Side 1 av 15 LYNGEN KOMMUNE INNFØRING AV EIENDOMSSKATT KONSEKVENSUTREDNING

Side 1 av 15 LYNGEN KOMMUNE INNFØRING AV EIENDOMSSKATT KONSEKVENSUTREDNING

Innholdsfortegnelse Side 2 av 15 1. Bakgrunn og problemstilling...3 1.1 Bakgrunn....3 1.2 Problemstilling...3 2. Juridisk rammeverk...4 2.1 Områder for eiendomsskatt...4 2.2 Skattepliktige eiendommer...4 2.2.1 Obligatorisk fritak for enkelte eiendommer....5 2.2.2 Eiendommer kommunen kan frita...5 2.3 Skattegrunnlaget....6 2.3.1 Taksering....6 2.3.2 Reduksjonsfaktor....7 2.3.3 Bunnfradrag....7 2.4 Skattesats....8 2.4.1 Adgangen til å ha differensierte skattesatser....9 2.5 Organisering og andre formalia....9 2.5.1 Takstnemnd/sakkyndig nemnd....9 2.5.2 Overtaksnemnd/sakkyndig klagenemnd...10 2.5.3 Eiendomsskattekontor....10 2.5.4 Eiendomsskattevedtekter og saksbehandlingsregler....10 2.5.5 Vedtak og tidsfrister...10 2.6 Bebudede endringer av eiendomsskatteloven...10 3. Konsekvenser...11 3.1 Konsekvenser for kommunen...11 3.1.1 Inntektsøkning...11 3.1.2 Administrative konsekvenser...11 3.1.3 Konsekvenser for kommunens omdømme....12 3.2 Konsekvenser for fastboende boligeiere....13 3.4 Konsekvenser for eiere av fritidseiendommer og tomter...13 3.3 Konsekvenser for næringsdrivende inkl. verk og bruk...13 4. Kommunale vedtak...14 4.1 Forhåndsbehandling/prinsippvedtak....14 4.2 Vedtak i forbindelse med budsjettbehandlingen ved første gangs innføring....14 4.3 Vedtak som evt. må gjøres senere år...14 5. Sammendrag....15

1. Bakgrunn og problemstilling Side 3 av 15 1.1 Bakgrunn. Lyngen kommune har hittil ikke hatt eiendomsskatt verken for boliger/hytter eller verker og bruk i noen deler av kommunen. Kommunestyrets temadag 5. september 2006 om utvikling og effektivisering hadde som målsetting om å finne fram til konkrete tiltak for å få balanse mellom inntekter og utgifter. Ett av de tiltakene formannskapet fikk i oppdrag å bearbeide for å vurdere i forbindelse med økonomiplanen og neste års budsjett, var innføring av eiendomsskatt. Saken har derfor sin bakgrunn i kommunens økonomiske situasjon. Samtidig har Stortinget endret eiendomsskatteloven. Mens det tidligere kun var adgang til å ha eiendomsskatt i bymessige områder for boliger og fritidseiendommer, har kommunene nå fått adgang til å la ordningen omfatte hele kommunen. Dette gjør det enklere for kommunene å innføre eiendomsskatt i den forstand at man kan slippe å trekke opp vanskelige og ofte omstridte og kunstige grenser for hvilke områder som skal omfattes av ordningen. Dermed er innføring av eiendomsskatt aktualisert i de fleste av landets kommuner. Denne saken vil belyse de vurderingstema som kommunestyret bør ta hensyn til når saken behandles formelt. 1.2 Problemstilling For at man skal være tilstrekkelig opplyst om konsekvensene av å innføre eiendomsskatt, er det ønskelig å gi svar på følgende problemstilling: Hvilke konsekvenser får det dersom kommunen innfører eiendomsskatt, og hvilke tiltak må iverksettes for at et slikt vedtak skal kunne gjennomføres? Bare kommunestyret selv kan gi svar på om en endring vil være et gode eller et onde, og utredningen tar ikke sikte på å gi svar på de avveiningene som må gjøres. Derimot forsøkes det å belyse de ulike vurderingstema kommunestyret bør tenke igjennom.

