[TEMA: UFØREPENSJONERT] Arbeidsløs og helseløs

[TEMA: UFØREPENSJONERT] Arbeidsløs og helseløs LO-AKTUELT 7 2011

TEKST: TRI NGUYEN DINH OG HILBJØRG BJØRKÅS ILLUSTRASJON: BISON DESIGN Er du godt voksen, har lav utdanning og jobben forsvinner, da kan uføretrygd fort bli det neste. Oppsigelse er årsaken for tre av ti nye uføretrygdete menn. I uføredebatten er nedbemanning fraværende. Høyest høres ropene om strammere regler og folks utnytting av velferdsordningene. LO-AKTUELT 7 2011 29

[TEMA: UFØREPENSJONERT] Sultan Sarwar jobbet 35 år på Tiedemanns Tobakk. Da fabrikken la ned driften i 2008 var det vanskelig, om ikke umulig for Sultan å få seg en ny passende jobb. Det endte med at han ble uføretrygdet og Tiedemanns skulle bli hans første og siste jobb. 8. januar 1975, sier en ydmyk og sympatisk arbeider. Det var den datoen Sultan Sarwar begynte som tobakksskjærer på Tiedemanns. 24 år gammel. Jeg elsket jobben min og kunne glemme resten av verden. Det var hyggelige kollegaer. Fra 1994 til 2007 var jeg ikke syk en eneste dag. 13 år i strekk. Det var som en atombombe gikk av den dagen jeg fikk vite at fabrikken skulle nedlegges. Alt gikk rundt for meg og jeg trodde faktisk jeg skulle dø med jobben, minnes Sarwar. I 1993 ble han satt ut av et hjerteinfarkt, men klarte å komme tilbake i arbeid. Det hadde vært tungt å komme tilbake til noe han ikke trivdes med, innrømmer Sarwar som hadde opparbeidet seg enorm kunnskap Nåløyet for å få uføretrygd er blitt for trangt, ja nesten umulig å komme igjennom. Klubbleder Ann Kristin Kvaløsund om maskinene på Tiedemanns. Han tok fagbrev i næringsmiddelteknologi da han var yrkesaktiv. Hadde Tiedemanns Tobakk eksistert i dag, kan det hende jeg hadde jobbet fortsatt. Men da jeg mistet jobben var det bare en utvei: Å bli uføretrygdet. Det føles som jeg er laget for å jobbe der, sier Sarwar trist. Jeg ble deppet og mistet søvnen. Begynte på sovepiller. Det forverret helsa. Dessuten er det ikke bare å finne en jobb man kan trives i når man nærmer seg 60. Det eneste jeg kjenner til fra arbeidslivet er jo Tiedemanns. Det ville vært for tungt å omstille seg til ny jobb, nye kollegaer og nye arbeidsoppgaver. STORT OMFANG Sultan Sarwar er ikke alene om å bli uføretrygdet etter å ha mistet jobben. Mange, mange tusen har erfart det samme. Arbeidsplassen blir borte, man er 50+, ofte ufaglært, ingen ny jobb å få. Hva skjer? Jo, uten jobben rakner kanskje det sosiale nettverket man hadde med kollegaene, selvbildet og selvtilliten blir dårligere, helsa begynner å skrante. Etter et visst forløp er uføretrygd et faktum. Hadde de kunnet beholdt den jobben de hadde, ville mange med stor sannsynlighet fortsatt sine yrkesaktive liv. Flere norske studier kan be- LO-AKTUELT 7 2011

TEKST: TRI NGUYEN DINH OG HILBJØRG BJØRKÅS ILLUSTRASJON: BISON DESIGN krefte at nedbemanninger, bedriftsnedleggelser, outsourcing og konkurranseutsetting/privatisering av offentlig tjenesteproduksjon fører til en markant økning i sannsynligheten for å bli uførepensjonert. HELSA FORVERRES Frischsenteret la i fjor fram en rapport som viser at risikoen for å bli ufør øker radikalt som følge av bedriftsnedleggelser. Nesten tre av ti nye uføretilfeller blant menn kan føres tilbake til en oppsigelse. Studien tar utgangspunkt i heltidsansatte per 1. januar 1994, 1998 og 2002 i bedrifter som opphørte i løpet av de neste fire årene. Nedleggelser som følge av konkurs, som er den formen for nedbemanning som oftest betyr at de ansatte mister jobben, øker sannsynligheten for å motta uførepensjon i løpet av de neste seks årene med 123 prosent for menn og 50 prosent for kvinner, sammenlignet med ansatte i bedrifter som hadde mindre enn 10 prosent endring i antall årsverk. Med andre ord: Helsa forverres når porten til jobben lukkes. Professor Knut Røed, en av forskerne bak