1 Den gamle mannen sitter i en stol ved vinduet og røyker. Blåser ringer mot taket mens han stirrer ut i mørket utenfor. Vinduet er bare et stort hull, uten glass. Han er helt alene, uten venner, uten hjem, uten familie. Alle har dødd fra ham for lengst. De som er igjen vet ikke hvem han er, og hadde de visst, ville de ikke ha trodd ham. Sigaretter er vanskelige å få tak i, han må bytte dem til seg på svartebørsen. De har vært forbudt i mange år. De skader ham ikke, han kommer ikke til å dø av dem. Å dø er blitt noe han ønsker seg. Det finnes ikke så mye å leve for lenger. Han tar hånden til det ene øret, slik han har for vane, gnir rett over stedet der øreflippen hans en gang satt. På alle disse årene har stikkingen aldri gitt seg; det kjennes fortsatt ut som øreflippen henger der den skal. Han slipper den halvrøykte sigaretten i sementgulvet, reiser seg. Så går han trappegangen ned og ut i natten. Han er nødt til å gjøre det. Hvis han ikke gjør det, vil det han har opplevd ikke være sant eller virkelig. Det er en tanke han ikke klarer å leve med.
2 Kampen begynner - Se hva du har gjort! Zems stemme skingret. - Hva mener du med det? Vut var fornærmet, men klarte ikke å ta øynene fra det dirrende feltet over dem, det lignet en luftspeiling. Sakte ble den svakere, for så å forsvinne helt. - Vi skulle ikke teste den før vi var sikre! sa Zem. - Det var ikke det jeg forsøkte heller. - Nehei, hva var det du gjorde, da? - Det var et uhell! - Det sier du bare fordi du ikke vil innrømme at du gjorde noe dumt. - Det er ikke sant! Nå skingret også hans stemme. - Nå må vi roe oss ned, sa hun. - Hvor ble det egentlig av den? De så gjennom utregningene for n te gang. Et tilsynelatende kaotisk lanskap av symboler og tall. De oppdaget det samtidig. - Saft suse! sa Vut. - Hva? - Det gikk! Begge hoppet urolig opp og ned. - Vi må beregne en gang til, vi har ikke samsvar i datagrunnlaget, sa Zem. - Du må ha mistolket fraktalsensoren. - Hvorfor er det meg som har gjort feil? - Fordi det har din signatur.
3 Det var en udiskutabel sannhet, og han sa ikke mer. De jobbet videre en stund i taushet. Resultatene var de samme som tidligere. - En gang til, sa Vut. Nå stod begge urørlige, dypt konsentrerte. - Jeg må visst si unnskyld, sa Zem til slutt. Vut prøvde å skjule et smil, men fikk det ikke helt til. Men det stivnet da det gikk opp for ham hva det betydde. - Er du klar over? - Det betyr at, at - Umulig. Umulig! Men resultatene var ikke til å ta feil av. - Kampen kan begynne. De sa det i munnen på hverandre. Så falt de hverandre om halsen og ble stående urørlige en stund. Mens de sto slik begynte et lyspunkt på veggen å blinke. De rykket fra hverandre, beveget seg hektisk rundt i rommet og undersøkte skjermer og brikker. - Vi er kompromittert. Seksjon tre i sektor én er allerede full av snipere. Fort deg! Zes stemme var rolig, men høy. - Vi er fanget, ropte Vut. - Ikke ennå. Skyv transformatoren inn i sikkerhetsruten. Vi kan fortsatt komme unna gjennom forsyningskanalen til sektor fire. De skjøv en avlang gjenstand foran seg ned i en åpning i gulvet. Gulvet lukket seg rundt gjenstanden, og viste ingen spor etter åpningen. Det store rommet de befant seg i var nå omringet av snipere, og lyden fra dem fylte rommet og gjorde samtale umulig. Vut gjorde tegn til Zem, og sekunder før sniperne trengte inn, var de forsvunnet i en åpning i veggen lignende den som nettopp hadde åpnet seg i gulvet. Vut lukket øynene da det smalt. Zem så seg tilbake og så en stor ildkule i enden av tunnelen hun befant seg i. Så hørte de et dumpt drønn. Kort tid etterpå var alt mørkt, og hun løp i mørket sammen med Vut mot det antatte nullpunktet for transformatorens siste koding. Hun håpet at Tovsuak skulle forstå hva som hadde skjedd, og at han hadde åndsnærværelse nok til å finne transformatoren. Vut hadde fortsatt øynene igjen da de stanset. Han var rasende. - Laboratoriet er borte, sa Zem. - Utradert. Vut svarte ikke. Blikket hans var festet på en skikkelse noen titalls meter foran ham.
4 - Det ser ut som kalkulasjonene var korrekte. De begynte å bevege seg mot skikkelsen.
5 Bussturen Da Lars Vega gikk fra tennishallen, plasket han hardt i absolutt alle sølepyttene han kom over. Inne tok han av seg de våte sokkene, krøllet dem sammen, og kastet dem hardt i veggen. Sorte render av sølevann rant nedover tapeten på rommet hans. Vidar var ikke bedre enn han. Ikke veldig, i alle fall. Skulle aldri han få spille turnering? Han så for seg hvordan han tredde tennisracketen nedover hodet til Vidar og laget vaffelmønster i trynet hans. Kanskje han bare skulle drite i tennis og bare drive med kickboksing. Der var han i alle fall likestilt med de andre. Det pep i mobilen, han trakk den ut av lommen. Det var faren som skrev at han skulle møte en kompis i byen, og at han kunne ta en pizza fra fryseren. Til tross for farens stadige mas om å spise sunt, valgte han alltid noe annet, hvis han kunne. Når faren fikk dårlig samvittighet av å være mye borte, fylte han fryseren med pizza, så Lars ble fornøyd. Nå var han bare forbanna. Pizza oppi rumpa! Han gikk ut. Inne gikk det ikke an å puste. Han likte ikke å gå i regnet. Regnet kilte seg inn mellom magen og bukselinningen. Om regn først hadde funnet en åpning hvor det kunne renne, kom det uten stans. Det føltes som om han druknet. Han trakk jakken tettere rundt seg, og angret på at han ikke hadde tatt regnjakken istedet. Lyden av ølboksen han sparket til forsvant i regnet som ble hardere. Buksen klistret seg til lårene, huden der ble kald, og helt sikkert marmorert rød. Det piplet nedover ryggen. Et tomt busskur ble redningen. Like bra, han ville helst være alene likevel. Han satte seg på en nedtagget trebenk, fortsatt med hendene dypt begravd i lommene, og hutret. Det var kaldt, selv om det snart var sommer. Duren som nærmet seg fant veien inn i kroppen hans og fikk ham til å snu hodet. Bussen klatret opp den bratte bakken og det ene forhjulet stanset rett
6 foran ham, stort og svart, innhyllet i damp. Bussen sukket dypt, så gikk døren langsomt opp og til siden. Lars tittet opp og så en bussjåfør som stirret på ham med et uttrykksløst ansikt. - Skal du med, eller? Før Lars visste ordet av det, hørte han seg selv fortelle en historie om hvordan han mobilen hans var utladet, og Ruter-appen utilgjengelig. At han ikke kunne dra hjem å lade, for moren ventet på ham i byen. Og at han ikke visste sine arme råd. Bussjåføren nikket ham inn. Han skulle få kjøre gratis, men sjåføren sa at han burde passe bedre på og lade. Lars mumlet fram et takk og fant en plass der bussjåføren ikke kunne se ham i bakspeilet. Løgnen gjorde ham litt nervøs. Heldigvis var ovnen på bussen på, og Lars kjente hvordan varmen i venstre bukseben sakte spredte seg til resten av kroppen. Det var vanskelig å ikke ta frem den nesten fulladete mobilen for å browse alle de vanlige stedene. Uvant å bli tvunget å ha blikket alle andre steder enn på skjermen.
