OFFENTLIG HØRING - TILTAK FOR BEDRE KOORDINERING MV

Regionalenheten Arkivsak-dok. 201702339-104 Saksbehandler Eivind Myhr Saksgang Møtedato FR-sak 06.09.2017 OFFENTLIG HØRING - TILTAK FOR BEDRE KOORDINERING MV. VED PLANLEGGING OG UTFØRELSE AV LEDNINGSARBEIDER I VEGGRUNN, FORSLAG TIL ENDRINGER I VEGLOVEN OG LEDNINGSFORSKRIFTEN VEDTAK 1. Oppland fylkeskommune er positive til arbeidet med å skape klarhet i gjeldene rett vedrørende ledninger i og ved veggrunn. 2. Forslag til ledningsforskriftens 5 første ledd må endres slik at også de andre hensynene listet opp i punkt 5.3 i høringsnotatet kan inngå i en vekting av fordeler og ulemper for samfunnet totalt sett når det skal avgjøres om det skal gis tillatelse til å legge ledninger i veggrunn. Ettersom "full istandsetting" i praksis ikke er mulig, må det også gis anledning til å nekte graving der det er spesielt viktig at vegdekkets kvalitet opprettholdes. 3. Det må sikres at vegeiers mulighet til å pålegge boring og pressing framfor graving ved kryssing av veg opprettholdes når ulempene for vegeier og vegbrukere ved graving er større enn ledningseiers eventuelle ulempe ved å bore og presse i stedet for å grave. 4. Det må fortsatt være anledning til å kreve 80 cm overdekning ved legging av ledninger i fylkesveg eller tilhørende veggrøft. Dette for å unngå å legge begrensninger på fremtidig drift og vedlikehold på veg og grøfter. Overdekning på 40 cm eller grunnere for ledninger av mindre dimensjon er særlig problematisk 5. Fylkeskommunen ønsker ikke å tillate bruk av microtrenching i fylkesveg. Dette kan medføre vanninntrengning med påfølgende frostsprengning, og øker risikoen for skade på ledningene som vil medføre graving for å utbedre feilen. 6. Hvis Ledningsforskriftens foreslåtte 5 femte ledd likevel blir gjeldende, må sjette ledd formuleres slik at vegmyndigheten gis anledning til å sette strengere krav når særlige forhold tilsier det. Hjalmar Nørstebø-Solbjør Assisterende fylkesrådmann Eivind Myhr Rådgiver 1

Vedlegg: Høringsbrev fra departementene Høringsnotat fra departementene 2

Bakgrunn: Samferdselsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Olje- og energidepartementet har sendt ut et felles høringsnotat med flere forslag til endringer i Vegloven og Ledningsforskriften med formål å klargjøre hva som skal være riktig rettsanvendelse og praksis for legging av ulike ledninger, kabler og rør i offentlig veg. Høringsnotatet bygger på forslag fra en arbeidsgruppe nedsatt av departementene hvor også Helseog omsorgsdepartementet og KS har vært med. Også NVE, Statens kartverk og Vegdirektoratet har vært involvert i arbeidet. OFK har tidvis deltatt med en rådgiver i arbeidsgruppa på vegne av KS. Saksframstilling: Offentlige veger benyttes i stor utstrekning som framføringsvei for ledninger og annen infrastruktur som ligger langs eller krysser vegen. Ledningseierne, enten de er offentlige eller kommersielle, betaler ingen leie til vegeier for å ha ledningene i vegen. Til gjengjeld må de selv bære kostnadene ved å flytte ledningene sine hvis disse er til hinder for arbeider på vegen eller vegen skal flyttes. Høringsnotatet legger fram en rekke forslag til regelendringer innenfor dette området og forslagene er delt inn i ulike temaer. Vi omtaler hvert av temaene under i korte trekk med tilhørende forslag til ny lov/forskriftstekst. Tekst som er ny eller endret er skrevet i kursiv. Dekning av vegmyndighetens kostnader Det er i dag ulikt syn på reglene for dekning av vegmyndighetens og vegeiers kostnader ved etablering av ledninger i veggrunn. Dette gjelder både hjemmelsgrunnlag, hvilke typer kostnader som kan kreves dekket, og hva som er rimelige anslag for disse kostnadene. Særlig ledningseierne mener adgangen og begrensningene for dekning av vegmyndighetens og vegeieres kostnader ikke er tilstrekkelig regulert, noe som har ført til at praksis og prinsipper for gebyrlegging og størrelsen