Fjella- området i Indre Østfold- fugl og fisk

Fjella- området i Indre Østfold- fugl og fisk av Atle Haga (red) Østfold- Natur nr 48 ISSN 0803-4443

Fjella- området i Indre Østfold- fugl og fisk Forord og innholdsfortegnelse: Dette nummeret av Østfold- Natur omhandler 4 rapporter om Fjella i Indre Østfold: 1. Prøvefiske i Trømborgfjella Eidsberg kommune Av Øivind Kristiansen, 8 sider 2. Faunaendringer i Trømborgfjella, Eidsberg siste 30 år av Atle Haga og Per Kristiansen, 3 sider 3. Bestandsoversikt av lommer, traner, gjess, ender og andre våtmarksfugler i Fjella området i Østfold av Per Kristiansen, 7 sider 4., Østfold, av Mats Finne, Per Kristiansen og Per Wegge, 30 sider Rapport nr. 1 er utarbeidet i 1993 etter undersøkelser bekostet av fylkesmannen i Østfold, miljøvernavdelingen. Den er tidligere ikke publisert. Rapport nr. 2 er utarbeidet for dette nummeret av Østfold- Natur. Rapporten omtaler de viktigste endringene i fuglelivet etter av Østfold- natur nr.8 ble utgitt i 1980. Rapport nr.3 er utarbeidet etter undersøkelser bekostet av Østfold fylkeskommune. Rapport nr. 4 er tidligere publisert av Sweco etter undersøkelser bekostet av fylkesmannen i Østfold og Østfold fylkeskommune. Forsiden viser en jerpe- hann (Foto Bjørn Aksel Bjerke) Eidsberg 20. desember 2012 Atle Haga (red.)

PRØVEFISKE I TRØMBORGFJELLA EIDSBERG KOMMUNE Fylkesmannen i Østfold Milj øvernavdelingen 1993 Øivind Kristiansen

1. INNLEDNING I perioden 14-16.10.92. ble det foretatt prøvefiske med gam og elektrisk fiskeapparat i Trøroborgfjella - Eidsberg ko=une. Det har i lengere tid foregått fiskekultivering i området i form av kalking og utsetting av fisk. Arbeidet er utført av Svarverud 1FF som clisponerer det aktuelle området Det ble fisket med bunngarn i Kulevann og Stålsvann. Jonsvansbekken og Damtjernbekken ble fisket med elektrisk fiskeapparat. Prøvefisket ble utført etter ønske fra Svarveud 1FF og som en følge av at forvaltningen nå i større grad vil prioritere å dokumentere effekten av de midler som over lengere tid har blitt bevilget til kultiveringsarbeid i fylket. Resultatene fra prøvefisket foreligger i dette notatet.

2. METODIKK 2.1 Prøvefiske Det ble benyttet en utvidet "Jensen-serie" bestående av bunngarn i maskeviddene 10.5, 16, 19.5.22.5.26.29,35,45. og 52 mm. Garna er av monofllarnent med lengde 25 m og høyde l.s m.. Bunngarna ble satt i strandsonen fra ca 1-5 m dyp. Det ble fisket en garnnatt i hvert vann. I KuJevann fra 14-15.10. og i Stålsvann fra 15-16.10. Til elfiske ble det benyttet bærbart apparat med regulerbar spenning, pulsfrekvens, og pulslengde. Det ble fisket i to bekker 14.10.92. Damtjernbekken og Jonsvannsbekken. Begge lokaliteter ble avfisket 1 gang. Det ble tatt littoralt og vertikalt hovtrekk for bestemmelse av zooplanklon. 2.2 Prøvetagning. Fisken ble lengdemålt til nærmeste milimeter og veid til nærmeste 1.0 gr. Lengden måles fra snutespiss til lengste halefinnestråle når fisken ligger naturlig utstrakt. Fiskens kjønn ble bestemt og modningsgraden angitt etter en skala fra I - VIT (Dahl 1917 og Peczalska 1968). Det ble tatt mageprøver for å undersøke sammensetningen av næringsdyr. Mageprøvene ble analysert v.h.a binokularlupe med forstørrelse 6-12 X. Det ble tatt gjellelokk (opercuium), og øresteiner (otolitter) og skjell for aldersbestemmelse av henholdsvis abbor og ørret Beinstrukturene ble lagt i rektifisert sprit og lest mot sort bakgrunn v.h.a. binokularlupe. Til avlesning av skjell ble det benyttet et Microfiche apparat. Forholdet mellom lengde og vekt ble beskrevet v.h.a FullOns formel : K = 100,. vekt/lengde3

3. RESULTATER 3.1 Kulevann Det ble/anget totalt 171 fisk. Av dette var 155 eller ca 91 % abbor. Det ble/angel 16 ørret. Abbor. Det ble totalt fanget 155 abbor. Største delen av fangsten var fisk i lengdeimervallet 12-14 cm (se fig. 1). Den største fisken målte 221 mm, veide 140 gr. og ble aldersbestemt til 9 åt. 35 N = 155 30 25 Antall 20 15 10 5 7!O 15 20 Lengdegruppe (cm) Figur 1. Lengdefordeling av abbor i Kulevann. Veksten til abboren er vist i figur 2. Vekstkurven baserer seg på gjennomsninslengder ved bestemt alder. 2 4 6 8 Alder (åt) Figur 2. Gjennomsnittsvekst hos abbor i Kulevan n.

r et utvalg på 82 fisk var kjønnsfordelingen 32 (39 %) hunner og 50 (61 %) hanner. Det ble tatt mageprøver for undersøkelse av næringsdyr hos 9 abbor. Det ble funnet døgnfluer, fjærmygglarver, og hoppekreps i mageprøvene. Ingen abbor hadde spist fisk. Ørret Det ble fanget 16 ørret Gjennomsnitdig lengde var 311 mm. Største fisk målte 451 mm og veide 870 gr. Gjennomsnittlig K-faktor for fisk fanget i Kulevann var 1.2. Kjønnsfordelingen i fangsten var Il hanner og 5 hunner. 9 fisk hadde lyserød kjønfarge, 7 fisk hadde hvit kjøttfarge. Det ble tatt mageprøver fra 6 fisk. Flere av prøvene var så fordøyd at det var umulig å fastslå arter av næringsdyr, men krepsdyret gråsugge ble funnet i en fisk. Av 16 ørret var 9 fisk (6 hanner og 3 hunner) gytemodene. Samtlige fisk i fangsten må antas å ha vært i gytemoden alder. Vekst hos ørreten i Kulevann er vist i figur 3. 40 30 / / 0=11 20 10 / 0=1 6././ / 0=1 6 / / / / -./ 0=1) / / 0= 16 -' / / / 0= 14 / // n=2 / /'-;'=4./././ n=8 2 4 6 Alder (år) 8 10 Figur 3. Gjennomsni ttsvekst hos ørret i Kulevann. Hovrrekk Det ble tatt vertikalt og littora! hovrrekk fo r å fin ne sammensetningen av dyreplankton. Ansurvalget var rikt. Av Cladocerer dorninene Holopedium gibberum (gelekreps), og Bosrnina longispina. Daphnia (rrolig longispina) ble også funner. Av Copepoder bl e del funnet både cal anoide og cyclopoide fonner. De fle ste stadier var representen. l det li tloraie hovrrekker ble det ogs~ fun net ROtalOner.

3.2 Stålsvann. I Stålsvann ble det totaltfanget 128 fisk. Av disse var 114 (89%) abbor og 14 ørret. Abbor. Det ble totalt fanget 114 abbor. Hoveddelen av fangsten ble tatt i lengdeintervallet 12-16 cm (se fig. 4). Den største fisken målte 230 mm. Veksten ril abboren fra Stålsvannet er vist i figur 5. 25 N=1l4 20 Antall 15 10 5 +--1 11 15 Lengdegruppe (cm) Figur 4. Lengdefordeling av abbor i Stålsvann. 25 20 15 10 5 n=62 n=49 n=32 n=j5 -- -- -n=4 n=3 --- 2 4 Alder (år) 6 8 Figur 5. Gjennomsnittsvekst hos abbor iståisvann. I et utvalg på 66 fisk var 34 (52%) hunner, og 32 (48%) hanner. Det ble tatt mageprøver for undersøkelse av næringsdyr fra 6 fisker. Fjærmygglarver ble funnet i de fleste magene. Det ble også funnet hoppekreps. Ingen abbor i fangsten hadde spist fisk.

ørret Det ble totalt fanget 14 ørrel Gjennomsnittlig lengde var 254 mm. Gjennomsnittlig K faktor 1.1. Største fisk målte 385 = og veide 465 gr. Kjønnsfordeling i fangsten var 4 (29 %) hanner og 10 (71 %) hunner. 5 fisk hadde lyserød kjøttfarge, 9 fisk hvit kjøttfarge. Det ble tatt mageprøver fra 5 fisk. Rere ørret hade spist fjærmygglarver. Det er rimelig å anta at samtlige fisk i fangsten var i kjønnsmoden alder. Likevel var kun 4 fisk (to hanner og to hunner) gytemodene. Veksten hos ørret fra Stålsvann er vist i figur 6. 40 30 20 / /n=13 10 / / / / /n=14...- / r n=14 / / /n=14 / / /0=8 / //n=7 /" n=3 /.../n=4 2 4 6 Alder (år) 8 Figur 6. Gjennomsnittsvekst hos ørret i Stålsvann. Hovtrekk Av Cladocerer ble Holopedium gibberum og Bosmina longispina funnet. Sistnevme var dominerende. Av Copepoder ble både calanoide og cyclopoide former og de fleste utviklingsstadier funnet. 3.3 Damtjernbekken og Jonsvannsbekken I Damtjembekken ble det fanget 13 ørret. Gjennomsnittlig lengde 125 mm, gjennomsnittlig vekt 47 gr. Fisken vokser rundt 60 mm førsle år og dette er meget god vekst. De to største fiskene, som begge var hanner, var gytemodene.

