Rt-2010 s.684 - rettsanvendelsesprosessen I Rt-2010 s. 684 måtte Høyesterett ta stilling til om en mann kunne straffes etter fritidsog småbåtloven 33, for å ha ført en 14 fots småbåt i alkoholpåvirket tilstand når motoren ikke kunne anvendes fordi den var gått tom for drivstoff. Høyesterett kom, enstemmig, fram til at dette var tilfelle og begrunnet dette i blant annet ordlyden og forarbeidene. Oppgaven ber videre om en analyse av dommen i et rettskildeperspektiv av domspremissene. Det skal altså gjøres rede for rettskildebruken til Høyesterett i Rt-2010 s. 684. Rettskildebruken til en rettsanvender blir "regulert" av rettsanvendelsesprosessen. Rettsanvendelsesprosessen er den prosessen en rettsanvender må anvende for å komme fram til rettsregelen til det aktuelle rettsspørsmålet. Det overordnede siktemålet til rettsanvendelsesprosessen skal være å komme fram til løsningen som har de beste rettskildemessige hensynene for seg. Argumentasjonen til et rettsspørsmål skiller seg klart ut fra argumentasjonen til for eksempel politisk eller teologisk argumentasjon, ved at rettsanvendelsesprosessen binder rettsanvenderen til å følge noen retningslinjer. Disse retningslinjene omtales som relevans-, slutnings-, og vektingsprinsippene og er det grunnleggende fundamentet innenfor rettsanvendelsesprosessen - dersom rettsregelen skal være legitim og god må rettsanvenderen ha anvendt disse prinsippene. Relevans- eller legitimitetsprinsippene sier noe om hvilke legitime argumentasjonskilder rettsanvenderen kan anvende, slutningsprinsippene sier noe om hvilke argumenter som kan trekkes ut fra argumentasjonskilden, og vektingsprinsippene sier noe om hvilke argumenter det skal legges vekt på ved motstrid. Det kan videre stadfestes at rettskilder er de eneste legitime argumentasjonskildene i en rettsanvendelsesprosess. Rettsanvendelsesprosessen er også spesiell i hvordan den er legitimert. Mens andre fagområder som politisk eller teologisk argumentasjon for det meste er bundet av
"vanlige argumentasjonsnormer" som faglighet og saklighet innenfor sitt virkeområde, har juridisk argumentasjon tre grunnleggende verdipremisser som utgjør legitimeringsgrunnlaget for relevans-, slutnings-, og relevansprinsippene. Disse tre er hovedsakelig autoritet, demokratisk legitimitet og rettssikkerhet, og da spesielt forutberegnelighet. Det kan videre gjøre oppmerksom på at rettsanvendelsesprosessen kan variere basert på hva som fungerer som det primære rettsgrunnlaget. I dommen er det klart at dette er lov - og prosessen Høyesterett skal anvende er dermed en lovtolkningsprosess. En lovtolkningsprosess skiller seg fra for eksempel ulovfestet rett ved at det sentrale tolkningsmomentet er en autorisert tolkningsgjenstand. Ulovfestet rett og også til en viss grad avtalerett vil ha en annen rettsanvendelsesprosess knyttet til å kartlegge det sentrale meningsinnholdet i retten, men dette skal ikke utdypes videre. Rettsanvendelsesprosessen består grovt sett i to deler - først kartlegging av det primære rettsgrunnlaget og videre tolkningen av det primære rettsgrunnlaget. (1) Rettsspørsmål og primært rettsgrunnlag I avsnitt 1 kartlegger førstevoterende to sentrale deler av rettsanvendelsesprosessen - rettsspørsmålet og det primære rettsgrunnlaget. Identifiseringen av disse to er helt sentrale ettersom de sammen utgjør utgangspunktet for rettsanvendelsesprosessen. Rettsspørsmål Som formulert av Høyesterett er rettsspørsmålet i dommen om "forbudet i fritids- og småbåtloven 33 mot å føre småbåt i alkoholpåvirket tilstand får anvendelse når en motorbåts motor ikke kan anvendes fordi den er gått tom for drivstoff". Et rettsspørsmål kjennetegnes ved at det gir de forpliktelsene eller rettighetene som er ønsket i tillegg til at de kan tvangsgjennomføres av statsmakten. Et rettsspørsmål aktualiserer rettsanvendelsesprosessen, som vil si at dersom Høyesteretts argumentasjon videre skal være legitim og god må den være rettet mot å besvare nettopp dette spørsmålet. Et rettsspørsmål er også betinget av et rettsgrunnlag. Primært rettsgrunnlag Det primære rettsgrunnlaget er en rettsdannelse som inneholder de vilkårene som må være oppfylt for at ønsket rettsvirkning skal inntre. Høyesterett har