på gebyrene varierer mye fra kommune til kommune. Vegmyndigheten har på sin side ikke anledning til å subsidiere kostnadene til annen samfunnsnyttig infrastruktur gjennom midler avsatt til vegformål. Det er derfor viktig for vegmyndigheten at ledningseier dekker de kostnadene det påfører vegmyndigheten at veggrunnen brukes som fremføringstrasé for ledninger. Mange kommuner praktiserer i dag ileggelse av et generelt forringelsesgebyr, fordi en antar at vegens levetid forkortes etter gravearbeider. Det foreslås at dette blir forbudt, men det presiseres at det kreves full istandsetting og at det er åpning for å kreve økonomisk garanti for senere utbedring av vegen og eventuelle følgeskader, normalt for inntil fem år. Fylkeskommunene inkludert OFK har til nå ikke hatt praksis for å kreve sine kostnader knyttet til saksbehandling dekket gjennom gebyrer. Det kreves heller ikke forringelsesgebyr, men kreves full istandsetting og stilles krav om tre års garanti fra entreprenør, der ledningseier er ansvarlig hvis entreprenør ikke er i stand til å ivareta sine forpliktelser. 3

Forslag til regelendringer: Veglova 32 tredje ledd skal lyde: Departementet kan gi forskrift om utgiftsdeling, sakshandsaming og gebyr, i samband med løyve etter denne paragrafen og 30. Ledningsforskriften 18 første til femte ledd skal lyde: 18 Istandsetting, kostnadsansvar og garanti Vegmyndigheten kan, ut fra prnsippet om selvkost, kreve å få dekket utgiftene for følgende arbeid som den utfører i den enkelte sak om tillatelse til ledningsarbeid: a. nødvendig søknadsbehandling og utført kontroll b. nødvendig trafikkplanlegging, herunder arbeidsvarsling og skilting Kostnader for andre oppgaver enn nevnt i første ledd som utføres av vegmyndigheten for ledningseier, dekkes etter avtale mellom partene. Departementet kan gi forskrift med nasjonal prisliste for arbeider nevnt i første ledd. Ledningseier skal etter etablering av ny ledning sørge for full istandsetting av vegen slik at den får tilstrekkelig funksjonalitet og ikke kan forventes å få kortere levetid som følge av ledningsarbeidene. Det kan inngås skriftlig avtale om annen istandsetting. Vegmyndigheten kan, før ledningsarbeidet påbegynnes, kreve at ledningseier stiller økonomisk garanti for etterfølgende utbedring av vegen og senere følgeskader som kan tilbakeføres til ledningsarbeidet. Garantien må stå i rimelig forhold til omfanget av ledningsarbeidet og skal normalt ikke ha en varighet ut over fem år fra arbeidets avslutning. Blir ikke utbedring foretatt innen en fastsatt varslet frist, kan vegmyndigheten la det bli utført for ledningseiers regning og risiko. Forringelsesgebyr kan ikke kreves for å sikre istandsetting av veggrunn etter utført ledningsarbeid. Arealleie for veggrunn i anleggsperioden Mange kommuner har som praksis å kreve leie av veggrunn i anleggsperioden når det legges ledninger i vegen. Dette er begrunnet både i behovet for å dekke egne og andres tapte inntekter fra parkering, og for å få anleggsperioden så kort som mulig med tanke på å begrense ulemper for vegdrift, trafikanter, næringsdrivende, brann- og trafikksikkerhet. Det foreslås å forby denne praksisen, samtidig som det åpnes for å ilegge tvangsmulkt, for eksempel i form av dagbøter, når anleggsarbeidet går ut over frister angitt i gravetillatelse. Oppland fylkeskommune har til nå ikke praktisert innkreving av leie for veggrunn ved ledningsarbeider. Det er heller ikke praktisert tvangsmulkt, men om fristene i godkjent arbeidsvarslingsplan ikke overholdes, har det i noen tilfeller blitt truet med at SVV fullfører arbeidet i egen regi for ledningseiers kostnad. 4