I Jonsvannsbekken ble det fanget 20 fisk. Gjennomsnittlig lengde og vekt var henholdsvis 136 mm og 34 gr. Fisken vokser 67 mm første år. De tre største fiskene, som alle var hanner, var gytemodene. 4. KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER Både Kulevann og Stålsvann er skogsvann der de naturgilte forholdene ligger godt til rene for abbor. Dårlige gytemuligheter gjør at ørretbestanden ikke har samme urvillcingspotensiale. Abbor er da også dominerende art og finnes i store mengder både i Kulevann og Stålsvann. Kalkingen har gilt bedrede levevilkår for alle arter i vannene. Med tiden kan imidlertid bestanden av abbor bli så stor at næringstilgangen blir begrensende for veksten, noe som fører til at vi får en stor bestand av småfallen fisk, såkalte "rusenbrødre". I Kulevann er det foretatt hogst/rydding i strandsonen. Kvister og trær er i stor grad elterlatt i vannet. Dette er et utmerket og velkjent tiltak for å bedre gyteforholdene for abbor der dette er ønskelig. Dette har vel neppe væn hensikten her, men effekten er utvilsomt den samme.. Hvis man ønsker å begrense abborbestanden bør det hven år fiskes med bunngarn i maskeviddene 10.5, 16, og 19 mm. Man kan også benytte ruser som er et effektivt redskap i den tiden abboren leker. Dette gjelder både Stålsvann og Kulevann. Det vil trolig også bli fanget ørret i disse garna og man må her foreta en skjønnsmessig vurdering av hvor intensivt man skal fiske slik at ikke ørretbestanden blir for sterkt beskattet. Effekten av slike tiltak er vanskelig å forutsi, men vil etter noen år forhåpentlig vis bli en bestand av større og mer attniktiv abbor og ørret. ørreten er i god kondisjon men blir ikke spesielt storvokst. Delte skyldes trolig et for stort konkurransetrykk fra abboren og at det settes for mye fisk i lokalitetene. Vanligvis anbefaler man utserting av 50 fiskjha vannareal i to år elter første kalking i sure vann. Deretter settes 25 fiskjha i to år. Normalt er det så ikke nødvendig med ytterligere utsettinger. Dette er imidlertid avhengig av reproduksjonsmulighetene, og må vurderes i hven enkelt tilfeide. Det er her tatt utgangspunkt i bruk av ensornrig settefisk. Vertikale og littorale hovtrekk i Kulevann og Stålsvann viser at artsurvalget av zooplankton er forholdsvis stor. Det ble funnet Daphnia sp. i Kulevann, noe som indikerer at vannkvaliteten er god. Derine er vanligvis blant de første som faller ut ved forsuringsproblemer. Daphnia ble ikke funnet i Stålsvann. Darntjernbekken og Jonsvannsbekken gir gode oppvekstmuligheter for ørreten. Det ble fanget gytemoden fisk og betingelsene for vellykket reproduksjon bør være til stede. Kalkingen i området måjortsettejor å opprerrholde en tilfredsstillende vannkvalilel. Del bør jorsøksvisfiskes med garn/ruser i Kulevann og Stålsvannjor å begrense veksiej1 i abborbestanden. Antall ørret som settes i vannene bør reduseres. Oppfølging av gytebekker med spredning av korallgrus/kalksteinsgrus måjortseue ved behov.

Faunaendringer i Trømborgfjella, Eidsberg siste 30 år Av Atle Haga og Per Kristiansen Innledning Tretti år er gått siden Østfold-Natur nr 8: Plante- og dyreliv i Trømborgfjella, Eidsberg, ble utgitt (Haga 1980). Siden den tid har Per Kristiansen årlig foretatt systematiske skogsfuglundersøkelser, og begge forfatterne har ellers registrert fuglelivet på en rekke turer i området. I denne rapporten omtales de arter der det har skjedd store endringer i forekomsten i løpet av disse årene. Bestandsendringer hos utvalgte fuglearter Smålom svømmende i Skjærtjern 21. mai 2008 (foto: Bjørn Aksel Bjerke) Smålom Ikke kjent fra Fjella da 1980-rapporten ble gitt ut. Første kjente observasjon var 1 par i Vardetjern i 1985, og første sikre hekking var Lomtjern ved Heiamosen i 1987 (2 pull). Anslagsvis 5-10 par hekker nå årlig på lokaliteter som Posttjern, Hestesprengen, Store Lauvvannet, Lomtjern, Skjærtjern, Vardetjern, Tvillingtjern, Butjern, Låstjern og Lomtjern. De siste årene har flere par smålom hekket

reglemessig. 10 hekkelokaliteter er kjent, og antall par pr år mellom 5 og 10. Storlom Haga (1980) oppgir at 3 par hekker årlig. Steinsvannet, Kulevannet, Jonsvannet, Stålsvann og Røstevann ble alle nevnt som hekkelokaliteter. De siste 20 årene har storlom kun hatt fast tilhold i Steinsvannet, med vellykkede hekkinger en del av årene. Sangsvane Fram til 1980 var kun en observasjon kjent, nemlig 4 indv i Svarverudtjern 23.4.79. 1 par etablerte seg i Svarverudtjern i 1998,og paret var der også i 1999. I 2000 gikk paret til hekking og fikk 6 unger. Hekket også i Svarverudtjern i 2001 og 2002. I 2003 etablerte (samme?) paret seg i Engatjern, der det siden har vært årlige hekkinger. Kanadagås Ikke kjent fra Fjella da 1980-rapporten ble gitt ut. 1 par ble første gang observert i Svarverudtjern 4 april 1991. I 1995 var det hekkeforsøk samme sted, men unger ble ikke sett. Senere er flere par etablert, og kjente hekkelokaliteter er Ertevannet, Kulevannet, Lauvvannet, Røstevann, Posttjern, Store Blankvann, Igletjern og Langgard ved siden av Svarverudtjern. Kvinand Trømborg og Hærland grunneier-, jeger- og fiskerforening satte ut ca 40 andekasser vest i Fjella i 1979, og mange ble tatt i bruk ifølge Haga (1980) Kvinandbestanden synes å ha gått tilbake etter det. Mange fugler ligger parvis i Fjella-vannene om våren rett etter isløsning, men de fleste forsvinner etter hvert. En del går til hekking i kasser, men produksjonen har vært liten. Trane Haga (1980) oppgir noen observasjoner fra vårtrekket, samt 2 indv (par) Søndre Kjelen - Mustjern 28 april og 5.mai 1979. 1 par ble observert på Berbymosen i 1982 oog årlig deretter. I 1989 ble første hekking konstatert, da 1 ad med 2 pull ble observert den 15 august på Bøhnshøgda.

Trane ved Skjærtjern 21. mai 2008 (foto: Bjørn Aksel Bjerke) De senere årene sees og høres traner over hele Fjella, og det er gjort flere reirfunn. Om høsten kommer det fram på jordene traner med unger ved både på Hærland og Trømborg-siden. Anslagsvis 5-10 par hekker årlig på lokaliteter som Langemosen, Lervannselva, Bliksen, Bøhnsmosen, Berbymosen, Storlimosen, Heiamosen, Merramosen, Skrentemyr, Gyrihellermosen. Grønnstilk Fast spillende og trolig årlig hekkefugl ved Søndre Kjelen, på Bøhnsmosen og Berbymosen. Oppsummering I løpet av 30 år har det skjedd endringer i faunaen i Trømborgfjella. Av fugler har følgende arter vært i framgang: Smålom, sangsvane, kanadagås og trane Følgende arter har vært i tilbakegang: Storlom og kvinand

Bestandsoversikt av lommer, traner, gjess, ender og andre våtmarksfugler i Fjella området i Østfold - - - STORLOM 2011 Storlompar i Steinsvannet. Ingen unger registrert. Storlompar med 1 unge i Hungervannet, Norskogen,Marker. Årlig hekking i Bergvannet,Nordskogen, Marker/ Eidsberg. Utført av Per Kristiansen 2010 - En voksen storlom i Steinsvannet,Eidsberg. 2009 25/5 Storlomreir med 1 egg i Frønesjøen, Rakkestad/Marker 2008 28/6 Storlompar med 1 unge i Steinsvannet, Eidsberg. 2006 - Storlompar med 2 unger i Steinsvannet, Eidsberg. 1997 29/6- Storlompar med to unger sett i Setervik, Steinsvannet, Eidsberg. - 1992 eller - 93 Storlom hekket i Stålsvann, Eidsberg, medl. Jan Henning Nikolaisen. SMÅLOM 2011-19/6 Smålom tre voksne og en unge i S- Posttjern, Marker. Den 30/6 ble de sett to unger her. - 25/6- Smålompar med to store unger i Lomtjern, Eidsberg. - 25/6- En smålom lå på liten holme i Store Horntjern, Eidsberg. Det så ut som den lå på reir, men det ble ikke reg. unger her seinere. 2011 - Det lå to smålom i Skjærtjern, Eidsberg, ingen unger registrert. Hekker her årlig, men ser ikke ut til å få frem unger. 1992 eller - 93 2010-17/5- Smålom på reir på vestsiden av Lomtjern, Eidsberg.

- 17/5- En smålom i store Horntjern, Eidsberg. - 19/5- Smålompar i Hestesprengen,Marker, ingen reirfunn. - 4/6- Smålomreir med to egg vestsiden av Lomtjern, Eidsberg, medl. T. Holtet. - 2/8- En stor smålom unge i Lomtjern, Eidsberg. - 17/8- To voksne smålom i Skjærtjern, Eidsberg, ingen unger. 2009-16/6- Smålompar i Hestesprengen, Marker, fant tom reirgrop på lita gresstue nærme land på vestsiden av vannet. Eggene trolig predatert. - 7/8- Fire voksne smålom og en unge i Lomtjern,Eidsberg. 2006-1/8- Smålompar med en unge i Hestesprengen, Eidsberg. 2005 1/8- Smålompar med en unge i Hestesprengen, Eidsberg. - Smålom har hekket i Butjern i Rakkkestad i de ca. 20 siste år. Hekking ofte vellykket med to unger. Medl. Ola Lund - Har også hekket årvisst i mange år i S- Vardetjern i Marker. Unger ofte sett. - Smålom hekket også i noen år i S- Lauvannet,, Eidsberg. TRANE Tranebestanden har tatt seg kraftig opp og hekker nå på mange lokaliteter i Fjellaområdet. 2011 - Trane på reir på torvøy i Slorbytjern, Marker medl. R.Herland. 14/5- Ei trane sett ved S.Kjelen.,Eidsberg. 2010 - Tranereir i takrør på myr nord for Bliksen,Eidsberg. Medl. B.A.Bjerke. 17/4- To traner ved Smørtjern, Eidsberg, det viste seg at de hadde reir her med to egg, desverre ble reiret predatert etter noen dager, trolig av rev. - - Trane på reir på torvøy i lite tjern på Brumosen, Eidsberg. Har ruget her i flere år. Medl. T.Holtet 2009-12/5 Trane på reir ved Vesleputt syd for Steinsvann, Eidsberg. Den var merket med fargeringer som hadde kode,trana var merket i Sverige. - 22/5- Trane løp over veien ved S.Vadet,Tjerua,Rakkested. Den var i sterk myting den kunne ikke fly og den mistet mange vingefjær, da den løp.

