Produsentens ansvar for sikkerhetsmangel ved et produkt

Produsentens ansvar for sikkerhetsmangel ved et produkt Hva ligger i vilkåret «sikkerhetsmangel» etter produktansvarsloven 2-1? Kandidatnummer: 562 Leveringsfrist: 25.04.2017 Antall ord: 17 294

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og problemstilling... 1 1.2 Rettslig grunnlag... 2 1.3 Rettslig plassering av produktansvaret... 2 1.4 Fremstillingen videre... 3 2 PRODUKTANSVARET... 6 2.1 Fremveksten av produktansvaret og bakenforliggende hensyn... 6 2.2 Direktiv 85/374... 8 2.3 Rettskildebildet... 10 2.3.1 Innledning... 10 2.3.2 Betydningen av de ulike rettskildene... 11 2.3.3 Totalharmoniseringsdirektiv og direktivets dynamiske funksjon... 12 3 KRAV PÅ ERSTATNING FOR EN SIKKERHETSMANGEL... 15 3.1 Innledning... 15 3.2 Produkt... 15 3.3 Skade... 17 3.4 Vurderingen av sikkerhetsstandarden... 19 3.5 Ansvarssubjektet... 21 3.6 Årsakssammenheng... 22 3.7 Beviskravet... 23 3.8 Tidspunktet for vurderingen... 25 4 FEIL PÅ SELVE PRODUKTET... 27 4.1 Innledning... 27 4.2 Fabrikasjonsfeil og konstruksjonsfeil... 27 4.3 Systemfeil... 28 4.4 Utviklingsfeil... 29 4.4.1 Innledning... 29 4.4.2 Når foreligger det en utviklingsfeil... 30 4.4.3 Hvilke produkter kan omfattes av utviklingsfeil?... 31 4.4.4 Bør produsenter være ansvarlig for utviklingsfeil?... 32 4.5 Oppsummering... 36 5 FEIL BRUK AV PRODUKTET... 37 i

5.1 Innledning... 37 5.2 Instruksjonsfeil... 37 5.2.1 Innledning... 37 5.2.2 Skadelidtes kunnskap om produktet... 37 5.2.3 Skadelidtes egen handling... 41 5.3 Oppsummering... 45 6 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER... 46 LITTERATURLISTE... 48 ii

1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling I dag produseres og forhandles det om enorme mengder produkter. Det er blitt enklere og rimeligere å produsere varer, som igjen gjør det billigere å kjøpe dem. En naturlig følge av økningen i produktomsetningen er at feil og mangler på produktene øker. Samtidig bidrar den teknologiske utviklingen med stadig mer innovative produktløsninger. En slik utvikling fører til at produktmarkedet ekspanderer og tilbyr nye produkter med avanserte tekniske løsninger som igjen medfører et nytt skadepotensiale. I Norge står forbrukervernet sterkt og forbrukernes rettigheter blir godt ivaretatt i norsk lovgivning. Produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr. 104 (heretter omtalt som produktansvarsloven eller pal.) er et ledd i dette, ved at den lovfester et objektivt ansvar for produsenter for produkters skadevoldende egenskaper. Produktansvaret dekker enhver skade produktet gjør på person, eller på ting som er ment for privat bruk eller forbruk og som ble brukt av skadelidte for private formål, jf. pal. 2-3 første ledd. Forbrukerne har altså fått et særskilt vern for tingskader. Produktansvarsloven regulerer produktansvar etter to systemer. Det første systemet er et objektivt ansvar for skade et produkt volder og som skyldes en sikkerhetsmangel ved produktet, jf. produktansvarsloven 2-1. Det andre systemet er et supplement til det første, og gjelder personskade ved legemiddel. Dette er et kausalansvar og gjelder uavhengig av om legemiddelet led av en sikkerhetsmangel eller ikke, jf. pal. 3-3 første ledd. 1 Sistnevnte vil ikke behandles nærmere. Lovens hovedregel fremgår av 2-1 og pålegger produsenten et objektivt ansvar dersom produktet har en sikkerhetsmangel. Hva som skal anses som en «sikkerhetsmangel» blir vurdert ut fra en sikkerhetsstandard. I forarbeidene er sikkerhetsstandarden beskrevet som den forventningen en typisk bruker av produktet og det generelle publikum har til risikoen som et produkt frembyr. 2 Dersom et produkt ikke oppfyller den sikkerhetsstandarden som er oppstilt for det konkrete produktet, og produktet på grunn av dette forårsaker skade, vil produktet lide av en «sikkerhetsmangel». Sikkerhetsstandarden vil variere ut fra samfunnets normer, teknisk viten og forventningene i samfunnet som sådan. Et produkt som tidligere ble ansett som sikkert nok, kan etter dagens standard inneha en sikkerhetsmangel. Slik vil produsenter stadig 1 Nygaard (2007) s. 454. 2 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 126. 1

måtte følge med på samfunnstrendene og konstant utvikle produkter slik at de fortløpende oppfyller dagens sikkerhetskrav. Formålet med oppgaven er å forklare hva en «sikkerhetsmangel» er og når det kan sies å foreligge en slik mangel på et produkt. Oppgaven vil se på produsentens ansvar etter pal. 2-1 og redegjøre for hva som kan påvirke sikkerhetsstandarden etter bestemmelsen. Ettersom bestemmelsen utgjør en rettslig standard, vil jeg også se på forhold som kan heve og senke ansvarsnormen. Temaet er lite behandlet i juridisk teori. Samtidig utfordrer ny teknologi det vi tidligere har ansett som produkter og hvilke egenskaper vi forventer av dem. Eksempelvis er ikke en mobiltelefon lenger kun et apparat for å ringe eller sende tekstmeldinger, mobiltelefonen er også vår bærbare kalender, notatblokk, kamera, nettbank, skritteller og mye mer. Det er derfor behov for en dypere analyse av bestemmelsen. Underveis vil jeg også se på hvordan den teknologiske utviklingen påvirker anvendelsen av loven. 1.2 Rettslig grunnlag Ansvarsgrunnlaget er produktansvarsloven 2-1 som lyder som følger: «(1) Produsenten plikter å erstatte skade som hans produkt volder og som skyldes at det ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente (heretter kalt sikkerhetsmangel). Ved vurderingen av den sikkerhet som kunne ventes, tas hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påreknelig bruk. (2) Ved den alminnelige vurdering av sikkerhetsnivået (sikkerhetsstandarden) legges forholdene på den tid produktet ble satt i omsetning til grunn.» 1.3 Rettslig plassering av produktansvaret Erstatning er en økonomisk kompensasjon for påført tap eller skade. Ved utmåling av erstatningen vil det økonomiske tapet flyttes fra skadelidte over på den som har voldt skaden. 3 Det skilles mellom erstatning i og utenfor kontrakt. Ved erstatning i kontraktsforhold er det avtalen mellom partene som regulerer erstatningsadgangen. Erstatning utenfor kontraktsforhold blir kalt delikterstatningsretten, og følger enten av lovfestede eller ulovfestede regler. 4 3 Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 17. 4 Det skilles ofte mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold ettersom de to områdene har forskjellig rettskildegrunnlag og hovedformål. På tross av skillet, er grunnprinsippene langt på vei de samme og bæres av de samme to hovedhensynene: prevensjonshensynet og gjenopprettelseshensynet. Se Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 23. 2