Forslag til regelendringer: Veglova 32 fjerde ledd skal lyde: Vegstyresmakta kan fastsette tvangsmulkt ved overskriding av tidsfrist som er gitt for etableringa av leidningsanlegg. Vedtak om tvangsmulkt kan berre bli fastsett dersom vedtaket samtidig set ein frist for gjennomføringa. Mulkta kan givast som dagsbøter eller som ein eingongssum. Vedtaket om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan gi forskrift om fastsetjing, utrekning og ettergiving av tvangsmulkt. Ledningsforskriften 18 sjuende ledd skal lyde: Vegmyndigheten kan ikke kreve leie i anleggsperioden for areal hvor ledningene skal legges. Det kan i tillatelse settes vilkår om at vegmyndigheten ved overskridelse av avtalt anleggsperiode kan fastsette tvangsmulkt. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge overskridelsen varer. Retten til å legge ledninger i veg I dag har ledningseiere ingen rett til å legge ledninger i offentlig veg. De kan søke vegeier, som i de fleste tilfeller for fylkesveg og kommunal veg gir tillatelse. Ledningseierne har ønsket forskriftsfestet en praksis der fordeier og ulemper for vegeier og ledningseier skal vektes mot hverandre, slik at det i noen tilfeller der dette gir store fordeler kan gis tillatelse til å legge ledninger i vegen, selv om dette medfører betydelig ulempe for vegeier. I høringsnotatet listes det opp en rekke forhold som i enkelttilfeller tilsier en restriktiv holdning til legging av ledninger i vegen: På større hovedveger med store trafikkmengder kan et gravearbeid gi en for stor belastning på trafikkavviklingen. Dette gjelder både under selve gravingen og ved framtidige vedlikeholdsarbeider på ledningene. Det er derfor det sjelden gis gravetillatelser i riksveger. I viktige kollektivtraseer der en stans i tilbudet gir vesentlige avviklingsproblemer. Trafikksikkerhetsmessige forhold. Økende krav til effektive traseer som er attraktiv for gående og syklende. Tilgjengelighet for alle - universell utforming. I sentrumsområder med høyverdige natursteinsdekker og i støpte dekker der det er komplisert å komme til i veggrunnen og vanskelig å reparere slik at dekket framstår like fint som før inngrepet. I områder der det ikke er ledig kapasitet i veggrunnen. Eller at nye ledninger er til hinder for andre ledningseiere i samme trasé. Når det kommer til forslag til endring, er imidlertid ikke andre forhold enn de knyttet til arbeider på vegen og utvidelse av denne hensyntatt: Forslag til regelendringer: Ledningsforskriften 1 andre ledd skal lyde: Det overordnede målet med vegen er å sikre framkommelighet på en trygg måte. Vegmyndigheten skal samtidig bidra til at veggrunn skal kunne benyttes til framføring av annen nødvendig infrastruktur. Ved framføring av infrastruktur i veggrunn skal det tas hensyn til vegens tilstand og kvalitet. Ledningsforskriften 5 første ledd skal lyde: 5

Tillatelse til framføring av ledningsanlegg skal gis av vegmyndigheten når fordelene med den omsøkte plasseringen er større enn ulempene for vegmyndighetens arbeid med vegen eller utvidelse av denne. Fordelen for ledningseier skal altså veies mot ulemper for vegeier, men det åpnes ikke for at hensyn som trafikksikkerhet, trafikkavvikling og universell utforming kan tas med i vurderingen. Det fremgår ikke klart om "ulempe for vegmyndighetens arbeid med vegen" inkluderer en forringelse av vegen som i tillegg til å påføre vegeier en kostnad også er til ulempe for trafikantene. I Oppland har det de seneste årene vært praksis å avvise søknader om graving ved kryssing av fylkesveg der standarden på vegdekket er god og/eller vegen har høy trafikk. Her har tiltakshaver likevel fått tillatelse til å benytte veggrunn til fremføring av ledninger, men har blitt pålagt å løse dette uten graving. Som oftest løses dette ved boring og pressing, og i noen tilfeller ved luftspenn, dersom det allerede finnes eksisterende kryssende luftspenn i nærheten. I følge Vegavdeling Oppland hos SVV, var det tidligere en høy kostnad forbundet med boring og pressing. Nå har imidlertid volumet på slike oppdrag økt betraktelig og kostnaden gått ned, slik at tiltakshaverne nå ofte på eget initiativ velger boring og pressing fremfor graving med full