Svar på høring 2 om ny rammefordelingsmodell (RFM) - SU

1 av 11 Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse Notat Til: rektor Kopi til: Fra: Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse Dette dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ingen fysisk signatur Svar på høring 2 om ny rammefordelingsmodell (RFM) - SU Innledning Høringsuttalelsen tar utgangspunkt i høringsnotat 2 fra arbeidsgruppa for ny RFM NTNU. SU har arbeidet med de viktigste spørsmålene høringsnotatet ønsker å få belyst, og strukturert innspillet etter disse sentrale spørsmålene. SU mener at en ny RFM må legge forholdene til rette for forutsigbarhet i budsjetteringen av primærvirksomheten, og at det skal være økonomisk handlingsrom på alle nivå i organisasjonen. Videre mener SU at modellen skal være transparent og langsiktig. Som i SU-fakultetets høringssvar på høringsutkast 1 taler dette for at RFM bør ligge tett på KDs modell. SU mener at den foreslåtte innretningen på SO-komponenten gir grunn til bekymring for handlingsrommet på nivå 2 og 3 dersom egenfinansieringsandelene blir så store som antydet i høringsnotatet, og dersom satsingene skal bæres fullt ut av fakultetene etter endt strategiperiode. I tillegg stiller SU spørsmål med forutsetningen som ligger til grunn for alle fire foreslåtte modeller om at de «lukkes» med å justere basisdelen av modellen. Dette strider med KD-modellen, og betyr at et fakultets basis vil avhenge av utviklingen på andre fakulteter. SU registrerer at det i høringsnotatet legges opp til at det ikke skal være en strategisk vurdering av initial basisbevilgning. Høringsnotatet unngår problemstillingen med en begrunnelse på at arbeidsgruppa ikke har forutsetninger for å ta dette til vurdering, til tross for at det må være arbeidsgruppas ansvar å skaffe tilveie informasjon som kan gjøre en slik vurdering mulig. Postadresse Org.nr. 974 767 880 Besøksadresse Telefon Saksbehandler E-post: Paviljong C, NTNU Dragvoll +47 73 59 19 00 Kristian Angen 7491 Trondheim postmottak@svt.ntnu.no Telefaks http://www.ntnu.no +47 73 59 19 01 Tlf: +47 73 59 04 29 All korrespondanse som inngår i saksbehandling skal adresseres til saksbehandlende enhet ved NTNU og ikke direkte til enkeltpersoner. Ved henvendelse vennligst oppgi referanse.

2 av 11 De viktigste høringsspørsmålene: 1. Hvordan bør en framtidig SO-komponent utformes og forvaltes? SU støtter at SO-komponenten organiseres i to programområder, ett for strategi og ett for omstilling. Under disse programområdene finansieres tidsavgrensede prosjekter med tydelige mål som kan evalueres underveis og ved prosjektets avslutning. SU mener også at enhetene bør bidra med finansiering av prosjektene med midler enhetene selv setter av til strategi- og omstillingstiltak av egen ramme. Slik samfinansiering sikrer sammenheng mellom enhetenes strategiske satsinger og bruk av SOkomponenten. SU vil likevel uttrykke en klar bekymring for at det foreslås en stor SO-komponent kombinert med egenfinansiering. Dette vil i så fall binde opp store deler av fakultetets ramme og gå utover eget handlingsrom og mulighet til insentivstyrke i resultatkomponenten ved fakultetet (dersom SU velger en gjennomgående modell). Finansieringen av primæraktiviteten blir svekket. SU vil understreke viktigheten av å ha en plan for videre finansiering, og en plan for evaluering av prosjekter skal være avklart før prosjektene settes i gang. Dessuten er det en risiko for at SO-komponenten vil bli skjevfordelt mellom fakultetene, spesielt i retning av fakulteter med store utdanninger med høye satser på studieproduksjonen fordi de vil ha størst handlingsrom. SU etterspør historisk informasjon om fordelingen av SO-komponenten mellom fakultetene. Høringsutkastet har en svak vurdering av størrelsen på SO-komponenten. For det første konkluderes det med at flertallet av høringssvarene