Konklusjon for 4 grupper Korleis kåre ein vinnar? Kva for eit val som er det beste, er avhengig av kva dei andre gruppene har valt. Kven som blir vinnarar og taparar, blir avgjort ut ifrå kombinasjonen av vala dei 4 gruppene har gjort. Dette blir rekna ut ved hjelp av eit verdisystem som gjev ulike talkombinasjonar. - Arbeidstakarane er to grupper (fagforeiningar) med to val. Det gjev desse talverdiane: 1 dersom begge vel streik, 2 dersom ingen vel streik, eller 3 dersom berre éi av gruppene vel streik. - Arbeidsgjevarane har to val, som gjev desse talverdiane: 1 for Lockout, og 2 for Ikkje lockout. - Styresmaktene har tre val, som gjev desse talverdiane: 1 for Stø arbeidstakarane, 2 for Stø arbeidsgjevarane, og 3 for Ikkje ta side, men promotere dialog mellom partane. Dei ulike svaralternativa gjev ulike talkombinasjonar, til dømes (1,1,2), som vil seie at arbeidstakarane går for streik (1), arbeidsgjevarane for lockout (1), og styresmaktene stør arbeidsgjevarane (2). Kvar talkombinasjon har sin eigen konklusjon (sjå nedanfor). Finn den kombinasjonen som spelet har resultert i, og les opp konklusjonen for klassen. - Raud skrift = arbeidstakarane vinn - Blå skrift = arbeidsgjevarane vinn - Grøn skrift = Alle vinn litt NB: Utfallet av kombinasjonane (1,2,2), (1,1,3), og (1,2,3) kallar vi i første omgang uavgjort, og blir deretter avgjort av om fagforeiningane på dei ulike fabrikkane har slege seg saman eller ikkje (dvs. danna eit fagforbund). Desse kombinasjonane har derfor to potensielle konklusjonar (vel den som passar). (1,1,1) kortare arbeidsdagar for arbeidstakarane. Styresmaktene hadde føretrekt ro og orden, men ved å stø arbeidstakarane sine rettar har styresmaktene unngått å bli upopulære blant befolkninga. Arbeidsgjevarane er dei klåre taparane. Arbeidsgjevarane mister profitt, men økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, i tillegg til meir ro og orden i gatene. (1,1,2) taparane. Utfallet fører til at dei dårlege arbeidsforholda held fram. Fagforeiningsleiarane hamnar i fengsel, arbeidsgjevarane beheld profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. Styresmaktene hadde føretrekt ro og orden, men er nøgde med at arbeidsgjevarane tok mesteparten av ansvaret slik at ikkje arbeidarane si misnøye berre rettar seg mot styresmaktene. Dei internasjonale investeringane blir verande i landet, men kostnadene knytte til politi, helse og kampen mot sosial uro aukar noko.
(1,1,3) dersom fagforeiningane har danna eit felles fagforbund kortare arbeidsdagar for arbeidstakarane. Hadde dei ikkje slege saman fagforeiningane sine og danna eit slagkraftig fagforbund, hadde dei ikkje vunne fram. Styresmaktene hadde føretrekt ro og orden, men har kome greitt ut av det. Arbeidsgjevarane er dei klåre taparane. Arbeidsgjevarane mister profitt, men økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, i tillegg til meir ro og orden i gatene. (1,1,3) dersom fagforeiningane ikkje har danna eit felles fagforbund Det er først og fremst arbeidsgjevarane som vinn spelet. Styresmaktene hadde føretrekt ro og orden, men har kome greitt ut av det. Arbeidstakarane er dei klåre taparane. Hadde dei slege saman fagforeiningane sine og danna eit slagkraftig fagforbund, hadde dei vunne fram med krava sine. Utfallet fører til at dei dårlege arbeidsforholda held fram. Fagforeiningsleiarane hamnar i fengsel, arbeidsgjevarane beheld profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. Dei internasjonale investeringane blir verande i landet, men kostnadene knytte til politi, helse og sosial uro aukar noko. (1,2,1) kortare arbeidsdagar for arbeidstakarane. Styresmaktene hadde føretrekt ro og orden, men ved å stø arbeidstakarane sine rettar har styresmaktene unngått å bli upopulære blant befolkninga. Arbeidsgjevarane er dei klåre taparane. Arbeidsgjevarane mister profitt, men økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, i tillegg til meir ro og orden i gatene. (1,2,2) dersom fagforeiningane har danna eit felles fagforbund Det er arbeidstakarane som vinn spelet. Utfallet fører til auka løner og kortare arbeidsdagar for arbeidstakarane. Hadde dei ikkje slege saman fagforeiningane sine og danna eit slagkraftig fagforbund, hadde dei ikkje vunne fram i så stor grad. Styresmaktene er dei klåre taparane. Dei hadde føretrekt ro og orden og har mist mykje legitimitet overfor veljarane sine. Arbeidsgjevarane mister profitt og blir også taparane av spelet. Økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, og i tillegg meir ro og orden i gatene. (1,2,2) dersom fagforeiningane ikkje har danna eit felles fagforbund for krava sine pga. motstand frå styresmaktene. Men streiken fører til ei svak forbetring i arbeidsforholda sidan arbeidsgjevarane var imøtekomande. Hadde dei to fagforeiningane slege seg saman til eitt felles fagforbund, hadde arbeidarane oppnådd endå meir. Arbeidsgjevarane taper noko på endringane som blir innførte, men beheld likevel mykje av profitten fordi posisjonen til styresmaktene avgrensar omfanget av reformene. Dei utanlandske investorane beheld pengane sine i landet, og økonomien klarer seg greitt.
