JustisNytt Forum for programfaget rettslære i den videregående skole Våren 2016 Innhold FORORD... 2 Eksamen høsten 2015 Forberedelse... 3 Eksamen høsten 2015 Oppgave... 6 Eksamen høsten 2015 - Løsningsforslag... 12 1
FORORD Denne utgaven av JustisNytt inneholder oppgaver og løsningsforslag til eksamen høsten 2015 i Rettslære 2. Som vanlig er det forfatter Hasse Bergstrøm som står for løsningsforslaget. Fagbokforlaget inviterer i disse dager til Fagdag for rettslære i Oslo 11. april, i Bergen 18. april og i Trondheim 25. april. Foreløpig program for fagdagene: 09:30-10:00: Nytt fagnettsted til Rettslære Presentasjon av det nye fagnettstedet til Rettslære 2 10:05-11:00: Eksamenssensur Gjennomgang og drøfting av ulike eksamensløsninger fra eksamen høsten 2015, ved Hasse Bergstrøm. Hvordan vurderes eleven? 11:15-12:00: Rollespill Hvordan kan man bruke rollespill i rettslære-undervisningen? Gjennomgang av konkrete opplegg til bruk i klasserommet, ved Hasse Bergstrøm 12:00-13:00: Lunsj 13:00-15:00: Aktuelt foredrag til læreplanen i rettslære 1/rettslære 2 Foredragsholder og tema blir snart annonsert. Pauser i siste økt tas der det passer. For påmelding til fagdagene: https://response.questback.com/fagbokforlaget/iczti1ljew Hvis du ikke mottar våre nyhetsbrev for Rettslære, men ønsker dette i framtiden, så send en mail om dette til Gabrielle.Haga@fagbokforlaget.no. Fagbokforlaget Anne Berrefjord Redaktør videregående skole Tlf. 23 30 24 05/970 57 405 E-mail Anne.Berrefjord@fagbokforlaget.no 2
Eksamen høsten 2015 Forberedelse 3
4
5
Eksamen høsten 2015 Oppgave 6
7
8
9
10
11
Eksamen høsten 2015 - Løsningsforslag av Hasse Bergstrøm Oppgave 1 Spørsmålet er om det foreligger grunnlag for et erstatningskrav mot Stordalen rehabiliteringssenter som arbeidsgiver og/eller mot Guro Ås som arbeidstaker. Jeg drøfter først spørsmålet om Stordalen rehabiliteringssenter kan få erstatningsansvar på grunnlag av skadeerstatningsloven 2-1. De aktuelle vilkårene for et arbeidsgiveransvar i dette tilfellet, er at Guros handling var uaktsom og at den ble utført under arbeid for arbeidsgiveren. Arbeidsgiveransvaret etter 2-1 er ikke avhengig av at arbeidstakerens skadevoldende handling skjer i arbeidslokalet, slik arbeidsgiveren påstår. Det avgjørende er om arbeidstakeren utfører arbeid på vegne av sin arbeidsgiver. Det er nettopp det Guro gjør når hun er på tur med Per. Selv om det ikke er uttrykkelig nevnt i oppgaven, antar jeg at Guro dro på tur med Per i arbeidstiden, og at hun utførte lønnet arbeid som turassistent. Det dreide seg ikke om Guros fritidssysler. Vi konstaterer derfor at Guro handlet «i tjenesten». Neste vilkår er at Guro er å bebreide for uaktsomhet. Drivstoffpumper er godt merket slik at det skal være lett å velge riktig drivstoff. I tillegg var bilens bensinlokk merket «diesel only». Det er rimelig å forlange at Guro som bilfører, er oppmerksom og velger riktig slange. En vanlig oppmerksom bilfører ville antakelig ikke valgt feil drivstoff. Jeg konstaterer at Guro var uaktsom. Konklusjonen blir at det foreligger ansvarsgrunnlag for at Per kan kreve erstatning av Stordalen rehabiliteringssenter. Neste spørsmål er om Guro kan få et personlig erstatningsansvar etter den ulovfestede skyldregelen. Vi har konstatert at hun var uaktsom, og dermed er et slikt ansvar på det rene. Guro og hennes arbeidsgiver blir i prinsippet solidarisk ansvarlige overfor Per, jf. 5-3 nr. 1. I praksis vil skadelidte