7 En luftspeiling Moren ventet ikke på ham. Det var en løgn som hadde betalt for bussturen, han hadde ikke fornyet aååen. Den ga heller ingen forklaring på hva han skulle i byen, ikke for ham selv, engang. Beina gikk av seg selv, skoene surklet bortover asfalten og førte ham nedover mot kaiene. En fisker var i ferd med å pakke sammen ved de nedlagte fiskehallene. Faren hadde sagt at fisken bet bedre når det regnet. Hvorfor den gjorde det sa han aldri noe om. Fisken visste det sikkert ikke selv heller. Det var lenge siden de hadde vært og fisket. Etter det med moren hans, begravde faren seg i jobb og møter og reiser. Ha det, hei, hvordan går det, har du spist? Lars rakk ofte ikke å svare før han så hånden til faren vinke ved haugen. Hvis han var heldig hadde kanskje faren glemt at han hadde lovet å se tennisturneringen. Så slapp han å forklare at han ikke var blitt tatt ut. Kanskje han kunne få faren med på en fisketur isteden? Han følte seg litt bedre, men fortsatt satt skuffelsen som en tagg i magen. Vidar var ikke bedre enn ham. Vidar var en våt sokk i veggen. Likevel var det han, sokken, som ble tatt ut. Ikke Lars. Han trakk hendene opp av lommene for å slå sinnet vekk og merket at det hadde sluttet å regne. Skydekket var i ferd med å sprekke, og han måtte knipe igjen øynene for den skarpe solen som insisterte seg igjennom alt det grå. T-skjorten klebet seg til huden, og da han trakk av seg jakken fulgte den med og la seg som en våt pølse over øynene hans. Idet han dro den vekk fra ansiktet fikk han øye på det. Det lignet en slags hinne, hang et stykke over bakken og fikk luften til å dirre. Som en luftspeiling i en ørken. Han ble stående å se. Gikk nærmere. Det beveget på seg, nesten umerkelig. Han gikk sakte rundt det for å se hvordan det så ut på baksiden, men da ble det borte. Han gikk tilbake. Der var det igjen, som en gelèklump som var i ferd med å slutte å riste. Var det noe med solen, regnet og skyene? En slags regnbue, men uten farger? Lars visste at det fantes underlige lysfenomener. Han hadde bare ikke sett noe slikt før.
8 Det var ikke stort; litt større enn en vannmelon, med ujevne kanter som beveget seg i bølger. Lars løftet hånden og lot pekefingeren berøre luftspeilingen. En voldsom kraft tok tak i fingeren og dro den innover. Lars strittet imot, men klarte ikke hindre at fingeren forsvant inn i speilingen ledd for ledd. Armen var iskald. Nå var hele hånden borte, og han kjempet imot med hele kroppen. Kulden han først hadde kjent ble avløst av en intens varme som om han holdt hånden for nært et bål. Det sved i huden. Til og begynne med hadde han ikke rukket å bli redd, men nå fylte panikken ham og gjorde ham sterkere enn han vanligvis var. Med en kraftanstrengelse så voldsom at det føltes som om skulderen ble revet ut av ledd, klarte han å motstå kraften som trakk ham inn i seg, og med et siste rykk kom hånden ut med en sånn fart at han falt bakover, snublet i jakken som lå på bakken, landet hardt i en sølepytt og slo hodet i asfalten. Et kort sekund mistet han bevisstheten, men reiste seg fort opp klar til å forsvare seg. Mot hva? Han så seg omkring. Ingenting. Ingen speiling. Solen var igjen bak en sky, og det var grått og vått. Hånden satt fremdeles fast på armen, og han hadde ingen smerter. Han sto fortsatt i sølepytten, kjente på hånden igjen. Helt normal. Ingen prikking eller stikking. Hva var det som skjedde? Så så han den igjen. Mindre nå, men den var der, speilingen. Foran ham. Han hadde ikke drømt. Lars så seg rundt. Han var alene. Alene med tingen. Han snudde seg, begynte å gå fort, fortere, helt til han til slutt løp uten tanke på annet enn å komme seg vekk. Uten retning, uten annet mål enn vekk, vekk. Snart banket og verket det så hardt i brystet at han ble nødt til å stoppe. Hodet holdt på å sprenges, og munnhulen smakte av jern, han måtte ha bitt seg selv i det han falt. Han ble stående med hendene på knærne og puste voldsomt. Hva var det som hadde skjedd? Var det noen som prøvde å skremme ham? Noen han kjente? Hvem da? Var det noe annet? Et slags sort hull? Han hadde hørt om sorte hull i verdensrommet. Hull som åt galakser til frokost som sultne monstere på evig matjakt. Han hadde lest at hele universet kom til å bli spist opp av et sort hull innen seksti milliarder år. Tankene strakk ikke til. Det var for mye. Kroppen hans var begynt å skjelve, og han måtte reise seg og strekke armene, riste løs beina. Han veide lenge for og imot før han bestemte seg. Lars så ikke på seg selv som spesielt modig. Derfor overrasket han seg seg selv da han skjønte at han måtte tilbake. Veien tilbake føltes mye lenger enn da han løp vekk. Han måtte lete en stund før han fant den. Han var like ved å gi opp da han igjen stod foran speilingen, som var blitt enda mindre. Det var tydelig at den holdt på å forsvinne.
9 Lars løftet hånden, forsiktig, og stakk pekefingeren så vidt borti. Det samme skjedde; fingeren ble først kald, så varm, det kilte og trakk innover. Han stod en stund slik og holdt igjen. Prøvde å kjenne etter, av en eller annen grunn tenkte han at det var viktig å kjenne etter. Så slappet han av litt, slapp litt opp. På et øyeblikk ble hele hånden trukket inn i tingen. Han satte sjøbein mot kreftene, men det var umulig å holde igjen. Over og rundt ham var vært blitt pent vær, skyene vek plass for solen, asfalten begynte så smått å tørke etter alt regnet, i lysegrå klatter mot alt det svarte, men Lars enset det ikke. Alt som eksisterte var den sugende speilingen. Enda en gang forsøkte han å trekke hånden tilbake, mistet fotfestet, og ble sugd inn i tingen i en voldsom fart. Det føltes som om armene, beina, hodet, alt ble revet fra hverandre, som om hele kroppen gikk i oppløsning. Det ble umulig å puste. Så ble alle sanser borte. Forsvant inn i et svart ingenting.