identifisert det primære rettsgrunnlaget som fritids- og småbåtloven 33, og bestemmelsen blir presentert fullt ut i avsnitt 9. Det alminnelige hjemmelskravet krever at et rettsspørsmål har forankring i et legitimt primært rettsgrunnlag. Etter det alminnelige hjemmelskravet kan lov, forskrift, avtale og ulovfestet rett fungere som primært rettsgrunnlag. Det er allikevel ikke fritt fram å velge hva man ønsker som primært rettsgrunnlag - ettersom det finnes en aktuell lovbestemmelse er Høyesterett forpliktet til å anvende denne. Legalitetsprinsippet som hjemmelskrav Likeså er også Høyesterett bundet av det særlige hjemmelskravet som eksisterer på strafferettens område - legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet går ut på at inngripen av myndighetene i borgernes rettssfære er betinget av lov, og er forankret i Grunnloven 96 som gir "Ingan kan dømmast utan etter lov". Den rettslige virkningen av bestemmelsen er straff - det mest inngripende tiltaket myndighetene kan gjøre overfor borgerne. Dette tilsier at borgerne bør ha stor mulighet til å forutberegne sin egen rettsstilling, og lov er det primære rettsgrunnlaget som i størst grad kan gjøre dette. Det vil si at Høyesteretts anvendelse av lov som det primære rettsgrunnlaget vil tilfredsstille det særlige hjemmelskravet, legalitetsprinsippet. Lov er den rettskilden som i størst grad tilfredsstiller alle de tre verdipremissene. Lovtekst nyter stor grad av autoritet og demokratisk legitimitet etter Grunnloven 76 som gir det demokratisk vedtatte Stortinget rollen som primær produsenten av lov. Videre gir også lovtekst stor grad av forutberegnelighet ettersom lov er tilgjengelig for alle. Dette tilsier at lov veier tungt i et rettskildemessig perspektiv. Høyesterett har dermed gjennomført den første delen av rettsanvendelsesprosessen - identifisering av primært rettsgrunnlag og går videre til den neste delen fortolknings av
primært rettsgrunnlag. (10, 11) Ordlydstolkningen I avsnitt 10 vedkjenner Høyesterett at ordlyden til vilkåret "under påvirkning" er oppfylt og går videre til de to sentrale vilkårene i bestemmelsen. Som Høyesterett påpeker gir bestemmelsen opphav til to spørsmål, for det første om båten har "motor som fremkomstmiddel" når motoren ikke kan benyttet på grunn av mangel på drivstoff og for det andre om båten kan ha en "fører" når den driver for vær og vind. Dette er de sentrale tolkningsspørsmålene i dommen. Det kan først bemerkes at Høyesterett i liten grad foretar en direkte ordlydstolkning, men tolker heller bestemmelsen i lys av rettsspørsmålet. Bokstavelig tolkning og legalitetsprinsippet som tolkningsprinsipp Utgangspunktet ved fortolkningen av det primære rettsgrunnlaget skal være å ta utgangspunkt i den naturlige ordlyden til det primære rettsgrunnlaget. Ettersom lovtekst er autorisert av Stortinget gir dette rom for å fintolke bestemmelsen. En bokstavelig tolkning er dermed den klare hovedregelen, med mindre det er en eldre lovtekst hvor ordlyden da skal tolkes i samsvar med daværende språk, eller dersom lovteksten inneholder spesielle faguttrykk, hvor bestemmelsen skal tolkes i samsvar med disse faguttrykkene. Kravet blir i tillegg skjerpet ettersom vi befinner oss på legalitetsprinsippets område. De samme hensynene som begrunner legalitetsprinsippet som hjemmelskravet tilsier også at bestemmelsen må tolkes restriktivt - dette omtales også som klarhetskravet. Klarhetskravet er enda strengere på strafferettensområde. En Høyesterettsdom har uttalt at ved vurderingen av klarhetskravet på forvaltningsrettensområde skal det legges vekt på sakens art, betydning for vedkommende, hvor tyngende avgjørelsen er osv. Selv om Strafferettens legalitetsprinsipp er enda sterkere, har nok disse momentene fortsatt en liten grad av betydning av hvor klar bestemmelsen skal være. Presiserende tolkning I avsnitt 11 foretar Høyesterett tolkning av bestemmelsen i lys av rettsspørsmålet da de uttaler at "ordlyden gir etter mitt syn ikke noe holdepunkt for den
