Rapport Vallersund Gård og Framskolen 2006
Situasjonsberetning Vallersund Gård Det ser ikke lenger ut som en byggeplass, taket og panelet på Brendan huset er skiftet, butikkens kjøkken er i bruk nå og stien mellom bygdas skolen og oss er ferdig laget (etter tre års arbeid..) av en gruppe fra Int. dugnad. Det nye kontorbygget, hvor Astrid bor i 2. etasje er endelig malt ferdig og trenger bare navn, som skal gis i sammenheng med Åpen dag og 25 års feiring den 17.12. 06. Da skal det også fremføres Knappestøpersenene av Peer Gynt. Anbud til Mettes hus er sendt ut til entreprenørene og det skal tas en beslutning i løpet av de neste ukene. Kulturhustomten ble oppmålet og vi jobber hardt med å gjennomarbeide romprogrammet for hallen. Brendan er tomt for beboere, slik at renovering for Framskolen kunne settes i gang siste uke.. Det har derfor vært litt flytting omkring i landsbyen med et tilfredsstillende resultat. Tiina Ulen har flyttet fra landsbyen den 1.7. og Anne Kristin, som bodde her i 21 år, har flyttet til Granly stiftelse i Kapp i august. Patrick og Steffi, som kom som praktikanter i fjord, har bestemt seg for å bli lengre enn et år. Tre praktikanter har kommet, en av dem er gårdspraktikant, og det har dannet seg en fin gruppe. Nå har vi tre beboere på Nordlys (med Henry og Viola), to på Haugtussa, og to til, som er tilknyttet Haugtussa, (det er Astrid, som bor i kontorbygget og Marius, som bor i butikken), på Valderhaug bor det en praktikantfamilie. Det er tre beboere på Ilja (med Anita, Falko, Patrick og Steffi). Så vi har 10 beboere. På Raniero bor nå Mette og en praktikant. På Brendan bor Dag og Corinna, og på Sunniva Hanna og Peter.
Ole, en av snekkerne, har sagt opp til 1. oktober. Anita og Falko har fått en sønn i september, som ble født med en alvorlig hjertefeil og måtte allerede opereres, men nå går det veldig bra. Neste sommer får vi en familie fra Sveits med tre barn, som har allerede lenge vurderte å flytte til oss, så vi gleder oss. Ellers står vi i en veldig spennende prosess med en bondefamilie, som ønsker å komme til oss ganske snart, og vi prøver å finne den beste måten å knytte dem til oss. FRAMskolens planleggingen er i full fart, om det gjelder å danne en kjernegruppe, sette opp en arbeidsliste for å utarbeide undervisningsplan og praktiske løsninger i huset, eller lage et budsjett for det, finansieringen er dessverre enda uklar Internt kommer vi alltid et stykke videre i prosessen om struktureringen av landsbyen og vi opplever at lederteamet fungerer bedre og bedre og gir tydelig mer klarhet. Vi har satt i gang medarbeidersamtaler med den hele bærende kretsen og det gir en fin følelse av fellesskapet. Det har vært en fin sommer her, bl. a. reiste en større gruppe til en beboerfestival til Latvia og det fantes mange andre småturer. På representantskapsmøtet høsten 2005 ble det besluttet at det skulle bli stilt til rådighet midler for den faglige oppdateringen og veiledningen i forbindelse med utviklingen av arbeidet for unge voksne. Som et vesentlig ledd av dette initiativet ble Elisabeth Ameln engasjert i en 20 % stilling. (Fra ref :..Det er tilbud fra Elisabeth Ameln å sette opp et Youth Guidance Seminar tilpasset norske forhold. Dette vil innebære at hun blir ansatt på 20% stilling av Landsbystiftelsen. Representantskapet støttet forslagene med applaus.) Elisabet har vært en vesentlig hjelp og støtte i det arbeidet som er nedlagt i året som er gått. Her foreligger hennes rapport fra dette arbeidet: Rapport om ungdomsarbeid Det har vært interessant og litt overveldende, om enn forventet og oppleve hvor mye et land kan forandre seg på 30 år. Det Norge jeg forlot
i 70 årene er slett ikke det Norge som jeg nå møter daglig i mitt liv og arbeid. Dessuten er jeg selv ikke den samme, jeg er (mye) eldre, og er selvsagt blitt formet og forandret av å ha tilbrakt disse årene i USA. Nå har jeg vært her i ett år, det har vært litt av en omstilling og på mange måter mye mer utfordrende enn jeg hadde tenkt meg. Så langt om min egen situasjon. Siden januar i år har jeg arbeidet for Landsbystiftelsen med å støtte opp om impulsen for arbeid med ungdom og unge voksne med utviklingshemming i Norge. Det har vært en interessant prosess å prøve å få en oversikt over arbeidet, aktørene og forbindelsene mellom ulike grupper og organisasjoner/stiftelser. Det har vært et lærerikt år og aspekter av arbeidet har begynt å bevege seg fremover. Jeg vil nå nevne tre aspekter ved arbeidet fremover som har krystallisert seg ut for meg