istandsetting. Flytteplikt for ledningseiers kostnad Ledningseiere betaler normalt ikke leie for bruk av veggrunn til fremføring av ledninger, men har til gjengjeld plikt til å betale for flytting av anleggene hvis dette er nødvendig for endringer eller utbedringer av vegen. Begrunnelsen for flytteplikten er at vegeier ikke skal få ekstrakostnader som følge av at det er tillatt etablert ledninger i veggrunnen når det senere oppstår behov for tiltak på vegen. Flytteplikten framgår av ledningsforskriftens 16 første ledd: «Ledningseier er forpliktet til for egen regning å foreta endringer på ledningsanlegg, eller eventuelt fjerne anlegget, dersom det er nødvendig av hensyn til veginteressen.» Det er i dag en noe uklar praksis rundt hvilke tiltak som utløser flytteplikt for ledningseiers kostnad, og departementene mener det er behov for å presisere at det kun er tiltak knyttet til vegen og dens funksjon som utløser denne plikten. Legging av nye vannledninger i kommunal veg vil også kunne medføre behov for å flytte andre ledninger i grunnen, men her vil det være eierne av de nye vannledningene som skal betale for flytting av andres ledninger, selv om dette skulle være kommunen som også er vegeier. Det er også praksis i mange kommuner at en ved behov for flytting av luftledninger benytter anledningen til å pålegge ledningseierne å grave ned kabler i stedet for å etablere nye luftspenn. Dette gjøres gjerne av estetiske hensyn. Det presiseres i forslag til endringer at merkostnaden for dette ikke kan pålegges ledningseier hvis det ikke er begrunnet i veginteresser (trafikksikkerhet, plassmangel langs vegen m.v.). Praksis i dag er at det ikke kreves leie for bruk av veggrunn til fremføring av ledninger. Dette er imidlertid ikke nedfelt som prinsipp i lov eller forskrift, og dette foreslås presisert i 18 i Ledningsforskriften. 6

Forslag til regelendringer Ledningsforskriften 16 skal lyde: Ledningseier er forpliktet til for egen regning å foreta endringer på ledningsanlegg, eller flytte ledningsanlegget, som følge av vegtiltak, dersom det er nødvendig av hensyn til veginteressen. I en ny tillatelse etter veglova 32 som følge av endring eller flytting av ledningsanlegg etter første ledd, kan vegmyndigheten kun stille de vilkårene som følger av forskriften her eller vegloven. Det kan ikke stilles vilkår etter annet ledd som på en urimelig måte fordyrer eller vanskeliggjør ledningsanlegget uten at fordelene for veginteressen blir klart større enn ulempene for ledningsanlegget etter en samlet vurdering. Dersom fordelene for veginteressen ikke er klart større etter en samlet vurdering, kan vegmyndigheten inngå avtale med ledningseier hvor vegmyndigheten dekker merkostnaden denne løsningen medfører for ledningseier sammenlignet med det som følger av første punktum. Ledningsforskriften 18 sjette ledd skal lyde: Vegmyndigheten kan ikke kreve vederlag (leie) for ledninger som er lagt i veggrunn. Regler om ekstra trekkrør Det har i noen tilfeller oppstått uenighet om fordelingen av kostnadene ved ekstra trekkrør. Dette gjelder særlig i tilfeller der det er behov for utvidelse av grøften for å gi plass til et ekstra trekkrør eid av vegmyndigheten. Ledningsforskriften 16 andre ledd har regler om trekkrør som innebærer at vegmyndigheten kan gi pålegg om legging av trekkrør i forbindelse med gravetillatelse. Hensikten med reglene er å hindre unødig graving i ettertid. Bestemmelsen lyder: "Vegmyndigheten kan, i forbindelse med tillatelsen, kreve at det legges ekstra trekkrør i lednings- og kabelgrøfter. Vegmyndigheten skal eie trekkrørene og bære kostnadene for trekkrørene." Det kan virke noe uklart i dag hvilke kostnader knyttet til ekstra trekkrør som skal dekkes av vegmyndigheten, og det foreslås derfor noen presiseringer i form av tillegg i forskriften. Punktet om ekstra trekkerør foreslås også flyttet fra 16 til 5. SVV har på vegne av OFK kun unntaksvis benyttet muligheten til å kreve legging av ekstra trekkrør ved graving i fylkesveg. Forslag til regelendringer Ledningsforskriften 5 fjerde ledd skal lyde: Vegmyndigheten kan, i forbindelse med tillatelsen, kreve at det legges ekstra trekkrør i lednings- og kabelgrøfter. Vegmyndigheten skal eie trekkrørene og bære kostnadene for trekkrørene, samt bekoste alle merutgifter forbundet med å legge ned ekstra trekkrør. Vegmyndigheten kan kreve vederlag av ledningseiere som vil benytte ledig kapasitet i trekkrørene. 7

