1 SENSORVEILEDNING SKOLEEKSAMEN 2013 JUS112 ARVE- OG FAMILIERETT For læringsutbytte/-resultat, tilrådd litteratur osv. vises til eget skriv/lenke. Spørsmål 1: Er disposisjonen av 15. januar 2012 gyldig? Spørsmål 1 reiser ulike problemstillinger. Første anførsel om manglende underskrift på ektepakten er egentlig et spørsmål om Gurines kompetanse. Gyldigheten av «ensidige» ektepakter behandles likevel i læreboken (s. 210) som et spørsmål om formkrav til ektepakter. Innholdet i disposisjonen er rett til å sitte i uskifte med særeie, jf. el. 43, som krever «ektepakt» for at avtalen skal være gyldig. Det rettslige grunnlaget som kan føre frem på DNK s anførsel er el. 54, 1. ledd 2. pkt., som sier at ektefellene skal underskrive. Unntaket herfra, som Geirs anførsel antyder, er å finne i 4. pkt.: Ektepakter som «bare er til fordel for den ene ektefellen» må ikke underskrives av vedkommende. Problemstillingen som her må drøftes, er altså om ektepakten bare er til fordel for Geir. Læreboken inneholder lite om bestemmelsen utover dens forhistorie, herunder Rt. 1983 s. 1381. Dommen indikerer i likhet med bestemmelsens vurderingstema at den har en rekkevidde utover tradisjonelle gaver. I Rt. 1983 s. 1381 ble avtalen tolket som en avtale om delvis særeie for hustruen, som ikke hadde underskrevet. Den ble ansett som en gyldig ektepakt (dissens 4-1, ytterligere dissens mht. begrunnelsen). I NOU 1987: 30 s. 123 utlegges regelen slik: «Dette vil i praksis si at rene gaver mellom ektefeller og disposisjoner som unntar midler fra deling (særeie), bare må underskrives av den som påtar seg forpliktelsen eller fraskriver seg en fordel.» Ektepakter etter 43 er altså ikke særskilt omtalt. Det er muligens tilfeldig, men det kan også hevdes at den underskrivende ektefellen (Gurine) ikke påtar seg en forpliktelse eller fraskriver seg en fordel gjennom ektepakten. Den får jo først virkning etter hennes død. Lovens ordlyd må likevel ikke nødvendigvis tolkes innskrenkende. Etter min mening må man kunne hevde at en ektepakt som gir en ektefelle rett til å overta den andre ektefellens særeie i uskifte, «bare er til fordel for» vedkommende (Geir). Begge konklusjoner bør vel her godtas, avhengig av drøftelsens kvalitet, herunder kildebruk. Særlig studenter som er orientert utover læreboken har muligheter til å drøfte spørsmålet nyansert. Andre anførsel er at disposisjonen er ugyldig fordi den var en gave på dødsleiet, og som sådan skulle vært foretatt i testaments form. Rettslig grunnlag er her al. 53, som gir formreglene anvendelse for bl.a. «gåve som er gitt på dødsleiet». Den videre problemstilling blir da todelt: Innebar disposisjonen en «gåve», og var Gurine på sitt «dødsleie»? Til den første kan vi forvente at de fleste studentene klarer sånn noenlunde å utlegge kjerneinnholdet av «gave» i vanlige juridiske kontekster, herunder i al. 53. Så lenge man i slike kontekster, også i kursets undervisning, normalt vektlegger «vederlagsfri overføring» eller «formuesforskyvning» fra A til B (i tillegg til en varierende vektlegging av berikelseshensikt), kan man neppe forvente at studenter på 1. studieår drøfter om den råderett som Geir får over Gurines særeieformue (etter hennes død) gjennom uskifteretten, kan anses som en gave. Geir vil jo kunne råde som en eier (ved livsdisposisjoner), jf. 18, 1. ledd. Herunder gis han rett til å forbruke formuen (innen rimelighetens rammer), til selv å gi gaver (innenfor 19 s rammer) osv.. En problemstilling kan altså være om en disposisjon som gir råderett i uskifte, men som formelt sett ikke overfører eiendomsrett, kan anses som en «gåve». De som ser dette, og tar det opp til drøftelse, bør premieres. (Det kan også påpekes en viss disharmoni i Geirs
