Denne boken anbefales å lese

Denne boken anbefales å lese

TRENIKKENE var et lite folk laget av tre. Alle var de skåret ut av treskjæreren Eli. Verkstedet hans lå oppe på en topp med utsikt over landsbyen. Alle trenikkene var forskjellige. Noen hadde store neser, andre hadde store øyne. Noen var høye og andre var lave. Noen brukte hatter mens andre hadde frakker. Men alle var de laget av den samme treskjæreren og alle bodde de i den samme landsbyen. 1

Hver dag hele dagen gjorde trenikkene akkurat det samme: De gav hverandre merker. Hver eneste trenikk hadde en eske med gylne stjerner og en eske med grå prikker. Oppover og nedover i alle gater i hele byen gikk folk rundt og festet stjerner eller grå prikker på hverandre. De pene, de som var vakkert utskåret og malt i flotte farger, fikk alltid stjerne. Men til de som var unøyaktig skåret og med avskallet maling, ga trenikkene grå prikker. 2

De flinke fikk også stjerner. Noen kunne løfte høye kjepper over hodet sitt eller hoppe over store esker. Andre kunne snakke godt for seg eller synge vakre sanger. Alle disse fikk stjerner. Enkelte trenikker hadde stjerner over hele seg! Hver gang de fikk en stjerne følte de seg så bra! De førte til at de fikk lyst til å gjøre mer og få en stjerne til. Andre igjen kunne ikke så mye. De fikk grå prikker. 3

Punchinello var en av dem. Han prøvde å hoppe høyt som de andre, men han bare falt. Og når han falt, samlet de andre seg rundt ham og ga ham grå prikker. Av og til ble treverket hans hakkete når han falt, og da ga folk ham enda flere grå prikker. Og når han prøvde å si hvorfor han falt, så ble det bare dumt, og trenikkene ga ham enda flere grå prikker Etter en stund hadde han så mange grå prikker at han ikke ville gå ut. Han var redd han ville gjøre noe dumt, som å glemme hatten sin eller tråkke i søledammer. Og da ville folk gi ham enda flere prikker. Han hadde faktisk så mange prikker at det hendte folk ga ham en grå prikk uten grunn. 4

«Han fortjener mange grå prikker,» samstemte trenikkene. «Han er ingen god trenikk.» Etter en stund trodde Punchinello på dem. «Jeg er ingen god trenikk,» sa han til seg selv. De gangene han gikk ut, var han sammen med andre trenikker som hadde mange grå prikker. Han følte seg bedre når han var sammen med dem. 5

En dag møtte han en trenikk som var helt ulik de andre han hadde møtt. Hun hadde verken stjerner eller prikker. Hun var bare av tre. Hun het Lucia. Det var ikke det at folk ikke prøvde å gi henne merker, men merkene ville ikke sitte fast på henne. Noen av trenikkene beundret Lucia fordi hun ikke hadde noen prikker, derfor løp de bort til henne for å gi henne en stjerne. Men den falt av. Andre så ned på henne siden hun ikke hadde noen stjerner, derfor ville de gi henne en grå prikk. Men den ville heller ikke sitte fast. 6

Slik vil jeg også være, tenkte Punchinello. Jeg vil ikke ha noen merker. Derfor spurte han den merkeløse trenikken hvordan hun klarte det. «Det er lett,» svarte Lucia. «Jeg besøker Eli hver dag.» «Eli?» «Ja, Eli. Treskjæreren. Jeg sitter sammen med ham i verkstedet.» «Hvorfor det?» «Hvorfor ikke finne ut av det selv? Gå opp bakken. Han er hjemme.» Og med det snudde den merkeløse trenikken og gikk av gårde. 7

«Tror du han vil ha besøk av meg?» ropte Punchinello. Men Lucia hørte ham ikke. Punchinello gikk hjem. Han satte seg i vinduet og så ned på trefolket som gikk rundt og ga hverandre stjerner og prikker. «Det er ikke riktig,» mumlet han for seg selv. Og så bestemte han seg for å oppsøke Eli. 8

Han gikk opp den smale stien til toppen av åsen og inn i verkstedet. Treøynene hans ble store da han så hvor stort alt var. Krakken var like høy som ham. Han måtte strekke seg så lang han var for å se toppen av arbeidsbenken. En hammer var like lang som armen hans. Punchinello svelget hardt. «Her blir ikke jeg lenge,» sa han og snudde seg for å gå. Så hørte han navnet sitt. «Punchinello?» Stemmen var dyp og kraftig. Punchinello stoppet. «Punchinello! Så godt å se deg. Kom hit så jeg får tatt en titt på deg.» Punchinello snudde seg sakte og så på den store og skjeggete håndverkeren. «Vet du hvem jeg er?» sa den lille trenikken. «Selvsagt gjør jeg det. Det var jeg som skapte deg.» 9

Eli bøyde seg ned, plukket ham opp og satte ham på benken. «Hmm,» sa treskjæreren tankefullt da han fikk se alle de grå prikkene. «Det ser ut som om du har fått noen dårlige merker.» «Jeg mente det ikke, Eli. Jeg har gjort mitt beste.» «Å, du trenger ikke forsvare deg ovenfor meg, barnet mitt. Jeg bryr meg ikke om hva de andre trenikkene synes.» «Gjør du ikke?» «Nei, og det bør ikke du heller gjøre. Hvem tror de at de er som kan dele ut stjerner og prikker? De er trenikker akkurat som deg. Det betyr ingenting hva de synes, Punchinello. Det eneste som betyr noe er hva jeg synes. Og jeg synes du er helt unik.» 10

Punchinello lo. «Jeg? Unik? Hvorfor det? Ikke kan jeg gå fort. Ikke kan jeg hoppe heller. Malingen min skaller av. Hvorfor bryr du deg om meg?» Eli så på Punchinello, la hendene sine på de små treskuldrene og snakket veldig sakte. «Fordi du tilhører meg. Derfor betyr du noe for meg.» Det var ingen som hadde sett slik på Punchinello førenda mindre skaperen hans. Han visste ikke hva han skulle si 11

«Hver dag har jeg håpet på at du skulle komme,» forklarte Eli. «Jeg kom fordi jeg møtte en som ikke hadde noen merker,» sa Punchinello. «Jeg vet det. Hun fortalte meg om deg.» «Hvorfor fester ikke merkene seg på henne?» Skaperen snakker mykt. «Fordi hun har bestemt seg for at det er viktigere hva jeg synes enn hva de andre synes. Merkene sitter bare fast hvis du lar dem sitte der.» «Hva?» «Merkene sitter bare fast hvis de betyr noe for deg. Jo mer du stoler på min kjærlighet, jo mindre bryr du deg om de andres merker.» «Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår dette.» 12

Eli smilte. «En dag forstår du det, men det vil ta tid. Du har mange merker. Fra nå av kan du komme og besøke meg hver dag, så skal jeg minne deg på hvor mye jeg bryr meg om deg.» Eli løftet Punchinello opp fra benken og satte han ned på gulvet. «Husk,» sa Eli mens trenikken gikk mot døra, «du er unik fordi jeg skapte deg. Og jeg gjør aldri feil.» Punchinello stoppet ikke, men i hjertet sitt tenkte han: Jeg tror virkelig han mener det. Og da han gjorde det, falt et merke til bakken. 13