Originaltittel: Jeg æder mig selv som lyng Olga Ravn & Gyldendal, København 2012 Publisert etter avtale med Gyldendal Group Agency norsk utgåve: Det Norske Samlaget 2016 www.samlaget.no Omslag: Johanne Hjorthol Epub-produksjon: Specialtrykkeriet Arco A/S ISBN 978-82-521-8929-2
Om denne boka Eg et meg sjølv som lyng er ei lyrisk og temperamentsfull samling om å lausrive seg frå rolla som ung jente, utan å vite kva ein elles kan vere. Olga Ravn skriv i debutboka om lengten etter å vere bortanfor det seksualiserte og om kroppen som skodeplass for privat og offentleg dragkamp. Verda trengjer seg på og kroppen går sine eigne vegar. Språket i denne boka er viltveksande, prega av eit stort overskot. Frå dansk ved Inger N. Bråtveit.
OLGA RAVN EG ET MEG SJØLV SOM LYNG PIKESINN Frå dansk ved Inger Bråtveit Oslo 2016
INNHALD GRAMMATISK UBEHAG EI KVIT INN I SEG SJØLV FRONT IS MATTER REKLAMEPIKEBARNET DEIGENS GRØNE KRYSTALL SKORPIONEN BABY HARESKOVEN 34 GULLHJARTA
GRAMMATISK UBEHAG
- - - - ha, eit smått, eit lite som stikk og stikk det rett i raud som er fleire og raude døgn utan. og åleine utan, med ting med blanke med raud, med berøring av blank, blank mot handa kalde hand handrekk. handrekk og ikkje, åleine utan, i utan og tjuveriet i berøringa. og smått blankt stikka i raude døgn raude og er tjuveriet i handa, og brystet si gremming når brystet skjer, vert bryst (under handa). åleine og utan rauddøgnet unaken skabb meg. tre med tillegg det skogbrynet sin tilsynekomst og stille lyssetjing whereever, band på grein på tre, tillegg. skogen si omkransing var fyrst eit uoverskodeleg meir heilt til datamaskina kunne skoda over mønsteret med sitt ville auge. treet er rana og ikkje nake men på mange måtar avkledd, når eit band vert bunde på. eg kultiverer eit tre med ei snor eller eg kan det. - - - berget av løk i løa på øya og også dagen og døgnet sine
punkt, det raude vert raudt. døgnet tida venner familie heile den stilleståande framskridande tida og døgnet vert døgn korleis. det raude døgnet har blått i seg, blått i seg utan, til mitt raudnande aseksuelle tilvære under hender. ut av den raudmelerte huda er utan altså, utan ut av den raudmelerte huda, av det raude av det raude av det apatiske. av huset og regnet og smugrøyking og raudløken i skåla. unaken og avkledd vert kroppen framand mot kroppen. pikesinn må bukka under for pikesinn. eigedelen vert eigedel under blikket, ja, under handa, ja, vert treet til bilete under tillegget, berøringa sitt tillegg, berøringa sitt eigarskap, ja, og også talen si italesetjing, å vera under hendene, sagt. og truser i raudmelerte pikesinn og kvalifisert innhald. ein liten men stor vondskap å kalla andre ei anna naiv ein liten men stor vondskap i det heile teke å vera døgnet sin naive SLAVE SLAVE SLAVE. og stira og stira på raudløken i skåla i kjøkkenet og vera stirande. - - - uvitande står eg unaken framføre med eller utan tillegg. medvitet siv ut av siste barndom sekret skuldmedviten, ei form for demrande pubertetsovertru og forsikrande poesi og fengsel i ritual. raudreinsing i konstant gjentaking, tillegg på tillegg gjennom gjentakinga.
rauddøgnet veks, men no heile tida det same, og no heile tida det same, og no tillegg på tillegg under handa, låtten til besjela rauddøgn. berøringa vert tilføying og berøving. eg vert ikkje, eg vert hundre prosent ikkje. daggraut, ha, grådøgns døgnraud, dagdøgn daggraut gråtraud, au, ranraud døgnran ranrogn, rauddraumen si truseræv i røyrblikket si berøring. presis upresis hamrande lita kake liten feber liten sveitt liten ankomst til utruleg blomstrete papir og håp kva er håp i ei lita hand, i ei frårøva, i ein rest av eg, i ein rest av rest, i resten sitt til. rauddøgnets påtvinga ramling, ristande bortetter, det vert fall bakom er klart bakom og ikkje ein del, berre rest utan sjølve, berre den resten med tillegg, heile tida påstanden om noko bak bakom, tanken om det bak-bak vert før-bak under talen og gremmer seg over å verta eg. rauddøgnets raude raudar døgnrauden raudt, og raudtraudnande døgnrauder rauddøgnet raudane raudt døgnar rauddøgnet, raudt raudande raudar rauddøgnets raude heilt raudt til det rauddøgna røyr røyr med raudt røyr heilt tett med raudt, røyr heilt tett med raud. det same skjer ein gul ein gul i vått, i den ikkjevakninga i parforholdet i periferien.
i parforholdet i periferien vel eg å ikkje plukka ditt du, i den oppvakninga av gul fukt og svært nytt minne. og svært ny avskil, svært liten avskil i lita hand vert ganske stor og vert ganske håplaus og vert ganske løgnaktig. svært små kjensler kan liggja på ein svært liten stad, her er så han ho og ikkje særleg mykje meir, blotte pronomen, blotte banale avstandar, meir eller mindre blotta avstandar. meir eller mindre besettelsar av døden som einaste eigentlege forløysing, svært lita forståing av døden kan liggja på ein svært liten stad, ikkje eingong den forståinga sitt eigarskap over døden, ikkje eingong på ein heilt liten stad. som om det var eit høve tillèt eg potensialet for vennskap og livslange forløp. som om det var eit høve tillèt eg ein gul i vått, eit parforhold i periferien. fordi eg er eit høve har kroppen tillate meg, ha, litt enno på ein svært liten stad, litt vått i kantane og utan, åleine utan, ha. dødens vesle cp, dødens gylne idiot, dødens smeltande klitoris, dødens nusselege nusse kyse. kjønna allting. eplet er for alltid eple, alltid rundt, ikkje til dømes eit anna kinn, ikkje eit eple eit lite eple er. ikkje sola ikkje ei lita sol er. ikkje eget ikkje kroppen ikkje tanken ein liten tanke er. - - - gjentakinga så fint eit bilete på slavetilstanden. i pronomenet si vesle oppleving. i teksten sin slavestatus byrjar me igjen å seia slavestatus, byrjar me igjen å rabla om rauddøgn, byrjar me igjen å gjenta raudmelerte truser, held