Produktansvarsloven er et særlig ansvarsgrunnlag, som pålegger produsenter et lovfestet objektivt ansvar for skade som er en følge av en sikkerhetsmangel på et produkt, jf. pal. 2-1. Det er ingen krav om at den skadelidte og den ansvarlige står i et kontraktsforhold med hverandre for å kunne kreve erstatning etter produktansvarsloven. Det kan finnes flere ledd i distribusjonskjeden mellom den som er ansvarlig som tilvirker av et produkt, og den som rammes av skaden. Erstatning etter loven regnes som erstatning i delikt, og ansvaret gjelder både overfor medkontrahenter, som kjøpere og leietakere, og utenforstående tredjemenn. Ved skade på selve produktet eller skade som er en følge av en produsents besittelse eller bruk av produktet, vil ansvaret følge av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. 5 Det ansvar produsenten har i egenskap av å være selger, faller utenfor produktansvaret. 6 Selgeransvaret reguleres i kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven, eller følger av alminnelige kontraktsrettslige regler. Hva som ligger i lovens produktbegrep og skadebegrep forklares nærmere under punkt 3.2 og 3.3. Den tekniske utviklingen utfordrer den opprinnelige forståelsen av disse begrepene, og sikkerhetsmangler på produkter vil kunne ha en side mot personvern. For å gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser etter kjøpslovene må produktet ha en mangel, se kjøpsloven 17 og forbrukerkjøpsloven 16. Denne vurderingen er ikke sammenfallende med sikkerhetsmangelvurderingen etter produktansvarsloven. Hvorvidt det foreligger en kjøpsrettslig mangel tar utgangspunkt i et avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse. Vurderingen av om det foreligger en sikkerhetsmangel dreier seg om avvik fra en alminnelig og objektiv sikkerhetsstandard. Det kan likevel tenkes tilfeller hvor et produkts sikkerhetsmangel også innebærer en kjøpsrettslig mangel. Dersom lyden på en mobiltelefon ikke fungerer tilfredsstillende, vil det foreligge en mangel etter kjøpsloven men ikke nødvendigvis en sikkerhetsmangel etter produktansvarsloven. Dersom den samme mobiltelefonen fører til at en forbruker får hørselskade, vil produktet ikke by den sikkerhet en med rimelighet kan vente. Mangelen vil i et slikt tilfelle statuere ansvar etter produktansvarsloven. 1.4 Fremstillingen videre I kapittel 2 redegjøres det for fremveksten av produktansvaret og forholdet til det europeiske produktansvarsdirektivet. Formålet med fremstillingen er å redegjøre for de legislative hensynene bak det lovpålagte ansvaret. Oppgaven reiser noen metodiske utfordringer, 5 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 121 og NOU 1980:29 s. 178. 6 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 121. 3

herunder implementeringen av EU-direktivet og vekten av dommer avsagt av EU-domstolen etter tilslutningen av EØS-avtalen. I punkt 2.3 vil jeg derfor redegjøre nærmere for metodiske særpreg og rettsgrunnlag for oppgaven. I kapittel 3 redegjør jeg for vilkårene som må være oppfylt for at en skadelidt kan få erstatning fra en produsent. Herunder drøfter jeg enkelte særlige spørsmål som oppstår i kjølvannet av den teknologiske utviklingen og dens innvirkning på en produsents ansvar etter loven. Årsaken til at det foreligger sikkerhetsmangler kan være flere og forskjelligartede. I rettslitteraturen er det vanlig å angi fem feilkategorier, som kan utløse en skade omkring produktansvaret: fabrikasjonsfeil, konstruksjonsfeil, systemfeil, utviklingsfeil og instruksjonsfeil. Feilkategoriene er ikke rettslige kategorier som skal vurderes etter egne normer. Kategoriseringen er først og fremst et hensiktsmessig pedagogisk grep for å få en ryddig fremstilling av de ulike typer sikkerhetsmangler som kan hefte ved et produkt. De forskjellige feilkategoriene kan igjen rubriseres inn i to hovedkategorier: feil på selve produktet og feil bruk av produktet. Produktfeil og brukerfeil reiser spørsmål av ulik karakter. Ansvar etter den første hovedgruppen omhandler feil ved selve produktet, herunder kan produktet i seg selv utgjøre en fare på grunn av dets utforming. Her er hovedspørsmålet hvilke feil produsenten er ansvarlig for. Ansvar etter den andre hovedgruppen omhandler feil bruk av produktet, herunder utgjør produktet en fare fordi det ikke forelå tilstrekkelig informasjon om bruken av det. Her er sentrale spørsmål om når produsenten kan bli ansvarlig for feil bruk og betydningen av skadelidtes medvirkning til skaden. Kapittel 4 og 5 er inndelt etter disse to hovedkategoriene. I kapittel 4 vil jeg gå nærmere inn på særtilfeller hvor det foreligger sikkerhetsmangel på selve produktet og gi ulike eksempler på dette. Et særspørsmål er hvorfor Norge valgte å inkludere utviklingsfeil 7 i ansvarsgrunnlaget. I kapittel 5 vil jeg se på de tilfeller der det i utgangspunktet ikke er noe galt med selve produktet, men hvor feil bruk kan føre til at produsenten likevel blir ansvarlig for skaden som har oppstått. Produsenten kan bli ansvarlig dersom opplysninger som følger produktet har gjort det farlig eller der det ikke foreligger tilstrekkelig opplysning om produktet. Det vil også 7 Se oppgavens punkt 4.5 for en forklaring av hva en utviklingsfeil er. 4

bli redegjort for de tilfellene hvor feil bruk av produktet skyldes forhold på skadelidtes side, og produsenten følgelig ikke vil bli holdt ansvarlig. Avslutningsvis vil jeg i kapittel 6 komme med en sammenfatning av når en produsent kan være ansvarlig, og se på om dagens produktansvarslov er i takt med tiden og utviklingen i dagens teknologisamfunn. 5