forståelse av at bestemmelsen bare kan anvendes når motoren faktisk benyttes". Og det fremstår her som om Høyesterett foretar en presisering av hva ordlyden sier - altså en presiserende tolkning. En presiserende tolkning av bestemmelsen er fortsatt en del av den naturlige ordlyden og dermed ikke i strid med klarhetskravet. Dette kan først og fremst forklares i at legalitetsprinsippet er til for å gi borgerne mulighet til å forutberegne sin egen rettsstilling. En presiserende tolkning vil fortsatt være innenfor ordlyden, og det bør dermed ikke komme som noen overraskelse for borgeren - slik som for eksempel presiserende eller utvidende tolkning kan gjøre. En presiserende tolkning gir fortsatt tiltalte mulighet til å forutse sin egen rettsstilling. Høyesterett foretok en lignende tolkning i Stebarnsdommen hvor rettsvirkningen var enda strengere - fengselsstraff. Høyesterett påpekte allikevel at selv om klarhetskravet ville stå meget sterkt, lå ikke tolkningen utenfor den naturlige forståelsen og burde dermed ikke komme som noen overraskelse på tiltalte. Høyesterett har dermed funnet fram til hva de mener er den naturlige forståelsen av bestemmelsen, og går videre til andre rettskilder for å støtte opp tolkningen sin. Dette er i god tråd med juridisk argumentasjon. (12) Lovformål Høyesterett henviser videre til lovformålet, som de utleder fra forarbeidene. Lovformålet vil dermed nyte samme grad av avledet autoritet og demokratisk legitimitet som forarbeidene gjør. Lovformålet vil ofte være en viktig del av tolkningen til en bestemmelse. Dersom den aktuelle bestemmelsen ikke gir uttrykk for det man må anta skal være formålet med loven vil dette være et sterkt holdepunkt for å kunne se vekk i fra ordlyden. Det kan framstå som om formålet Høyesterett finner er et objektivt lovformål - de finner altså basert på forarbeidene hva de mener må være lovformålet. Rettspraksis har allikevel vist at det skilles lite mellom objektivt og subjektive formåls vekt i slutningsprosessen.
(13, 14, 15) Forarbeider I avsnitt 13, 14 og 15 henviser Høyesterett videre til sentrale forarbeidsuttalelser. Rettspraksis har vist at forarbeidene er en sentral argumentasjonskilde for Høyesterett. Utgangspunktet skal være ordlyden til en lovtekst, men en konsekvens av språkets lite presise form fører til at det ofte kan være vage og flertydige ord og uttrykk i lovteksten. Det kan også være et bevisst valg fra lovgiver å la være å være for konsis i formuleringen. Forarbeidene vil dermed ofte være et viktig grep for å tyde disse formuleringene. Forarbeidene er ikke autorisert slik som lov, men nyter allikevel stor grad av både avledet autoritet og demokratisk legitimitet. Det er vanlig praksis i norsk rett å vedta korte konsise lovtekster som videre blir utdypet i forarbeidsuttalelsene. Forarbeidene har dermed en stor grad av rettskildemessig tyngde. Dette er mye fordi forarbeidene kan anses for å gi uttrykk for lovgiverviljen. Selv om de ikke blir autorisert på samme måte som lovtekst, er det lagt i store arbeidsmengder av dyktige jurister for å utforme de. Det fører til at man ikke kan fintolke de på samme måte som lovtekst, i stedet må man prøve å utlede den gjennomgående rettsoppfatningen forarbeidene gir uttrykk for. Slutningsprinsippene for forarbeider gir at ved motstridende utsagn skal det blant annet legges vekt på hvilket forarbeid som ligger nærmest lovteksten hvor for eksempel en innstillings uttalelse går foran en proposisjon osv., hvilket som er mest gjennomgående utarbeidet osv. Dette gjør Høyesterett i god måte når de viser til to forarbeidsuttalelser som gir uttrykk for to ulike rettsoppfatninger i avsnitt 13 og 14. Høyesterett ser at forarbeidsuttalelser i senere forarbeider som Ot.prp, nr.51 gir uttrykk for samme rettsoppfatning som avsnitt 14 og kan dermed med trygg rettskildemessig forankring legge mest vekt på dette. (16)