i runde 1 støtter en strategisk komponent på 15 % (s. 6 og 15). Vi mener dette er en for sterk konklusjon fra disse høringsuttalelsene. For eksempel mente SU-fakultetet at «strategiske komponenten i NTNUs budsjetter, som ikke skal inngå i RFM, ikke bør overstige 15 %». Det synes å ha vært en forståelse av at mandatet til arbeidet med RFM er at SO-komponenten skal være på minst 15 %. Det er imidlertid feil. Mandatet bruker et omfang på 5 %, med referanse til et relativt gammelt styrevedtak på NTNU. Dette styrevedtaket synes å være et implisitt vedtak om uendret strategikomponent. I høringsutkast 2 framkommer en tolkning om at mandatet betyr en opptrapping av SO-komponenten. Vi klarer ikke å se at dette er riktig tolkning, og mener en slik utvikling vil være uheldig. SOkomponenten bør ikke bli større enn i dag for å sikre økonomisk handlingsrom på nivå 2 og 3. SU støtter en åpen budsjettprosess mellom rektor og dekanene for å sikre at gode og riktige prosjekter prioriteres uten omfattende søknadsprosesser og byråkrati. SU vil likevel understreke at budsjettprosessen for SO må sees i sammenheng med budsjettprosessen for resten av virksomheten, spesielt mht. egenfinansieringen, og videre at det er helhetlige kommunikasjons- og oppfølgingsrutiner for SO-prosjektene. 2. Hvilke tilpasninger bør gjøres av de enkelte insentivene og indikatorene som skal inngå i en RFM basert på KDs finansieringsmodell? SU er prinsipielt enig i forslaget om at kun egenfinansierte studiepoeng skal få uttelling i RFM, men stiller spørsmål ved om denne endringen vil bidra til å oppnå NTNUs ambisiøse mål om vekst i EVU. Ettersom dagens EVU-ordning både er finansiert gjennom basistilskudd, studiepoeng og egenfinansiering, vil forslaget medføre en dramatisk endring av rammevilkårene for EVU-virksomheten. Styrken på utvekslingsinsentivet er relativt svak, og vi mener at ytterligere differensiering av denne satsen er unødvendig; dvs. en flat sats hvor det ikke gis ekstra uttelling for studentutveksling på Erasmus+ programmet. Forholdet mellom insentivstyrken til studiepoengproduksjon og kandidatproduksjon bør være i tråd med KDs modell. Imidlertid bør det være en mekanisme i modellen som gir uttelling for tverrfakultært samarbeid. Fagmiljø som tilbyr studiepoeng som inngår i grad ved andre miljøer, må bli kompensert for dette gjennom en andel av kandidatbevilgningen. For SU-fakultetet er dette spesielt viktig for lektorutdanningen. Profesjonsdelen av utdanningen vil bli gitt av det nye instituttet for lærerutdanning

3 av 11 mens de fleste lektorprogrammene «eies» av andre fakultet. Som en forlengelse av dette forslaget, støtter SU opp om høringsnotatets forslag om at det gis uttelling for tverrfakultær veiledning av phd-er slik det har vært praktisert i NTNUs gamle inntektsfordelingsmodell, med 70 % av uttelling til hovedveileder og 30 % til biveileder. Det bør utredes og opprettes felles «kjøreregler» og retningslinjer for internfakturering i tilfeller med tverrfaglig samarbeid som ikke blir tatt hensyn til i RFM. Dette vil ha særs betydning for lærerutdanningen. I forbindelse med økt differensiering av insentivene knyttet til inntekter fra EU, NFR/RFF og øvrig BOA samt vitenskapelig publisering, er SU av den oppfatning at dette ikke vil føre til økte insentiver eller vridning innad i gruppen. Effekten av en økt differensiering er liten, men det vil komplisere modellen. Forslaget om at KDs metodikk for indikatorer for inntekter fra EU, NFR/RFF og øvrig BOA samt ingen ytterligere justering av publiseringsindikatoren, støttes. SUs synspunkt på resultatindikatorenes virkningstid er at glatting av resultatindikatorene gjennom bruk av flerårige gjennomsnitt bør unngås. En glatting vil føre til en vesentlig mindre transparent modell. I tillegg antas det at den årlige veksten/nedgangen på fakultetsnivå ikke vil gi vesentlige