2006 15/5- Trane på reir, Lervannselva, Marker medl. R.Herland 2005 - Tranereir med egg på Langmosen, Marker, medl. J.Steen - På Bøhnsmosen, i Rakkested har det hekket trane i mange år. - Tranereir ble funnet i takrør i Skrentemyr,Rakkestad på 90- tallet. Det ble funnet eggskall i nærheten, reiret var trolig predatert. Det er hørt traner her i ettertid, så det er trolig fast hekkeplass. SANGSVANE 2011 6/6- - - Sangsvaneparet i Engatjern har 6 unger. 28/8 En voksen sangsvane ble satt gående på veien ved Støtta, Kjelemosen, Hamil skog, Eidsberg, den var i sterk fjær myting og kunne ikke fly. 2010 15/5 Sangsvane på reir i Engatjern. 20/8- - - Sangsvaneparet i Engatjern har 4 store unger. 17/4 - - - Sangsvane på reir i Engatjern. 16/6 Sangsvaneparet har 6 unger. 2009 2005 21/6- Sangsvanepar med 7 unger sett i veien ved Svarverudtjern. Hærland,Eidsberg. 1/7- Svaneparet ble nå observert med 7 unger i Slepatjern, Hærland,Eidsberg. 2000 22/5- Første hekking av sangsvane i Svarverudtjern, Eidsberg, kull med 6 unger. 1998 og 1999 - Sangsvanepar observert i Svarverudtjern, Eidsberg. KANADAGÅS 2011 31/5 To kull med kanadagås 2 og 6 unger i Store Damtjern, Eidsberg. 14/6- - - 5 voksne og 11 unger med kanadagjess, på vollen ved Kulevannsaga, Eidsberg.

2010 21/5- - - Kanadagåskull med 4-5 unger i Stålsvann,Eidsberg. 1/6- - - To kanadagås kull med 5 og 7-8 unger i Store Damtjern, Eidsberg. 27/6 - - - Ett kanadagås kull med 9 unger i Røstevann, Eidsberg. 20/7- - - To kanadagås kull med 5 og 5-6 unger i Steinsvannet, Eidsberg. Trolig de samme som ble registrert i Store Damtjern den 1/6. 1995 25/6- Første kjente hekking av kanadagås i Svarverudtjern, Eidsberg, reirfunn,medl. A.Haga. ENDER 2011 19/6 To kvinand unger i Busktjern og en kvinand hunn med en to unger i N.Posttjern,Marker. 2010 26/6 Stokkandkull med 10 meget store unger i Steinsvannet, Eidsberg. 27/6 Stokkandkull med 5 små unger i Steinsvannet, Eidsberg. - - - Stokkandkull med 5 store unger i Nøadammen, Eidsberg. 20/6 En enslig krikkandunge sett i Steintjern, Eidsberg. Her ble det seinere sett kull på 5 krikkender. 2009 11/5 En taffeland hann sett i Svarverudtjern, Eidsberg. VADERE 2011 16/5- En mulig to grønnstilk hadde fluktspill ved S- Kjelen, Eidsberg. - Skogsnipereir i trostereir ved Steinsborg, Eidsberg. 1/7- Strandsnipekull med 3 små unger i veien ved S- Kjelen, Eidsberg. 2010 30/4 To grønnstilk hadde fluktspill, Bøhnsmosen, Rakkestad. - Grønnstilk er registrert i Bøhnsmose/Berbymose, Rakkestad området i mange år. - Enkelbekkasin hekker årlig ved Svarverudtjern, Eidsberg og vassdraget nedover. 2009 20/5 Skogsnipe rugende i trostereir ved Steinsborg, Eidsberg, medl. J. Steen. 2006 15/5- Skogsnipe reir på bakken ved Slorbytjern, Marker, filmet rugende, medl. J.Steen.

Østfold fylkeskommune Fylkesmannen i Østfold Østfold En rapport basert på 26 års skogsfugltaksering

RAPPORT Rapport nr.: Oppdrag nr.: Dato: [Nr.] 145351 28.02.2012 Kunde: Østfold fylkeskommune og Fylkesmannen i Østfold - Østfold Sammendrag: Rapporten oppsummerer 26 års taksering av skogsfuglbestanden i Fjella i indre Østfold. Bestandsutviklingen hos orrfugl og storfugl i området beskrives, og mulige årsaker til svingninger i tetthet diskuteres. I takseringsområdet er det i deler av perioden undersøkt mattilbudet til skogsfuglkyllingene og tetthet av smågnagere. Tester viser at god forekomst av insekter og larver i lyngen, og høy tetthet av smågnagere fører til økt overlevelse av skogsfuglkyllinger. I tillegg var fuktig vær i mai positivt korrelert med kyllingproduksjonen. På tross av høy produksjon av skogsfuglkyllinger i studieområdet i perioden 1996-2010 har ikke bestanden av voksen hunnfugl økt. Bestanden av orrhane og tiur har derimot hatt en oppgang i perioden. Årsaken er trolig at området er et såkalt kildeområde dvs. en netto eksportør av ungfugl til omkringliggende områder. Røy- og orrhønekyllingene har lengst spredningsavstand og flytter ut av området etter kulloppløsningen om høsten, mens tiur- og orrhanekyllingene etablerer seg i oppvekstområdet. Et forsøk med vårfôring av rovvilt har pågått siden 1996 i Eidsberg-delen av Fjella og ble utvidet til Marker og Rakkestad i perioden 2002-2008. Takeringer i områdene med og uten fôring gir grunn til å tro at tiltaket er positivt for overlevelse av skogsfuglkyllinger. Vi har ikke indikasjoner på at fôringen har ført til høyere bestander av rovdyr som rødrev, mår og grevling i Fjella. Rev. Dato Revisjonen gjelder Sign. Utarbeidet av: Sign.: Mats Finne, Per Kristiansen og Per Wegge Kontrollert av: Frode Løset Oppdragsansvarlig / avd.: Frode Løset/ Miljø Sign.: Oppdragsleder / avd.: Mats Finne/ Miljø Oppdrag 145351; mfi

Forord Skogsfugltaksering er gjennomført systematisk i Fjella siden 1985. Takseringene startet da Fjella ble ett av studieområdene for Skogsfuglprosjektet i regi av daværende Norges Landbrukshøyskole, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Per Wegge var prosjektleder og Per Kristiansen ble engasjert som feltarbeider i prosjektet. De to første årene deltok flere personer i høsttakseringene. Etterpå har Per Kristiansen utført hoveddelen av høsttakseringene alene. De siste årene har Kjetil Skåren, Pål Thoresen, Sigbjørn Jensen, Tore Ottosen, Kåre Gundersen, Jan Henning Nikolaisen, Johan Jahren, og Mats Finne også bidratt til innsamling av takseringsdata. Registreringene på tiurleiker om våren er også hovedsakelig blitt utført av Per Kristiansen, med god hjelp fra mange lokale skogsfuglentusiaster i Marker, Rakkestad og Eidsberg. Fylkesmannens miljøvernavdeling i Østfold har i en årrekke gitt økonomisk støtte til høstog vårtakseringene i Fjella gjennom Viltfondet. Den økonomiske støtten er blitt videreført av Østfold fylkeskommune, etter at forvaltningsansvaret for fondet ble overført til fylkeskommunen i 2010. I tillegg har de lokale kommune Eidsberg, Marker og Rakkestad bidratt økonomisk til prosjektet. I 2003 ble den første rapporten som oppsummerte bestandsutviklingen i perioden 1985-2000 laget (Finne m.fl. 2003). Denne rapporten vil bygge videre på rapporten fra 2003, og har med datamateriale innsamlet fra 1985 tom. 2010 til sammen 26 år. I tillegg til å presentere høsttakseringer som viser produksjonstall og bestandsutvikling, vil vi oppsummere et forsøk med fôring av predatorer om våren. Vi vil takke Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Østfold og Østfold fylkeskommune for økonomisk støtte til rapporten. Vi vil også takke de lokale kommunene for økonomisk støtte til takseringsarbeidet, og rette en stor takk til alle som de siste tre tiår har bidratt med verdifulle opplysninger om skogsfuglbestanden i Fjella. Sarpsborg, 07.mars 2012 Mats Finne Per Kristiansen Per Wegge 28.02.2012 Oppdrag 145351; mfi i

Innhold 1 Innledning... 1 2 Områdebeskrivelse... 2 3 Kort om skogsfuglbiologi... 5 Næring og leveområde (habitat)... 5 Forplantning og død... 5 Områdebruk... 6 Populasjonsregulerende faktorer... 6 4 Metodikk... 8 Skogsfugltaksering... 8 Arealtakst... 8 Linjetaksering... 9 Leiktakseringer... 9 Fangst av smågnagere... 10 Insektmålinger i lyngen... 10 Værforhold... 10 Predatorfôring... 10 Statistikk... 11 5 Bestandsutviklingen hos skogsfugl i Fjella... 12 Fjella i Eidsberg et kildeområde?... 13 Hva skyldes svingningene i skogsfuglbestanden... 16 Rødreven en nøkkelart... 16 Smågnagere og alternativt byttedyr-hypotesen... 16 Forhold i kyllingenes første leveuker... 17 6 Predatorfôringsprosjektet... 20 Resultater... 21 Diskusjon... 23 7 Referanser... 24 Vedleggsliste Vedlegg 1 Kart over foringsområder Vedlegg 2 Reproduksjonstall i Fjella Eidsberg 1985-2010 28.02.2012 iii Oppdrag 145351; mfi