10 Første møte Vut og Zem beveget seg hurtig mot skikkelsen der fremme. - Der har du beviset, sa Vut. - Vi har klart det. - Ikke ennå. Vi må undersøke om transformasjonen er vellykket før vi kan implantere nevronoverlapping. Algoritmene fungerer ikke hvis rekombinasjonen avviker mer enn to poeng. Zem sa det på en måte som fikk Vut til å skjønne at hun var minst like opphisset som han. - Nå, hva er svaret? - Et halvt poengs avvik, vi har klart det. De så på hverandre lenge, overveldet av hva de faktisk hadde lykkes med. - Vut, vi får besøk, fort deg. Snipere på vei mot oss. Injeksjonskanylen! De jobbet raskt og målbevisst; et hurtig støt med kanylen mot tinningen på skikkelsen foran dem fremkalte en lett, knasende lyd. - Vi får ham ikke med oss. Det er for risikabelt å bli her. Zem dro i Vut og ville ha ham med seg. - Flykte? Nå som vi endelig har muligheten til å kjempe? Vi kan ikke la ham bli igjen! - Det beste vi kan gjøre er å trekke oss tilbake og overvåke hva som skjer. Vi må ikke miste ham av syne. Sporingsenheten er ikke aktivert ennå, og hvis vi blir tatt kan vi i det minste benekte all kontakt. Vut skjønte at Zem hadde et poeng, og sammen trakk de seg tilbake. Lars Vega lå hjelpeløs på bakken.
11 Kaldt mørke Lars våknet av at han lå i fosterstilling og skalv. Kulden hadde trengt inn i hver celle i kroppen, og gjorde det vanskelig å bevege seg. Rundt ham var det mørkt. Ingen måne lyste over hodet hans, ingen gatelys fantes noe sted. Det virket som om marken under ham bestod av stein og sand. Bakken var frossen. Han pustet tungt og trakk bena nærmere brystet. Hvor var han? Så husket han. Tingen. Sansene ble langsomt vekket til live. Helst ville han bli liggende, men kulden gjorde det umulig og tvang ham til å reise seg på ustø ben. Kroppen verket. Han kjente igjen klærne sine. Føttene han sto på var hans egne. Han tok seg til hodet. Fra venstre tinning strålte smerter over kinnet og ned til kjeven. Han lot fingrene gli forsiktig over kinnet, kom borti en utvekst han ikke kjente igjen. Han rykket i den, men den lot seg ikke fjerne. En læraktig kald overflate, fremmed for fingrene hans, og som gjorde vondt når han dro i den. Som om den var en del av kroppen som ikke bare kunne rives løs sånn uten videre. Han grøsset, lot som ikke han hadde oppdaget det. Det var viktigere å finne ut av hvor han befant seg. Øynene hans var i ferd med å venne seg til mørket, men det var ingenting å se. Bare stein og sand. Ennå var han ikke kommet helt til seg selv, og klarte ikke å sortere ut hva som hadde skjedd. Følelsene hadde ikke blitt til tanker ennå. Men han var redd. En redsel han var for omtåket til å ta innover seg, men som satt i magen, gjenkjennelig og vond. Han visste han ikke bare kunne bli stående der og vente på gatelys, høre klukkingen av vannet. Noe hadde skjedd med ham, han hadde besvimt, nå var han ikke lenger på kaien. Kanskje han hadde gått
12 til skogbrynet, forvirret og omtåket av hjernerystelse i fallet, gått til skogs. Han kjente seg ikke igjen, forstod bare instinktivt at han måtte bevege seg. Han begynte å gå. Før eller siden måtte han jo møte noen som kunne forklare ham hva alt dette handlet om. Noen som kunne skru på lyset og fortelle ham at han kunne våkne nå. At fiskestengene lå klare i gangen. At matpakkene var smurt og solen skinte. Landskapet rundt ham ble etter hvert tydeligere. Som om det lysnet av dag. Han beveget seg sakte. Våget ikke å løfte blikket, så bare hvordan skoene hans sakte beveget seg fremover med ham oppi. Han gikk alene i mørket. Selv om han forsøkte å fortrenge det, kom tankene om moren. Hvordan hun kunne sitte og stirre rett fremfor seg, time etter time, og når noen spurte henne om noe, svarte hun bare at alt var så mørkt og kaldt. Var det sånn moren hans hadde hatt det? Var det dette mørket, denne kulden, hun hadde vandret i når hun så og følte ting som egentlig ikke var der? Holdt han på å bli sånn som moren? Opplevde han ting som ikke fantes? Satt han egentlig på rommet sitt? Han stoppet, redselen for at han innbilte seg det hele ble mer nærværende enn kulden. Han kjente etter; han frøs, han kunne kjenne kroppen sin, han kunne løfte armene og beina. Det føltes ikke som han innbilte seg det. Noe, en bevegelse, et lysglimt, fikk ham til å løfte blikket. Det var noe der ute, noe som kom mot ham i en voldsom fart. Uten å tenke seg om kastet han seg ned på bakken. Gjemte seg bak en stein som ikke var større enn en bruskasse. Krummet seg rundt sine egne hjerteslag. I angsten forsøkte han å se. Tenke. Men det var umulig. Det han så var ikke noe han kjente, og det ga ham en følelse av å falle ut av seg selv. Fire skikkelser nærmet seg raskt. Lars visste at de hadde sett ham, og noe i ham tvang ham til å reise seg, til å stå imot det umulige, det som kanskje ikke var annet enn fantasien hans som hadde vendt seg mot ham og fikk ham til å se det som ikke var der. En kamp mot det som hadde lukket moren inne i seg selv, bort fra ham, fra alle. Han ville ikke inn i det, han ville ikke til det samme stedet. Han ville være Lars Vega som ble forbanna på laguttak, han ville være Lars som sa til Vidar at han dreit i det, han skulle uansett satse på kickboksing i stedet. Han stålsatte seg, tenkte at hvis han bare stod der, lot det som kom bare komme, ville de plutselig forsvinne, og han vil være tilbake på kaien. Klar til å gå hjem igjen.
13 De var høye; over to meter, og så ut som om de var laget av børstet stål. Skikkelsene beveget seg lydløst med en smidighet som var overnaturlig i forhold til kroppsbygningen. De hadde lange, kraftige bein og armer, som endte opp i tredelte klør. Klørne på beina så ut som de svevde akkurat noen millimeter over bakken. Overkroppen var svær, underkroppen underdimensjonert for den store overkroppen og armene. Ansiktene var masker med lange hakk fra issen til mellom øynene, som var små, sorte prikker, hakkene fikk ansiktene til å ligne fryktinngytende masker. Munnene var rette grin og de manglet ører og hår. Ingen klær. Likevel virket de ikke nakne. De fikk ham til å tenke på roboter, men beveget seg smidigere og mer elegang enn noen vesen han hadde sett. De kom helt bort til ham. Beveget seg sakte i ring rundt ham mens de betraktet ham. - Ikke rør meg! Lars skrek, men stemmen hans var knapt hørbar. Han hadde stått og ventet på dem, som en idiot. Til å være noe laget av hans egen fantasi, var de skremmende og levende, og han burde ha sanset at de ikke ville ham vel. Det var bare en ting å gjøre. De tok ham med det samme han begynte å løpe. Et nett med store masker ble kastet over ham, og før han rakk å reagere var han fanget og hang i løse luften, på ryggen til den som hadde skutt ut nettet. Alt i ham gjorde motstand, men det var ingen krefter å hente. Alle forsøk på å sparke, rive, skrike, kom liksom ikke ut av hjernen og til kroppen. Det var umulig å tenke at dette bare foregikk inni hodet hans. Dette var virkelig, dette skjedde han sa det om og om igjen til seg selv, noe annet var umulig. Samtidig var dette enda mer umulig. Det føltes som om hodet hans skulle eksplodere. - Han må til nivå fire. Stemmen kom fra en av skapningene. - Nei, vi har stående ordre om å bringe humaner levende til nivå ni, sa en annen. Stemmer rundt ham, men ingen lyd. Lydløse stemmer. - Korrekt. Nivå ni. Levende. En til blandet seg i samtalen. Lars forstod med ett. De tenkte til hverandre. Og han hørte det.