årlige svingninger i den samlede bevilgningen til fakultetene. Imidlertid kan den årlige veksten/nedgangen resultere i store svingninger i instituttenes bevilgninger, dersom modellen skal videreføres direkte og benyttes til fordeling av bevilgning til instituttnivå. Løsninger på hvordan denne problemstillingen skal håndteres må ligge under fakultetenes styringsrett. Fagmiljø i sterk vekst bør få bevilgning og uttelling for det så raskt som mulig. Ved valg av glatting av resultatbevilgning må det foreligge en plan for alternativ finansiering («mellomfinansiering») som tar høyde for forsinkelsen. 3. Hvordan bør forholdet mellom basis- og resultatkomponenten i en framtidig RFM være? Hvordan bør resultatkomponenten utformes? Hvilke insentiver skal inngå og hvordan bør styrkeforholdet dimensjoneres? Hvordan bør forholdet mellom resultatinsentivene for hhv. utdanning og forskning balanseres? Skal resultatinsentivene ha åpen eller lukket ramme? SU mener at RFM bør dimensjoneres i størst mulig grad iht. KDs modell, en gjennomgående, transparent og enkel modell. I dette ligger det at SU ønsker at antall insentiver og det relative styrkeforholdet mellom de ulike insentivene bør være det samme som i KDs modell. En viktig del av modellen er basiskomponenten. I KDs finansieringsmodell videreføres denne fra år til år, kun med en justering for pris- og lønnsvekst (se for eksempel utredningen «Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill», 2014). Formålet med denne komponenten er at den skal gi sikkerhet i bevilgningen, og dermed mulighet til langsiktig strategisk arbeid. Slik SU ser det, er det ikke en meningsfull bruk av begrepet basiskomponent når denne komponenten varierer med faktiske resultater. Tidligere synspunkter på at RFM bør følge strukturen i KDs finansieringsmodell impliserer derfor at basis er et fast beløp som ikke endrer seg over tid. Det er vanskelig å se at mandatet til arbeidet med RFM tilsier noe annet («Alle forslag til RFM skal ha en basisdel og en resultatavhengig del (insentiver)»). En annen utfordring med å la basis «lukke» modellen er at endringer som ikke er inkludert i simuleringene i høringsnotatet, direkte vil påvirke fakultetenes basis og kun denne. Å åpne de lukkede forskningsrammene fra KD vil gi økte insentiver og muligheter for vekst ved levering av gode resultater innen forskning. Fordelen ved det er at det blir tydeligere å se styrken på ethvert insentiv. Imidlertid vil en åpning av lukkede rammer resulterer i en økning av lukkingsgapet, som i høringsutkastet foreslås dekket av fakultetenes basisbevilgning. Mao en økt andel resultat som går på bekostning av basis. Dette kan gi omfordelingseffekter over tid. Vridning av bevilgning fra basis til resultat har store konsekvenser på fakultetsnivå, og vil ha ytterligere effekt (bidra til vesentlig større årlige svingninger) på instituttnivå dersom modellen skal brukes på alle nivå.

4 av 11 Alle modellene som presenteres i høringsnotatet «lukkes» med å justere basis. Det betyr at basis ikke er et fast beløp, men påvirkes av resultater i forskning og utdanning på alle fakulteter. Det betyr at også basis er intensivutsatt, men på en komplisert og uoversiktlig måte. Dette gjør modellene lite transparente. Høringsnotatet burde drøftet hvorfor alle modellforslag lar være å følge KD-modellen på dette punktet og gjøre RFM lite transparent. Arbeidsgruppen mener at en forutsigbar basis er en viktig del av KD-modellen som også bør være en egenskap ved RFM. Siden RFM uansett avviker fra KD-modellen ved ulik insentivstyrke, burde det vært diskutert å benytte insentivstyrken til å lukke modellen. Det er i høringsnotatet foreslått at dersom KD tildeler nye studieplasser, så vil dette endre fakultetenes basisbevilgning. Det er noe uklart i notatet om dette gjelder en økning av total basisbevilgning til fordeling blant