2 Produktansvaret 2.1 Fremveksten av produktansvaret og bakenforliggende hensyn Lenge før produktansvarslovens opprinnelse, hadde det i rettspraksis og juridisk teori utviklet seg en lære om «produktansvaret». Nøyaktig hvilket ansvarsgrunnlag ansvaret bygde på, varierte mellom kontrakt, culpa og det ulovfestede objektive ansvaret. 8 Ansvaret etter produktansvarsloven synes å bygge på de samme legislative hensynene som det ulovfestede objektivet ansvaret. Det vil derfor være interessant å se på fremveksten og tanken bak å pålegge bedrifter et ulovfestet objektivt ansvar. Utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret startet allerede på midten av 1800-tallet. Det objektive ansvaret skilte seg fra det alminnelige ansvarsgrunnlaget som forelå i norsk rett, basert på skyld. Ansvaret var først og fremst myntet på innehavere av «farlige bedrifter». Grunnlaget for ansvaret var et ønske om fordeling av risiko. Den som skaper en særlig risiko for andre og som tjener på en risikoskapende virksomhet, vil ut fra rettferdighetsbetraktninger være nærmest til å bære konsekvensene dersom risikoen realiseres. 9 Det objektive ansvaret kjennetegnes også ved effektivitetsbetraktninger. Den som gjennom sin virksomhet utsetter andre for en kontinuerlig risiko, vil være nærmest til å forutse at risikoen kan resultere i skade. 10 Fra siste halvdel av 1800- og frem til 1900-tallet, videreutvikles ansvaret uten skyld seg for innehavere av «farlige bedrifter», og vilkårene om at bedriften må utgjøre en ekstraordinær, typisk og stadig risiko oppstod. Gjennom anvendelse av det ulovfestede objektive ansvaret, oppstod det i rettspraksis gradvis et ansvar for produsenter av produkter som ikke holdt den sikkerhet man kunne forvente. I den nevnte Rt. 1950 s. 1091 (Rulledommen) ble produsenten holdt erstatningsrettslig ansvarlig for skade fordi det kunne bebreides produsenten at det «ved konstruksjonen og monteringen av rullen ikke er iakttatt de særlige fordringer til sikkerhet som må kreves ved levering av en så vidt komplisert rulle til bruk for det alminnelige publikum» (s. 1097). I Rt. 1974 s. 41 (Stigedommen) var spørsmålet om en produsent var ansvarlig for at en stige brøt sammen. Produsenten ble frifunnet fordi stigen var anvendt feil av forbrukeren og Høyesterett konkluderte med at det ikke forelå noe uaktsomhet fra produsenten. Vilkårene for det ulovfestede objektive ansvaret var heller ikke oppfylt. I Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II) og Rt. 8 I Rt. 1950 s. 1091 (Rulledommen) ble en produsent ansvarlig på skyldgrunnlag for skade en ung gutt ble påført på grunn av manglende sikring av produktet. I Rt. 1948 s. 719 (Stagbolt) røk en stagbolt fra en bøye på grunn av en skjult materialfeil. Havnevesenet kunne ikke bebreides og det ulovfestede objektive ansvaret førte heller ikke til ansvar. I Rt. 1969 s. 109 (Løftekran) ble en eier av en løftekran ansvarlig på ulovfestet objektivt ansvar for at løftekranen plutselig brøt sammen. 9 Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 218. 10 l.c. 6

1993 s. 1201 (Lettbetongdommen) uttrykte Høyesterett uttrykkelig at en produsent kan bli ansvarlig for skade et produkt volder etter det ulovfestede objektive ansvaret. Rt. 1993 s. 1201 (Lettbetongdommen) gjaldt noen lettbetongblokker som etter en stund smuldret opp på grunn av for høyt svovelinnhold. Blokkene var blitt brukt i grunnmurer som måtte skiftes ut. Huseierne krevde erstatning av produsenten. På domsavsigelsestidspunktet var produktansvarsloven vedtatt, men ettersom produktene var levert forut for lovens ikrafttredelse, kom ikke loven til anvendelse (se pal. 4-1 andre ledd). Høyesterett fastslo at det ulovfestede objektive ansvaret ikke kunne anses å være begrenset til enkeltstående skadeforvoldelser, og vil også kunne omfatte fabrikasjonsfeil. Produsenten av lettbetongblokkene ble kjent erstatningsansvarlig. Ansvar basert på det ulovfestede objektive ansvaret forutsetter at man står overfor en ekstraordinær, typisk og stadig risiko. I mange tilfeller vil et produkt kunne gjøre skade uten å oppfylle vilkårene for et ulovfestet objektivt ansvar. Dommene viser at det var behov for et eget ansvarsgrunnlag for produsenter. Dette førte til igangsettelse av arbeid om å vedta en egen produktansvarslov. Hensynet bak produktansvarsloven bygger i all hovedsak på en avveining mellom hensynet til forbrukerne og hensynet til produsentene. 11 En av rettssystemets viktigste funksjoner er å skape trygghet i samfunnet. Rettsreglene skal være med på å bidra til å fjerne usikkerhetsfølelse blant samfunnsborgerne. 12 Hensikten bak det objektive ansvaret er blant annet å forebygge sikkerhetsmangler på produkter ved at produsenter må sikre sine produkter ordentlig for å unngå et erstatningsansvar. Det vil således foreligge et incentiv til å ha gode rutiner på sikkerhetssjekking av produkter før de blir satt i omsetning. Kvaliteten blir dermed bedre og informasjonen om og bruken av produktet vil bli skjerpet. Slik vil strenge produktansvarsregler ha en preventiv effekt. 13 Ansvarsregelen etter pal. 2-1 er skjønnsmessig regel som skal anvendes på en rekke ulike produkter i mange forskjellige skadetilfeller. Forarbeidene viser at bestemmelsens vage utforming er et bevisst valg fra lovgivers side. 14 Utvalget uttalte «[d]en fordel en skjønnsmessig regel har, veier etter Utvalgets mening klart opp de ulemper som er innebygd i den». 15 Produktansvarsloven 2-1 skal være underlagt en dynamisk fortolkning. Slik vil 11 Oftebro og Kielland (2015) s. 11. 12 NOU 1980:29 s. 82. 13 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 30. 14 NOU 1980:29 s. 84. 15 l.c. 7

produsenter konstant måtte søke om å forbedre produktsikkerheten ved produktene sine i takt med utviklingen av teknologien og samfunnets sikkerhetsstandarder. Dette fører i utgangspunktet til at nye produkter vil bli fanget opp av bestemmelsen. Likevel setter loven skranker for visse type produkter som ikke kan sies å være omfattet av lovens anvendelsesområde. Det redegjøres nærmere for hva som ligger i begrepet «produkt» under punkt 3.2. Parallelt med arbeidet om utformingen av en produktansvarslov, tok Europarådet opp konvensjonsarbeidet om et produktansvar. Arbeidet med produktansvarsloven ble stanset i påvente av arbeidet med EU-direktivet 85/374. Under utarbeidelsen av produktansvarsloven hadde lovgiver vært opptatt av å tilpasse seg de europeiske normer, derfor var det kun små endringer som måtte til for å tilpasse den norske loven produktansvarsdirektivet da Norge sluttet seg til EØS-avtalen i 1994. Gjennom tilpasningene av loven ble produktansvarsdirektivet inkorporert i produktansvarsloven. 16 2.2 Direktiv 85/374 Arbeidet med et felles regelsett om produktansvar på europeisk plan startet i 1969. 17 Først i 1985 ble direktivet 85/374 (heretter omtalt som produktansvarsdirektivet eller direktivet) vedtatt. Gjennom EØS-avtalen er produktansvarsdirektivet bindende for Norge. Etter EØSavtalen art. 7 er rettsakter som er inntatt som vedlegg til avtalen bindende for avtalepartene. Direktivet er tatt inn i vedlegg III til EØS-avtalen i norsk oversettelse. I produktansvarsdirektivets fortale fremgår det at det ble ansett nødvendig å få et felles europeisk lovverk som regulerer produsentens erstatningsansvar for skade forårsaket av sikkerhetsmangel ved produktet. Forskjellige regler ble ansett for å kunne fordreie konkurransen og berøre de frie varebevegelser innenfor det felles marked. 18 Det var et ønske om å oppnå like konkurransevilkår for alle aktørene i det indre marked. Gjennom et felles direktiv ville man sikre et felles nivå for forbrukerbeskyttelse og sikre de frie varebevegelser. 19 Direktivets regler er et resultat av avveiningen av disse interessene, jf. sak C-495/10 Dutrueux, premiss 22. Direktivet pålegger europeiske produsenter et objektivt ansvar for skade på person eller ting som normalt er anvendt til privat bruk eller forbruk, forårsaket av en sikkerhetsmangel på produsentens produkt, uansett uaktsomhet og skyld, jf. direktivet art. 1 og 9. I den norske 16 Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 24. 17 Rostock-Jensen og Kvist-Kristensen (2004) s. 20. 18 Fortalen til EU-direktiv 85/374. 19 l.c. 8

