Sluttreplikk til Skarpenes og Sakslind

Sluttreplikk til Skarpenes og Sakslind KETIL SKOGEN ketil.skogen@nina.no KARI STEFANSEN kas@nova.no OLVE KRANGE olve.krange@nina.no ÅSE STRANDBU ase.strandbu@nova.no Vi vil begynne med å framheve at det er positivt at det kommer i gang en diskusjon om klasse og kultur og ganske spesielt om middelklassens kultur på bakgrunn av et unikt norsk forskningsprosjekt. Prosjektet «Kunnskap og kultur i den øvre middelklassen» er så vidt vi vet det første som framskaffer omfattende kvalitative data om middelklassekulturen i Norge. Som vi pekte på i forrige nummer av TfS, er vi imidlertid skeptiske til tolkningene Ove Skarpenes presenterte i artikkelen «Den legitime kulturens moralske forankring» som sto på trykk i TfS nr. 4 2007. Siden temaet er viktig og har vært lite studert tidligere, er det helt nødvendig å ikke la Skarpenes konklusjoner bli stående som autoritative selv om ingen andre har et lignende empirisk materiale. Vi har nemlig observert at artikkelen, i kraft av materialets tyngde, allerede har blitt godt lagt merke til ikke minst blant masterstudenter i sosiologi ved Universitetet i Oslo, som gledelig nok har fattet interesse for sammenhengen mellom klasse og kultur. I sitt tilsvar til vår kritikk (TfS nr. 2 2008) klargjør Rune Sakslind og Ove Skarpenes (S & S) 1 sine teoretiske perspektiver bedre enn tilfellet var i den opprinnelige artikkelen. Men de tilfører lite nytt til selve analysen, og vi føler oss ikke særlig rammet av argumentasjonen S & S fører, inkludert påstanden om at vi «synliggjør et overraskende ureflektert og kunnskapsløst forhold til både nyere kulturforskning, til sosiologisk teori og empirisk analyse». Uansett, det er selvsagt også en del ting vi er enige med S & S om. Det gjelder for eksempel de «grunnleggende kravene» som må stilles til en «anvendbar kulturteori». La oss heller ta opp de sakene som vi virkelig er uenige om. Det gjelder slik vi ser det to forhold. Det første handler om det vi forsøkte å skrive om under avsnittet «At face value?»: Blir det god sosiologi av å la informantenes utsagn utgjøre analysen? Med Skarpenes artikkel som utgangspunkt blir det til et spørsmål om det er rimelig å tolke det informantene forteller om en egalitær holdning til kultur (i den snevre betydningen: litteratur, 435 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 49, NR 3, 435 439

[ SLUTTREPLIKK TIL SKARPENES OG SAKSLIND ] musikk etc.) som en uttømmende analyse av kulturell grensedragning og forholdet mellom kultur og makt. Det andre handler om det som presenteres som substansielle funn, altså om det er troverdig at den høyt utdannede norske middelklassen ikke driver noen form for distinksjonsarbeid. Når det gjelder det første, mener vi at man ikke bare kan overta den verdensanskuelsen informanter presenterer, og vi mener videre at en kritisk holdning til ting som blir sagt i intervjusituasjonen ikke med noen nødvendighet fører inn i en «mistankens hermeneutikk» eller påstander om at informantene lider under «falsk bevissthet». Sosiologien som fag kan like godt nedlegges først som sist om vi forutsetter at alle menneskers oppfatning av sin egen situasjon og av samfunnet for øvrig gir all nødvendig innsikt. Vitsen er vel å sette informanters egne tolkninger inn i en større sammenheng og identifisere mønstre eller kanskje til og med «strukturer» som ikke er så lette å få øye på for alle. Når det gjelder det andre, de substansielle funnene, er vi prinsipielt mer åpne, men vi ser en rekke grunner til å tro at det også i norsk middelklasse foregår et aktivt distinksjonsarbeid. Og vi mener i alle fall at Skarpenes artikkel ikke overbeviser om det motsatte. Nedenfor vil vi begrunne disse standpunktene nærmere. Men først et lite sidespor. 