Høyesterett uttaler en meget interessant uttalelse i avsnitt 16 når de sier at "Dette tilsier etter mitt syn at domstolene viser betydelig tilbakenholdenhet med å unnta tilfeller med den begrunnelse at de klassiske risikofaktorene er fraværende eller bare gjør seg gjeldende med begrenset utstrekning". De henviser her i bunn og grunn til prinsippet om maktfordeling. Lovgiver har ikke mulighet til å vedta lover for alt - det ville verken vært mulig fra et tidsog ressursmessig perspektiv, men også med tanke på at det retten aldri vil kunne bli helt fullstendig. Det er her Høyesterettsrolle som domstol i siste instans kommer inn - dersom sterke rettskildemessige hensyn taler for det har Høyesterett mulighet til å skape ny rett. Men som Høyesterett selv påpeker må de allikevel ha en viss reservasjon fra å gjøre dette. Lovgivers taushet kan for eksempel være et bevisst valg og ikke nødvendigvis en mulighet for Høyesterett å skape ny rett. Høyesterett ser at selv om den helt konkrete ordlyden kanskje åpner litt for en innskrenkende tolkning, tilsier forarbeidene at dette ville være i mot lovgiverviljen. (17) Rettspraksis Ettersom forarbeidsuttalelser og dermed lovformål støtter opp den naturlige ordlydstolkningen skal det videre meget sterke rettskildemessige hensyn til for at denne rettsregelen skal bli satt til side. Et slikt sterkt rettskildemessig hensyn vil typisk være et prejudikat - en bindende rettsoppfatning foretatt av Høyesterett. Høyesteretts avgjørelser nyter også stor grad av autoritet og demokratisk legitimitet gjennom Grunnloven 88 som domstol i siste instans. Deres legitimitet kan også begrunnes gjennom hensynet til forutberegnelighet. Dersom Høyesterett har tatt stilling til et tidligere rettsspørsmål kan en borger med stor sannsynlighet vite at et lignende spørsmål senere vil behandles likt. Legitimiteten deres kan også utledes fra hensynet om prosessøkonomi - det vil være uheldig dersom Høyesterett må ta stilling til det samme spørsmålet flere ganger.
I dommen framlegger ikke Høyesterett et direkte prejudikat, og dette er antagelig fordi Høyesterett ikke har tatt stilling til et lignende spørsmål tidligere. En prejudikatavgjørelse vil si en rettsavgjørelse foretatt av Høyesterett som er tilnærmet bindende for senere rettsanvendere, inkludert Høyesterett selv. Det er hovedsakelig ratio descendi uttalelser - argumenter som har vært avgjørende for resultatet, som kan fungere som et prejudikat. Dette i motsetning til obiter dictum uttalelser - såkalte "sleng bemerkelser". Vekten av obiter dictum uttalelser vil avhenge av hvor god argumentasjonen generelt er. Ettersom det ikke finnes et direkte prejudikat vil Høyesterett dermed stå friere i sin tolkning av bestemmelsen. Slik som forarbeider kan også rettspraksis ha stor betydning innenfor tolkning av bestemmelsene. Ettersom deres praksis anses som gjeldende rett vil de i en viss grad kunne regulere og supplere lover etter hva de ser er hensiktsmessig. Selv om de ikke finnes et direkte prejudikat finner allikevel Høyesterett fram til en dom de bruker som tolkningsbidrag - Rt-1994 s. 1055. Et vanlig slutningsprinsipp ved rettspraksis, likt som forarbeider, er at heller ikke de skal "fintolkes" ettersom de heller ikke er en autorativ vedtatt tekst. I stedet skal man trekke ut det man må anse for å være rettsoppfatningen. Rettsoppfatningen Høyesterett trekker ut av Rt-1994 s. 1055 må anses for å støtte opp de tidligere utledete rettskildene. (18) Tolkningsresultatet - vektingen Basert på en samlet vurdering av rettskildene kommer Høyesterett dermed fram til at "den båt som ble benyttet anses å ha "motor som fremdriftsmiddel" også etter å ha gått tom for drivstoff." Dette må anses som tolkningsresulatet til vilkåret "Motor som fremdriftsmiddel". Videre går førstevoterende fram til neste tolkningsspørsmål "om tiltalte kan anses for å ha vært fører av båten også etter at motoren sluttet å fungere på grunn av manglende drivstoff". (20) Ordlyd II
