UTKAST SENSORVEILEDNING SKOLEEKSAMEN 2011

Transkript

1 UTKAST SENSORVEILEDNING SKOLEEKSAMEN 2011 Vi kan ikke forvente av studentene selv ikke av A-kandidater at de skal komme inn på alle momenter nevnt nedenfor, som altså ikke må skape urealistiske forventninger, men som tas med for å lette sensorenes arbeid med å forholde seg til momenter som kan være med. 1. Var Anne medeier i huset i Ytrebygda? Ektefellers eierforhold er grundig behandlet i kjernelitteraturen, det vil si Lødrup/Sverdrup, Familieretten 6. utg (heretter L/S) s , spesielt om partenes bidrag som grunnlag for sameie s /152. Reglene står også sentralt i undervisningen (forelesninger og praktiske problembaserte oppgaver i arbeidsgrupper, storgrupper og obligatorisk kursoppgave). Studentene bør derfor ikke ha store vanskeligheter med å finne rettslige utgangspunkter og i alle fall noen poenger. Huset ble anskaffet i 1992, dvs. året før de giftet seg. Inngåelse av ekteskap endrer ikke i seg selv på eierforholdene, jf. forutsetningsvis el. 31 første ledd. De fleste vil nok uten videre bruke 31 annet ledd som rettslig utgangspunkt for å vurdere spørsmålet om huset kan anses ervervet av begge. (Noen vil kanskje forankre en sameievurdering i ulovfestede regler som gjelder for ugifte samboere, og som antas å være i hovedtrekk like regler som gjelder for ektefeller, og det må vel godtas. Etter mitt syn må likevel 31 annet ledd, som gjelder for eiendeler som erverves av begge ektefellene, tolkes slik at den er direkte anvendelig for erverv som skjer under et forutgående samliv mellom to som ender opp som ektefeller. Denne hjemmelsproblematikken er det likevel ikke meningen at studentene skal ta opp.) (Konkrete vurderinger av eierforhold skal i prinsippet få samme utfall uavhengig av om problemstillingen kommer opp i en tvist mellom ektefeller, mellom en av ektefellene og den annens arvinger eller mellom en av ektefellene og tredjemann, her en kreditor. Heller ikke dette er det meningen at studenten skal ta opp, og slik spørsmålet er formulert, skulle det ikke være nødvendig å angi partsforhold.) Det var Odin som sto for huskjøpet, som skjedde i hans navn. De ytre eller formelle forhold tilsier altså at Odin alene er kjøper og derfor tilsynelatende eneeier. Studentene bør imidlertid få frem at formalia ikke er avgjørende, men de underliggende reelle forhold; hvis ikke bør det trekkes for det. En annen sak er at i dagens samfunn bør man likevel ikke på generelt grunnlag utelukke at når kun den ene i et etablert parforhold opptrer som kjøper, kan dette være en indikasjon på partenes eget syn på eierforholdet ved ervervstidspunktet. Dersom noen har med som et moment i sin drøftelse at partenes intensjoner i så måte kan være av betydning, er det et pluss. På den annen side gir ikke faktum nok opplysninger til å trekke slutninger om intensjonene det kan også være tilfeldigheter som gjør at bare Odin står som kjøper. For å ta stilling til hvem som har ervervet huset, må man uansett se på partenes ulike bidrag. Odin tok opp to lån; ett i banken og ett hos sine foreldre. Et utgangspunkt er at låntaker tilskrives eierandeler som tilsvarer lånebeløpenes andel av husets verdi ved ervervet. Verdien

