MALIN STENSØNES PÅ VÅR VAKT Beretninger fra politiets beredskapstropp
Om forfatteren:
Om boken: Beredskapstroppen også kjent som «Delta», etter sitt kallesignal er politiets innsatsenhet mot terrorisme, sabotasje og gisselsituasjoner. Den er en spesialstyrke og utfører særlig krevende, «skarpe» oppdrag knyttet til det trusselbildet alle kontraterrorstyrker i Europa står overfor. Denne boken gir et unikt innblikk i hvordan slike styrker øver, trener, driver seleksjon og gjennomfører operasjoner. Det stilles særdeles tøffe krav til tjenestemennene, fysisk som psykisk. Over halvparten av tjenestetiden går med til trening og øvelser. Delta fungerer også som innsatsstyrke i bekjempelsen av grov og alvorlig kriminalitet i samfunnet vårt og driver døgnkontinuerlig, uniformert bilpatruljering underlagt Oslo politidistrikt. Styrken har i tillegg en landsdekkende bistandsfunksjon overfor de andre politidistriktene. I mer enn to år har Malin Stensønes fått følge Delta under selektering, opptrening, øvelser og patruljetjeneste. For første gang forteller operatørene også om aksjonen de gjennomførte 22. juli 2011, under det verste terroranslaget på norsk jord siden annen verdenskrig.
2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2016 Forfatterfoto: Siri Berrefjord Omslagsdesign: Kitty Ensby ISBN 978-82-03-29640-6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no
FORORD Høsten 2013 tok jeg kontakt med Beredskapstroppen. Jeg hadde to grunnleggende spørsmål: Hvorfor visste vi så lite om den og hvorfor har mannskapene aldri fortalt hva som skjedde 22. juli 2011, fra et operasjonelt ståsted? Jeg hadde et sterkt ønske om å høre deres egne beretninger og formidle disse ut i offentligheten. Beredskapstroppen (BT) er en spesialstyrke. Det ligger i dens natur å skjerme både operasjonsmetoder og mannskaper. Jeg var like fullt sikker på at dersom de åpnet seg, ville det gi oss som samfunn ny kunnskap. Politiet forvalter et helt spesielt mandat i samfunnet vårt mandat til å anvende makt om nødvendig for å beskytte egne borgere. Beredskapstroppen og dens mannskaper forvalter den skarpeste enden av statens voldsmonopol. Tillit er avgjørende. For meg var det et paradoks at vi i offentligheten visste mer om Forsvarets spesialstyrker enn om vårt sivile maktapparat politiets spesialstyrke. Jeg var nysgjerrig på hvem de var, hva som driver dem, og hvorfor de er så lukket. Beredskapstroppens mannskaper er håndplukket og trent for å møte de mest ekstreme situasjoner samfunnet vårt kan bli stilt overfor. I to år har jeg fulgt deres seleksjonsprosess og utdanning av mannskaper. En spesialstyrke kjennetegnes ikke primært ved å ha bedre utstyr og mer trening enn andre styrker. Det er selvsagt.
Dens fremste kjennetegn er å beherske et større spekter av taktikk, teknikker, spesialkompetanse og tilnærminger til hvordan et oppdrag skal løses enn ordinære konvensjonelle avdelinger. Når motstanden er massiv, angrepene komplekse og motstanderne villige til å slåss til de dør, er styrken spesialtrent for å ta kontroll. Det krever mannskaper med spesielle egenskaper, og seleksjonen utgjør selve grunnlaget for avdelingen. Det er den som binder dem sammen, og som alle har felles. Du blir ikke aksjonsmann i BT uten å ha bestått grunnkurset, og det er styrkens verdier som danner selve grunnlaget for seleksjon. Kampvilje og ydmykhet er de to mest fremtredende. Beredskapstroppen fremstår i dag som en moderne kontraterrorstyrke med alle de kjennetegn en spesialstyrke har: hard seleksjon, grundig utdanning av spesialister, realistisk trening, samvirke med andre spesialstyrker både nasjonalt og internasjonalt, sterkt samhold internt, dedikasjon til faget og lojalitet til samfunnsoppdraget. Det er ikke lenger stor forskjell på det trusselbildet vi ser i Europa, og de terrortruslene vi møter her hjemme. Både islamistiske grupper og høyreekstreme krefter utfordrer våre frie samfunn. Slik sett står Beredskapstroppen sammen med andre europeiske kontraterrorstyrker overfor mange av de samme trusler, begrensninger og utfordringer. Det er unikt at en kontraterrorstyrke åpner opp slik den gjør her, og i en tid preget av terror gir det oss et generelt innblikk i hvordan slike styrker øver, trener og løser oppdrag over hele Europa.