nesten alltid være tjent med å rette kravet mot arbeidsgiveren. Det skyldes at krav mot arbeidstakeren lett kan bli lempet, jf. 2-3 nr. 2. Det sier seg selv at det ikke er rimelig å plassere det endelige ansvaret hos Guro i et tilfelle som dette. Hvis kravet rettes mot arbeidsgiveren, kan Guro bli regressansvarlig overfor rehabiliteringssenteret etter 2-3 nr.1. Regresskravet forutsetter imidlertid at det er rimelig å plassere ansvaret hos Guro som arbeidstaker. I denne rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på utvist atferd, økonomisk evne osv. I praksis skal det grov uaktsomhet til for å si at det er rimelig å gi arbeidstakeren personlig ansvar. I dette tilfellet er vi ikke i nærheten av det. Vi konkluderer derfor med at Stordalen rehabiliteringssenter blir erstatningsansvarlig alene. Dersom Per skulle velge å rette erstatningskravet mot Guro personlig i stedet for å reise søksmålet mot hennes arbeidsgiver, vil Guro kunne kreve betalingen tilbake fra sin arbeidsgiver etter 2-3 nr. 2, andre punktum. 12
Siden bilen spiller en rolle i denne skadehistorien, er det naturlig å undersøke om skaden kan dekkes av Peders forsikringsselskap i henhold til bilansvarsloven. I så fall kan forsikringsselskapet i sin tur rette et regresskrav mot Gro og/eller hennes arbeidsgiver. Det sentrale spørsmålet blir uansett om ansvaret kan bygge på reglene i skadeerstatningsloven, jf. 2-1. Jeg drøfter først spørsmålet om ansvar på grunnlag av reglene i bilansvarsloven av 1961. Bilansvarsloven gjelder skade som «motorvogner gjer», jf. 1. Har motorvognen gjort skade, kan skadelidte kreve erstatning av kjøretøyets forsikringsselskap etter 4. Det må derfor tas stilling til om motorvognen gjorde skaden. Gjeldende rettspraksis er noe sprikende når det gjelder spørsmålet om en stillestående motorvogn kan gjøre skade. Det sentrale vurderingstemaet er om motorvognens farlige egenskaper har spilt en viktig rolle i årsaks- og virkningskjeden. Fylling av drivstoff er en handling som hører med til bruken av en motorvogn, og når dette fører til skade, er det ikke unaturlig å si at motorvognen gjør skaden. I Engstrøm m.fl.: Bilansvaret (Universitetsforlaget 2005), hevdes det på side 31 at drivstoff som under fylling renner ut når tanken blir full og påfører omgivelsene skade, rammes av bilansvarsloven. Jeg antar derfor at bilen gjorde skaden i vårt tilfelle. Bilansvarsloven kan derfor anvendes. Bilansvaret omfatter imidlertid ikke «skade på motorvogna sjølv», jf. bilansvarsloven 5 bokstav a. Slik skade må bileieren tegne egen forsikring for (kaskoforsikring). Uten opplysninger om at slik forsikring er tegnet, konkluderer vi med at bilens forsikringsselskap ikke dekker skaden. Oppgave 2 Oppgaven ber om drøftelse av de problemer som oppgaven reiser. Rettsspørsmålet som reises, er om Guro har inngått bindende avtale om kjøp av fløyten til kr 33 000. Spørsmålet drøftes på grunnlag av avtalelovens regler om fullmakt. Som grunnlag for bindingen kan selgeren anføre at avtalen ble inngått i henhold til fullmakt, jf. 10(1). Det er på det rene at Lises samboer hadde en eller annen form for fullmakt. Spørsmålet er hva slags fullmakt, og hvilke grenser den hadde. Det kan også dreie seg om ulovfestet fullmakt basert på samboerforholdet. Det første spørsmålet er om Bjarte hadde fullmakt på grunnlag av særskilt erklæring, jf. 13. Det er opplyst at «Lise skal ringe til samboeren sin, Bjarte Fjell». Det gjorde hun, og Leif