1 Innledning Skogsfugltaksering i Fjella ble startet i 1985 da Fjella ble ett av studieområdene i Skogsfuglprosjektet. Prosjektet hadde som hovedformål å undersøke hvilke effekter bestandsskogbruker hadde på skogsfuglbestanden, med fokus på storfugl. Prosjektleder var Per Wegge ved daværende Norges Landbrukshøyskole nå Universitetet for Miljø og Biovitenskap. Siden 1985 har høsttakseringer med fuglehund og leiktakseringer (storfugl) pågått uavbrutt. Fra og med 1995 er det tatt slaghovprøver for å undersøke mengde innsektmat i lyngen, og i en del år er det målt smågnagertetthet ved hjelp av musefeller. I tillegg er det registrert antall tiurer på leiker om våren. Arbeidet med innsamling av data er i hovedsak utført av Per Kristiansen, Mysen, men en rekke personer har opp gjennom årene bidratt til innsamling av data. Frem til og med 2002 ble skogsfugltakseringene utført som arealtakst, der ca. 0,5-1 km 2 store takseringsruter ble totalinventert. Etter 2002 er det kun gått linjetakst, og sett fugl per time er brukt som en parameter på bestandstetthet. I 1996 startet et prosjekt med fôring av rovviltet om våren med formål å dempe predasjonspresset på skogsfugl. Mens aktiviteten tidligere hadde vært i nordre del av Fjella (i hovedsak innenfor Eidsberg kommune) ble forsøket med vårfôring av rovviltet i 2002 utvidet til en større del av Fjella i Marker og Rakkestad kommune. I fôringsområdene ble det også gjennomført høsttakseringer for å undersøke reproduksjon og tetthet av skogsfugl. I denne fasen ble flere personer fast engasjert i takseringsarbeidet. Data fra perioden 1985 til 2002 er tidligere rapportert i Fylkesmannen i Østfold sin rapportserie (Finne m.fl. 2003). Denne rapporten er en oppfølger til tidligere rapport, supplert med innsamlet data fra perioden 2003-2010. Den inneholder i tillegg en oppsummering av predatorfôringsprosjektet. 28.02.2012 1 Oppdrag 145351; mfi

2 Områdebeskrivelse Fjella er et sammenhengende skogområde på ca. 260 km 2 avgrenset av E18 i nord, riksvei 22 mellom Mysen og Rakkestad i vest, riksvei 124 mellom Rakkestad og Strømsfoss i sørvest og sør, og Haldenvassdraget i øst (Figur 1). Området er delt mellom de tre kommunene Eidsberg, Rakkestad og Marker. Terrenget er småkupert, og høyden over havet varierer mellom ca. 150 og 300 m, med Linnekleppen på 325 moh. som høyeste punkt. Store deler av området ligger derfor over marin grense (høyest havninå etter siste istid, ca. 200 moh). Berggrunnen i Fjella tilhører det sørøstnorske grunnfjellsområdet og består i hovedsak av gneis og gneis-granitt. Åsryggene, som er i nord-sør retning har tynt løsmassedekke og er dominert av fattig furudominert lavskog og bærlyngskog. I smådalene og i forsenkninger i fjellgrunnen forøvrig er jordlagene ganske dype og noe mer næringsrike. Dette fører til at skogen veksler mellom mager lavfuruskog på åsryggene, og gran- og barblandingsskog i lier og dalsøkk. Tallrike myrer og skogstjern bryter opp i skoglandskapet. I løpet av de siste 50 årene har området fått et godt utbygget skogsbilveinett, og bestandsskogbruket preger nå skogbildet. De frodige granliene er blitt særlig hardt avvirket, og står nå i forskjellige foryngelsesfaser. Det småkuperte landskapet i Fjella gjør imidlertid driftsforholdene vanskelige for store hogstmaskiner, og gjør at hogstflatene er av moderat størrelse, med rikelig antall gjensatte livsløpstrær (trær som blir stående inn i neste bestand). Faunaen i området er vanlig for boreal barskog på Østlandet. Det er normalt gode bestander av elg og rådyr og hare, spesielt i grensesonen mot jordbrukslandskapet. Harebestanden har vært lav det siste 10-året, men er nå i svak vekst. Hjort forekommer bare som streifdyr. I likhet med store deler av Skandinavia medførte reveskabben på slutten av 1980-tallet kraftige endringer i rådyr og småviltbestandene i Fjella, med en sterk nedgang av rødrev etterfulgt av en oppgang i alle småviltartene, samt mår og trolig også hønsehauk. Av rovfugl er spurvehauk og musvåk vanlig hekkende, mens hønsehauk er mer fåtallig. I de siste årene har ulv blitt fast etablert i sørlige deler av Fjella, men med et tyngdepunkt i Aremark og Rakkestad sør for kommuneveien. Se Haga (1980) for en mer utførlig beskrivelse av plante- og dyreliv i Fjella. Bortsett fra i det nordvestre hjørnet av Fjella, nærmest Mysen, hvor det er flere hytter og åpen skogsbilvei, er området relativt lite påvirket av menneskelig aktivitet utenom skogsdrift. Området hvor det mest intensive takseringsarbeidet har foregått er i nordre del av Fjella, i sørøstre del av Eidsberg omkring Steinsvannet og Kulevannet (Figur 1). Dette er østre del av det som kalles Trømborgfjella. Det var i dette området arealtakseringene startet opp på midten av 1980-tallet, og det var her forsøket med utlegging av fôr til predatorer ble igangsatt i 1996. Småviltjakten i dette området leies av Svarverud jeger- og fiskerforening, som også driver en aktiv viltforvaltning. Utover predatorfôringen jaktes det rev særlig i randsonene mot bygda, og det fanges mår med feller om vinteren. Avskyting av utvalgte viltarter i området som Svarverud JFF disponerer er oppsummert i Tabell 1. Fra 2002 ble takseringsområdet utvidet. Hoveddelen av takseringsarbeidet gjøres fortsatt i Eidsberg-delen av Fjella, men det ble fra dette året også gått linjetaksering i Marker og i Rakkestad. I startfasen var hovedgrunnen til å utvide området å se på forskjeller i produksjon 2 28.02.2012

av kyllinger mellom området der det ble drevet predatorfôring og områder der det ikke ble fôret. Etter vært startet et forsøk med vårfôring av rovviltet også i Marker og Rakkestad. Alle de tre områdene (Eidsberg, Marker og Rakkestad) er relativt like med tanke på bonitet og treslagsfordeling. Kart over fôringsområdene og de ulike områder der det er gjort skogsfugltaksering finnes i Vedlegg 1. Tiur i spillpositur (foto: Bjørn Aksel Bjerke). 28.02.2012 3 Oppdrag 145351; mfi

Figur 1 Fjella i indre Østfold. Området er delt mellom de tre kommunene Eidsberg, Rakkestad og Marker. 4 28.02.2012

3 Kort om skogsfuglbiologi I Norge finnes 5 arter i familien skogshøns (Tetraonidae) det er vår to rypearter fjellrype, lirype, og de tre skoglevende artene jerpe, orrfugl og storfugl som går under fellesbetegnelsen skogsfugl. I Fjella finnes kun skogsfugl. Skogsfuglene lever i barskog i det meste av landet, og orrfugl kan også forekomme i bjørkebeltet opp mot snaufjellet. Næring og leveområde (habitat) Som en grov forenkling er våre tre skogsfuglarter fordelt på de forskjellige suksesjonsstadiene i barskogen slik at orrfugl bruker den yngre skogen, jerpa bruker den middelaldrende skogen og storfugl er mest knyttet til de eldre suksesjonsstadiene i barskogen. Forskning har imidlertid vist at storfugl ikke er like sterkt knyttet til og avhengig av gammel naturskog som tidligere undersøkelser har tydet på. Både røy og tiur og til dels kullene, bruker ensaldret produksjonsskog i relativt stor grad fra skogen er ca. 25-30 år gammel. Dette gjelder både til vinterbeite og som leikhabitat og i sommerhalvåret (Wegge & Rolstad 2011). Bortsett fra de helt unge kyllingene, som til å begynne med lever utelukkende av insekter og småkryp, lever skogsfuglen hovedsakelig av vegetabilsk føde. Når plantene spirer om våren og forsommeren nyttiggjør skogsfuglene seg et stort spekter av planter, mens vinterdietten er mer ensidig sammensatt. En plante som særlig er viktig tidlig på våren er torvull. De svarte næringsrike knoppene titter opp av myrtuene like etter at snøen er borte, og gir et etterlengtet næringstilskudd etter 3-4 måneder på ensidig vinterdiett. Om vinteren lever storfuglen nærmest utelukkende av furunåler, mens jerpe og orrfugl har rakler og knopper fra or og bjørk som viktigste matkilde. Dette påvirker fuglenes fordeling i landskapet. Storfugl finnes om vinteren sjelden i svært grandominerte skogområder, og jerpe og orrfugl foretrekker skog med innslag av bjørk og or. Forplantning og død Orrfugl og storfugl er polygame arter, der en hann kan pare seg med flere hunner. Disse artene er også leikdannende, som betyr at fuglene samles til kurtise og parring på spesielle steder i skogen om våren. Parringsplassene kalles leiker og de samme leikplasser kan brukes i flere tiår. Jerpa er derimot tilnærmet monogam, og jerpepar forsvarer territorier fra høsten til langt ut på våren. Alle artene er bakkerugende og har et stort reproduksjonspotensiale. Storfugl legger vanligvis 6-8 egg, orrfugl 8-10, mens jerpe legger kan legge fra 7 til 12 egg. Kyllingene blir flygedyktige først etter 1-2 uker, men følger moren på leting etter mat fra første dag. Mens voksne fugler nesten utelukkende spiser vegetabilsk føde lever kyllingene bare på insekter og edderkoppdyr den første tiden, og skifter gradvis over til den samme føden som de voksne (Wegge & Kastdalen 2008). Utover høsten løser kullene seg opp, og i løpet av vinteren og neste vår etablerer de unge fuglene seg i sine fremtidige leveområder. 28.02.2012 5 Oppdrag 145351; mfi