2 ved kjøp av huset må i mangel av andre opplysninger anses å tilsvare pengene som ble brukt, dvs. kr Lånebeløpene utgjør / = ca. 9/10. Som utgangspunkt skulle derfor Odin godskrives en tilsvarende eierandel. (Dette utgangspunktet kan fravikes: Eierbrøkene skal samsvare med det forholdsmessige interne gjeldsansvaret dersom ansvaret for gjelden skal deles i forholdet innad mellom ektefellene. Rettslig grunnlag synes å måtte være avtale eller i alle fall en forutsetning om at begge skal bidra til nedbetalingen, se L/S s Herunder kan man bidra indirekte, for eksempel med arbeid i hjemmet, jf. el. 31 tredje ledd, se nærmere L/S s Reglene om husmorsameie er komplekse, vanskelige og skjønnsmessige. Vi bør derfor godta det standpunkt at boligen er i sameie mellom ektefellene ut fra den betraktning at ektefellene allerede ved ervervstidspunktet etablerte et sameieforhold basert på en normalforutsetning om at begge skal bidra (direkte eller indirekte) til nedbetaling av lånene. I forlengelsen av dette kan man hevde at eierforholdet må ligge fast, selv om utviklingen skulle ta et annet løp, jf. eksempelvis at Odins foreldre etterga sitt lån. Et slikt resonnement er likevel neppe i tråd med gjeldende rett slik læreboken fremstiller rettstilstanden:) Betydningen av hvem som er ansvarlig for lån som brukes til å erverve formuesgoder varierer likevel etter når eierspørsmålet kommer opp, se nærmere L/S s De som ser denne nyansen, bør vel honoreres noe for det. I dette tilfellet aktualiseres spørsmålet på et tidspunkt da banklånet er nedbetalt og Odins foreldre har ettergitt deres lån. Vurderingen må derfor knyttes til partenes bidrag eller roller i så måte, selv om man ikke bør finregne på betydningen av ektefellenes ulike bidrag. Det enkleste er her trolig ettergivelsen av lånet på kr som fant sted i forbindelse med bryllupet året etter huskjøpet. Studentene bør her se at som utgangspunkt vil en bryllupsgave være en gave til brudeparet, altså til begge to. På den annen side fremgår det av læreboken at det er en presumsjon for at større/betydelige gaver fra slektninger særlig foreldrene til den ene, anses gitt til denne. Med andre ord kan vi forvente at flertallet av studentene (fortsatt) vil tilskrive Odin en eierandel som svarer til lånet på kr Etter mitt syn må også en delkonklusjon der gaven anses gitt til begge med like andeler godtas, avhengig av kvaliteten på drøftelsen, men man bør ha sett de foran nevnte rettslige poenger. Banklånet er en smule mer problematisk. Det var bare betalt renter av dette inntil ekteparet begynte å leie ut huset, og det var leieinntektene som ble brukt til å nedbetale lånet. Avkastning av formuesgoder tilhører eieren, men problemet er jo hvem som er eier? Vi kan neppe forvente veldig mye av studentene når det gjelder forhold knyttet til (nedbetaling av) lånet, som på den annen side kan være egnet til å gi bonuspoeng for de som klarer å håndtere dette bra. Av de besvarelser jeg har lest hittil, er det vel ingen som ser at leieinntekter er avkastning som tilfaller eieren. Det kan vel ha sammenheng med at oversikten over formueretten er begrenset på 1. studieår, som rimelig er. Det kan være rom for først å drøfte om Anne har ytet bidrag til ervervet overhodet, for å kunne konkludere på delspørsmålet om nedbetaling av banklånet ved leieinntekter. (Andre måter å disponere besvarelsen kan være like gode eller bedre, og må selvsagt godtas.) Man kan da se på kontantdelen av kjøpesummen, kr , som var spart av hans inntekter. Denne oppsparingen skyldtes delvis drosjekjøring på kvelds- og nattetid. I og med at vi snakker om et par med to små barn, bør man ta stilling til om Anne kan anses å ha bidratt indirekte til oppsparingen ved arbeid i hjemmet. Ifølge faktum sluttet hun jo som tannlegesekretær på grunn av barna. En slik vurdering bør forankres i 31 tredje ledd.