Olsen ble fortalt at hvis Bjarte syntes fløyta var fin, kunne han kjøpe den for Lise. Det kan etter dette ikke være tvil om at Bjarte hadde en 13-fullmakt. Den særskilte erklæringen inneholdt ingen opplysninger om prisbegrensninger. Neste spørsmål er om Bjarte brøt instrukser som han hadde fått av Lise, og om Leif Olsen forstod eller burde forstått dette. I så fall vil ikke Lise være bundet selv om avtalen ligger innenfor fullmakten. Det er på det rene at Bjarte fikk klar instruks om ikke å by mer enn kr 28 000. Det er derfor utvilsomt et instruksbrudd å kjøpe fløyta for kr 33 000. Neste problem blir derfor å avgjøre om Leif forstod eller burde forstått, at instruksen ble brutt, altså om han var i aktsom god tro. Eneste holdepunkt for å hevde dette er den innledende samtalen mellom Leif og Lise, der Lise sa at 13
kr 25 000 var en «mer realistisk pris». Dette kunne oppfattes som naturlig pruting. Leif opprettholdt sitt prisforlangende, og Lise sendte likevel en fullmektig for å se på og eventuelt kjøpe fløyta. Leif har derfor ingen grunn til å tro at Bjarte brøt instruksen. Konklusjonen blir derfor at kjøpet er bindende for Lise. Lise har sendt sin samboer som fullmektig. Det reiser spørsmålet om samboerskap kan gi et selvstendig grunnlag for fullmakt i et tilfelle som dette. Siden vi konkluderte med at Bjarte allerede hadde 13-fullmakt, blir spørsmålet om fullmakt som samboer, et subsidiært spørsmål. Det vil si at spørsmålet er aktuelt hvis Bjarte ikke hadde en annen form for fullmakt. En problemstilling kan være om samboere kan ha gjensidig representasjonsevne som om de hadde vært ektefeller, jf. ekteskapsloven 41. Ektefeller har gjensidig fullmakt fra hverandre til å inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet, oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov. For samboere som lever i et ekteskapsliknende forhold, kan det tenkes at samboerne anses legitimert på tilsvarende måte som ektefeller til å inngå slike avtaler på den andres vegne. Det foreligger ikke rettspraksis så vidt jeg vet, som kan bekrefte en analogisk anvendelse av ekteskapsloven 41 for samboere, men gode grunner taler for at ektefeller og samboere blir underlagt de samme reglene. Jeg antar derfor at ekteskapsloven 41 kan anvendes analogisk for samboere som lever i et ekteskapsliknende forhold. Ekteskapsloven 41 gjelder blant annet ved kjøp som skal dekke den enkeltes nødvendige behov. Lises behov for ei fløyte til kr 33 000 kan ikke karakteriseres som et nødvendig behov. Konklusjonen blir derfor at Bjarte ikke binder Lise til avtale på grunnlag av samboerskapet. Bjarte binder heller ikke seg selv til en slik avtale fordi det ble gjort klart for Leif at Bjarte ikke handlet i eget navn og for egen regning. Det kan stilles spørsmål om Bjarte hadde ulovfestet kombinasjonsfullmakt. Kombinasjonsfullmakt kan foreligge når en kombinasjon av en rekke forskjellige forhold sett i sammenheng, gir tredjeperson rimelig grunn til å tro at fullmektigen har fullmakt. Samboerskapet i kombinasjon med de innledende samtalene, kan ha gitt Leif grunn til å tro at Bjarte hadde fullmakt til å opptre på Lises vegne selv om en særskilt erklæring ikke hadde funnet sted. Dette er noe usikkert, men jeg tror det fører fram og konkluderer derfor med at Bjarte hadde kombinasjonsfullmakt. Lise er derfor også bundet på dette grunnlaget. Oppgave 3 Oppgaven reiser spørsmål om Robert Lande kan bruke angrerettloven som grunnlag