Side 4 av 15 2. Juridisk rammeverk Eiendomsskatt er en kommunal særskatt som kommunestyret har rett, men ikke plikt til å innføre. Begrensningene og reglene for denne retten er regulert med utgangspunkt i eiendomsskatteloven med henvisning flere andre lover, forskrifter mv. - og ikke minst rettspraksis. Juridisk er det to prinsipper som er ufravikelige: legalitetsprinsippet (at beskatning krever klar lovhjemmel) likhetsprinsippet (at like faktiske omstendigheter må tillegges likeartede skattemessige virkninger) Formelle feil kan føre til at hele utskrivingen blir ugyldig. 2.1 Områder for eiendomsskatt Inntil 1996 hadde kommunene to valgmuligheter dersom de ville innføre eiendomsskatt: A. Skatt på faste eiendommer i områder heilt eller delvis utbygde på byvis eller der slik utbygging er i gang. B. Skatt på faste eiendommer i områder heilt eller delvis utbygde på byvis eller der slik utbygging er i gang og skatt på verker og bruk i hele kommunen. Forutsetningen for dette var at kommunen faktisk hadde områder som kvalifiserte til en bymessig betegnelse. Dersom så ikke var tilfelle kunne det skrives ut eiendomsskatt bare på verker og bruk. Etter en lovendring i 1996 har alle kommuner fått en slik tredje mulighet: C. Skatt på verker og bruk i hele kommunen. Gjennom lovendringen i juni 2006 har kommunene dessuten fått en fjerde mulighet: D. Skatt på faste eiendommer i hele kommunen. Kommunestyret må velge ett av disse fire alternativene. Loven gir ikke åpning for andre varianter. Av landets 433 kommuner var det 270 som hadde innført eiendomsskatt i 2005. Av disse var det 146 som kun hadde eiendomsskatt for verker og bruk (variant C), og 124 som hadde eiendomsskatt både i områder på byvis og for verker og bruk (variant B). Uten at det kan tallfestes, vet vi at det er mange kommuner som nå etter lovendringen vurderer å innføre eiendomsskatte etter alternativ D. 2.2 Skattepliktige eiendommer Eiendomsskatten er en objektskatt. Det vil si at det bare er egenskaper ved eiendelen som avgjør skatteleggingen, og at kjennetegn ved eieren ikke skal vektlegges. Dermed er eiendomsskatten vesensforskjellig fra formuesskatten, som er en subjektskatt hvor f.eks. eierens gjeld kan trekkes fra i skattegrunnlaget. Etter eiendomsskattelovens 4 kan det utskrives skatt på faste eiendommer, noe som er nærmere presisert slik: Til faste eigedomar vert rekna bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter,

Side 5 av 15 bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader. Bygningar og anlegg skal reknast saman med verket eller bruket når dei høyrer til eller trengst til verksdrifta. Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal derimot ikkje reknast med utan tingen er ein part av sjølve føretaket. Lovens ordlyd er ikke uttømmende og man må ofte støtte seg på rettspraksis, bl.a. for å fastsette hvilken kategori de eiendommene som skal beskattes hører inn under. Løselig kan man si at for eksempel er industrielle anlegg, teleanlegg, kraftanlegg, kraftlinjer, telenett, kabelfjernsynsanlegg osv. å anse som verk og bruk - mens kontorlokaler, butikker, lager mv. er det ikke. 2.2.1 Obligatorisk fritak for enkelte eiendommer. 5 i eiendomsskatteloven lister opp en del eiendommer som man ikke har adgang til å skattelegge. Dette omfatter bl.a. statlige eiendommer som blir benyttet til kulturelle formål, har historisk bygg eller anlegg, jernbane, forsvarsanlegg, statens samferdselsforetak, kirker, eiendommer tilhørende helseforetak og kommunale eiendommer. Ved endring av eiendomsskatteloven i juni 2006 kom det inn et nytt obligatorisk fritak: Eigedom som vert driven som gardsbruk eller skogbruk I forarbeidet til lovendringen (Ot.prop. nr. 77 (2005-2006)) går det frem at fritaket gjelder driftsdelen av jord- og skogbrukseiendom, hvor m.a. våningshus ikke blir omfattet av fritaket. Det obligatoriske fritaket for landbrukseiendommer (med unntak for våningshus) medfører at landbruksdelen av eiendommer som er konsesjonspliktige ikke vil bli skattepliktige. Foreligger det derimot stadfestede reguleringsplaner hvor deler av brukets areal er lagt ut til tomteformål, vil dette arealet være skattepliktig selv om det ennå ikke er skilt ut fra hovedbølet. 2.2.2 Eiendommer kommunen kan frita. Av eiendomsskattelovens 7 går det frem at kommunestyret kan frita følgende eiendommer: Eiendom til stiftelser eller institusjoner som tar sikte på å gagne det offentlige Bygninger som har historisk verdi Bygninger som helt eller delvis blir benyttet til bolig i inntil 20 år etter at bygget vart ferdig. Bygninger og grunn i visse deler av kommunen. Dersom det innføres fritak for bygninger som har historisk verde viser erfaringer fra andre kommuner at dette må avklares nærmere, blant annet pga. fritidseiendommer som består av gjenreiste, gamle bygninger. Ved å bruke betegnelsen bygninger som er fredet i medhold av kulturminneloven får man den presisering som er nødvendig. At boliger fritas fra eiendomsskatt et visst antall år etter at huset ble satt opp, er en del brukt. Fordi det er en objektskatt er det ikke mulig å tilstå det samme fritaket ved boligkjøp.

