Småvilt og småviltjakt

Småvilt og småviltjakt Med småvilt mener vi fugler og de dyreartene som ikke er storvilt. Vær imidlertid svært oppmerksom på at langt fra alt småvilt er jaktbart. Myndighetene bestemmer til enhver tid hvilke arter som det blant annet av hensyn til en bære kraftig utvikling er tillatt å jakte på. For eksempel ble det raskt innført forbud mot jakt på ærfugl i Vestfold høsten 2009 etter det store oljeutslippet da båten Full City gikk på grunn. Da ble svært mange ærfugl drept av oljen, og jakt på denne arten var ikke forsvarlig av hensyn til den låge bestanden av ærfugler i området. De småviltartene som vi skal ta for oss her, er storfugl, orrfugl, jerpe, lirype, fjellrype og hare. Men det er også en rekke andre småviltarter som er jaktbare. Viktige mål for kapitlet Når du har lest og arbeidet med dette kapitlet, skal du vite noe om småviltartene, deres krav til miljøet og levesett ha kunnskap om hvordan naturforvaltningen kan ta hensyn til småvilt ha noe kunnskap om hvilke jaktformer som er aktuelle for noen småviltarter Mål i læreplanen Kapitlet dekker deler av læreplanen som går ut på at du skal utføre arbeidsoppgaver knyttet til skjøtsel, bruk og høsting i skog, utmark og kulturlandskap Småviltjakt har i mange generasjoner vært en populær jaktform. Dette bildet er tatt på Blefjell rundt 1924. 200 Småvilt og småviltjakt Småvilt og småviltjakt 201

Hønsefugler Jerpe, orrfugl, rype og storfugl er viktige jaktbare arter. Spesielt tiuren er et svært gjevt jaktbytte. Men i mange skogområder har antall tiur blitt sterkt redusert. Skogbruket har et spesielt ansvar for å forvalte skogen slik at biotopene deres kan opprettholdes. Jerpe Jerpe er ingen truet eller sårbar art, men bestanden er i tilbakegang. Jerpa er den eneste fuglen som spiser knopper av gråor og svartor om vinteren. Den må kunne skjule seg i nærheten av oretrærne, og den ideelle jerpebiotopen består derfor av or i blanding med gran og andre treslag. Oretrær som står mer enn 15 meter fra beskyttende skog, blir ikke utnyttet av jerpa. For at oretrærne skal være interessante beitetrær, må de være minst 10 meter høge. I en jerpebiotop bør det være minst 100 oretrær av denne størrelsen. Ved hogst i jerpebiotoper må vi prøve å opprettholde sjiktingen. I tillegg må vi unngå å fjerne for mye av grana som står rundt de konsentrerte lauvtreforekomstene. Jerpebiotopene finnes ofte i forbindelse med bekkedaler, sumpområder og liknende. Som vi tidligere har vært inne på, kan jerpebiotopene være nøkkelbiotoper for mange forskjellige arter. Kvaliteten på skogen er ofte dårlig, og vi bør vurdere om det i det hele tatt er interessant å hogge i slike områder. Et alternativ kan være å ta ut virke av sagtømmerkvalitet og la resten stå. Jerpa har små leveområder (ca. 30 dekar), så hensyn til jerpa får vanligvis ubetydelige konsekvenser for en skogeier. Noen tiurer kan bli «helt forstyrret», spesielt om våren i forbindelse med spillperioden. De kan bli svært lite sky for mennesker, og noen kan faktisk også bli aggressive. Denne tiuren holdt i en lengre periode til på taket av en stor barneskole med rundt 500 unger som lekte ute i friminuttene. Foto: ØSL En ideell jerpebiotop. Tegning: EH Jerpejakt Jerpa er ganske dårlig til å fly, og den går en del nede på bakken. Men selv om den ikke flyr langt, kan jerpa være temmelig vanskelig å finne igjen når den først har lettet. En effektiv jaktform på jerpe kan være å bruke en såkalt «jerpepip». Da oppsøker jegeren en god jerpebiotop, et tettvokst område med gran og oretrær i blanding. Ved å bruke pipen kan man få kontakt med ei jerpe og lokke den fram på skuddhold. Orrfugl Orrfuglen er vanlig over hele