fakultetene eller om økningen i basisbevilgning vil videreføres til det fakultetet/ fagmiljøet hvor studieplassendringen finner sted. SU støtter opp under det sistnevnte. Imidlertid vil det tilføyes at fakultetenes basisbevilgning bør vurderes og evt. endres med utgangspunkt i vedtak av NTNUstyret. Dersom NTNU-styret legger opp til en økning i antall studieplasser eller oppretter/nedlegger program, så bør dette påvirke basisbevilgningen. SU etterspør grunnlaget for fastsetting av basis som grunnlag for kalibreringen i inngangsåret, som framkommer i høringsnotatet og modellalternativene. 4. Vi inviterer også høringsinstansene til å lage egne, alternative forslag til modeller. Tilsvarende som de fire alternativene gruppa presenterer, må slike forslag være basert på KDs finansieringsmodell. Forslag om alternative modeller må begrunnes og oppbyggingen må være konkret beskrevet slik at forslagene kan modelleres og simuleres. I alle modellforslagene lagt frem i høringsnotatet er basisbevilgningen residualbestemt. Dette innebærer at basisbevilgningen svinger i forhold til omfanget av resultatbevilgning. En økning i resultatbevilgning resulterer i en nedgang i basis. Den grunnleggende finansieringen av primæraktiviteten bør være konstant, og således er et alternativ å la resultatkomponenten være residual. I et slikt tilfelle vil ikke bevilgningen bli endret dersom det ikke er noen endring i produksjonen. Dette kan f.eks. gjøres ved å endre på nedskaleringsprosenten på resultatinsentivene. SU mener at RFM bør legges så tett opp til KDs modell som mulig. Dette innebærer at insentivene som benyttes i KDs modell, skal ligge til grunn i RFM, og at det relative styrkeforholdet mellom insentivene bør være i tråd med KDs modell. Hvorvidt en skal ha åpne eller lukkede rammer på insentivene, bør være slik som i KDs modell. Dette innebærer at det er samme nedskaleringsprosent som benyttes på samtlige resultatindikatorer. Handlingsrommet/lukkingsgapet blir da justert i forhold til nedskaleringsprosenten og ikke mot basisbevilgningen. 5. Vi ber høringsinstansene vurdere og rangere modellforslagene og begrunne rangeringen med spesiell vekt på det alternativet dere vurderer som det beste valget for NTNU SU støtter en tanke om at KDs hovedmål og langsiktige prioriteringer også bør danne basis for NTNUs prioriteringer og gjøres gjeldende i den interne rammefordelingen i NTNU. SU prioriterer den modellen som er mest kompatibel med KDs modell øverst. I KDs reviderte finansieringssystem er forholdet mellom basis- og resultatkomponenten omtrent 70 og 30 prosent på sektornivå. Samtidig varsler regjeringen at resultatkomponenten forventes å øke over tid, noe som betyr at basiskomponentens andel av total bevilgning kan gå ned (ifølge høringsnotatet). SU ønsker ikke å legge opp til en forsterking av denne effekten i RFM. Det betyr at basiskomponentens andel kun reduseres når resultater med åpen ramme øker for det enkelte fakultetet. Dette betyr at basiskomponenten har samme realverdi framover i tid.

5 av 11 SU har valgt å rangere modellalternativene slik: 1. Ny modell En modell der basiskomponenten har en fast realverdi som ikke endres over tid. Lukkingsgapet/handlingsrommet justeres i forhold til insentivstyrken på samtlige resultatindikatorer. 2. Modell 1 - «KD-modellen» SU rangerer denne modellen først av de som er foreslått, fordi denne gir størst grad av transparens med alle de samme resultatindikatorene som i KDs modell. Det relative styrkeforholdet mellom ulike insentiver er det samme som i KDs modell. Dette gjelder også det relative styrkeforholdet mellom kategoriene A-F innenfor insentivene for studiepoengs- og kandidatproduksjon. Insentivene gis åpne og lukkede rammer som i KDs modell. SU ønsker ikke å rangere de siste tre modellene i notatet, da de etter SUs mening ikke er kompatible med KDs finansieringsmodell.