14 Et kort øyeblikk ble han grepet av eufori. Det var fantastisk. Han fikk lyst å si det høyt, dele oppdagelsen, om ikke annet, så med seg selv. Et hardt rykk i nettet han lå i fikk ham tilbake til virkeligheten. Virkeligheten. Midt i alt det absurde rundt ham gjorde tanken på virkeligheten at han nesten begynte å le. For om han ikke var inne i et arvet mørke, et han hittil bare hadde betraktet utenfra, måtte det bety at det absurde var virkelig. Virkelighet. En virkelighet som var så koko at det sa seg selv at han fantaserte. At han drømte. Tilbake til start, altså. Ingenting av dette var virkelig, han holdt på å bli gal, bare. Men han hadde aldri drømt noe som kjentes så virkelig. Han kjente en styrke som hadde vært fraværende helt siden han våknet opp på den frosne bakken, en styrke næret av tanken på at han var akkurat her, akkurat nå, og han måtte deale med det. Hvis disse skapningene kunne snakke til hverandre ved tankens kraft, betydde det at de kunne høre hva han tenkte. At de kunne se inn i hodet hans, alt som tumlet rundt og rundt der inne, som han så vidt klarte å holde noenlunde orden på selv. Det kunne de bare drite i. Han begynte å nynne inni seg, Foo Fighters Walk på full guffe i tankene. Det kunne de godt få, det andre skulle de holde seg langt unna. Lars skjønte ikke hvordan det var mulig å forflytte seg så raskt. De beveget seg så lydløst, bare fløt bortover, som en båt som skar seg gjennom blikkstille hav. - Jeg drar tilbake og sjekker at det ikke er flere av dem, sa en av skikkelsene. - Hvor skal vi? Tanken unslapp ham før han rakk å stoppe den med sangen i hodet. - Det vet du utmerket godt. Lars skulle til å svare på det kryptiske utsagnet, da det gikk opp for ham at også han hadde klart å kommunisere bare ved å tenke. Selv om han var fanget, selv om han befant seg i en verden som like gjerne kunne være en hallusinasjon som en gal, gal vikrelighet, kom euforien og undringen tilbake. Telepati. Han kommuniserte gjennom telepati. Han rettet en ny tanke mot de tre med de svarte øynene, mest for å sjekke om det fortsatt funket. - Kan dere svare meg? - Hva er det du vil? - Jeg vil vite hvor jeg skal og hvorfor dere har tatt meg til fange. Han forsøkte å gjøre tankene sinte, sterke.
15 - Jeg har ikke gjort dere noe. Skikkelsene svarte ikke. De snakket ikke, tenkte ikke. Hvordan var det mulig å blanke ut alt i hodet? - Hvem er dere, egentlig? Fortsatt taushet, ingen tankesvar. Da skulle ikke de få noe fra ham, heller. Han fortsatte å tenke på sangen. Det gikk opp for ham at når han tenkte på sangen, minnene fra den, kom også musikken, instrumentene. De han ikke kunne fremkalle ved å synge eller nynne høyt. Han skrudde opp volumet. Farten de holdt var så høy at det var vanskelig å skille ut detaljer fra det de fór forbi. Forover så han ingenting. Han ble båret i et nett på ryggen til en skapning fra en verden som tvang ham til å akseptere det uforståelige. Etter en stund med humping og skumping, stoppet de brått. En enorm bygning vokste ut av den steinete bakken og strakk seg så høyt at Lars ikke kunne se toppen på den. Den bare forsvant inn i uendeligheten over seg. Enorme lyskastere sendte et dust, gult lys mot fasaden. Så, mens Lars forsøkte å orientere seg på denne nye plassen han var kommet til, forsvant nettet han lå i. Ble til ingenting, og han falt ned på bakken. Det var ikke mulig, men det skjedde. Han reiste seg opp. Kroppen hans var mørbanket, men den virket. Et av vesnene gikk inn i et rødt lysfelt, la hånden sin på det Lars mente måtte være en slags metallflate. - Ard 487 melder seg for hvilket nivå? Lars kjente hvordan pulsslagene hans banket i tinningen og gjorde ham uvel. En stemme svarte kort og monotont. Skikkelsen gjorde noen bevegelser med hånden, som for å svare og stemmen kom igjen: - Bekreft Ard 487 for nivå ni. Nye bevegelser fra skikkelsen. - Objekt-scanning. Før Lars rakk å reagere ble han løftet inn et grønt lysfelt på bakken, ved siden av det røde. Det var ikke vondt, men synet av hendene til skapningen rundt livet hans gjorde at han blundet. Da han åpnet øynene igjen, ble det grønne lyset også rødt, og stråler beveget seg rundt ham fra alle retninger, og traff kroppen hans overalt. Stemmen snakket igjen: - Objekt-scanning fullført. Forflytning umiddelbart.
16 En hvislende lyd, knapt hørbar, kom fra veggen foran ham. Metallplaten skapningen hadde lagt hånden mot, trakk seg litt tilbake, og tre lyssirkler over hverandre ble synlige på veggen. Den øverste i samme høyde som Lars hode. Lars forsto at det var meningen at han skulle gå inn i det hvite lysfeltet. Før han rakk å bestemme seg, kjente han et dytt i ryggen og ungikk så vidt å snuble idet han satte foten inn i alt det hvite. Hele kroppen sto i spenn og var klar til å slåss. Men Lars klarte ikke å bevege seg. Kroppen lystret ikke. Musklene trakk seg sammen, men ingenting rørte seg. Han ville skrike, men heller ikke det klarte han. Det var bare så vidt han klarte å puste, og spyttet som hadde samlet seg i munnen ga ham følelsen av å drukne. Ingen tanken på galskapen, på mørket. Var det sånn det skjedde? - Forflytning, nivå ni, nå! Stemmen var tilbake. Skapningene var borte. Lars hadde ikke lagt merke til at de forsvant. Lyssirklene på veggen foran ham trakk seg sammen og ble til tre skarpe stråler rettet mot ham. Så ble han løftet. Det var som om invollene hans mistet taket i kroppen som omsluttet dem, og var på vei ut gjennom føttene. Hastigheten var enorm, og han ble ført oppover gjennom hvite lysstriper som sved i øynene og gjorde ham svimmel. Tusen etasjer i sekundet rakk Lars å tenke før han stoppet like brått som han hadde startet. Invollene tok turen innom hodet, før de igjen ramlet på plass omtrent der de var før turen startet. En like rask forflytning til høyre og så en ny bråstopp. Lars bøyde seg frem og kastet opp. Det kom ut av ham i tre vonde bølger, så var det over og han kunne røre på seg igjen. Han tørket seg rundt munnen, tok et skritt tilbake fra den motbydelige pølen han hadde laget. Da han rettet opp kroppen og så utover stivnet han. Ingen galskap var stor nok til å romme det han så foran seg.