landet. Den er et attraktivt jaktobjekt og er særlig knyttet til unge suksesjoner og åpne landskaper. Orrfuglen beiter en del på bjørk om vinteren. Leiken I motsetning til jerpa, som lever i parforhold (monogami), er orrfuglen polygam. Hannfuglene, orrhanene, samler seg om våren på myrer eller islagte vann for å spille. Det kan være opptil 30 40 spillende haner med på en orrfuglleik. Den orrhanen som skiller seg ut som lederen på leiken, parer de fleste orrhønene. Dette fenomenet kaller vi polygami. Det er viktig å ta godt vare på leikområdene. Grøfting og tilplanting må ikke forekomme. Skiløyper eller hytteområder må heller ikke legges nær inntil orrfuglleiker. 202 Småvilt og småviltjakt Småvilt og småviltjakt 203

0 30 år 60 90 år Myrer viktige leveområder Kyllingene beiter insekter den første tida, men går etter hvert over til planteføde. Feltsjiktet i sumpskogen er rikt på insekter, og vi regner derfor sumpskog som viktige biotoper for kyllingene. I gamle dager var det mange flere myrer, og rundt myrene sto det tett, flersjiktet skog som var viktig for orrfuglen. I dag går vi ut fra at ungskogen i kulturskogen har overtatt denne funksjonen. Dersom vi ser bort fra grøfting av myr, som det i dag omtrent er slutt på, er skogbruket en svært liten trussel mot orrfuglen. Vinterbeite Orrfuglen er en nokså stedbunden fugl. Hele året holder orrhanene seg innenfor en radius på ca. 1,5 km fra leiken, mens orrhønene kan dra noe lenger vekk. I vintre med lite snø beiter orrfuglen mye blåbærlyng, mens den i mer normale vintre for det meste tar rakler på bjørk. Det er en klar 30 60 år Ved å dele dagområdet rundt leiken i tre sektorer kan vi opprettholde tiurleiken i hardt drevne skogområder. Hver av sektorene kan vi se på som en enhet på 1 km 2. En av sektorene må hele tida inneholde minst 50 prosent av hogstklassene 4 og 5 i en finkornet mosaikk. I skog der omløpstida er 90 år, kan skogen brukes som leikområde fra 60 år. Dermed vil vi gjennom hele omløpet opprettholde leikområder i en av sektorene. Tegning: EH sammenheng mellom tallet på stor bjørk (over 8 meter) i et område og antall beitende orrfugl. Ca. 15 store bjørketrær per dekar ser ut til å være en kritisk grense. I områder med færre bjørketrær er det lite orrfuglbeiting. For å legge forholdene til rette for orrfuglen bør vi sette igjen grupper av bjørk, slik at trærne kan utvikle dype og kraftige kroner. Bjørk som er inneklemt i tett granskog, gir dårlig orrfuglbeite. Orrfugljakt Orrfuglen jaktes ofte med hund som de øvrige hønsefuglene. Da benytter man som regel stående fuglehunder. Når disse hundene finner fuglen, tar den stand. Så er det opp til jegeren å gi hunden kommando om å reise fuglen for skyting. Orrfuglen trives ofte i åpent terreng, og vi kan finne den beitende på åpne skogsflater. Seinhøstes kan den i flokk søke til store bjørker for å beite på dem. Storfugl Hos storfugl kaller vi hannfuglen tiur og hunnfuglen røy. Storfuglen er den største hønsefuglen, og tiuren kan veie opptil 5 kg. Den blir regnet som det gjeveste byttet for en fuglejeger. Dtorfuglen er et ettertraktet jaktobjekt. Hensynet til storfuglen ved skogbehandlingen kan gi skogeierne økte inntekter ved utleie av jakt. Storfuglen har forskjellige oppholdsområder alt etter årstida. I tillegg bruker røya andre biotoper eller skogtyper enn tiuren. Forvaltning av storfugl krever derfor samarbeid mellom grunneierne, og vi snakker ofte om hensyn på landskapsnivå. Sommerbeite Blåbærlyngen er en av nøkkelartene i skogen. Av plantene som finnes i feltsjiktet, er blåbærlyngen den viktigste for storfuglen. Etter at kyllingene klekkes om våren, er de helt avhengige av insektføde den første