for å få kjøpesummen tilbake, jf. angrerettloven 1. Robert er forbruker og selgeren har opptrådt i næringsvirksomhet. Robert har inngått kjøpsavtalen ved fjernsalg, jf. 5 bokstav b. Selgeren hadde en organisert ordning for salg på nettet, og den har Robert benyttet seg av. Vi kan derfor konstatere at angrerettloven gjelder. Angrefristen er som hovedregel 14 dager fra leveringen, jf. 21(1). Robert fikk angreskjema. Jeg legger derfor til grunn som faktum at han fikk alle de de opplysningene som kreves i henhold til 8(1) bokstav h. Oppgaven gir ingen opplysninger om det motsatte. Regelen om utvidet angrerett etter 21(3) kommer ikke til anvendelse, og vi kan konstatere at angrefristen skal settes til 14 dager. 14
Roger kontaktet selgeren tre uker etter leveringen. Angrefristen er derfor utløpt. Roger får ikke medhold på dette grunnlaget. Neste spørsmål er om Robert kan kreve kjøpesummen tilbake fordi han følte seg lurt av markedsføringen. Han mente at markedsføringen var lovstridig. Hvis markedsføringen skal være lovstridig, må annonsen være i strid med markedsføringsloven. Men selv om annonsen skulle være i strid med markedsføringsloven, gir den ikke en forbruker direkte rettigheter overfor selgeren. Markedsføringsloven er en offentligrettslig lov som regulerer forholdet mellom staten (forvaltningen) og den som står for markedsføringen. Likevel kan lovstridig markedsføring være en av flere argumentkilder for å vurdere om en avtale er ugyldig etter avtaleloven, eller om det foreligger mangler som gir rett til heving i henhold til forbrukerkjøpsloven. Jeg drøfter først spørsmålet om annonsen er i strid med markedsføringsloven. Markedsføringsloven gjelder blant annet kontroll med markedsføring i forbrukerforhold. Annonsen i oppgaven har forbrukere som målgruppe. Det er derfor ikke tvil om at markedsføringsloven gjelder, jf. 1. Markedsføringsloven 2 bestemmer at markedsføringen ikke må stride mot god markedsføringsskikk. I denne vurderingen skal det legges vekt på allmenne etikk- og moraloppfatninger. Annonsen har enkelte ord og uttrykk som «revolusjonerende» og «fantastisk», men slike overdrivelser er vanlige i markedsføringen, og ligger langt innenfor grensene for hva som er rettsstridig. Markedsføringsloven 6 forbyr urimelig handelspraksis. Begrepet «handelspraksis» er definert i 5 bokstav b. En handelspraksis er urimelig hvis den strider mot god forretningsskikk overfor forbrukerne og er egnet til vesentlig å endre deres atferd. Det er derfor et spørsmål om «fem flaxlodd med på kjøpet» er urimelig handelspraksis. Tilleggsytelser til en hovedytelse, for eksempel gratis flax-lodd med på kjøpet av en kjøkkenmaskin, kalles for tilgift. Forbudet mot tilgift ble opphevet som spesialregel da den nye markedsføringsloven av 2009 ble vedtatt. Tilgift kan fortsatt være ulovlig hvis slike tilleggsytelser anses som urimelig handelspraksis. Vilkåret i 6 er at tilleggsytelsen er egnet til å påvirke forbrukeren slik at han eller hun treffer beslutninger om kjøp som han eller hun ellers ikke ville truffet. For å oppfylle dette vilkåret, må tilgiften ha liten eller ingen tilknytning til hovedytelsen. Samtidig må den ha så stor verdi at den får mange forbrukere til å kjøpe hovedytelsen bare for å skaffe seg tilleggsytelsen. De rimeligste flax-loddene koster kr 5. En tilleggsytelse på fem lodd koster vanligvis kr 25. Det er en så ubetydelig verdi at loddene ikke er egnet til å påvirke forbrukerne