men det er ikke så enkelt når du er stemplet som arbeidsgiver.» For øvrig lever ikke noen av arbeiderne som fulgte han inn i den nystartede bedriften i 1959. Harald var imidlertid klar på at det han hadde stått for som fagforeningsleder, var fulgt opp som bedriftsleder. «Jeg tror jeg har gjort mitt beste, for etterpå har jeg vært med å danne mønster for den betalinga arbeiderne skal ha,» forteller han i det samme lørdagsportrettet. Annerledes bedriftsleder I et historisk lys framstår Harald som en av Altas mest markante næringslivsledere. Med minimal skole og dermed begrenset teoretisk bakgrunn bygde han opp en bedrift som i sin «regjeringstid» på aktivitetstopp hadde nær 60 ansatte. I denne perioden var han en av fylkets største entreprenører. Likevel viste han stor nøkternhet, ikke bare i måten å posisjonere seg som bedriftsleder og næringslivstopp, men også privat. Som vi senere skal høre, kunne hans enkle levemåte så vel som hans fysiske arbeidskapasitet overraske mange og i gitte situasjoner til og med sjokkere. Følgende historie som beskriver bedriftslederen har vært servert i ulike versjoner, men hvor hovedpunktene har vært like. Vi har imidlertid klart å Etter en tid kom mannen i finstasen tilbake og var tydelig skuffet. Vi spurte om han ikke hadde funnet Harald. Nei, svarte han, jeg fant bare en skitten arbeider i ferd med å grave ei grøft. Vi måtte bare si som sant var at det var sjefen han hadde sett i grøfta, men at han hadde det litt travelt. Derfor hadde han avtalt med oss at vi skulle gi beskjed om at han var klar til å ta byggekomitémøtet på ettermiddagen dersom noen fra byggherren skulle dukke opp.» Arbeidsnarkoman Sivilingeniør Harald A. Paulsen lærte gjennom 25 år i byggebransjen å kjenne Harald Nilsen. I et minneskrift i Altaposten 18. november 1993 tegner Paulsen et bilde av Altas tre store høvdinger innen byggebransjen Kivijervi, Vonheim og Nilsen. Respekten og forståelsen for menneskene i høvdingsskikkelsene er følbart i det Paulsen skriver. Senere har også Harald Paulsen sagt at han i sine første arbeidsår i Alta lærte mye av nettopp Harald Nilsen om oppføring av store bygg. Om entreprenøren fra Elvebakken skriver Paulsen: «Harald Nilsen var det vi kaller et arbeidsjern. Hva han og kona maktet å administrere alene, spøkefullt sagt fra fryseboksen i trappegangen, er utrolig. I tillegg klarte han gjennom alle år å holde på de beste håndverkerne innen betong og tre. På flere overleveringer fikk firmaet skamros av sine oppdragsgivere for topp arbeidskvalitet. Harald Nilsen var firmaet personlig, hard, men rimelig å forhandle med.» Her berører Paulsen flere grunnleggende trekk 19