17 Artsbestemmelse Så langt han kunne se, til alle kanter, var det rekke på rekke med små kuber. En del var markert med grønne lys, noen få med hvite, blinkende. Lars Vega befant seg åpenbart i en slik kube. Underlaget han lå på var hardt, men ga ham følelsen av å sveve. Det var gjennomsiktig, og lignet glass. Han lot fingrene stryke gulvet. Verken kaldt eller varmt. Å reise seg opp kostet mer krefter enn han hadde, men noe i ham var blitt sterkere og fikk ham opp i stående. Fire vegger, og et tak i samme materiale som gulvet. Inni ham var alt kaos, uten å tenke, og kanskje for å stenge kaoset ute, kastet han seg mot veggen til siden for seg. Ikke en lyd hørtes da han traff veggen, men smerten i skulderen etter sammenstøtet fikk ham til å skrike høyt. - Helvete! - Hvem er dere? Slipp meg løs herfra, jeg har ikke gjort dere noe! Faen! Han hørte sine egne skrik, sin egen banning, som et ekko. Så seg selv utenfra. Han var en som banket i veggene. Løp rundt seg selv. Skrek og gråt om hverandre. Noen ganger helt uforståelige lyder. Ropte på pappa. På mamma. Lå på gulvet med hendene over hodet og knærne trukket opp under magen og hulket. Så falt han inn i seg selv igjen. Ble roligere. Det var ikke mer som skulle ut. Han var tom nå. Rundt ham var det stille. Lenge ble han liggende sånn, urørlig, med lukkede øyne. Med tanker om at neste gang han åpnet øynene ville alt dette være borte. Lyden av fremmede stemmer dro han ut av drømmen om hjemme igjen. - Du må våkne. Han åpnet øynene med besvær og motvilje. - Du kan ikke sove nå. En vennlig stemme. Lars satte seg opp og så seg rundt. Det var ingen der.
18 - Du skal scannes. Den samme stemmen. Han så i retning lyden. Konturene av to skikkelser ble så vidt synlige i det sparsomme kalde lyset som omga ham. Han var ikke alene i cellen. Han trakk seg lenger inn i hjørnet sitt. Han hadde ikke tenkt å rikke seg en millimeter. Llikevel; et uventet blaff av håp i ham. - Vær helt stille, du blir scannet om et øyeblikk. Det er best at du går midt ut på gulvet og roer deg helt. Stemmen snakket lavt, litt hakkete. Fortsatt så Lars bare to konturer i mørket. Han ble sittende der han var, klemt inni hjørnet. Slik satt han en lang stund. Så hørte han et stille sus og tre korte knepp. Flere lys i horisontale striper i gulvet og taket. En metallisk stemme som lignet den ved inngangen der tankeleserne forlot ham sa: - Objekt-scanning. Det gikk noen sekunder. - Objekt-sentrering. På gulvet var det kommet til syne et svart kryss. - Du må stå i sirkelen. Stemmen kom fra en av skikkelsene. - Objekt-sentrering. Den metalliske stemmen gjentok ordren. Monotont. Stemmen ved siden av igjen: - Den kommer til å holde på en stund, hvis du ikke gjør som den sier. Lars ble usikker, sa ingenting. Metallstemmen fortsatte. Den andre stemmen, fra skikkelsen han så vidt skimtet, forsøkte å overdøve metallstemmen. - Sensoren merker at du ikke er sentrert. Du er objektet. Stemmen kommer til å gjenta ordren om og om igjen, og til slutt vil en magnakraft trekke deg til sirkelen. Hvis ikke sniperne kommer først. Snipere. Han rakk ikke å spørre, stemmen lød igjen: - Objekt-sentrering. - Objekt-sentrering. Stemmen ble høyere, trengte inn i hodet hans og vokste der inne, begynte å gjøre ham fysisk vondt. Uten å tenke mer over det, løp han og stilte seg midt i den svarte sirkelen. Nå sa stemmen: - Objekt sentrert.
19 Stemmen var blitt lavere igjen, roligere, ute av kroppen hans. Stripene i taket og gulvet begynte å bevege seg sakte frem og tilbake over ham. - Objekt-scanning pågår, sa stemmen. Så økte tempoet. Lysstripene traff ham med en prikkende følelse og gjorde ham varm i hele kroppen. Et tredimensjonalt portrett av ham selv kom til syne i løse luften. Ansiktet ble zoomet inn. temperatur 36,7 grader celsius oppjuster romtemperering til 22,3 grader celsius vekt 58728 gram artsbestemmelse: human. avvik høyre kinn utposning til undersøkelse avvik venstre øre degenerert til sammen 0,5 poeng væsketap 23 prosent tilførsel umiddelbart balanse 5,28 Næringsinntak, kvalenspiller type SVO352X 4 piller 5 ganger daglig vanninntak 1,38 liter pr dag Han ble stående og se på det tredimensjonale bildet av seg selv. Han hadde noe på høyre kinn som syntes på tegningen, og som var referert til som avvik. Hva var det? Han famlet etter det, fant utveksten han hadde kjent på tidligere, slapp den med et grøss. Så kom stemmen igjen. - Objekt-scanning fullført. Lysene som hadde scannet ham forsvant, prikkingen avtok sakte. Det var stille en stund, så hørte han et sus, etterfulgt av et lite dunk. Han snudde seg mot lyden, og oppdaget en slange som stakk ut av veggen. Så kom stemmen igjen: - Umiddelbart vanninntak. Lars stod usikker, som skrudd fast i underlaget. - Det betyr at du må drikke. Slangen forsyner deg med det vannet du trenger. Fortsatt så han ikke annet enn et svakt omriss av to skikkelser. Men stemmen derfra gjorde ham roligere.