Overdekkingskrav Kostnadene ved etablering av ledninger i grunnen avhenger i stor grad av hvor dypt de enkelte rør og kabler kreves lagt. Ledningseierne mener det stilles unødig strenge krav til gravedybde og at dette kan påføre ledningseiere store uønskede ekstrakostnader. Ledningseierne mener også at kravene til overdekking varierer for mye fra kommune til kommune og ønsker seg en mer moderat og lik praksis i hele landet. Det er også mye diskusjon om såkalt microtrenching, som vil si at det sages et smalt spor i vegdekket, hvor kabelen legges ned og du deretter fyller igjen kuttet med bitumen som limer sammen asfalten igjen. Dette er billig og raskt for utbyggerne, og en unngår å grave i vegen. Samtidig kan det legge noen begrensninger for fremtidige utbedringer av vegen, og det kan være fare for frostsprengning og ødelagt vegdekke om fugen ikke forblir helt tett. Metoden brukes i hovedsak for nedlegging av fiberkabler. Departementene foreslår at det legges inn spesifikke gravedybder som vegmyndigheten maksimum kan kreve for ulike veger og rørdimensjoner. De foreslåtte maksimumsgravene til overdekning bygger på en analyse SINTEF i 2012 utførte for Samferdselsdepartementet. Det poengteres i høringsnotatet at "fokus på beregningene var mer rettet mot om selve rørene tålte belastningene fra trafikken enn om det oppstår permanente deformasjoner på asfaltoverflaten grunnet trafikklastene". Det er også i liten grad hensyntatt ulemper mindre krav til overdekning kan ha for vegeiers fremtidige drift og vedlikehold av veg og grøfter. Det foreslås også at kabler med liten dimensjon skal tillates lagt grunnere ved bruk av "særskilt egnede metoder", i dag i praksis microtrenching, der vegmyndigheten finner det forsvarlig. Det er gis i dag ikke tillatelse til å benytte microtrenching på fylkesveger i Oppland. I dag praktiseres krav om minimum 80 cm overdekning i og langs både fylkesveg og riksveg i hele vegvesenets Region Øst. Vegavdeling Oppland mener at en lemping på disse kravene kan medføre utfordringer knyttet til drift og vedlikehold av vegen. Rent konkret kan ledninger lagt grunt i veggrøft komme i konflikt med grøfterensk, iallfall når en ønsker å benytte anledningen til å lage dypere grøfter for bedre vannhåndtering. Det er også en utfordring med grunne ledninger når det er behov for stedvis masseutskrifting i forbindelse med vedlikehold av veg. Selv om flytteplikten i teorien legger risikoen over på ledningseier, vil behov for flytting av ledninger medføre økte kostnader og forsinkelser ved vedlikeholdsarbeider. Graving nært ledninger er også dyrt, da det må gjøres sakte og noen ganger for hånd. Forslag til regelendringer: Ledningsforskriften 5 femte og sjette ledd skal lyde: Minimum gravedybde skal fremgå av tillatelsen etter veglova 32. Ved legging av ledninger i eksisterende veger kan vegmyndigheten ikke kreve større gravedybde enn a. 80 cm for ledninger som krysser eller går langs riksveg, b. 60 cm for ledninger som krysser eller går langs annen veg, c. 40 cm for rør med en diameter inntil 125 mm som krysser eller går langs riksveg eller annen veg, d. 40 cm for ledninger i terreng ved siden av riksveg eller annen veg, 8