rapporten, sa til Aftenposten i forbindelse med lanseringen, at det disse tallene først og fremst illustrerer er at gråsonen mellom ledighet og sykdom er stor, og at mange blir uføre som ikke hadde blitt det dersom de ikke hadde mistet jobben. For mange vil det kanskje være slik at man var i stand til å fungere i den jobben man hadde med enkelte helseproblemer. Så mister man jobben og det viser seg å være vanskelig å finne en ny. Da omdefineres problemet. Det som startet som et ledighetsproblem, blir etter hvert et helseproblem. Studien viste dessuten at sannsynligheten for å motta sykepenger utover seks måneder, eller at man mottar andre helserelaterte ytelser i løpet av de neste fire årene, øker med 60 prosent for menn og 33 prosent for kvinner. I tillegg øker nedleggelse som følge av konkurs dødeligheten for menn i løpet av de neste seks årene med 34 prosent. KLASSE OG ALDER I 2009 publiserte professorene Mari Rege og Mark Votruba ved universitetet i Stavanger og forsker i Statistisk sentralbyrå Kjetil Telle en studie som viste at ansatte i nedleggingsbedrifter hadde 24 prosent høyere sannsynlighet for å være uførepensjonert ved utgangen av 2001 enn personer ansatt ved sammenlignbare bedrifter som ikke reduserte antall ansatte i perioden. De benyttet data for bedrifter med minst ti årsverk i 1995, og som hadde en reduksjon i antall årsverk på mer enn 60 prosent i perioden 1995-2000. Og ikke overraskende viste studien at jo eldre man var, jo større var sjansen for uføretrygding. Høyere utdanning hadde motsatt effekt. Sjansen for å bli ufør var størst i bedrifter med mellom 100 og 500 årsverk, og innen industri, bygg og anlegg, varehandel og helse- og sosialtjenester. Endelig fi nner forskerne at det er særlig de med diagnosene psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som blir uførepensjonerte etter å ha mistet jobben. POSTEN OG VEGVESENET Mange postansatte mistet jobben og mange ble uføretrygdet etter de store omstillingene og nedleggingen av postkontorer på 1990- og 2000-tallet. Samme skjebne fi kk også ansatte i Statens vegvesen i forbindelse med nedbemanningen og etableringen av Mesta. Dette er grundig dokumentert i Fafo-rapporten «Den nye staten» som kom i 2006, av Sissel Trygstad, Thomas Lorentzen, Leif Morland og Nina Skalle. Forskerne analyserte fi re statlige virksomheter som gjennomgikk store reorganiseringer: Posten, Politiet, skatteetaten og Vegvesenet/Mesta. Tidsrammen er 1992 til 2003. Kon- LO Uføretrygd A Uføretrygd gis kun på medisinsk grunnlag etter bestemte vilkår Inntektsevnen må være nedsatt med minst 50 prosent Å bli uføretrygdet er en prosess som tar mange år Per 2010 var det totalt 299 568 som mottok uføretrygd 170 079 kvinner og 129 079 menn Psykiske lidelser og sykdommer i muskel- og skjelettsystemet er de hyppigste diagnosene For menn er psykiske lidelser største årsak, med cirka 34 prosent, muskel/skjelett cirka 24 prosent For kvinner er muskel/skjelett hoveddiagnose og utgjør cirka 37 prosent, psykiske lidelser cirka 28 prosent Rygglidelser er en annen stor diagnosegruppe LO-AKTUELT 7 2011 31

[TEMA: UFØREPENSJONERT] sekvensene for de ansatte i politiet og skatteetaten ble langt fra så dramatiske som for de ansatte i de to andre virksomhetene hvor rundt 13 prosent ble uføretrygdet i løpet av perioden på elleve år. Tallet er også langt høyere enn for befolkningen ellers. Det var kvinnene som ble hardest rammet i Posten ifølge Fafo-raporten: «I 1999 er risikoen for å bli uførepensjonert over dobbelt så høy for kvinner som for menn i Posten. Forskjellene avtar litt i perioden, men er for menn i 2003 fortsatt bare 70 prosent av uførerisikoen for kvinner.» Rapporten bekrefter også et klart klasseskille ved at det er de med lavest utdanning som først og fremst blir uføretrygdet. Blant de postansatte i 1992 var