vesentlig. Jeg antar derfor at tilleggsytelsen ikke er i strid med markedsføringsloven 6. En handelspraksis kan også være villedende etter 7. En salgsannonse er for eksempel villedende hvis den inneholder uriktige opplysninger og dermed er egnet til å villede forbrukerne på en eller flere måter som er listet opp i 7(1) bokstavene a h. Praksisen regnes bare som villedende hvis den er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe beslutninger som de ellers ikke ville truffet. Villedende innhold i oppgavens annonse kan blant annet være opplysningen om «fem flax-lodd (gratis) med på kjøpet». Det kan være villedende å påstå at forbrukerne får noe uten å betale for det. I dette tilfellet må man kjøpe en kjøkkenmaskin for å få loddene «gratis». Det er sannsynlig at prisen 15
på flax-loddene er tatt med som en kostnad i beregningen av prisen på maskinen. «Gratis flax-lodd» er derfor i utgangspunktet villedende reklame. Likevel blir denne gratisytelsen ikke rammet av forbudet fordi den er for bagatellmessig til å fylle vilkåret i 7(2). Ytelser av så liten verdi som dette (kr 25), er ikke egnet til å påvirke forbrukerne til å kjøpe en kostbar kjøkkenmaskin. Opplysningen om «40 % avslag» vil være villedende hvis avslaget ikke er beregnet på grunnlag av en reell utsalgspris, jf. 7(1) bokstav d. I dette tilfelle skal det dreie seg om en introduksjonspris som er 40 % lavere enn salgsprisen etter at introduksjonsperioden er over. Kampanjeperioden var 1.9 19.9. Tre uker etter november 2015 reklamerte Robert (oppgaven sier «Roger», men det må være en trykkfeil som selvsagt ikke bør forekomme i eksamensoppgaver), og oppgaven opplyser at han følte seg «lurt av firmaets markedsføring». Årsaken til at han følte seg lurt kan være at introduksjonsprisen ikke var en reell introduksjonspris, men uten mer konkrete opplysninger kan vi ikke trekke slutninger om dette. Jeg legger til grunn at Robert ikke har påberopt seg at prisavslaget var villedende og uriktig. Prisavslaget er derfor ikke villedende. Robert kan anføre at uttrykket «dette fantastiske tilbudet» er villedende og i strid med 7, men det er vanlig praksis i markedsføringen at selgeren kan skryte mye av produktet sitt uten at forbrukerne blir villedet av den grunn. Formuleringen antas ikke å være villedende. Beskrivelsen av produktets egenskaper, for eksempel at kjøkkenmaskinen har flere egenskaper osv. kan også være villedende og i strid med 7(1) bokstav b. Bestemmelsen antas å ramme forhold hvor selgeren bevisst forsøker å føre forbrukerne bak lyset ved å beskrive egenskaper som produktet overhodet ikke har. I dette tilfellet har produktet egenskapene som er beskrevet, men ytelsene svarer ikke til kjøperens forventninger og de svikter etter hvert. Selgeren får da et mulig ansvar for mangler i henhold til forbrukerkjøpsloven, men det er altfor sterkt å si at han forsettlig har før kundene bak lyset. Jeg har etter dette kommet til at annonsen ikke er i strid med markedsføringsloven. Neste spørsmål er om Robert kan argumentere med at kjøpsavtalen er ugyldig. Han har sagt at han følte seg lurt. Det gir oppfordring til å drøfte om avtalen kan være ugyldig på grunn av avtalelovens 30 (svik), eventuelt 33 (uredelighet). Hvis annonsen ikke er i strid med markedsføringsloven 6 og 7, er det ikke grunnlag for å konstatere svik eller uredelighet. Og selv om vi subsidiært forutsetter at annonsen var lovstridig, er det ikke uten videre klart at avtalelovens