oversettelsen brukes begrepet «sikkerhetsmangel» fremfor det europeiske begrepet «defekt». Ettersom den norske oversettelsen er å anse som originaltekst på lik linje med de øvrige lands versjoner, er det på det rene at begrepsforskjellen ikke skal innebære noen realitetsforskjell. I begynnelsen gikk mange ut fra at produktansvarsdirektivet var et minimumsdirektiv, både i Norge og i andre land. 20 Et minimumsdirektiv stiller kun visse minstekrav til nasjonal rett, men er ikke til hinder for at man velger å gå lenger i å tilgodese de interessene direktivet har til formål å fremme. 21 Det var flere land som opprettholdt ansvarsregler som på noen punkter var strengere enn direktivets. Det var direktivets art 13 som var bakgrunnen for misforståelsen. Bestemmelsen gir medlemsstatene mulighet til, i en viss utstrekning, å opprettholde de erstatningsreglene som eksisterte forut for datoen da underretning om direktivet ble sendt til medlemsstatene. I sakene C-52/00 Commission mod France, C-154/00 Commision mod Greece og C-183/00 Sánchez mod Medicina Asturiana, alle fra 2002, avviste EU-domstolen at direktivet er et minimumsdirektiv. Det ble fastsatt at produktansvarsloven ikke gir rom for nasjonale regler som gir mer omfattende ansvar for produsenten. Direktivet skal ikke tolkes slik at det sikrer et visst beskyttelsesnivå. EU-domstolen fastslo at man ønsket en fullstendig harmonisering innenfor direktivets virkeområde. 22 Direktivet er således et totalharmoniseringsdirektiv. Direktivet samsvarer med produktansvarsloven kapittel 1 og kapittel 2. I Norge pågår en omfattende diskusjon om hvorvidt man kan opprettholde det ulovfestede objektive ansvaret på produktansvarets område. I norsk lov ble direktivets art. 13 inkorporert i pal. 1-1 andre ledd som sier at loven ikke begrenser retten til å kreve erstatning på annet grunnlag. Bestemmelsen kom inn i loven i forbindelse med EØS-tilpasningen i 1992. I følge Stenvik tok departementet feil da de gikk ut fra at man ved siden av produktansvarsloven kan påberope de ulovfestede regler om skyldansvar eller objektivt ansvar. 23 I følge praksis fra EUdomstolene kan man ikke påberope seg et ansvarsgrunnlag som er basert på samme grunnlag som produktansvaret. 24 Det er uenighet i juridisk teori om hvilken rettskildevekt disse uttalelsene fra EU-domstolen kan ha, når ordlyden i produktansvarsloven 1-1 andre ledd er klar. Stenvik, Gismarvik Høvik og til en viss grad Monsen, tar til ordet for at vi må følge de 20 Se blant annet Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 25 om Norges forståelse, C-183/00 Sánchez mod Medicina Asturiana premiss 20 og premiss 21 om gresk, fransk og østerisk forståelse. 21 Arnesen og Stenvik (2015) s. 22. 22 For mer om dette temaet se Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 301-304. 23 Se blant annet Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 314 og 315 og Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 25 om departementets forståelse av hvilke ansvar man kan påberope ved siden av produktansvarsloven. 24 Se C-52/00 Commission mod France, C-154/00 Commision mod Greece og C-183/00 Sánchez mod Medicina Asturiana. 9

linjene som følger av EUs rettspraksis, herunder at det ulovfestede objektive ansvaret ikke kan påberopes dersom det baseres på samme grunnlag som produktansvarets område. 25 Kjønstad er uenig i dette synet, og mener at bestemmelsen i pal. 1-1 andre ledd vil miste sitt innhold dersom EU-domstolens praksis gis forrang. Han legger stor vekt på legalitetsprinsippet og at norske statsborgere må kunne stole på det erstatningsrettslige vernet som lovgiver har fastsatt i loven. 26 I Rt. 2004 s. 122 (Tannstoffdommen) føyde Høyesterett seg etter EU-domstolenes uttalelser og uttrykte at det objektive ansvaret for produkters skadevoldende egenskaper må forstås med de begrensninger som følger av EU-retten. 27 Diskusjonen kan oppsummeres som ulike meninger rundt forholdet mellom norsk rett og EØS-retten. Selve diskusjonen ligger noe på siden av hva oppgaven skal omhandle, og jeg velger dermed å ikke gå nærmere inn i debatten. Der det vil være nødvendig for drøftelser i oppgaven, vil jeg legge Stenviks syn til grunn da det virker som om dette er den mest utbredte forståelsen av problemstillingen. Ettersom produktansvarsdirektivet er et totalharmoniseringsdirektiv, vil nasjonale tiltak som gir forbrukervern utover det direktivet tillater, anses å være i strid med direktivet. En kan problematisere hvorvidt forbrukerkjøpsloven kan anses for å være et slikt nasjonalt tiltak. Dersom forbrukerkjøpslovens regler bygger på samme grunnlag som produktansvarsdirektivet, vil reglene stride mot totalharmoniseringsdirektivet og Norge vil ikke lenger ha mulighet til å opprettholde disse reglene. 28 Eksempelvis fikk ikke Danmark opprettholde særregler om et selgeransvar, jf. C-402/03 Skov. Slik vil produktansvarsdirektivet grense til flere områder. Spørsmålet om i hvilken grad produktansvarsdirektivet utgjør en materiell kompetanseskranke for en annen nasjonal lovregulering, faller utenfor oppgavens tema. 2.3 Rettskildebildet 2.3.1 Innledning At produktansvarsdirektivet skal forstås som et totalharmoniseringsdirektiv, fører til noen metodiske utfordringer som bør avklares. I punkt 2.3.2 vil jeg redegjøre for betydningen av de ulike rettskildene som vil være relevante for masteroppgaven. Hvordan 25 Stenvik (2004), Gismarvik Høvik (2006), Monsen (2006). 26 Kjønstad (2004). 27 Rt. 2004 s. 122 premiss 31. 28 For en mer inngående redegjørelse av produktansvarsdirektivet som et totalharmoniseringsdirektiv, se Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 301-304, Stenvik (2004) og Stenvik (2005). 10