Side 6 av 15 Fritaksmuligheten for bygninger og grunn i visse deler av kommunen kommenterer Harboe (2004; s. 78-79) slik: Bestemmelsen åpner for generell fritakelse av bestemte områder, men ikke for fritakelse av bestemte eiendommer. Selv om det i loven ikke er gitt anvisning på noen særskilt begrensning av kommunestyrets kompetanse, må forutsetningen for fritak etter bokstav d være at det foreligger saklige grunner for et fritak. Som saklig grunn må først og fremst regnes at de aktuelle delene av kommunen ikke har nytt godt av kommunal aktivitet gjennom investeringer eller løpende forbruk. Den typiske situasjon vil være at de delene av kommunen har forskjellig utbyggingsgrad. (...) Det avgjørende må være at det her dreier seg om utligning av en generell skatt, og da må det stilles strenge krav til begrunnelse for forskjellsbehandling av skattytere. Fra en skattemessig synsvinkel synes det mest tilfredsstillende om skatter pålegges på en mest mulig generell basis og at en forskjellsbehandling av borgerne foretas gjennom bevilgningsvedtakene. Disse kommentarene var knyttet til loven før det ble adgang til å skattelegge alle eiendommer i kommunen. I forarbeidet til lovendringen er det ikke kommentert hvordan denne fritaksbestemmelsen nå er å forstå. Det vil være rimelig å anta at dersom man innfører prinsippet om at eiendomsskatten skal være en generell skatt på alle faste eiendommer, så vil begrunnelsesplikten for fritak på enkelte områder bli ytterligere styrket. 2.3 Skattegrunnlaget. 2.3.1 Taksering. Eiendomsskattelovens 8 inneholder bestemmelsen om at verdien ved formuesbeskatningen skal legges til grunn. Denne paragrafen har imidlertid kun tatt til å gjelde for kraftverk hvor ligningsmyndighetene foretar en årlig takstfastsettelse og kommunefordeling. Alle øvrige objekt blir i stedet taksert i tråd med de gamle reglene i byskattelovens 4: Enhver eiendoms skatteverdi fastsettes ved taksering. Alminnelig taksering foregår hvert 10de år, med mindre bystyret under særegne forhold beslutter, at ny taksering tidligere skal finne sted. Verdsettelsen skjer på kommunens bekostning ved dertil av bystyret særskilt oppnevnte takstmenn. Byskattelovens 5 sier følgende om verdsettelsesprinsippet: Ved takseringen ansættes eiendommens takstverdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg Med dagens språkdrakt kan man kalle dette for markedsverdi og det er altså den som skal legges til grunn etter loven. For ikke å gjøre takseringsarbeidet for omfattende og komplisert legger man inn ofte inn kriterier som areal, byggeår, beskaffenhet og beliggenhet osv. og med årets lovendring evt. med fradrag for delingsforbud og konsesjonsplikt o.lign. for våningshus på landbrukseiendommer og foretar en skjønnsmessig fastsettelse ut i fra det. Taksten skal gjelde i 10 år og ny- eller omtakseringer i perioden skal følge de prinsipper som legges til grunn første året..

2.3.2 Reduksjonsfaktor. Side 7 av 15 Selv om det er i strid med lovens ordlyd, opererer enkelte kommuner i praksis med takstnormer som er lavere enn markedsverdien, f.eks. at takstgrunnlaget settes til en prosentandel av markedsverdien. Dette godtas visstnok, bare det ikke fører til at eiendomsskattelovens likhetsprinsipp settes til side, slik at noen type objekter får takster tilsvarende markedsverdi, mens andre objekter har betydelig lavere takstnivå. Dette er ikke alltid like enkelt å forutse, noe som har ført til en del tvister mellom kommune og objekteier. Det man også må være oppmerksom på er at hvis en slik reduksjonsfaktor først blir tatt i bruk, vil den normalt gjelde for senere takseringer i 10-årsperioden. Dermed fratas både det nåværende og fremtidige kommunestyrer muligheter til å gjøre endringer. 2.3.3 Bunnfradrag. Etter lovendring fra 1993 gir eiendomsskattelovens 11 adgang til å fastsette et bunnfradrag for alle sjølvstendige bustaddelar i faste eiendomar som ikkje vert nytta i næringsverksemd. Dette innebærer at skattegrunnlaget kommer frem når et standard bunnfradrag er trukket fra takstverdien. I forarbeidet til lovendringen (Ot.prop. nr 12(1992-93)), går det frem at hensikten var å gi kommunene større mulighet for å foreta mer individuelle tilpasninger av eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i egen kommune. Lovgiveren så problemstillingen med at en taksering etter markedsverdi kunne føre til en uønsket eller utilsiktet høy skattebyrde på boliger, og ville gi kommunene et virkemiddel for å skjerme boligbeskatningen. Om forholdet til bunnfradrag på fritidseiendommer ble det sagt følgende: For fritidseiendommer gjør enkelte særlige hensyn seg gjeldende. Det innebærer betydelige administrative problemer å skille ut fritidseiendommer fra den øvrige eiendomsmassen. Departementet finner det hensiktsmessig å inkludere fritidsboliger i ordningen med bunnfradrag. Det er generelt bare fritidsboliger i bymessig bebyggelse som faller inn under skatteplikten. Så lenge eiendomsskatten kun omfattet bymessig bebyggelse var det et lite innslag av fritidseiendommer som var berørt av eiendomsskatten, og departementet la avgjørende vekt på administrative hensyn. Når man nå har adgang til å skrive ut skatt i hele kommunen blir denne problemstillingen forsterket. I forarbeidet til lovendringen som gir kommunene rett til å skrive ut skatt på alle eiendommer i kommunen, blir ikke dette drøftet. Dersom man velger å innføre bunnfradrag, må den dermed omfatte både boligeiendommer og fritidseiendommer, under forutsetning av at eiendommen tilfredsstiller kravene om å inneholde sjølvstendige bustaddeler. Hva skal til for at en sjølvstendig bustaddel eksisterer? I forarbeidet (Ot.prop. nr 12 (1992-93)) sier departementet: For å oppnå likebehandling av ulike boliger uavhengig av eiendomstype og eierform, legger departementet til grunn at det skal gis ett bunnfradrag for hver enkelt boenhet. (...) Det legges til grunn at de kommunene som innfører bunnfradrag selv utarbeider nærmere regler med hensyn til hva som kvalifiserer til adgang til bunnfradrag. For å sikre en rimelig enhetlig praksis fra kommune til kommune er det likevel påkrevet å angi visse kriterier som bør tillegges vekt under vurderingen. Det