6 av 11 Innspill fra instituttene: Fra institutt for pedagogikk og livslang læring Generelt: IPL mener ny RFM bør bygge på samme metodikk som KDs nye finansieringsmodell. Av den grunn mener vi at KD modellen (Modell 1) er å foretrekke. Den holder en forholdsvis stabil basiskomponent grunnet 70 % lukking av resultatmodell. En forholdsvis høy basiskomponent vil etter vår mening gi fakultetene best forutsigbarhet, langsiktighet og muligheter for å ivareta og videreutvikle sin egenart. Til pkt 5.1.1: IPL stiller seg kritisk til forslaget om at kun egenfinansierte studiepoeng skal få uttelling i RFM. NTNU har så langt lagt vekt på å stimulere fagmiljøene til utvikling og gjennomføring av EVU-kurs, og et NTNU med et solid og kvalitetsmessig godt videreutdanningstilbud er viktig også for fremtidens NTNU. IPL opplever at dette er et virksomhetsområde i vekst, jf all omstilling som skjer i samfunnet rundt oss. Begrunnelsen for NTNUs praksis på området har vært behovet for å styrke resultatene på området, og NTNU har valgt en intern omfordeling for å nå disse målene. Vi ser ingen grunn til at nye NTNU skal gi slipp på en slik praksis, som må sies å ha gitt svært gode resultater på EVU området, særlig hva gjelder nåværende SVT-fak som er størst på EVU ved NTNU. IPL er ett av fagmiljøene med en omfattende EVU virksomhet og vi har skapt oss et godt omdømme på dette området og bidrar konkret til et mål om samfunnsrelevans på utdanningssiden. Slik sett er det også noe kunstig å skille studiepoeng fra hverandre slik arbeidsgruppa foreslår, ut fra det at arbeidsgruppa mener eksternfinansierte studiepoeng gir et sterkt nok insentiv i seg selv gjennom den betalingen som oppnås direkte. Imidlertid er ofte EVU kurs mer sårbare for markedssvingninger enn ordinære studier og innebærer en større risiko. Da har vissheten om uttelling for studiepoengproduksjon vært en viktig faktor, sammen andre, i kostnadsberegningen og risikoanalysen av potensielle nye kurstilbud. Vi mener forslaget om kun egenfinansierte studiepoeng skal få uttelling i RFM vil kunne øke vår økonomiske risiko i forhold til fremtidige EVU kurs. Til pkt 5.3: ang. hvorvidt budsjettuttellingen skal gis to år etter produksjonsåret, eller hvorvidt all produksjon skal «glattes» i form av treårige gjennomsnitt. IPL er opptatt av at enhetene ved NTNU må gis forutsigbarhet i sine budsjetter. Universitetets virksomhet (undervisning og forskning) er i stort preget av lange prosesser og strategier som går over flere år. Hvis det blir store svingninger fra år til år i tildelning kan dette potensielt gi oss mindre forutsigbarhet og skape svingninger i gjennomføring av planer og tilbud. I et slikt perspektiv mener vi at bevilgningene vil i mindre grad være påvirket av tilfeldige fluktuasjoner ved glatting.

7 av 11 Fra institutt for sosiologi og statsvitenskap Forlaget om at kun egenfinansierte studiepoeng skal få uttelling i RFM er lagt inn i alle fire modeller. I dag gis EVUemner en uttelling både i et basistilskudd og i studiepoengproduksjon. Hvis dette bortfaller vil rammevilkårene for EVU virksomhet ved NTNU bli dramatisk forverret. Dette vil bety at over halvparten av inntektene av virksomheten vil bortfalle for instituttene. Kostnadene ved EVU virksomhet er i mange tilfeller langt større en det som kan dekkes inn via kursavgiften. Konsekvensen vil på sikt bli en sterk reduksjon av NTNUs EVU-virksomhet[], og de økonomiske rammebetingelsen for NTNUs EVU virksomhet vil bli mye dårligere.. (Spesielt for etterutdanning av lærere (KOMPIS) der kursavgiftene er lave). ISS er ikke det instituttet som er størst innen EVU, men en slik endring vil få store konsekvenser og for oss. ISS hadde i 2015 19 emner, normalt rundt 15. i 2015 avla 266 studenter emner a 7,5 studiepoeng, så utgjør dette ca 1,2 mill i inntektsmodellen. Uttelling for kandidatproduksjon kommer i tillegg (5 10 per år). I tillegg kommer basis 15 emner a kr 60 000? Dette blir 900 000. Dette regnestykket tyder på at vi taper mer på bortfall av studiepoeng enn av basis. I tillegg har vi overskudd på emner som er ca 2,5 mill. I sum blir dette 4,6 mill. ISS har her faste ansatt i hel stilling og deltidsstilling, og betydelige faste kostnader