det nesten tre prosent av dem med grunnskole som opplevde en overgang til uførepensjon i 2003. Men det totale antall uførepensjonerte er mye høyere. Av de som var ansatt i 1992, og som hadde grunnskoleutdanning, havnet mellom 16 og 21 prosent i de fire virksomhetene på uføretrygd i hele perioden 1992-2003. Ikke overraskende var det også i de fire virksomhetene først og fremst eldre arbeidstakere, de over 56 år, som hadde størst risiko for å bli uførepensjonert etter omstillingsprosessen. Men i Posten opplevde også mange i aldersgruppen 45-55 år å måtte forlate arbeidslivet fordi helsa sviktet. DET KOSTER FOR MYE Det store antall uførepensjonerte bekymrer myndighetene. Det koster for mye. Uførepensjon er etter alderspensjonen, den største ugiftsposten i folketrygden. Målet er å få antallet ned. Kravet er unisont fra NHO. På organisasjonens årskonferanse i januar i år, uttalte John G. Bernander at 300 000 mennesker i arbeidsfør alder ikke jobber, det er uakseptabelt. NHO vil derfor ta initiativ overfor regjeringen, partiene, LO og de andre organisasjonene for å få til et bredt samarbeid og en omfattende reform. Nok er nok, er NHO-sjefens klare budskap. Han kommenterte imidlertid ikke at mange tusen arbeidstakere som har mistet jobben i hans medlemsbedrifter etter nedbemanninger kunne ha vært borte fra uførestatistikken hvis de ikke var blitt sparket. Også OECD har ved flere anledninger vært kritisk til den høye andelen uførepensjonister i Norge. Det vises blant annet til at vi har nesten dobbelt så stor andel av den yrkesaktive befolkningen på uføretrygd som gjennomsnittet i OECD-landene. Under bekymringer for det høye antall uførepensjonister ligger ofte en holdning om at det er for lett å få uføretrygd, at folk er late og snylter på velferdsordningene. NÅLØYET FOR TRANGT Klubbleder og mangeårig sosialtillitsvalgt ved Nortura i Tønsberg, Ann Kristin Kvaløsund, fnyser av slike påstander. Hennes erfaringer er stikk motsatt. Nåløyet for å få uføretrygd er blitt alt for trangt mener hun, ja nesten umulig å komme igjennom. Jeg kjenner folk med en restarbeidsevne på mellom 10 og 20 prosent som har vært i attføringsbedrifter i årevis. De er der som gisler til de når en viss alder og til slutt får innvilget uføretrygd. All form for verdighet blir tatt fra dem. De lever uten kontroll over eget liv og egen økonomi. Det er nedverdigende, sier en opprørt NNN-tillitsvalgt. Hun har fått fortalt mange historier om årelange kamper med Nav for å få innvilget uføretrygd. Alle «ryktene» om alle som kjenner noen som har fått innvilget trygd helt urettmessig, har hun også hørt. Ann Kristin Kvalsund stiller spørsmål ved om det er tilfeldighetene som råder i Nav rundt om i landet. Det skal være vanskelig, men heller ikke umulig å få uføretrygd. Men når man er syk eller utslitt, så skal man bli behandlet som et menneske, og ikke som et nummer i statistikken. For bak all statistikk er det enkeltmennesker og skjebner. Alle har sin historie. Det er sikkert noen som har fått uføretrygd som ikke skulle hatt det. Men personlig kjenner jeg ingen. I løpet av alle de årene jeg har jobbet med sykefravær, har jeg kun møtt arbeidstakere som ønsker å jobbe og ser på uføretrygd som siste utvei. De kjemper mot sykdom og skader og prøver å holde på jobben så lenge de kan. Når det ikke går lenger, opplever de fleste sorg over å måtte forlate arbeidsplassen, sier Kvaløsund. Det er stor forskjell blant ar- 32 LO-AKTUELT 7 2011