Side 8 av 15 vil for det første være grunn til å legge vekt på om vedkommende bygningsareal er godkjent for varig opphold. Videre kan det legges vekt på om arealet har egen utgang til ytre rom, eksempelvis trappeoppgang. Det må også legges betydelig vekt på om arealet har eget kjøkken. Et annet viktig element er om det foreligger eget bad og wc. For fritidseiendommer kan dette tolkes slik at små, eldre hytter med nøktern standard ikke kvalifiserer til bunnfradrag, mens moderne fritidseiendommer med boligstandard kommer inn under regelen. Dette har to viktige konsekvenser. For det første får man et alvorlig avgrensningsproblem. Selv om kommunen fastsetter regler for hvilke fritidseiendommer som kvalifiserer til bunnfradrag, vil man trolig få en gråsone med store administrative utfordringer. For det andre vil man få et problem i forhold til alminnelig rettsoppfatning om skattebyrder. Dersom man tenker seg at en liten hytte med 60- tallsstandard får høyere eiendomsskatt enn en ny nabohytte med boligstandard fordi bunnfradraget kommer til anvendelse, er det grunn til å tro at dette vil virke støtende. Det kan synes som om departementet ikke har vært tilstrekkelig bevisst på disse problemstillingene under lovendringen. Ut fra eiendomsskattens likebehandlingsprinsipp og de uhåndterlige avgrensingsproblemene, må det legges til grunn at bunnfradrag skal kunne gjelde alle bolig- og fritidseiendommer dersom kommunen velger å innføre ordningen. Andre objekt, f.eks. ubebygd tomtegrunn og forretningseiendommer er det uansett ikke adgang til å gi bunnfradrag. Innføres bunnfradrag må det også tas stilling til hvilken profil det skal ha. Man kan enten ha et flatt eller et prosentvis fradrag. Et flatt, beløpsmessig likt fradrag for alle eiendommer gir en sosial profil ved at de høyest takserte eiendommene relativt sett blir hardest beskattet. Et prosentvis bunnfradrag vil øke skattegrunnlaget for lavt takserte eiendommer og redusere skattegrunnlaget for de høyeste. Man må også være bevisst på at en eiendom som har flere boenheter har rett på tilsvarende antall bunnfradrag. Et bolighus med separat leilighet i sokkelen kvalifiserer f.eks. til to fradrag. Hvordan dette skal praktiseres ved prosentvis bunnfradrag er uklart. Dersom bunnfradraget settes så høyt at kun et fåtall eiendommer blir skattelagt, vil det være et misbruk i forhold til bunnfradragets intensjon. Størrelsen på bunnfradraget fastsettes i forbindelse med eiendomsskattevedtaket. Det er dermed en fleksibel ordning hvor beløpet eller prosentsatsen kan endres fra år til år. Skatteyterne har imidlertid krav på en viss forutsigbarhet. I forbindelse med et prinsippvedtak om eiendomsskatteordningen bør man derfor si om bunnfradrag skal innføres og hvilken profil det eventuelt skal ha. 2.4 Skattesats. Eiendomsskattelovens 10 sier at Kommunestyret fastset kvart år i samband med budsjettet kva satsar og reglar som skal nyttast ved utskriving av eigedomsskatt for det komande skatteåret. 11, 1. ledd har følgende bestemmelse: Eigedomsskatten skal vera minst kr 2 og ikkje meir enn kr 7 for kvart 1.000 av takstverdet.