2 anførsler; på den ene siden fremhever han at ektepakten bare er til hans fordel, på den andre siden er det ikke en gave.) Noen vil muligens knytte Geirs anførsel til Rt. 1985 s. 1291, omtalt i læreboken og spesifikt behandlet i oppgave diskutert på storgruppesamlinger. I dommen var problemet om ektepakten var ugyldig pga. al. 35 (alternativet om at gaver på dødsleiet ikke må stride mot livsarvingers krav på pliktdel). Det ble godtatt at mannens særeiebolig ved ny ektepakt på hans dødsleie ble gjort til felleseie. På bakgrunn av dommen synes standpunktet i så vel «Familieretten» som «Arverett» å være at så lenge man ikke overfører formue ved gave på dødsleiet, men kun treffer bestemmelser om formuesordningen, styrer ektepakten klar av 53 (evt. 35 der den er aktuell). Standpunktet virker litt tvilsomt og går muligens for langt, men den del av begrunnelsen i dommen som handler om styrking av gjenlevende ektefelles stilling, kan nok anføres også for 43-ektepakter. Man kan også argumentere «fra-det-mertil-det-mindre»; Rt. 1985 s. 1291 godtok en endring fra særeie til felleseie, som er mer inngripende enn rett til uskifte der særeieklassifikasjonen beholdes. Igjen bør konklusjonen være underordnet drøftelsens kvalitet, dog selvsagt slik at konklusjonen bør fremstå som logisk ut fra kandidatens drøftelse. Om man kommer til at disposisjonen ikke var en gave, bør man ikke minst av hensyn til anførslene drøfte videre subsidiært. Og tilsvarende om man først drøfter dødsleie og konkluderer med at Gurine ikke befant seg i en slik tilstand; da bør man forutsette det og så drøfte gave subsidiært. Neste delproblem er altså om Gurine var på sitt dødsleie. En ordlydstolking kommer neppe særlig lenger enn til å påpeke det åpenbare. Ytterligere veiledning/presisering av vurderingstemaet bør søkes i rettspraksis og evt. forarbeidene, det vil realistisk sett si gjennom den tilegnelse studentene måtte ha fått av disse kilder gjennom læreboken. Forarbeidene sier dog lite. Utkast 1962 s. 203 nevner at giveren ikke får merke virkningen av gaven, og lar det stort sett bli med det. Utsagnet har vel dessuten heller karakter av en begrunnelse for regelen enn en angivelse av dens virkeområde/rekkevidde. Men en viss veiledning gir den vel, om man ser bort fra det faktum at en ren 43-ektepakt uansett ikke får virkninger før ektefellen er død. Det er vanlig å hevde at dødsleievilkåret har en objektiv og en subjektiv side, jf. også «Arverett» s. 247. Problemstillingen kan altså presiseres til om disse sider var til stede i Gurines tilfelle. Hun var alvorlig syk, risikoen for at døden ville inntre i nær fremtid synes overhengende, selv om cellegiftbehandlingen i alle fall kan tenkes å føre til en viss utsettelse. Gurine var også klar over situasjonen, og døde 5 måneder senere. Vi vil kanskje se noen betraktninger knyttet til at Høyesterett har ansett disposisjoner foretatt 3-4 måneder før dødsfallet som på dødsleiet, men man bør være varsom med å trekke den konklusjon at man derfor skulle stå overfor en slags yttergrense (slik «Arverett» dessverre kan tolkes på s. 247 her skal dog skytes inn at på s. 248 heter det at «en periode på ca. et halvt år synes å nærme seg den maksimale tid ). Etter at disse avgjørelser er avsagt, har også legevitenskapen kommet et stykke lenger på en rekke områder dog kanskje ikke slik at man kan helbrede, men gi livsforlengende behandling. Det kan muligens være et argument for at dødsleiet i en del tilfeller kan være mer langvarig enn man tidligere forestilte seg. De fem måneder som er gått i vårt tilfelle, ligger under enhver omstendighet innenfor den perioden læreboken antar som en slags grense. Nok en gang understrekes at konklusjonen er mindre betydningsfull enn en god drøftelse.
