SENSORVEILEDNING TIL EKSAMEN 2017 JUS 112 ARVE- OG FAMILIERETT

Transkript

1 SENSORVEILEDNING TIL EKSAMEN 2017 JUS 112 ARVE- OG FAMILIERETT Spørsmålene handler om samboeres gjeldsansvar, stiftelse av sameierett, berikelseskrav, og samboers og livsarvings rett til arv etter loven, herunder generelle vilkår for å arve. Det vises særlig til hovedlitteratur i familierett, Lødrup og Sverdrup, Familieretten 8. utg. (heretter L/S) s. 344 flg., og i arverett, Lødrup og Asland, Arverett (6. utg.) 2012 s. 54 flg., 76 flg. og 274 flg. Av hensyn til at sensorveiledningen gjøres tilgjengelig for studentene etter at karakter er gitt, gis følgende opplysning: Veiledningen er rettet mot sensorene, som er ferdig utdannede og godt kvalifiserte jurister, og som både har grunnleggende faglige kunnskaper og behersker god juridisk metode. Veiledningen skal på ingen måte forstås som en mal for et godt oppgavesvar, eller som en del av kursets litteratur for senere kull. Generelt: Mange besvarelser stiller opp hvem som er sakens parter under det enkelte spørsmål. Slik som spørsmålene er formulerte, er det unødvendig her. Det kan også bli til dels misvisende å si at sakens parter i spm. 1 er Kari og Peder, når spørsmålet gjelder om Peder har ansvar overfor Lazando, eller i spm. 5 at sakens parter er Kari og Marte, når det er på det rene at Marte ikke krever arv på egne vegne. Det er likevel normalt ikke grunn til å trekke for dette. Spørsmål 1: Er Peder ansvarlig overfor Lazando? L/S s , jf. s Kan løses ved å redegjøre kort for at etter alminnelige formuerettslige prinsipper blir man bare ansvarlig for gjeld man pådrar seg selv, så fremt det ikke foreligger et særskilt rettsgrunnlag for at man skal hefte for gjeld andre har stiftet på ens vegne, typisk fullmakt. Et slikt særskilt grunnlag foreligger ikke her. Hensett til partenes anførsler kan man likevel ta opp om ekteskapsloven 41 kan anvendes analogisk/om en tilsvarende regel gjelder på ulovfestet grunnlag. Det er ikke tilfellet (og dermed kan man få frem en forskjell mellom samboere og ektefeller). Det er derfor ikke nødvendig å problematisere om et såpass stort kleskjøp ville falt utenfor «vanlig avtale» (slik man burde om partene hadde vært gift). Med utgangspunkt i anførsler kan man også ta opp om det kan være et særskilt grunnlag for ansvar at en samboer nyter fordeler av en avtale som den andre har inngått. Heller ikke det er tilfellet. (På dette punkt er rettstilstanden den samme som for ektefeller, sml. L/S s. 162.) En del av de svakere besvarelsene jeg har lest, kommer med mer eller mindre kreative begrunnelser for å anvende ekteskapsloven. Det er det altså ikke grunnlag for på området for gjeldsansvar overfor tredjeperson (Lazando). En annen sak er at prinsippet som uttrykkes i el. 40, gjelder tilsvarende, men ikke i 41. Ganske mange drøfter direkte eller analogisk el. anvendelse av 38. Det er lite skjønnsomt: Selv om Peder og Kari hadde vært gift, kunne ikke Lazando påberopt seg regler om ektefellers gjensidige underholdsplikt. Spørsmål 2: Er Kari sameier av leiligheten? Her bør man få frem at spørsmål om eierforhold mellom samboere må løses med grunnlag i alminnelige formuerettslige prinsipper. Det kan også være en fordel å få frem at disse prinsippene i hovedsak antas å svare til dem som gjelder for ektefeller, der litt av regelsettet riktignok er lovfestet. Et slikt alminnelig prinsipp er at om noe erverves av flere sammen, blir man sameiere (sml. for ektefeller el. 31 andre ledd). Det er imidlertid ut fra faktum klart at