e. ved bruk av særskilt egnede metoder skal grunnere dybder enn nevnt i c) og d) tillates når vegmyndigheten finner det forsvarlig. Vegmyndigheten kan når særlige grunner foreligger gi dispensasjon fra reglene i femte ledd. Det kan også inngås skriftlig avtale mellom partene om avvik fra reglene i femte ledd. Her gir altså femte ledd bestemmelser for hvilken gravedybde (har fått bekreftet fra dep. at det egentlig menes overdekning) vegmyndigheten maksimalt kan kreve. Sjette ledd åpner for å gi dispensasjon fra bestemmelsen i femte ledd. Hvis det er ment at myndighetene skal kunne slakke på kravene, er ikke en dispensasjon nødvendig, da femte ledd i seg selv bare definerer maksimale krav som kan stilles. Merknader: Mange av forslagene fremstår som fornuftige, og klargjør det som allerede i dag er utbredt praksis. Det er positivt at dette blir nedfelt i lov og forskrift, slik at det er mindre rom for uenighet. Forslag til endringer i hjemmel for vegeier til å kreve sine kostnader dekket, er av mindre betydning for OFK. OFK har til nå ikke krevd dekket sine kostnader knyttet til saksbehandling i slike saker, og å kreve forringelsesgebyr har ikke vært praksis. Krav om full istandsetting med garanti, som det legges opp til i forskriften, er på linje med vår praksis i dag, selv om det ikke har vært vanlig å kreve økonomisk garanti i form av bankgaranti eller lignende. Forbud mot å kreve leie av areal for anleggsarbeid i veggrunn har heller ingen betydning for OFK slik vår praksis er i dag. I høringsnotatet foreslås det at det i større grad enn i dag skal kreves en saklig begrunnelse etter en avveining av flere interesser for at en søknad om å legge ledninger i grunnen skal kunne avslås. Det prinsippet ser fylkesrådmannen at kan være riktig for samfunnet som helhet. Fremlagt forslag til endring av Ledningsforskriftens 5 første ledd er imidlertid lite balansert og åpner ikke for å vurdere helhetlig hva som er i samfunnets interesse. Det gis kun adgang til å vurdere om "fordelene med den omsøkte plasseringen er større enn ulempene for vegmyndighetens arbeid med vegen eller utvidelse av denne". Hvis det skal legges til grunn et prinsipp om at ulike samfunnshensyn skal veies mot hverandre, må også andre vegrelaterte hensyn enn arbeid med vegen og utvidelse av denne kunne hensyntas. Særlig bør trafikkavvikling i anleggsperioden, universell utforming og trafikksikkerhet kunne tas med i en slik vurdering. I høringsnotatet er ikke boring og pressing som metode omtalt, det fremstilles som at alternativene er å enten gi tillatelse til å grave i vegen, eller å avvise forespørselen om å få bruke vegen til fremføring av ledningen. For Oppland fylkeskommune er det viktig å ivareta muligheten til å pålegge ledningseiere å bore gjennom vegen i stedet for å grave den opp. Endringene relatert til flytteplikten fremstår som rimelige og er for fylkeskommunens del i all hovedsak en stadfesting av gjeldende praksis. Regler om dekning av kostnader ved krav om ekstra trekkrør fremstår også som rimelige. 9

Forslagene om nye, differensierte krav til overdekning er ikke uproblematiske. I dag praktiseres minimum 80 cm overdekning på både riksveger og fylkesveger i Oppland, i henhold til regler fastsatt av Statens vegvesen Region Øst. Reduserte krav til overdekning vil kunne få negative konsekvenser for senere vedlikehold på vegen og dermed øke fylkeskommunens kostnader på sikt. Det vil også kunne medføre økte ulemper for trafikanter, da senere arbeider på vegen vil involvere flere aktører og derfor kunne ta lengre tid. Fylkesrådmannen er også skeptisk til at det ikke lenger skal være tilgang til å avvise microtrenching som metode på generelt grunnlag, da denne metoden kan medføre frostsprengningsskader på vegen om det oppstår vanninntrenging i fugen. Microtrenching legger også begrensninger for senere vedlikehold av vegen. Foreslått dispensasjonsbestemmelse i Ledningsforskriftens 5 sjette ledd gir ikke mening slik den er foreslått. Om femte ledd skulle bli stående som foreslått, må det heller åpnes for at vegmyndigheten når særlige grunne foreligger kan sette strengere krav til overdekning. 10