regler om svik og uredelighet fører til ugyldighet. Rettspraksis er svært restriktiv med å konstatere svik, ikke minst fordi svik også gir grunnlag for straff for bedrageri (straffeloven 371). Jeg konkluderer med at kjøpsavtalen ikke er ugyldig. Neste spørsmål er om Robert kan få kjøpesummen tilbake ved å heve kjøpet. Grunnlaget for et hevingskrav er å finne i forbrukerkjøpsloven. Først må det avgjøres om Robert har reklamert i tide. Firmaet har påberopt seg at garantitiden er ute. Lovens regler om reklamasjonstid er imidlertid ufravikelige til gunst for forbrukerne, jf. 3. I den grad garantien er i strid med lovens regler om reklamasjonstid, settes garantien til side som ugyldig. Produktet ble kjøpt i september 2014 og det ble reklamert tre uker etter november 2015, altså en eller annen gang i desember 2015. Etter forbrukerkjøpsloven 27(2) må reklamasjon skje innen to år etter overtakelsen. Det har Robert gjort. 16
Robert må etter 27(1) også reklamere innen rimelig tid etter at han oppdaget eller burde oppdaget mangelen. Rimelig tid er aldri kortere enn to måneder regnet fra oppdagelsen. Denne fristen har Robert også holdt. Vi kan derfor konstatere at Robert reklamerte i tide. Robert har satt fram et krav om heving. Grunnlag for dette kravet er forbrukerkjøpsloven 32. Vilkårene for å heve er at produktet har mangel i henhold til 15 18, og at manglene kan karakteriseres som «ikke uvesentlige». Reglene om mangler følger av 15 og 16. Etter 15(2) bokstav b skal produktet svare til det Robert «har grunn til å forvente». Hans forventninger vil blant avhenge av prisen, som i dette tilfellet er ganske høy. Jeg antar at Robert kan forvente at funksjonene virker som de skal i vesentlig lenger tid enn et drøyt år. Svikten i kaffefunksjonen er derfor en mangel, jf. 16(1) bokstav a. Robert har også argumentert med at bruksanvisningen er på engelsk. Produktet har mangel hvis selgeren ikke har gitt nødvendige opplysninger om blant annet produktets bruk, jf. 16(1) bokstav d. Det antas at brukerveiledning for et så komplisert produkt som dette, må være på norsk for å tilfredsstille kravet om «nødvendige opplysninger». Den engelske brukerveiledningen er derfor et selvstendig grunnlag for å konstatere mangel. Produkter har mangler. Selgeren har ikke sagt seg villig til å rette manglene, jf. 29(3). Robert kan derfor heve kjøpet hvis manglene er «ikke uvesentlige». Kaffefunksjonen er en viktig egenskap ved produktet. Når den er «dårlig», har produktet en «ikke uvesentlig mangel». Når produktet i tillegg ikke har norsk brukerveiledning, konkluderer vi med at mangelen gir grunnlag for heving av kjøpet. Robert kan heve kjøpet, og oppgjør mellom partene skal skje etter 49 52. Selger har i prinsippet rett til å kreve rimelig vederlag for vesentlig nytte som Robert har hatt av maskinen, jf. 50(1). Dersom selgeren krever slikt vederlag, vil han på den annen side bli forpliktet til å betale rente av kjøpesummen fra den dag han mottok betalingen. Renten skal i så fall beregnes etter morarenteloven, slik at renten er ca. 9 %. Da vil vederlag «for vesentlig nytte» og «forpliktelse til å betale rente», gå mot hverandre. Det er ikke opplyst at selger har krevd vederlag for nytten, og han skal da heller ikke betale rente. Det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag i kjøpesummen etter 51. Konklusjonen blir etter dette at Robert skal ha hele kjøpesummen tilbake mot å tilbakelevere kjøkkenmaskinen. 17