tida. Vi regner med at målerlarver som lever av blåbærlyng, utgjør det meste av føden. Tilgangen på slike larver er avgjørende for hvor mange kyllinger som vokser opp. Utover sommeren beiter både kyllinger, tiur og røy på blåbærlyngskudd. Når høsten kommer, går de over til å spise blåbær. Storfuglen spiser sneller og urter, men blåbærlyng er den enkeltarten som dominerer i kostholdet. Vinterbeite Først når snøen legger seg, skifter storfuglen diett fra blåbærlyng til furuskudd. Beitefuruene inneholder mer næringsstoffer og mindre antibeitestoffer enn de trærne fuglene unngår. Beitetrærne kan brukes i flere tiår, og de får etter hvert et glissent preg. Røya foretrekker yngre beitetrær som står lavt i terrenget i tilknytning til granskog. Tiuren bruker eldre furuer som står åpent og ofte høgere i terrenget. Hvor i terrenget de beste vinterområdene for storfuglen er, varierer fra område til område. Tiurleiken Om våren gjør storfuglen seg klar til spillet. Tiuren etablerer seg i et leikområde, mens røya oppsøker myrområder for å beite næringsrike myrullskudd. Tiurleiken ligger på samme sted fra år til år. En tiur som har etablert seg på en leik, flytter aldri til en ny. Dersom en leik blir snauhogd, fortsetter tiuren å spille på hogstflata til den blir tatt av rovvilt. Vi kan sammenlikne en tiurleik med ei kake. I midten finner vi tiurleiken, mens det ut fra leiken går kakestykker som vi kaller dagområder. Hver tiur har ett dagområde som den forsvarer mot inntrengere. I dagområdene finner tiuren mat og skjul om dagen før den om kvelden oppsøker leiken. Størrelsen på et dagområde varierer ut fra hvor mye gammel skog det er. I en hardt drevet skog kan dagområdene være på 1000 dekar og i en skog med høgt innslag av gammel skog på 100 300 dekar. Undersøkelser viser at tiurene bruker et område med en radius på 1 km rundt leiken. Innslaget av gammel skog i dette området er derfor avgjørende for hvor mange tiurer som spiller på en leik. Storfuglbiotopene i landskapet Storfuglen bruker mange forskjellige biotoper gjennom året, og disse biotopene kan være spredt over områder på mange tusen dekar. Kyllingbiotopene er som regel fuktig gammelskog som er rik på blåbærlyng. Slike skogtyper finnes ofte flekkvis i forsenkninger og nederst i lier. Utover sommeren og høsten kan storfuglen bruke større områder, men den er avhengig av blåbærlyng og sjikting. Den velger helst en sjiktet blandingsskog av gran og furu. Når snøen legger seg, drar storfuglen til vinterbeiteområdene. Dette kan være åsrygger eller myrområder for tiuren og yngre, tettere blandingsskog for røya. Myrull er den første planta som spirer om våren. Den er i tillegg næringsrik og er avgjørende for at røya skal kunne produsere egg. Myrull vokser bare på åpne myrer. Disse myrene er så viktige for røya at ei røy kan jage vekk andre røyer fra en god beiteplass. Fordi det var en utstrakt grøfting av myr før i tida, er det i dag mangel på gode vårbiotoper for røy. 204 Småvilt og småviltjakt Småvilt og småviltjakt 205

Storfugl og skogbehandlingen Generelt kan vi si at et skogområde med blandingsskog av furu og gran, god sjikting og mye blåbærlyng er en bra storfuglskog. Fokuseringen på andelen av gammelskog har kanskje ført til at noen skogeiere har sett på hensynet til storfugl som uaktuelt. I stedet for å konsentrere oss så mye om en minimumsandel med gammel skog kan det for framtida være et poeng å beskrive hvordan en storfuglskog bør se ut. Sjikting og blåbærlyng Storfuglen velger ikke leveområde ut fra hvor gammel skogen er, men hvordan den «ser ut» for storfuglen. Sikt langs bakken (sjikting) og mengden av blåbærlyng er to viktige faktorer. Så lenge vi