knyttet til EVU. Om virkningsfart og glatting: Vi er enige i at glatting vil gi mindre transparens og at virkningsfarten med uttelling som i KDs modell med uttelling 2 år etter produksjonsåret er fornuftig spesielt med hensyn på miljøer som oppretter nye studieprogram. Dette må imidlertid kombineres med en modell der indikatorene som er mest variable, slik som inntekter fra BOA, har en lukket ramme. Om modellene: For oss er modell 1 den som best både tar vare på hensynet til stabilitet og gir en god uttelling for studiepoeng- og kandidatproduksjon og en rimelig uttelling for forskning. Siden modell 1 er nær opp til KDs modell, er det heller ikke behov for reduksjon av basis som følging av lukkingsmekanismen i modellen. Modell 4 har elementer som er akseptable, men det er ikke rimelig at produksjon knyttet til undervisning, som har åpen ramme i KDs modell, nedjusteres ved å gis en lavere vekt enn forskningsbaserte inntekter, som har en lukket ramme i KDs modell. PHD / biveiledning: I dag internfaktureres honorar for bi veiled, positivt om dette blir ivaretatt I modellen ved en deling av kandidatmidlene slik at en unngår dette. verrfaglighet: Indikator for kandidatproduksjon og fordeling av inntekter for kandidatproduksjon: Dette kan løses ved at det opprettes egen masteroppgave kode for den enheten som utfører veiledning og hvor en tar eksamen. ( F. eks, ved at dersom en i ett tverrfaglig masterprogram leverer masteroppgavene ved enhet A, så kan vil inntektene komme til denne enheten ( som og har hatt kostandene ved dette (veiledning og sensor) og en slipper internfakturering. Dette er en praksis som vi har hatt ved ISS, og som har fungert godt.

8 av 11 Fra psykologisk institutt Notatet er grundig og gjennomarbeidet og har videreført de viktigste momentene fra høringsrunde 1. For Psykologisk institutt er det viktigste momentet at modellen er transparent, er forutsigbar gjennom en solid basiskomponent, og at resultatkomponenten gir god og direkte effekt helt ned til nivå 3. Modell 1 i høringsnotatet er bygget opp med de samme elementene og på samme måte som KDs finansieringsmodell. Modellen gjenspeiler KDs hovedmål og langsiktige prioriteringer. Nedskalering til 70% på NTNU er godt begrunnet. Modellen gir jevnest prosentvis vekst fordelt utover fakultetene, og det er modell 1 som Psykologisk institutt foretrekker. Psykologisk institutt rangerer ikke de andre modellene da det ikke har blitt tid til å vurdere disse, men ingen av de alternative modellene tilfredsstiller kriteriene om forutsigbarhet og langsiktighet kombinert med resultatorientering på samme måte som modell 1. Simuleringsmodellen som er vedlagt høringsnotatet (med foreløpige inputverdier fra SVT fakultetet) viser imidlertid at basisbevilgning ser ut til å tilsvare en langt lavere andel av samlet tildeling enn hva modellen tilsynelatende legger opp til, mens resultatkomponenten kombinert med SO komponenten får stor innvirkning på den reelle tildelingen ned til nivå 3. Ved bruk av simuleringsmodellen For Psykologisk institutt utgjør basisbevilgning i simuleringsmodellen under 10% av instituttets samlede bevilgning mens resultatbevilgning basert på utdannings og forskningsresultater utgjør ca. 75%. Instituttets SO-bevilgning utgjør over 12%. Hvorvidt dette samsvarer med instituttets ønske om en forutsigbar og transparent modell blir da mer uklart ettersom det kan se ut som at vi er langt mer avhengige av resultatkomponenten vs. basiskomponenten. Slik instituttet forstår det må det pt. tas noen forbehold knyttet til validiteten av enkelte av inputverdiene i simuleringsmodellen. Vi stiller derfor spørsmål ved hvorvidt modell 1 kan sies å være en direkte videreføring av KD sin modell når det gjelder overføring fra nivå 2 til nivå 3. I høringsnotatet har man valgt en modell for kalibrering av modellen (ved innføring) som medfører at gode resultater i beregningsårene (de tre siste år) vil gi en tilsvarende lavere andel basisbevilgning (Basis = Ramme resultat). Med tanke på at Psykologisk institutt ønsker en solid basiskomponent vil vi uttrykke skepsis mot en slik løsning, da det vil kunne gi en disfavør til fagmiljøer som har jobbet godt og fått gode resultater de siste 3 år.