Dødeligheten er høy på egg og kyllingstadiet, og synker noe etter at fuglene har nådd voksen alder. Enkelte år kan nærmere 90 % av reirene bli røvet. En rekke generalistrovdyr (rovdyr med et stort spekter av arter på matseddelen) som kråkefugl, røyskatt, mår, rev og grevling forsyner seg av skogsfuglegg, men ettersom kyllingene vokser til, krever jakten større spesialisering og mår, rev og hønsehauk er de viktigste predatorene. Områdebruk Alle artene er tradisjonelle i sin bruk av områdene. Storfugl og orrfugl som har parret seg på en leik forblir på denne leiken resten av sitt liv. Året igjennom drar storfugl sjelden lengre enn 5 km unna hjemmeleiken. Orrfugl har enda mindre aksjonsradius og jerpene kan man finne innenfor territoriet på 200 dekar hele året. De unge fuglene har imidlertid en større aksjonsradius. I løpet av sin første høst, vinter og vår finner de seg sitt fremtidige leveområde. Mens hannfuglene gjerne forblir i nærheten av oppvekstområdet, etablerer hunnfuglene seg ofte langt vekk. Merkete røykyllinger har utvandret mange mil fra oppvekstområdet. Både dødelighet og adferd i denne fasen av skogsfuglenes liv er imidlertid dårlig kjent. Populasjonsregulerende faktorer Forekomsten av vilt i et område bestemmes av fødsel, død, innvandring og utvandring. Så langt er det enkelt. Årsaken til variasjonen i disse 4 faktorene er derimot svært sammensatt, men er antagelig en kombinasjon av tilgang på næring og skjul, predatortetthet og effekter på landskapsnivå (inn-/utvandring). Det har tidligere vært et utbredt syn blant økologer at mengden av en art først og fremst ble regulert av tilgangen på egnet habitat. Man så på rovdyra som et slags ordenspoliti som tok seg av svake individer som allikevel var dødsdømt. I de senere årene har man imidlertid funnet at høy tetthet av predatorer kan holde byttedyrbestanden langt under områdets bæreevne. Såkalte generalistpredatorer (rev, mår, røyskatt, grevling, kråkefugl) som gjerne har smågnagere som sitt primære byttedyr (rev, mår, røyskatt), er antagelig de som først og fremst påvirker svingningene i skogsfuglbestandene. Predatorer som er spesialister på skogsfugl (hønsehauk) har mindre regulerende effekt på bestandene fordi tettheten av disse reguleres av skogsfugltettheten, ikke motsatt. Selv om det i de senere år har vært mye fokus på predatorenes innvirkning på småviltstammene er det viktig å poengtere at sannsynligheten for å bli spist er et resultat av både rovdyrmengden og habitatets egnethet (tilgangen på skjul og næring). Selv om småviltet dør fordi de blir spist, er derfor ikke predatorkontroll den eneste veien til å styrke bestandene. Viltstell kan også drives som biotopforbedrende tiltak for skogsfugl, som for eksempel ved å vise hensyn til i skogbehandlingen. Særlig viktig er det med god tilgang på lyngrik skog på frisk og fuktig mark, der røy og orrhøne kan finne mat og skjul til kullene de første leveukene. 6 28.02.2012

For skogsfugl i Norge vil værforhold trolig bare påvirke kyllingenes overlevelse i år med ekstremt kaldt og fuktig vær. Under slike forhold vil kyllingene på grunn av nedkjøling bruke mindre tid på næringssøk fordi de stadig må søke varme ved morens kropp. Været har trolig en større indirekte virkning på kyllingoverlevelse gjennom påvirkning på insekter og småkryp i lyngen. Moderat kjølig og fuktig forsommervær er antagelig gunstig for innsektlivet og kyllingene som spiser dem. Jakt har mindre betydning på skogsfuglbestandene enn for deres nære slektning lirypa. Skogsjakta er vanskeligere og drives gjerne mindre intensivt enn jakta på fjellet. Jerpehann. Jerpa er den minste av våre skoglevende skogshøns (foto: Bjørn Aksel Bjerke). 28.02.2012 7 Oppdrag 145351; mfi

4 Metodikk Skogsfugltaksering All høsttaksering i Fjella er blitt gjennomført i august måned ved hjelp av stående fuglehund (fra 1. august, med dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsene). Kun erfarne fuglehunder med god kontakt med fører er blitt brukt til taksering. For å ha god kontroll med hundens posisjon har den båret en liten bjelle som kan høres opp mot ca. 150 m i skogen (avhengig av terreng og værforhold). I de seinere år er hundepeiler blitt brukt etter hvert med GPS og standindikator. Taksering vil aldri gi et helt korrekt bilde verken av fugletetthet eller av sammensetning i bestandene (kjønn og alder). Det vil alltid være fugl som flyr opp eller beveger seg vekk på beina uten at de blir registrert av taksøren. Fugler av ulikt kjønn og reproduksjonsstatus (med og uten kull) vil også oppføre seg ulikt, og derfor ha ulik sannsynlighet for å bli registrert under taksering. Takseringstallene er derfor en indeks, som i første rekke gir grunnlag for sammenligning mellom år eller ulike geografiske områder gitt at takseringsmetodikken er den samme. Arealtakst I perioden 1985-2002 ble det i hovedsak gått arealtakst. Hvert år ble 5-8 faste takseringsruter med størrelse ca. 0,5-1,2 km 2 totalinventert ved hjelp av fuglehund. Ruter med størrelse over 0,6 km 2 ble delt i to, og taksert i 2 omganger. Takseringsrutene lå sentralt og i den nordlige delen av Fjella i hovedsak innenfor Eidsberg kommune og helt nord i Rakkestad. Én av rutene var i den nordvestre delen av Fjella, mellom Dynjan og Grini (Figur 1). Tidspunkt for oppstart av takseringer var væravhengig, men som regel omkring 1. august. Tørre forhold gir svært vanskelige vitringsforhold, og takseringene ble da utsatt i påvente av fuktigere vær, eller utført svært tidlig eller sent på dagen. Under arealtaksten var intensjonen å totalinventere takseringsrutene. Mann og hund tråklet derfor rutene på kryss og tvers slik at hele ruta ble dekket. Områder med nye hogstflater eller åpen myr ble ikke taksert, og derfor trukket fra i totalarealet. Etter 2002 er det kun gått linjetakst og bestandstettheten er målt som antall fugl sett per time effektiv taksering. For å kunne sammenligne takseringsdata for perioden 1985-2002 med data samlet inn etter 2002 har vi måttet omregne arealtakst data (fugl/ km 2 ) til antall fugl sett per time. Dette har vært mulig fordi det under arealtaksering ble notert både tidspunkt for start og slutt, og tidsbruk ved lengre avbrudd som spisepauser, hvile etc. Ved å gjennomgå gamle notatbøker har vi fått tall på effektiv takseringstid for hver enkelt takseringstur i hele perioden 1985-2002. På grunn av at takseringsrutene som ble gått i 1985 og 1986 nesten utelukkende besto av gammelskog er de vanskelig sammenlignbare med ruter gått etter 1986, og taksering disse årene er derfor utelatt fra materialet i årets rapport. Fugl sett per time under arealtakst er ikke direkte sammenlignbart med fugl sett per time under linjetakst. Dette skyldes at takseringsrutene ble totalinventert og at mer tid ble brukt i skogtyper som skogsfuglene unngår enn ved linjetaksering. For at takseringsrutene skulle bli 8 28.02.2012

tilfredsstillende dekket ble det antagelig også gått noe overlappende taksering under kryssing fram og tilbake i ruta. Dette gjør at observasjoner per time blir lavere enn ved linjetakst. De fleste år i perioden 1985-2002 ble det i tillegg til arealtakst også gått noe linjetakst. Ved å sammenligne tall fra linjetakst og arealtakst samme år er vi kommet fram til at fugl sett per time under arealtakst må ganges med 1,5 for å få sammenlignbare tall med linjetakseringsdata. Omregning av arealtakstdata til sammenlignbare tall for linjetaksering har også gitt oss mulighet til å gå motsatt vei å omregne fugl sett per time under linjetakst til tetthet av fugl per arealenhet. Resultatet er at fugl sett per time effektiv linjetaksering må ganges med ca. 6 (5,6) for å få tetthet per km 2. De siste årene har det under taksering i Trømborgfjella blitt sett ca. 5 fugl per time, som i følge beregningen skal tilsvare ca. 30 skogsfugl per km 2. Dette er et høyt tall som trolig bare gjelder i kjerneområdene for skogsfugl i området. Takseringene starter ca. 1. august, og frem til skogsfugljakten starter den 10. september vil noen flere av kyllingene bli tatt av rovdyr, og en del kan ha vandret til nye områder etter kulloppløsningen. Tettheten i området vil derfor være lavere ved jaktstart enn under augusttakseringen. Linjetaksering Fra og med 2003 ble det slutt på totalinventering av takseringsruter (arealtakst), og bare gått linjetaksering i Fjella. Det er derfor ikke lenger beregnet tall for absolutt tetthet av fugl per km 2, kun endring i bestandstetthet ved hjelp av indeksen sett fugl per time effektiv taksering. For å best mulig kunne sammenligne bestanden mellom år, er alle store og små pauser blitt trukket fra tiden (også notatskriving og tidsbruk knyttet til fugleobservasjonene). Takseringsområdet er i store trekk det samme som da det ble drevet arealtakst, men takseringsinnsatsen er jevnere fordelt i terrenget enn før, da mye av tiden ble brukt til å undersøke mindre arealer (takseringsrutene) svært grundig. Fra og med 2002 er det også blitt taksert i søndre og østre del av Fjella i Marker og Rakkestad kommune. Til å begynne med var hovedformålet med dette å undersøke effekten av predatorfôring i nordre del av Fjella (se kap.6), men etter hvert er det blitt mer regulær skogsfugltaksering også i disse områdene. Vi har i denne rapporten bare rapportert takseringstall for Marker og Rakkestad i årene det ble drevet forsøk med predatorfôring (2002-2008). Leiktakseringer Tiurleiker er taksert både ut fra sportegn, enten på snø eller ved registrering av møkk, eller ved direkte observasjon på leiken i spilltida. I tiden like før og under hovedparringen i siste halvdel av april observeres leiken ved at personer overnatter på leiken i kamuflasjetelt eller lignende. Seinere i spilltida blir leikene ofte taksert ved at en eller flere personer lytter på innslag av tiur om kvelden. Tiurene lander da i trærne med støyende baksing og rapelyder, og antall tiurer kan telles på denne måten. Fuglene flytter seg imidlertid ofte flere ganger i løpet av kvelden, og antall tiurer kan derfor lett overestimeres hvis taksørene ikke har erfaring med å skille dette. Når flere personer deltar i telling på samme leik noteres retning og klokkeslett på alle innslag slik at dobbelttellinger unngås. 28.02.2012 9 Oppdrag 145351; mfi