436 ALTERNATIVE TOLKNINGER S & S avslutter sitt svar med å advare mot «teoretiske metodologier som gir oss svaret på forhånd» når man skal utforske forbindelsen mellom klasse og kultur. Forfatterne mener åpenbart at dette er en kritikk som ikke rammer Skarpenes analyse av middelklassen, men derimot analysen av kulturell motstand i arbeiderklassen som Krange og Skogen (2007) har presentert i det populariserte bidraget «Kodebok for den intellektuelle middelklassen» (i Nytt Norsk Tidsskrift). S & S skal ha takk for forslagene til alternative tolkninger av materialet fra Østerdalen. Flere interessante observasjoner gir et godt utgangspunkt for noe som kunne blitt en interessant diskusjon. Men her er det ikke plass, så det får eventuelt bli ved en annen anledning. La oss bare få peke på at når man kan observere likeartede fenomener blant jegere i Østerdalen og rampete tenåringsgutter i engelske industriområder med 30 års mellomrom er det kanskje en indikasjon på at man står overfor sosiale mekanismer eller i det minste handlingsmønstre som er vanlig forekommende under bestemte betingelser, og at forskjeller mellom moderne industrinasjoner, for eksempel når det gjelder klasseforhold, er en smule overvurdert. Vi oppfatter muligheten til å trekke slike konklusjoner som et hovedpoeng med komparativ forskning. «AT FACE VALUE» IGJEN S & S påpeker med rette at forskning som bare reproduserer eksisterende teori som regel er lite interessant. Men å påpeke at andre gjør seg skyldig i dette, betyr ikke at man ikke trenger å reflektere over sitt eget utgangspunkt. Et minstekrav for et empirisk prosjekt med ambisjoner om å utfordre en tung og vel etablert teoritradisjon er vel at forskerne har et reflektert forhold til hvordan den «teoretiske metodologien» de selv har valgt påvirker kunnskapsproduksjonen. Å referere til at analysen representerer en «grounded» tilnærming, er ikke egnet til å overbevise noen om at det er tilfellet, særlig ikke når tolkningene ligner så mye på analyser som andre har gjort i andre

[ SKOGEN, STEFANSEN, KRANGE OG STRANDBU ] 437 land (se Skarpenes referanser til Lamont (USA) og Boltanski og Thévenot (Frankrike)). For også eksplorerende analyser må ta utgangspunkt i et materiale som er framkommet på bestemte måter. Skarpenes har for eksempel, for øvrig helt i tråd med Boltanskis og Thévenots program, forsøkt å «avsløre» middelklassens normative rettferdighetsrepertoarer gjennom å invitere informantene til å rangere ulike forfattere (hvem er best, Dag Solstad eller Anne Holt? Karl Ove Knausgård eller Margit Sandemo?). Han diskuterer imidlertid overhodet ikke hvordan denne teoridrevne intervjumetoden påvirker det som skjer i intervjuene og det han ser i analysen av dem. I stedet forsøker S & S å komme all kritikk i forkjøpet ved å avvise konvensjonelle analytiske strategier, som konsekvent omtales som «mistankens hermeneutikk». Vår påpekning av at en tilnærming hvor informantenes utsagn gjennomgående tas «at face value» er problematisk, avfeies som «den typiske utgaven» av denne strategien, dvs. at forskeren etablerer en posisjon utenfor det feltet han studerer med privilegert tilgang til hva folk egentlig mener, men som av ulike grunner ikke har kommet fram i intervjuet. Alternativet er altså deres egen tilnærming, hvor det som blir sagt i intervjuene forteller hele historien om virkeligheten. Vår kritikk handlet imidlertid ikke om hvorvidt informantene snakket «sant» i intervjuene. Det ligger i sakens natur at utsagn fra informanter må betraktes som «sanne» i kvalitative analyser. Men for at analysen skal framstå som troverdig, må vi få vite mer om intervjuene og hvordan intervjuformen fungerte. Spørsmål som burde vært drøftet er blant annet disse: Hva slags fortellinger inviterte intervjuformen til, og hvilke ble mindre relevante? Fikk den fram ulike måter å forholde seg til slike sammenligninger på, som ambivalens eller selvironisk distanse osv.? Eller produserte den kun varianter av én fortelling nemlig den om den ydmyke norske middelklassen, som nekter seg selv å drive med aktivt distinksjonsarbeid fordi det er umoralsk, eller fordi makten i Norge kommer «nedenfra», som det formuleres i replikken til S & S (en påstand som for øvrig ikke bare er absurd, men også fullstendig ubegrunnet)? Eller er det lesningen av intervjuene som produserer denne ene fortellingen, fordi det man leter etter er koherente rettferdiggjøringsstrategier? Det er mulig vi har uttrykt oss uklart, og må skylde oss sjøl for at S & S ikke tok denne ballen, men det er først og fremst refleksjon rundt slike spørsmål vi har etterlyst. Å avfeie vår kritikk som et utslag av «mistankens hermeneutikk», slik S & S gjør, blir uansett en for lettvint løsning, som er lite fundert i det vi faktisk skrev i vår opprinnelige kommentar. BILDET AV DEN YDMYKE MIDDELKLASSEN IGJEN Hvor troverdig er så det bildet som tegnes av middelklassens forhold til ulike kulturuttrykk? S & S ønsker å gi empirien en sjanse til å utfordre teorien. Denne ambisjonen har imidlertid kollapset i grove generaliseringer hvor den variasjonen som finnes i materialet som bare summarisk er beskrevet i artikkelen til Skarpenes forsvinner helt. En viktig årsak til dette er åpenbart valget av «at face value»- tilnærmingen som analytisk strategi, samt den kvantitative logikken analysen bygger på (som vi også tok opp i vår kommentar). I stedet for å diskutere hva forskjeller innenfor middelklassen kan bety, ironiserer S & S over det de antar er vår posisjon, nemlig at identifisering av små smaksforskjeller er «nok

[ SLUTTREPLIKK TIL SKARPENES OG SAKSLIND ] 438 til å avsløre store skjulte maktspill». Uttrykket «maktspill» leder tankene hen på noe bevisst og strategisk, og som med hensikt skjules i intervjusituasjonen. En slik forståelse av sammenhengen mellom smaksforskjeller og maktstrukturer kan ikke vi identifisere oss med, og vi tviler på at særlig mange andre gjør det. Men vi vet ikke hva som kunne kommet ut av en analyse av intervjumaterialet til Skarpenes og kolleger dersom det analytiske blikket ble rettet mot de forskjellene de faktisk identifiserer innenfor middelklassen. Det å helt avvise at slike forskjeller har betydning gjennom å generalisere med utgangspunkt i et større eller mindre flertall av informantene, er uansett en mildt sagt problematisk strategi. En slik form for kvantitativ generalisering øver åpenbart vold mot variasjonsbredden i materialet. Et betimelig spørsmål er derfor om det er rimelig å ignorere andelen på «ca. 32 prosent» (!) som faktisk er villige til å rangere kulturprodukter når man skal fortelle historien om middelklassens forhold til kultur. Eller hva med den halvparten som forteller at de liker kultur som ifølge Skarpenes selv har en «dannelsesfunksjon»? Analysen kunne åpnet opp dette feltet gjennom denne flertydigheten: Hva betyr dette, hvordan skal det forstås? Kan slike forskjeller gripes med Bourdieus begrepsapparat? Er det bestemte sjikt som driver mest aktivt med den typen grensedragning Bourdieu og andre har