9 av 11 Fra fakultet for lærer- og tolkeutdanning og program for lærerutdanning Det vises til utsendt e-post med invitasjon til å komme med innspill til pågående høring av ramme-fordelingsmodell for NTNU og til fakultetets behandling av høringssaken. Fakultet for lærer- og tolkeutdanning (FLT) og Program for lærerutdanning (PLU) vil fra 1.1.2017 være organisert i ett institutt, og vi gir derfor felles høringsinnspill i denne saken. I det følgende gjøres det rede for vårt syn på valg av rammefordelingsmodell. Vi gjør rede for sentrale prinsipper ved valg av modell, og etter dette rangeres de fire foreslåtte modellene. Til slutt gjør vi særskilt rede for noen områder som byr på særskilte utfordringer for det kommende Institutt for lærerutdanning. Sentrale prinsipper ved valg av modell - Det er avgjørende at rammefordelingsmodellen sikrer en stabil og god basisfinansiering. - Modellen må bestå av sterke insentiver til utdanningsvirksomheten. En sikring og styrking av utdanningsvirksomheten er sentralt for å nå NTNUs målsettinger, jf. NTNUs Hovedstrategi og Fusjonsplattformens målsettinger. - Modellen må ikke innebære veksthindringer. Lærerutdanningene opplever stor vekst, og alle former for vekstbegrensninger vil være problematiske for lærerutdanningene. Å muliggjøre vekst er sentralt for at NTNU skal kunne følge opp og levere i tråd med de vedtatte strategier (se spesielt Lærerløftet 2014) og for å kunne fylle samfunnsoppdraget. - Vi støtter ikke «glatting» av komponenter for fremtiden. Dette vil føre til urimelige utslag for enheter som har opplevd stor vekst i senere tid, og som vil være underlagt ytterligere vekst fremover. Ved kalibrering ved igangsetting av ny RFM (ved residual-setting av basis) er bruk av treårig gjennomsnitt hensiktsmessig. - I prinsippet bør modellen være så lik Kunnskapsdepartementets modell som mulig. Dette innebærer at modellen fremstår som transparent og enkel å forholde seg til, og det vil kunne effektivisere internfordelingsarbeidet. Videre er en modell relativt lik KDs et tydelig signal om at NTNU er i takt med nasjonale prioriteringer og satsninger. Dette vil igjen kunne bidra til å gjøre styringsdialogen mer konstruktiv, siden komponentene vil være gjenkjennbare for KD, og NTNU vil lettere kunne vise til praktisk oppfølging av de nasjonale prioriteringene. NTNU vil likevel ha et stort handlingsrom til å gjøre lokale prioriteringer gjennom SO-komponenten. - Vi er kritiske til åpne rammer for alle resultatkomponenter: Dette gir økt uforutsigbarhet, og det gjør modellen mindre lik KDs modell (jf. momenter over). - Vi støtter i prinsippet at finansiering av fellesadministrasjonen skal skje ved en egen fast basiskomponent, og vi mener at dette prinsippet skal gjelde fullt ut. I utrednings-notatet til høringen vises det til at det for enkelte fellestjenester bedrives intern-fakturering av tjenester, og det anbefales at retningslinjer for slik intern-fakturering utredes (notatet s. 14). Et eksempel på slik internfakturering er for arbeid som utføres av Seksjon for etter- og videreutdanning (gjerne omtalt som NTNU Videre). Vi støtter en slik utredning basert på at felles-administrasjonen prinsipielt skal finansieres ved en egen basisbevilgning. Ut fra de ovennevnte prinsipper vil FLT og PLU prinsipielt støtte modell 1. Denne modellen består av en solid basis, den gir sterk uttelling for utdanningsvirksomheten, og den gir gjennom dette gode muligheter for å styrke NTNU som et profesjonsuniversitet (jf. Fusjons-plattformen). Modellen gir NTNU gode forutsetninger for å oppfylle samfunns-oppdraget på en god måte. Videre er det et godt argument at modellen er lik KDs modell. Vi vil presisere at vi prinsipielt støtter modell 1 og at denne er klart å foretrekke fremfor de øvrige modellene. For øvrig setter vi opp modellene i følgende prioritert rekkefølge, hvor modellene 2 og 4 fremstår som klart mindre fordelaktige enn modell 3: 1. Modell 1 2. Modell 3 3. Modell 2 4. Modell 4 Rekkefølgen er begrunnet av de ovennevnte prinsipper for valg av modell.