3 Imidlertid vil denne innsatsen ikke i seg selv kunne lede til en større andel enn ½ av den ca. 1/10 som kontantdelen utgjorde, og så vidt vites er det ikke grunnlag i rettspraksis for så små sameieandeler på grunnlag av indirekte bidrag. I tillegg er det tvilsomt om arbeid i hjemmet kan gi medeiendomsrett i oppsparte pengebeløp, jf. vurderingstemaet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, se også L/S s (Unntak kan tenkes dersom oppsparingen har skjedd etter overenskomst med sikte på en felles ervervelse av (her) et hus, jf. Rt s (1150), men faktum gir ikke opplysninger om dette.) Man kan da vende tilbake til spørsmålet om hvem leieinntektene tilfalt. Legger man til grunn at Odin må godskrives eierandeler som svarer til kontantbeløpet og gaven fra hans foreldre i tillegg til at han er ansvarlig for banklånet, må svaret bli at også avkastningen som brukes til å nedbetale dette anses som hans bidrag. Her kan det imidlertid være grunnlag for å anse Anne for å ha bidratt, for eksempel indirekte ved at hennes inntekter fra gartneridriften benyttes til familiens forbruk i en slik utstrekning at Odins (leie)inntekter frigjøres til nedbetaling av lån. Oppgaven gir imidlertid få opplysninger som er egnet til å trekke slutninger om hvordan partenes inntekter, andre former for innsats og de økonomiske forholdene for øvrig har spilt inn her. Det tilsier at studentene må honoreres for å se problemstillingen og for anløp til drøftelser av spørsmålet, men begge delkonklusjoner må være forsvarlige. De fleste besvarelser jeg har lest hittil ser poenget med at bidrag til nedbetaling vil være avgjørende, og ikke hvem som er ansvarlig (utad innad). De fleste ser også betydningen av at Anne stiller gårdsbruket til disposisjon som bolig for at det er mulig å leie ut huset i Ytrebygda, men det er noe varierende kvalitet på hvordan dette håndteres. Det er for eksempel ikke helt overbevisende å trekke den slutning at Anne dermed har ytt et direkte bidrag. Svært få synes å se at vi i realiteten står overfor en form for indirekte bidrag til nedbetaling av lånet på 1 million, og derigjennom til erverv av boligen. Det er neppe å forvente, da det er av noe annen karakter enn de som behandles i lærebok og undervisning. Dersom man kommer til at Anne skal anses for å ha bidratt til nedbetaling av banklånet, vil man trolig komme best ut av det om hun godskrives en andel som svarer til ½ av dette. Da vil hennes bidrag være av en slik størrelse (ca. 1/3 av kjøpesum) at hun må anses som sameier. Oppgaven etterspør for øvrig ikke hvor store sameieandelene i tilfelle er, men dersom noen skulle ta opp spørsmålet, bør det forankres i sameieloven 2 (jf. el. 31 annet ledd annen setning) der utgangspunktet er en presumsjon for like eierandeler. Noen vil kanskje trekke inn ektepakten fra 2003 i vurderingen av eierforholdet. Etter sin ordlyd sier ikke punkt 3 om felleseie noe om dette. (Men det er vel forholdsvis utbredt at lekfolk bruker ordene felleseie og sameie mer eller mindre synonymt. Vi kan likevel ikke forvente at noen skal trekke slike forhold inn i drøftelsen. Ektepakten ble dessuten satt opp av advokat som vi får forutsette kjenner til lovbegrepenes innhold.) Det er heller ikke opplysninger om at ektepakten inneholder en gave, slik at den ikke kan anses som en avtale som endrer eierforholdene. Dersom noen av studentene viser at de ikke har forstått sondringen mellom eierforhold (her sameie) og formuesordning (her felleseie), bør det trekkes for det. 2. Kan Anne kreve tilbake av Odins dødsbo de kronene hun hadde gitt Odin i forbindelse med at han startet Tempo AS? Gaver mellom ektefeller er behandlet i L/S s , særlig s er av interesse her. Studentene har arbeidet med oppgaver om ektepakt som gyldighetsvilkår for gaver. Vi bør derfor forvente at de fleste finner og forstår hovedregelen i El. 50 første ledd første setning.