20 Han virret med hodet, frem og tilbake. Når han kjente etter, var han ganske tørst. Når drakk han sist? Hvor lenge hadde han vært borte hjemmefra? Han så på klokken, bare for å oppdage at den ikke var der. Den lå i tennisbagen. Et øyeblikk kom skuffelsen over laguttaket over ham. Det var absurd. Han var revet ut av alt som ga mening i livet, og var havnet i noe som i beste fall var innsiden av et dataspill eller en form for mørke som han, hvis han var heldig, kanskje våknet fra snart, eller i verste fall en ny virkelighet som var resten av livet. Så sto han der og kjente på skuffelsen over laguttaket. Han ville med glede stått og heiet på Vidar i bytte mot å komme hjem igjen. I hvert fall en liten stund. Pokker ta Vidar! Lars tok noen skritt bakover, mot slangen. Da han først hadde tenkt tanken på at han var tørst, var tørsten større enn noen gang før. Han gikk helt inntil, trakk i slangen som var omtrent i høyde med hodet hans, stakk fingeren prøvende borti, men det kom ingenting. Han kastet et kjapt blikk mot veggen der skikkelsen fortsatt stod, følte seg dum, men stakk likevel slangen inn i munnen. Øyeblikkelig sildret det lunkent vann inn i munnen hans, han svelget unna. Jo mer han svelget, desto mer kom det. Han drakk og drakk og jo mer han drakk, jo mer ville han ha. Da han til slutt stoppet for å trekke pusten, merket han at vannet smakte svakt av mint. Han var ikke tørst lenger, og smaken av spy var borte. Et minne kom til ham. Han hadde vært på fjelltur med faren. De hadde gått hele dagen, og Lars hadde gått fortere og hardere enn han burde og spist for lite. De siste to timene var det bare tanken på cola som fikk ham videre. Og da han kom frem til turisthytten, hadde han veltet over disken og forlangt en halvliter cola. Da mannen bak disken sa at de bare hadde Pepsi, var det like før han skrek. Pepsi var det verste Lars visste. Men han tok en likevel, og tømte hele halvliteren med noen få gigantslurker. Den samme følelsen av at han hadde drukket ekstremt mye på kort tid hadde han nå. Men det var også det eneste som var likt. Tanken på faren stakk i ham og han strevde med å holde alt det vonde inni seg. Faren pleide å si til Lars at han måtte finne en måte å slippe følelsene ut av kroppen på. Ikke kapsle dem inne. Men det var før. Det var den gangen Lars brukte alle kreftene sine på å hjelpe moren sin til å komme ut av mørket. Ikke nå. Faren hadde sendt Lars til en som var spesialist på følelser, en psykolog. Først nektet han å gå, og sa at faren ikke visste hva han trengte. Nå visste han at faren hadde hatt rett. Følelser som satte seg fast i kroppen kunne ende opp som problemer man ikke skjønte hvor kom fra. Bare at nå var ingenting sant lenger. Reglene var endret, og Lars ante ikke hva de nye reglene var.
21 Stemmene i kuben fikk ham ut av tankeboblen. Det var biter av en samtale, en diskusjon, men han klarte ikke å få fatt i hva som ble sagt. Han konsentrerte seg om lydene og etterhvert nådde ordene ut til ham, lave, men tydelige likevel: - Vi er nødt til å fortelle om oppdraget, sa den ene. - Nei, det er for risikabelt, vi kan ikke ta sjansen på at kodingen virker. Vi hadde ikke tid til testing! sa den andre. - Har vi noe valg? - Du har antagelig rett for en gangs skyld. - For en gangs skyld? Det var ikke jeg som gjorde portalen aktiv uten forberedelser. Det var tydelig at de var opphisset, likevel ble det stille mellom dem. Lars ante at de to skikkelsene stod og så på ham. Han forsto også at det de to bablet om, på en eller annen måte angikk ham og kunne gi ham svar på mange spørsmål. Spørsmål som hvordan og hvorfor. Han reiste seg, tok et skritt mot skikkelsene. Så sa han, med samme hviskende stemme som de to han hadde hørt: - Hvem er dere? - Jeg er Vut, sa den ene stemmen. Det var ingen normal stemme. Ikke metallisk og monoton som scannestemmen. Bare litt raspete og rar. - Jeg er Zem. Den andre stemmen var nesten identisk, bare lysere. Endelig snakket han med noen. Noen forstod hva han sa. Noen svarte når han snakket. Han var ikke alene. - Hvor er jeg? De beveget seg mot ham, stod snart bare et par meter unna. De var høye, brede over skuldrene, hadde lange, smale bein. Ansiktene var trekantede og smale, munnene brede med tykke lepper. De lignet verken dyr eller menneske. De lignet ikke noe han hadde sett, eller hadde kunnet forestille seg. De svarte ham i kor: - Du er på nivå ni i Man-Ahdis celleby, Man-cel. - Originalt navn, valgt av en selvopptatt tyrann, sa Vut. Det tok litt tid før Lars klarte å si noe, men til slutt spurte han: - Nivå ni. Hva betyr det?
22 Han gned seg på hudfolden davut svarte. - Det finnes ikke høyere nivåer enn nivå ni. Det er nivået for de farligste fangene. De Man-Ahdi er redd for og frykter. De han kan få bruk for senere. Du kommer deg ikke herfra, med mindre Man-Ahdi selv bestemmer det. Det ble stille en stund igjen. - Hvem er Man-Ahdi? - Alt som blir sagt transformeres og sendes til kontrollrommet. Vi må forsøke å aktivere kodingen. Zem sa det til Vut, som så tankefull ut. Det var for mye for Lars. Ingenting ga noen mening. Menneskene frykter mest av alt det tomme rom. Det hadde faren fortalt ham. Å bli overlatt til intet. Det er menneskenes største skrekk. Lars visste at det på en måte handlet om moren, samtidig som han også forstod at han måtte fylle hverdagene sine med tenning, kickboksing, spill og venner. Spill. Angry Birds. Mobiltelefonen! Han tok noen skritt bakover mens han stakk hånden ned i den store baklommen faren alltid kommenterte hang litt for nærme knehasene. Hånden lukket seg om iphonen han hadde klart å spare til å betale halvparten av. Han tok den opp. Skjermen var svart. Han trykket på knappen, det lille eplet dukket opp, ble hengende der litt, før skjermen ga ham beskjed om å taste inn telefonkoden. SIM-kortkoden. I venstre hjørne kom symbolet på at den søkte etter nett, mens Lars hjerte banket mot brystkassen. Ingen dekning. Selvfølgelig ingen dekning. Lars følte at han var på god vei ut i det tomme rommet. Ut i intetheten. Alene. Desperasjonen vokste i ham, og noe i ham revnet. Han skrek høyt: - Jeg forlanger å få vite hva som skal skje med meg! Hvor er jeg?! Så senket han sammen igjen. Kjente klumpen i halsen som vokste, sinnet, det våte som samlet seg i øynene, og lot det bare komme. Som små, korte hikst, mens han la mobilen tilbake i baklommen. - Jeg tror vi må gjøre et forsøk, sa Zem. De to laget noen rare kremtelyder. Lars så opp. Det var blitt lysere i rommet og nå kunne han se dem helt tydelig. De var ikke så store som han først hadde trodd; kanskje litt høyere enn faren. De var svakt mosegrønne og steingrå i huden. Armene var lange med kraftige hender, og ingen av dem hadde hår på hodet. Ører kunne han ikke få øye på, og det
