Hjort & Rosenfeldt Den stumme jenta Kriminalroman Oversatt av Håvard Syvertsen
OM FORFATTERNE: Hans Rosenfeldt (1964) er manusforfatter og kjent tv- og radioprofil i Sverige han er blant annet mannen bak den populære svensk/danske tv-serien BROEN. Michael Hjorth (1963) er manusforfatter og en av gründerne av produksjonsselskapet Tre Vänner. De to velrenommerte manusforfatterne debuterte i 2010 med romanen Mannen som ikke var morder (på norsk i 2011). Dødens disippel (på norsk i 2012) og Fjellgraven (på norsk i 2013) befestet forfatterparets internasjonale gjennombrudd, og titlene ligger stadig høyt på bestselgerlistene i Sverige, Finland, Danmark og Tyskland. Hjorth og Rosenfeldts bøker er solgt for utgivelse i 30 land. Den stumme jenta er fjerde bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman.
OM BOKEN: Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Etterforskerne skjønner at det må ha vært et vitne til ugjerningen. Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen. Kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politiet ber publikum om hjelp. Sexavhengige Sebastian Bergman har alltid hatt problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Originalens tittel: Den stumme flickan Copyright 2014 Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt Published by agreement with Norsteds Agency Norsk utgave 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-03-37099-1 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
H an vet ikke hvilken dag det er. Men det er en fridag. Han går fremdeles i pyjamas selv om klokken er over ni. De er hjemme alle sammen. Inne fra stuen høres lyden av SvampeBob Firkant. Mamma setter fram en tallerken med yoghurt og spør om han har vasket hendene etter han var på do. Han nikker. Vil han ha en brødskive også? Han rister på hodet. Det holder med yoghurten. Vanilje/banan. Han ville helst hatt Frostie, men Fred tok det siste, så han må nøye seg med havreflak. Men siden Fred fikk det siste av Frostien, får han velge dvd rett etter frokost. Han vil se på Transformers. Dark of the Moon. Igjen. Det ringer på døren. «Hvem kan det være så tidlig?» undres mamma. Hun går mot ytterdøren. Han registrerer ikke engang den velkjente lyden da hun tar tak i dørhåndtaket og åpner. Så lyder et høyt smell, og det høres ut som om noen faller ute i entreen. Han skvetter til slik at yoghurten på skjeen havner på bordet, men merker det ikke engang. Fra andre etasje roper pappa urolig et eller annet fra soverommet. Han har ikke stått opp ennå. Men nå høres det raske trinn. Så dukker det opp noen i døren inn til kjøkkenet. Med et gevær.
D e var to nå. Hun var to. Utenpå og innvendig. Utenpå beveget hun seg fremdeles. Motvillig, men målbevisst. Lærdommen fra skolen om å sitte helt stille når man hadde gått seg vill, sto i konflikt med den instinktive impulsen til å flykte. Hadde hun gått seg vill? Hun visste ikke helt hvor hun var, men hun visste hvor hun var på vei. Hun var aldri lenger unna enn at hun hørte bilene som passerte på veien. Hun kunne gå bort til veien. Gå langs den. Gjemme seg når det kom noen. Gå til det dukket opp et skilt, kontrollere at hun fremdeles var på rett vei, og så forsvinne inn i skogen igjen. Så hun hadde ikke gått seg vill. Det var ingen grunn til å sitte stille. Dessuten var det kaldt. Den rå kulden som sa at hun skulle fortsette. Hun ble varmere når hun beveget seg. Mindre sulten. Så hun fortsatte. Innvendig var hun rolig. En stund hadde hun løpt. Både innvendig og utenpå. Stormet blindt av gårde. Nå kunne hun ikke helt huske hva hun hadde løpt fra eller kjenne igjen det hun hadde kommet til. Det var ikke et sted, ikke et rom, det lignet mer på kanskje en følelse Hun visste ikke. Men hun var der, og det var tomt, og hun var rolig. Hun var tom, og det var stille. Alt var stille.