3 Dersom man kommer til at disposisjonen var en gave på dødsleiet, må man vurdere Geirs siste innsigelse (og ved motsatt konklusjon mht. dødsleiegave bør man drøfte videre subsidiært under forutsetning av at den var en dødsgave). Anførselen er da at ektepakten tilfredsstiller testamentsformkravene. Rettslig grunnlag for å vurdere det er al. 49, 1. ledd (vi har ikke for oss et tilfelle som kan henføres til 51 eller 54). Her har vi ikke fullstendige opplysninger, men faktum indikerer ganske klart at formkravene for ektepakt ble etterlevd. Ergo blir problemstillingen om formgyldig ektepakt (jf. el. 54) tilfredsstiller formkravene etter al. 49, 1. ledd, jf. 60, 1. pkt.. Også dette er en problemstilling som har vært diskutert i tilknytning til en storgruppeoppgave. Det eneste som kan sies å skille, er at den ene bestemmelsen krever at vitnene har kunnskap om at dokumentet skal være et testament, den andre en ektepakt. Det er neppe videre tvilsomt at dersom vitnene (som her) har kjennskap til selve disposisjonens innhold, eller vet at man bevitner enten den ene eller andre av de to typer dokumentopprettelser, må det være tilstrekkelig. Alle relevante rettskilder (forarbeider, litteratur, reelle hensyn) trekker så vidt vites i den retning. Her bør konklusjonen være at ektepakten anses som et gyldig testament. Spørsmål 2: Er Gurines testament gyldig? Freddy hevder at vitnene ikke var til stede samtidig da testator underskrev/vedkjente seg underskriften på testamentet. Rettslig grunnlag: Al. 60 første setning jf. 49 første ledd. Problemstilling er om vitnene var «til stades saman» ved underskrivelse eller senere vedkjennelse. Det var de klart nok ikke, og man kan da på ulike måter spørre om bestemmelsen må tas på ordet: Kan uttrykket tolkes utvidende? Kan hendelsesforløpet kan likestilles med samtidighet? Kan det gjøres unntak? Osv. Terjes anførsel om at vitnene medvirket samme dag, ses vel best i et slikt perspektiv. Vi har meg bekjent ingen Høyesterettsavgjørelse som er helt parallell, men jeg vil ikke utelukke at det finnes underrettsdommer som kan ligge i samme gate. En argumentasjon basert på reelle hensyn kan evt. trekke frem hensynet til å unngå at testamenter settes til side der det i realiteten ikke er grunn til tvile på at det gir uttrykk for testators ønske, mot viktigheten av å ivareta både sollenitet og ikke minst notoritet. Antakelig har ganske mange merket seg lærebokens utsagn tilknyttet behandlingen av formkravene: «Her er det ikke noe slingringsmonn», under henvisning til en del dommer som behandler spørsmål knyttet til samtidighetskravet. Selv om man kommer til at testamentet ikke er gyldig opprettet, kan man ikke stoppe der, da Terjes neste innsigelse nettopp forutsetter dette: Det han i realiteten hevder, er at tantens klare ønske om at han skulle arve, må «reparere» ugyldigheten. Det er det ikke grunnlag for. Hans henvisning til al. 65 bør tilbakevises med at tolking av testament forutsetter at man har et gyldig testament å tolke. Spørsmål 3: Hvem arver etter Gurine dersom testamentet ikke anses gyldig? Terje anfører at han arver, selv om testamentet er ugyldig. Rettslig grunnlag må da være legalarvereglene. Da Geir satt i uskifte, og det er spørsmål om arven etter Gurine, bør man vise at 26, 2. ledd 1. pkt. er sett og forstått, selv om oppgaven er å se at Terjes legalarvekrav bygger på 2. Det er neppe nødvendig å problematisere ut fra bestemmelsene, dvs. om Terje er «arving til førstavdøde» ( 26) og «livsarving» etter Gurines foreldre ( 2), og om det utelukker Freddy fra å arve, jf. innledningsordene til 3. Med andre ord må man her i stor utstrekning kunne nøye seg med å konstatere og konkludere, da spørsmålene ikke byr på tvil. Spørsmål 4: Er ektepakten av 1994 gyldig, eller helt eller delvis ugyldig?