Side 9 av 15 13 sier at skattesatsen ved 1. gangs utskriving ikke skal være høyere enn 2 promille, og den kan deretter kan økes med maksimalt 2 promille hvert år opp til maks. 7 promille. Eiendomsskatten skal i utgangspunktet skrives ut med en ens, felles sats for alle eiendommer, både boliger, hytter og verker og bruk. Loven hjemler ikke en permanent forskjellsbehandling og satsdifferensiering kan dermed ikke brukes som et virkemiddel for å fordele skattetrykket. Satsen fastsettes hvert år sammen med budsjettvedtaket. 2.4.1 Adgangen til å ha differensierte skattesatser. Kommunens adgang til å ha differensierte skattesatser fremgår av eiendomsskattelovens 12. Utgangspunktet er at kommunen skal ha en generell eiendomsskattesats, og at avvik må være hjemlet i denne paragrafen: Kommunestyret kan fastsetja ulike skattøyre for: a. Bustaddelen i eigedomar med sjølvstendige bustaddelar. b. Grunneigedomar som det står hus på, og huslause grunneigedomar c. Bygningar og grunn d. Avgrensa område som nemnde i 3. e. Verk og bruk i område som ikkje er utbygd på byvis, jfr 4, andre leden, andre og tredje punktum. Tolkningen av hvilken differensieringsadgang denne paragrafen faktisk gir, har skapt betydelig hodebry i mange kommuner. Harboe (2004; s. 105) har følgende kommentar: Lovens formulering trekker i retning av at kommunestyret står fritt i å beslutte at eiendommer innen de nevnte grupper skal pålegges skatt etter en høyere eller lavere skattesats enn de øvrige grupper. Av lovens forarbeid fremgår det imidlertid at det ikke har vært hensikten å stille kommunestyret så fritt. For enkelte av alternativene må ulik forstås som lavere. 2.5 Organisering og andre formalia. 2.5.1 Takstnemnd/sakkyndig nemnd. Det må oppnevnes en takstnemnd som har ansvaret for organisering av takseringen, fastsetter eventuelle generelle prinsipper/normer/sjabloner for verdsettelsen og fastsetter taksten for den enkelte eiendom. Det er to alternative måter å organisere takstnemnden på: Lovens formelle hovedregel: Takstnemnda foretar hele takseringen. Alternativ: En sakkyndig nemnd fastsetter taksten på grunnlag av forslag fra ansatte besiktigelsesmenn. Denne ordningen betinger Finansdepartementets samtykke. Alternativet med sakkyndig nemnd med besiktigelsesmenn er helt klart å foretrekke og anbefales brukt - både i forhold til størst mulig uhildethet og med tanke effektivisering av prosessen.

Side 10 av 15 2.5.2 Overtaksnemnd/sakkyndig klagenemnd. De skattepliktige kan klage på taksten og/eller på selve utskrivingen. Dersom takstnemnda/sakkyndig nemnd fastholder vedtaket, går saken til overtakstnemnda/sakkyndig klagenemnd for overprøving. Formannskapet kan begjære overtakst og slike saker skal også behandles i overtakstnemnd/sakkyndig klagenemd. 2.5.3 Eiendomsskattekontor. Ifølge loven er det et eiendomsskattekontor som skal ivareta utskriving av eiendomsskatt og i tillegg utføre alt administrativt og kontormessig arbeid for takstnemnden. Kommunen kan velge enten å opprette et eget kontor eller å legge funksjonen til et allerede eksisterende kontor. Det vanligste er at skatteinnkreveren (kommunekassereren) opptrer som eiendomsskattekontor. 2.5.4 Eiendomsskattevedtekter og saksbehandlingsregler. Forvaltningsloven gjelder ikke ved utskriving av eiendomsskatt, men de alminnelige regler for saksbehandling i forvaltningen bør gis tilsvarende anvendelse i disse sakene så langt de passer og så langt det ikke finnes regler i annen lovgivning. Kommunelovens regler vil for øvrig selvfølgelig gjelde for kommunale organers behandling av saker i forbindelse med eiendomsskatt. Til bruk i forbindelse med takseringen av eiendommer for eiendomsskatteformål anbefales det (både fra Finansdepartementet og KS Eiendomsskatteforum) at kommunen vedtar egne vedtekter, såkalte eiendomsskattevedtekter. 2.5.5 Vedtak og tidsfrister. Kommunestyrets vedtak om at det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen og nærmere regler for dette (bl.a. omfang og skattesats) må gjøres i forbindelse med budsjettbehandlingen for det kommende skatteåret. Eiendomsskatten må utskrives for hele året også det første året den er innført. For kommuner som innfører eiendomsskatt første gang, skal takstnemnda sørge for at alminnelig takst er avsluttet og skatten utskrevet innen utgangen av juni. For senere år er den alminnelige datoen 1. mars. 2.6 Bebudede endringer av eiendomsskatteloven. Departementet tar sikte på å komme tilbake med en gjennomgang og vurderinger av reglene om saksbehandling og klage ved utskriving av eiendomskatt. De vil også gjøre en nærmere vurdering av fritaksreglene, satsstrukturen og kommunenes mulighet til å differensiere eiendomskatten på ulike skatteobjekter. Når dette arbeidet vil skje, og hvilke innholdsmessige endringer som kommer, er det ikke mulig å ha noen formening om.