2 Peder eide leiligheten alene før de ble samboere. At etablering av samliv ikke i seg selv innebærer endring i eierforholdene, er klart, og det kreves «avtale eller annet rettsstiftende moment» for at sameie skal oppstå, se bl.a. Rt s. 497 ( ) og Rt s. 177 (s. 182). Den mest hensiktsmessige problemstillingen er vel derfor om det har inntrådt forhold senere som endrer på eierforholdet. Sistnevnte dom legger til grunn at det skal «atskillig til» for å komme til et slikt resultat (l.c.). Man bør deretter vurdere faktum og anførsler opp mot disse vurderingstemaer. En alternativ tilnærming er å vurdere om leiligheten likevel kan anses ervervet av begge samboerne, til tross for at overgangen av den formelle eierposisjonen skjedde da Peder kjøpte leiligheten. En slik fremgangsmåte forutsetter vel at ervervsbegrepet knyttes til andre forhold enn selve den formelle overdragelsen gjennom kjøpsavtalen. Fremgangsmåten med tilhørende problemstilling bør godtas, da L/S (s. 146, jf. s. 351) må sies å holde åpent for dette. Da forutsettes det vel i tilfelle at det er «bidrag» i seg selv som her kan være sameiestiftende. Dermed må de to vilkår som stilles opp på s. 145 begge må ha bidratt (medvirket) til anskaffelsen, og anskaffelsen må være et felles prosjekt være innfridde. Det kan være vanskelig å få til en god problemstilling/drøftelse når disse vilkår må knyttes til noe annet enn nettopp selve anskaffelsen. Det fremstår i alle fall språklig noe kunstig å si at man bidrar til en anskaffelse av en bolig ved å bidra til at den andre f.eks. kan nedbetale gjeld ved å stå for det meste av husarbeidet, så lenge ikke selve anskaffelsen fremstår som et felles prosjekt. Også L/S s. 146 viser likevel til Rt s. 177 «adskillig til» i denne sammenhengen, slik at faktum og anførsler uansett må vurderes i forhold til en ganske streng norm. Vektleggingen av avtalemomenter vs. bidragsmomenter kan nok variere, avhengig av hvilken fremgangsmåte som velges. Det bør uansett komme klart frem at vurderingen blir en annen enn hvor selve anskaffelsen av en bolig skjer under parters samliv, der en sjelden vil være i tvil om at ervervet er et fellesprosjekt som begge bidrar/skal bidra til. (I slike tilfeller vil det (derfor) ofte også være naturlig å se det slik at en avtale (i vid forstand) mellom partene er det sameiestiftende grunnlaget.) Under dette spørsmålet velger de fleste å følge lærebokens bidragsmetode. Det er som sagt greit nok. Men det er ikke greit at mange synes å se denne som eneste grunnlag for å stifte sameie. De sliter da gjerne med å få noe ut av anførsler som skal underbygge at det ikke er inngått avtaler som endrer det opprinnelige eierforholdet, som henvisningen til at leiligheten bare er oppført i Peders skattemelding. Påfallende mange kommer her med «pugget kunnskap» som ikke evnes anvendt på helt adekvat måte, som f.eks. at det er de reelle og ikke de formelle forhold som er avgjørende. En del sliter også med å sondre mellom anskaffelser som skjer før og under samliv. Mange har med frasen «adskillig til», gjerne forankret i Rt s. 177, men overser gjerne kravet om «avtale eller annet rettsstiftende moment» og foretar en vurdering av Karis innsats i hjemmet som om leiligheten hadde vært anskaffet under samlivet. Mange sondrer ikke klart mellom påvist innsats, og at den kan være et bidrag og får heller ikke frem hva innsatsen må være et bidrag til. Til tross for at man anvender bidragsmetoden, og dermed gjerne har «pugget» to kumulative vilkår: felles prosjekt og begge må ha bidratt blir det ofte meget stemoderlig behandling av felles prosjekt : Mange ser ikke at det er ervervet som skal være et felles prosjekt, men synes å mene at det at bruken av boligen er felles, er nok. Videre er det en del som mener at det handler om to kumulative vilkår og som synes å legge til grunn at ervervet ikke var et felles prosjekt, men drøfter videre altså ikke subsidiært om mulige bidrag, og avslutter med en «skjønnsmessig helhetsvurdering» e.l.