opprettholder sjiktingen, kan vi ta ut store deler av kubikkmassen uten at «gammelskogen» blir uaktuell for storfuglen. Ved en slik gjennomhogst må vi spare nok trær til at smylegraset ikke utkonkurrerer blåbærlyngen. Smylen overtar etter blåbærlyng dersom det slipper nok lys ned til bakken. Dette skjer ofte ved flatehogst. N 200 m I et forsøk ble det satt GPS-radiosendere på et røyekull. Her ser vi hvilke deler av skogen kullet brukte fra klekking til toukersalder. Vi ser at kyllingene søker næring i skogen, nær myrkantene. Først og fremst benytter de den eldre sumpskogen. De store områdene av homogen, middelaldret kulturskog bruker de svært lite (Wegge et al. 2007). Beitetrær Beitetrærne til storfuglen bør ikke hogges. I tillegg er det viktig at vi sparer vegetasjonen rundt beitetrærne, spesielt rundt de beitetrærne som røya bruker. Registrering av beitetrær er enklest på skareføre om våren. Beitefuruene er glisne med lange og tynne greiner. På vårparten er det lett å finne ekskrementer på skaren under beitetrærne. Beitetrærne eller grupper med beitetrær bør merkes med merkeband slik at de er lett synlige under hogst i området. Myrområder og sumpskoger Disse biotopene er generelt en mangelvare i skogbildet i dag, og de er nøkkelbiotoper for mange andre arter. I størst mulig grad bør disse områdene derfor få være urørte. Grøfting av myr er i dag lite aktuelt og bør unngåes. Hogst i forbindelse med tiurleiker Ved hogst på leiken og i en radius på 500 600 meter må vi bare benytte småflatehogst, gruppehogst eller gjennomhogst. Minst 50 prosent av totalarealet bør bestå av eldre skog, men den kan Kullene til storfuglen finnes ofte mot myrer og andre fuktige områder. Her er mye insekter, noe kyllingene er svært avhengige av den første tida etter klekking. Blåbærlyngen er viktig for mange arter, blant annet storfugl. Tegning: EH gjennomhogges ned til 40 trær per dekar. Det er viktig å spare på skjørtegraner og annen undervegetasjon for å holde ved like en flersjiktet struktur. Etter hogsten bør sikten i meter over bakken være mindre enn 70 meter. Storfugljakt Tiur og røy foretrekker gammel skog, spesielt åsrygger og noe kupert terreng. Utpå høsten beiter den en del ospeblader, så bestand med mye osp kan da være en god jaktplass. Oppsummering Dersom vi hogger småflater, må de ikke være over 100 meter i diameter. Sumpskoger må ikke tørrlegges og bare gjennomhogges forsiktig. Det er viktig å huske på at granskog på fuktig mark lett blåser ned. Ved gjennomhogst må vi sette igjen stormsterke trær. Det er gunstig med sterke tynninger fordi dette gir bedre levevilkår for blåbærlyngen. Vi må unngå hogst i nærheten av leiken etter 1. april. Ung kulturskog Middelaldrene kulturskog Kullposisjon Eldre skog Myr 206 Småvilt og småviltjakt Småvilt og småviltjakt 207

Rype Lirype og fjellrype er de to viltartene som flest småviltjegere jakter på. Mellom 50 000 og 100 000 jegere jakter på rypa, enten som støkkjakt eller med hund. Mellom 350 000 og 700 000 ryper felles hvert år. Normalt felles mer lirype enn fjellrype. I gamle dager var snarefangst av ryper om vinteren en viktig inntektskilde for folk. I dag er rekreasjonsverdien av jakt mest betydningsfull. Antall ryper (i tusen) 800 700 600 500 400 300 200 100 0 71/ 72 73/ 74 75/ 76 77/ 78 79/ 80 81/ 82 83/ 84 85/ 86 87/ 88 89/ 90 91/ 92 93/ 94 95/ 96 97/ 98 99/ 00 01/ 02 03/ 04 05/ 06 Lirype Lirypa blir også kalt skogrype, og vi finner den i fjelltraktene over hele landet. Den er spesielt knyttet til bjørkeregionen og den nedre delen av vierbeltet. I likhet med andre hønsefugler trenger også kyllingene insekter. Om vinteren spiser voksne liryper vierskudd og vierknopper, bjørkerakler