Side 11 av 15 3. Konsekvenser 3.1 Konsekvenser for kommunen 3.1.1 Inntektsøkning Eiendomsskatten er den eneste skatten som i sin helhet tilfaller kommunen. Den vil for Lyngen kommune bety en inntektsøkning som kan bidra til å opprettholde tjenesteproduksjonen på flere områder enn det vi vil kunne klare uten denne inntekten. Fra statens side har kommunene også klare pålegg om å utnytte de inntektsmuligheter man har. Det er vanskelig å gi noe eksakt tall på hvor mye det er å hente på eiendomsskatt før man har hatt en konkret gjennomgang med verdifastsettelse/taksering. Vi har tidligere gitt et forsiktig anslag på 3 4 mill. kroner i året. Innføring av eiendomsskatt betinger en forutgående ressurskrevende prosess og vil selvfølgelig også ha sin utgiftsside. Det er kommunen som bærer alle utgiftene ved innføring og administrering av eiendomsskatt. Det betyr at inntekten vil være noe redusert, særlig det første året. 3.1.2 Administrative konsekvenser Dersom eiendomsskatteordningen blir innført med virkning fra neste år må takseringsarbeidet være fullført før 1. juli 2007. Dette er en tidkrevende jobb både hva angår forarbeid, selve takseringen og ikke minst etterarbeid med klagehåndtering. Det er opplysninger fra GAB-registeret som legges til grunn i takseringsarbeidet. GABregisteret er imidlertid mangelfullt. For bygninger satt opp før 1983 eksisterer opplysningene i hovedsak ikke, og også for nyere bygg er det store kvalitetsproblem. Det må derfor påregnes en betydelig innsats for å kvalitetssikre dataene. Målsetningen med arbeidet må være å få GAB-registeret oppdatert på en slik måte at det i fremtiden kan brukes som grunnlag også i andre sammenhenger, f.eks. i forbindelse med vann- og avløpsgebyrer. Ved innføringen må man i administrasjonen må man dra veksler på kompetansen ved både økonomikontoret, byggesakstjenesten, IT-personalet og servicekontoret. Merkostnaden må betraktes som en utgift til inntekts ervervelse, hvor deler av inntektene i 2007 brukes til å dekke engangskostnadene. Eiendomsskatt innebærer flere administrative arbeidsoppgaver, for eksempel i tilknytning til fakturering og innfordring, ajourhold av registre m.v. Forfalt eiendomsskatt er sikret med såkalt legalpant, - kommunen har automatisk 1. prioritets pant i eiendommen. Kravet er også tvangsgrunnlag for utlegg. Dette medfører at det svært sjelden er vanskelig å drive inn eiendomsskatten. Takstnemnda er pliktige til å foreta befaringer og individuelle behandlinger før taksten fastsettes.