4 Man trenger etter mitt syn ikke å problematisere hvorvidt overføringen var en gave, men det bør problematiseres om unntaket i annen setning for vanlige gaver kommer til anvendelse, i alle fall bør studentene helst vise at de er kjent med unntaket. Etter mitt syn kan det ikke være tvilsomt at et såpass stort beløp som kroner, gitt som oppstartskapital for næringsvirksomhet, ikke kan anses som vanlig. Da gaven ikke er gitt i ektepakts form er den altså ugyldig. Konsekvensen må være at den kan kreves tilbake, se L/S s (En annen sak er at tilbakebetaling ikke er til hinder for at tilbakebetalingskravet/beløpet inngår i skifteoppgjøret på det sammensatte skiftet som en del av Annes formue (rådighetsdel), og sannsynligvis skal likedeles. Dette ligger det likevel utenfor oppgaven å ta opp, men dersom noen mener at Anne bare har rett til å få tilbakebetalt halve beløpet og derunder viser at det er konsekvensen av skifteoppgjøret de har i tankene, bør det etter omstendighetene kunne godtas.) Det er etter mitt syn OK ikke å nevne det andre alternativet i 50 (1) 2. pkt. (pensjon osv.), selv om det beste vel er å vise at man ser det, og kort slå fast at det ikke kan få anvendelse. Enkelte har likevel drøftet det, med varierende hell. Det er vel klart at gaven ikke er en lignende ytelse. Selv om det altså står uttrykkelig i læreboken s. 201 at giver kan kreve tilbake ugyldige gaver som er overført, er vel tilbakeførings-/-betalingskrav en størrelse man ikke er videre fortrolige med på 1. studieår. I lys av at det synes å være en viss tendens til å tro at ethvert krav må kunne ha en direkte anvendbar lovhjemmel, kan det være en forklaring på men ikke en unnskylding for at enkelte anfører 73 som hjemmel for Annes krav. Anførselen kan vanskelig forstås som et vederlagskrav, og også sett isolert er ikke dette juridisk holdbart; det er jo vanskelig å se hvordan Anne skal kunne ha øket hans særeie ved denne overførselen, i lys av hva som er hans særeie iht. spm Men det kan ut fra den nevnte forklaring være grunn til å se med milde øyne på (dvs. ikke trekke noe særlig for) forholdet. I alle fall bør man vurdere dette dersom 1) kand. ser 50 og at vi står overfor en ugyldig gave 2) det som står om 73 virker fornuftig ut fra premissene for å behandle den. - Jeg har også sett anført 63 via kap. 15. Det bør neppe passere uten trekk, for da avslører man manglende evne til å lese hva regelen går ut på: Odin har ikke brukt felleseiemidler til å øke sitt særeie. 3. Gjelder reglene om felleseie eller særeie for leiligheten i Oksesund? Ektepakten ble inngått i 2003, altså etter at leiligheten i Oksesund ble ervervet. Det er derfor sannsynlig at leiligheten omfattes av den del av formuen som ektefellene har ment skal være felleseie iht. punkt 3. Det er imidlertid ikke sikkert at ektepakten kan opprettholdes overhodet, se under spm. 4, og under enhver omstendighet må det vurderes om bestemmelser om formuesordningen for leiligheten var noe ektefellene kunne inngå avtale om. Det avhenger etter el. 48, tredje setning av om det var særskilt hjemlet eller klart forutsatt at Odin skulle kunne endre på særeievilkåret som moren hadde satt, et spørsmål som igjen forutsetter at moren kunne bestemme særeie for leiligheten, jf. første setning. Spørsmålet er nærmere bestemt om moren kan sette vilkår om at leiligheten skal være Odins særeie når den overdras til ham ved en blandet disposisjon der hans vederlag består i overtakelse av pantegjelden. Veldig mange gjengir spørsmål 3 og går så rett på 48, uten å si noe om hvorfor dette er en problemstilling i denne oppgaven, jf. ovenfor. Det er ikke grunn til å trekke for dette, men det gir normalt et bedre inntrykk om man klarer å sette en problemstilling inn i sin sammenheng.