Høyesterett går også her legitimeringsprinsippene godt i møte ved å først se på den naturlige ordlyden, også her tolker de bestemmelsen i lys av rettsspørsmålet. Videre ser Høyesterett på fritids- og småbåtsloven ettersom bestemmelsene har samme formulering. Dette er kontekstuell tolkning, som fortsatt regnes som en bokstavelig tolkning. En kontekstuell tolkning vil si at man ved tolkningen også ser på for eksempel resten av bestemmelsen, overskrift til bestemmelsen, resten av loven og lignende. Hensynet om sammenheng i rettssystemet tilsier at det er et godt grep av Høyesterett å tolke bestemmelsen i samsvar med fritids- og småbåtsloven. (21) Forarbeider II Også her viser Høyesterett til forarbeidsuttalelsene - og påpeker at disse peker klart i samme retning som den kontekstuelle tolkningen av ordlyden. (22) Underrettspraksis Videre viser de til lagmannsrettens uttalelser. Lagmannsretten nyter ikke samme grad av autoritet som Høyesterett gjør, og faller inn under begrepet underrettspraksis. Underrettspraksis er legitimert først og fremst gjennom hensyn om likhet til loven, forutberegnelighet om det har vært en praksis som har vært langvarig, om argumentasjonen er god osv. Lagmannsrettsuttalelser i seg selv kan ikke være et tungtveiende rettskildemessig argument, men slik som Høyesterett anvender de er allikevel i god tråd med juridisk metode. Ettersom uttalelsen støtter opp allerede tungtveiende argumenter viser Høyesterett stor rettskildemessig dybde, noe som sikrer posisjonen dommen kan ha som fremtidig prejudikat. (23) Tolkningsresultatet - vektingen I avsnitt 23 gir Høyesterett, basert på de tidligere vurderte rettskildene, uttrykk for tolkningsresultatet når de uttaler at "tiltalte må anses som fører av båten også etter at motoren hadde gått tom for drivstoff". Også dette må anses som en presiserende tolkning av bestemmelsen.
(24) Fremmedrett (EMK) I avsnitt 24 påpeker Høyesterett at forsvareren har fremholdt at domfellelsen er i strid med klarhetskravet i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 7. Dette må sees i sammenheng med avsnittet om ordlydstolkningen. Fremmed retts tyngde innenfor et rettskildemessig perspektiv varierer mye. Dersom bestemmelsen er ratifisert og innarbeidet i den norske lov, har den naturligvis like stor rettskildemessig vekt som norsk lov har. Ellers blir fremmed rett blant annet legitimert gjennom tanken om rettsenhet og spesielt presumsjonsprinsippet. Den europeiske menneskerettskonvensjonen må anses for å ha relativt stor rettskildemessig tyngde innenfor norsk rett. Men som Høyesterett påpeker er ikke tolkningen i strid med klarhetskravet og dermed ikke i strid med bestemmelsen. Dersom tolkningen hadde vært i strid med EMK, måtte Høyesterett utvist forsiktighet med å komme fram til dette tolkningsresultatet. Det kunne vært interessant å se på hva Høyesterett ville gjort dersom tolkningsprinsippet var i strid med EMK, men det vil ikke gås videre inn på det ettersom det ikke var relevant for dommen. Klarhetskravet er uansett formulert gjennom norsk rett. Reelle hensyn Det kan avslutningsvis sies noe om reelle hensyn i tilknytning til et rettskildeperspektiv. Reelle hensyn kan være en litt vanskelig rettskilde å identifisere, ettersom den i bunn og grunn må anses for å gjennomsyre all juridisk argumentasjon. Tanken om at retten skal være rettferdig og god er jo utgangspunktet til hvorfor man har et lovsystem. Reelle hensyn kan grovt deles inn i tre hovedgrupper allmenne-, saksspesifikke-, og rasjonalitets og rimelighetsbetraktninger. Høyesterett. I forarbeidsuttalelsene i avsnitt 16 vises det til at "hensynet til klare og praktikable regler og den negative signaleffekten av unntak, ble funnet avgjørende". Dette er nok en type saksspesifikke reelle hensyn. Det kan være vanskelig å se direkte hvor Høyesterett anvender reelle hensyn, men
dette er nok i bunn og grunn at de autorative kildene gir uttrykk for et resultat som kan anses som "godt". Vekting Høyesterett trenger i liten grad å foreta en stor grad av vekting av de ulike rettskildene. Alle de autorative rettskildene peker i samme retning og krever liten grad av anvendelse av for eksempel lex-prinsippene.