Fangst av smågnagere I 1985, 1986, 1989 og 1993-2002 ble det fanget smågnagere i feller i august/september for å registrere svingninger i bestanden. Siden 1993 er det blitt satt ut 150 feller i 2 døgn, 50 feller i hogstflate/ungskog, 50 feller i ungskog og 50 feller i gammel skog (hkl 5). Musefellene er blitt plassert på linje med 5 skritt mellom hver felle, og tøybiter innsauset med matolje er brukt som lokkemiddel i fellene. Det er hovedsakelig blitt fanget klatremus, men også endel spissmus, markmus og skogmus. Spissmus er insektéter, ikke gnager, og er derfor ikke tatt med i tallene for smågnagere. Insektmålinger i lyngen Siden 1995 er det blitt gjort slaghovprøver for å måle mengde insekter og larver i lyngvegetasjonen i juni. En slaghov er en tøypose montert på en stiv ramme festet til en stang. Slaghovprøven tas ved at man holder i stangen og fører rammen med tøyposen frem og tilbake i lyngen, mens man beveger seg fremover for hvert slag. Insektene samles i tøyposen og kan senere artsbestemmes, måles og telles. Insektene er blitt fordelt som små insektlarver (<1 mm tykke og < 10 mm lange), middels store insektlarver (1-2 mm tykke og 7-15 mm lange), store insektlarver (>2 mm tykke og >10 mm lange) og voksne insekter og edderkoppdyr. Fordi fuktig lyng påvirker resultatet, er prøvene bare tatt når lyngen er tørr. For hver prøve ble sted, dato og type lyngvegetasjon (blåbær, skinntryte, røsslyng, molte) notert. Værforhold Værdata for nedbør og snødekke er registrert på Ørje, ca. 6 km øst for studieområdet, og temperaturdata er fra Rygge, ca. 40 km sørøst for studieområdet. Predatorfôring For å minske predasjonen på småviltet i yngletiden har den lokale jeger- og fiskerforeningen siden 1996 drevet med fôring av smårovviltet langs skogsbilveinettet innenfor takseringsområdet i østre del av Trømborgfjella. Fôringen har startet i begynnelsen av mai og pågått ut juni måned. Fôret har bestått av fisk, slakteavfall fra elgjakt og trafikkdrepte rådyr, og er blitt lagt ut på faste plasser langs skogsbilveinettet med ca. 1,5-3 km mellomrom (se kart i Vedlegg 1). Det blir fôret på flest steder i begynnelsen av sesongen, og antallet reduseres ettersom det blir tydelig hvor rovviltet forsyner seg. Både rødrev, mår, grevling, ravn, musvåk og hønsehauk er blitt registrert på fôringsplassene, enten ved direkte observasjon, sportegn, eller viltkamera. Artene som ble observert på fôringsplassene er alle potensielle predatorer på skogsfuglreir og kyllinger i yngletiden. Tanken bak prosjektet er at rovviltet reduserer lengden på matsøket når de får en lettvint og stabil matkilde på ett bestemt sted, og at sjansen for at de oppdager et skogsfuglreir, et kull, en hareunge eller en rådyrkalv dermed minker. Samtidig er våren og sommeren en tid hvor mattilgangen for rovviltet er god, og vi regner det som lite sannsynlig at det kunstig utlagte fôret vil øke bæreevnen for predatorer i fôringsområdet. I fôringsområdet i Trømborgfjella er det fôret sammenhengende siden våren 1996. Mengden utlagt fôr har variert noe mellom år, men ut fra stikkprøver i 2004 og 2010 er mengde utlagt fôr per fôringsplass anslått til ca. 100 kg. 10 28.02.2012

For å undersøke effekten av predatorfôringen ble det også fôret i Marker i 3 års-perioden 2003-05 og i Rakkestad i 2006-2008. Samtidig ble det gått linjetaksering i august i begge områder. Forsøket er nærmere omtalt i kapittel 6. Statistikk I statistiske tester er det brukt ikke-parametriske tester som Spearmans rank-correlation for å teste korrelasjon og Mann-Whitney U-test for å sammenligne to utvalg. Orrhøna er vaktsom under sine sjeldne besøk på leiken (foto: Bjørn Aksel Bjerke). 28.02.2012 11 Oppdrag 145351; mfi

5 Bestandsutviklingen hos skogsfugl i Fjella I beskrivelsen av bestandsutviklingen av skogsfugl i Fjella er hovedfokus på takseringer gjort i Eidsberg-delen. Her har takseringene pågått lengst, og takseringsinnsatsen vært størst. I tillegg er det i dette området undersøkt mengden larver og insekter i lyngen (kyllingmat), og registrert smågnagertetthet deler av perioden. Vi vil i denne rapporten presentere bestandsutvikling hos storfugl og orrfugl, som er de klart mest tallrike. Jerpe er også vanlig i området, men bestanden er langt lavere enn for orrfugl og storfugl. Hovedtrekkene i bestandsutviklingen de siste 30 årene er at tettheten av skogsfugl var svært høy på slutten av 1980-tallet og hadde en markant tilbakegang fram til 1995. Deretter har bestanden av storfugl holdt seg relativt stabil, mens orrfuglbestanden har økt (Figur 2). Deler man opp dataene på kjønn viser deg seg at tetthet av orrhøner har vært stabil etter 1995, og tetthet av røy har en fallende kurve også etter 1995, selv om nedgangen er mindre dramatisk enn i begynnelsen av takseringsperioden. I motsetning til hunnfuglene har tetthet av tiur og orrhaner økt i årene etter 1995 (Figur 3). Tellinger av voksne tiurer på leik viser samme generelle trend som observasjon av tiur under augusttaksering (Figur 4), selv om observert tetthet av tiur under høsttakseringene har variert mye fra år til år. Dette skyldes at tiurene ofte løper unna på bakken og dermed er vanskelig å observere under taksering med fuglehund. Tall fra augusttaksering kan derfor være mye påvirket av tilfeldig variasjon. Registreringer av tiurleiker er gjort innenfor et område på ca. 60 km 2, og dette gir en gjennomsnittlig tetthet av spillende tiur på ca. 1,6 tiur per km 2 de siste årene i takseringsperioden (2007-2010). Figur 2 Utvikling i bestanden av voksen orrfugl og storfugl i august i Fjella - Eidsberg perioden 1987-2010. 12 28.02.2012

Etter den kraftige bestandsveksten på 1980-tallet var produksjonstallene lave fra slutten av 80-årene og frem til midten 90-tallet. Etter dette har kyllingproduksjonen vært økende, og ligget på et høyt nivå bortsett fra to middels gode år i 2003 og 2004. Utviklingen i kyllingproduksjon har vært forholdsvis lik hos både orrfugl og storfugl (Figur 5). Kyllingproduksjonen er et produkt av andelen av reirene som klekkes, og kyllingenes overlevelse etter klekking. Andel hunnfugl med kull i augusttakseringene er et mål på det første, mens kullstørrelsen er et mål på kyllingenes overlevelse. Figur 1 viser at både kyllingoverlevelse og andel reir med vellykket klekking har hatt en økende tendens i perioden. Figur 3 Utvikling i bestanden av voksen fugl i august i Fjella - Eidsberg perioden 1987-2010 Fjella i Eidsberg et kildeområde? Det er noe overraskende at på tross av en høy produksjon av kyllinger de siste 15 år har ikke bestandstettheten av røy og orrhøner i august økt. Bestanden av voksen skogsfugl i området har holdt seg relativt stabil fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag, men dette skyldes som nevnt at bestanden av hannfugl har økt mens bestanden av hunnfugl har vært stabil for orrhøner og svakt synkende for røy. 28.02.2012 13 Oppdrag 145351; mfi

En mulig forklaring på dette er ulik spredningsadferd hos kyllinger av ulikt kjønn. Det er et velkjent fenomen i økologien at avkom av hann- og hunnkjønn har ulike spredningslengde. Blant pattedyrene er det vanligst at avkom av hankjønn sprer seg lengst, mens blant fuglene er det motsatt. De få forskningsrapportene som har undersøkt dette for skogshøns tyder på at skogshøns følger det generelle mønsteret - orrhøne- og røykyllinger sprer seg ut av oppvekstområdet etter at kullene oppløses, mens orrhane- og tiurkyllingene rekrutteres lokalt (Warren & Baines 2002, Marjakangas et.al. 1991, Per Wegge pers. medd.). Dette betyr at tiur og orrhaner i et område er hjemmeprodusert, men bestanden av røy og orrhøner er for en stor del ruget ut i omkringliggende områder. Tall på spredningslengde er svært usikre, men for orrhøner er det rapportert snittavstander på 10-15 km og for røy kan gjennomsnittlig spredningsavstand trolig være det dobbelte. I forbindelse med forsøket med predatorfôring (se kapittel 6) er det dokumentert at kyllingproduksjonen sør og øst i Fjella er ca. 25 % lavere enn i takseringsområdet i Eidsbergdelen av Fjella. Dette tror vi skyldes langvarig vårfôring og et relativt stort uttak av rev og mår i området. Sammen med den observerte bestandsutviklingen hos voksen hann- og hunnfugl, underbygger det teorien om at Eidsberg-Fjella er et kildeområde og nettoeksportør av orrhøne- og røykyllinger til omkringliggende områder. Figur 4 Tiur registrert på leik om våren og observasjoner av voksen tiur under augusttaksering. 14 28.02.2012

Figur 5 Produksjonstall for skogsfugl i Fjella - Eidsberg under augusttaksering i perioden 1987-2010 Figur 6 Kullstørrelse og andel hunnfugl med kull (orrfugl og storfugl slått sammen) fra augusttaksering i Eidsberg i Fjella 1987-2010. 28.02.2012 15 Oppdrag 145351; mfi