5 Reglene som disse spørsmålene aktualiserer, behandles i L/S s Der omhandles Rt s. 164, som trolig må anses som et prejudikat for det sistnevnte spørsmålet. Den må i alle fall oppfattes som en tungtveiende faktor for at moren kunne bestemme at leiligheten skulle være særeie selv om det også ble overtatt pantegjeld, som i vårt tilfelle utgjorde en mindre del enn vederlagsdelen i nevnte avgjørelse. Det er vel ikke noen opplysninger i faktum som tilsier at Odin skulle kunne endre på særeiepåbudet. Svaret synes derfor å måtte bli at reglene om særeie gjelder. (Skulle man mot formodning komme til at moren ikke hadde rett til å bestemme særeie for hele eiendommen, slik en overfladisk lesning av behandlingen av Rt s. 432 i L/S s. 215 kanskje kan forlede til å tro, må konsekvensen bli at reglene om felleseie gjelder for leiligheten, uavhengig av ektepaktens gyldighet. Jeg tror ikke en mellomløsning om at / (9/13) er særeie og resten felleseie vil være holdbar rettslig sett, i alle fall ikke uten klare holdepunkter for at moren ville ha ønsket en slik løsning eller at Geir fremsetter et subsidiært krav om det. En annen sak er at dersom leiligheten er felleseie, kan skjevdelingsregelen i 59 første ledd tenkes å føre til omtrent samme resultat verdimessig sett. Dette spør imidlertid ikke oppgaven om, og studenter som måtte ta dette opp, bør helst ikke avsløre manglende kunnskaper ved å anse skjevdeling og særeie som identiske begreper.) 4. Gjelder reglene om felleseie eller særeie for Tempo AS? Avtaler om formuesordningen m.v. er behandlet i L/S s , der grenser for hva man kan avtale om formuesordningen (s ) er særlig viktig for å besvare spm. 3. Studentene har hatt arbeidsgruppeoppgave om problemet, men ikke i den varianten som her er relevant. Det er derfor usikkert hva man kan forvente på dette punktet. Svakheter/ustøheter her bør ikke tillegges nevneverdig betydning, mens gode kandidater også her har mulighet til bonuspoeng. Drøftelsen bør forankres i el. 42, der det av annet ledd går frem at en ektepakt om særeie kan begrenses til å gjelde deler av den enes formue. Tempo AS er Odins særeie etter ektepaktens punkt 1 inntil 14. februar 2007, da den omdannes til å være 75 % særeie. Etter ekteskapsloven må det trolig i motsetning til hva som gjaldt før være i orden å knytte særeierett til en del av en eiendel, se L/S s Fra 14. februar 2010 og når spørsmålet kommer opp etter Odins død våren 2011 er virksomheten ikke lenger særeie. Det vil si at særeiebestemmelsen er gjort tidsbegrenset, noe det som utgangspunkt er anledning til, jf. 42 annet ledd annen setning. Problemet er imidlertid at punkt 1 inneholder to tidsbegrensninger ved at fullt ut særeie - bestemmelsen begrenses til 2007, og 75 %-særeiebestemmelsen til Det kan neppe sies at det er mer nærliggende å forstå ordene [a]vtalen kan gjøres tidsbegrenset i 42 annet ledd annen setning slik at det kun kan avtales en tidsbegrensning, enn at det kan avtales flere. At det kun kan avtales en tidsbegrensning var likevel standpunktet som ble inntatt i Ekteskapslovutvalgets utredning, se NOU 1987: 30 s. 115, som ikke synes imøtegått senere i behandlingen av lovforslaget. På denne bakgrunn er det også lagt til grunn av Registerenheten i Brønnøysund med tilslutning av Hålogaland lagmannsrett at en slik avtale er ulovlig, slik at ektepakter har blitt nektet tinglyst på dette grunnlag, se L/S s Dette er imidlertid ikke tungtveiende faktorer isolert sett. Vi krever heller ikke kjennskap til forarbeidene på dette punkt eller de nevnte avgjørelser. Dersom studentene klarer å få noe fornuftig ut av spørsmålet, og aller helst knytte vurderingen til hensyn som taler for og mot, må de honoreres