(1,2,3) dersom fagforeiningane har danna eit felles fagforbund Det er først og fremst arbeidsgjevarane som vinn spelet. Styresmaktene hadde føretrekt ro og orden, men har kome greitt ut av det. Arbeidstakarane fekk ikkje igjennom krava sine fordi dei verka for kompromisslause overfor dei lyttande arbeidsgjevarane og samarbeidsvillige styresmaktene. Hadde dei ikkje slege saman fagforeiningane sine i eit felles fagforbund, hadde dei kanskje ikkje verka så truande overfor dei andre interessene og hadde då vunne fram med krava sine. Sidan arbeidstakarane verkar kompromisslause, fører det til at både arbeidsgjevarane og styresmaktene endrar haldningane sine og slår ned på arbeidarane sine rettar gjennom både lockout og maktbruk. Utfallet fører til at dei dårlege arbeidsforholda held fram. Fagforeiningsleiarane hamnar i fengsel, arbeidsgjevarane beheld profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. Dei internasjonale investeringane blir verande i landet, men kostnadene knytte til politi, helse og sosial uro aukar noko. (1,2,3) dersom fagforeiningane ikkje har danna eit felles fagforbund kortare arbeidsdagar for arbeidstakarane. Styresmaktene er misnøgde med at arbeidarane gjekk ut i streik, men sidan fagforeiningane ikkje hadde slege seg saman, verka dei ikkje som ein stor nok trussel til å slå ned på. Ved å vere lyttande overfor arbeidstakarane sine rettar har styresmaktene unngått å bli upopulære blant befolkninga. Arbeidsgjevarane er dei klåre taparane. Arbeidsgjevarane mister profitt, men økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, og i tillegg meir ro og orden i gatene. (2,1,1) for krava sine, fordi utan streik står dei ikkje fram som sterke nok. Men styresmaktene si støtte til arbeidstakarane sine rettar aukar likevel presset på arbeidsgjevarane og fører til ei forbetring i arbeidsforholda. Arbeidsgjevarane taper noko på endringane som blir innførte, men beheld likevel mykje av profitten. Dei utanlandske investorane beheld pengane sine i landet, og økonomien klarer seg greitt. At styresmaktene har fremja arbeidstakarane sine rettar, har gjort at styresmaktene har vorte populære hjå folket, sjølv om den økonomiske eliten i landet er meir skeptisk til styresmaktene enn før. Samtidig er styresmaktene nøgde med å behalde ro og orden i landet. (2,1,2) profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. Styresmaktene si støtte til arbeidsgjevarane har gjort at styresmaktene har vorte meir upopulære hjå folket. Likevel er styresmaktene nøgde med at situasjonen for no blir verande roleg og stabil. (2,1,3) profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. At styresmaktene har vist seg opne for arbeidstakarane sine rettar, har gjort at styresmaktene har unngått å bli upopulære hjå
folket. Samtidig er styresmaktene nøgde med å behalde ro og orden i landet. (2,2,1) Det er først og fremst arbeidstakarane som vinn spelet. Trusselen om streik har vist seg tilstrekkeleg til at både arbeidsgjevarane og styresmaktene vel å betre forholda for arbeidstakarane. Utfallet fører til auka løner og kortare arbeidsdagar for arbeidstakarane. Styresmaktene er nøgde med at det ikkje vart streik, og at ro og orden vann fram. Ved å stø arbeidstakarane sine rettar har styresmaktene unngått å bli upopulære blant befolkninga. Arbeidsgjevarane taper mest, men er likevel nøgde med at dei unngjekk streik. (2,2,2) taparane fordi utan verken streik eller støtte frå staten, ser ikkje arbeidsgjevarane behovet for å endre noko vesentleg på verken løn eller arbeidsforholda til arbeidarane. Arbeidsgjevarane beheld profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. Styresmaktene si støtte til arbeidsgjevarane har gjort at styresmaktene