og blåbær, krekling og lyng på avblåste tuer. Vinterstid finner vi ofte spor av lirype der den har gått fra kvist til kvist og nappet bjørkeknopper. Sommer og høst tar den mye harerug, blåbærblomster, kreklingbær osv. I perioder med mye vind og snø kan lirypa gå i dokk. Den lar seg rett og slett snø ned. Etter snøfall kan vi derfor finne små groper i snøen etter Om vinteren er ikke rypene lette å se mot den hvite snøen. Foto: ØSL dokkingen, ofte med et lag med møkk i bunnen. Dette laget virker isolerende og hjelper trolig rypa med å overleve kalde vinternetter i snøen. Ryper som skremmes opp av dokka etter at den har lagt møkklaget, klarer ofte ikke umiddelbart å legge et nytt, isolerende lag med møkk i neste dokk. Dermed kan risikoen øke for at den fryser i hjel. Snøskuterkjøring i spesielle værsituasjoner over lange avstander i fjellet er derfor negativt på grunn av muligheten for å skremme opp dokkede ryper. Disse sammenhengene er i dag ikke vitenskapelig dokumentert, men en føre-var-holdning tilsier at de bør tas på alvor. Såkalt dokking benyttes for øvrig både av orrfugl og fjellrype. Bestandene av rype svinger og ofte nokså regelmessig i takt med smågnageråra. Figuren viser antall felte ryper siden 1971. Vi ser at det skytes et varierende antall ryper per år. Ofte er toppene knyttet til år med mye smågnagere. Fjellrype Fjellrypa blir også kalt skarv. Den er lett å forveksle med lirype. Men fjellrypa er mindre, og steggen (hannen) har som regel en markert svart stripe fra nebbroten til øyet. Fjellrypa har også fjær mye lenger nedover på beina enn lirypa. Både lirype og fjellrype er helt hvite om vinteren, men fjellrypesteggen har også da den svarte stripen. Om våren har både lirype- og fjellrypesteggen en blodrød kam over øyet. Fjellrypa finner vi i fjelltraktene over hele landet. Den er en typisk høgfjellsfugl og ruger opp til 1400 moh. Fjellrypa lever i svært karrig og hardfør natur. Den er avhengig av å spise det den kan finne, men lever for øvrig mye av det samme som lirypa. Rypejakt Rypejakta blir ofte sett på som noe av den gjeveste småviltjakta, ikke minst fordi den foregår i fjellet og i fjellnære områder. Med høstfjellet i flotte farger er det en helt spesiell opplevelse å drive med rypejakt. De fleste benytter stående hund, men støkkjakt er også et alternativ. Da går ofte flere jegere på linje og støkker rypene opp for hverandre. I 1980-åra var det gode rypeår med jaktutbytte på over 700 000 fugler, men de siste åra har fellingen vært det halve. For jaktåret 2008/2009 ble Fjellrypa har litt gråere farge enn lirypa, for fjellrypas kamuflasjefarge er tilpasset fargene på steiner og berg i høgfjellet. I tillegg har fjellrypa fjær mye lenger nedover beina enn lirypa. Foto: ØSL Lirypa har mer brune farger enn fjellrypa. Foto: ØSL 208 Småvilt og småviltjakt Småvilt og småviltjakt 209

det registrert det lågeste fellingstallet noensinne, kun 225 000 ryper. Før jaktstart høsten 2010 registrerte Statskog bare 6 ryper per kvadratkilometer i Hedmark. I gode rypeår er det registrert opp mot 20 ryper per kvadratkilometer. Fra forskerhold er det anbefalt at rypejakta blir underlagt et kvotesystem. En aktuell kvote som er nevnt av forskere i denne forbindelse, er å sette kvoten til 15 prosent av den totale rypebestanden i området. I høgproduktive områder kan prosenttallet settes noe høgere, i lågproduktive noe lågere. I praksis betyr dette at man da må ha takseringer av rypebestanden før jakta, der man hvert år går faste registreringsturer. Salg av jaktkort må ha et visst antall rypefellinger knyttet til hvert kort på grunnlag av disse registreringene. Store tap av ryper på grunn av gjerder og