Det føltes som det viktigste. Så lenge det fortsatte å være stille, var hun trygg. På stedet som ikke var et sted, opplyst uten lys. Der ingen farger minnet om de fargene øynene hennes likevel fortsatte å registrere fra verden utenfor. Åpen, men lukket for alt. Bortsett fra følelsen av trygghet. Den kjente hun instinktivt. Ord ville avsløre henne. Ord ville rive ned de veggene hun ikke så, og gjøre alt virkelig igjen. Slippe inn det forferdelige som fantes utenfor. Smellene, skrikene, det røde, varme og skrekken. Hennes egen og de andres. Innvendig var hun taus og stille. Utvendig var hun nødt til å gå videre. Gå dit hvor ingen kunne finne henne. Der ingen ville prøve å snakke med henne. Utvendig var hun nødt til å beskytte det som var innvendig. Hun visste hvor hun skulle. De hadde snakket om et sted. Advart mot det. Et sted der man aldri kom til å bli funnet hvis man gikk inn. Aldri noensinne. Det var det de hadde sagt. Ingen kom til å finne henne. Utvendig trakk hun den altfor tynne jakken tettere inntil kroppen og økte takten på skrittene. Innvendig rullet hun seg sammen, ble mindre og mindre og håpet at hun kom til å bli helt borte.
A nna Eriksson satt i bilen utenfor den lysegule leiegården og ventet. Vanja var sen. Det pleide hun aldri å være. Anna gikk ut fra at dette var enda en av alle de markeringene som datteren hadde holdt på med de siste månedene. Det verste var at hun aldri ringte lenger. Selv kunne Anna leve med det. Hun forsto hvorfor. Kunne til og med et sted inni seg mene at hun fortjente det. Dessuten hadde de, om sant skulle sies, aldri hatt noe forhold som omfattet lange samtaler mellom mor og datter. Det var verre for Valdemar. For ham var det uhyre smertefullt at Vanja tok slik avstand, og det, mer enn sykdommen, hadde gjort ham til en skygge av sitt gamle jeg. Han snakket uavbrutt om datteren og de sannhetene de aldri skulle ha holdt skjult for henne. Alt de skulle ha gjort annerledes. Han hadde nettopp lurt døden bare for å oppdage at livet var fylt av anger og håpløshet. Hele situasjonen var selvfølgelig smertefull for Anna også, men hun mestret det bedre. Hun hadde alltid vært sterkere enn sin ektemann. Han hadde vært hjemme fra sykehuset i over en måned nå, men hun fikk ham ikke engang ut av leiligheten lenger. Kroppen hans hadde, lot det til, helt akseptert den nye nyren, men Valdemar kunne ikke akseptere sin nye verden. Den uten Vanja. Han støtte bort alt. Anna. De få kollegene som lot høre fra seg til tross for det han hadde gjort. De enda færre vennene som ringte stadig sjeldnere. Ikke engang etterforskningen mot ham, som pågikk
fremdeles, lot til å berøre ham. Mistankene om misligheter i skatt og regnskap var alvorlige, men de havnet ufravikelig i skyggen av det sviket han hadde begått mot Vanja. Hun hadde kastet seg rasende over ham. Det hadde vært forferdelig. Skrikene, kranglene, tårene. Ingen av dem hadde noen gang sett Vanja sånn før. Så sint. Så grusomt såret. Anklagene som kom, var stadig de samme: Hvordan kunne de? Hva slags mor og far gjør slikt? Hva slags mennesker var de egentlig? Anna forsto det. Det var det hun selv ville ha lurt på hvis hun hadde vært Vanja. Ja, spørsmålene var berettigede og forståelige. Det var svaret hun ikke likte: Hun. Hun var moren som hadde kunnet gjøre noe sånt. Flere ganger under de verste kranglene hadde Anna holdt på å si: «Vil du vite hvem faren din er? Vil du virkelig det?» Men hun hadde bitt tennene sammen. Nektet å fortelle. Sagt at det ikke spilte noen rolle. Ikke fordi hun ville beskytte Sebastian Bergman. Hun så jo hva han ville. Hvordan han prøvde å trenge seg inn. Hevde en rett han ikke hadde, som en innkrever som prøver å kreve inn en gjeld ingen skyldte ham. Sebastian hadde aldri vært faren til Vanja. Det hadde Valdemar vært. Hele tiden og fullt og helt. Hva som enn sto i journalene fra sykehuset som Vanja hodestups stormet inn med. Det eneste positive var at Sebastian ikke kunne bruke situasjonen som hadde oppstått, til sin egen fordel. Han var på en måte snørt inn i alle løgnene. Hvis han fortalte Vanja at han lenge hadde visst sannheten uten å si noe, ville han ha sviktet henne