23 tok en stund før han oppdaget hva som gjorde blikket deres så rart: de hadde ikke øyenbryn heller, ingenting som rammet inn øynene. Øynene var store, uten vipper. Den ene var litt høyere, litt bredere og var litt mørkere i stemmen. De hadde på seg mørke klær, Lars klarte ikke å se hvor de begynte eller sluttet. Han forstod at det var en kvinne og en mann. - Før vi sier mer må du gjøre nøyaktig som vi sier. Det strittet i Lars. - Press denne mot venstre tinning. Vut holdt frem en liten, blå pillelignende ting. Den blå pillen Neo valgte, var ikke den som ga ham sannheten. Var han i en slags underlig Matrix? - Det tar bare et øyeblikk, og er ikke farlig. Bare stå stille. Lars nølte. Ikke farlig. Hvis han noensinne hadde vært i nærheten av farlig, så var det nå. Det kunne være gift i den pillen, de kunne drepe ham. Den kunne sende ham lenger inn i mørket. Kanskje hadde de vært hjelpsomme for å få ham på lag, også bæm! skulle de bare drepe ham. Han tok noen skritt bakover. - Tror dere jeg er dum, eller? De to stirret på ham, på hverandre. - Jeg er et eller annet sted, kanskje bare inni mitt eget hode, men likevel. Noen har fanget meg, puttet meg i en celle eller hva dere kaller det, uten at jeg vet hva jeg har gjort galt. Så skal jeg stole på dere? - Jeg forstår hva du sier, og jeg ville sagt nøyaktig det samme. Vi skal forklare alt, akkurat nå må du gjøre som vi sier. Vi vil deg ikke vondt, vi er ikke i stand til å skade andre. Det var Vut som snakket. - Neivel, hvorfor er dere her da, hæh? - Av samme grunn som deg. Zem tok et skritt nærmere. - Du har ingen grunn til å stole på oss, men det er likevel din eneste mulighet. - Til hva. - Å vite. Lars tenkte seg om. Å vite. Mørket, det absurde situasjonen. Matrix. De to hadde ikke vært uvennlige, alt de hadde sagt hadde stemt: objektscanningen, vannet. Hadde han noe valg? Det kunne uansett ikke bli verre enn det var, og hva ville skje om han nektet? Instinktet sa ham at de to merkelige skikkelsene, uansett hvor uvanlige og rare de var, kanskje var til å stole på. Han tok noen skritt nærmere igjen, nølte litt før han tok i mot den blå pillen, grøsset
24 litt da han berørte hånden til Vut. Den var ru, og litt fuktig. Han førte pillen, som de hadde bedt om, opp mot venstre tinning, la den intill huden. Så kjente ha et lite stikk i hodet. Omtrent som når noen nappet ut et hårstrå. Han trakk hånden fort tilbake, kastet fra seg den blå pillen, og ropte: - Hva var det, hva har dere gjort med meg? - Ta det rolig, det er ikke farlig. Vi har bare aktivert en del av nevronoverlappingen vi injiserte i deg, sa Vut. - Nevrohvafornoe? - Ikke bry deg om det, nå kan vi aktivere kode når vi snakker, så tar det lengre tid før vi blir dechiffrerte. - Jeg sier ikke et ord til før dere forteller meg hva som virkelig skjer! Lars skrek igjen. Det virket. Vut og Zem mumlet litt sammen før de snudde seg og snakket til ham igjen. - Det er på grunn av oss at du er her, sa han som kalte seg Vut. Du befinner deg, foruten her i Man-Cel, på planeten jorden. Du er kommet gjennom en atomtransformator, eller en fremtidsportal, om du vil. Året er 2931, i følge din tidsregning. Lars stirret på de to foran seg. Din tidsregning. År 2931. Fremtidsportal. Det var ikke mulig. Lars ble bare stående å se på dem, prøvde å si noe, men stemmebåndene hadde sluttet å virke. Han kjente at han siklet. Uten å tenke over det, som om det allerede var blitt en gammel vane, dro han seg i den lille hudfolden han hadde på kinnet. - Vi vet hva det er, ikke bekymre deg for den. Det er vår feil, og vi vet hvordan vi skal fikse det. En svak og susende lyd brøt inn i samtalen og fikk Vut til å krøke seg enda mer sammen samtidig som han snakket fortere. - Det er øret ditt. Det vil si; en del av øret ditt. Vi forklarer det bedre når du kommer tilbake. Lars fikk hjertebank. Øret mitt. Tilbake. - Men hvis han avbrøt seg selv. Usammenhengende tanker virvlet rundt i hodet hans og lot seg ikke forme til setninger. Vut kom litt nærmere, studerte ham lenge. Så sa han:
25 - Alt i orden? Han gjentok ordene helt mekanisk. - Alt i orden? Han bikket haken ned mot brystet, redselen fra tidligere var borte, sinnet fra et øyeblikk siden var forsvunnet. Men ingenting var i orden. Lars løftet haken igjen, så på Vut og Zem. Prøvde å virkelig se dem. Fremtiden. Tanken var fullstendig absurd. Å akseptere det ufattelige. Farens stemme kom til ham. Du må finne deg i det uunngåelige, hadde faren sagt til ham i et forsøk på å trøste. Faren hadde svar på det meste. Selv når han ikke hadde svar, fant han alltid på noe å si. Som om han trodde verden var avhengig av hans forklaringer for å fortsette å eksistere. Lars var ikke sikker på om faren hadde hatt svar på dette. Likevel var det hans ord om å finne seg i det uunngåelige som kom til ham nå. Og hadde han vært her og sett Lars stå med armene slapt ned til siden men med søkende blikk, ville han skjønt at det han hadde sagt hjalp. Lars gikk bort til bakveggen, som vendte ut mot det ufattelige universet av celler som omga ham i alle retninger, så langt øyet kunne se. Hvis dette var en celleby, hvis alle lysene representerte èn celle, hvis det var fanger i bare halvparten av dem... Han grøsset, snudde seg bort. Han klarte ikke å tenke tanken helt ut, den bare glapp vekk. Han snudde seg sakte mot Vut og Zem. De så ut som om de var klippet rett ut av et dukketeater, en fantasi. Merkelig nok virket øynene deres nysgjerrige, interresserte. - Hvem er dere egentlig? Eller: Hva er dere? De tre stod lenge og betraktet hverandre, til Lars oppdaget at de ikke så på ham lenger. De hadde krøpet sammen, og de store kroppene sto i helspenn. - Snipere! hvisket de i kor. Snipere. Han husket ordet. Det var sånne snipere som hadde tatt ham til fange og brakt ham hit. Kanskje Vut og Zem også. - Det er deg de kommer for. - Meg, hva mener dere? Hva betyr det? - Hør etter! De er her hvert øyeblikk! sa Zem. - De kommer for å avhøre deg. Og de kommer til å undersøke deg. Hun tidde litt, som for å la alvoret synke inn.
26 - Hva som enn skjer, Lars - ikke si noe om oss. Ikke si noe om fremtidsportalen. Og ikke si noe om deg selv som er sant. Dikt opp noe. Lyv. Det er veldig viktig at du hører på oss, ellers kommer vi oss aldri ut herfra. Forstår du hva jeg sier? - Lyv, dikt opp, ikke si noe om meg selv, ikke si noe om dere eller portalen, gjentok Lars stille. Selvopprettholdelsesdriften, viljen til å overleve, var sterkere enn noe annet. Det hadde Lars sett på nært hold. Når det var livet om å gjøre, kunne man ikke unne seg luksusen å tenke for mye over om ting var gode eller dårlige. Om de var virkelige eller ikke. Å overleve var ikke å sette seg ned og gi opp. Å overleve var å lyve hvis man måtte, slåss hvis man ble tvunget, og å flykte hvis man kunne. Lars kunne verken flykte eller slåss. Ikke ennå. Men han kunne lyve. Det var tross alt løgnen på bussen som hadde ført ham hit. - Lyv, fremtiden står på spill, sa Zem stille. - Men hvis jeg er tatt til fange og dere ikke, hvordan kan dere være her sammen med meg? Hvordan... Mer rakk han ikke å si. Vut og Zem forsvant foran øynene på ham. Som om de ble sugd inn i noe. Sekundet etter forsvant veggen bak ham, og to skapninger sto i åpningen. Snipere. Lars rygget. Kalde svarte øyne som betraktet ham. For andre gang stod han foran dem, og for andre gang rakk han ikke å reagere før han lå i nettet deres og ble løftet ut og bort. Men denne gangen var noe annerledes. Han visste litt mer.