Hva skyldes svingningene i skogsfuglbestanden Rødreven en nøkkelart På 1970- og 80-tallet skjedde et storstilt naturlig eksperiment i Skandinavia. Først i Finland, og senere i Sverige og Norge spredde den smittsomme sarcopteskabben seg blant rødrev med høy dødelighet og kraftig nedgang i revebestanden som resultat. Lav bestand av rødrev førte til et voldsomt oppsving i småviltbestandene, og demonstrerte den store betydningen reven har for arter som hare, rådyr og skogsfugl. I artikler fra denne perioden i Norge og Sverige er det godt dokumentert at reven trolig er den viktigste enkeltfaktoren for bestandsutviklingen hos alle disse artene (Smedshaug m.fl. 1999, Lindström m.fl. 1994). Oppgangen i skogsfuglbestanden i Fjella og andre steder på Østlandet på 1980-tallet var en direkte følge av reveskabben. Utover 1990-tallet gikk skabben tilbake og rødrevbestanden tok seg gradvis opp igjen, men har trolig stabilisert seg på et lavere nivå enn før utbruddet. Statistikk for Østfold viser en stabil avskyting av rev etter 1990. Landsstatistikken viser at antall felte rev ved inngangen til 1990-tallet bare er ca. 30 % av toppåret 1973, før reveskabben brøt ut. Svarverud jeger- og fiskerforening leier store deler av terrenget der høsttakseringen i Eidsberg foregår. Tabell 1 viser avskyting av noen utvalgte viltarter i området. Avskyting av rev innenfor foreningens område er begrenset. Men det drives utstrakt revejakt i randsonen mot kulturlandskapet i nord, og jakt på rev i dette området er trolig en medvirkende årsak til den gode skogsfuglproduksjonen. Som det fremgår av tabellen fanges det også en del mår i terrenget. Mårbestanden får gjerne et oppsving når reven går tilbake. Den trekker ikke frem til bygda i vinterhalvåret (som reven gjør i stor grad gjør) og kan fanges med feller inne på skogen. Tabell 1 Avskyting av utvalgte viltarter innenfor området til Svarverud jeger- og fiskerforening i perioden 1988-2010. Svarverud JFF leier et terreng på ca. 30 000 daa i samme område som takseringsruten i Eidsberg. 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 00 01 02 03 04 05 06 07 08 09 10 Orrfugl 12 17 6 3 4 1 3 1 3 4 3 7 6 5 11 5 6 6 14 11 28 36 19 Storfugl 6 5 5 4 2 2 3 2 2 7 6 6 3 3 2 3 2 4 6 6 12 8 5 Rådyr 5 3 15 17 10 17 11 6 10 11 12 9 6 3 6 10 10 6 12 11 11 7 Hare 27 48 41 28 20 10 4 15 10 17 12 14 9 10 11 8 13 7 5 6 0 0 0 Rev 1 0 0 7 2 6 2 1 8 3 5 2 2 2 0 1 0 6 3 2 5 3 Mår 4 6 8 4 1 2 0 5 4 1 3 3 1 2 2 4 2 0 3 1 4 4 8 Smågnagere og alternativt byttedyr-hypotesen Den kjente viltforskeren Yngvar Hagen fremla alternativ-byttedyr hypotesen (Hagen 1952), som postulerer at generalister med smågnagere øverst på matseddelen skifter til alternative byttedyr som skogsfuglenes egg og unger når smågnagerbestandene går tilbake. Smågnagertettheten øker gjerne gradvis mot et toppår som påfølges av et sammenbrudd i bestanden. I oppbyggingsfasen øker også bestandene av rovvilt i takt med 16 28.02.2012

smågnagerbestanden, og fordi nedgangen i smågnagere skjer brått blir predasjonspresset på de alternative byttedyrene ekstra stort. I perioden 1993-2002 så det ut til at smågnagerbestanden i området svingte syklisk, med en topp ca. hvert 4. år, og den samvarierte med kyllingproduksjonen hos skogsfugl (Finne m.fl. 2003). Smågnagerårene i 1994 og 2002 var toppår for skogsfuglproduksjon med kraftig tilbakegang i produksjonen påfølgende år (Figur 5). I smågnageråret i 1998 var det også høy kyllingproduksjon, men enda høyere var produksjonen i 1999. Smågnagermålingene høsten 1999 viste at det fortsatt var en del mus i skogen dette året, og dette har trolig medvirket til den gode kyllingproduksjonen i 1999. Forhold i kyllingenes første leveuker Kyllingenes mattilbud De første ukene etter klekking er skogsfuglkyllingene svært sårbare for rovvilt. Like etter klekking forlater kullet reiret, og legger ut på vandring etter friske og fuktige områder med god lyngdekning. De første to ukene spiser kyllingene i hovedsak smådyr som lever i lyngen, som sommerfugllarver, insekter og edderkoppdyr. Fra ca. 2 ukers alder øker innslaget av plantekost (Wegge og Kastdalen 2008). Figur 7 Mengde larver og insekter/edderkoppdyr i lyngen per slaghovprøve (10 slag) i Fjella i Eidsberg perioden 1995-2010. Basert på det samme takseringsmaterialet som denne rapporten (for perioden 1985-2000) fant Finne m.fl. (2003) at kyllingoverlevelsen er positivt korrelert med forekomst smådyr i 28.02.2012 17 Oppdrag 145351; mfi

lyngen. Både mengde larver og andre insekter og edderkoppdyr hadde betydning. Når datamaterialet utvides med 10 nye år bekreftes dette mønsteret. God tilgang på larver og smådyr i lyngen i begynnelsen av juni gir større skogsfuglkull under augusttakseringene (positiv korrelasjon, Tabell 2). Resultatene indikerer at mengde larver er viktigere enn voksne insekter og edderkoppdyr, men at smådyr totalt har størst betydning. Dette tolker vi dit hen at mengden av andre smådyr kan være viktig for overlevelse av kyllingene i år der larveforekomsten er liten. Tabell 2 Korrelasjonskoeffisienter (Spearman) mellom kyllingproduksjon i august og mengde smådyr i lyngen målt i juni. Jo høyere verdier jo klarere er sammenhengen. Variabler Larver Insekter/edderkoppdyr Smådyr totalt Kullstørrelse begge arter 0,628 0,378 0,764 Kyllinger per hunnfugl begge arter 0,578 0,394 0,652 Kullstørrelse storfugl 0,362 0,452 0,646 Kullstørrelse orrfugl 0,656 0,365 0,726 Verdier i fet skrift er forskjellig fra 0 med signifikansnivå α<0,05 Litt overraskende er det at orrfuglkyllingene virker mer avhengige av mengde larver i lyngen enn storfugl. Wegge og Kastdalen (2008) fant at orrfuglkyllinger raskere skifter til planteføde enn storfugl, og har en mindre andel larver i dietten sammenlignet med storfuglkyllingene. Året med den høyeste målte kullstørrelsen hos orrfugl i hele perioden med takseringer var i 2002. Samme år målte vi den høyeste mengden larver i lyngen. Når det i tillegg sammenfalt med et godt smågnagerår, er det ikke overraskende at produksjonen av orrfuglkyllinger var god. Produksjon av storfuglkyllinger dette året var bare middels god uvisst av hvilken grunn. Værforhold Kaldt og vått vær om våren og forsommeren kan være en påvirkende faktor for kyllingproduksjon hos skogshøns, fordi kyllingene risikerer å bli nedkjølt og må tilbringe mye tid inntil morens kropp. De vil da få mindre tid til matsøk, og blir mer usatt for predasjon. Det er vist at værforhold om våren kan ha betydning for rype, men få tror at dette en viktig faktor for skoglevende skogshøns bortsett fra ved ekstremt dårlig vær like etter klekking. I tillegg til å påvirke kyllingene direkte kan værforholdene om våren påvirke indirekte gjennom mengden larver og smådyr i lyngen. Klekketidspunktet om våren er svært godt tilpasset larvemengden i lyngen, slik at størst mengde larver normalt forekommer ca. en uke etter klekkingen (Wegge m.fl. 2010). Er våren sein vil også innsektenes utvikling bli forsinket, og dette kan medføre økt kyllingdødelighet de første leveukene. Med bruk av det samme materialet som i denne rapporten (data fra 1985-2000) fant Finne m.fl. (2003) at mye nedbør og mange regnværsdager i mai var positivt for produksjon av orrfuglkyllinger. Nye analyser med data fra perioden 1987-2010 bekrefter dette mønsteret (Tabell 1). Mye nedbør og mange regndager i mai virker positivt for orrfuglproduksjonen, men ser ikke ut til å ha effekt på storfugl. 18 28.02.2012

Tabell 3 Korrelasjonskoeffisienter (Spearman) mellom kyllingproduksjon i august og ulike vær-parametre. Jo høyere verdier jo klarere er sammenhengen. Variabler Kullstørrelse Snitt temp mai Snitt temp juni Dager m nedbør mai Dager m nedbør juni Nedbør mai Nedbør juni Snødybde april Snødekke april Største snødekke april Begge arter 0,088 0,131 0,335-0,203 0,333-0,055-0,032-0,182-0,148 Orrfugl 0,128 0,088 0,394-0,101 0,400 0,043 0,050-0,089-0,048 Storfugl 0,035 0,167 0,062-0,177 0,078-0,045-0,039-0,143-0,087 Kylling Begge arter 0,122 0,254 0,486-0,243 0,471-0,055-0,204-0,305-0,217 per Orrfugl 0,103 0,289 0,578-0,200 0,573-0,020-0,104-0,198-0,145 hunnfugl Storfugl 0,050 0,137 0,343-0,240 0,322-0,030-0,214-0,295-0,188 Verdier i fet skrift er forskjellig fra 0 med signifikansnivå α<0,05 Vi gjorde videre en undersøkelse av om det var sammenheng mellom noen av værparametrene påvirket og mengde larver og smådyr i lyngen i juni, men vi fant ingen statistisk sikker sammenheng. Vi har derfor ingen god forklaring på hvorfor nedbør i mai er positivt for orrfugl. 28.02.2012 19 Oppdrag 145351; mfi