3 Om felleskap rundt ervervet av eiendelen, og ikke (enighet om) felles bruk av den, som den relevante størrelsen for et felles prosjekt, se Rt s. 177 (182): «På tidspunktet for gjennomføringen av kjøpet må de ha vært enige om at leiligheten skulle være felles bolig for de to. Men dette kan ikke være tilstrekkelig til å fastslå sameie når bakgrunnen for kjøpet var den jeg har redegjort for. Det er på det rene at det ikke forelå noen uttrykkelig avtale om at leiligheten skulle være i sameie mellom partene, og jeg kan heller ikke se bevismessig grunnlag for at anskaffelsen av leiligheten var et fellesprosjekt for dem.» I tilknytning til Karis innsats i hjemmet, har noen kommet med betraktninger knyttet til hvor omfattende dette må ha vært og/eller hvilke utgifter som er spart, på måter som indikerer at det legger til grunn at paret ikke hadde barnehageplass. Dette står det vel ikke noe om i faktum, men det kan vel sies å være en nærliggende tolking: Det heter at Kari «ble hjemme med tre barn» og at «hennes tilværelse bestod av å være hjemme med barna, slik den hadde gjort helt frem til bruddet». Etter mitt syn er det derfor ikke videre spekulativt å legge dette til grunn og basere sine vurderinger på det, og det bør heller ikke trekkes for det. Spørsmål 3: Har Kari et berikelseskrav overfor Peder dersom de flytter fra hverandre? Her er hensikten at studentene skal vise at de kjenner til at samboere kan kreve vederlag for berikelse basert på «alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper, og på rimelighetsbetraktninger». Det er sikker (domstolskapt, ulovfestet) rett, bl.a. lagt til grunn av Høyesterett i flere dommer, først formulert i Rt s Men det er selvsagt ikke påkrevet at formuleringen huskes ordrett. Videre bør man få frem de nærmere vilkår og begrensninger: Man må ha tilført den andre en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse, men man har bare krav på at dette korrigeres gjennom et vederlagskrav i den grad rimelighetshensyn tilsier det. I vår sak er det alternativet «berikelse» som er aktuelt. Man kan med fordel (men man må ikke) peke på forskjeller til ektefellers situasjon, dersom det gjøres kort og uten å avdekke misforståelser: For ektefeller med felleseieordning vil det være delingsreglene (særlig ved beregningen av hva som i utgangspunktet er gjenstand for skjevdeling, evt. reduksjon/bortfall av skjevdelingskrav, jf. el. 59) og lovfestede vederlagsregler ved særeie (el. 63 første ledd og 73) som gir hjemmel for/kan brukes til å kompensere. Oppgaven videre blir å drøfte ut fra faktum og anførsler om hvilken del av berikelsen Kari kan sies å ha tilført Peder, om denne er betydelig, og om rimelighetshensyn tilsier at dette korrigeres. Det er dessverre en del som ikke kjenner til disse reglene som er utviklet av domstolene. Noen bruker da etter mer eller mindre kreative begrunnelser ekteskapslovens regler. Det er det ikke grunnlag for. Det indikerer gjerne også en manglende forståelse for reglene om ektefellers formuesforhold. Noen har gått inn på Peders anførsel om at Kari ville blitt bedre stilt enn de hadde vært gift og tilbakevist dette enten under henvisning til likedeling eller på måter som indikerer mangelfulle kunnskaper om skjevdeling, gjeldsfradrag, eller forholdet mellom 58 (3) og 59. Eller man overser at om ektefellene hadde hatt særeie, kunne Kari satt frem vederlagskrav i medhold av 73, muligens også 63, avhengig av grunnlag og omfang for evt. særeie. Blant dem som kjenner reglene, er det noen som ser Karis innsats som en berikelse (bidratt til å øke leilighetens nettoverdi ved å frigjøre tid for Peder til å skape (mer)inntekter), andre som en besparelse (barnepass o.l..) Jeg heller vel mest til det første, selv om jeg altså ikke mener det

4 er videre spekulativt å legge til grunn at Kari også sparer Peder for utgifter. Men jeg ser ikke grunn til å legge synderlig vekt på dette i vurderingen. Det avgjørende blir i hvilken grad man evner å få frem reglene/vilkårene (og da særlig med tanke på å ha tilført den andre en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse), forankringen av disse, og de konkrete drøftelser og disses samsvar med vilkårene. Spørsmål 4: Under forutsetning at Kari har et berikelseskrav, hva mener du er det maksimale beløpet hun kan kreve? Faktum og anførsler med angivelse av to alternative mulige beløp og spørsmålstillingen i spørsmål 4 er formulert slik fordi det ikke kan forventes at studentene skal kunne foreta en skjønnsmessig utmåling av et berikelseskrav. Det er f.eks. usikkert/åpent for ulike syn på i