kraftlinjer Gjerder og kraftlinjer dreper hvert år svært mange ryper. Forskere fra Norsk institutt for naturforskning har etter praktiske studier konkludert med at det drepes to ryper i året for hver kilometer reingjerde. I Finnmark dreper reingjerdene faktisk flere ryper i løpet av året enn det rypejegerne skyter. I tillegg har man beregnet at ca. 50 000 ryper drepes etter kollisjon med kraftledninger. Hare Haren finner vi over hele landet. Den får fra ett til tre kull i løpet av året. Det første kullet kan komme på seinvinteren, og da kalles ungene skareunger. Haren kan løpe utrolig raskt når den blir støkt, opp mot 60 km i timen. Beite Haren er en gnager som spiser urter og gras, blåbærris og bær om sommeren. Vinterstid går haren over til å beite skudd og bark av trær. Ved hogst om vinteren er det et fint viltstelltiltak å sette opp topper og greiner av felte lauvtrær mot andre trær. Selv om snødybden øker utover vinteren, vil haren da fortsatt ha tilgang på fôr over snødekket. Om våren søker haren inn mot bare flekker for å beite på de første, spirende vekstene, den såkalte groen. I gamle dager var setervollene attraktive vårbeiter for haren. Da ble det også skutt en del hare fra setervinduene. Ofte skjedde dette i grålysningen om morgenen eller seint på kvelden. Selv om lyset var dårlig, var den vinterhvite haren lett å se mot mørk, bar bakke. I dag er slik jakt heldigvis ulovlig. For det hendte nok at haremor allerede hadde fått sitt første ungekull. Og når moren ble drept, klarte heller ikke ungene å overleve. Noen vintre kommer snøen svært seint, men haren skifter likevel ham til hvit kamuflasje. Da er den svært lett synlig i det brune og svarte høstterrenget. I slike situasjoner trykker haren svært hardt, og man kan komme helt innpå før den spretter fram. ganger. For jegerne er det derfor avgjørende å forsøke å postere i nærheten av de stedene haren passerer på runden sin. Harejakta starter som regel tidlig om morgenen når vitringen eller lukten fra haren er best på grunn av fuktighetsforholdene i marka. Jegerne posterer i terrenget, og hunden slippes. Når hunden får «fot», begynner den å gjø, og etter hvert «synger» losen i åsene. I slutten av 1980-åra ble det skutt rundt 125 000 harer i året. I 2008/2009 var tallet nede på rundt 23 000. Forskere er litt bekymret for utviklingen. Fram til 1990-åra var det stor samvariasjon mellom bestanden av skogsfugl, ryper og hare. I år med mye smågnagere hadde rovdyr som rev og røyskatt mange alternativer til å spise egg, kyllinger og hareunger. Men det ser nå ut til at utviklingen av harebestanden har løsrevet seg fra denne samvariasjonen. Tendensen ser ut til å være at harebestanden blir mindre. Samtidig er det forhold som tyder på at det blir færre harejegere og dermed lågere fellingstall også av den grunn. Ikke minst i Østfold, Akershus og Hedmark er det nesten ingen som lenger driver med harejakt. Årsaken er ulvene som lett tar harehundene under jakta. Harejakt Haren er en populær jaktbar art, og harejakt med hund har svært lange tradisjoner i Norge. Mange utenom jegermiljøene har en forenklet oppfatning av harejakt med hund. De ser for seg haren i vill fart med en gjøende hund i hælene. Men hunden må bruke tid på å lukte seg fram etter sporet, og haren hopper som regel langt foran i et makelig tempo. Når haren merker at den har hunden etter seg, løper den ofte i en stor sirkel. Denne sirkelen kan haren følge flere Om vinteren beiter haren mye på bark og knopper av lauvtrær. Det er et godt viltstelltiltak overfor haren å sette opp lauvtregreiner mot stående trær slik at de ikke snør ned. Foto: ØSL 210 Småvilt og småviltjakt Småvilt og småviltjakt 211