totalharmoniseringsdirektivet påvirker tolkningen av produktansvarsloven vil bli behandlet under punkt 2.3.3. 2.3.2 Betydningen av de ulike rettskildene Fremstillingen vil i all hovedsak fokusere på hva som ligger i begrepet «sikkerhetsmangel» etter produktansvarsloven 2-1. I følge den alminnelige juridiske metode er ordlyden i lovteksten utgangspunktet for tolkningen. Ettersom innholdet av rettsregelen ikke alene fremgår av lovteksten, må bestemmelsen presiseres ved hjelp av andre rettskilder. Utgangspunktet for oppgaven vil være produktansvarsloven med de tilhørende rettskilder, herunder forarbeider til loven, dommer og juridisk litteratur. Det som er spesielt med pal. 2-1 er at ordlyden er vag og inneholder en rettslig standard. Innholdet av bestemmelsen vil til en hver tid avhenge av den tekniske og vitenskapelige utviklingen som foregår i samfunnet. Begrepsforståelsen er således dynamisk og vil bli utviklet gjennom rettspraksis. Det foreligger relativt få dommer på produktansvarets område. Underrettspraksis har normalt liten rettskildemessig vekt, men vil i mangel av rettspraksis benyttes for å belyse relevante problemstillinger. Det finnes eksempler fra rettspraksis hvor produsenter, før produktansvarslovens ikrafttredelse, ble ansvarlig for skade et produkt forårsaket (se punkt 2.1). Ansvarsgrunnlaget var i sin tid, i stor utstrekning, culpa og det ulovfestede objektive ansvaret. Disse ansvarsgrunnlagene er ikke helt sammenlignbare med ansvaret etter produktansvarsloven. Til forskjell fra det objektive produktansvaret loven opererer med, krever culpa at produsenten kunne og burde ha unngått produktskaden og det ulovfestede objektive ansvaret krever at det foreligger en ekstraordinær, typisk og stadig risiko. Dommer i tiden før produktansvarsloven kan illustrere hvilke type problemer en kan stå overfor, uten at det kan bygges på de løsninger som er lagt til grunn. Den norske loven virket parallelt med EU-direktivet fram til 1994, da det ble gjennomført en harmonisering og tilpasning av produktansvarsloven og direktivet. For dommer avsagt før denne harmoniseringen, kreves det i utgangspunktet en særlig oppmerksomhet rettet mot ulikheter i lovgivningen. Det samme gjelder for vekten av forarbeidene til loven. Da loven ble revidert for å tilpasse produktansvarsdirektivet var det kun små endringer som ble foretatt. 29 29 Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 24. 11

Ulikhetene vil derfor være marginale både fordi forskjellene er små og fordi det foreligger lite praksis. I nordisk sammenheng synes spørsmålet om hva som ligger i sikkerhetsmangelvilkåret særlig å være diskutert i dansk rett. 30 Den danske produktansvarsloven bygger i stor grad på produktansvarsdirektivet og er derfor sammenfallende med norsk rett. Jeg vil derfor benytte rettspraksis fra Danmark der norsk rettspraksis kommer til kort. Ettersom produktansvarsdirektivet er å anse som et totalharmoniseringsdirektiv, skal den dynamiske forståelsen av «sikkerhetsmangel» til en hver tid samsvare med hva som er forståelsen av begrepet etter produktansvarsdirektivet. Hvilken betydning EU-domstolens praksis skal ha for fastleggelsen av et begrep i norsk lovgivning, må derfor klarlegges. 2.3.3 Totalharmoniseringsdirektiv og direktivets dynamiske funksjon På produktansvarsområdet er det et mål om at rettstilstanden skal være lik i alle EØSlandene. 31 For å sikre at det ikke bare er rettstilblivelsen som er lik, må også reglene bli fortolket likt. Når en står overfor en rettslig standard oppstår det et særlig spørsmål om hvem som skal stå for den dynamiske fortolkningen av bestemmelsen slik at den utvikler seg i tråd med samfunnsutviklingen. For tolkningen av EMK har Høyesterett eksplisitt tatt stilling til EMDs rettslige relevans. I blant annet Rt. 2005 s. 833 (Uskyldspresumpsjonen) uttalte Høyesterett: «ved anvendelse av reglene i EMK skal norske domstoler foreta en selvstendig tolking av konvensjonen. Herunder skal de benytte samme metode som EMD. Norske domstoler må således forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og EMDs avgjørelser. Det er likevel i første rekke EMD som skal utvikle konvensjonen» (premiss 45). Det er nærliggende å tenke seg en lignende metode på produktansvarets område. I juridisk teori blir det anført at målsetningen om like tolkningsresultater kun kan oppnås dersom EUdomstolen blir ansett som den ledende prejudikatsdomstolen innenfor EØS. 32 For å få til en lik, dynamisk fortolkning er det behov for en felles domstol som på vegne av medlemslandene tolker direktivet. 30 Lett og Macholm (2002), Haug (2006), Ulfbeck (2010). 31 Se fortalen til EU-direktiv 85/374. 32 Arnesen og Stenvik (2015) s. 27. 12

Hva som ligger i begrepet «sikkerhetsmangel» vil forandre seg med tiden, spesielt med den teknologiske utviklingen. Hva som ligger i begrepet må således fastsettes konkret når en enkelt sak verserer for de nasjonale domstolene. Gjennom muligheten for å avsi prejudisielle avgjørelser vil EU-domstolen (og EFTA-domstolen) være med på å forme innholdet i en rettslig standard, som videre vil føre til en bindende forståelse av bestemmelsen. EUs medlemsstater har en plikt til å henvende seg til EU-domstolen med prejudisielle spørsmål etter TEUF art. 267 og EFTA-statene har en rett til få en prejudisiell avgjørelse av EFTAdomstolen, jf. ODA art. 34. 33 I sak C-245/00 fastslo EU-domstolen at en rettslig standard skal tolkes uniformt innenfor hele EU. Dommen var innenfor opphavsrettens område, men vil kunne ha betydning ved tolkning av direktivbestemmelser på andre områder som har karakter av en rettslig standard. Den dynamiske utviklingen av produktansvarsdirektivet vil dermed bli foretatt av EU-domstolen og EFTA-domstolen i samspill med de nasjonale domstoler. Et slikt samspill harmonerer godt med ønsket om å nå en rettsenhet i Europa på produktansvarets område. 34 For å få til en uniform tolkning, er det viktig at medlemsstatene følger utviklingen innenfor EU. Norsk rett bygger på det dualistiske prinsipp. Det vil si at folkerettslige forpliktelser må inkorporeres i norsk lov for å være bindende for norske borgere. Produktansvarsdirektivet er inkorporert i produktansvarsloven. Etter EØS-avtalen art. 6 skal bestemmelser i norsk lov som er identiske med direktiver Norge er forpliktet av, fortolkes «i samsvar med de relevante rettsavgjørelser som De europeiske fellesskaps domstol har truffet før undertegning av denne avtale». Bestemmelsen tar forbehold for den fremtidige utviklingen i EU-domstolens rettspraksis. Det foreligger således ingen rettslig plikt til å tolke produktansvarsloven i samsvar med EU-domstolens dynamiske tolkninger fra tiden etter EØS-avtalens undertegnelse. Høyesterett har i flere saker berørt spørsmålet om betydningen av EØS-avtalens art. 6 og vekten av tidligere EU-praksis. Det følger av Rt. 1997 s. 1954 (Løten) og Rt. 2002 s. 391 (God Morgon) at Høyesterett legger vekt på dommer avsagt av EU-domstolen også etter EØS-avtalens undertegnelse. 35 Videre vil direktivet som et totalharmoniseringsdirektiv og dets dynamiske forståelse tale for at avgjørelser avsagt av EU-domstolen skal få betydning for forståelsen av hva som ligger i begrepet «sikkerhetsmangel» etter pal. 2-1. 33 Sejersted (2011) s. 138. 34 Se fortalen til EU-direktiv 85/374. 35 Se Rt. 1997 s. 1954 (Løten) s. 1960 og Rt. 2002 s. 391 (God Morgon) s. 395 og s. 396. 13