4 Reidun hevder at ektepakten er ugyldig fordi hennes far Geir ikke kunne ikke binde seg til at hans fremtidige erverv skulle tilhøre Gurine. Mulig rettslig grunnlag er El. 50, annet ledd, som er behandlet i læreboken på s. 200-201. Regelen er klar; så langt det ikke dreier seg om vanlig innbo, er i alle fall denne delen av ektepakten ugyldig. Freddy/Terje kan ikke høres med at ektepakten er gyldig fullt ut, så fremt de baserer seg på hva ektefeller gyldig kan inngå avtaler om. Merk: Følgende problemstilling forventes ikke studentene å ha noen som helst bakgrunn for å se men om noen gjør det, bør de honoreres: Man kunne kanskje tenke seg problematisert om partsforholdet ektefellenes respektive arvinger på hver side, og altså ikke ektefellene selv, eller en av dem mot den andres arvinger spiller en rolle: Paragraf 50 andre ledd synes gitt for å verne den svake part mot uoverskuelige konsekvenser, i tillegg til ektefellens kreditorer, se NOU 1987: 30 s. 121. Kan det tenkes at ugyldighetsgrunnen ikke kan påberopes av ektefellens arvinger, på samme måte som de ikke kan kreve en urimelig ektepakt (eller skifteavtale) lempet på sammensatt skifte, sml. 77 andre ledd c)? En tilsidesettelse av en urimelig ektepakt/skifteavtale indikerer ugyldighet, ergo sier bestemmelsen at ektefellens arvinger i slike tilfeller ikke kan påberope seg at ektepakten ville vært ugyldig (overfor deres arvelater). Men trolig må 77 andre ledd anses som en spesialregel som er lovfestet fordi den avviker fra det alminnelige prinsipp om at arvinger overtar arvelaters rettighetsposisjoner, herunder retten til å påberope seg ugyldighet. Videre; 50 andre ledd er en positivrettslig ugyldighetsregel som setter en grense for hva slags gaver man har lov å gi den andre, og som det er lett å konstatere når kommer til anvendelse, i motsetning til mer skjønnsmessige ugyldighets- og lempingsregler. Så vidt jeg kan se, er det derfor ikke grunnlag for at ektefellens arving ikke skal kunne påberope seg regelen. Den neste innsigelsen er at selv om innholdet er i strid med 50 andre ledd, er virkningen bare delvis ugyldighet. Det rettslige grunnlaget for påstanden kan muligens formuleres som en ulovfestet regel om virkningen av ugyldige klausuler i en avtale/ektepakt, som kanskje kan utlegges slik: En ugyldighetsgrunn skal som hovedregel ikke tillegges større virkninger enn nødvendig. Dersom det går an å sette til side bare det ugyldige vilkåret, fordi det ikke griper inn i eller forutsetter/er en forutsetning for andre bestemmelser i ektepakten, bør det altså være tilstrekkelig at bare det ugyldige vilkåret settes til side. Dette kommer vel ikke klart frem av læreboken (men berøres i JUS113 kontraktsrett I, der hele boken «Avtaler» av Johan Giertsen er kjernelitteratur, se s. 134-135). Det kan tenkes at noen resonnerer med utgangpunkt i Rt. 1976 s. 501, evt. også Rt. 1990 s. 206. Det er verken påkrevd eller «feil» i seg selv, men eventuell uttelling kommer an på hvordan de(n) behandles. Den førstnevnte (og i mindre utstrekning den sistnevnte) dom har vært berørt i en arbeidsgruppeoppgave. I Rt. 1976 s. 501 hadde ektefellene inngått en ektepakt om fullstendig særeie for mannen, men hadde tilføyd at det ikke skulle gjelde ved eventuell skilsmisse. Ved tvisten etter hustruens død med hennes særkullsdatter mente mannen at bare tilføyelsen var ugyldig, men særkullsdatteren fikk medhold i at hele ektepakten var ugyldig, da loven ikke tillot en slik kombinasjon av særeie og felleseie som ektefellene hadde forsøkt seg på. Dommen (s. 502) kan muligens sies å forutsette en ugyldighetsregel av slikt innhold som nevnt foran. Saksforholdet gjør imidlertid at premissene neppe har nevneverdig overføringsverdi, da ektepakten kun omhandlet formuesordning og altså etablerte en ugyldig kombinasjon som gjorde at hele ektepakten ble ugyldig. I vårt tilfelle handler det dels om formuesordning (særeie for Gurine), dels om gave/avståelse av eiendomsrett for fremtidig erverv. Noen vil kanskje trekke el. 46, 2. ledd inn i drøftelsen, som viser at det ved urimelige ektepakter er rom til å sette ektepakten helt eller delvis til side, og altså at det ikke er nødvendig at et ugyldig (urimelig) vilkår fører til full tilsidesettelse. Det vil være en parallell til hvordan man kan argumentere for avtaler generelt, da med avtl. 36, sml. Giertsen s. 135. Vi kan neppe forvente mye under spm. 4, som derimot gir et visst rom for flinke studenter til å briljere.