har vorte meir upopulære hjå folket. Likevel er styresmaktene nøgde med at situasjonen for no blir verande roleg og stabil. (2,2,3) for krava sine, fordi utan streik står dei ikkje fram som sterke nok. Men den passive rolla til arbeidsgjevarane gjer at styresmaktene sitt forsøk på dialog mellom partane fører til nokre endringar i arbeidsforholda likevel. ILO kjem også sterkare på bana i møte med fredelegare forhold mellom partane. Arbeidsgjevarane taper noko på endringane som blir innførte, men beheld likevel mykje av profitten. Dei utanlandske investorane beheld pengane sine i landet, og økonomien klarer seg greitt. Styresmaktene er derfor nøgde og beheld samtidig ro og orden i landet. (3,1,1) taparane. Hadde begge fagforeiningane gått ut i streik, ville arbeidstakarane vore sterke nok til å få igjennom krava sine. Utfallet fører i staden til at dei dårlege arbeidsforholda held fram. Arbeidsgjevarane beheld profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. At styresmaktene har vist seg opne for arbeidstakarane sine rettar, har gjort at styresmaktene har unngått å bli upopulære hjå folket. Samtidig er styresmaktene nøgde med å behalde ro og orden i landet. (3,1,2) profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. Styresmaktene si støtte til arbeidsgjevarane har gjort at styresmaktene har vorte meir upopulære hjå folket. Likevel er styresmaktene nøgde med at situasjonen for no blir verande roleg og stabil.
(3,1,3) taparane. Hadde begge fagforeiningane gått ut i streik, ville arbeidstakarane vore sterke nok til å få igjennom krava sine. Utfallet fører i staden til at dei dårlege arbeidsforholda held fram. Arbeidsgjevarane beheld profitten, og økonomien i landet klarer seg greitt. At styresmaktene har vist seg opne for arbeidstakarane sine rettar, har gjort at styresmaktene har unngått å bli upopulære hjå folket. Samtidig er styresmaktene nøgde med å behalde ro og orden i landet. (3,2,1) Det er først og fremst arbeidstakarane som vinn spelet. Både streik og trusselen om streik fører til auka løner og kortare arbeidsdagar for alle arbeidstakarane. Ved å stø arbeidstakarane sine rettar har styresmaktene unngått å bli upopulære blant befolkninga. Arbeidsgjevarane er dei klåre taparane. Arbeidsgjevarane mister profitt, men økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, og i tillegg meir ro og orden i gatene. (3,2,2) for krava sine. Hadde dei stått samla om å streike, hadde dei vore sterke nok til å vinne spelet. Sidan streiken var delvis, vil arbeidsgjevarane også berre utbetre arbeidsforholda noko litt meir løn, men ikkje kortare arbeidsdagar. Styresmaktene er misnøgde med at arbeidsgjevarane ikkje slo hardare ned på streikarane, men er samtidig glad for at streiken er liten og uroa kortvarig. Styresmaktene si støtte til arbeidsgjevarane har gjort at styresmaktene har vorte meir upopulære hjå folket, noko som kan by på problem på lengre sikt. Likevel er styresmaktene nøgde med at situasjonen for no blir verande roleg og stabil. (3,2,3) Det er først og fremst arbeidstakarane som vinn spelet. Både streik og trusselen om streik fører til auka løner og kortare arbeidsdagar for alle arbeidstakarane. Styresmaktene er misnøgde med at ein del arbeidarar gjekk ut i streik, men er glad for at uroa var kortvarig, og ved å vere lyttande overfor arbeidstakarane sine rettar har styresmaktene unngått å bli upopulære blant befolkninga. Arbeidsgjevarane er dei klåre taparane. Arbeidsgjevarane mister profitt, men økonomien i landet klarer seg greitt. Det blir rett nok noko mindre investeringar frå utlandet, men dette tapet blir vege opp av låg arbeidsløyse og mindre utgifter på helsetiltak, og i tillegg meir ro og orden i gatene.