27 Godiva Lars satt på en høy stol i et stort rom uten vinduer. Takhvelvingen hang gul og høyt over ham, rommet hadde lyse vegger. Det var nesten ingen møbler, foruten stolen han satt på og noen bord med instrumenter, noe som fikk rommet til å se fattigslig, men samtidig enormt, ut. Han hadde hjertebank, og vondt i den ene skulderen etter å ha ligget skjevt i nettet til sniperen som brakte ham hit. Han så seg om. Var det noen som holdt øye med ham? Selv om det virket umulig å gjennomføre, var flukt det eneste han tenkte på. Antagelig var han overvåket. Han strakte ut begge beina og lot seg gli helt ned på gulvet. Ingenting skjedde. Så tok han nølende et lite skritt forover. Ingenting. Han hoppet litt opp og ned. Ingen snipere. Ingen alarm. Hvorfor var han her? Hva var det som skulle skje? Dersom han egentlig ikke var her, men i mørket inne i seg selv, burde han ikke være redd, for da ville jo etter hvert våkne, eller han kunne selv bestemme om det var farlig her. Men han hadde bestemt seg for at alt var virkelig, han var her i dette rommet, han visste ikke hva som kom til å skje, men han husket hva han hadde lovet de underlige figurene, Vut og Zem. Han var nødt til å holde fast ved at de ikke ville ham vondt, ellers hadde han bare seg selv. Tanken i seg selv var for skremmende til at han våget å tenke den helt ut. Lyden av stemmer fikk Lars ut av tankespinnet. En høylydt diskusjon. En mann kom først inn i rommet. Alvorlig, med hvitt håret trukket stramt bakover, så stramt at det så ut som øynene var skråstilte. Han gikk forbi Lars, før han snudde seg. Lars knyttet nevene hardt sammen, og bøyde knærne. Jeg kan ta ham tenkte han, og så for seg
28 hvordan han kunne angripe ham bakfra, og benytte seg av overraskelsesmomentet. Han kunne ta den avgjørende matchballen, det var en lettere tanke, bortsett fra at den ukjente, som han måtte anta var fienden, ikke hadde verken racket eller ball. Han lot tanken være tanke, uten å våge å røre seg. Mannen stoppet noen skritt unna Lars og gjorde tegn til at han skulle stå stille. Løftet bare venstre hånd mot Lars og så på ham. Fordel til den ukjente. Lars sto klar til å ta i mot neste serve, da en svart plate, som fikk ham til å tenke på kjøkkenbenken hjemme, kom ut av veggen til venstre for ham. Over den, en stor gjennomsiktig glasskjerm. Et bord med underlige instrumenter av blankt stål kom til syne ved siden av. Det så ut som om tingene materialiserte seg fra løse luften. - Jeg er doktor Vantek. Vær snill og legg deg på benken. Lars sto stille. Han stirret på benken, på instrumentene på bordet ved siden av. Han hadde aldri vært redd for leger før. Ikke tannleger heller. Stort sett var det null hull, og ferdig. Nå var det annerledes, og han gjorde det han kunne for å skjule redselen. Mannen var helt alvorlig, ikke så mye som antydning til et lite smil. Og med øynene dekket av små svarte skåler, som svømmebriller, bare mindre, var det umulig å se hva som fantes i dem. Det kritthvite, lange håret var samlet i en bitteliten, svart bøyle bak på hodet. Huden hans var glatt, brun, Lars kunne se porene hans ved neseroten nå som lyset var blitt så skarpt at han nesten ble blendet av det. Ansiktet var firskårent med en stor kløft i haken. Han pekte på benken igjen, og Lars skjønte at han måtte opp på den. Kampen var tapt før den var begynt. Game, sett, match. Lars beveget seg, veldig, veldig sakte, mens han hele tiden så vekselvis på mannen og på det som stod rundt ham. Han spurte: - Hva vil du meg? Hva er det som foregår? Doktoren, hvis det var det han var, svarte ikke, men flerret av seg den svarte frakken han hadde på seg og slang den over benken med ene armen på vrangen. Under frakken hadde han lang, smal, lilla kjortel med korte armer. Han stakk hendene nedi en væskefylt beholder og tok dem opp igjen. Væsken tørket raskt på hendene hans, og la seg over huden som en gjennomsiktig hinne. Lars så på ham, på benken, instrumentene, de glinsende hendene. En håndbevegelse i retning Lars var ikke til å misforstå, og han satte seg på benken, med et skrik på innsiden. Doktor Vantek plukket opp en liten, oval sølvfarget ball fra fatet på benken og satte den på en av nakkevirvlene hans. Det prikket ubehagelig. Glassplaten blinket en gang, så kom det opp et tredimensjonalt bilde av ham. Ved siden av sto det noen tegn han ikke kunne tolke. - Så. Da kan vi begynne.
29 Doktor Vantek smilte, men smilet stoppet liksom ved munnen, det gikk ikke videre oppover kinnet, det laget ikke smilerynker rundt de to svarte skålene han fortsatt hadde over øynene. Lars bare nikket, smilte ikke tilbake. - Hva skal du med de instrumentene? - Jeg skal sjekke utposningen på kinnet ditt. Lars la hånden beskyttende over det doktor Vantek hadde kalt for utposning. - Du har en utvekst der Han pekte på skålhånden til Lars. - som ikke stemmer helt med din rase. Jeg er nødt til å undersøke det, for å utelukke smittefare. Noe i Vanteks stemme antydet at det ville berolige Lars. - Hvorfor er jeg her? Doktor Vantek sukket. - Det må nesten du fortelle meg. Det eneste jeg vet er at du kan være verdifull for prosjektet. Visste mannen som sto foran Lars egentlig hvor han kom fra? Han husket hva Vut og Zem hadde sagt. Lyv, ikke nevn fremtidsportalen. Doktor Vantek tok frem en liten spatel med en sennepsfarget, tyktflytende pasta. - Hva skal du med det? - Det gjør ikke vondt, jeg skal bare smøre det på utposningen, sånn at området blir bedøvd. Lars lot doktor Vantek smøre på den tykke pastaen. Den minnet Lars om dr. Lassars pasta, som han pleide å smøre i munnvikene når han fikk munnsår. Det begynnende munnsåret ble alltid borte, over natten. Da han var liten, hadde moren pleid å si at det var en trylleformel i kremen, og han hadde trodd fullt og fast på det. Han så for seg ansiktet hennes, hørte stemmen hennes som ba om forlatelse for at hun var så trøtt, selv om Lars hadde sagt til henne tusen ganger at det ikke gjorde noe at hun slappet av på sofaen, og at han hadde det fint. - Er alt i orden? Lars åpnet øynene han ikke hadde visste at han hadde lukket. Doktor Vantek stod foran ham med spatelen han hadde brukt til å smøre salven utover. Lars svelget og nikket. Salven luktet søtt. Huden under salven ble kald. Doktor Vantek hadde en lang, smal nål i hånden. Helt ytterst på spissen var det et rødt lys, knapt synlig.