5 Spørsmål 5: Hvordan blir arveloddene? Vis hvordan du kommer frem til svaret. Her er det mulig, men ikke påkrevet, å foreta drøftelser ut fra flere utgangspunkter, som henger sammen med standpunktet på spørsmål 4. De som evt. drøfter ut fra alternative utgangspunkter, bør vel honoreres noe for det, forutsatt at det er forstandig og ikke har gått på bekostning av det å svare fyldestgjørende på andre spørsmål. Reidun krever 3 000 000, som hun mener er pliktdelen. Grunnlaget må være al. 29, 1. ledd 1. pkt. Terje/Freddy mener prinsipalt at hun ikke har krav på noe. Grunnlaget må være at ektepakten var gyldig fullt ut, slik at alt tilfaller Gurines arvinger, sml. forutsetningsvis 26, 2. ledd. Det vil vel bare være de som ikke finner eller ikke forstår el. 50 annet ledd som vil legge dette til grunn. Her må 26 annet ledd første setning kunne anses som rettslig grunnlag for at hele formuen var Gurines særeie. Med andre ord vil alt tilfalle Terje. Subsidiært mener Terje/Freddy at Reidun bare har krav på noe mindre enn 3 000 000. Grunnlaget må her være 29, 1. ledd 2. pkt. Subsidiært er det altså ikke omtvistet at Reidun har krav på pliktdelsarven, men hvor stor den er. Utover dette vil drøftelsens rettslige utgangspunkt avhenge av standpunktet på spørsmål 4, fordi konklusjonen der har avgjørende betydning for hvor stor «formuen til arvelataren», som pliktdelen skal beregnes av, er. Et alternativ, som korresponderer med Reiduns anførsel under spm. 4, er at ektepakten er ugyldig fullt ut. Altså var også Gurines formue felleseie. Legges det til grunn, gir 26 første ledd første setning halvparten, dvs. kr. 4 500 000, til hver arving-gruppe. Terje arver halvparten som arving etter førstavdøde Gurine. Den andre halvparten tilfaller arvingene etter lengstlevende Geir. Geirs arvinger er Reidun (kun pliktdelen) og Terje (resten iht. testamentet). Problemstillingen er altså hvor stor pliktdelen er. Her er 29, 1. ledd 2 pkt. klar; den er «aldri større enn» 1 000 000 til hvert barn. Ut fra faktum skulle det ikke være grunn til å vurdere hvorvidt Geir kan ha ment (sml. 65, 1. ledd) at Reidun skulle ha 2/3, og ikke pliktdelen, som altså her reguleres av 2. pkt. Et annet alternativ korresponderer med at ektepakten anses delvis ugyldig, og da ut fra holdepunkter i faktum slik at 6 000 000 er Gurines særeie, 3 000 000 er felleseie. Her fører 26, 2. ledd 2. pkt. til at av uskifteformuen tilfaller 5/6 til Gurines arvinger, og 1/6 tilfaller Geirs arvinger. Med andre ord er «formuen til arvelataren» kr. 1 500 000. Da er vi ved nøyaktig det punktet der 29, 1. ledd 1. og 2. pkt. leder til samme resultat, da livsarvingen(e) kun er et barn etter arvelater. --- Om karaktergivningen: Det minnes om at oppgaven gis til studenter på 1. studieår etter ca. 7,5 ukers kurs som omfatter både familie- og arverett. Forventninger og karaktergivning må tilpasses dette. Generelt kan ellers sies at sensorene bør være på utkikk etter hvorvidt studentene har kunnskaper og viser forståelse og innsikt gjennom å se ulike rettslige grunnlag og å formulere problemstillinger som er tjenlige for drøftelsen, som bør være balansert så langt anførsler og rettskilder gir grunnlag for det. Herunder bør man holde seg til saken/kildene og ikke gli ut i synsing, og ikke bli for omstendelig under noen drøftelser slik at andre utelates eller besvares tynt, noe som kan avsløre faglig usikkerhet. Klarer man dette, vil man normalt også dokumentere at man har tilegnet seg og forstått de materielle kunnskaper som oppgaven etterspør.
6 A-kandidater vil derfor typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, relatert til faktum, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A absolutt vurderes og tilsvarende opprykk kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at noen av problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer er tilegnet, men legger gjerne også for dagen huller, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss evne til å orientere seg i regelverket. Der er gjerne noe materielle kunnskaper og en viss forståelse, men kandidaten sliter typisk med å formidle klart det som fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg; drøftelsene fremstår flere steder som lite innsiktsfulle. Jeg tar gjerne i mot innspill på oppgaven og/eller veiledningen. Bergen 13.06 2013 Thomas Eeg