På bakgrunn av de overnevnte kildene, vil EU-domstolenes praksis etter EØS-avtalens vedtakelse bli vektlagt for å fastlegge innholdet av produktansvarsdirektivet. I oppgaven vil jeg vise til EU-domstolens rettspraksis der dommene kaster lys over sentrale problemstillinger. 14

3 Krav på erstatning for en sikkerhetsmangel 3.1 Innledning Grunnlaget for en produsents ansvar etter produktansvarsloven er at skaden som har oppstått skyldes at produktet ikke har den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente. I forarbeidene fremkommer det at ansvarsgrunnlaget etter pal. 2-1 «oppstiller en objektiv og idealisert norm for vurderingen av produktets sikkerhet». 36 For å gi en forståelse av hva en «sikkerhetsmangel» er, vil jeg i dette kapittelet behandle produktansvarslovens saklige virkeområde. I den forbindelse er det nødvendig å besvare følgende spørsmål: Hva er et «produkt»? Hvilke skader er omfattet av loven? Hvordan fastsettes sikkerhetsstandarden? Hvem er ansvarssubjektet? Hvilke krav til årsakssammenheng stiller loven? Hvor strenge er kravene til bevis? Hvilket tidspunkt skal legges til grunn ved vurderingen av en sikkerhetsmangel? 3.2 Produkt Loven omfatter produktskader og det er derfor nødvendig å se på hvilke produkter som kan ha en «sikkerhetsmangel». Hva som går inn under betegnelsen «produkt» utgjør i dag et interessant spørsmål. Det er ikke lenger like klart hvor grensene skal trekkes. Begrepet «produkt» er definert i pal. 1-2. Forståelsen er relativ vid, og innebærer nær sagt enhver fysisk gjenstand som ikke utgjør fast eiendom. Et produkt kan eksempelvis være en brødrister, en radio, en støvsuger eller et måltid. Se eksempelvis TOSLO-2002-4525 hvor en restaurantgjest hadde fått tannskade som følge av at han tygde på en sten som lå i en linserett han fikk servert. Videre er det ingen krav til at produktet er bearbeidet eller tilvirket, slik vil også rene naturprodukter som bær, sopp og dyr omfattes på lik linje med industriprodukter som bil og båt. 37 Ubearbeide råvarer slik som blant annet olje, gass, vann og elektrisitet omfattes av loven, selv om det er behov for videre bearbeiding. 38 I følge forarbeidene er også delprodukter omfattet av produktdefinisjonen. Et produkt som er sammensatt av flere deler vil således være omfattet. 39 Dersom det kun er en del av et helt produkt som kan utpekes som skadeårsak, vil delprodusenten være solidarisk ansvarlig sammen med hovedprodusenten, jf. pal. 2-4. 36 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 126. 37 NOU 1980:29 s. 98. 38 ibid. s. 101. 39 ibid. s. 98. 15

Med dagens teknologiske utvikling vil det reise seg flere spørsmål om tekniske produkter og om disse er omfattet av ansvaret etter produktansvarsloven. I følge forarbeidene skal loven kun gjelde frembrakte materielle produkter, derfor vil patenter og andre åndsverk falle utenfor loven. 40 Dagens produkter utfordrer likevel en slik forståelse da et produkt ofte vil være en sammenblanding av både et materielt produkt og teknisk programvare. Eksempelvis er det klart at en mobiltelefon er å anse som et produkt, men hva med innholdet av telefonen? Vil de forskjellige app ene på telefonen kunne sies å være delprodukter? Eller vil app ene være tjenester? Hva vil situasjonen bli for en interaktiv dukke? 41 Spørsmålene er kompliserte og vil ikke kunne bli besvart fullt ut i denne masteroppgaven. Det er naturlig at forarbeidene ikke tar opp spørsmål som særlig knytter seg til dagens teknologiske utvikling. Likevel ble det fremhevet av departementet at det var spesielt ønskelig at produktansvarsloven skulle være «tilpasningsdyktig i forhold til ny teknologisk viten, endrete produksjonsforhold og endrete forventninger til produktsikkerheten». 42 I forarbeidene ble det tatt opp noen særskilte problemer som knytter seg til programmerte datasystemer (EDB-anlegg). Her ville utvalget skille mellom maskinen og programmet. Etter utvalgets mening er maskinen et produkt i lovens forstand og de skader maskinen volder, vil produsenten følgelig være ansvarlig for. Ved spørsmålet om et program var å anse som et produkt var utvalget i tvil. Utvalget uttalte at i enkelte tilfeller vil feil i programmeringen kunne føre til en sikkerhetsmangel ved hovedproduktet. 43 Justisdepartementet uttalte på sin side at «[s]iden produktansvaret bare skal gjelde materielle produkter ( ) vil ansvar for programvare (såkalt soft-ware) vanskelig kunne la seg innpasse». 44 Det ble ikke tatt stilling til hva en programvare er. En nærliggende slutning kan likevel være å si at en programvare er en tjeneste. I forarbeidene ble rene tjenesteytelser som ikke er et ledd i markedsføringen eller presentasjonen av produktet, ansett for å falle utenfor produktbegrepet. 45 Uttalelsene fra forarbeidene er likevel ikke helt treffende for dagens tilstand. I eksempelet med den interaktive dukken, vil dukken og programvaren være en kombinasjon som utgjør selve produktet. Både den fysiske dukken og programvaren vil være markedsført som ett og 40 NOU 1980:29 s. 98. 41 En interaktiv dukke er et nyskapende produkt som kan sammenlignes med en amatørrobot. Dukken skal fungere som et interaktivt leketøy som skal kunne føre samtaler, huske og sette sammen informasjon. Eksempler på interaktive dukker er «Hello Barbie» og «Cayla». For mer informasjon se Tandsæther- Andersen (2015). Salg av dukken «Cayla» er nå blitt forbudt i Tyskland, se Forbrukerrådet (2017). 42 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 33. 43 NOU 1980:29 s. 102. 44 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 50. 45 NOU 1980:29 s. 98. 16