TEKST: HILBJØRG BJØRKÅS ILLUSTRASJON: BISON DESIGN beidsgivere når det gjelder å legge til rette for ansatte med skader og nedsatt funksjonsevne, er Kvaløsunds erfaring. For god tilrettelegging kan hindre utstøting. På Nortura i Tønsberg blir syke arbeidstakere fulgt opp på en god måte. Gjennom dialog mellom arbeidstakeren, klubben og ledelsen finner de i fellesskap fram til løsninger, ifølge klubblederen. Dette har vist seg å være god butikk for alle parter, men det krever mye. Tilrettelegging er vanskelig, og ofte ulønnsomt for bedriften på kort sikt men lønnsomt i det lange løp. Ikke alle bedrifter ser dette. Arbeidstakeren blir den tapende part, og Nav er neste stopp. Det er bekymringsfullt hvis lønna til mange arbeidere på varig basis er lavere enn nivået på trygdeytelsene. SSB-sjef Hans Henrik Scheel MANGE PÅ TRYGD På tross av stor oppmerksomhet, regelendringer og tiltak som har vært gjennomført de siste 25 årene for å få ned antall uførepensjonister, har tallet bare økt. Per 30.06.2010 mottok 299 568 personer varig uførepensjon. Det utgjør 9,5 prosent av befolkningen. Av disse hadde 53 484 personer en uføregrad under 100 prosent. Det indikerer at mange kombinerer jobb og trygd. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser dessuten at mange funksjonshemmede som lever på uføretrygd ønsker seg arbeid, men ikke får det. I 2010 ble ordningen med tidsbegrenset uføretrygd, innført i 2004, avviklet. Det samme ble andre ordninger med rehabiliterings- og attføringspenger. Det er nå én felles ordning som heter arbeidsavklaringspenger som skal sikre personer inntekt i perioder på grunn av sykdom eller skade og som har behov for bistand fra Nav for å komme i arbeid. Bistanden kan bestå av arbeidsrettede tiltak, medisinsk behandling eller annen oppfølging fra Nav. Per februar 2011 mottok 174 000 personer slike avklaringspenger. Også i denne gruppen er det mange som kombinerer ytelser fra Nav med arbeid. Men mange på arbeidsavklaringspenger vil med stor sannsynlighet komme i statistikken over uføre etter hvert. Omfanget av uførepensjonering øker med alder. Mer enn tre av fire uføre er 50 år eller eldre. Men i løpet av det siste tiåret har antall uføre i denne gruppen gått ned sett i forhold til antall eldre i befolkningen. Det er bare i de to yngste aldersgruppene at antall uføre har økt relativt sett. Totalt for alle aldersgrupper har det vært en liten økning i andelen uføre i forhold til befolkningen det siste tiåret. FLERE ÅRSAKER Det er ikke bare utstøting fra arbeidslivet som fører til at mange blir uførepensjonert. I NOU 2007: 4 «Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre» pekes det blant annet på at regelverket gir et betydelig rom for skjønn, og at legene i stor grad må bygge vurderingene på pasientens egne ord om sin funksjonsevne. Dessuten at sykdomsbegrepet gjennom årene har blitt utvidet, slik at fl ere «tilstander» enn tidligere nå aksepteres som grunnlag for uføretrygding. Det avvises at veksten i antall uføre har økt fordi helsetilstanden i befolkningen har blitt dårligere, da både folkehelsa og den fysiske funksjonsevnen har blitt bedre. Uføretrygding etter bedriftsnedleggelser og nedbemanninger er vel kjent for myndighetene, men de mener det ikke er dokumentert at dette har økt i omfang de siste årene og anser derfor at dette ikke kan forklare veksten. Det kan heller ikke dårlig arbeidsmiljø, da det vanskelig kan dokumenteres at arbeidsmiljøet generelt har blitt dårligere over tid. Tvert imot tyder mye på at det fysiske arbeidsmiljøet gjennomgående er blitt bedre. Andelen som er tilfreds med jobben har lenge ligget på rundt 90 prosent. En hypotese er at det over tid har blitt færre jobber tilgjengelig for personer med lave kvalifikasjoner eller redusert arbeidsevne, og at slike personer i større grad enn tidligere blir støtt ut av arbeidslivet. Økende grad av spesialisering der jobber som renhold, vakt, transport og kantine i økende grad er satt ut til underleverandører, er trekk i arbeidslivet som peker i denne retningen. TRYGD SMITTER NOUen peker også på at holdninger i befolkningen er en mulig årsak til at det blir fl ere uførepensjonister, selv om det vanskelig lar seg dokumentere. Dessuten at terskelen for hva som er akseptable grunner til å få uførepensjon kan ha blitt redusert. Men også mer grunnleggende kulturelle endringer kan ha påvir- LO-AKTUELT 7 2011

