[[[start kap] kapittel 1 Innledning Kreves det et naturlig talent for å bli en god forsvarer? Svaret på dette er et utvetydig «tja». Antakelig kreves det visse evner, men mye er det nok mulig å lære seg. Det kreves en viss rettferdighetssans, en holdning med hensyn til å forsvare de svake. Det kreves til tider personlig mot. En advokat står sjelden så naken og så alene som i forsvarerrollen. Man har på mange vis et liv i sine hender. Konsekvensen av en fellende dom kan til tider være svært alvorlige. Å høre fra amerikanske advokater hvordan det er å være forsvarer i saker hvor dødsstraff kan bli resultatet, gir et perspektiv på hvordan ansvaret kan føles. Det kreves menneskelig innsikt. Klientene er mennesker i nød, mennesker som ser sitt liv økonomisk, menneskelig, familiært og sosialt i ferd med å rase sammen. Det kreves menneskelig styrke å møte og å leve med disse menneskenes reaksjoner. Og denne innsikten har også en side mot de ofrene vi møter i straffesakene. Gode mennesker som vi er, vil vi helst ikke tråkke på ofre og pårørende. Å gjøre det i retten, er oftest å utøve forsvarergjerningen dårlig. Men gode avhør av de fornærmede er en utfordring, og krever fingerspissfølelse. Og det kreves et element av ekshibisjonisme. Det kreves en viss grad av skuespillertalent. Det kreves en evne til å heve også de små konflikter, de tilsynelatende banale straffesaker, opp på et høyere nivå. En forsvarer må kunne se at kravet om rettssikkerhet gjelder selv i de små saker, at selv den enkleste tiltale er noe som kan berøre det enkelte menneske på en helt grunnleggende måte. Man må se at det rundt om i verden er mange som hver dag søker å ivareta folks rettssikkerhet 25
kapittel 1 i saker som ikke når avisenes førstesider. Det er viktig å forstå at denne rollen er viktig og sentral i et demokratisk rettssamfunn. Faglig sett er det viktig å se at det selv i små saker ligger mye interessant juss og mange utfordringer for en forsvarer. Det er ikke til å komme fra at de fleste straffesaker i dette landet nettopp er små. De færreste har drapssaker som sitt daglige virke. Det vi i vår daglige praksis møter er restaurantvolden, arbeidsløse hjemmebrennere, stakkarslige småtyver, fattige trygdemisbrukere, utslitte narkomane. Også de små sakene er ofte menneskelige tragedier. Tiltaltes skjebne er ett element i bildet. Men ofte har han også barn som han må forklare at han nå skal i fengsel; han har en familie som får økonomiske problemer på grunn av soningen; han har rettskafne foreldre som tar saken meget tungt, og han har naboer som ser at han blir borte. Men det ligger nok i systemet at straffesakene på et vis også lever sitt eget liv. Vi kan når som helst på kvelden få inn på skjermen en eller annen serie der dramaet utspiller seg i rettssalen. I avisene opptar straffesakene hver eneste dag atskillig spalteplass. I dette ligger det implisitt en rolleforventning til forsvareren han må bidra til dette sirkuset. Han har en rolle, det knytter seg forventninger til ham. Hvorvidt, hvordan og i hvilken grad man skal spille opp til disse forventningene er noe den enkelte må vurdere. Forsvarerens følelse av å lykkes i sitt arbeid avhenger i noen grad av de resultater som oppnås i retten. Men denne følelsen vil nok i atskillig grad også avhenge av om han føler at han oppfyller de mer uformelle forventningene han møter. Vel har nok tiltalte sine forventninger ikke sjelden urealistiske om hvordan saken bør falle ut. Men disse forventningene slår sjelden til. Forsvareren kan ikke basere sin selvfølelse på resultatet av saken, de fleste straffesaker skal og må nå engang tapes. Det er lett å tro at den utadvendte og selvhevdende vil trives bedre enn den innadvendte og beskjedne. Samtidig all erfaring viser at også de sjenerte lykkes godt når de opptrer i klart definerte roller. Når de ikler seg forsvarerrollen, har de evnen til å spille seg ut og fylle rollen. Den litt forsiktige og trauste forsvarer fra bredbygdene kan nok dessuten lettere vinne rettens tillit enn en brølende bergenser. Skal en advokat lykkes godt som forsvarer, må han forstå hva rollen egentlig krever. Rolleforventningene er mange og til dels ulike, og det er ikke enkelt å oppfylle alle forventninger samtidig. Tiltalte forventer kanskje et aggressivt og effektivt forsvar, retten forventer et redelig og saklig forsvar, fornærmede vil helst slippe å bli trakassert i retten, media vil ha friske uttalelser. Forsvareren selv vil gjerne ha 26
innledning følelsen av å bli lyttet til og av å takle situasjonen, og helst vil han rimeligvis vinne saken. Dette reiser naturligvis spørsmålet om forsvarere egentlig vinner eller taper saker, eller om de rett og slett utfører en jobb for å trygge rettssikkerheten i domstolene og samfunnet. Jeg tror ikke forsvarere skal være for opptatt av tap eller seier. Forsvarerens mål bør heller være å få presentert saken i retten på beste måte. Men det er mange forventninger, og disse kan synes uforenlige. Og noe fasitsvar på hvorledes alt dette kan forenes, finnes neppe. Det sentrale er å være bevisst på hvilke krav man egentlig føler er der, og løpende vurdere hvordan man forholder seg til dem i praksis. Dette er noe forsvarere med visse mellomrom, og særlig etter saker som man føler ikke gikk bra