samme produkt, og vil ikke kunne skilles fra hverandre på samme måte. Videre er det nærliggende å tro at forarbeidene hadde næringsdrivende i tankene da de kom med uttalelsen om maskiner med programmerte datasystemer. Dette er ikke lenger tilfelle, da slike produkter også brukes av forbrukere. Ettersom forbrukervernet står sterkt i norsk rett og forarbeidene er uklare om problemstillingen, er det et åpent spørsmål om tekniske produkter av en sammenblandet karakter kan sies å omfattes av produsentansvaret. Loven kanaliserer et ansvar for produkter som inneholder sikkerhetsmangler, til produsenten av produktet. Dette taler for at produsenter, i lys av produktutviklingen som har skjedd, også bør være ansvarlig for sikkerhetsmangler på slike sammensatte produkttyper. Dersom et slikt produkt blir omfattet av loven, vil det fortsatt kunne oppstå flere grensespørsmål knyttet til skaden og skadeomfanget slike produkter kan forårsake. 3.3 Skade Sikkerhetsmangelen ved produktet må videre ha ført til en «skade». Hvilken skade som er omfattet av loven er definert i pal. 2-3 første ledd som sier at: «(1) Loven gjelder skade på (a) person eller (b) ting som - er av et slag som normalt er bestemt for privat bruk eller forbruk, og - ble brukt av skadelidte hovedsakelig til privat bruk eller forbruk». De skader som omfattes av loven er uttømmende oppregnet i bestemmelsen. Loven gjelder dermed kun personskader og tingskader utenfor næringsforhold. Begrepet «skade» er ikke nærmere presisert i loven eller i produktansvarsdirektivet. I forarbeidene er det lagt til grunn at skadebegrepet skal svare til det som følger av alminnelig erstatningsrett, og med de begrensninger som følger av dette. 46 Skade på person gjelder dermed både fysisk og psykisk skade. 47 Tingskader er omfattet i den utstrekning produktet har voldt skade på gjenstander som er ment for privat bruk eller forbruk, og som ble brukt av skadelidte for private formål, jf. pal. 2-3 første ledd bokstav b. Det avgjørende er ikke at det skadevoldende produktet er ment til privat bruk, forbruk eller formål, men at den skadelidte tingen er av en slik art. 48 Uttrykket «ting» skal tolkes på samme måte som «tingskade» etter skadeserstatningsloven 4-1, jf. pal 2-5, og omfatter løsøregjenstander, fast eiendom og levende dyr. Følgeskader 46 Ot.prp.nr.48 (1987-88) s. 51-55. 47 Rognlien (1992) s. 228. 48 Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 307. 17

etter skade på ting omfattes, så lenge skadene står i en adekvat årsakssammenheng med sikkerhetsmangelen. 49 Når en personskade eller en tingsskade er omfattet av loven skal det økonomiske tapet erstattes fullt ut, med unntak for et fradrag på 4000 kroner for tingsskader, jf. pal. 2-3 tredje ledd. I følge pal. 2-5 skal erstatningen fastsettes i samsvar med skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Det følger av bestemmelsens ordlyd at ansvaret er avgrenset mot rene formuestap. 50 Skade som ikke er en følge av skade på person eller ting faller dermed utenfor loven. Hacking av tekniske produkter utgjør potensielt en stor trussel for dagens forbrukere. Eksempelvis kan en få tilgang til en persons bankdetaljer ved hacking av en mobiltelefon eller overvåke samtaler i et hus ved hacking av en interaktiv dukke. 51 Det kan stilles spørsmål ved om slik hacking omfattes av lovens forståelse av skade. Skade på produktet selv er ikke omfattet av loven, men dersom et produkt blir hacket er det ikke produktet selv som blir skadet. Det er følgene av hackingen som fører til skade i form av personvernkrenkelser, psykiske skader og formuestap. I forarbeidene er det ikke lagt noen særlige føringer på hvordan skader som er en del av den moderne tekniske utviklingen skal løses. Loven åpner for at ansvaret skal omfatte påregnelig konsekvenstap. 52 Dette taler for at de tilfellene det kan sies å være påregnelig for en produsent at produktet deres kan være gjenstand for hacking, vil skaden omfatte det tapet forbrukeren lider som følge av hackingen. Det er vanskelig å tenke seg at personvernkrenkelser kan gå inn i produktansvarslovens skadebegrep. Etter skadeserstatningsloven 3-6 vil en skadelidt kunne få erstatning for krenkelse av privatlivets fred. Slike krenkelser kan oppstå dersom en hacker av et produkt utleverer personlig informasjon basert på hackingen. Situasjonen er komplisert og reiser flere spørsmål av uavklart karakter. Av plasshensyn vil jeg ikke gå nærmere inn på hvordan en slik situasjon potensielt kan tenkes løst, men nevner at ordlyden i bestemmelsen retter seg mot den direkte skadevolderen, i dette tilfellet hackeren. Det er derfor vanskelig å tenke seg at 49 Oftebro og Kielland (2015) s. 76. 50 For en tilsvarende forståelse se Rognlien (1992) s. 233 og Oftebro og Kielland (2015) s. 76. 51 Både dukken «Hello Barbie» og «Cayla» har vist seg å ha omfattende sikkerhetsbrister som gjør det enkelt for hackere å ta kontroll over dukkene, både ved å kunne bestemme hva dukken skal si, ved å kunne ta opp lyd som dukken fanger opp og ved å få tilgang til andre elektroniske enheter som er koblet opp på samme nettverk som dukken. Se Tandsæther-Andersen (2015) og Gravråk (2016). 52 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 129. 18

produsenten av det hackede produkt kan bli erstatningsansvarlig for slike personvernkrenkelser. Psykiske skader vil på den andre siden være omfattet av produktansvarsloven skadebegrep, og fastsatt etter reglene i skadeserstatningsloven 3-1 og 3-2. 53 Skadelidte vil etter disse reglene kunne kreve erstatning for både økonomisk og ikke økonomisk tap. Dersom personvernkrenkelsen fører til en psykisk skade, vil denne skaden kunne være omfattet av ansvarsgrunnlaget såfremt vilkårene for erstatning er oppfylt. Jeg vil ikke drøfte nærmere erstatning for psykiske skader, men bemerker at det kan oppstå noen særlige spørsmål knyttet til adekvansen mellom skaden og skadeomfanget. Formuestap er omfattet av skadebegrepet etter loven. Eksempelvis vil økonomisk tap som er en følge av at en tyv gjennom hacking får tak i en persons bankdetaljer og således stjeler penger, kunne tenkes å være omfattet av produktansvarsloven. Her vil det riktignok oppstå særlige spørsmål knyttet til adekvanskravet og hvorvidt et slikt tap kan være ansett som et rent formuestap, og dermed falle utenfor lovens ansvarsgrunnlag. Det er verdt å merke seg at rettstilstanden på området er uavklart, det foreligger ingen dommer eller juridisk litteratur som tar opp temaet hacking sammenholdt med det lovfestede produktansvaret. I påvente av en nærmere avklaring av rettstilstanden, skal jeg her la spørsmålet ligge. 3.4 Vurderingen av sikkerhetsstandarden Fra forarbeidene fremkommer det at hvilken sikkerhetsstandard som legges til grunn må fastlegges ut fra en bred skjønnsmessig vurdering. 54 Sikkerhetsstandarden må baseres på hva som er rimelig sett i sammenheng med produktets presentasjon og omstendighetene for øvrig, jf. pal. 2-1 første ledd in fine. I lys av den nye teknologien, kan eksempelet med den interaktive dukken fungere som illustrasjon. Dersom det ut fra omstendighetene i det konkrete tilfellet er rimelig å forvente at en dukke ikke kan hackes, og det faktisk skjer, vil dukken inneha en sikkerhetsmangel. Hvilken sikkerhet som det er rimelig å kunne forvente må vurderes konkret for hvert enkelt produkt. 55 I oppgavens punkt 5.2.2 går jeg nærmere inn på hvordan produsenten kan være med å fastlegge hvilken sikkerhetsstandard som skal legges til grunn. I dagens samfunn hvor vi kontinuerlig er i kontakt med tekniske produkter, kan det argumenteres for at vi som forbrukere også har en plikt til å ta i betraktning at ulike produkter 53 Rognlien (1992) s. 228. 54 NOU 1980:29 s. 187. 55 Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 309. 19