6 for det, og avhengig av drøftelsens kvalitet bør begge løsninger godtas. Derimot vil det være lite overbevisende å trekke sin slutning utelukkende på bakgrunn av at Odin dør etter 14. februar Dersom man kommer til at ektefellene ikke kunne avtale det de gjorde i punkt 1, blir spørsmålet hva som da gjelder. (Dette vil derimot neppe være naturlig å drøfte subsidiært dersom man kommer til at avtaleklausulen er gyldig.) Man kan tenke seg at hele ektepakten faller bort som ugyldig. Konsekvensen av det blir at reglene om felleseie gjelder. Det må imidlertid være et riktig utgangspunkt at ugyldige vilkår ikke tillegges større betydning enn nødvendig, se L/S s (særlig s. 186). Jeg vil anta man kan forankre en slik setning som sikker ulovfestet rett. Men skjærer man bort hele punkt 1 blir løsningen fortsatt at reglene om felleseie gjelder for Tempo AS, jf. punkt 3. (Jeg har vansker med å finne gode argumenter for at første setning i punkt 1 skal bli stående mens resten av punkt 1 settes til side som ugyldig, men vi kan vel ikke utelukke at noen kommer til en slik løsning. Om den skal godtas, må avhenge av hvordan man argumenterer for den. Løsningen må vel bygge på at punkt 1 første setning isolert sett kunne vært gyldig avtalt. I tilfelle en slik løsning skulle være riktig, blir konsekvensen at Tempo AS er særeie. Men det ligger nær å innvende at dette ikke bare synes å være i strid med partenes intensjoner; man kan også vise til at den tidsbegrensning som følger av andre setning sett isolert kunne være avtalt, og det ville vel også ligge nærmere partenes intensjoner om bare 75 % av Tempo AS anses som særeie enn hele.) 5. Gjelder reglene om felleseie eller særeie for tippegevinsten? Også her er spørsmålet om ektefellene har avtalt en gyldig ordning for tippegevinster og lignende, og det er igjen 42 som bør være utgangspunkt for drøftelsen. Ektefeller kan avtale særeie i live (dvs. ved separasjon/skilsmisse), felleseie ved død, se tredje ledd, men ikke omvendt. Gjennom forelesninger og diverse kursoppgaver bør studentene ha fått med seg at felleseie i live særeie ved død ikke er en gyldig ordning, se nærmere henvisninger i L/S s Om noen velger å trekke inn begrunnelsen for dette i sin drøftelse, må det være OK, så lenge det ikke utarter seg til å nærme seg en teoretisk fremstilling. Man bør i alle fall komme til at reglene om felleseie gjelder for tippegevinsten. --- Jeg har prøvd å antyde underveis elementer som tilsier plusser og minuser i besvarelsene. Generelt kan ellers sies at sensorene bør være på utkikk etter hvorvidt studentene har kunnskaper ved å se de rettslige grunnlag og forståelse/innsikt til å stille problemer presist og drøfte balansert, med flyt og med konsekvens/uten selvmotsigelser; holde seg til saken/kildene og ikke gli ut i synsing, og til ikke å bli omstendelig under noen spørsmål slik at andre utelates eller besvares tynt, noe som kan avsløre faglig usikkerhet. Klarer man dette, vil man normalt også dokumentere at man har tilegnet seg og forstått de materielle kunnskaper som oppgaven etterspør. A-kandidater vil derfor typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, relatert til faktum, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter

7 disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A absolutt vurderes og tilsvarende opprykk kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer sitter, men legger gjerne også for dagen huller, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss oversikt/evne til å orientere seg i regelverket, og ser i alle fall noen problemstillinger, men har et generelt lavt nivå av innsikt og materielle kunnskaper og sliter gjerne i tillegg med å formidle det fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg. Bergen, revidert pr Thomas Eeg Kursansvarlig JUS112