Side 12 av 15 3.1.3 Konsekvenser for kommunens omdømme. I det offentlige kan man ikke regne med å bli populær når nye skatter og avgifter innføres, eller når skattetrykket øker. Skattebyrdene er basert på en samfunnskontrakt, hvor det må være et rimelig forhold mellom ytelsene innbyggerne får igjen og det man betaler. Det må også være en rimelig aksept for hvordan disse byrdene fordeles. Dersom kommunen bryter denne samfunnskontrakten må man regne med tapt omdømme. Dette stiller store krav til informasjon omkring. Den opprinnelige begrunnelsen for eiendomsskatt var knyttet til merkostnader som bykommuner hadde med infrastruktur i tettbygde strøk. Den siste endringen av eiendomsskatteloven har fjernet denne begrunnelsen, og eiendomsskatten fremstår nå som en skatt hvor det eneste motivet er å gi kommunen økte inntekter. Har man eiendomsskatt i bymessige strøk, har det vært vanskelig å komme med en god begrunnelse for grensedragingen bortsett fra hva loven har tillatt. Når loven nå gir adgang til generell skattelegging, blir det enda vanskeligere å gi en god grunn for at noen må betale, mens andre slipper unna. Rettferdighetsargumentet bør dermed ha en viss slagkraft dersom man velger å skattelegge i hele kommunen. Samme rettferdighet kunne man oppnådd med at alle slapp eiendomsskatt, så inntektsargumentet er selvsagt også viktig. Stortinget har nå gitt kommunene anledning til å øke sine inntekter, og slike muligheter dukker sjelden opp. Det er grunn til å tro at flere og flere kommuner vil bruke eiendomsskatten som et virkemiddel for å styrke kommuneøkonomien. Omdømmeeffekten av å være tidlig ute har to sider; man kan bli betraktet som den mest kyniske skatteleggeren, men også som en foregangskommune i utligningen av et mest mulig rettferdig skatteopplegg. Mange vil hevde at kommunale vedtak om skatt på utenbygdsboende hytteeiere er udemokratisk. De blir skattelagt, men har ikke anledning til å gi sin tilbakemelding til politikerne under kommunestyrevalgene. Man bør være oppmerksom på relevansen av problemstillingen, men hytteeierne har som alle andre flere kanaler å gi uttrykk for sitt syn på, og det er litt for snevert å tro at politikerne utelukkende legger vekt på valgresultatet. Uansett vil kommunen være tjent med en åpen og god dialog med eierne slik at man blir oppfattet som en god vertskommune. Utenbygdsboende hytteboere er brukere av mange tjenester som krever kommunale bevilgninger, bl.a. helsevesen, brann- og redningsberedskap, vegvedlikehold og miljøtiltak. Mange tilbud må dimensjoneres etter toppbelastningen i vinter- og påskeferien. Kommunens frie inntekter gjennom inntektsskatt og rammetilskudd blir utmålt gjennom antall fastboende innbyggere. Det er dermed ikke urimelig å betrakte eiendomsskatt på fritidseiendommer som en form for kompensasjon for økte offentlige kostnader. Selv om eiendomsskatten ikke er en øremerket inntekt som bare kan benyttes til bestemte formål, er det fullt mulig å synliggjøre hvilke forbedringer i det kommunale tjenestetilbudet som kan tilskrives eiendomsskatten eller hvilke goder vi kan opprettholde eller ikke redusere så mye som vi ville ha måttet gjøre uten den.

Side 13 av 15 3.2 Konsekvenser for fastboende boligeiere. Eiendomsskatt er en form for heftelse som noen hevder vil reduserer omsetningsverdien på huset, dvs at kjøpere er ikke villige til å betale like mye for en skattelagt eiendom som for en uten eiendomsskatt. For kommuner som hittil har hatt eiendomsskatt i bare deler av kommunen har det likevel ikke vært slik at huseiendommer innenfor skatteområdet omsettes for en lavere pris enn hus utenfor eller hus i en nabokommune uten eiendomsskatt. Snarere tvert imot. Det er derfor grunn til å tro at eiendomsskatten betyr lite i forhold til de andre faktorene som huskjøpere legger vekt på. Fritak fra eiendomsskatt et visst antall år etter oppføring kan virke kostnadsvridende mellom første- og annenhåndsmarkedet. Selv om effekten sikkert er liten, er dette noe som kan virke stimulerende på husbyggingen. 3.4 Konsekvenser for eiere av fritidseiendommer og tomter Dersom en generell eiendomsskatt innføres hos oss og ikke i andre kommuner med fritidsbebyggelse, er det grunn til å tro at dette vil virke etterspørselsdempende. Interessenter er villige til å betale mindre for en hytte i Lyngen enn i en annen kommune dersom alle andre faktorer er likeverdige. Samme resonnementet kan brukes både for første- og annenhåndsmarkedet. I førstehåndsmarkedet er det tomteselger som må akseptere en lavere pris, i annenhåndsmarkedet dagens hytteeier. Dette formuestapet blir overført til kommunen. Kjøperne får tomten eller hytten billigere, men dette blir motsvart av skatten han må betale i eiertiden. Det er vanskelig å si noe om størrelsen på denne priseffekten, og om den i det hele tatt vil merkes. For mange har kostnaden med å kjøpe og å eie en hytte lite å si i forhold til andre faktorer. Eiendomsskatt kan også virke dempende på hvor mange nye hytter som bygges, men dette blir enda mer usikkert fordi det også avhenger av hvordan tomteeierne opptrer. Kanskje vil flere tomter bli lagt ut for salg fordi grunneieren må omsette flere for å oppnå samme inntekt, eller kanskje vil færre bli lagt ut fordi grunneieren heller vil sitte på gjerdet med et byggeklart areal når tomteverdiene reduseres. 3.3 Konsekvenser for næringsdrivende inkl. verk og bruk. Også for næringsdrivende vil selvfølgelig eiendomsskatten føre til en ekstra økonomisk belastning, særlig for de som allerede er etablert her. På den annen side har også vi bedrifter som tilhører bransjer som for tiden går så det griner. I forhold til nye bedrifter er neppe eiendomsskatt det avgjørende for hvor man vil etablere seg i alle fall er ikke det noe vi i Lyngen har merket særlig til så langt. Hittil har vi faktisk skilt oss ut fra nabokommunene ved ikke å ha eiendomsskatt overhodet uten at vi har merket det som noe konkurransefortrinn med tanke på bedriftsetablering eller - nedlegginger.