i løpet av dette året. I mai i år formulerte Norsk Forbund noe vi i grunnen har visst eller følt lenge, og som er blitt en del av arbeidsrealiten for eksempel i USA i de siste 10 årene, nemlig at arbeidet vårt for og sammen med mennesker med utviklingshemming er firedelt, nemlig arbeidet med barn, ungdom og unge voksne, voksne og eldre. Nå er utfordringen å realisere og konkretisere dette i arbeidet i hverdagen. I forhold til ungdom og det vi har begynt å kalle ungdomsveiledning (en mulig norsk oversettelse av youth guidance ) vil jeg beskrive vår nåværende situasjon i Norge, slik jeg ser den litt utenfra ennå - fra tre aspekter: 1)Bevisstgjøring, 2)Fremvekst av faktisk arbeid med og for ungdom, og 3)Utdannelsesmuligheter for dem som ønsker å gå inn i dette arbeidet som lærere, veiledere og omsorgsarbeidere. Bevisstgjøring. All norsk ungdom har rett på videregående utdanning, det vil si 5 år etter endt 10. skoleår, men ikke alle ungdommer med utviklingshemming gjør nytte av dette tilbudet. (Ofte fordi de blir plassert i jobb/aktivitetssenter og bolig så snart som dette er mulig.) Det å skape bevissthet rundt at også unge mennesker med utviklingshemming har langsiktige behov for videre utvikling, utdannelse, reiser og ulike stimulerende opplevelser utover jobb eller dagsenter og et sted å bo er noe vi alle må jobbe aktivt med i alle sammenhenger og så ofte som anledningen byr seg! Bevisstgjøring og holdningsendringer skjer over tid, jeg snakker om ungdomsarbeid til alle jeg møter, kollegaer og bekjente, arbeidsgivere og på busstoppet og på fly til Oslo. Selv i disse overbyråkratiserte tider må vi ikke undervurdere de små bevegelsene i grasrøttene. På fagdagene på Vidaråsen i Juni i år, utrykte representanten for departementet det slik: Jeg er ikke fordi jeg bor ikke fordi jeg arbeider men fordi jeg er meg..
Dette er uten tvil et utsagn som vi alle er svært enig i, poetisk og uttrykksfullt om enn litt sentimentalt. Særlig fordi den dype meningen bak det ikke er reflektert i den sosialpolitiske realiteten for unge mennesker med utviklingshemming. Har du fått deg bolig og blitt plassert på et arbeidssted må du bare ikke komme her og komme her og be om enda mer utdanning... Hva skal du med det da...? Man kunne jo bli fristet til å svare med Askeladden, men det får bli til en annen gang. Sikkert er det at man ennå ikke møter mye forståelse når man foreslår at mennesker med utviklingshemming har behov for utdanning utover botrening. Jeg tror det er viktig å tenke igjennom: Hva betyr det å være meg? Hvordan blir vi alle oss selv? Fremvekst av arbeid. Jeg tror det er riktig når jeg sier det slik at bortsett fra de videregående tilbudene på helsepedagogiske skoler er det Stiftelsen Grobunn som i Norge i de siste årene har tatt fatt i, og på en måte vært pionerer for arbeidet med ungdom. Nå opplever vi for eksempel på Videråsen og på Granly og kanskje også andre steder at vi har fått en gruppe unge landsbyboere, beboere som har andre behov enn de som begynner å bli godt voksne. Spørsmålet blir da, hvordan kan skape flere og spesielt tilpassede tilbud til denne aldersgruppen?? Svaret på dette blir som det ofte er, mer spørsmål: Hva trenger denne gruppen? Hvem av oss skal skape disse tilbudene og hvor og når? Hvordan skal det hele finansieres..? Arbeidet med Framskolen på Vallersund Gård tar stadig mer tydelig form, og vi ser frem til å møte den første pioner gruppen av ungdommer høsten 2007. Utdannelsesmuligheter. Møter i Norge, kurs på Maidagene og samtaler med individer og grupper som har med ungdomsarbeidet å gjøre bekrefter at det blir gjort mye arbeid, men det synes som vi mangler en teoribase, et kunnskapsgrunnlag for arbeidet med ungdom, vi har ikke et utdanningstilbud som fokuserer på behovene til de av oss som arbeider, eller ønsker å arbeide med ungdom og unge voksne med utviklingshemming. Å bygge opp arbeidet med ungdom, å skape et kompetansegrunnlag, bevisstgjøring alle disse tre faktorene henger selvsagt sammen og virker gjensidig inn på hverandre. Jo flere stedet vi skaper hvor arbeidet finner sted, jo mer behov for utdanning/økt kompetanse. Jo flere kurs vi tilbyr, jo mer inspirasjon (håper vi!) desto flere inspirerte og kompetente medarbeidere og jo mer vekst. Selvsagt. Men et sted må man jo begynne. Jeg ser frem til å fortsette å støtte dette arbeidet i fremtiden. Elisabeth Ameln Nov. 2006
Slik Framskoletilbudet vokser fram står vi overfor store utfordringer med særlig henblikk på finansieringen av prosjektet. Dag Balavoine