6 Predatorfôringsprosjektet På Grimsø forskningsstasjon i Sverige ble det på 1980-tallet gjennomført et forsøk med å legge ut supplerende fôr til rovdyr i et år med sammenbrudd i smågnagerbestanden (Lindström m.fl. 1987). Resultatet var en høyere reproduksjon i fôringsområdet sammenlignet med et kontrollområde uten fôring. Året i forveien hadde begge områder hatt samme andel ungfugl. Forsøket ble seinere omtalt i et svensk jaktblad som lanserte ideen om predatorfôring som et viltstelltiltak. Etter flere år med lav kyllingproduksjon ble vårfôring av rovviltet forsøkt første gang i Fjella i 1996. I 2010 hadde fôringen pågått i 15 år, og gjennomsnittlig kyllingproduksjon har i fôringsperioden vært ca. 50 % høyere enn i de 11 årene med taksering forut for fôringen startet (1985-1995, se Tabell 4). Tabell 4 Gjennomsnittlig antall kyllinger per hunnfugl for orrfugl og storfugl i periodene 1985-1995 (uten predatorfôring) og 1996-2010 (med predatorfôring)i Eidsberg, og % økning fra første til andre periode. Kylllingprod. orrfugl Kyllingprod. storfugl Periode 1: Uten predatorfôring: 1985-1995 (11 år) 1,94 1,59 Periode 2: Med predatorfôring: 1996-2010 (15 år) 3,08 2,41 % økning fra periode 1 til periode 2 59 % 52 % På grunn av tilsynelatende god effekt av vårfôring i Eidsberg-delen av Fjella ønsket vi å sammenligne med omkringliggende områder der det ikke ble gjort vårfôring. Fra høsten 2002 ble det derfor gått skogsfugltaksering også i nordøstre del av Fjella i Marker kommune, og i søndre del av Fjella i Rakkestad. Våren 2003 ble det i tillegg startet et forsøksprosjekt, der det ble fôret i Marker i 3 år (2003-2005), for så å opphøre de påfølgende 3 år 2003-2005. I Rakkestad-området ble det gjort motsatt området ble kun taksert i den første perioden, mens det også ble fôret om våren i andre periode. I Eidsberg ble det fôret hele perioden (Tabell 5). Kart over takseringsområder og fôringsplasser finnes i vedlegg 1. Tabell 5 Oversikt over vårfôring av rovvilt i perioden 1996-2008. År med fôring av rovviltet om våren 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 Eidsberg Marker Rakkestad For å undersøke effekten av fôring og opphør av fôring ble skogsfugltakseringene gjort i nærområdet til fôringsplassen. På grunn av en uoverensstemmelse med grunneierne i Marker ble takseringene fra og med 2007 utført lengre sør enn fôringsområdet, dvs. fra skogsbilveien til Frønessjøen og sørover (se kart i Vedlegg 1). Takseringene i perioden 2002-2006 ble gjort i nærheten av området der det ble fôret (i nordre del). Fordi takseringen i perioden da det ble 20 28.02.2012

fôret (2003-2004) og perioden uten fôring (2006-2008) ikke er blitt gjort i nøyaktig samme område, er tolkningen av resultatet for Marker noe usikkert. I Rakkestad er takseringene gjort i samme generelle område hele forsøksperioden Resultater Resultatet av fôringsforsøket er oppsummert i Figur 8. Eidsberg-delen av Fjella har i snitt den høyeste kyllingproduksjonen av de tre områdene (orrfugl og storfugl slått sammen). Området i Marker ser ut til å ha hatt en nedgang i kyllingproduksjonen etter at fôringen opphørte i 2006 (dette året ble takseringene gjort i det samme området som fôringen var blitt gjort de foregående 3 årene). Rakkestad hadde svært lav produksjon i årene før vårfôringen startet, men fikk en tydelig oppsving i fôringsperioden (2006-2008). Tabell 6 viser en oversikt over antall hunnfugl som ble observert i de ulike områder i ulike år. For å få et størst mulig datagunnlag til å sammenligne kyllingproduksjonen i perioder med og uten fôring, har vi i de statistiske testene slått sammen observasjoner for orrfugl og storfugl, og slått sammen alle observasjoner i 3-års periodene med samme fôringsopplegg (2003-2005 og 2006-2008). I første periode (2003-2005), da fôring bare ble utført i Marker, var det her i gjennomsnitt 2,83 kyllinger per hunnfugl (n=29), mens det i Rakkestad var i gjennomsnitt 1,62 kyllinger per hunnfugl (n=37). I perioden med vårfôring av rovvilt i Marker var kyllingproduksjon statistisk sikkert høyere her enn i Rakkestad (p=0,004). I andre periode (2006-2008), da fôringen opphørte i Marker sank kyllingproduksjonen til 2,17 kyllinger per hunnfugl (n=42), mens snittet i Rakkestad økte til 2,93 (n=42). I perioden med fôring av rovviltet i Rakkestad og opphør i Marker var kyllingproduksjonen statistisk sikkert høyere i Rakkestad enn i Marker (p=0,03). Vi har også sammenlignet takseringsresultatet i Rakkestad i den første og den andre perioden, og fant at gjennomsnittlig kyllingproduksjon var statistisk sikkert høyere i den andre perioden med fôring (2006-2008) enn i perioden uten fôring (2003-2005, p=0,001). 28.02.2012 21 Oppdrag 145351; mfi

Eidsberg 3,5 3 Kylling per hunfugl 2,5 2 1,5 1 0,5 0 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 Marker 3,5 3 * * Kylling per hunfugl 2,5 2 1,5 1 * 0,5 0 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 Kylling per hunfugl 3,5 3 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Rakkestad * * * 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 Figur 8 Antall kylling per hunnfugl (stjerne betyr år med predatorfôring, Eidsberg hadde fôring alle år). 22 28.02.2012

Tabell 6 Oversikt over antall orrhøner, røy og hunnfugl totalt som ble observert under linjetaksering i Eidsberg, Marker og Rakkestad i forsøksperioden 2002-2008. Eidsberg Marker Rakkestad Orrhøne Røy Totalt Orrhøne Røy Totalt Orrhøne Røy Totalt 2002 9 4 13 3 3 6 9 4 13 2003 16 6 22 5 4 9 11 1 12 2004 13 8 21 6 4 10 7 3 10 2005 17 8 25 6 4 10 9 6 15 2006 18 13 31 11 10 21 9 5 14 2007 25 12 37 5 2 7 12 6 18 2008 14 10 24 9 5 14 8 2 11 Diskusjon Både den høye reproduksjonen i Eidsberg-delen av Fjella i perioden etter at vårfôringen av rovviltet startet, og resultatet av fôringsforsøkene i Marker og Rakkestad, gir grunn til å tro at utlegging av slakteavfall og fallvilt om våren virker positivt på kyllingproduksjonen hos skogsfugl. Det er usikkert om den registrerte nedgangen i Marker-området i perioden 2006-2008 skyldes opphør i fôringen, fordi takseringen i 2007 og 2008 ble gjort et stykke sør for der fôringen og takseringen ble utført. Men kyllingproduksjonen gikk også tilbake i 2006 (etter at fôringen opphørte), og takseringen dette året ble fortsatt gjort i området der det tidligere var blitt fôret. Dette kan ha vært en tilfeldighet, men det er en indikasjon på økt predasjonspress etter at fôringen opphørte. Perioden da kyllingproduksjonen økte i Rakkestad (2006-2008) sammenfaller med en økning i antall kylling per hunnfugl i Eidsberg (der fôring ble utført hele perioden), og økningen kan derfor ha vært en generell trend i området. Oppgangen i Rakkestad var imidlertid langt tydeligere enn i Eidsberg, og kyllingproduksjonen i Marker synes samtidig å ha en nedgang disse årene. Vår tolkning er derfor at den observerte oppgangen i reproduksjon av skogsfugl i Rakkestad skyldes fôringen. Faren ved å drive utstrakt fôring over flere år kan være at bestandene av viktige eggrøvere som rev, mår og grevling på sikt øker. Vi har ikke sett en slik tendens i Eidsberg-delen av Fjella, der det har blitt fôret om våren i 16 år. Vi tror det skyldes at tettheten av rovvilt først og fremst bestemmes av mattilbudet i vinterhalvåret. Vi har derfor vært nøye med å kun fôre i mai, juni og første del av juli måned en periode da det naturlige mattilbudet for disse artene er godt. Allikevel ser vi ikke bort fra at fôringen har medført at noen flere avkom av rovvilt vokser opp. Det er derfor spesielt viktig å følge opp vårfôringen med jakt og fangst av rev og mår. I fôringsområdet driver derfor Svarverud JFF en aktiv fangst av mår om vinteren, og det er en rekke aktive revejegere i randsonen mot bygda i nord. 28.02.2012 23 Oppdrag 145351; mfi

7 Referanser Finne, M. H., Kristiansen, P., og Wegge, P. 2003.. Fylkesmannen i Østfold Miljøvernavdelingen. Rapport 3/2003. Haga, A. 1980. Plante- og dyreliv i Trømborgfjella, Eidsberg. Østfold Natur nr. 8, 32 sider. Hagen, Y. 1952. Rovfuglene og viltpleien. Gyldendal, Oslo, 622 s. Lindström, E., Angelstam, P., Widén, P. & Andrén H. 1987. Do predators synchronize vole and grouse fluctuations? An experiment. Oikos 48: 121-124. Lindström, E.R., Andrén, H., Angelstam, P., Cederlund, G., Hörnfeldt, B., Jäderberg, L., Lemnell, P.-A., Martinsson, B., Sköld, K. & Swenson, J.E. 1994. Disease reveals the predator: Sarcoptic mange, red fox predation, and prey populations. Ecology 75(4): 1042-1049. Marjakangas, A., Aspegren, H. & Kyllönen, M. 1991. Spring dispersal and subsequent movements of yearling female Black Grouse Tetrao tetrix in eastern central Finland. Transactions of the Congress of International Union of Game Biologists 20: 297-301. Smedshaug, C.A., Selås, V., Lund, S.-E. & Sonerud, G. 1999. The effect of natural reduction of red fox Vulpes vulpes on small game hunting bags in Norway. Wildlife Biology 5: 157-166. Warren, P.K. & Baines, D. 2001. Dispersal, survival and causes of mortality in black grouse Tetrao tetrix in northern England. Wildl. Biol. 8: 91-97. Wegge, P. og Kastdalen, L. 2008. Habitat and diet of young grouse broods: resource partitioning between Capercaillie (Tetrao urogallus) and Black Grouse (Tetrao tetrix) in boreal forests. J. Ornithol. (2008) 149: 237 244. Wegge, P. & Rolstad, J. 2011. Clearcutting forestry and Eurasian boreal forest grouse: longterm monitoring of sympatric capercaillie Tetrao urogallus and black grouse Tetrao tetrix reveals unexpected effects on their population performances. Forest Ecology and Management 26: 1520-1529. Wegge, P., Vesterås, T. & Rolstad, J. 2010. Does timing of breeding and subsequent hatching in boreal forest grouse match the phenology of insect food for chicks? Ann. Zool. Fennici 47: 251-260. 24 28.02.2012

Vedlegg 1 Kart over foringsområder 28.02.2012 Oppdrag 145351; mfi