Side 14 av 15 4. Kommunale vedtak. 4.1 Forhåndsbehandling/prinsippvedtak. Dette er en stor og omfattende sak som krever tid både for å tilegne seg de kunnskaper som er nødvendige og for å gjennomføre selve prosessen. Den har store konsekvenser både for kommunen og folk flest. Arbeidet bør komme i gang så raskt som mulig, men samtidig er det også av et slikt omfang at det ikke er noe man igangsetter på antagelsen om at eiendomsskatt blir innført fra nyttår. For å gi en viss forutsigbarhet både i forhold til befolkningen og for arbeidet som må startes opp og ikke minst av hensyn til demokratiet i kommunen - bør saken gis en egen behandling hvor kommunestyret fatter et prinsippvedtak om innføring eller ikke. Dersom det blir vedtak om innføring, bør det i samme saken - for at arbeidet kan starte opp snarest mulig - velges en sakkyndig nemnd og bestemmes hvem som skal fungere som eiendomsskattekontor. 4.2 Vedtak i forbindelse med budsjettbehandlingen ved første gangs innføring. Innføring av eiendomsskatt må uansett, med hjemmel i eiendomsskatteloven, vedtas i budsjettsammenheng. Det må da tas stilling til: 1. eiendomsskatt skal innføres i hele eller deler av kommunen, bare for verker og bruk osv. 2. evt. avgrensning av skatteområdet (hvis man ikke innfører for hele kommunen) 3. fastsetting av skattesats (2 promille er ufravikelig første året) 4. om det skal innføres bunnfradrag for boligedelen(e) og i så fall til hvilken profil det skal ha (likt kronebeløp eller prosentvis vil gi ulike utslag, se pkt 2.2.1.) 5. antall terminer for betaling (minst to) 6. skattevedtekter (kan innføres) 7. Videre kan kommunestyret bestemme om (evt. ta det inn i skattevedtektene): o andre reduksjonsfaktorer skal tas i bruk o hvorvidt det skal gis skattefritak for eiendommer som nevnt i eiendomsskatteloven 7. 4.3 Vedtak som evt. må gjøres senere år. Dersom det innføres eiendomsskatt, må vedtak om utskriving, skatteområde, skattesatser, evt. bunnfradrag mv. og antall betalingsterminer gjøres det hvert år i forbindelse med budsjettbehandlingen. Når det er gått 10 år siden forrige alminnelige taksering, må kommunestyret i tillegg ta stilling til om det skal skje ny taksering og hvordan dette skal skje.

Side 15 av 15 5. Sammendrag. Å innføre eiendomsskatt er en mulighet og ingen plikt. Eiendomsskatteloven har nå blitt endret slik at det er adgang til å beskatte alle faste eiendommer i kommunen, men det finnes også forskjellige alternativer man kan velge. Enkelte eiendommer er unntatt i hht. loven, noen kan unntas. Det er viktig at de regler og bestemmelser som gis av lover, forskrifter og domsavsigelser for innføring, taksering, skattesatser og fritak mv. følges. Unntatt for kraftverk skal skattegrunnlaget baseres på en eiendoms markedsverdi og eiendomsskatten uskrives etter en skattesats på 2 7 promille av denne. (Man starter på 2 promille og kan øke med inntil 2 hvert år inntil man når 7.) Det finnes også andre muligheter enn skattesatsen for å lette skattebyrden for enkelte eiendommer. Bl.a. er det adgang til å innføre et bunnfradrag pr. boligenhet for boliger og fritidseiendommer, slik at skattegrunnlaget blir lavere enn takstverdien. Bunnfradraget kan endres fra år til år, og dersom man velger et fast bunnfradrag kan man oppnå en sosial profil for skattebyrdene. For andre eiendommer er det ikke adgang til å ha bunnfradrag. Det er også en mulighet å fastsette en reduksjonsfaktor, men dette anbefales ikke av hensyn til likhetsprinsippet og folks oppfatning av en rettferdig fordeling av skattebyrden. Innføring av eiendomsskatt vil kreve store administrative ressurser og loven stiller klare krav til formalia og organisering. Ordningen vil gi positive og negative konsekvenser både for kommunen, kommunens befolkning, utenbygdsboende hytteeiere og bedriftseiere. Det ligger et betydelig inntektspotensial i eiendomsskatten. Om utnytting av dette potensialet er et gode eller et onde må vurderes i forhold til hvilke effekter det får for kommunens omdømme, hvilken skattebyrde man ønsker å legge på næringslivet, fastboende og hytteeiere - og hvilke konsekvenser det kan få for eiendomsmarkedet. Dersom eiendomsskatt skal innføres fra 2007, bør et prinsippvedtak gjøres og enkelte funksjoner plasseres så snart som mulig, slik at arbeidet kan starte opp.