beskrevet? I stedet for å diskutere slike spørsmål, presenterer Skarpenes en generaliserende analyse om den høyt utdannede middelklassen i bestemt form. Og det med referanse til et slags gjennomsnitt, i et tross alt begrenset kvalitativt materiale. Basert på denne formen for analyse tegner Skarpenes et bilde av en høyt utdannet norsk middelklasse som oppfører seg stikk i strid med hva både naive sosiologer og folk flest har trodd. En banal, men likevel relevant innvending blir da at konklusjoner basert på kvalitative data som få eller ingen kjenner seg igjen i, fortjener en særlig kritisk oppmerksomhet. At sosiologiske analyser framskaffer bilder som folk kan forstå og forholde seg til, enda de ikke nødvendigvis «hadde tenkt på det sånn selv», er en viktig form for validering. Påstander om at alt er helt annerledes enn alle trodde kan derfor være lite troverdige, selv om de er basert på et relativt stort antall intervjuer. For saken er at vi sosiologer, som jo er æresmedlemmer i den høyt utdannede middelklassen, kan mønstre tonnevis med anekdotisk evidens om denne klassefraksjonen. Gi oss et par timer, og vi skal mobilisere pelotonger av folk som vil rope det fra berget at Dag Solstad er en mye bedre forfatter enn Anne Holt. Hvis ikke sånne holdninger også reflekteres i S & S sitt materiale (men det er vi ganske sikre på at det gjør), er det noe som er alvorlig galt. VIKTIGE SPØRSMÅL OG ET LITTERATURTIPS TIL SLUTT Som sagt er vi glade for denne anledningen til å diskutere et tema vi oppfatter som både viktig og interessant. Innenfor rammene av korte debattinnlegg er det ikke plass for den grundigheten emnet egentlig fortjener. Det er et problem som vi deler med S & S. Forhåpentligvis kan vi finne andre arenaer hvor vi kan føre grundigere diskusjoner om middelklassekultur og makt i det norske samfunnet, og ikke minst hvordan dette kan utforskes empirisk. I mellomtiden kan vi anbefale de som er interessert i en overbevisende framstilling av middelklassens selvforståelse og av hegemoni, intet mindre å lese Vigdis

[ SKOGEN, STEFANSEN, KRANGE OG STRANDBU ] Hjorths roman Hjulskift fra 2007. I Hjorths skildring av møtet mellom om litteraturprofessoren Louise og bilselgeren Truls vrimler det av sylskarpe observasjoner som vi for vår del kjenner oss svært så godt igjen i. For eksempel denne (s. 118): Hun erter ham når han er forurettet og ber ham skrive et leserinnlegg: Alarm! Det er alarm! På vegne av vanvittig mange! Truls Olsen. Men han hører ikke på Hallo i uken, og skjønner ikke poenget. Han har ikke glede av parodiene på radioens utenrikskorrespondenter og utenriksreportere, for han hører ikke på P2. Hun arresterer ham så mange ganger på denne måten at når nye og skumle temaer dukker opp, som den nye operaen, sier han ikke lenger hva han mener, men spør: Hva mener du? Om den nye operaen? Note 1. Når vi henviser til Skarpenes dreier det seg om den opprinnelige artikkelen, mens S & S viser til tilsvaret. Referanser Hjorth, Vigdis (2007), Hjulskift. Oslo: Gyldendal. Krange, Olve & Ketil Skogen (2007), «Kodebok for den intellektuelle middelklassen». Nytt Norsk Tidsskrift, 24: 227 240. Skarpenes, Ove (2007), «Den legitime kulturens moralske forankring». Tidsskrift for samfunnsforskning, 48:531 563. Skarpenes, Ove & Rune Sakslind (2008), «Kulturforskning og empirisk analyse. Svar til Skogen m.fl.». Tidsskrift for samfunnsforskning, 49:265 273. Skogen, Ketil, Kari Stefansen, Olve Krange & Åse Strandbu (2008), «En pussig utlegning av middelklassens selvforståelse. En kommentar til Ove Skarpenes». Tidsskrift for samfunnsforskning, 49:259 264. 439