[TEMA: UFØREPENSJONERT] TEKST: HILBJØRG BJØRKÅS ILLUSTRASJON: BISON DESIGN ket utviklingen; Svekket arbeidsidentitet og svekket felleskapsfølelse kan ha redusert terskelen for hva den enkelte og samfunnet oppfatter som akseptable grunner til å motta uførepensjon. Lavere gjennomsnittlig pensjonsalder kan også i seg selv ha påvirket motivasjonen til å stå i jobb. Professor Mari Rege spør i en kronikk i Aftenposten i januar i år om trygd smitter? I et forskningsprosjekt sammen med Kjetil Telle i SSB har de stilt spørsmålene: Er det slik at menneskets motivasjon til å jobbe og betale skatt etter beste evne er betinget av at andre også jobber og bidrar til fellesskapet etter beste evne? Er det slik at når en ser mange rundt seg som lever på trygd, mister en selv motivasjonen for å jobbe? Resultatet av forskningsprosjektet viste at store nedbemanninger i en bedrift med påfølgende uføretrygding også førte til økt uføregrad blant dem som bodde i samme nabolag, uten at de selv jobbet i en bedrift som nedbemannet. Forskerne undersøkte også om redusert økonomisk aktivitet i området og endringer i det lokale arbeidsmarkedet hadde betydning. Men det fikk de ikke støtte for og konklusjonen ble: «Den eneste hypotesen som står igjen med støtte av våre analyser er at trygd smitter. Når noen blir trygdet, drar de andre med seg.» Smitteeffekten er betydelig i følge studien: Dersom 50 personer i en kommune med 5 000 innbyggere blir uføretrygdet på grunn av nedbemanning, vil ytterligere 25 personer bli trygdet de nærmeste årene som en ren smitteeffekt. Mari Rege avslutter kronikken med det retoriske spørsmålet: Har vi for inkluderende trygdeordninger? ARBEID LØNNER SEG IKKE Spørsmålet ble også reist i SSBsjef Hans Henrik Scheels innledning under presentasjonen av Økonomisk utsyn for 2010 i februar i år. Økningen i antall trygdede er en statsfinansiell utfordring. Trygder vi personer som ikke er uføre, samtidig som vi gir for snaue ytelser til dem som er reelt uføre? SSB-direktøren viste til at arbeidslinjas premiss er at det skal lønne seg å arbeide samtidig som trygdeytelsene skal gi en anstendig levestandard. Nivået på trygdeytelsene utgjør en nedre grense for lønnsnivået i arbeidsmarkedet, og bidrar til å styrke forhandlingsposisjonen til de lavest lønte. Ifølge Scheel er det bekymringsfullt hvis lønna til mange arbeidere på varig basis er lavere enn nivået på trygdeytelsene. SSB-dokumentet problematiserer at lønna i noen yrker er så lav at det ikke lønner seg å arbeide framfor å gå på trygd i den grad det foreligger et valg. Det vises til studier som indikerer at jo mer sjenerøse trygdeordningene er, jo flere havner inn i ordningen. I motsetning til enkelte partier som har vært opptatt av å redusere trygde- ytel- sene, gir SSB klare antydninger om at en annen vei å gå kan være å øke lønningene til de dårligst betalte eller mer bruk av fulltids arbeidskraft. Som institusjon legger SSB seg ikke direkte opp i lønnsdannelsen i arbeidsmarkedet, men fastslår ifølge Økonomisk utsyn at det viktigste er å sikre at utdanningssystemet gir så mange som mulig den kompetansen som arbeidslivet etterspør. De fleste som uføretrygdes, har ikke fullført videregående skole. Hvis manglende skolegang eller kompetanseoppbygging innebærer et liv på trygd, er det realøkonomisk uheldig, sa Hans Henrik Scheel. For Sultan Sarwar var det verken lønna eller kompetansen det var noe galt med. Det var nedleggelsen av arbeidsplassen som direkte førte til at han ble uføretrygdet. Hans restarbeidsevne var ikke arbeidsmarkedet interessert i. hilbjorg.bjorkaas@lomedia.no Se også side 43. 34 LO-AKTUELT 7 2011