10 av 11 Kandidatproduksjon I KDs forslag til statsbudsjett for 2017 er det lagt inn en egen resultatkomponent (eget insentiv) knyttet til kandidatproduksjon. Denne komponenten vil medføre utfordringer for institutt for lærerutdanning for de femårige lektorutdanningene. Lektorutdanningene består av emner som tilbys ved ulike disiplinfagmiljø ved NTNU (80 % av studieløpet) og av profesjons--fag tilbudt ved ILU (20 % av studieløpet). Studieprogrammene eies og forvaltes av det fakultet hvor de disiplinfaglige emnene forvaltes. Midler for kandidatproduksjon vil dermed naturlig tilfalle det fakultet som eier studieprogrammet. Lærerutdanningsenheten vil imidlertid kun få midler for studiepoengproduksjon, men ca 20 % av disse er nå flyttet til kandidatproduksjon. Problematikken forsterkes av at det gis dobbel uttelling for kandidater på femårige masterutdanninger. Det utdannes årlig cirka 150 lektor-kandidater av et totalt forventet kandidatvolum på cirka 750 kandidater (inklusive de 150 lektorkandidatene som ikke vil rapporteres på lærerutdanningsenheten). Vi mener det må vurderes kompenserende mekanismer for slike problemstillinger. Det vil finnes lignende problemstillinger for andre tverrfakultært organiserte studietilbud i NTNU. Dette bildet forsterkes av at ny rammeplan for 5LU reduserte mulighetene for samkjøring mellom PPU og 5LU. Integrert lektor-utdanning er med andre ord blitt mer kostnadskrevende å tilby for PLU de siste årene, og en kandidatproduksjonskomponent uten kompenserende tiltak vil føre til at inntektene vil reduseres i tillegg. Praksis Lærerutdanningene har en sentral praksiskomponent som krever store ressurser. Det er ingen egen komponent for praksisutgifter i KDs finansieringsmodell, og dette ligger heller ikke inne i de øvrige modellforslagene i RFMutredningen. Vi mener det bør sees på mulighetene for kompenserende komponenter for profesjonsutdanninger med kostnadskrevende praksis. En måte å håndtere dette på, kan være at det settes av øremerkede midler til praksis. Denne må i så fall bestå av en justeringsmekanisme som tar høyde for indeksering av kostnader og for volumøkning. En slik komponent vil kunne bidra til å dekke store kostnader til praksis i påvente av eventuelle kategorihevinger, som det har vært arbeidet med og vil arbeides med parallelt. En annen mulighet kan være å utrede en modell for praksisfinansiering som ligner modellen som benyttes for medisinutdanningen, hvor helseforetaket mottar en fast sum i dekning av praksisutgifter. Vi ser imidlertid klare utfordringer med en slik modell, siden praksis i lærerutdanningene er fordelt mellom svært mange aktører. Videreutdanning En stor del av videreutdanningsvirksomheten rettet mot lærere og skolen er fullfinansiert gjennom oppdrag fra Utdanningsdirektoratet (gjennom strategien Kompetanse for Kvalitet, KfK). Den øvrige delen er eksternfinansiert gjennom enkeltbetaling/kursavgift. Dette inn-spillet retter seg mot sistnevnte form for videreutdanning, hvor større deler av kostnadene må finansieres av ordinær ramme og dermed av studiepoengproduksjonsmidler som stammer fra grunnutdanningene. Vi mener det bør vurderes å legge inn en komponent som sikrer studie-poeng-produksjons-midler også for eksternfinansiert utdanningsaktivitet. Alternativet vil være å øke prisen for videreutdanningene betraktelig (i praksis vil det være nødvendig med nært en tredobling av prisene), hvilket vil ha stor betydning for rekrutteringen til studiene. Skoleeierne har ikke betalingsevne som svarer til en slik prisøkning, og konsekvensen vil være at studietilbud vil måtte legges ned. I ytterste konsekvens kan dette innebære at det ikke kan tilbys andre former for videreutdanning for lærere enn fullfinansierte KfK-tilbud. Det vil være et stort behov for kompetanseheving hos lærere fremover, og det påhviler NTNU et stort ansvar for å tilby attraktive videreutdanningstilbud for lærere. Samtidig må NTNUs totaløkonomi ivaretas, og det er ikke uten videre rimelig at eksternfinansierte studie-tilbud skal delfinansieres over egen ramme. Vi må unngå å havne i en situasjon hvor NTNU vil være forhindret fra å kunne oppfylle samfunnsoppdraget knyttet til videreutdanning for lærere

11 av 11