hvilken utstrekning rimelighetshensyn tilsier korrigeringer. Derimot bør man få frem at den tilførte økonomiske fordelen må antas å være bestemmende for det maksimale omfanget av kravet (i henhold til rettspraksis, særlig Rt s. 1168). Sagt med andre ord er det (i høyden) den tilførte økonomiske verdi som skal kompenseres; selv om fordelen kan sies å være tilført et formuesgode som stiger i verdi, vil man ikke ha krav på at vederlaget utmåles slik at man får en del av verdistigningen. På dette punkt kan det være en fordel om man får frem forskjellen til vederlagskrav i særeiesituasjoner etter el. 73, der den som i vesentlig grad bidrar til å øke (verdien av) midler som er den andre ektefellens særeie, i prinsippet kan få nyte godt av verdistigning gjennom utmåling av vederlagskravet. Det har for noen vært vanskelig å få til en god drøftelse her, uten at det blir mer eller mindre gjentakelser av momenter som er behandlet under spørsmål 3. Det må godtas i det hele tatt kan det være grunn til å se spørsmål 3 og 4 under ett i vurderingen, litt avhengig av hvordan kandidaten legger opp sin besvarelse. Spørsmål 5: Hvem har krav på arv etter Peder? Det bør være uproblematisk å komme frem til at fellesbarna har krav på arv ved å finne og vise at man forstår arveloven 1. For det ufødte barnet gjelder i tillegg tilsvarende for 71 første ledd. I tilfeller der arvelater etterlater seg ektefelle, inneholder 1 i tredje ledd en henvisning til at da gjelder (også) reglene i andre kapitler. Slik henvisning finnes ikke der avdøde etterlater seg samboer. Studentene bør likevel se at reglene i kapittel III A uansett kan få anvendelse her. Karis eventuelle krav må bygge på 28b jf. 28a. Det bør konstateres hvilke vilkår som opplagt er innfridde, mens de mer tvilsomme («lever saman i eit ekteskapsliknande forhold», «sambuar med den avdøde ved dødsfallet») bør drøftes ut fra faktum og anførsler. Enkelte svakere besvarelser har problemer med å anvende 1 man viser gjerne til 1 andre ledd om at barn arver likt, men spørsmålet er ikke hvor mye de enkelte arver, bare hvem som har krav på arv. Her er det 1 første ledd som utpeker «avkomet», altså barna, som de nærmeste slektsarvinger. Noen anfører 29 som grunnlag for barnas krav på arv, og anvender 1 i høyden som en tolkingsfaktor for å vise av «barn» er livsarvinger. Man har da liten forståelse for hva hhv. 29 og 1 regulerer. Atter andre overser 71, men synes å skjønne den underliggende regelen. Andre synes å legge til grunn at Martes barn er født, det er å slurve med lesningen av faktum og man snyter dermed seg selv for å score dette poenget. Når det gjelder Karis krav på arv, finner de fleste 28b, men de svakere slår enkelt fast at vilkårene er innfridde, bruker ikke anførsler, eller overser 28a. ---

5 Om karaktergivningen: Det vil nok kunne være en utfordring for en del kandidater at mange av de rettslige grunnlag er ulovfestede, men nettopp håndteringen av ulovfestet rett vil trolig være egnet til å skille mellom kandidatene. A-kandidater vil typisk klare å identifisere de aktuelle rettsregler som utgjør rettslige grunnlag eller utgangspunkter for å drøfte partenes krav, anførsler m.v.. Ved bruk av god oppgaveteknikk vil de i stor grad bruke partenes anførsler både til å identifisere reglene og til å formulere fruktbare problemstillinger, relatert til faktum, der det er tvil om vilkår er oppfylt m.v., og drøfte balansert ved bruk av opplysningene i oppgaven. Samtidig er man er kort og konsis og gjerne fastslående i stilen der det ikke er grunnlag for tvil. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående, og det kan være grunn til å nevne særskilt at det selvsagt ikke er nødvendig at man skal ha pugget/husket korrekte domsreferanser. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A- kandidaten kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A vurderes og tilsvarende opprykk kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at noen av problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer er tilegnet, men legger gjerne også for dagen huller, og har gjennomgående svake problemformuleringer og/eller tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som likevel viser noe materielle kunnskaper om og en viss forståelse for det som oppgaven handler om. E-kandidaten sliter typisk med å formidle klart det som fremstillingen tross alt indikerer at vedkommende har fått med seg, eller å bruke dette på en fornuftig måte; drøftelsene fremstår f.eks. flere steder som lite innsiktsfulle. Jeg tar gjerne imot innspill på veiledningen. Thomas Eeg /