nok, bør tenke gjennom. Hva var det som denne gangen gikk galt? Gikk det egentlig galt? Eller var det kanskje rett og riktig at tiltalte ble dømt? Det er viktig å huske at forsvareren kanskje er det menneske i verden som har det minst objektive forhold til saken, i hvert fall kan det framstå slik. I større eller mindre grad vil forsvareren alltid stå i fare for å ta opp i seg tiltaltes syn på saken. Dette er en normal og nødvendig prosess. En «ekte» forsvarer vil preges av rollen. En kvinnelig advokat jeg kjenner og som for det meste møtte straffesakene som bistandsadvokat, havnet plutselig opp som forsvarer i et fengslingsmøte i en svært omfattende sedelighetssak. Etter i flere år å ha snakket seg varm om at barn snakker sant, opplevde hun å sitte og tenke at det er da ille hvordan disse ungene lyver. Hun følte at det å skifte plass i salen og innta en annen rolle i spillet ga henne andre tanker, et annet utgangspunkt, for å nærme seg den virkeligheten saken gjaldt. Med andre ord: Man skal ikke som forsvarer tro å inneha den endelige og objektive sannhet. Men man skal og må i rollen være i stand til å framstå som om det faktisk er slik. I ettertid kan det være smart å være åpen for et korrektiv; når lysene er slukket og støvet har lagt seg, kan konklusjonen ved ettertanke være at aktoratet og retten kanskje likevel hadde rett. Forsvareren må evaluere sin egen opptreden. Hovedspørsmålet er enkelt og greit: Hva kan jeg gjøre annerledes og bedre neste gang? Var saken så svak som den viste seg å være, eller kunne jeg egentlig gjort noe for å få et bedre resultat? Hva kunne jeg i tilfelle ha gjort? Hva var det som fungerte dårlig, og hvorfor skjedde det? Lot jeg meg dominere for mye av tiltaltes virkelighetsoppfatning, hadde jeg ikke den rette blandingen av profesjonell avstand og subjektivt engasjement? Gjorde dette at jeg var for arrogant overfor vitnene eller overså klare beviser mot tiltalte? 27
kapittel 1 Kjente jeg ikke saken godt nok? Var det vitner jeg burde ha innkalt? Ble avhørene for dårlige, hvorfor ble de det, hva kan jeg gjøre annerledes neste gang? Ble jeg preget av nederlagsfølelse, mistet troen og ga opp for lett underveis? Var formidlingen for dårlig? Kunne prosedyren vært lagt opp annerledes? Hvordan kan jeg prosedere bedre neste gang? Fikk jeg retten mot meg, og hvorfor skjedde det? Eller var jeg for underdanig ble jeg overkjørt av administrator eller aktor? Hvorfor tillot jeg det å skje? Jeg mener ikke med dette å si at en forsvarer skal gå inn i en eksistensiell krise etter å ha «tapt» en straffesak. Da blir livet tungt. Men man bør ha mot til å være kritisk og evaluerende til prestasjonen, og bør etter beste evne være nokså åpen i en slik prosess. Å tro på sin egen fortreffelighet er en grei overlevelsesmekanisme, men det er litt ille hvis ikke verden for øvrig er enig i ens syn på egen fortreffelighet. Og det er verden sjelden. Det går an å arbeide bevisst for å bli flinkere. Lære seg å spille bedre, kunne jussen bedre, øke sin evne til innsikt og empati. Forsvarerens virksomhet er ikke en «jobb» i vanlig forstand. Forsvareryrket må betraktes også i et «spillperspektiv». Naturligvis er en straffesak et ledd i samfunnets rettshåndhevelse, men den er også en liten kamp et lite spill mellom aktor og forsvarer om å «vinne». Dette perspektivet skal ikke undervurderes, det er vel først når man får litt følelse av dette, at det blir morsomt å være forsvarer. En straffesak hvor aktor og forsvarer står godt til hverandre og gjør litt ut av forestillingen, er betydelig mer interessant å overvære enn hvor de to passivt messer opp sine forhåndsskrevne prosedyrer. Og det blir nok også en bedre rettssak ut av slikt, fordi retten rives mer med av det som skjer. Enkelte ting i denne boka baserer seg nettopp på at straffesaken er et spill. Når det legges vekt på å manipulere rettens følelser eller gis uttrykk for at det er en akseptabel strategi å bringe tåke og forvirring inn i saken, er dette uttrykk som har spillperspektivet som utgangspunkt. Men som det også vil framgå, kan de samme tankene uttrykkes på en annen og mer akseptabel måte bare så det er sagt også her. Det bør understrekes at spillet ikke skal ta overhånd. I det øyeblikk en forsvarer mister av syne at han også er en rettssikkerhetens tjener og at dette dreier seg om menneskers skjebner, har han også mistet det vesentligste fundamentet for sin virksomhet. Men heller ikke skal forsvareren la seg blende helt av sin selvoppfatning som rettferdighetens våpendrager. Profesjonelt sett vil forsvareren føle å ha 28
innledning lykkes når han får frifunnet sin voldtektstiltalte klient tvilen kom også denne gang tiltalte til gode. I mange tilfeller vil klienten likevel ha begått en voldtekt, det vet klienten og det vet fornærmede. Det forsvareren har gjort, er å bistå en skyldig person med å unndra seg et fullt berettiget krav om straff. I fornærmedes øyne er forsvareren da på ingen måte en rettferdighetens tjener. Man har opptrådt innenfor et system som lever etter regelen om den rimelige tvil, men forsvareren skal ikke helt miste av syne at han objektivt sett har bidratt til å hindre at rettferdigheten ble ivaretatt. For straffesaker handler egentlig lite om rettferdighet, og mer om rettssikkerhet. 29