kan representere en viss risiko for hacking. En slik forutsetning vil føre til at sikkerhetsstandarden følgelig blir lavere for tekniske produkter. I forarbeidene ble det uttalt at selv om produktsikkerheten knytter seg til allmennhetens berettigede forventninger, vil ikke dette utelukke at produktet kan ha en sikkerhetsmangel i forhold til en gruppe av brukere, men ikke i forhold til andre. 56 Vurderingen tar utgangspunkt i den kategori eller gruppe av brukere som skadelidte tilhører. 57 Slik kan man si at sikkerhetsstandarden kan være relativ for forskjellige brukergrupper. Dette gjelder særlig produkter som er ment for voksne, men som også kan komme i hendene på barn, eller de produkttyper som benyttes både av profesjonelle med fagkunnskap om produktet, og vanlige ukyndige forbrukere. 58 Sikkerhetsstandarden vil automatisk skjerpes dersom også mindre profesjonelle brukere kan komme i kontakt med produktet. En slik forståelse ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 1950 s. 1091 (Rulledommen). Selv om dommen er fra før produktansvarslovens tid, la utvalget til grunn at Høyesteretts tanker som gjorde seg gjeldende i dommen fortsatt vil ha gyldighet. 59 Dommen er et godt eksempel på et tilfelle hvor allmennhetens forventninger skjerpet sikkerhetsstandarden, og hvor sikkerhetsmangelvurderingen vil være annerledes for ulike brukergrupper. En 2 år gammel gutt mistet to fingre i en klesrulle da han var med moren sin ned i rulleboden. Saken gjaldt et erstatningskrav på subjektivt grunnlag mot klesrulleprodusenten. Høyesterett la vekt på at klesrullen generelt både ble brukt av vaskerier som hadde fagutdannede arbeidere, så vel som husmødre. Når rullen blir plassert i større boligbygg hvor den vil være tilgjengelig for alle beboerne av bygget, burde rullefirmaet ha for øyet at også folk uten fagmessig innsikt vil kunne komme til å bruke rullen. På bakgrunn av dette burde produsenten ha sikret rullen bedre. I forarbeidene fremkommer det at ved fastleggelsen av sikkerhetsnivået til produktet, skal det vektlegges om produktet oppfyller de sikkerhetskrav som myndighetene har oppstilt i lover og forskrifter. 60 Det er likevel allmennhetens berettigede forventinger til produktsikkerheten som er avgjørende for hvor sikkerhetsstandarden ligger. Selv om det foreligger myndighetskrav på området til produktet, vil ikke disse nødvendigvis være kjent for alle grupper av brukere. En sikkerhetsforskrift vil dermed ikke nødvendigvis inngå i brukernes faktiske forventninger til 56 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 126. 57 Nygaard (2007) s. 463. 58 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 126. 59 NOU 1980:29 s. 85. 60 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 126, se blant annet produktkontrolloven. 20

produktets sikkerhet. 61 Imidlertid kan en si at det at et produkt oppfyller de krav som er stilt av myndighetene vil skape en presumpsjon om at produktet frembyr den sikkerhet som kan forventes. 62 Dersom sikkerhetsmangelen skyldes at produktet skal være i overenstemmelse med regler som er gitt av offentlig myndighet, og som i hvert henseende er ufravikelige, vil ikke produsenten bli ansvarlig for en sikkerhetsmangel, jf. pal. 2-2 første ledd bokstav c. Et eksempel her vil være dersom en lekeplass er bygd etter en standardisert lekeplassforskrift, men utformingen av for eksempel sklien viste seg å utgjøre en sikkerhetsmangel. Hensynet bak bestemmelsen er at det ikke vil være rimelig å knytte ansvar der produsenten er tvunget til å følge offentligrettslige krav i produksjonen. Unntaket kommer kun til anvendelse i de tilfellene det foreligger en faktisk årsakssammenheng mellom de ufravikelige kravene som har blitt oppstilt, og sikkerhetsmangelen til produktet. Det praktiske virkeområdet til unntaket er snevert. I de aller fleste tilfeller angir myndighetene kun funksjonskrav eller minstekrav, og ikke spesifikke og tvingende regler om utformingen til produkter. 63 3.5 Ansvarssubjektet Ansvarssubjektet etter produktansvarsloven er produsenten. Det er produsentens ansvar i egenskap av å være produsent som loven tar sikte på å regulere. Produktansvarsloven opererer med et utvidet produsentbegrep. I tillegg til den faktiske produsenten av produktet, er også den som frembyr et produkt som sitt eget, forhandleren og importøren av produktet omfattet av begrepet, se pal. 1-3 første ledd bokstavene (b) til (e). I følge forarbeidene til loven er den vide definisjonen av begrepet «produsent» begrunnet i et overordnet mål om at skadelidte alltid skal kunne gjøre ansvar gjeldende mot et ansvarssubjekt i Norge. 64 Det kreves imidlertid en viss grad av profesjonalitet for at man skal være omfattet av begrepet «produsent» etter loven. I følge forarbeidene vil fiskere, jegere og sankere av bær og sopp ikke være omfattet av produktansvaret. 65 Senere omsetningsledd av slike produkter vil likevel bli ansett som profesjonelle selgere og omfattes av ansvaret. 66 Det følger av forarbeidene at ansvarsgrunnlaget er frigjort fra årsaken til at produktet hadde en skadevoldende egenskap. 67 Selv de tilfellene hvor det ville vært teknisk umulig å hindre at 61 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 126. 62 Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 311. 63 Ot.prp. nr. 72 (1991-92) s. 35, se Oftebro og Kielland (2015) s. 73. 64 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 60. 65 l.c. 66 Ot.prp. nr. 48 (1987-88) s. 44. 67 ibid. s. 126. 21