Norge er et fredelig land. Det kan være godt å minne seg selv på det når man leser denne boken. Den årlige drapsstatistikken er lav sammenlignet med andre land, likeså statistikkene over grove voldshendelser. Likevel er Norge også et land med omfattende og variert organisert kriminalitet. Et land der overgrep og grov vold er en del av hverdagen for altfor mange. Når en stor andel av beretningene i boken omhandler nettopp grov vold og alvorlig kriminalitet, er det fordi Beredskapstroppen også virker som en elitestyrke i Oslo politidistrikt. 24 timer i døgnet er operatører fra BT på vakt og kjører patrulje i Oslo. I den perioden jeg har fulgt troppen, har jeg kjørt et trettitalls nattpatruljer i Oslo. Det har vært et brutalt møte med vold og overgrep, drap og fornedrelse. Når Beredskapstroppens mannskaper går på jobb, er de forberedt på de mest ekstreme scenarier. Når de ønsker hverandre «God vakt!», er det underforstått at de ønsker utfordringer. Ikke fordi de vil at grufulle ting skal skje, men når det skjer, vil de være der for å begrense skade og ta kontroll. Det er det de øver, trener og forbereder seg på hver eneste dag. Grunnberedskapen er avgjørende for rask respons. 22. juli 2011, da terroren rammet Norge på sitt mest brutale, var den første responsen fra Beredskapstroppen en ordinær patrulje på vakt. Den første politibilen som satte kursen mot Utøya denne dagen uavhengig av politidistrikt var også en patruljebil fra BT. Patruljevirksomheten er en av pilarene i Beredskapstroppen, og er følgelig en viktig pilar også i denne boken.
Når en BT-patrulje blir tilkalt, er det gjerne fordi noe svært alvorlig har skjedd. Det betyr at de møter folk på sitt mest sårbare. I noen tilfeller ser man bokstavelig talt liv forsvinne og relasjoner gå i oppløsning. For dem som er involvert i hendelsene, vil det kanskje være det mest skjellsettende og brutale de utsettes for i sitt liv. Du vet at når du snur ryggen til et åsted, kommer ingenting til å bli som før for dem som står igjen. Det er ikke mulig å yte noen av dem rettferdighet i det formatet denne boken har. Jeg håper likevel skildringene herfra gir et realistisk innblikk i den kriminaliteten politiet over hele landet møter, og som alle polititjenestemenn skal og må være beredt til å håndtere. Angrepet 22. juli 2011 var godt planlagt og ble gjennomført med en kalkulert ondskap som er umulig å forstå. Gjerningsmannen henrettet barn. Brutalt og uten nåde. Historien om terrorangrepet eies først og fremst av dem som opplevde terroren på kroppen. Av dem vi aldri får tilbake. De som mistet en del av seg selv i angrepene. Alle de som savner og lengter. For første gang forteller Beredskapstroppens operatører her i detalj hva opplevde. Deres beretninger hører også hjemme i den store fortellingen om 22. juli 2011. Beredskapstroppen er spesielt trent for å håndtere terror. Når vi springer bort, skal de løpe inn. Det var det de gjorde denne dagen. Men det vi husker, er den røde gummibåten på Tyrifjorden. Det er ikke bare dypt urettferdig med tanke på styrkens innsats. Det er også et
lite maktkritisk perspektiv. Beredskapstroppen gjorde dokumenterbare feil 22. juli og må ta ansvar for det. Men det opprører meg hvordan vi med så stor letthet plasserer ansvaret på operative skuldre når det er helt andre som burde bære det. Det er en stats grunnleggende oppgave å beskytte sine borgere. Det er mange spørsmål vi bør stille våre makthavere etter angrepene 22. juli 2011. Det mest grunnleggende er hvorfor en rekke av de tiltakene som var ment å beskytte oss, ikke var gjennomført i forkant av angrepene. Et annet spørsmål er hvorfor myndighetene ikke har fulgt opp en rekke av de anbefalingene som ble gitt i etterkant. Et tredje spørsmål er om vi i dag står bedre rustet når et angrep kommer. Fem år etter 22. juli har verken politiets eller Forsvarets spesialstyrker egne helikoptre som kan ta en aksjonsstyrke fram når vi trenger dem som mest. Vår evne til å bedrive maritim kontraterror er svak. De lokaliteter og treningsfasiliteter Beredskapstroppen har tilgjengelig, er under enhver kritikk, og det eksisterer fortsatt ikke et nasjonalt beredskapssenter som effektivt kan samordne de nasjonale ressursene innen kontraterror. Mange vedtak om forbedringer er fattet, men mye gjenstår med tanke på overordnet organisering, finansiering samt ledelse og styring av sentrale ressurser. Både posisjon og opposisjon har et ansvar for å få gjennomført de viktigste tiltakene når det gjelder kontraterror. De må ha trodd jeg løy, sier aksjonslederen om sitt møte med 22. juli-kommisjonen. Det er sterk kost fra den som